Sjøfar Sjøfarsen Sæther Søndre

Fødsel, ekteskap og død for Sjøfar Sjøfarsen: https://familysearch.org/pal:/MM9.2.1/S1D9-7C9

Biografi for Sjøfar Sjøfarsen Sæther Søndre: http://www.tore-nygaard.com/ostfold/186.htm

GEDCOM Note

Biografi - Biography Etter et utrykt diplom fra Skjør, Eidsberg, den 16.06.1562 ble jordegods som hadde tilhørt de sambårne brødre Sjøfar og Eivind Trulssønner (Torgilssønner) delt mellom deres sønner Sjøfar og Tore Eivindsson i henhold til en riksrådsdom og lagmannsorskur. På begge sider var det medarvinger, men de navngis ikke. Tore Eivindsson og hans brorbarn fikk 2 pund i Skjør, Eidsberg, og parter i Gåsby, Rødenes, mens Sjøfar, hans brødre og medarvinger fikk gods i Tveiten, Eidsberg og Biltvet, Eidsberg, i Bråtenes, Skiptvet, og i Heen, Marker. Av særlig interesse er det at hver part fikk 2½ hud i Reistad, Gausdal, som vel er gammelt Rosensverd-gods. Sjøfar er vel den Sjøfar som bodde på Rønaas i Eidsberg i 1557-58.

Han nevnes flere ganger i Nils Stubs «Optegnelsesbøger fra Oslo Lagthing» i 1570-årene, bl.a. i en sak om Brusevold, Varteig: Januar 1572 «Thenn 3 søgne for Sanctj Paulj» (24. januar). «Siøfar Siøffarsen skall vige till Berdusby och Brusevold och Haluord Tolffsen fra, [til och ther som Haluord iche kommer mett bedre proff om Sanctj Hans tid (ca. 24 juni), tha skall Siøfar beholde forne gods til euerdelig eyendom». Fra [ overstrøket. Juni 1572 «3 søgne for Johanj» (23. juni). «Haluor Tolssen oc Ion Tolssen skall bliffue vdi heffde till saa lenge att Siøffar Siøffarssen kand inden ij dag aar beuisse att then Haluor Suendzen som haffuer soltt Bardesbij oc Bruseuoll er aff the palter(?)». Notisen er muligens overstrøket. «Poelssmesso første (22. januar) 1573. Siøffar Siøffarsen, skall beuise att Lidenn haffuer legit vnder hans etleg vdj lx aar amageløst, och skall bliffue vdj heffden till saa lenge att Tostenn Eleffsen anderledis beuiser, seg till odels, och at møde her igienn Sanctj Hans tid (24. juni)». Notisen er antagelig overstrøket. Februar 1573 «Anden syckne» (28. februar). «Sioffar Siofarsen skal pa Brinulff Anundsøns weghne betale Jørgen Skottis arffuinge hues penningh theris pantebreffue vduiser oc forne Brinulff at vighe til gotzet och pantebreffuene». Notisen er overstrøket. Juni 1573 «Then anden søgne epter sanctj Hans dag» (26. juni). «Then sag mellum Siøfard Siøfardzen oc Annon Bardssen skall op staa tiill Erich Brochenhus oc Jørgen Claussen komer till stede epter thij att Siøfar siger att Erich haffuer faatt en hest om x daller, oc Jørgen Claussen en oxe om iiij daller».

I visse skrifter oppføres Sjøfar ved forveksling som sønn av Sjøfar Rolvsen Ramstad. Det kan være svært vanskelig å skille mellom Sjøfar Rolvsens og Sjøfar Trulsens avkom, når en ikke kjenner diplomet fra Skjør i 1562 som er nevnt ovenfor og som jo tydelig viser at Sjøfar Sjøfarsen er sønn av Sjøfar Trulsen.

Om bondegodsparten i Vestre Berg var det uenighet i 1576, da Ellef Rud og hans motpart møtte for lagmann Nils Stub i Oslo angående et halvt markebol i Vestre Berg. Vestre Berg og Store Ruud i Askim var senere nær knyttet til hverandre, så Ellef var antagelig fra Askim: «Then første syckne for vinthernetthene (11. oktober) Anno domini 1576. Eiluff Rudt og hans wederpart som trette om thet ½ marckebol i Berg i Tenorsfierin skall epth(e)rttij the paa baade sider beroper siig paa borgemester och Raads witnesburdt j Fredrichstadt møde her jgen then 2 søgne for Sanctj Poulsdag først komendis (23. januar 1577) mett alle teris breffue och huem the haffue paa at skiude».

I januar 1577 fortsatte saken mellom Ellef og Sjøfar Sjøfarsen, som etter lagmannens dom, på sin mors vegne skulle bli ved sin hevd på Berg etter sitt kjøpebrev og pantebrevs lydelse inntil det kunne ham annerledes med rette odelsvitner etter loven avbevises. De pengene Sjøfar hadde betalt Anders Nilsen (som må ha vært eier av en part i Berg tidligere), skulle ikke betales tilbake. (Dom 22.01.1577.) Sjøfar Sjøfarsson bodde da antagelig på Berg: «[Anno 1577 then før]ste syckne for Paulj (22. januar). Seffar Seffarsen [paa sin moders wegne skall bliffue widt synn heffd paa Beriig effth(e)r sin købebreff och pantebreffs lydelse jndtiil saa lenge att thet kand hannom anderledis met rette odals witne effth(e)r lougen affbeuisis Och the pendinge som Seffar haffde giffuct Anders Nielsen skal hand betale och jnthet att giffue Seffar jgen». Fra [ til «wegne» tilskrevet over linjen, notisen er overstrøket.

Noen måneder etter saken om Vestre Berg var en Sjøfar (som bodde i Eidsberg) i slagsmål med en Amund Hermansen. Dette var antagelig også «vår» Sjøfar.

Sjøfar kom antagelig til Søndre Sæther sammen med sønnen Iffuer da denne giftet seg med Johanne Andersdatter, som var enke etter Ole Seter.

Sjøfars segl i kongehyldingen av den unge Christian 4. i 1591 inneholder et bumerke. Han bodde da på Sæther, Båstad.

Sjøfar bodde fortsatt på Søndre Sæther da han betalte bygningsskatten i 1593, 1594 og 1604.

Han døde på Søndre Sæther ca. 1608.

