Tord Folesson

• Tord Foleson was Merkesmann. Died 29.07.1030 at Stiklestad.
• Skopte Ogmundson, a grandson of Thorberg, was a gallant lenderman, who dwelt at Giske in Sunmore, and was married to Gudrun, a daughter of Thord Folason. Their children were Ogmund,Fin, Thord, and Thora, who was married to Asolf Skulason. Skopte's and Gudrun's sons were the most promising and popular men in their youth.

Married

• Married to Ålov Einarsdatter They had a daughter:

Children

• 1. Gudrun Tordsdaughter, born before 1031.

Slektsforskning

Tord's lineage and home are unknown. However, his wife, Ålov, was the daughter of Einar Tambar quake and Bergliot, daughter of Håkon Jarl. He must therefore also have been "a grandmother".
He was one of those who in 1018 discovered Røreek's murder plan against Olav. During the Battle of Stiklestad, he was King Olav the Saints' mark and went on to lead with the King's mark high on the beautiful golden stand. He fell below the mark.

From Snorre Sturlason: On the Saga of the Saint, the Battle of Stiklestad:
«212. Tord Foleson carried King Olav's mark. This is what Sigvat says baldly in the legacy of the poem he wrote about King Olav, and where the remorse is taken from the saga of Creation. I know, thunder, Olav then strengthened with a spear in the battle, where good hearts jamsies. The fight grew. Brother of Ogmund raised the golden mark for the King of the Ringer, highly accomplished man's work. "

'226. ... Now the peasant army came forward from all sides. Those who stood in the front, chopped, and those who stood next, stuck with spears, and all those who went baked, shot spears and arrows or threw stones and hand axes and spears. It soon became a bloody battle, and many people fell on both sides. In this first row, Arnljot Gjelline, Gaukatore and Avrafaste and all of their followers fell, but each of them had killed a man or two before they fell, and some had killed several. Then the county became thin before the king's mark. The king asked Tord to carry the badge forward, and the king himself followed the badge and likewise the flock he had chosen to stand near him in the fight. It was the most armed men in his army, and the best equipped. "

'227. Now King Olav fought boldly and bravely. He chopped Torgeir from Kvistad, the loafer we mentioned before, and cut him across the face so the nose shield on his helmet broke, and his head was splayed below his eyes so it almost went over. When Toreir fell, the king said, "Wasn't it true that I told you, Torgeir, that you would not win when we two met?" At the same time, Tord lowered the marker bar so hard that the bar remained standing. By then, Tord had been wounded, and he fell under the mark. Then Torfinn Munn and Gissur Gullbrå fell. Two men had gone to Gissur, but he killed one and wounded the other before falling. " 1)

• Source 1). Snorre Sturlason: On the Saga of the Saints, sections 83, 212, 226-227. Snorre Sturlason: Magnus Berrføtt's saga, section 11. CM Munthe: Norwegian badges, NST Volume I (1928), page 341. Mogens Bugge: Our ancestors, no. 875. Bent and Vidar Billing Hansen: The ancestors of the Rosens sword, page 17.
• Bar kongsmerket på Stiklestad
• http://www.tore-nygaard.com/middelalder/561.htm
• http://slektsforskning.com/login/person/anetre/tekst/Tord%20Foleson...
• http://slektsforskning.com/login/person/anetre/Ca1406eng.asp
• https://www.proquest.com/openview/f0e60e446228f480/1?cbl=2190&pq-or...
• https://en.m.wikisource.org/wiki/Heimskringla/Saga_of_Olaf_Haraldso...

Tords ætt og hjem kjennes ikke. Hans hustru, Ålov, var imidlertid datter til Einar Tambarskjelve og Bergliot, datter til Håkon Jarl. Han må derfor selv også ha vært «ættestor».

Han var en av dem som i 1018 oppdaget Røreks mordplan mot Olav. Under slaget ved Stiklestad var han kong Olav den Helliges merkesmann og gikk i spissen med kongens merke høyt på den fagre gyldne stand. Han falt under merket.

Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, slaget på Stiklestad:

«212. Tord Folesson bar kong Olavs merke. Det sier Sigvat skald i den arvedråpa han diktet om kong Olav, og der omkvedet er tatt fra sagaen om Skapelsen.

   Tord vet jeg, dengang styrket Olav med spyd i striden,

der gikk gode hjerter jamsies. Kampen vokste.
Bror til Ogmund hevet høyt det gylne merket
fram for Ringerikskongen, det var fullgjort mannsverk.»
«226. ... Nå gikk bondehæren fram fra alle kanter. De som sto fremst, hogg, og de som sto dernest, stakk med spyd, og alle de som gikk baketter, skjøt spyd og piler eller kastet stein og håndøkser og kastespyd. Det ble snart en blodig kamp, og det falt mange folk på begge sider. I denne første rien falt Arnljot Gjelline, Gaukatore og Avrafaste og hele følget deres, men hver av dem hadde drept en mann eller to før de falt, og noen hadde drept flere. Da ble fylkingen tynn framfor kongens merke. Kongen ba Tord bære merket framover, og kongen selv fulgte merket og likeså den flokken han hadde valgt ut til å stå nær ham i kampen. Det var de mest våpendjerve menn i hæren hans, og de som var best rustet.»

