Source: Henny Holt

http://data.eidsvollsmenn.no/tng/getperson.php?personID=I27402&tree...

Thorvald flyttet til Arendal i 1881. Her var han ordfører i perioden 1885-1891. Han var stortingsmann i perioden 1888-1891 for Høyre. Thorvald var ikke gift. Han ble utnevnt til kommandør av St.Olavs orden.Fra Store norske leksikon siteres følgende biografti: "Thorvald Christensen kombinerte en lang embetskarriere med politisk engasjement både lokalt og på riksplan. Som sønn av en stortingsmann og sønnesønn av en eidsvollsmann var han et eksempel på et ikke uvanlig fenomen i norsk historie og politikk –at politisk kall og karriere “går i arv”.Christensen vokste opp i Stavanger, hvor faren var byfogd, og kom til Christiania som student 1849. Etter juridisk embetseksamen 1856 ble han ansatt i Finansdepartementet, hvor han fra 1872 var byråsjef. I embetet hadde han bl.a. ansvaret for utgivelsen av de kongelige proposisjonene til Stortinget, og han var norsk kommissær ved verdensutstillingen i Paris 1867. Samme år ble han utnevnt til kammerherre ved det norske hoff, en stilling han sa fra seg da han ble stortingsrepresentant 1888.Ved siden av embetsvirksomheten spilte han en fremtredende rolle i hovedstadens selskapsliv,slik det er beskrevet av S. H. Finne-Grønn: “Med sin straalende intelligens, sit slagfærdige, altid rammende, men ikke altid harmløse vid og et chevalersk væsen indtok Christensen i hele sin Kristiania-tid en nærsagt selvgit fremskutt plads i hovedstadens selskabelige liv og tilhørte den muntre kreds, som med advokaterne Nils Nicolaysen og Christian Lasson i spidsen bragte liv og lystighet med sig.” Det er blitt påstått at han skal være modell for Georg Delphin i Kiellands embetsmannssatire "Arbeidsfolk". På tross av stor suksess, både som selskapsløve og embetsmann (han takket bl.a. nei til ansettelse ved statsrådsavdelingens kanselli i Stockholm), valgte Thorvald Christensen 1881 å slå seg ned i Arendal, hvor han var blitt utnevnt til tollinspektør. Det er blitt spekulert i om flyttingen skyldtes en ulykkelig kjærlighetsaffære. I hvert fall forble han ungkar og bosatt i Arendal resten av sitt liv. Kort tid etter ankomsten til Arendal ble han engasjert i kommunale anliggender, og 1886 ble han valgt til byens ordfører, et verv han hadde i de neste 11 år. Da han ble valgt – i begynnelsen av 1886 – var situasjonen i Norges fremste sjøfartsby tilsynelatende i sin skjønneste orden, men innen året var omme hadde byen opplevd et alvorlig økonomisk krakk,som fikk store konsekvenser for de økonomiske og sosiale forholdene i hele distriktet, og som vi i ettertid kan se markerer den endelige slutten på Arendals storhetstid som seilskuteby.Ifølge Finne-Grønn bidrog Christensen “med sin kloke optræden til at berolige den opskakede stemning”. Han engasjerte seg bl.a. i reorganiseringen av det lokale bankvesenet, som var en viktig forutsetning for den normaliseringen av forholdene som etter hvert skjedde. Den turbulente situasjonen etter krakket tatt i betraktning, må det sies å ha vært litt av en prestasjon å komme ut av det med tilliten i behold hos Arendals innbyggere, etter som han fortsatte som ordfører helt til 1896. (Kanskje gikk det internasjonale samfunnet glipp av en dyktig diplomat og megler da Christensen 1875 sa nei til å bli dommer ved den internasjonale domstolen i Egypt.)I disse årene var han bl.a. sterkt engasjert i jernbanespørsmål, særlig forberedelsene til Arendal– Åmlibanen (nå Arendalsbanen) og Vestlandsbanen (Sørlandsbanen), og han var med på opprettelsen av Margarete-stiftelsen – et pionerinitiativ innen eldreomsorgen i Arendal.1888–-91 representerte Christensen Arendal og Grimstad på Stortinget. Som stortingsrepresentant var han ikke spesielt markant; han omtales som “utpræget konservativ” og var en periode formann i gasje- og pensjonskomiteen. Han ble utnevnt til ridder av St.Olavs Orden allerede 1867 og opphøyet til kommandør av 2. klasse 1895, og han hadde også flere utenlandske ordener.Thorvald Christensen hadde en sterk kunstinteresse, noe som kom til uttrykk i hans engasjement for Arendals Kunstforening og ved at han tok initiativ til at det ble opprettet et galleri i Arendals rådhus, med portretter av byens fedre og noen av dens mødre. I forbindelse med flere verdensutstillinger forfattet han presentasjoner av norsk kunst. En av dem, L'Artmoderne en Norvège, utgitt til verdensutstillingen i Paris 1878, inneholder korte biografier over samtidens mest kjente norske kunstnere."

Thorvald Christian Christensen

Fra Wikipedia: Thorvald Christian Christensen (født 9. juli 1833, død 6. januar 1913) var en norsk jurist, stortingsrepresentant og ordfører i Arendal.

Christensen ble født i Stavanger av byfogd og stortingsmann Halvor Olaus Christensen (1800–1891) og Inger Severine Holth (1805–1878). Han var sønnesønn av Eidsvollsmannen Christian Christensen Kollerud (1767–1833).

Han reiste til Oslo for å studere i 1849. Han tok juridisk embetseksamen (Cand. Jur.) i 1856, og ble ansatt i Finansdepartementet, hvor han ble byråsjef i 1872. Han var norsk kommissær ved verdensutstillinggen i Paris 1867, og ble kammerherre ved det norske hoff samme år.

I 1881 flyttet Christensen til Arendal, hvor han fikk arbeid som tollinspektør, og var bosatt som ungkar resten av sitt liv. Han engasjerte seg politisk, og var ordfører i byen fra 1886 til 1895. I 1875 takket han nei til å bli dommer ved den internasjonale domstolen i Egypt. I 1889 ble han stortingsrepresentant som 1. representant for Arendal og Grimstad for partiet Høyre. Han var sterkt kunstinteressert og tok initiativ til opprettelsen av portrettgalleriet i Arendal rådhus.

Utmerkelser

Christensen ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1867, og til kommandør av 2. klasse i 1895, ridder av Vasaordenen, kommandør 2. klasse av Zähringerløvens orden og ridder av franske Æreslegionen.