composer Melchior Borchgrevink

https://da.m.wikipedia.org/wiki/Melchior_Borchgrevinck

http://borchgrevink.info/family/person.php?card=1

http://www.bergstaden.org/index.php?option=com_content&task=view&id...

http://www.kunstderfuge.com/classical/f.htm#Füllsack-and-Hildebrandt Hør musikk av Melchior på denne linken.

Melchior Borchgrevink ble ansatt ved Fredriks IIs Hofkapel samtidig med faren.Var en eminent musikalsk begavelse ble allerede 1596 øverste leder af Christian IVs Kapel.I mars 1599 reiste han på Christian IVs bekostning til Italia for å studere musikk hos Giov.Gabrieli i Venedig.Ble i 5.5.1600 utnevnt til Hoforganist.I November samme år fikk han en hedersgave og 4.8.1601 fikk han Kongens Kontrafei en meget stor hedersbevisning på den tiden.Omtrent samtidig fikk han en plass i Roskilde som heter"Sigfrieds Præbende".Han utgav 1605-06 på Henrik Waltkirchs forlag i Kjøbenhavn en samling femstemmige Mangrialer"Giardino Nuevo"i 2 bind.I 1607 utga han IX Davids salmer med 4 stemmer dette verket er gått tapt.Hans musikalske arbeider nød høy anseelse også utenfor Danmark.I Hamburg samme år utkom der en samling instrumentalstykker,84 dansemelodier hvor av Melchior hadde komponert 5 stykker.I Januar 1618 ble han også dirigent for Sangkoret.Sannsynligvis har han levt sine siste år i sitt hus i Roskilde hvor han døde 20.12.1632 gift med Magdalene Erichsen som døde ca,1640 datter av August Erichsen som var kongens sekretær.De fikk 5 Barn:

Christian Melciorsen

August

Fredrik

Melchior

En datter navn ukjent.

Født anslagsvis 1570/72 (*1) . Død i Roskilde 20. desember 1632.

Hoffkapellmester. Ble med Bonaventura Borchgrevink til København i 1587, men returnerte ikke med ham til Tyskland og fortsatte som musiker ved Frederik IIs hoffkapell. Han ble raskt forfremmet og i 1596 den øverste leder av Christian IVs kapell, i 1618 også øverste leder av hoffets sangkor. Gift med Magdalene Erich, datter av Christian IVs sekretær August Erich (*2) og hustru Helvig. Hun døde efter 1634.

Melchior var blant de "geseller" Bonavnetura bragte med seg til København. Han blir beskrevet som gutte- eller diskantsanger og kan neppe ha vært stort over 15 år gammel [Dvs. født ca. 1570-72]. Men Melchior kan også ha vært noen år eldre og at han sang kontratenor. Uansett, han var ung da han måtte stå på egne ben. Livet for de unge <geseller> ved hoffkapellet var neppe noen dans på roser, så det må ha krevet adskillig viljestyrke, karakterfasthet og målbevissthet av den unge Melchior å komme seg opp og frem.

På Frederik IIs tid besto Den kongelige musikketat av tre avdelinger: Trompeterkorpset på 15 mann, hvorav seks beredne, hadde sin plass i prosesjonene hvor de fremførte fanfarene. De fulgte også kongen i krig og tjente som herolder og kurérer. Instrumentistene, ni ialt, var kongens orkester. De spilte taffel- og annen underholdningsmusikk, f.eks ved statsbesøk. Sangerne eller <cantorene> rangerte høyest. De ble ledet av en kapellmester og hadde som hovedoppgave å medvirke ved gudstjenestene i slottskirken. Koret besto av fire tenorer, fire alter, fire basser og åtte diskantister eller guttesangere. De siste gikk i lære hos kapellmesteren.

Under Frederik II hadde musikketaten en størrelse og form tilstrekkelig til å kunne ivareta de daglige oppgaver, men det var ikke et kapell som ble berømmet utenfor Danmarks grenser. Det ble en annen dans da Christian IV efterfulgte sin far. Rennessansetidens praktutfoldelse, arkitektonisk, kunstnerisk og musikalsk ved de europeiske hoff var naturligvis også et uttrykk for den politiske maktstilling. Ved Christian IVs kroning ville de danske styresmakter ikke stå tilbake for noen. Da den unge konge var meget interessert i musikk, var det naturlig at det ble satset på dette området. Musikketaten ble styrket. Antallet instrumentister ble øket til 15, sangerne til 23 og trompeterne til hele 33.

