Bjørnstjerne Bjørnson

https://www.gravsted.dk/person.php?navn=bjoernstjernebjoernson

Bjørnstjerne Martinius Bjørnson (1832-1910) var en norsk forfatter, dikter og samfunnsdebattant. Han skrev teksten til Norges nasjonalsang og ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1903.

Foreldre: Sogneprest Peder Elias Bjørnson (1798–1871) og Inger Elise Nordraak (1808–97). Gift 11.9.1858 med Karoline Reimers (1835–1934; se Karoline Bjørnson). Far til Bjørn Bjørnson (1859–1942); farbror til Inga Bjørnson (1871–1952).

Bjørnstjerne Bjørnson var Norges store nasjonale dikter fra midten av 1800-tallet til sin død, og har siden hatt en plass som en av “de fire store”. Som glitrende folketaler og engasjert deltaker i offentlig debatt både i Norge og utlandet, var han meget omstridt – og høyt elsket. Han fikk Nobelprisen i litteratur 1903.

Han var den eldste av seks søsken. Faren var en meget stridbar person, som ofte kom opp i stridigheter i sine sognekall. 1837 flyttet familien til Nesset sogn i Romsdal, og der hadde den unge Bjørnson sitt hjem til 1852. Da søkte og fikk faren (fra 1853) Søgne prestekall, etter at han i lengre tid hadde vært suspendert fra prestestillingen på grunn av en rettssak som han til sist vant i Høyesterett. Den storslagne natur i Romsdalen, og det bondesamfunn han her fikk oppleve, skulle få stor betydning for Bjørnson.

Sommeren 1844 begynte han på Molde middel- og realskole, og på grunn av sine tale- og organisasjonsevner ble han snart en leder blant skolekameratene. Særlig intenst opplevde han revolusjonsåret 1848, og han skrev sin første avisartikkel, med oppfordring til byens borgere om å støtte 17. mai-feiringen. Men året etter forlot han skolen og Molde for godt.

1850 reiste Bjørnson til Christiania for å lese til artium på Heltbergs “studenterfabrik”, en skole han har skildret i diktet Gamle Heltberg. Her møtte han Henrik Ibsen og Jonas Lie, men ble mest fascinert av Vinje og dennes ironiske vidd. Bjørnson tok examen artium 1852 med karakteren non. Vinteren 1852–53 tilbrakte han hjemme på Nesset som huslærer for sine søsken. Høsten 1853 leste han til anneneksamen, men avbrøt studiet og gav opp sin plan om å studere teologi. Allerede tidligere hadde han fått trykt noen dikt, og han hadde benyttet tiden til å orientere seg i nordisk og europeisk diktning. Nå hadde han bestemt seg: Han ville bli dikter.

I Christiania ble han raskt sentrum i en vennekrets av studenter, mest medisinere, og i denne tiden ble han også kjent med Ernst Sars og Ole Vig. De første 2 1/2 årene livnærte han seg som teater- og litteraturkritiker, og skrev i tillegg stortingsreferater og korrespondanser til provinsaviser. I januar 1854 offentliggjorde han en stor anmeldelse av en antologi. Der angrep han de norske romantiske diktere med Welhaven i spissen. Bjørnson ville bort fra den romantiske stemningspoesi, “denne drømmende sygelige måneskinsvandring”. Den 21 år gamle skribent spådde at en ny dikterslekt ville stå frem, og at den ville følge den dagklare linje fra Wergeland.

Artikkelen gjorde ham straks kjent i Christianias lille miljø. I den norske offentlighet skulle han bli en sentral aktør resten av sitt liv. Han hadde sterke meninger, og han ville overbevise, oppdra eller instruere publikum. All hans gjerning, også store deler av hans diktning, kom til å ha et pedagogisk, folkeoppdragende sikte; eller, som Halvdan Koht formulerte det: “Alt som fanget Bjørnsons interesser, – alt nyt han lærte, alt godt han længtet mot, alt stygt han harmedes ved, – så gav han det udtryk i diktning og blad-opsæt, i taler og samtaler.” Her førte han videre en linje fra sitt forbilde Wergeland.