I 1609 kommer det opp en sak for Lagmannsretten i Fredrikstad hvor Sjøfar omtales: «Retterganng som Holltis paa Frederichstadt Raadstuffue denn 29 \Martij/ Som waar denn Anden Søgnne effter Midtfaste, Offueruerindis Hans Heningssen, Hanns Fann Lybck, Ølrich Skrøer, Torbiørnn Siffuordßenn, Claus Claußen, Oluff Suenndsche, Jenns Annderßenn och Arne Raßmusen Laugretismendt her Sammestedtz. Komb vdj Rette Aslach Fosß, Effuinn Leckomb fuldmechtige paa Torgier Graff J Trygstadt Sogenn paa Sin quindis wegnne och paa sin Steffbarns weignne paa denn Ehenne [siide]/: och her vdj Rette Lagde enn Riigenns Steffningh Datteritt Aggersshuus denn 11 Februarij Anno: 1609 Medt huilckenn Steffningh dj her vdj Rette frembeschide Halduor Lundt, Jffuer Flotten, Jnngelbrit Biørnnestadt, Gundmun Skattallen, Børger Søpler, Siøffar Setter eller hans Arffuinger J Bodstadt Soggenn och haffde dennum Till Adt thale for enn gaardt J forne Bodstadt Soggenn widt Nauffnn Gabestadt som J haffuer dennom Jfraa dømpt Jmodt Jtt Kiøbe breff vdtgiffuenn paa Wines i Skiptuedt sogenn Anno 1544 Palme Sønndagh, disßligiste Jmodt thrennde Ammags Breffue, Adt samme goedtz Er Lougligenn Opbødenn effter Lougenn thill Rette Odalßmendt och Jnngenn er Kommenn Adt Løße, huorvdoffuer forsch[ref]ne Aslach Fosß och Effuindt Leckombs Salige Fader, Jnngemundt Fosß, haffuer dett thill Sigh Jnndløst Effterdj dett waar Hanns quindis Odall och forne Jnngemundt Foß Samme goudtz vdj Langhsommeligh thiidt vdj heffdt haffuer hafft, dissliggiste byuder och Befaller ieg digh Poull Gabestadt vdj forne Bodstadt Soggenn, Adt du och paa Samme tiidt och stedt Møder medt samme forne din domb och Anndit huis du digh vdj denn sagh vilde følge och thilltalle Medt Mierre Steffningenn formelder.» 2

--------------------------------------------------------------------------

Kirkebok Trøgstad nr. 1: «Sepulti», folio 69. H. J. Huitfeldt-Kaas: Nils Stubs Optegnelsesbøger fra Oslo Lagthing 1572-1580, trykt 1895, side 2 (p. 4), side 12 (p. 23), side 25 (p. 50), side 36 (p. 71), side 45 (p. 87), side 135 (p. 251) og side 139 (p. 257). Odd Sandaaker: Fredrikstad lagtingsprotokoll nr. I-VIII, 1607-1615, Oslo 1989, side 81-82. Kaare Bjerke: Slekten Rosensverd (Handingmand) fra Skjeberg, NST Bind XV (1956), side 215-216. Gårdshistorie for Askim, Bind 1, side 335-336. Gårdshistorie for Eidsberg og Mysen, Bind I, side 344.

Sjøfar Sjøfarsen Sæther Søndre -1608?

Levde 1591 på Sæther Søndre, Båstad, Trøgstad (ØF). Død omkring 1608 på Sæther Søndre, Båstad, Trøgstad (ØF).

Sjøfar Sjøfarsen Sæther Søndre. Død omkring 1608 på Sæther Søndre, Båstad, Trøgstad (ØF).

Gifte og barn - Marriage and children Maren Matsdatter. Gift visstnok med Iffuer Sjøfarsen Sæther Søndre. Født omkring 1570. Død 1646 på Sæther Søndre, Båstad, Trøgstad (ØF). Begravet 06.01.1647 i Båstad, Trøgstad (ØF). 1

Biografi - Biography Kaare Bjerke skriver i sin artikkel om «Slekten Rosensverd (Handingmand) fra Skjeberg»: «Etter et utrykt diplom fra Skjør, Eidsberg, den 16.06.1562 ble jordegods som hadde tilhørt de sambårne brødre Sjøfar og Eivind Trulssønner (Torgilssønner) delt mellom deres sønner Sjøfar og Tore Eivindsson i henhold til en riksrådsdom og lagmannsorskur. På begge sider var det medarvinger, men de navngis ikke. Tore Eivindsson og hans brorbarn fikk 2 pund i Skjør, Eidsberg, og parter i Gåsby, Rødenes, mens Sjøfar, hans brødre og medarvinger fikk gods i Tveiten, Eidsberg og Biltvet, Eidsberg, i Bråtenes, Skiptvet, og i Heen, Marker. Av særlig interesse er det at hver part fikk 2½ hud i Reistad, Gausdal, som vel er gammelt Rosensverd-gods.» Noe senere fortsetter han: «Sjøfar Trulsens sønn Sjøfar Sjøfarsen som vel er den Sjøfar som bodde på Rønås i Eidsberg 1557-58, er nevnt flere ganger hos Nils Stub i 1570-årene, bl. a. i en sak om Brusevoll i Varteig. Hans segl i kongehyldningen 1591 inneholder et bumerke. Han bodde da på Seter i Båstad, hvor han døde ca. 1608. Visstnok gift med Maren Matsdatter (Riksarkivets utrykte diplomer 17. okt. 1608 og 23. sept. 1603), datter av lagmannen Mats Haraldsen i Fredrikstad.» Sten Høyendahl imøtegår - i en artikkel om «Østen Østenbøl i Enebakk og hans jordegods» i NFT (2003) - påstanden om at Sjøfar Sjøfarsen på Søndre Sæther i 1591 skulle være identisk med arvingen på Skjør. Han peker på at ikke noe av arvegodset fra Skjør kan gjenfinnes i sønnen Iffuer Sjøfarsens jordegods! Han anfører videre: «I tillegg antok han [Kaare Bjerke] at en hustru Helga, som i 1475 ble nevnt på Skjør, kunne tilhøre slekten. Sverre Dürbeck innvendte tidlig at denne hypotesen var temmelig svakt fundert, men gikk ikke inn i detaljdiskusjon. Martha Østensvig presenterte imidlertid Bjerkes slektslinjer helt ukritisk i gårdshistorien for Askim. Når Bjerke kunne lansere sin hypotese var det vel først og fremst fordi «Rosensverd»-navnet Sjøfar forekom i skiftet på Skjør. Hvor utbredt navnet egentlig var på 1500-tallet, kan ikke med sikkerhet fastslås, ettersom skattelister fra Østfold med få unntak først foreligger for 1590-årene. På 1600-tallet var det et nokså vanlig navn i indre Østfold. Som Dürbeck anførte, hadde Bjerke åpenbart bare navnelikhet å argumentere med, og det blir i tynneste laget for å kunne fastslå slektsforbindelser mellom folkene på Skjør og Østbyslekten.»