Kroningsfestlighetene må ha vært litt av en opplevelse for de deltagende musikere, også for den unge Melchior Borchgrevink. Fra utlandet var det anskaffet instrumenter av purt sølv, og musikerne var kledd i praktdrakter av fløyel og silke i sterke farver. Av musikken er det bevart i en håndskrevet notebok en enkelt trompetfanfare - den er tostemmig og bærer navnet Melchers Musica - kanskje skrevet av den 24 år gamle Melchior Borchgrevink? Eller har den navnet efter trompetisten Melchior Schreiber? (*3)

Christian IVs kroning ble opptakten til en blomstringstid for musikken ved det danske hoff. Et differensiert offentlig musikkliv vokste frem i Danmark efter reformasjonen. Antallet yrkesmusikere økte, og med Christian IV begynte en oppblomstring av kunstmusikken. Ledende internasjonale komponister som Heinrich Schütz og John Dowland tilførte musikklivet impulser fra utlandet. Didrik Buxtehude, en av de ledende komponister innenfor den protestantiske kirkemusikk, var født på dansk grunn omkring 1637. Martin Luther gikk selv foran i oppbyggingen av en protestantisk kirkemusikk ved å finne melodier, bl.a. visetoner, til de nye koraller. Ved de lutherske kirkene ble det i tilknytning til latinskolene opprettet kantorier (kor) som utdannet korister til gudstjenesten og ble ledet av en kantor som også var organist.

En av Melchior Borchgrevinks læremestre var en av Europas førende musikkpedagoger, Giovanni Gabrieli (ca. 1554-1612), nevø av Andrea Gabrieli (ca 1510-1586), italiensk komponist og organist. Andrea Gabrieli var igjen elev av den venetianske skoles grunnlegger Adrian Willaert. I 1536 ble han sanger ved Markus-kirken i Venezia, senere organist samme sted. Komponerte messer, motetter, madrigaler og orgelmusikk. Brorsønnen ble i 1584 organist ved Markus-kirken i Venezia. Giovanni Gabrieli brakte den venetianske flerkorstil til kulminasjon og betydde også meget for utviklingen mot former som concerto grosso, triosonate m.m.. Betydningsfull som lærer for en rekke komponister, bl.a. Heinrich Schütz , dansken Mogens Pedersøn, og - ikke minst i vår sammenheng - Melchior Borchgrevink.

Mogens Pedersøn (ca. 1580-1623) betegnes som det mest kjente navn fra Christian IVs kantori der han var visekapellmester under Melchior Borchgrevink. Sammen med Buxtehude, er han det største navn i eldre dansk musikkhistorie . (*4) Melchior Borchgrevink var Mogens Pedersøns lærer og hadde ham med seg til Venezia i 1599. Mogens Pedersøn foretok nok en reise til Venezia i 1605 til 1609 hvor han nok fikk anledning til å fordype seg i veneziansk musikk. Han var også i England i 1611 til 1614. Han skrev en rekke madrigaler og kirkelig bruksmusikk av høy kvalitet, bl.a. den viktige samlingen Pratum spirituale (1620).

Hvorfor Melchior Borchgrevink lot sin underordnede, den riktignok begavede Mogens Pedersøn reise ut og finne nye impulser, mens han selv holdt seg ved hoffet i København, vet vi ikke. Men vi kan gjette på at Christian IV holdt ham sterkt beskjeftiget med organisering og ledelse av sin musikketat.

Som nevnt, kroningen i 1596 ble opptakten til en blomstringstid for musikken ved Christian IVs hoff, en utvikling som ikke minst Melchior Borchgrevink kom til å prege.

Allerede under formynderregjeringen for den unge Christian, lykkedes han i å vinne sine arbeidsgiveres bevågenhet. I 1593 steg han i lønn fra 100 til 144 daler årlig og ble derved nr. én på lønningslisten. I tillegg kom kostpenger og hoffdrakt. I 1596 kom han nok ett trinn opp på karrièrestigen. Han kom på sin første reise i embeds medfør. Ferden gikk til musikkbyen Danzig (*5) hvor han hadde som oppgave å kjøpe instrumenter til hofforkesteret og finne egnede elever eller geseller til det kongelige kor - kantoriet. Dette året ble avsluttet med utnevnelse til organist og en lønnsforhøyelse til 196 daler årlig.

