Dette er et dokument som jeg har funnet etter min farfar Ole B. Indergård, hvilke kilder han hadde vet jeg ikke - men det omhandler Thomas.

Hai'nn Gammel-Thomas

Kallen hadde vært en kjempe-kar i sine velmaktsdager. Ikke så å forstå at
han var så mye større enn mannfolk flest, men hans styrke hadde det stått respekt av siden han var bare guttungen. For ikke å snakke om motet i den karen! Hvem var det som hadde sett at han Thomas hadde vært redd noe noen gang?

Den gangen da "engelske kryssere stengte hver havn", var han ennå bare femten år, men så ut som en voksen kar allerede. Han meldte seg til tjeneste på en kanonbåt og ble godtatt uten bemerkning, det kan vel hende at han la på et par år på alderen for sikkerhets skyld, men det gikk for god fisk, især etter at han hadde snudd opp-ned på og runddengt en eldre kar av mannskapet, som hadde kommet seg i skade for å skubbe litt for hårdt til ham.

I denne krigstjenesten kom han ikke opp i noen trefninger, men han fikk god bruk for både mot og krefter senere i livet. Et arbeidsjern hadde Thomas vært siden han var en neve stor. Han var opplært til det av faren og farfaren, og dette fulgte ham senere i alle hans dager, og ble litt av an myte, bare det.

Hver eneste virkedag var han oppe kl.3 om morgenen, og så var ham i fullt arbeid til kl.6. Om vinteren arbeidet han alene disse morgentimene, enten med tresking utover førejulsvinteren, eller med reparasjon av redskaper, etter som det falt seg. Var det i slåttonna derimot, måtte de andre også følge ham, for det gjaldt å utnytte slåttedoggen. Kvinnfolka på gården måtte også være med i slåtteteigen med river og "breie", som de sa. Det var ikke snakk om å hesje i den tiden. Det var bare kona, ho Maren og innejenta som slapp å vare med.

Ho Maren ja, det var ikke fritt for at også hun var litt av en morgenfugl, og det var ikke å få henge fingrene for jentene heller. Det hendte vel at både drenger og tauser var småarg på sjølfolket for at de drev hårdt, men de ble på gården likevel, for den avtalte lønnen fikk de, og kanskje også litt til. Rettferdige var de begge også, og sparte seg ikke selv. Etter som årene gikk, ble Thomas nesten legendarisk i levende live, både for sine krefter og sin måte å opptre på. Var det noen som sto fast i et eller annet, så het det:"Vi får vel høre om han Thomas vet noen råd."Og kallene fikk som oftest både råd og en håndsrekning, om det kunne trenges. Mange var det nok som innerst inne syns at det var forsmedelig dette, og skar i all hemmelighet tenner når de ikke kunne greie opp i sine vanskeligheter selv, men etter hvert ble det nærmest som en skikk dette med å gå til Thomas når noe ikke var så lett og greitt som det burde ha vært. Det var bare en ting han ikke kunne hjelpe noen med og det var å skrive. ”Slikt tukleri har jeg ikke hatt tid til å lære meg", skal han en gang ha sagt, da en eller annen var forvorpen nok til å antyde at han burde da vel ha vært såpass som ho Maren i alle fall. For Maren kunne skrivekunsten hun. Noe hadde hun vel lært av gammel-Lensmannen, som var farfar hennes, og mer lærte hun av en av prestedøtrene, den gang hun i sine ungpikedager tjente i prestegården, Slik hang det sammen at Thomas måtte henvise til Maren når en eller annen kom for å få skrevet til en jente, eller hva det nå kunne være. Det syntes ikke som han mente dette var forsmedelig heller, for skriving var nå en gang "tukleri" for ham.

Årene tok på Thomas, slik som på alle andre dødelige, og en dag ble han kalt Gammel-Thomas. Det var kommet en ny liten Thomas på gården, - den første sønnesønnen. Da kallen hørte dette nye navnet "gammel-Thomas", sakk det i ham, men han sa ikke noe: Han "Skjervik-Erk", som sto nærmest ham da han "Linke-Per" den flåkjeften, var uforsiktig nok til å være den første som åpenlyst sa Gammel-Thomas mens kallen hørte på, påsto siden at kallen sukket, men det var det ingen som la noe vinn på, for den gode Erk var nå engang ikke den man kunne stole mest på.