«227. Nå kjempet kong Olav djervt og modig. Hann hogg til Torgeir fra Kvistad, den lendmannen som vi nevnte før, og hogg ham tvert over ansiktet så neseskjermen på hjelmen gikk i stykker, og hodet ble kløvd nedenfor øynene så det nær gikk tvert av. Da Toreir falt, sa kongen: «Ble det ikke sant som jeg sa deg, Torgeir, at du ikke ville seire når vi to møttes?» I samme stund satte Tord merkestangen ned så hardt at stangen ble stående. Da hadde Tord fått banesår, og han falt der under merket. Da falt Torfinn Munn og Gissur Gullbrå også. To mann hadde gått på Gissur, men han drepte den ene og såret den andre før han falt.» 1

  1. Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 83, 212, 226-227. Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga, avsnitt 11. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 875. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17. 

Tord Foleson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Tord Foleson er kjent fra Slaget på Stiklestad der han var Olav Haraldsson (Senere Olav den hellige)s merkesmann. Han gikk i spissen med kongens merke høyt på den fagre gyldne stand. Han falt under merket 29. juli 1030.

Historien om Tord Foleson har inspirert dikteren Per Sivle til diktet: «Tord Foleson». Siste vers fra dette diktet, her i versjon 1901, blir ofte resitert:

«Mannen kan siga,

men Merket det maa

i Noreg si Jord

som paa Stiklestad staa.

Og det er det stora,

og det er det glupa,

at Merket det stend,

um Mannen han stupa.»

Diktet blir tatt til inntekt for heltedåd og selvoppofrelse i strid, noe som har inspirert mange. Et eksempel er at første verset fantes på NS-monumentet på Stiklestad. Ironisk nok står de to siste linjene (Men merket det stend, um mannen han stupa) på et flernasjonalt minnesmerke over de omkomne i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. [1]

Litteratur og henvisninger [rediger]

1.^ Ola Svein Stugu: Historie i bruk (s. 75), forlaget Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-7214-0

Snorre Sturlason: Olav den helliges saga, avsnitt 83, 212, 226-227.

Tord Foleson er kjent fra Slaget på Stiklestad der han var Olav Haraldsson (Senere Olav den hellige)s merkesmann. Han gikk i spissen med kongens merke høyt på den fagre gyldne stand. Han falt under merket 29. juli 1030.

Historien om Tord Foleson har inspirert dikteren Per Sivle til diktet: «Tord Foleson». Siste vers fra dette diktet, her i versjon 1901, blir ofte resitert:

«Mannen kan siga,

men Merket det maa

i Noreg si Jord

som paa Stiklestad staa.

Og det er det stora,

og det er det glupa,

at Merket det stend,

um Mannen han stupa.»

Diktet blir tatt til inntekt for heltedåd og selvoppofrelse i strid, noe som har inspirert mange. Et eksempel er at verset fantes på NS-monumentet på Stiklestad

[rediger] Litteratur

Snorre Sturlason: Olav den helliges saga, avsnitt 83, 212, 226-227.

[rediger] Eksterne lenker

Slektside med sitater fra Snorre

Tords ætt og hjem kjennes ikke. Hans hustru, Ålov, var imidlertid datter til Einar Tambarskjelve og Bergliot, datter til Håkon Jarl. Han må derfor selv også ha vært «ættestor».

Han var en av dem som i 1018 oppdaget Røreks mordplan mot Olav. Under slaget ved Stiklestad var han kong Olav den Helliges merkesmann og gikk i spissen med kongens merke høyt på den fagre gyldne stand. Han falt under merket.

Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, slaget på Stiklestad:

«212. Tord Folesson bar kong Olavs merke. Det sier Sigvat skald i den arvedråpa han diktet om kong Olav, og der omkvedet er tatt fra sagaen om Skapelsen.

   Tord vet jeg, dengang styrket Olav med spyd i striden,

der gikk gode hjerter jamsies. Kampen vokste.
Bror til Ogmund hevet høyt det gylne merket
fram for Ringerikskongen, det var fullgjort mannsverk.»
«226. ... Nå gikk bondehæren fram fra alle kanter. De som sto fremst, hogg, og de som sto dernest, stakk med spyd, og alle de som gikk baketter, skjøt spyd og piler eller kastet stein og håndøkser og kastespyd. Det ble snart en blodig kamp, og det falt mange folk på begge sider. I denne første rien falt Arnljot Gjelline, Gaukatore og Avrafaste og hele følget deres, men hver av dem hadde drept en mann eller to før de falt, og noen hadde drept flere. Da ble fylkingen tynn framfor kongens merke. Kongen ba Tord bære merket framover, og kongen selv fulgte merket og likeså den flokken han hadde valgt ut til å stå nær ham i kampen. Det var de mest våpendjerve menn i hæren hans, og de som var best rustet.»