En Sjøfar Sjøfarsen hadde i 1570-årene flere saker for Oslo lagting, bl.a. i saken om Brusevold, Varteig. Trolig bodde han på Vestre Berg i Tenolfjerdingen i Eidsberg. Det kan ikke med full sikkerhet avgjøres om denne Sjøfar er identisk med Sjøfar på Søndre Sæther i 1591. Fra Nils Stubs «Optegnelsesbøger fra Oslo Lagthing»: Januar 1572 «Thenn 3 søgne for Sanctj Paulj» (24. januar). «Siøfar Siøffarsen skall vige till Berdusby och Brusevold och Haluord Tolffsen fra, [til och ther som Haluord iche kommer mett bedre proff om Sanctj Hans tid (ca. 24 juni), tha skall Siøfar beholde forne gods til euerdelig eyendom». Fra [ overstrøket. Juni 1572 «3 søgne for Johanj» (23. juni). «Haluor Tolssen oc Ion Tolssen skall bliffue vdi heffde till saa lenge att Siøffar Siøffarssen kand inden ij dag aar beuisse att then Haluor Suendzen som haffuer soltt Bardesbij oc Bruseuoll er aff the palter(?)». Notisen er muligens overstrøket. «Poelssmesso første (22. januar) 1573. Siøffar Siøffarsen, skall beuise att Lidenn haffuer legit vnder hans etleg vdj lx aar amageløst, och skall bliffue vdj heffden till saa lenge att Tostenn Eleffsen anderledis beuiser, seg till odels, och at møde her igienn Sanctj Hans tid (24. juni)». Notisen er antagelig overstrøket. Februar 1573 «Anden syckne» (28. februar). «Sioffar Siofarsen skal pa Brinulff Anundsøns weghne betale Jørgen Skottis arffuinge hues penningh theris pantebreffue vduiser oc forne Brinulff at vighe til gotzet och pantebreffuene». Notisen er overstrøket. Juni 1573 «Then anden søgne epter sanctj Hans dag» (26. juni). «Then sag mellum Siøfard Siøfardzen oc Annon Bardssen skall op staa tiill Erich Brochenhus oc Jørgen Claussen komer till stede epter thij att Siøfar siger att Erich haffuer faatt en hest om x daller, oc Jørgen Claussen en oxe om iiij daller».

Om bondegodsparten i Vestre Berg var det uenighet i 1576, da Ellef Rud og hans motpart møtte for lagmann Nils Stub i Oslo angående et halvt markebol i Vestre Berg. Vestre Berg og Store Ruud i Askim var senere nær knyttet til hverandre, så Ellef var antagelig fra Askim: «Then første syckne for vinthernetthene (11. oktober) Anno domini 1576. Eiluff Rudt og hans wederpart som trette om thet ½ marckebol i Berg i Tenorsfierin skall epth(e)rttij the paa baade sider beroper siig paa borgemester och Raads witnesburdt j Fredrichstadt møde her jgen then 2 søgne for Sanctj Poulsdag først komendis (23. januar 1577) mett alle teris breffue och huem the haffue paa at skiude». I januar 1577 fortsatte saken mellom Ellef og Sjøfar Sjøfarsen, som etter lagmannens dom, på sin mors vegne skulle bli ved sin hevd på Berg etter sitt kjøpebrev og pantebrevs lydelse inntil det kunne ham annerledes med rette odelsvitner etter loven avbevises. De pengene Sjøfar hadde betalt Anders Nilsen (som må ha vært eier av en part i Berg tidligere), skulle ikke betales tilbake. (Dom 22.01.1577.) Sjøfar Sjøfarsson bodde da antagelig på Berg: «[Anno 1577 then før]ste syckne for Paulj (22. januar). Seffar Seffarsen [paa sin moders wegne skall bliffue widt synn heffd paa Beriig effth(e)r sin købebreff och pantebreffs lydelse jndtiil saa lenge att thet kand hannom anderledis met rette odals witne effth(e)r lougen affbeuisis Och the pendinge som Seffar haffde giffuct Anders Nielsen skal hand betale och jnthet att giffue Seffar jgen». Fra [ til «wegne» tilskrevet over linjen, notisen er overstrøket.

Noen måneder etter saken om Vestre Berg var en Sjøfar (som bodde i Eidsberg) i slagsmål med en Amund Hermansen.

Sjøfar bodde fortsatt på Søndre Sæther da han betalte bygningsskatten i 1593, 1594, 1603 og 1604.

Sjøfar døde på Søndre Sæther omkring 1608.

I 1609 kommer det opp en sak for Lagmannsretten i Fredrikstad hvor Sjøfar omtales: «Retterganng som Holltis paa Frederichstadt Raadstuffue denn 29 \Martij/ Som waar denn Anden Søgnne effter Midtfaste, Offueruerindis Hans Heningssen, Hanns Fann Lybck, Ølrich Skrøer, Torbiørnn Siffuordßenn, Claus Claußen, Oluff Suenndsche, Jenns Annderßenn och Arne Raßmusen Laugretismendt her Sammestedtz. Komb vdj Rette Aslach Fosß, Effuinn Leckomb fuldmechtige paa Torgier Graff J Trygstadt Sogenn paa Sin quindis wegnne och paa sin Steffbarns weignne paa denn Ehenne [siide]/: och her vdj Rette Lagde enn Riigenns Steffningh Datteritt Aggersshuus denn 11 Februarij Anno: 1609 Medt huilckenn Steffningh dj her vdj Rette frembeschide Halduor Lundt, Jffuer Flotten, Jnngelbrit Biørnnestadt, Gundmun Skattallen, Børger Søpler, Siøffar Setter eller hans Arffuinger J Bodstadt Soggenn och haffde dennum Till Adt thale for enn gaardt J forne Bodstadt Soggenn widt Nauffnn Gabestadt som J haffuer dennom Jfraa dømpt Jmodt Jtt Kiøbe breff vdtgiffuenn paa Wines i Skiptuedt sogenn Anno 1544 Palme Sønndagh, disßligiste Jmodt thrennde Ammags Breffue, Adt samme goedtz Er Lougligenn Opbødenn effter Lougenn thill Rette Odalßmendt och Jnngenn er Kommenn Adt Løße, huorvdoffuer forsch[ref]ne Aslach Fosß och Effuindt Leckombs Salige Fader, Jnngemundt Fosß, haffuer dett thill Sigh Jnndløst Effterdj dett waar Hanns quindis Odall och forne Jnngemundt Foß Samme goudtz vdj Langhsommeligh thiidt vdj heffdt haffuer hafft, dissliggiste byuder och Befaller ieg digh Poull Gabestadt vdj forne Bodstadt Soggenn, Adt du och paa Samme tiidt och stedt Møder medt samme forne din domb och Anndit huis du digh vdj denn sagh vilde følge och thilltalle Medt Mierre Steffningenn formelder.» 2

--------------------------------------------------------------------------------

Kirkebok Trøgstad nr. 1: «Sepulti», folio 69. H. J. Huitfeldt-Kaas: Nils Stubs Optegnelsesbøger fra Oslo Lagthing 1572-1580, trykt 1895, side 2 (p. 4), side 12 (p. 23), side 25 (p. 50), side 36 (p. 71), side 45 (p. 87), side 135 (p. 251) og side 139 (p. 257). Odd Sandaaker: Fredrikstad lagtingsprotokoll nr. I-VIII, 1607-1615, Oslo 1989, side 81-82. Kaare Bjerke: Slekten Rosensverd (Handingmand) fra Skjeberg, NST Bind XV (1956), side 215-216. Gårdshistorie for Askim, Bind 1, side 335-336. Gårdshistorie for Eidsberg og Mysen, Bind I, side 344. Sten Høyendahl: Østen Østenbøl i Enebakk og hans jordegods, NST Bind XXXIII (2003), side 171-174.

Levde 1555. Uforsket i Fredrikstad.

Maren Matsdatter.