Året efter fulgte ennu en utenlandsreise. Denne gang til London - en annen av Europas førende musikkbyer - igjen for å anskaffe egnede instrumenter. Han reiste i følge med det gesandtskap, ledet av Arild Huitfeldt og Chr. Barneskow, som bragte Fredrik IIs hosebåndsorden tilbake til England. Det fantes på den tid ingen danske instrumentmakere. Komponisten Thomas Tullis og hans elev William Bird preget da engelsk musikkliv og Melchior Borchgrevink kan neppe ha unngått å motta impulser som han kunne ta med til København sammen med instrumentene. John Dowland må også ha formidlet litt av denne rike tradisjonen mens han tjenestegjorde ved hoffkapellet under Melchior Borchgrevinks ledelse.

I 1599 ble Melchior Borchgrevink sendt på kongens bekostning til Venezia for å studere hos Markus-kirkens kapellmester (maestro de capella) Giovanni Gabrieli. Han hadde også med seg noen lærlinger, derunder trolig Mogens Pedersøn. Straks efter hjemkomsten i mai 1600 ble Melchior Borchgrevink forfremmet til hofforganist med 320 daler i lønn. I november samme år fikk han 200 daler i æresgave, og 4. august det påfølgende år mottok han kongens kontrafei, noe som svarer til senere tiders tildeling av en høy orden. Omtrent samtidig ble han også kannik i Roskilde.

Vinteren 1601-02 var Melchior Borchgrevink igjen i Venezia sammen med en av sine lærlinger (*6). Men så vet vi ikke om flere utenlandsreiser. Men han kan ha vært med på den store reisen til Vardø som <generalkaptein Christian Fredriksen> foretok i 1599. Kongen hadde musikanter med, den musikkelskende konge kunne ikke tenke seg å unnvære musikk på en så lang reise. (*7) Melchior Borchgrevink kan også ha vært med på Christian IVs berømmelige reise til England i 1606 for å besøke sin søster Anna, gift med kong Jakob I. Kongen hadde med seg et følge på 314 personer, derunder 12 musikanter og 16 trompetere. (*8)

Melchior Borchgrevink utgav i 1605-06 på Henrik Waltkirch's forlag i København en samling femstemmige madrigaler: Giardino Novo i to bind. Av samlingen finnes det bare ett eksemplar - i Landesbibliothek i Kassel , Tyskland. Herav er bare første del komplett. Av annen del finnes bare to stemmer (canto og alto) av de fem. Madrigalsamlingen er et talende Vidnesbyrd om det musikalske liv som begyndte å røre seg i Kongens København. Samlingen, utgitt av kongens <øverste instrumentalist> , har som titel på første del: (*9)

Giordina novo bellissimo di varii fiori musicali scietissimi il Primo libro de Madrigali A Cinque Voci Raccolti per Melchior Borchgreuinck Organista del Serenissimo Re di danemarca. Nouamente Stampato Nelle citta regia Copehave. Appresso Henrico Waltkirch anno dei M.D.C.V.

Annen del med omtrent samme ordlyd på tittelen utkom på samme forlag i 1606. Samme år utkom tillike annen utgave av første del, et bevis på at samlingen var populær og solgte bra.

Første del er prydet med et kobberstukket tittelbilde. Den mann som på bildet trakterer den store bassen, kan være et portrett av Melchior Borchgrevink. (*10) Denne del er tilegnet Christian IV med en lengere italiensk dedikation hvor Borchgrevink berømmer kongen fordi han har ydet ham støtte og hjelp i hans kunstnerkald, dels ved på sin bekostning (con spese liberalme) å sende ham og <mange andre> til Italia for å lære, dels ved å ha gitt ham plass i sitt kapell, <som han ikke noe sted i verden kunne finne mer hederfullt>.

Annen del har ikke det kobberstukne tittelbilde. Det har heller ikke annen utgave av første del. Det har bare et vanlig tittelblad og der tilegnet Christian IVs svoger, kong Jakob I. Dedikationen er her paa Fransk: A trés haut et trés puissant prince et segnieur Jaqves, roy de la Grande Bretagne, France et Irlande, Defensevr de la foy, Salut et felicite perpetuelle osv.. (*11)

De to deler er like store (28 sider) og inneholder tilsammen 52 femstemmige madrigaler, hovedsakelig av italienske komponister. Men der er tilføyet enkelte andre, deriblant av tre musikere ved det danske hoff, derunder to madrigaler av Melchior Borchgrevink . (*12) I komplett Stand finnes det kun én madrigal, Amate mi ben mio av Borchgrevinck, den siste i samlingens første del. Og denne komposition er av temmelig nøytral art. Det er et godt stykke arbeide, der viser den solide musiker, men temmelig alminnelig innholdsmessig uten noe særlig personlig preg. Spesielt begyndelsen er tør, Mellempartiet blir mere uttrykksfullt.

