Jens Jonassen Colstrup

Mitt ettermæle er særlig knyttet til min etterretningsvirksomhet som prest i dansk-norsk tjeneste i Bohuslän, men jeg gjorde også en betydelig innsats som sogneprest i Nes på Romerike i mer enn 40 år.

Min farsslekt var dansk, sannsynligvis fra en av de mange Kjølstrup-gårdene på Jylland. Jeg var født og oppvokst i det norske Båhuslen, men ble svensk som 12-åring da området ved Roskildefreden 1658 ble avstått til Sverige. Min tidligste skolegang hadde jeg i Konghelle fra 1651, men familien flyttet til Marstrand, og etter to års skolegang der gikk jeg på latinskolen i Helsingør fra 1660 til jeg ble dimittert til universitetet i København 1665. Som nyinnskreven student drog jeg på en studiereise til tyske universiteter i halvannet år, før jeg reiste til Sverige, der jeg ble underordnet hoffpredikant i Stockholm 1667.

1669 fikk jeg stillingen som kapellan i Uddevalla ved å gifte meg med enken etter den forrige kapellanen, som dessuten var datter av sognepresten. Min svigerfar søkte om å få meg som etterfølger i kallet, og det skjedde året etter. Som sogneprest i Bohusläns største by ble jegn valgt av mine embetsbrødre til å representere dem i den svenske stenderriksdagen 1672.

Krigene mellom Sverige og Danmark-Norge, og de nye grensene som ble trukket 1658 og 1660, skapte spenning og uro. Flere embetsmenn og offiserer hadde reist fra Bohuslän til Norge etter freden i København 1660, og andre som ble i området ønsket gjenerobring. Under krigen med Sverige 1676, den såkalte skånske feide eller Gyldenløvefeiden (etter stattholder U. F. Gyldenløve, som ledet felttoget), ble de norske og danske troppene flere steder mottatt som befriere i Bohuslän og Skåne. Da Gyldenløve etter ni dagers fremrykning i Bohuslän stod ved Uddevalla, ble han tatt godt imot i mitt hus. Jeg var en god informant, og jeg hadde mange informanter med opplysninger som var til god hjelp for felttoget.

Gyldenløve tok meg med seg som feltprost og kabinettspredikant, og familien forlot alt vi eide i Bohuslän. Allerede i november 1676 fikk jeg kongebrev på en årlig pensjon på 300 riksdaler som belønning for tro tjeneste, og samtidig ble stattholderen pålagt å skaffe meg et prestekall så snart et passende ble ledig. En drøy måned senere fikk jeg kallsbrev som sogneprest i Nes på Øvre Romerike. Men jeg fortsatte en tid som prest i armeen, og jeg ble vitne til at svenskene ble drevet på flukt ved Uddevalla 29. juli 1677.

Jeg deltok ikke i krigens siste år 1678–79, men mer enn 30 år senere, under Store nordiske krig, deltok jeg igjen som feltprest i hæren som rykket inn i Bohuslän 1711. Da var jeg 65 år gammel, men gjorde som feltprest sterkt inntrykk på min samtid, og ryktet om meg nådde Karl 12, som skal ha sendt et streifparti til Nes for å fange meg. Jeg var ikke med i det andre norske felttoget mot Bohuslän 1719, men drev fortsatt etterretningsarbeid og skrev tallrike rapporter i krigsårene.

Som sogneprest i Nes var jeg en foregangsmann. Jeg engasjerte meg i skolearbeid, lønnet selv lærere og skrev også en forklaring til katekismen, men den ble aldri trykt. Jeg organiserte bygdevektertjenesten i Nes, ansatte jordmødre og opprettet et brannforsikringsselskap i bygda. Jeg var en praktisk og initiativrik prest, og ble valgt til prost av mine kolleger på Romerike.

Også i Nes fikk jeg krigens realiteter på nært hold. Under Gyldenløvefeiden ble prestegården revet til fordel for en ny skanse, og jeg måtte bygge en ny prestegård. Men 1689 brant den nye prestegården ned til grunnen, og min annen hustru og fire av våre barn omkom i brannen. Jeg bygde opp igjen prestegården på det opprinnelige stedet, og her døde jeg i 1720. Jeg ble etterfulgt som sogneprest av min eldste sønn Jonas Colstrup; også flere andre av mine i alt 16 barn ble prester.

Verker •Tidernes Bibel-Beregning, København 1707 Kilder og litteratur •S. H. Finne-Grønn: biografi i NBL1, bd. 3, 1926