I de første årene var Bjørnson først og fremst journalist, noe han også i noen grad skulle fortsette med hele sitt liv. I denne tiden hadde han, som Per Amdam skriver i sin Bjørnson-biografi fra 1993, “en ungdommelig sikkerhet i selvhevdelsen, åndelig nysgjerrighet og dertil en pågåenhet og en freidighet som nærmer seg den frekkhet typiske journalister ofte er begavet med”. Han satset særlig på virksomheten som teaterkritiker, og var fra høsten 1855 fast tilknyttet Morgenbladet. Han kjempet også for å skape et norsk teater med norske skuespillere og norsk scenespråk i hovedstaden. Denne innsatsen toppet seg i en stor pipekonsert han ledet mot en nyansatt dansk skuespiller. – Samtidig hadde han startet et eget blad, Illustreret Folkeblad til Belærelse og Underholdning, en tittel som innbefattet mye av hans program. Målet var å skape en egen norsk kultur.

Som dikter forsøkte han seg først med noen mindre fortellinger, men det løsnet endelig for ham da han prøvde seg i den dramatiske sjanger. Den utløsende hendelsen var et skandinavistisk studentertog til Uppsala som han var med på forsommeren 1856. I møtet med nordiske studenter, men særlig med alle fortidsminnesmerkene, fikk han en tro på at også Norge hadde en historie som måtte kunne gjøres levende og vekke en sterkere nasjonalbevissthet. Ved synet av Kalmar “da kom noget nyt til: de store følelser, de lange syner og et aldeles overvældende begjær om at få være tolk for dem”. Da han kom hjem til Christiania, sov han “... tre døgn igjennem med små mellemrum for spisestunderne og lidt passiar. Derpå skrev jeg mine reiseindtryk, men netop fordi jeg først havde levet og så skrev, så fik tegningen stil og farve, så den gjorde opsigt og gjorde mig derved endnu mere sikker på, at nu var timen kommen. Jeg pakkede ind, drog hjem (til Søgne), udtænkte, skrev, renskrev 'Mellem Slagene' på fjorten dage, reiste til Kjøbenhavn med det færdige stykke i kufferten; jeg vilde blive digter og derfor en stund være der, hvor forståelsen var størst, kunsten videst kommen”. Mellem Slagene var en enakter fra kampen mellom birkebeinere og baglere, med klar dramatisk spenning og med en moderne dialog. Bjørnson hadde lyktes i sitt første forsøk på å skape et norsk historisk drama.

I København ble han nesten et år, til forsommeren 1857. Han kom inn i en gruppe av yngre danske litterater rundt den ledende kritikeren, Clemens Petersen. Petersen forlangte at en dikters verk skulle være fylt av hans indre opplevelse, og i de neste ti år skulle han følge Bjørnsons diktning med strenge, men positive anmeldelser. Blant de nye vennene fikk Bjørnson utvikle sine synspunkter i lange diskusjoner om litteratur. København-oppholdet ble en lykkelig tid for ham. Våren 1857 begynte han å skrive på Synnøve Solbakken og dramaet Halte-Hulda, og han planla En glad Gut og Sigurd Slembe.

Synnøve Solbakken ble publisert som føljetong i Illustreret Folkeblad sommeren 1857 og gitt ut som en liten, uanselig bok samme høst. Bjørnsons første fortellinger hadde vært inspirert av sagaens form og av språket i folkeeventyrene. Denne “bondefortellingen” ble hans store gjennombrudd som forfatter. Fortellinger fra bøndenes liv hadde forløpere både i Danmark og Tyskland, men Bjørnson lyktes i å gi sin beretning en helt egen utforming. De norske kritikerne med M. J. Monrad i spissen likte ikke helt den nye direkte fremstillingsform med de knappe, antydende replikker. I Danmark var responsen ganske annerledes positiv både overfor det noe idealiserte bilde av bøndene og overfor den etiske holdning – menneskets kamp for å overvinne egen natur – som er grunnkonflikten i verket. Etter få år var fortellingen oversatt til fire språk.