Gifte og barn - Marriage and children Sjøfar Sjøfarsen Sæther Søndre. Død omkring 1608 på Sæther Søndre, Båstad, Trøgstad (ØF). Gift visstnok med Iffuer Sjøfarsen Sæther Søndre. Født omkring 1570. Død 1646 på Sæther Søndre, Båstad, Trøgstad (ØF). Begravet 06.01.1647 i Båstad, Trøgstad (ØF). 1

Biografi - Biography Kaare Bjerke hevder at Sjøfar antagelig var gift med Maren, datter til lagmannen Mats Haraldsen i Fredrikstad (Riksarkivets utrykte diplomer 23.09.1603 og 17.10.1608). Det første diplomet, utstedt på Seter 23.09.1603, er et vitnebrev om arveskifte. Av dette fremgår det at Maren Matsdatter hadde datteren Anne i et tidligere ekteskap med en Niels: «Wij Epekrscheffne(?) Biernt Eggeberigh som Laugrettismand Udj Spydebergs Sogn, Gunde Hoff, Hans Enger Hansøn, Gunde Koperød som Laugrettismend Udj Bodstad Sogn Kiendis, och Innerligt giør for Alle Udj dette vores obne Breff Ac [Actum] Ao 1603 dend 23 September war Wij paa Seter udj ... Bodstad Sogn offuer Lysendis paa Jn Venlige condten.., och Aeffue By... i mellum Siøfar Siøfarsøn, och Alff Lunde i Spydeberg sogn paa hans Quindis Wegne Anne Nielsdadter om hvis salige Moder Maren Madzdatter som er Heden soffuende Udj Herren och kom saa møgen paa forne. Annis pae.. [part?] som her Epdterfølger ... [liste av arv] Datum Ut Supra.»

Brevet bekrefter vel at Sjøfar var gift med Maren Matsdatter, men ikke at hun var datter til Mats Haraldsen i Fredrikstad. Det er mulig at det andre diplomet fra 17.10.1608 kaster mer lys over dette, men jeg har så langt ikke hatt mulighet til å transkribere dette.

Mats hustru het muligens Karen. I 1608 gikk «Karin Salig Mads Haraldsens enke» til sak ved Fredrikstad lagdømme mot mange i distriktet for gjeld, også mot «Sjøfar Setters» arvinger. I så fall taler vel dette imot at Sjøfars hustru var hennes datter. Sjøfar var jo i så fall hennes svigersønn!

Mats Haraldsen nevnes ofte i Nils Stubs «Optegnelsesbøger fra Oslo Lagthing» som medlem av retten. Han møter også i retten noen ganger som partshaver: Juni 1574. «Tridie søgne effther» (28. juni). «Pouell Huittfeld [befallit [dømde Matz Harilsen frij for then sag her Henrich tilsagt som vor at Matz skulle vere en skielmer, thj her Henrich kunde icke beuise hannom thet offuer,». Fra første [ overstrøket, fra annen [ tilskrevet over linjen. Juni 1575. «Første syckne epther» (25. juni). «Skall Mattz Haraldszen och Jngeborg Stenners forsennde thieris panthe breffue her y retthe som thij haffuer paa Moo tiill wintther natthen nu førsth komendis (14. oktober)».

I annen halvdel av 1600-tallet ble det holdt en større åstedsak på Radderud, Askim, i anledning av en sameiesak som samtlige interesserte ville ha klarhet i. Olluff Løchen la da bl.a. frem en lagmannsdom utstedt på Fredrikstad rådstue i 1587 av daværende lagmann Matz Haraldsen, som sier at de 12 menn som tilforn har dømt, skal til St. Johannis aften 1588 samles på åstedet og avsi endelig dom. 2

--------------------------------------------------------------------------------

Kirkebok Trøgstad nr. 1: «Sepulti», folio 69. H. J. Huitfeldt-Kaas: Nils Stubs Optegnelsesbøger fra Oslo Lagthing 1572-1580, trykt 1895, side 81 (p. 151) og side 106 (p. 195). Utrykt diplom i Riksarkivet datert Seter 23.9.1603. Kaare Bjerke: Slekten Rosensverd (Handingmand) fra Skjeberg, NST Bind XV (1956), side 216. Gårdshistorie for Askim, Bind 1, side 336 og 365.

Forkastet slektslinje mellom Sjøfar Sjøfarsen på Søndre Sæther og Jon Havtorsson av Sudreim til Borregaard.

--------------------------------------------------------------------------------
http://tore-nygaard.com/ Jeg har forkastet min tidligere beskrevne slektslinje fra Sjøfar Sjøfarsen på Søndre Sæther i Baastad, Trøgstad, via slekten på Østby i Skjeberg (den såkalte «Rosensverd»-slekten) og Aasa Ulvsdatter på Elingaard i Onsøy til Jon Havtorsson av Sudreim til Borregaard!

Tidligere ofte anvendte kilder: Forfatter Bok / artikkel Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas, Norsk Personalhistorisk Tidsskrift (Oslo 1885) Etterslekt etter Jon Ivarsøn Raud. Sudrheim-ætten. Mogens Bugge (Oslo 1939) Våre forfedre. (Refererer til artikkelen ovenfor) Kaare Bjerke (NST XV, hefte 3, 1956) Slekten Rosensverd (Handingmand) fra Skjeberg Martha Østensvig (Askim 1965) Gårdshistorie for Askim - Bind I Gyldendals store Konversasjonsleksikon (1972) «Sudreim» Aschehougs Leksikon (1974) «Sudreim» Ludvig Algrim (Runar 1/1982) Litt om Sudreim, Bolt, Knap, Gyldenhorn og Rosensverd Bent og Vidar Billing Hansen (Oslo 1990) Rosensverdslektens forfedre

Som det fremgår av følgende artikler kan det ikke bevises at en slik slektslinje er mulig: Det er ikke sikkert at den Sjøfar Sjøfarsen som nevnes på Vestre Berg i Eidsberg i 1570-årene er identisk med Sjøfar Sjøfarsen på Søndre Sæther i 1591. Det kan ikke bevises at samme Sjøfar Sjøfarsen er identisk med den Sjøfar Sjøfarsen som nevnes i skiftet på Skjør i Eidsberg i 1562. Det kan videre ikke bevises at de personer som nevnes i dette skiftet tilhørte Østby-slekten i Skjeberg. Det er ukjent hvem som er Aasa Ulvsdatters foreldre.