De andre Madrigaler av de danske hoffmusikere findes i samlingens 2den del, der som kun foreligger fragmentvis idet 3 av de 5 stemmebøker er kommet bort, derunder bassen. Efter de gjenværende to Stemmer (diskant og alt) kan man kun bedømme ytterst forsiktig. Men det synes unektelig, som om Borchgrevink i sin madrigal Baci amorosi e cari har vært heldigere end før, varmere, og mere uttrykksfull.

Omtrent samtidig med Borchgrevinks Giardino, ble det i Hamburg utgitt en samling Instrumentalstykker, hvor en god del er komponert av musikere ved Christian IVs hoff. Tittelen lyder: Auszerlesener Paduanen vnd Galliarden zu fünff Stimmen auff allerley Instrumenten und in Sonderheit auff Fiolen zu gebrauchen. Forlegger er Zacharias Füllsach og Christian Hildebrand, Hamburg 1607. Annen del av samlingen er forlagt av Chr. Hildebrand alene, Hamburg 1609 . (*13)

De to delene inneholder tilsammen 84 melodier til tidens populære kontradanser - Paduan og Galliard - komponert av forskjellige av tidens populære komponister, vesentlig tyske og engelske. Men det er verdt å merke seg at blant disse komponister, som trolig var blant samtidens kjente, finnes fem av Christian IVs musikere, og, bemerkelsesverdig, leverer de fem 34 av de 84 melodiene. De fem er Will. Brade (trolig englender) med 18 danser, Benedix Greebe (Grep) med 6, Melchior Borchgrevink med 5, Nicolo Gistou med 4 og John Dowland med én.

Dansemelodiene hever seg ikke over det alminndelige. De tar seg i de kontrapunktiske imitiationer og slyngninger nærmest ut som en slags madrigaler, hvor ordene er utelatt. Men det forhold at Christian IVs kapellister gir et såvidt betydelig bidrag til en utenlandsk melodisamling, tyder på at deres renommé strakte sig utover Danmarks grenser.

Fremfor alt har Melchior Borchgrevink hatt et navn i den store verden. Det kan man se av Orazio Vecchi's forord til Le veglie de Siena, hvor den dengang kjente italienske komponist appellerer til den anerkjente dyktighet hos et kapell, der som Christian IVs, sier han, teller en så fremragende kapasitet i sin midte som Melchior Borchgrevink. At dette ikke er ord, talt hen i Vejret, fremgaar af den Agtelse, hvormed han omtales af senere historiske Forfattere. (*14)

I 1607 utgav Melchior Borchgrevink IX Davids Psalmer med fire Stemmer, rimvis udsatt, et verk som er gått tapt. Hans musikalske arbeider nød stor anseelse, også utenfor Danmark. (*15)

Det var som instrumentalmusiker at han til å begynne med gjorde seg gjeldende, men i januar 1618 overtok han også den øverste ledelse av hoffets sangkor. I praksis hadde han ledet også dette efter kapellmester Gregorius Trehou's avskjed i 1611. Han fikk ingen høyere gasje, men i et brev datert Kronborg 5. november 1618, fikk han et nytt og bedre kannikat.

Kongens deltagelse 1625-1634 i Tredveårskrigen bragte Danmark store tap og alle utgifter måtte innskrenkes. Dette gikk også utover Melchior Borchgrevink, idet han ved <generalreduktionen> av desember 1627 fratrådte sin tjeneste, for igjen å bli ansatt som kapellmester 29. mars 1631.

Det fremgår av flere samtidige beretninger at Melchior Borchgrevink var en myndig herre i god økonomisk stilling. (*16) Sannsynligvis levet han de senere år av sitt liv i Roskilde, hvor han døde 20. desember 1632. I 1634 omtales et hus <for afgagne Melchior Borchgrevink's Efterleverske>.

