Bernhard Peder Martin Markussen

Redningsskøytefører Bernhard Markussen (kilde: http://www.vhl-historielag.com/sites/default/files/bygdebok2/fisker...)

Markussen er født på Vold i Buksnes i 1877.

Han begynte som kokkgutt i rorbua 12 år gammel, fortsatte så fiske, først som mannskap og seinere som høvedsmann på åttring i Lofoten og Finnmark. I 1901 gikk han ombord i R/S «Kristiansand» med stasjon i Finnmark, Lofoten og Kristiansand, og stod der til 1906. Begynte så på R/S «Bergen» i 1907. Denne forliste samme høst. Så gikk han ombord i R/S «Stadt» i 1908 som båtsmann og stod der til høsten 1912. Ble fører samme høst og fikk R/S «Collin Archer», som han førte til høsten 1921. Samme høst fikk han R/S «Nordland» og førte den til 1939, da han sluttet i Redningsselskapets tjeneste etter en sammenhengende tjenestetid av 39 år. Mannskap skiftet han ikke oftere enn ved død eller forfremmelse: «Jeg hadde alltid dyktige og kjekke folk, og jeg er kry av at de som har vært med meg har kommet seg godt opp i selskapets tjeneste», sier Markussen. Og det er jo så selvfølgelig. Markussen var av den gode, gamle sjømannstypen, traust og rolig, men dristig og uforferdet, en ektefødt «Ulabrand», og derfor en fremragende fører og læremester for sine mannskaper. Men om hans barske kommandorøst mangen gang lød tilsynelatende hard og bydende gjennom sjøbrotts brus og stormhyl ved de mange redninger hvor det gikk på livet løst, hvor hans kvasse ørneblikk ofte gjennom nattmørke og sjørokk skulle ta nitid mål og beregning for å borde en kullseilet båt eller et skipsvrak i havsnød, så var han til gjengjeld blid, elskverdig og kameratslig som få i den hverdagslige omgang med mannskap, som alle de andre han kom i berøring med, og hvorfor han også vandt seg sin store og oppriktige venneskare.

Men som de fleste store menn var også han en energisk og allsidig mann.

I 1908 giftet han seg og kjøpte samtidig et jordstykke på Ostad i Borge på omlag 40 mål villmark. I feriemånedene om somrene strevde han med jordarbeidet, og nå er forlengst hele stykket som en eneste slett flate, et veldyrket mønsterbruk med pen og tidsmessig bebyggelse. Og i ledige stunder ombord hadde han også noe i hendene. Hans treskjærearbeider, utført ombord, vidner om både kunstsans og ferdighet. Det meste av det vakre møblement i hjemmet er hans eget verk. Ja, fikk noen av mannskapet ombord en tann som slo seg rebelsk og de ikke hadde noen patentert «feltskjær» for hånden, nåja, så gikk Markussen etter sin tang, og vips, så var den historien ferdig.

Om de mange dødsritt og de mange sjømannsdåder Markussen har utført på sine 40 års kysttokter, fra Vadsø i nord til Kristiansand i sør, vil det føre for langt her å berette, skal bare gi et kort utdrag av forskjellige avisreferater:

«Redningsskøyten «Nordland», der har krysset for Torsvåg er nå på veg til Værøy. En medarbeider i «Lofotposten» nyttet høve til i forbifarten å veksle noen ord med føreren, Bernhard Markussen. Han er en av disse beskjedne og tro arbeidere, «hvis navne ei for mengden funkle, men som fikk glæde, gavne i det dunkle». I ca. 25 år har han nå arbeidet i selskapets tjeneste. Og mange familiefedre og forsørgere har ham å takke for sin redning. Og mangt et hjem er ved ham spart for å miste sin forsørger. I et forrykende uvær og sydvestkuling den 6. november ble en båt med 4 mann berget. Disse 4 ville ganske sikkert ha satt livet til hvis ikke skøyten var kommet. Og så den 16. desember røk det opp med sydvestrokk så voldsomt som en sjelden har sett dets make. «Nordland» arbeidet under de mest farefulle omstendigheter for å berge atter en båt med 4 mann. Heldigvis lykkedes dette. Men i det voldsomme vær gikk båten under, da sleperen brakk, og de mistet båten. Øienvidner som stod på land kunne ikke se skøyten under redningsarbeidet for rokk. Ennvidere er det av «Nordland» blitt innslept 30 båter med 70-80 mann. De fleste hjemmehørende i distriktet. Det har således vært nok å gjøre denne høst for redningsskøytene.

Nå skal skøytene igjen begynne sitt arbeide i Lofoten. Det er i sannhet et slitsomt og hårdt arbeide de har disse menn, et anstrengende og ansvarsfullt livskald».

