Follow
Romanifolket eller Tatere ble også kalt Reisende, Vandrere (Sverige) eller Skøyere som er en folkegruppe som man med sikkerhet kan si har vært i Norden siden tidlig 1500 tallet. Det antas at folkegruppen stammer i sin tid i fra India , sannsynligvis Nord-India.
I 1512 skriver Olaus Petri i sin svenske krønika: “Samme år som Steen (Sten Sture II) war høffuitsman worden kom en på off thet folket som fara omkring ifrå thet ena landet til thet andra, them man kallar Tatare, hijt i landet och til Stockholm førra handhe the aldrigh her warit“.
Taterne i Norge og Sverige er den samme gruppen, og de samme slektene er representert på begge sider av grensen. Mens taterne bor spredt utover hele Sverige, har de norske taterslektene tradisjonelt hatt tilhold på Østlandet, i Trøndelag (hvor også Romanisel-Sinti folket har hovedområde) og deler av nordvestkysten. Langs kysten på Sørlandet og søndre del av Vestlandet fantes også andre reisende slekter, som tradisjonelt ikke ble betraktet som en del av romanifolket. I motsetning til taterne snakket de opprinnelig ikke romani, men språket rodi, og hadde ikke taternes romanikultur. Av taterne ble disse kalt meltravere, og av forskeren Eilert Sundt ble de kalt skøyere eller skøyerfolk.
Siden 1800-tallet har betegnelsen «tater» gjerne blitt brukt på Østlandet og i Trøndelag i nedsettende form om Romanisele/Sinti og andre folk med et fremmed utseende, mørkt hår og mørke øyne, som gjerne snakket gebrokkent norsk. På Sørlandet og i Telemark har også betegnelsen «fant» vært benyttet, som «splint» ble benyttet på Vestlandet. I Nord-Norge var de kjent som «fark».
I Sverige benyttet man uttrykket «tattare» som også er negativt ladet akkurat som det norske ordet tater er for de etniske Romanisele/Sinti. Derfor velger man i Sverige å kalle taterne «resandefolket» og «resande/romer». I dag er det ensbetydende for både reisende og "sigøyner" og man kategoriseres på eget ønske som en eneste minoritet med undergrupper eller "stammer".
Tidligere ble også taterne kalt «Sigøynere» (på svensk «zigenare»). Da medlemmer av den østeuropeiske grenen av romanifolket ankom Norden på slutten av 1800-tallet, ble betegnelsen «sigøyner» overført til dem, mens en del av den gamle norske/svenske romani-stammen feilaktig blir omtalt som «tater». Når det var snakk om «sigøynere» før slutten av 1800-tallet, er det Romani/Sinti som omtales. I nyere historie brukes derimot betegnelsen ikke om tatere, men om den romani-gruppen som nå kalles sigøynere.
Selv brukte taterne andre betegnelser om seg selv, som f.eks. «romani/romano», «romanisæl», «vandriar», «dinglare» og «tavringar» eller – på norsk – «reisende» uten at de tilhørte de virkelige romanisel/sinti. Innad i gruppen brukes også uttrykket «tater». Mange av taterne selv ønsker at utenforstående kaller dem «de reisende». I nyere tid har taterne selv tatt til orde for å ta tilbake begrepet «tater» og forsøke å gi det en positiv betydning.
Romanifolket brukte enten patronym eller fast etternavn, og man kan finne Romanislekt med fast etternavn så langt tilbake som begynnelsen av 1800 tallet.