Et fullstendig autentisk portrett av Melchior Borchgrevink finnes ikke. Men sammenligner man et par aktuelle bilder fra forskjellig tid, er det rimelig å trekke den slutning at han er blant dem som er avbildet på det store loftsmaleriet i Riksrådssalen i Rosenborg slott. Mellom instrumentalister, tilhørere og sangere fremtrer dirigenten med hevet hånd. Av maleriet kan man se at flere av figurene er portretter, og særlig individualistisk er dirigenten med de skarptskårne trekk, den høye panne, de eiendommelige nedadbøyde munnviker og glattbarbert, unntatt om halsen. I første bind av Giardino Novo , København 1605, er tittelbladet prydet med en tegning som forestiller tre instrumentalister og to sangerdrenge. På denne tegning er to av personene tydelig forsøkt portrettert, og forgrunnsfiguren som spiller gambe har trekk som tilsvarer dem på maleriet på Rosenborg slott. Men her er han noe yngre enn på maleriet. Årstallene for bildene er henholdsvis 1605 og ca. 1620. (*17)

Melchior Borchgrevinks hustru Magdalene overlevet ham og døde efter år 1640. Melchior Borchgrevink kaltes <svoger> av Christian IVs sekretær August Erich. Dennes hustru Helvig levde som enke i København i 1611. Betegnelsen <svoger> betydde efter den tids sprogbruk svigersønn, og da Melchior Borchgrevinks to eldste sønner, som ble studenter sammen dag, het Christian og August (Augustus), liggger det nær å anta at Magdalene var datter av August Erich. Av deres barn, var en sønn, Christopher Augustinussen, sogneprest til Steenløse på Sjælland fra 1617 til sin død i 1639.

Didrik (Dietrich) Buxtehude (1637-1707), dansk-tysk komponist, var sønn av Johann Buxtehude (ca. 1602-1674) organist i Helsingør fra ca. 1640 til 1674. Det foreligger få opplysniner om Dietrich Buxtehudes liv, men han må være født i Danmark. Han ble organist i Helsingborg i 1657, i Helsingør 1660 og i Marienkirche i Lübeck i 1668. 1673 grunnla han de berømte <Abendmusiken>-konserter i adventstiden med oppførelse av kor-, orkester- og orgelverker. Johan Sebastian Bach fikk i 1705 fire uker tjenestefri for å høre Buxtehude, men ble i ytterligere tre måneder. Buxtehude er en av hovedrepresentantene for den nordtyske skole og er en av Bachs betydeligste forgjengere.

En av Melchior Borchgrevinks tilnærmede samtidige er Hans Leo Hassler (1526-1612, tysk komponist og organist. Han studerte med Andrea Gabrieli i Venezia og virket i Augsburg, Nürnberg og Dresden. Hassler bearbeidet protestantiske koraler og skrev motetter, messer, madrigaler, orgelverker m.m. Han har komponert melodien til salmen Nu hjertelig jeg lenges.

En annen av Melchior Borchgrevinks samtidige er Heinrich Schütz (Henricus Sagittarius) (1558-1672), tysk komponist. Utdannet i Venezia hos Giovanni Gabrieli og Claudio Monteverdi, kapellmester ved hoffet i Dresden fra 1617 til sin død, avbrutt av tre opphold som hoffkapellmester i København i tiden 1633-44. I Tyskland formidlet Schütz de gjennomgripende reformer som fant sted i Italia fra begynnelsen av 1600-tallet.

Den engelske komponist og luttspiller John Dowland (1563-1626) er et kjent navn den dag idag. Hans arbeider spilles ikke sjelden. I tiden 1589 til 1606 tilhørte han Christian IVs musikketat og var underordnet Melchior Borchgrevink.

Melchior Borchgrevink døde i Roskilde 20. desember 1632. Organist i Helsingör ca. 1640-74, Johann Buxtehude, far til Dietrich Buxtehude (1637-1707), var født i 1602 og således 30 år da Melchior Borchgrevink døde. Han må ha vært under musikkutdannelse i Melchior Borchgrevinks tid, og må utvilsomt ha, om ikke kjent ham, så visst om ham og hans komposisjoner. Jeg tenker spesielt på den nå forsvundne IX Davids Psalmer med 4 Stemmer, rimvis udsatt, som M.B. utgav i 1607. Rimeligvis fikk Dietrich Buxtehude sin første musikalske opplæring av sin far. Johann Buxtehude kan ha vært blant dem som Melchior Borchgrevink hadde som lærlinger. Noe av musikktradisjonen fra Melchior Borchgrevink kunne han ha tatt med seg til Lübeck i 1668 som en del av hans musikalske ballast. Det fascinerende er at den unge Johan Sebastian Bach i 1705 vandret på sine ben til Lübeck for å høre og lære av <mesteren>.

Det er kanskje litt formastelig å antyde at litt av Melchior Borchgrevink musikalske arvegods skulle ha filtrert seg gjennom de to Buxtehude'r ned til Johan Sebastian Bach og den store europeiske musikk. Men i vår sammenheng, må det være tillatt.