Ettervert begynte Thomas å bli tuslete. Han måtte medgi at han ikke var så sprek lenger, og det ble til at han for det meste sto i vedskålen opptatt med å sage og hogge husveden. Den lille krabaten som han delte navn med og som ble kalt "Litl-Thomas", holdt seg for det meste hos farfaren, og han fikk høre mang en historie fra gamlingens munn, En ting var de begge meget interesserte i og det var jakthistorier. Gamlingen fortalte om sine jaktturer og guttungen lyttet andektig. Det var sant alt som gamlingen fortalte, for ikke hadde han skrønt noen gang, og ikke var det nødvendig heller for å sette farge på beretningene, for Gammel-Thomas hadde vært en ivrig jeger i sine yngre dager, og ingen hadde sett at han hadde kommet tom-hendt hjem fra jakt. Ennå pusset han og stelte den gamle bjørneriflen som han hadde skutt flere bjørner med, I hans yngre år hadde det vært "fast-boende" bjønn i utmarka som hørte til gården, og nesten hvert år i hans yngre dager, dro hver vinter ulende vargflokker gjennom skogene. Den gangen skjøt Thomas både bjørn og ulv, både alene og sammen med naboer. Etter hvert hadde det minket med vargen og de gamle bjørnehiene hadde vært tomme sikkert i de siste 40 år. i de siste årene hadde det hendt at en eller annen "reksterbjørn" hadde funnet vegen forbi borte i utmarka, men det leie var ved disse rekende bamsene at det som oftest var slagbjørn som herjet stygt i saueflokkene før disse ble samlet inn for vinteren. Når gamlingen hørte om disse landsstrykende bamsene, snakket han om at de som var spreke nok til det, måtte se å få livet av beistene, men det var likesom at ingen hadde noen interesse av det. De tok heller tapet med noen sauer eller lam, i stedet for å risikere livet på bjønnejakt. Når gamlingen ble arg over slik likesæle og total mangel på manns mot, ble han arg og murret om at hvis han hadde vært noen år yngre ,så... Den høsten Gammel-Thomas fylte 84 år, hadde han Litl-Thomas en dag vært med mor si til setra for å hente hjem forskjellige ting som var blitt igjen der da bukapen ble flyttet hjem. Gutten var allerede blitt 13 år, og en lang laban for sin alder. Det var bare det med ham at han likte bedre å reke rundt på gården og finne på skøyerstreker enn å være med faren i arbeidet. Nå så gammel-Thomas også dette, men han fant ut at gutten i grunnen var litt av ham selv fra den tiden han selv var i samme alder, og derfor var han også den eneste gamlingen ikke så skjevt til, om han ikke fulgte med i alt forefallende arbeid.

Mens moren hadde pakket sammen de ting som skulle fraktes hjem fra setra, hadde gutten tatt seg en runde rundt på egen hånd, og hadde blitt oppmerksom på et stort loddent dyr borte i lia, rett over dalen fra setra. Gutten ante at det kunne være farlig å undersøke dette nærmere, og betraktet det derfor på betryggende avstand. Det kunne ikke være noe annet enn en bjørn, mente han, og for å bli mer sikker, hentet han moren for at også hun kunne ta dyret i øyensyn. Det kunne han nå ha spart seg, for moren så litt dårlig, og kunne ingen ting se, selv om gutten pekte og forklarte aldri så mye. At hun så dårlig ville moren ikke være ved, og hun fant ut at gutten måtte ha sett feil. Det kunne ikke være noe dyr der borte i lia, når hun selv ikke så det, mente hun.

Da de utpå ettermiddagen kom hjem, sto Gammel-Thomas som vanlig og hogde ved. Han hadde rullet hoggestabben ut på tunet til en kvistdunge som lå der, og hadde det riktig koselig med vedhoggingen som for øvrig ble akkompagnert av skrattingen av et skjorepar som herjet og skrattet i en stor rogn like ved.

