SPILLING

"grnr 65"
Torgeir må vere født i 1330 årene, for i 1433 var sønnene hans eldre menn, som hadde voksne sønner.
Torgeir må således ha levd under svarte dauden, 1350.

Side 322 i VIGMOSTADBOKA av Tore Bergstøl.©

Politisk og religiøst
I vikingtiden og tidlig middelalder var det liten forskjell på manns- og kvinneklær, men på 1200- tallet gikk klesmotene ute i Europa i retning av å understreke forskjellene mellom kjønnene. Kvinnekjortelene ble mer utringet for å fremheve brystene, og damene snøret eller knappet den strammere rundt livet slik at formene trådte dristigere fram.
Mannfolkene yndet å vise fram underkroppen sin. Kjortelen krøp oppover mot hoftene. Buksene strålte rødt, Grønt og gult, strammet over legger, lar og hofter, og fremhevet av og til også kjønsdelene. Moteskaperne på denne tiden var den franske adelen, og motene kom til oss via Tyskland. Derav betegnelsen "tyske klær" i Håkons brev av 14 oktober 1314 med forbud mot tyske klær. Nå tror vi ikke at folk lot seg dirigere av et forbud mot fargerike, tettsittende klær. Klesbrevene stanser, myndighetene gir opp motepolitikk, og folk bærer sin hatt som de vil. Nå har nokk staten i liten grad forsøkt å regulere privatlivet til folk sammenlignet med hva kirken gjorde. Som vi har hørt overvåkte sogneprestene meneskenes mest intime privatliv gjenom tetaljert utspørring. Og gjenom ritualene spilte prestene en nøkkelrolle for sine sognebarn ved livets avgjørende faser: Fødsel, konfirmasjon, bryllup og død. Det gav dem veldig myndighet. I tillegg kunne de true med evig pine og skjærsild, og handle med loven og kongen i ryggen. Alt dette førte til at de kunne overvåke og ingjerde menneskenes tanker og handlinger. Tryggheten som kirken ga, måtte for mange også føles beklemmende. Biskopene på sin side forsøkte i sin tur å regulere privatlivet til sogneprestene. Det gjaldt først og fremst påbudet om at prestene skulle leve i sølibat. Striden om dette raste fra omkring 1320. På 1200- tallet forsøkte enkelte biskoper her i landet å fremme påbudet om sølibat, altså seksuell avholdenhet for geistlige. I 1237 fikk biskop Sigurd støtte av paven for sitt strev, og bestemmelsene ble tatt inn i Magnus Lagabøtes utkast til ny kristenrett. Likevel ble det slik at gammel kristenrett skulle gjelde, og der står det ingenting om sølibat. Først med bergensbispene Arne og Audun rundt 1320 startet en sterkere kampanje mot at prestene levde sammen med kvinner. Dette forbudet måtte ryste bygdesamfunnene, for ikke å snakke om alle prestefamiliene. Presten var jo en av folket, en bygdas mann, i slekt med mange, og likevel en Herrens tjener. Kanskje i større grad enn i noen annet land var kirken allestedsnærværende, og prestene nært knyttet til de små lokalsamfunn. Prestene fortsatte imidlertid å leve sammen med sine konkubiner, altså samboere, trass i bispenes entydige tale. Det er interesant å lese hva en katolikk som Sigrid Undset skrev om den striden vi nå behandler: "Det var innlysende nok for praktisk legmannskjønn at det var en fordel for sognebarna, når presten ikke var viet til annet enn sin kirke og alle hans plikter gjalt dem," sier hun. Men så fortsetter hun: "Men det ser ut som de norske prestene gjennomgående hadde klart å oppfylle sine plikter mot kirken og menigheten, enda de også var familiefedre, i det mindste bedre en i mange andre land. Vi hører iallfall ikke im sånne grove misbruk som det ble klaget over fra Sverige til døme, hvor mange prester ikke skjelnet mellom kirkens gods og sitt eget og mellom kirkens og sine egne inntekter. Norge ble anderledes landet, selv om troen var like sterk og glødende her som andre steder.

Hentet fra side 396- 397- 398 i HISTORIEN OM NORGE I av Karsten Alnæs. ©Gyldendal Norsk Forlag A/S 1996