«Det største brott jeg har mødt? Å, jeg tror intet står mål med det vi var ute for på «Collin Archer» den 5. april 1918 ved Lofoten. Det brottet slo «Collin» midt i masten. «Collin» holdt stand, men jeg fikk et slag av rorkulten, som nær hadde sendt meg i døden. Det var samme dag lokalskipet «Mosken» underveis til Værøy fikk levende fisk på dekket, skyllet opp av de fryktelige brottsjøene.

Om jeg snart skal slutte? Det er ikke så lett å slutte. Jeg elsker dette arbeide, å kunne bringe tilbake til livet dem som ofte synes å være dødens, den våte gravs, sikre bytte. Og så er jeg jo ennu i mine beste år. — Hvor mange jeg har reddet vet jeg ikke på stående fot, men det er ikke få, tallet må nok skriver 3-sifret. Og jeg vil enda — om så Gud vil — i mange år styre gjennom rokk og brott fram dit hvor hjelpen trenges og hvor ingen som de prektige redningskøytene kan yte den. — Ført av en djerv og dyktig skipper, føyet jeg til for egen regning. Br—.»

Så tilslutt et utdrag av en artikkel i «Signal» for 25/7—35:

«I redningsskøytenes cockpit har det i årenes løp stått mangen en rakrygget kjernekar som vi kan betegne med kystfolkets yndlingsnavn: En havets sønn. Et par trekk fra to av skøytenes veteraners seilingstid, vil kanskje åpne veien til forståelse av hvad redningsarbeidet kræver.

De to førerne Bernhard Markussen og Simon Lockert har begge to stått i tjeneste i fulle 35 år. De er begge av den gode nordnorske sjømannstype. Talløse er de mange våte dager og netter med som er gått siden de første gang trådte på redningsskøytenes dekk. Seigt slit og angstmettede timer har det vært mange av. Stundom har det sett ut som kampen skulle ende med nederlag og at redningens menn selv skulle bli innhentet av havdødens arm. En av redningsskøytenes triste hendelser var Markussen med på under R/S «Bergen»s forlis utfor Andøya 27. januar 1907.

Om dagen krysset de ut for Langenes, da en kraftig VSV blåste opp og senere øket til orkan. Fartøyene lå i havn, unntatt en liten motordeksskøyte som lå under ilen for å dra. R/S «Bergen» lå like ved og vaktet, men båten måtte gi opp og søke tillands. Skøytens tilbud om assistanse ble avslått. Ved 10-tiden om kvelden inntraff så den sørgelige hendelse at redningsskøyten fikk stormasten brekt overbord og ble liggende hjelpeløs og drive. Uten styring rak det oppunder Andøyas ugjestmilde strender hvor brott og fall florerte i et utall. Varp med 3 lås kjetting ble satt ut, men fortøyningen brakk som hyssing.

Orkanen raste og havsrokket stod som en foss over skuta og folkene. Brottene buldret med øredøvende brak, snart på den ene, snart på den andre siden. — Ut for Nøis lå de en tid mellom to fall, men drev seinere derfra og opp på et skjær ut for Stave, hvor skuta lå å hugget mot harde fjellet hele natten i det opprørte hav. Av frykt for at skøyta skulle bli sundslått og synke, turde mannskapet ikke være under dekk.

De tok derfor livbøyene på seg, og disse ble bunnet sammen: for de ga hverandre gjensidig det løfte, at når de hadde fulgtes i så mange vonde og gode dager, så skulle de følges også i døden. Linen var festet i bøygommen, og med øks i hånd stod de beredt til å kappe den i tilfelle skøyta sank.

Utpå morgenen ble de oppdaget fra land og redde tunder vanskelige omstendigheter i en meget forkommen tilstand. Samme natt som dette skjedde, omkom redningsmannskapets fører, Antoniussen, som da var fyrvokter ved Hornø fyr, og kirken på Steine i Lofoten blåste ned. Rundt hele kysten ble det anrettet store skader.

En slik påkjenning måtte selvfølgelig få sine

følger, og i lange tider etterpå led Markussen av nattlige mareritt og kunne spring opp i søvne i en følelse av at han gjenopplevet dramaet. Men han skremtes ikke bort, for straks etter fikk han hyre på en av de andre skøytene.

Ved en seinere anledning under redningsarbeide, det var på R/S «Collin Archer» utfor Stamsund i 1919, da han reddet 10 mann, at han fikk et voldsomt støt av rorkulten over hoftekammen som forårsaket brist, et hardt knekk som til stadighet, særlig i seinere år, har voldt ham smerter på våte og frostsure dager.

Dette var noen små lysglimt inn i et 40-års dådrikt sjømannsliv. Bernhard Markussen har duket seilene for siste gang som redningsskøyteskipper, men hjemme er han i full aktivitet med å rydde opp etter de tyske vandaler som hadde laget «støttepunkt» med kanonstillinger, skytergraver og russebarakker på eiendommen hans. Han nyter nå sitt vel fortjente otium heime på sin vakre, velstelte gård.

Folketelling 1920