Artikler på senere tid i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift (NST) viser at ovennevnte kilder ikke står for en kildekritisk granskning! Forfatter NST Artikkel Tore H. Vigerust Bind XXXIII, hefte 3, 1992 Av adel? Problemer med Dyre Sevaldssonss ætt, Østby-ætten [Rosensverd] og Ørnefot Sten Høyendahl Bind XXXIX, hefte 2, 2003 Østen Østenbøl i Enebakk og hans jordegods, side 172-174 Atle Steinar Langekiehl Bind XXXIX, hefte 2, 2003 Var væpneren Erik Kil fra Holstein? Side 194-198 Lars Løberg Bind XXXIX, hefte 3, 2004 Om Åsa Ulvsdotter og Elinættas mødrene opphav

Om slektslinjen fra Sjøfar Sjøfarsen på Søndre Sæther til slekten på Østby i Skjeberg Sten Høyendahl anfører: I 1562 ble det holdt skifte på Skjør i Eidsberg etter brødrene Sjøfar og Eiven Trulssønner. Sjøfar Trulssons arvinger var Sjøfar Sjøfarsson og hans brødre og medarvinger, som fikk 1 skpd i Tveiten og 15 lpd i Biltveten, begge i Eidsberg, 1 ½ skpd i Bråtenes og Rør (trolig Rød) i Skiptvet, 15 lpd i Hiin i Rødenes og 2 ½ hud i Reistad i Gausdal. Sjøfar Sjøfarsson på Søndre Seter har vært ansett som identisk med arvingen etter Sjøfar Trulsson, men ikke noe av arvegodset fra Skjør kan gjenfinnes i sønnen Ivar Sjøfarssons jordegods. En Sjøfar Sjøfarsson hadde i 1570-årene flere saker for Oslo lagting. Trolig bodde han på Vestre Berg i Tenolfjerdingen i Eidsberg. I 1576 lå han i trette med Eilev Rud om et halvt markebol i Vestre Berg, og saken kom for lagtinget. Dommen ble avsagt året etter, og gikk ut på at Sjøfar på sin mors vegne i henhold til kjøpebrev og pantebrev skulle bli ved sin hevd på Berg inntil rette odelsvitner kunne framlegge bedre bevis. Det kan ikke med full sikkerhet avgjøres om denne Sjøfar er identisk med mannen av samme navn på Søndre Seter. Vi finner ham første gang på Seter i mai 1591, da han forseglet allmuens fullmakt ved kongehyllingen i Oslo. Det er ikke mulig å nevne skiftet på Skjør uten å komme inn på lavadelsslekten fra Østby i Skjeberg, også kalt Rosensverd, en navnekonstruksjon som aldri kan sees brukt av eller om noen samtidige i slekten, og som første gang sees i kildene i 1701. Det var Kaare Bjerke som i sin artikkel Slekten Rosensverd (Handingmand) fra Skjeberg i NST XV (1956) satte skiftet på Skjør i sammenheng med slekten på Østby, ettersom navnene Sjøfar, Eiven og Truls forekom begge steder. Sjøfar og Eiven Trulssønner skulle etter dette være sønner av Torgils (Truls) Eivensson, nevnt som lagrettemann i 1490 og 1501, og en datter av Sjøfar Sigurdsson fra Østbyslekten. Skiftet omfattet en rekke gårdparter, men Bjerke fant likevel ikke andre tilknytningspunkter enn at Reistad i Gausdal vel er gammelt Rosensverdgods. I tillegg antok han at en hustru Helga, som i 1475 ble nevnt på Skjør, kunne tilhøre slekten. Sverre Dürbeck innvendte tidlig at denne hypotesen var temmelig svakt fundert, men gikk ikke inn i detaljdiskusjon. Martha Østensvig presenterte imidlertid Bjerkes slektslinjer helt ukritisk i gårdshistorien for Askim. Følgene av dette er i dag svært synlige, ikke minst på Internett, der anetavler fra Østfold ofte ender opp med Sjøfar Sjøfarsson på Søndre Seter som bindeledd til tidligere tiders norske og ikke minst europeiske kongehus. Når Bjerke kunne lansere sin hypotese, var det vel først og fremst fordi «Rosensverd»-navnet Sjøfar forekom i skiftet på Skjør. Hvor utbredt navnet egentlig var på 1500-tallet, kan ikke med sikkerhet fastslås, ettersom skattelister fra Østfold med få unntak først foreligger for 1590-årene. På 1600-tallet var det et nokså vanlig navn i indre Østfold. Som Dürbeck anførte, hadde Bjerke åpenbart bare navnelikhet å argumentere med, og det blir i tynneste laget for å kunne fastslå slektsforbindelser mellom folkene på Skjør og Østbyslekten. Også på andre punkter har Kaare Bjerke i ettertid høstet motbør. Tore H. Vigerust hevdet i en oppsummering i NST XXXIII (1992) at hans artikkel definitivt hadde fått sitt grunnskudd, og at det på nytt måtte undersøkes om det i det hele tatt er stein tilbake i hans rosensverdske byggverk.