Heinrich Schütz (1585-1672) forbindes vanligvis med hoffet i Dresden. Men han gjorde tjeneste i tre perioder mellom 1633 og 1644 ved hoffet i København. Han nevnes som hoffkapellmester i et hoffbekledningsreglement, datert Rosenborg slott 30. mai 1634. Det er ikke urimelig å slutte at Heinrich Schütz ble håndplukket til å efterfølge Melchior Borchgrevink da sistnevnte døde 20. desember 1632. De var begge elever av Giovanni Gabrieli i Venezia og må trolig ha kjent eller i det minste ha kjent til hverandre.

Vi kan konkludere med at i sin samtid var orkesterlederen Melchior Borchgrevink en fremtredende person. Han ledet et av datidens beste orkestre hvis ry nådde over Europa.

Vi kan ikke her forlate Melchior Borchgrevink uten å gå nærmere inn på hans kannikat i Roskilde. (*18)

Kannik-embedet som han fikk, hadde rot i det før-reformatoriske Roskilde. I katolsk tid var der til hver domkirke knyttet et domkapitel, nemlig alle de prester som var ansatt til at forrette de geistlige handlinger kirken var forpliktet til å utføre, f.eks. lesning av tidebønner og sjelemesser.

Disse domkirkeprester blev kalt for kanniker. Med tiden blev domkapitlene mektige og rike institusjoner: Hvem ville ikke redde sin sjel ved å betale til kirken. Roskilde Domkapitel ble Danmarks betydeligste. Så sterk var dets stilling, at selv ikke reformasjonen førte til kapitlets oppløsning. Men dets karakter ble endret. Kongemakten overtok kirkens gods, og efterhånden som de gamle kanniker døde og deres prebender ble ledige, kunne man disponere over indtektene. Prebenderne var den faste eiendom (gjerne et visst antall bondegårder) hvis avkastning gikk til å lønne kannikene.

Kannikene bodde i såkalte residenser i domkirkens umiddelbare nærhet. På samme vis som prebenderne var av meget forskjellig størrelse, varierte residenserne fra store gårder som tilfalt kapitlets øverste embedsmenn, til små beskjedne hus som de menige kanniker måtte ta til takke med.

En del av prebendene gikk naturligvis til å lønne den nye protestantiske geistlighet, men da den kun utgjorde en brøkdel av det katolske domkapitel, blev det mange prebender tilovers til annet bruk. Prebenderne med tilhørende boliger ble anvendt som en form for pensjon for statens høyere embedsmenn som på denne måte kunne få trygget sin alderdom. Noen prebender ble imidlertid anvendt til å lønne personer som hadde et embede å forvalte, som i Melchior Borchgrevinks tilfelle.

Kapitlet bevarte en rekke felles oppgaver av administrativ og juridisk art. Bl.a. satt en del av kannikene i den såkalte tamperrett som dømte i ekteskapssaker. En anden viktig oppgave var å bidra til Roskilde Katedralskoles oppretholdelse og elevenes underhold, samt å føre tilsyn med undervisningen. (*19) Også katedralskolen skiftede karakter fra en geistlig til en verdslig institusjon. Skolens rektor og lærerpersonalet blev likledes lønnet ved tildeling av kannikater. Behrmann skriver i sin Roskilde-topografi om kannikatene at < . . . da disse var rige nok til at de kunne både føde og fede deres Mand, saa bleve de med Begjærlighed søgte>. Kapitlets maktstilling beroet især på det privilegium, at det selv kunne disponere en stor del af prebenderne - resten rådde kongen over. Videre hadde prebenderne patronatsrett til mange landsbykirker på Sjælland. Det vil si, at de som eiere av disse kirker hadde rett til å utnevne sognepresten.

Denne lille stat i staten var nok verdifull å bli innlemmet i, også selv om man måtte ta til takke med et mere beskjedent prebende til at begynde med. Dessverre opplyser ansettelsesbrevet ikke hvilket er prebende Borchgrevink fikk. Han ble ikke residerende kannik, men beholdt sin bolig i København.

I 1619 blev Melchior Borchgrevink utnevnt til kapellmester efter i praksis å have ivaretatt denne stillingen siden 1611. Med forfremmelsen fulgte det ikke med en tilsvarende lønnsforhøyelse. Forklaringen får vi i et brev datert Kronborg 5. november 1618. Ved dette brev fikk han det rike Sct. Sigrids Prebende. I brevet blir det gjort klart at han skal nyde de samme rettigheder som de residerende kanniker.

