Peter Pedersen - "Siri-Petter i Forsan"

I Nord-Salten var det i eldre tid mye bjørn. Den var ofte til skade for bønder og reineiere og kunne stundvis herje stygt blant buskap og rein.

Både samer og bumenn dreiv bjørnejakt. Bumennenes bjørnejakt var nok mer tilfeldig og helst utført hvis de følte sin egen buskap direkte truet av bamsen. Samenes bjørenejakt var jevnt over mer aktiv og omfattende. De fikk seg tidlig skytevåpen – så tidlig som i 1609 viser opptegnelser at mange av sjøsamene hadde børser enda flere hadde bue og bjørnespyd. Seinere på 1600-tallet skrives det om sjøsamene at de pleier å ”fanga Biørnar”, i 1790 skriver en embetsmann at skogsamene er meget gode skyttere og at de dreper de fleste bjørnene - og i 1865 heter det i en rapport fra en lokal lensmann at jakt for det meste drives av samene og at de av og til skyter bjørn.

Jakt var altså en viktig næringsvei for mange samer og jakt på bjørn var den gjeveste jaktforma. Bjørnejakt ga både status og penger. Selv om samene jevnt over dreiv mer bjørnejakt enn bumennene, ser det likevel ut til at denne jakta utvikla seg til å bli ei jakt for de få, i hvert fall så seint som på 1800-tallet. Enkelte samer ble spesialister på bjørnejakt og oppsøkte bjørnetrakter både på eget initiativ og etter å ha blitt budsendt av andre samer eller bumenn. Den aller mest kjente bjørnejegeren i Nord-Salten på 1800-tallet var nok uten tvil Jon Pedersen Rijas (Jo i Makkvatnet). Men da dette århundret nærmet seg slutten, var det den langt yngre Peter Pedersen Loupar (Siri-Petter) som overtok rollen som områdets fremste bjørnejeger.

Selv om bjørnebestanden var raskt synkende i hans tid, så tok Siri-Petter (1859-1940) livet av 28 eller 29 bjørner. Flere ganger måtte han bruke bjørnespyd for å få has på bamsen. Bjørnejaktene brakte flere ganger Siri-Petter opp i farlige situasjoner. En gang holdt han på å miste livet. Han hadde skutt mot en bjørn, men truffet dårlig. Bamsen gikk rasende til angrep, og Petter måtte klyve opp i et tre for å slippe unna. Her forsøkte han å lade på nytt, og det tok tid selv for en øvet skytter. Imens grov bamsen rundt treet for å velte det og få tak i jegeren. Petter vant imidlertid kappløpet og bjørnen måtte bøte med livet.

Siri-Petter var født i Storvassbotn i daværende Hamarøy (nå Steigen), men bodde som voksen først på Storvasseid, deretter i Storvassbotn før han og familien flytta til Forsan. Her bodde de i en stor husgamme. Petter livnærte seg og sine med jakt og var den siste i Hamarøy som over tid hadde jakt som hovednæring. Husgammen i Forsan skal også ha vært den siste av sitt slag i Hamarøy. Peter var gift med Marie Nielsdatter, og de hadde 4 barn, hvorav tre levde opp; Nils, Signe og Petrine.

Da det gikk mot slutten med den staute jegeren Siri-Petter, ba han presten om sakramentet. Sogneprest Storaker kom da med sjøfly fra Presteid til Forsan for å betjene Petter og hans søster Sigrid fra Leirelv! En knapp måned seinere døde den gamle jeger.