Tilbake i Christiana opplevde Bjørnson suksess med oppførelsen av Mellem Slagene, og han fullførte det historiske dramaet Halte-Hulda. Det hadde en helt annen stemning enn bondefortellingen og viste hvordan en erotisk besettelse førte begge hovedpersonene i undergangen. Men moralen var egentlig den samme: en må ikke la lidenskap eller farlige følelser få makten over en. Clemens Petersen likte stykket, men det fikk en heller kjølig mottakelse av kritikerne i Norge og Danmark, og det ble først oppført noen år senere.

Bjørnson hadde i avisartikler og anmeldelser tatt opp igjen kampen for et norsk teater. Ole Bull, som hadde røket uklar med ledelsen av Det Norske Theater i Bergen, ble derved oppmerksom på ham, og ut på høsten 1857 kalte Bull ham til å overta den kunstneriske ledelse av teateret i Bergen. Bjørnson så oppgaven som en stor utfordring. Her fikk han lede et norsk teater og også forsøke seg som instruktør. I begge deler lyktes han. Han skulle være leder for et teaterpersonale som i utgangspunktet var meget kritisk overfor sin unge sjef og som ikke hadde ressurser til å spille den store verdensdramatikken Bjørnson helst ville arbeide med. Han klarte dog både å få skuespillerne på sin side og gi dem et repertoar som lot dem utvikle seg. Han viste seg også å være en meget god instruktør, ja Francis Bull taler om hans “geniale instruktion”.

I Bergen utvidet Bjørnson sitt virkeområde til andre felter. Han deltok ivrig i foreningslivet med taler og opplesninger og ble for første gang aktiv i politikken. I desember 1858 ble han redaktør av Bergensposten, og kastet seg inn debatten før stortingsvalget som for ham særlig gjaldt forholdet til Sverige og kravet om mer demokrati. Her var han på linje med det som skulle bli venstrepartiets politikk.

I Bergen fikk han også prøve seg som folketaler; hans 17. mai-tale i 1859 var hans første suksess overfor en stor forsamling. – Bjørnsons opptreden i en bredere offentlighet virket inn på hans lyriske diktning. Den hadde hittil bestått av mindre dikt som var felt inn i fortellingene og hadde en funksjon i menneskefremstillingen. Nå ville han, som Francis Bull uttrykker det, “samle tuseners stemning i sin diktning”, og det var nå han skrev den første versjon av Ja, vi elsker. Bjørnson hadde dermed staket ut veien for store deler av sitt fremtidige virke i den norske offentlighet. Han ble en av de fremste i den gruppe av personer som i annen halvdel av 1800-tallet var sentrale i det man i dag kaller “nasjonsbygging”, dvs. forsøket på så langt som mulig å skape en bevissthet om nasjonal identitet i befolkningen ved hjelp av diktning, skole, taler, artikler og politisk virksomhet.

Sommeren 1859 gjorde han ferdig sin annen bondefortelling, Arne. Den har en langt mørkere tone enn Synnøve Solbakken. Her utsones Nils skredders tragedie i de to hovedpersonenes kjærlighet, slik at utgangen likevel er positiv. Men mottakelsen i Norge var meget blandet. Mange fant den for rå og realistisk, og særlig skarp var Vinje, som lot som om hele fortellingen var en “skalkeherming”. – Etter bl.a. å ha skrevet den lille mesterlige fortellingen Faderen, gjorde Bjørnson i 1860 ferdig En glad Gut, som var en langt mer optimistisk historie og som endte med devisen “Løft dit Hoved du raske Gut”. Deretter forlot han bondefortellingene, som på mange måter utgjorde høydepunktet i hans fortellerkunst. Tross suksessen med Mellem Slagene var det disse som hadde gitt ham et gjennombrudd som folkelig forfatter både i Norge og Danmark.