Om slektslinjen fra Aasa Ulvsdatter på Elingaard til Jon Havtorsson av Sudreim til Borregaard Atle Steinar Langekiehl anfører bl.a.: Mange syns genuint å ha trodd at det er en historisk realitet at Åsa Ulvsdotters far er kjent. Det gjelder for eksempel Axel Coldevin, som i en kort historikk over herresetet Elin, kan fortelle at Åsa var datter av Cecilia Jonsdatter og den svenske ridderen Ulf Holmgersson. Også i Onsøy bygdebok kolporteres denne fremstillingen av Åsas slektsbakgrunn uten motforestillinger. Forfatteren, Terje Schou, konstaterer først at Åsa var Jon Havtoressons datterdatter; deretter at Jon var hennes bestefar på morssiden. Schou gir ingen kildebelegg for sin opplysning, men refererer bare til A.N. Kjærs bind om Smaalenenes Amt i verket Norges land og folk og Halvdan Kohts biografi over Jon Havtoresson i NBL. Koht fastslår imidlertid bare det velkjente faktum at Jon hadde datteren Cecilia, gift med Ulf Holmgersson. I Kjærs bind, som ble utgitt i 1885, er det viktig å merke seg at de personalhistoriske meddelelser om de viktigste gårdene var skrevet av arkivfullmektig Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas. For dem som konstruerer slektstavler, er denne fremstillingen av Åsas forfedre selvsagt blitt utnyttet fullt ut. Blant disse er Bent og Vidar Billing Hansen, som i en anetavle ikke drøfter det manglende kildegrunnlaget, men tydeligvis tar det for gitt at hennes foreldre er kjent. .... Forklaringen på at Ulf Holmgersson så lenge har fått figurere som Åsa Ulvsdotters far, skyldes utvilsomt prestisjen til den som første gang fremsatte dette postulatet. Samme år hans personalhistoriske opplysninger for storgårdene i Østfold ble publisert – i 1885 – offentliggjorde den da 51-årige arkivfullmektig, senere riksarkivar, Henrik Jørgen Huitfeldt-Kaas, en artikkel om én av sine forfedre. Her fins en stamtavle over Jon Ivarsson Raud til Sudreims etterkommere. I følge denne stamtavlen er Cecilia Jonsdotter og ridderen Ulf Holmgersson Åsa Ulvdotters foreldre. Det er for så vidt ikke vanskelig å forstå hvorfor Huitfeldt-Kaas har gått ut fra at Ulf Holmgersson var Åsas far. Ulf var gift med Jon Havtoressons datter, og han kom som norsk riksråd til å spille en viktig rolle i Norge, hvor han endte sitt liv og ligger gravlagt i Idd. Ulf Holmgerssons postulerte datter er et skoleeksempel på hva som skjer når slektsforskerne ikke har vilje og evne til å stille kritiske spørsmål ved hypoteser uten kildebelegg, men godtar dem som historiske fakta. Samtidig eksemplifiserer Ulfs påståtte paternitet hvor vanskelig det er å korrigere feilaktige opplysninger som engang er kommet på trykk. Hypotesen er nemlig forlengst falsifisert. Ulf Holmgersson tilhørte den svenske høyadelsslekten ettertiden har gitt navnet Lejonbalk etter dens våpen. I sin doktoravhandling om middelalderens Värend konstaterer Lars-Olof Larsson: Ulf Holmgersson synes inte ha efterlämnat några bröstarvingar. Det er en slutning som hviler på et overbevisende kildegrunnlag. Ulf Petersson av slekten Roos av Ervalla og hans hustru Birgitta eide i 1469 flere gårder i Vembo, som da ble gitt til datteren Katarina og hennes mann Karl Knutsson av slekten Gera. De fleste av disse fins senere i jordeboken til Katarinas bror, Jöns Ulfsson. Larsson peker på at det gods slekten eide i Värend før Knut Grundis død, i det minste delvis kan antas å være blitt tilført slekten gjennom Cecilia Jonsdotter, Ulf Peterssons farfars søster og ridderen Ulf Holmgerssons hustru. Cecilia kan følgelig ikke hatt livsarvinger. Som en digresjon vil jeg nevne at man i to så autoritative leksika som Aschehougs konversasjonsleksikon og Store norske leksikon har kunnet lese at Ulf Holmgersson var stamfar til den svenske adelsslekten Roos af Hjelmsäter. Nå har det naturligvis aldri vært tvil om at Brynjulf Jonsson var stamfar til slektsgrenen Roos af Hjelmsäter, mens Ervalla-grenen av Roos-slekten stammet fra broren, Ulf Jonsson. Jeg gjorde Riddarhuset oppmerksom på innførslene i de norske leksika, og fikk et hyggelig svar fra den daværende riddarhusgenealogen, Pontus Möller. Han hadde forelagt saken for Sveriges fremste middelaldergenealog, Hans Gillingstam, som var opprørt over det som var skjedd. Jeg spurte også den som hadde sine initialer under artikkelen om Sudreim-ætten, nemlig C.S. Schilbred, formann i Norsk Slektshistorisk Forening 1968-1980 og en av redaktørene i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, om hvorledes dette kunne ha skjedd. Svaret var at det ikke var hans artikkel, men Ingeborg Floods, og ved en inkurie hadde redaksjonen satt hans initialer under artikkelen. Det er derfor et utmerket eksempel på hvor lett det som engang er kommet på trykk, blir gjentatt, og hvor viktig det er at slike feil korrigeres. Larssons doktoravhandling har vært tilgjengelig i bokform i siden 1964, og enkelte av de slektsforskere som vet at Cecilia Jonsdotter og Ulf Holmgersson ikke etterlot seg livsarvinger i sitt ekteskap, har likevel ikke oppgitt håpet om at Åsa hadde kongelige forfedre. Deres utgangspunkt må da være at det fremlegges kilder som belegger at en Ulv med tilknytning til Sudreim-ætten ved fødsel eller giftermål, var hennes far. Her har man følgelig søkt en utvei ved å utpeke Ulf Jonsson, men det første problemet er at i så fall må Åsa enten ha vært fra et tidligere ekteskap eller være Ulfs naturlige datter. Slektsforskeren Ludvig Algrim, som har vært oppmerksom på at hypotesen om Ulf Holmgerssons paternitet må oppgis, peker på Ulf Jonsson som Åsas far. Et slikt postulat røper manglende kjennskap til et meget viktig slektshistorisk arbeid. Det er gått mer enn et halvt sekel siden Arne Lund i den skarpsindige lille studien Hustru Sigrid Ansteinsdatter og Holte-sønnenes ætt viste at Åsa Ulvsdotters bror Anstein Ulvsson i 1363 førte det samme våpen som Holte Gunnarsson. Likevel refereres det fremdeles til Åsa Ulvsdotters kongelige avstamning gjennom personer som umulig kan ha vært hennes far. Siden det ikke kan forventes at alle vil oppgi drømmen om kongelige forfedre og derfor kan komme til å hevde at Anstein, tross Arne Lunds påvisning av hvilket våpen han førte, likevel kan være Ulf Jonssons sønn, kan det bare fastslås at kronologien forbyr dette. Jon Havtoresson ble født ca. 1312, og sønnen Ulf er derfor neppe født før etter 1332 og Ulfs barn etter 1352. På den annen side var Anstein Ulvsson en av de tre menn som i 1363 var tilstede på Giske og bevitnet salget av en gård på Sunnmøre til Sigurd Havtoresson. Det betinger at Anstein alt da var voksen og myndig. Anstein og søsteren Åsa Ulvsdotter kan umulig ha vært Ulf Jonssons barn. Anstein førte i 1363 samme våpen som Holte Gunnarsson, og når de begge var tilstede på Giske for å sigillere eiendomstransaksjonen, viser det deres nære tilknytning til Sigurd Havtoresson. De kan ha vært hans klienter eller hans slektninger, og det ene utelukker ikke det andre. I denne kontekst er det ingen grunn til å gå nærmere inn på hvem som var Åsa og Ansteins far, men med tanke på Ansteins nære tilknytning til brødrene Jon og Sigurd Havtoressønner, vil det være vanskelig å overse ridderen Ulv Sakseson, som etter alt å dømme døde under Svartedauden. P.A. Munch konstaterte at Ulv Sakseson må ha vært av særdeles høy byrd, og om hans forhold til Havtoressønnene skriver han: formodentlig beslægted eller i alle Fald nøje forbunden med dem, ... Absalon Taranger uttrykte seg uforbeholdent om deres slektsforbindelse, og det er verdt å merke seg at både Havtore Jonsson og Ulv Sakseson hadde en mangedobbelt rose som våpen. Det bør ikke legges for mye vekt på at Anstein Ulvsson førte et annet våpen, for Holte Gunnarssons to våpen viser hvor lett man kunne skifte skjoldfigur på denne tid. Hvis Åsa og Anstein var Ulv Saksesons barn og nær beslektet med Sudreim-ætten, ville det langt på vei forklare at Åsa Ulvsdotter ble gift med Olav Torsteinsson på herresetet Elin i Onsøy, og at Anstein Ulvsson nevnes i RB i forbindelse med Kolberg kirke i Ønsøy. Vi kan ikke forlate Åsa Ulvsdotter og adelssetet Elin uten å nevne diplomet datert 28. mai 1423, som er blitt utlagt som belegg for at Jon Havtoresson hadde eid Elin. Det dreier seg om Peder Ulfssons kjøp av gården Gjølberg i Onsøy, og omtaler et knivstikk som hadde skjedd under et skurøl på Elin mange år tidligere. Den skyldige var grepet .... ok stetter j myrka stofuo. Siden hadde han gjort forskjellige tjenester for Jon Havtoresson og hans hustru, Birgitta Knutsdotter. Nå har det naturligvis aldri vært noen tvil om Jons tilknytning til Onsøy, hvor han eide Huseby, og han hadde ganske sikkert plikter overfor sin slektning kongen når det gjaldt å opprettholde lov og orden. Diplomet, som er blitt brukt for å vise at Jon eide Elin, gir overhodet intet holdepunkt for at Jon oppholdt seg på Elin da skurølet ble drukket, og langt mindre for at han eide denne gården. Hele konstruksjonen om Åsa Ulvsdotters kongelige avstamning løser seg derfor opp i ingenting.