«227. Nå kjempet kong Olav djervt og modig. Hann hogg til Torgeir fra Kvistad, den lendmannen som vi nevnte før, og hogg ham tvert over ansiktet så neseskjermen på hjelmen gikk i stykker, og hodet ble kløvd nedenfor øynene så det nær gikk tvert av. Da Toreir falt, sa kongen: «Ble det ikke sant som jeg sa deg, Torgeir, at du ikke ville seire når vi to møttes?» I samme stund satte Tord merkestangen ned så hardt at stangen ble stående. Da hadde Tord fått banesår, og han falt der under merket. Da falt Torfinn Munn og Gissur Gullbrå også. To mann hadde gått på Gissur, men han drepte den ene og såret den andre før han falt.»

Tekst: Tore Nygaard

Kilder:

Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 83, 212, 226-227. Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga, avsnitt 11. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 875. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17.

Tord Foleson er kjent fra slaget på Stiklestad hvor han var merkesmann for kong Olav Digre (senere helgenerklært). Han gikk i spissen med kongens merke høyt på «den fagre gyldne stand». Han falt under merket 29. juli 1030.

Historien om Tord Foleson har inspirert dikteren Per Sivle til diktet: «Tord Foleson». Siste vers fra dette diktet, her i versjon 1901, blir ofte resitert:

«Mannen kan siga, men Merket det maa i Noreg si Jord som paa Stiklestad staa. Og det er det stora, og det er det glupa, at Merket det stend, um Mannen han stupa.» Diktet blir tatt til inntekt for heltedåd og selvoppofrelse i strid, noe som har inspirert mange. Et eksempel er at første verset fantes på NS-monumentet på Stiklestad. Ironisk nok står de to siste linjene (Men merket det stend, um mannen han stupa) på et flernasjonalt minnesmerke over de omkomne i konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen.[1

http://no.wikipedia.org/wiki/Tord_Foleson

Merkesmann.

Død 29.07.1030 på Stiklestad. 

Tords ætt og hjem kjennes ikke. Hans hustru, Ålov, var imidlertid datter til Einar Tambarskjelve og Bergliot, datter til Håkon Jarl. Han må derfor selv også ha vært «ættestor».

Han var en av dem som i 1018 oppdaget Røreks mordplan mot Olav. Under slaget ved Stiklestad var han kong Olav den Helliges merkesmann og gikk i spissen med kongens merke høyt på den fagre gyldne stand. Han falt under merket.

Fra Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, slaget på Stiklestad: «212. Tord Folesson bar kong Olavs merke. Det sier Sigvat skald i den arvedråpa han diktet om kong Olav, og der omkvedet er tatt fra sagaen om Skapelsen.

    Tord vet jeg, dengang styrket Olav med spyd i striden,

    der gikk gode hjerter jamsies. Kampen vokste.

    Bror til Ogmund hevet høyt det gylne merket

    fram for Ringerikskongen, det var fullgjort mannsverk.»

«226. ... Nå gikk bondehæren fram fra alle kanter. De som sto fremst, hogg, og de som sto dernest, stakk med spyd, og alle de som gikk baketter, skjøt spyd og piler eller kastet stein og håndøkser og kastespyd. Det ble snart en blodig kamp, og det falt mange folk på begge sider. I denne første rien falt Arnljot Gjelline, Gaukatore og Avrafaste og hele følget deres, men hver av dem hadde drept en mann eller to før de falt, og noen hadde drept flere. Da ble fylkingen tynn framfor kongens merke. Kongen ba Tord bære merket framover, og kongen selv fulgte merket og likeså den flokken han hadde valgt ut til å stå nær ham i kampen. Det var de mest våpendjerve menn i hæren hans, og de som var best rustet.»

«227. Nå kjempet kong Olav djervt og modig. Hann hogg til Torgeir fra Kvistad, den lendmannen som vi nevnte før, og hogg ham tvert over ansiktet så neseskjermen på hjelmen gikk i stykker, og hodet ble kløvd nedenfor øynene så det nær gikk tvert av. Da Toreir falt, sa kongen: «Ble det ikke sant som jeg sa deg, Torgeir, at du ikke ville seire når vi to møttes?» I samme stund satte Tord merkestangen ned så hardt at stangen ble stående. Da hadde Tord fått banesår, og han falt der under merket. Da falt Torfinn Munn og Gissur Gullbrå også. To mann hadde gått på Gissur, men han drepte den ene og såret den andre før han falt.» 1

1. Snorre Sturlasson: Olav den helliges saga, avsnitt 83, 212, 226-227. Snorre Sturlasson: Magnus Berrføtts saga, avsnitt 11. C.M. Munthe: Norske slegtsmerker, NST Bind I (1928), side 341. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 875. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 17.