Men også på et annet livsområde skulle tiden i Bergen få en avgjørende betydning for ham. Bjørnson var en ekspansiv natur med en stor utstråling. Han var liten av vekst, men Ernst Sars, som beundret ham, beskriver hans “blonde, bredskuldrede kjæmpeskikkelse med det knejsende hode og den ranke, selvbevidste holdning”. Han hadde en egen evne til enten å begeistre eller å vekke negative reaksjoner hos sine medmennesker. Han var også en meget erotisk personlighet med en sterk seksualdrift. Den store motstand mot hans senere utspill når det gjaldt seksualmoral, må også sees i en slik sammenheng. Ifølge Amdam hadde Bjørnson hjemme på Nesset opplevd en spenning mellom farens strenge kamp mot moralsk utglidning og tjenernes holdning til seksuallivet, som innebar “tillatelse, utfoldelse og selvforhøyelse”; hans “tidlige splittelse mellom hemmelig driftsliv og de prestelige, offentlige moralkravene fulgte ham gjennom livet”. Fra skoletiden i Christiania fortalte en medelev at Bjørnson “var en 'Foregangsmand' når studentene skulle ut 'at gå på hus'”.

Karakteristisk for ham var hans mange forelskelser. Tidlig ble han forlovet med en guvernante på Nesset. Dypere gikk et forhold til slektningen Augusta Mjøen fra Oppdal, som i begynnelsen av 1850-årene oppholdt seg i Christiania. Bjørnson var inderlig forelsket i henne. Men hennes mor, som ikke trodde Bjørnson hadde noen særlig fremtid, beslagla brevene mellom dem og ødela derved forholdet. Sommeren 1869 kjørte Bjørnson forbi hennes hjemsted og skrev det fine erindringsdiktet Jeg rejste forbi.

Men kjærlighetssorgen varte ikke så lenge. Året 1852–53 var han hjemme på Nesset. Forlovelsen var slutt, og Bjørnson var først forelsket i en bondepike og deretter hemmelig forlovet med en kapteinsdatter. Da han kom til Bergen, ble han først tiltrukket av den 13 år eldre, vakre danskfødte forfatteren Magdalene Thoresen. Det var en meget heftig historie, og det oppstod hva Bjørnson kalte “et aandeligt Ægteskab” mellom dem. Fra Bjørnsons side varte imidlertid forholdet ganske kort, mens det for henne var som en innvielse til forfatterskapet.

I mai og juni 1858 var Bjørnson på turné med teateret til Trondheim. På turen forlovet han seg nokså brått og uventet med den tre år yngre Karoline Reimers, som var engasjert for å spille et par roller på turneen. De giftet seg i september samme år hos Bjørnsons foreldre i Søgne, og året etter fikk de sønnen Bjørn.

Sommeren 1859 flyttet Bjørnson til Christiania og ble medredaktør i Aftenbladet. Der debatterte man det berettigede i å danne politiske partier og var engasjert i stattholdersaken som hadde gjort forholdet til Sverige meget aktuelt. Bjørnson førte en meget uvøren polemikk, offentliggjorde opplysninger som regjeringen gjerne ville ha holdt hemmelige og ertet særlig på seg Morgenbladet. Ut på vinteren måtte han derfor forlate Aftenbladet. Den økonomiske situasjon ble meget vanskelig, og det ble ikke bedre av at hustruen hadde fått barselfeber.

Denne vanskelige våren var Bjørnson mye sammen med Henrik Ibsen, og han skrev på En glad Gut. Han forfattet også det politiske diktet Har du hørt hvad Svensken siger?, som ble meget populært i venstrekretser. Han begynte dessuten å skrive i avisene om enkelte rettssaker. Våren 1860 var han med på å hindre at den drapsdømte Arne Kulterstad ble henrettet.

Ut på sommeren drog han igjen til sine venner i København, og i september kom konen og sønnen etter. Under oppholdet her skrev han bl.a. deler av Arnljot Gelline. I november fikk han vite at Stortinget hadde bevilget ham et reisestipend på 500 spesidaler. Mens familien ble igjen i Danmark, reiste Bjørnson til Roma. Men da hadde lynet slått ned i ham og tent en forelskelse som nesten veltet hans ferske ekteskap. I et selskap hos den danske premierminister C. C. Hall hadde han i juli truffet den unge, vakre skuespillerinnen Magda von Dolcke. “De fløj i hinanden som to Flammer”, het det om deres møte. De var stadig sammen i de 5 1/2 månedene Bjørnson tilbrakte i København. Hans mange brev til henne (utgitt 1990 under tittelen God Morgen, Rosalinde!) gløder av en hemningsløs forelskelse. Karoline fikk snart kjennskap til historien og var rasende. Men Bjørnson fortsatte forholdet, ja en tid overveide han å skille seg fra Karoline. Først etter noen måneder i Italia begynte følelsene å kjølne. I denne tid var det han skrev Å visste du bare.