Lars Løberg anfører: Elinætta, som har fått navnet sitt fra hovedgården Elin i Onsøy, er velkjent i slektsforskerkretser. Dette skyldes først og framst den tallrike etterslekten som Elinætta har både via Rosensverdene og eventuelle andre lokale utløpere som kan ha forplantet seg i lokale bondeætter i Østfold, men også ættas eierskap til gården Elin - det nåværende museumsanlegget Elingaard - og denne gårdens sentrale rolle under Jens Bjelkes kanslertid. Elinætta er ikke blitt mindre populær gjennom dens formodede forbindelse via Sørumætta direkte til kong Håkon V Magnusson. Dette er en av mange ættelinjer tilbake til de gamle norske kongene som jeg har analysert og forkastet i mitt arbeide med Håkon V's norske etterslekt fram til 1700. Siden den påståtte forbindelsen ikke holder mål, vil Elinætta i min studie bare bli forbigående referert som en forkastet kongelinje. Men siden forbindelsen mer eller mindre tilfeldig dukker opp i begge de to seneste artiklene i NST, synes det naturlig nå å publisere også mine refleksjoner over Elinættas mødrene opphav. Sten Høyendahl nøyer seg i sin artikkel med en historiografisk dokumentasjon av hvordan Kaare Bjerkes hypotese om Rosensverd-ættlinger på gården Skjør i Eidsberg er blitt kraftig svekket, først av Sverre Dürbeck og senere av Tore H. Vigerust. Forbindelsen lever fortsatt ukritisk gjengitt i gårdshistorien for Askim og i et utall anetavler og brukes der, som Høyendahl sier, med Sjøfar Sjøfarsson på Søndre Seter som bindeledd til tidligere tiders norske og ikke minst europeiske kongehus. Atle Steinar Langekiehl går langt kraftigere til verks. l kapittelet Den sosiale kløften mellom Elin-ætten og slekten på Store Kil river han nådeløst forbindelsen til kongehuset over og konstaterer at denne eksklusive ættekretsen,.... ikke har den eksklusivitet som bygger på en fyrstelig ascendens. Langekiehl er opptatt av at det han kaller slektsfantasteriene om Åsa Ulvsdotters forfedre blir lagt døde en gang for alle, men han er samtidig fullt klar over hvor seiglivede slike genealogiske myter er. All praksis viser nemlig at det ikke er nok å påvise feilslutninger for å avlive mytene. For å få gjennomslagskraft må en kunne sette nye, beviselige forfedre inn der hvor de gamle feilene skal slettes. Dette er kanskje også grunnen til at Langekiehl, om enn med alle mulige forbehold, lanserer en alternativ høyættet Ulv som far til Åsa. Faren er da overhengende for at Langekiehls alternativ på tross av forbeholdene fra nå av vil komme inn i anetavlelitteraturen. I så fall er jeg redd for at en gammel feil blir erstattet med en ny. Jeg tror nemlig ikke på Langekiehls alternative løsning. Forskningsstatus Langekiehl redegjør greit for opprinnelseshistorikken for det han kaller Elin-ættens ascendens, herunder senere riksarkivar Huitfeldt-Kaas store stamtavle over baron Jon Rauds etterkommere samt opplysninger fra samme mann som lå til grunn for de personhistoriske opplysningene i bindet om Smaalenenes Amt i serien Norges land og folk. I følge Huitfeldt-Kaas skulle Åsa Ulvsdotter være datter av Ulv Holmgeirsson i dennes ekteskap med Cecilia Jonsdotter og dermed være datterdatter av riksråden Jon Havtorsson. Forbindelsen skulle forklare hvordan gården Elin kunne gå som arv fra Sørumætta til Elinætta, men bygger ellers kun på navnekombinasjon. Forbindelsen via Ulv Holmgeirsson ble effektivt tilbakevist i 1964 av Lars-Olof Larsson, som konkluderte med at Ulv tilsynelatende ikke kan ha etterlatt seg livsarvinger. At enkelte amatører i etterkant har forsøkt å reparere dette bruddet på forbindelsen til kongeslektene ved å gjøre Åsa til en utenomekteskapelig datter av Cecilias bror Ulv Jonsson, er velkjent, om enn ikke egnet til å bli tatt på alvor. Meg bekjent er det bare Tore H. Vigerust av seriøse faggenealoger som har lånt sitt navn til denne konstruksjonen. Tore H. Vigerust deltok 8.-12. juni 2001 i en internet-diskusjon i nyhetsgruppen «no.fritid.slektsforskning.diverse» om slektskapet mellom Åsa Ulvsdotter og Håkon V Magnusson. Her følger et utdrag av hans innlegg hentet fra http://www.nygaard.home.se/ (flyttet til http://www.tore-nygaard.com): Åsa Ulvsdotter kan neppe ha vært en datter av Cecilie Jonsdotter (og derved en datterdatter av herr Jon Havtoresson), men derimot en datter av herr Ulv Jonsson, herr Jon Havtoressons sønn. Resultatet vil uansett være at Rosensverd kan stamme fra kongehuset ... 1. Herr Jon Havtoresson (Rose) var bosatt på Huseby i Onsøy og døde ca 1390. 2. Han eide Elin (nå Elingård) i Onsøy, det går frem av et vitnebrev fra 1390-årene at han holdt skurøl på Elin for de ansatte, og må ha eid gården, har andre ment, og nå også jeg. 3. Hustru Åsa Ulvsdotter, bosatt på Elin, eide til 1433 Elin, som var odelsgods. 4. Hun må ha arvet gården fra herr Jon Havtoresson gjennom minst ett slektsledd, men på grunn av generasjonslengdene neppe mere heller enn ett slektsledd. 5. Elin (Elingård) er nabogård til Huseby og har sikkert vært drevet under samme forvaltning som Huseby. For å være kort med konklusjonen: Hustru Åsa kan være etterkommer til alle av herr Jons barn, men siden fornavnet Ulv er sjeldent, står det to realistiske muligheter igjen, enten at hun var barn til herr Ulv Holmgeirsson eller herr Ulv Jonsson. Forskningen omkring arveforholdene etter herr Ulv Holmgeirsson (Larsson 1964) begrunner at han ikke var far til hustru Åsa. Herr Ulv Jonsson arvet Huseby-godset i Onsøy (det går frem av skifteutskrifter fra familien på Ervalla ca 1515 til 1560, nå i SRA, Tidö-arkivet, eske 499). I tiden mellom 1390 og 1420 må Elin ha vært skilt ut av Husebygodset. Husebygodset er ennå helt samlet i 1569 (Jordebok fra slekten Roos av Ervalla). Den mest sannsynlige forklaringen er at hustru Åsa er et utenomekteskapelig barn til herr Ulv Jonsson, som har gitt henne Elin i personlig gave, før herr Ulvs gods ble delt mellom de rettmessige arvingene. (Det finnes forøvrig en stor svensk faglitteratur omkring godsskiftene på Ervalla.). Vigerust har senere gått bort fra denne