Melchior Borchgrevink øinet snart muligheter til å øke sine inntekter betydelig: Dels var han ute efter et ledigt kannikat og dels kirkevergens embede (det kunne jo fylles med underbetalt stedfortreder). Det var naturligvis også andre kandidater til så <fede ben>, og Domkapitlet foretrakk to innflydelsesrike adelsmenn fremfor kongens kapellmester. Melchior Borchgrevink klaget straks til kongen, som henstillet til Domkapitlet om å ta saken opp til fornyet behandling. Enten er saken blitt lagt i <syltekrukken>, eller også har kapitlet fremturt med juridiske spissfindigheter. Efter et halvt års tid får Melchior Borchgrevink atter sin kongelige beskytter til å kreve en avklaring på saken ved neste berammede rettsmøte. Dessverre er dommen ikke bevart.

Fem år efter må kongemakten igjen dra i felten for sin protegé imot de residerende kanniker i en ny rettssag. Også denne reprimande måtte gjentas. Ingen av partene ville gi seg.

Året efter, i 1627, blev Melchior Borchgrevink selv residerende kannik, idet han blev avskjediget som kapellmester. Ikke fordi han hadde forvaltet sitt embede dårlig, men på grund av Tredveårskrigens tømming av statskassen.

Borchgrevink hadde sitt på det tørre med det gode prebende i Roskilde. Men hvor bodde han? Merkelig nok bodde han ikke i Sigfrid Kapels gård, men i kantorens residens. Denne lå iflg. Behrmann < . . . i lige Linie imod Norden med Kirkens Taarne.> På Resens kort fra 1677 kan vi se hvor den såkalte kantorhave lå - gården var på dette tidspunkt revet.

Melchior Borchgrevink hadde en stor familie å forsørge. Sammen med sin hustru Magdalene, havde han fem sønner. Som naturlig var, gikk de i Katedralskolen i Roskilde. I skolens dimittendlister finner vi fire studenter som høyst sannsynlig er hans sønner, nemlig Christian og August som ble studenter i 1628, Frederik og Melchior, studenter fra henholdsvis 1635 og 1644. Endelig var det en sterkt handicapet sønn, som efter farens død kom til å bo i Duebrødre Kloster, en av Roskildes milde stiftelser.

Med en stor familie og dyre vaner fra tiden som kapellmester er det ikke underlig at vi snart hører klager over Borchgrevinks pengegriskhed. I 1631 fremsattes klager over hans forvaltning av Trønninge Skov som tilhørte Sigrids Præbende. Hugsten var for kraftig, og han solgte endog trevirke til bønder og borgere som ikke var lokale, hvilket ikke var lovlig.

Samme år (1631) fikk Melchior Borchgrevink tilbake sitt gamle embede som kapellmester. For å forebygge nye stridigheter sendte kongen i 1632 et brev til Domkapitlet hvor det presiseres at Borchgrevink fortsatt skulle nyde samme rettigheter og vederlag som de residerende kanniker. Dette fikk han dog ikke større glede av, for han døde 20. november 1632 [I slektsboken 20. desember 1632.)

Booppgjøret skulle vise sig å bli vanskelig. Normalt fikk enken bevilget et nådsens år, hvor hun kunne bli boende i residensen og ha sitt underhold, men i dette tilfelde gikk det ikke glatt igjennom. Klagene vedrørende Trønninge Skov måtte undersøkes nærmere. Der blev også iverksatt besiktigelse av kantorgården - av husets forfatning, av tomtens innhegning, av brønnen og av frukttrærne i haven. Besiktigelsesmennene fikk en tønne tysk øl for oppdraget.

Først i mai 1634 ble saken avgjort. Huset var ganske rigtig ganske forfaldent, men enken ble eftergitt forpliktelsen til å gjenoprette skaderne. Til gjengjeld blev hun bevilget bare et halvt nådsens år og en halv <småredsel>, en særlig naturalieydelse, gjerne i fjærkre. I mellomtiden var der jo gått over ett år med juridiske trakasserier, og hun har trolig ikke vært satt på gaten i den mellomliggende tid, så alt i alt har enken trolig hatt grunn til å være tilfreds med avgjørelsen.

---

Fotnote *1:

Han sang diskant da han kom til København. Dvs. før stemmeskiftet. Jeg anslår ham da til å være ikke mer enn 15 år og setter hans fødselsår til 1572. Angul Hammerich: Musiken ved Christian den fjerdes hof - et Bidrag til dansk Musikhistorie, side 94 et seq, København 1892. Norsk Musikkleksikon kaller ham <guttesanger>.