Litl-Thomas slo seg ned i nærheten av gamlingen og fortalte om dette dyret som han harde sett i dalen samme dag. Det varte ikke lenge før gamlingen hogde Øksa fast i hoggestabben og lyttet meget interessert. Etter som gutten fortalte, ble han mer og mer fjern i blikket, og til slutt sto han der og stirret ut over tid og rom, og var helt i sin egen verden. Plutselig kvapp han til og murret: "Jau da, det var sikkert bjørn det, gutt, og sikkert en av "gamlekara" også." Og så kom det som et sukk: "Bare den som hadde vært noen år yngre, så ...” Gutten ble straks ivrig. Enn om han fikk med seg gamlingen og gikk og skjøt bjørnen: Han foreslo dette for farfaren, men denne rystet bare på hodet, uten å si noe. Gutten forsto at det nå ikke var noen vits i å fortsette audiensen, og brøt opp og ruslet østover markene i retning mot Storåkeren, hvor faren drev skuronna sammen med arbeidsfolka. Gamlingen sto og så etter ham, tankefullt, som om han ville si: "Bare jeg hadde vært noen år yngre og du noen år eldre, så ..." Dette med bjørnen tenkte gamlingen på resten av dagen og kvelden med. Da det led til middag den neste dag, ba han Litl-Thomas om å gå et ærend for seg når han hadde spist, og så snart han selv hadde fått maten i seg, og Litl-Thomas var gått, snek han seg ut og bort i stallskjulet. Da det led så langt at han visste at alle i huset hadde lagt seg til middagshvil, humpet han i ganske god fart østover bakkene og nedover til elva. Det så ut som at kallen hadde tenkt seg til skogs riktig for alvor. Han bar den gamle bjørneriflen med seg, og krutthorn og kulepung var også med. Til og med den gamle store jaktkniven som i mange år hadde hengt i sliren sin i kårkammerset, var på plass på livremmen! Thomas hadde tatt den store beslutning at endelig skulle han da vise disse tusseladdene at det gikk an å tukte bjørnen, nå såvel som i gamle dager! Når de yngre ikke ville være med, og jaktkameraten fra yngre dager, han Steinar, ikke var mer, så skulle han vel gå og ta bjørnen alene enda en gang, som han flere ganger hadde gjort i gamle dager! Han visste at disse rekende bjørnefantene pleide å komme forbi Sanden, og det var dit han aktet seg. Tok han ikke meget feil, så skulle han treffe karen der i dag, når den var på veg nedover Almlia i går ettermiddag.

Om farten hadde vært upåklagelig til å begynne med, så var det motbakke på den andre siden av elva. De siste kneikene opp åsryggen nord for Sanden gikk trått for ham, og han syntes at vegen fra elva og hit opp måtte ha blitt lengre på de årene som var gått siden han sist var her. I alle fall måtte bakkene ha blitt brattere! Da han endelig var kommet opp på høgda, måtte han sette seg og puste på en stund. Han satte seg og så seg rundt. Jo, her var han da kjent! Her hadde han gått som gjetergutt i sine guttedager, og her hadde han passert så mang en gang både til og fra jakt. Det var bare en ting han lurte på, og det var at han ikke kunne se Sandvikskaget selv om det var riktig fint, klart vær. Så vidt han husket skulle han se skaget herfra. Var det likevel noe i det som både Maren og sønnen ymtet om, at han ikke lenger så så godt som før? Men, skulle han ta bjørnen, var det ikke tid til å fortape seg i funderinger! Dermed labbet han videre, og jaktkniven bakpå buksebaken fulgte med i små dovne sleng fra side til side. forargelig også at han måtte dra avsted i disse kippskoene! Det hadde ikke vært råd for usett å få på seg annet og mer hensiktsmessig fottøy, og forresten så visste han ikke hvor det hadde blitt av de gamle jaktstøvlene hans heller, nå som det var så lenge siden han hadde hatt bruk for dem. Innover mot Sanden gikk gamlingen mer og mer forsiktig. Han følte at han også denne gangen skulle ha jaktlykken med seg, og om han muligens ikke hadde så godt syn som før, så var han i alle fall stø på hånden! Det var også sant, for ennå hadde ingen sett Gammel-Thomas skjelve på hendene. Han gikk så langt at han plutselig instinktivt skjønte at her inne traff han ingen bjørn, - han følte det likesom på seg, og snudde nordover igjen. Han ble igjen trett av all denne travingen, og satte seg nedpå for å puste på. Topplua strøk han av seg og tørket svetten på skallen på et rødt skjorteerme. Da støkk han plutselig i! Han syntes at en stor tuve et stykke borte rørte på seg! Jo, var det ikke det han kjente på seg! Her var da styggebeistet, og det like ved ham også! Kjapt smatt kallen bak en stor stein og la an geværet. Det så ut som at bjørnen hadde ligget og sovet, og at den hadde våknet og følte på seg at ikke alt var som det skulle være. Den "dro vær" i alle retninger, men den lille trekken som var i luften, sto fra bjørnen og i retning av Thomas, så noen tev av menneske kjente den ikke. Kallen ventet på at bamsen skulle snu seg så det ble mer laglig for ham å skyte. "Snu nå litt mer på deg, så skal du få det!" Han kjente jaktiveren flomme gjennom seg som en feber i alle lemmer, men hånden var da like stø for det!