oppfatningen, slik at også denne konstruksjonen nå savner støtte, jf innlegg av 9. august 2003 på digitalarkivets brukerforum post 16490: Det har igrunnen ikke vært noe galt med denne, før nå i de siste månedene. En ung historiker ved navn (KD) har nemlig innlevert en avhandling til doktor-filosgraden ved Univ. i Oslo. I en liten bit av avhandlingen, som vedrører eiendomsforhold på Romerike, har han klippet av slektsrekken mellom nr. 4 og nr. 5. (Ulv Jonsson og Åsa Ulvsdotter) Alternative forsøk på å forklare Elinættas mødrene opphav er så langt ikke gjort. Åsa Ulvsdotters far er ikke kjent. Det er da heller ikke så merkelig, all den stund det eneste belegg vi har for Åsa Ulvsdotters eksistens er en skiftekvittering fra 1433. Denne sier i all sin enkelhet at Sigurd Sjøfarsson, Erik Olavsson og Tormod Eivindsson var fornøyd med det oppgjør i penger og løsøre som de hadde fått etter moren, Åsa Ulvsdotter, og at faren, Olav Torsteinsson, upåtalt skulle følge den øvrige arven. En tilføyelse om at dette skulle gjelde for resten av Olavs levetid, ble samtidig strøket ut. Det sier seg selv at noe filiasjonsbevis for Åsas fedrene opphav ikke kan utledes av skiftekvitteringen. Og da kvitteringen kun gjelder løsøre, vet vi ingenting om hva slags jordegods hun kan ha hatt eller om hun førte jordeiendom med seg i det hele tatt. Isolert sett har vi derfor ikke grunnlag for å si noe som helst om Åsa Ulvsdotters forfedre rent bortsett fra at hun i kraft av sin sosiale innplassering også selv må antas å ha hatt en overklassebakgrunn. Var Åsa Ulvsdotter en kongsættling? Ovenstående innledning kan godt stå både som oppsummering av forskningsstatus for Åsa Ulvsdotter og som fasitsvar om hennes opphav. Vi vet ikke og vi har ikke kildegrunnlag for noen gang å kunne få vite med sikkerhet hvem hennes foreldre var. Når Langekiehl likevel bruker mer enn fire sider av tidsskriftet til å avvise hennes fyrstelige ascendens, kan det være av interesse å prøve hans argumentasjon. Den er nemlig ikke så solid at den rettferdiggjør den sterke språkbruken som anvendes. Langekiehls åpenbare styrke er kildekunnskap og kildekombinering. Det er imidlertid ikke kildestudier, men litteraturstudier som ligger til grunn for hans bastante avvisning av Ulv Holmgeirsson som Åsas far. Han viser her til Lars-Olof Larssons avhandling Det medeltida Värend, som sant nok oppsummerer kapitlet om Lejonbalksläkten med at Ulf Holmgersson synes inte ha efterlämnat några bröstarvingar. Konklusjonen bygger imidlertid ikke på de opplysninger Larsson gir om Lejonbalksläkten, ei heller fører han noen argumentasjon i kapitlet som rettferdiggjør en slik påstand. Langekiehl oppsummerer riktignok bakgrunnen for slutningen slik den indirekte fremkommer ved en kryssreferanse i Larssons noteverk til en note som søker å forklare Sturesläktens eiendomsinteresser i og omkring Värend som en mulig arv etter Cecilia Jonsdotter, Ulv Holmgeirssons hustru. Men det fremgår klart av den sammenhengen Larsson setter disse opplysningene i, at det kun dreier seg om hypoteser, og at hans konklusjoner derfor på ingen måte kan brukes som bevis på at hypotesen om at Ulv Holmgeirsson var Åsas far, er falsifisert. Leser en Larssons avhandling, viser det seg at den slekts- og jordegodshistoriske delen av avhandlingen kun er ment som en anskueliggjøring av slekts- og maktrelasjoner mellom de stormenn som opptrer i hans historiske redegjørelse. Klarest kommer dette til uttrykk i en forklarende note til hovedkapitlet Frälsesläkter, hvor Larsson skriver: I de följande översikterna behandlas de släkter, vars medlemmar varit bosatta i Värend eller i källmaterialet på annat sätt framstår som starkt knutna till området. I så måtto avser framställningen vara uttömmande. Däremot har ingen fullständighet eftersträvats i redovisningen av genealogiska notiser eller av detaljerade uppgifter om godsbesittningar, i den mån dessa inte är av direkt intresse för släkternas ställning i allmänhet och deras anknytning till Värend i synnerhet. Dette innebærer i klartekst at Larssons hypotese om at Ulv Holmgeirsson tilsynelatende ikke har etterlatt seg livsarvinger, i høyden har beviskraft for Värend. Dette stemmer da også godt med den kryssreferansen Larsson gir. Dersom Ulv Holmgeirsson hadde livsarvinger i Borgesyssel som arvet hans jordeiendommer i Värend, er det bare rimelig at et slikt fjerntliggende jordegods ble solgt eller makeskiftet til lokale slektninger. At godset havnet hos Sturesläkten, sier derfor ingenting om hvorvidt Ulv Holmgeirsson hadde etterslekt i Norge, hvor han bodde det meste av sitt voksne liv. At Ulv Holmgeirsson vitterlig hadde barn i Norge, er sannsynlig [Hans Gillingstam: Lejonbalk i Äldre Svenska Frälsesläkter I s 163-166 samt under Rättelser och tillägg s 328-329]. Sturesläkten var ikke Ulv Holmgeirssons, men Cecilia Jonsdotters slektninger. Disse ville derfor ikke være arvinger til jordegodset i Värend med mindre Ulv og Cecilia hadde felles barn som overlevde faren. Vi påtreffer dessuten en Kari Ulvsson i Skjeberg fra 1412, lenge etter at slekten offisielt er utdødd i Sverige, men med et våpen som i hvert fall ligner Leijonbalkvåpenet. Larssons avhandling kan altså ikke falsifisere hypotesen om at Åsa var Ulv Holmgeirssons datter. Dette er imidlertid, slik Langekiehl også påpeker, mindre relevant for spørsmålet om Åsas påståtte fyrstelige avstamning. Her er det avgjørende spørsmålet hvorvidt Cecilia Jonsdotter var Åsas mor. En grundig studie av godsskiftene på Ervalla kan muligens avkrefte en slik hypotese, men noen slik studie er ennå ikke gjort av norske genealoger. Langekiehl går også til angrep på den alternative hypotesen som kunne berget Åsa Ulvsdotters fyrstelige anegalleri, linken via Ulv Jonsson. I sin argumentasjon bygger han på Arne Lunds artikkel Hustru Sigrid Ansteinsdotter og holtesønnenes ætt i Romerike Ættehistorielags Årbok 1951, men på samme vis som for Christiansen legger han også her meninger inn i Lunds artikkel som det ikke er dekning for i teksten.