Fotnote *2:

August Erichs var sjef for kongens tyske kanselli som behandlet forholdet til hertugdømmene Salesvig og Holsten og verden forøvrig. Det danske kanselli behandlet forholdet i Danmark og Norge samt Sverige.

Fotnote *3:

Musiken, s. 15

Fotnote *4:

Asbjørn Hernes, Impuls og Tradisjon i Norsk Musikk 1500-1800, Skrifter utgitt av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo Hist.-Filos. Klasse 1952 No. 2 .

Fotnote *5:

Danzig hadde status som fristad, og var et kosmopolitisk sentrum for datidens kunstnere og intellektuelle fra hele Europa.

Fotnote *6:

Ifølge Slægten.. Ikke anmerket hos Hammerich i Musiken.

Fotnote *7:

Bodil Wamberg Christian IV - en mand under indflydelse, København 1994, p. 37.

Fotnote *8:

Lars Roar Langslet, Christian IV, Oslo 1997, p. 81.

Fotnote *9:

Den følgende musikkbedømmelse er tatt fra Hammerich Musiken, pp 41 et seq.

Fotnote *10:

Se senere.

Fotnote *11:

Dette tyder på at Melchior Borchgrevink var med til London. Tidspunktene for besøket og utgivelsen av madrigalene er sammenfallende. Dersom Melchior Borchgrevink var med i Christian IV's følge, kan han ha overvært urpremièren på Shakespeares <Macbeth> i Hampton Court 7. august 1606. (Kronikk om statsbesøket i Aftenposten 21. september 1997 av Lars Roar Langslet)

Fotnote *12:

Hammerichs vurdering/anmeldelse av Melchior Borchgrevinks komposisjoner siterer jeg ordrett. Den står helt og fullt for hans regning. Merk stavemåten av Borchgrevinck. AB.

Fotnote *13:

Komplet ekspl. paa Ridderakademiet i Liegnitz, ifølge Hammerich i Musiken..

Fotnote *14:

Her gir Hammerich i Musiken som kildehenvisninger Printz' Hist., s 133 og Gerbers Lexicon. AB

Fotnote *15:

Musiken. To av hans komposisjoner finnes på 2 CD'er under samletitelen Musikk fra Christian fen fjereds Hof.

Fotnote *16:

Slægten. Jeg har ikke funnet hvilke <samtidige beretninger> Bjarne Borchgrevink bygger på. AB

Fotnote *17:

Ifølge historieverket Danmark-Norge 1380-1814, bind II av Øyestein Rian Den aristokratiske fyrstestaten 1636-1648, s.325, Universitetsforlaget 1997, har takmaleriet en <trompe l'oeil-effekt>, og er utført av Rinhold Timm eller Franz Klein i første halvdel av 1620-tallet. Bildet finnes nå i <Kongens gemakk> på Rosenborg, men er resultat av en senere montasje, omkring 1700; det stammer kanskje fra en musikkpaviljong i Kongens have.

Fotnote *18:

Det følgende er hentet fra en artikkel av Eva Tønnesen, Roskilde lokalhistoriske arkiv, om kannik Melchior Borchgrevink, inspirert av et besøk av Theodor Borchgrevink (B11) i 1987.

Fotnote *19:

Melchior Borchgrevinks fire sønner gikk alle på Roskilde Katedralskole.

(Sist endret 08.03.2004)

http://pl.ayli.st/Melchior+Borchgrevinck http://www.ole-nikolajsen.com/puk%20family/Borchgrevink.htm

Melchior Borchgrevinck - Paduana - Galliard Melchior Borchgrevinck - Galliard Melchior Borchgrevinck - Paduana und Galliard: Paduana Melchior Borchgrevinck - Paduana und Galliard: Paduana und Galliard: Paduana

Kilde til bildet, loftsmaleri ved Rosenborg som etter tradisjonen forestiller M. B. med sitt kapell: http://tom.brondsted.dk/genealogi/koes/1_11.php

I 1603 figurerede han blandt de øverste instrumentister og virkede sandsynligvis som uformel vicekapelmester, indtil han i 1618 blev udnævnt til kapelmester. Borchgrevinck blev afskediget herfra i 1627 og trak sig da tilbage til sit kannikedømme i Roskilde. Han fik kapelmesterposten tilbage i 1631 og beholdt den til sin død.

Viet ca. 1605 med Magdalene Augustinusdatter.