Så kom smellet! Kruttrøyken drev i en stor sky mellom kallen og bjørnen og ekkoet rullet i alle lier. Da røyken et øyeblikk senere drev vekk, så kallen at bjørnen reiste seg på to og med et brøl og med åpen kjeft kom i mot ham. Da tok redselen fatt i kallen, for første gang i hans liv! Han ble et øyeblikk stående som naglet fast og stirret på udyret, og syntes at det røde bjørnegapet ble større og større, og så stort at han kunne stå oppreist i det! Så fikk han endelig herredømmet over lemmene igjen, og dermed tok han kutet nordigjennom krattskogen så jaktkniven danset i livremmen! Kippskoene hang merkelig nok også med, selv om det bare var såvidt mange ganger, især da det bar nedover bakkene mot elven, og terrenget ble mer steinete og uryddig. Nede i bygda var folk kommet ut på åkrene igjen og skuddet var det de fleste som hørte. De la imidlertid ikke mer merke til dette før de hørte noen som huiet nord i bakkene. Da så de plutselig en skikkelse som nærmest rullet de siste metrene nedover bakken mot elven, og så bar det nordover for å se hva som sto på. Det eneste Gammel-Thomas greidde å si da det kom folk, var et åndeløst: "Han kom etter meg!" Og dermed falt han i uvett. Etter at kallen var båret til gårds og Maren hadde tatt hånd om ham, tok sønnen og et par av naboene mot til seg og rustet seg med børser for å prøve å ta livet av den skadeskutte bjørnen. Hadde det ikke vært for at det var for farlig med dette sårede udyret i utmarka der folk trengte å ferdes, så skulle den bare ha fått gått der, selv om det kanskje ville ha gått ut over sauflokkene! Noe særlig modige var karene ikke der de ruslet innover til Sanden, men de skammet seg når de tenkte på at gamlingen hadde gått der alene for ikke så lenge siden, og at han i alle fall hadde skutt på bjørnen! Karene rotet så lenge rundt at de sent på ettermiddagen fant bjørnen, og selv om den var stokk, stein dau og aldeles ufarlig, kvapp de alle dyktig da en ropte at der var den. Det viste seg at bamsen bare hadde kavet seg noen få alen før den hadde stupt, men da hadde dens banemann allerede tatt foten fatt, og ikke hadde hatt tid til å se seg tilbake. Karene fant også børsa hans Gammel-Thomas, og både den og bjørnen ble i løpet av kvelden brakt til gårds. Den neste dag ble den oppstilt på bukker ute på tunet før den ble flådd, men Thomas ville ikke se den en gang. Han var forresten ikke så sprek etter gårsdagens utflukt, og selv om han levde ennå noen år, så var det tydelig at han hadde fått en knekk av denne springingen han presterte. Han likte heller ikke å bli minnet om denne jaktturen, for han skammet seg dyktig over at redselen hadde tatt ham da han så bjørnen reise seg og komme labbende.

Rundt i nabogårdene var det nok kanhende en eller annen som gliste og godtet seg over at Gammel-Thomas endelig en gang måtte vise at han kunne bli redd han også, men glisen tapte seg fort når kjerringene - som husket på sauene og lammene i marka syntes at Gammel-Thomas likevel var noe til kar som la ut på denne jakten helt alene, når yngre og sprekere menn heller vågde husdyra enn å våge seg ut i skogen med børsa.

OBI.