Familien kom omsider ned til ham i september 1861. Til da hadde Bjørnson hatt en av tidens typiske “dannelsesreiser”. Han opplevde romersk arkitektur, musikk og kunst, leste verdenslitteratur og historie og ble særlig opptatt av Goethe og hans avbalanserte klassisisme. Han var bl.a. sammen med H. C. Andersen, men særlig med P. A. Munch, som gav ham nye innblikk i norgeshistorien.

Og selvsagt skrev han. I Roma vokste han som dikter, særlig innen lyrikken, med dikt som Fra Monte Pincio, Brede Sejl over Nordsjø gaar og det praktfulle fortellende diktet Bergljot. – Men mest dyrket han det nasjonalhistoriske dramaet. Våren 1862 gjorde han ferdig blankversdramaet Kong Sverre. Han fikk likevel ikke skikkelig form på det, og kritikken var ganske negativ. Det var imidlertid det første av hans verker som kom ut hos Fredrik Hegel på Gyldendalske Boghandels forlag i København, et forlag som Bjørnson valgte fordi det nådde ut over et langt bredere marked enn de små norske forlagene.

Temaet i Kong Sverre var det samme som i hans fleste verker hittil: kampen mellom hovedpersonens trang til selvhevdelse og plikten til å bøye seg under et høyere formål. Det var også temaet i hans største og mest vellykkede middelalderskuespill, den tragiske trilogien Sigurd Slembe, som ble skrevet ferdig i Italia og utgitt til jul i 1862. Her forente han sagastoffet med inspirasjon fra Shakespeares billedspråk og fra komposisjonen i Schillers Wallenstein-trilogi.

Etter et opphold i Tyskland og Paris høsten og vinteren kom Bjørnson i april 1863 endelig tilbake til Norge etter nesten tre års fravær. Han hadde hele tiden stått i tett brevkontakt med venner i Danmark og Norge. – Bjørnson var en meget flittig brevskriver. Halvdan Koht har anslått at han til sammen skrev omtrent 30 000 brev. Som brevskriver var han ikke artist, slik Kielland var det, og språket var ikke så gjennomarbeidet som i diktningen. Han skrev rett frem og gav uttrykk for sine meninger og holdninger, ofte for å overbevise mottakeren om ett eller annet.

Da Bjørnson drog fra Norge i 1860, hadde han følt seg litt som varg i veum. Ved hjemkomsten var stemningen til å begynne med en helt annen. Som den første norske forfatter fikk han av Stortinget en årlig diktergasje på 400 spesidaler. Sigurd Slembe ble også meget positivt mottatt, men det tok lang tid før noe teater våget seg på det.

Denne gang ble Bjørnson boende i Christiania i hele ti år, bortsett fra et opphold i København vinteren 1867–68. Han holdt foredrag om emner fra Italia og ble hyllet i Studentersamfundet. Han fikk også oppleve at “Ja, vi elsker” ble brukt som nasjonalsang, til fetteren Rikard Nordraaks melodi. – Vinteren og våren 1863–64 var han meget engasjert i den dansk-tyske krig, og gav i en rekke avisartikler uttrykk for sin skuffelse over at Norge ikke ville gripe inn på danskenes side. Men for Bjørnson var ikke Norges og Sveriges “svik” en så avgjørende og bitter erfaring som den skulle bli for Ibsen.

Bjørnson arbeidet nå også på det historiske skuespillet Maria Stuart i Skotland, hans eneste historiske drama som ikke hadde et nasjonalt emne. Det når ikke opp på høyde med Sigurd Slembe, men har vist seg som et meget effektivt teaterstykke, uten særlig tendens, men med sterke scener og godt fremstilte mannsskikkelser, og der personene taler et Shakespeare-inspirert billedspråk.

På ny skiftet han arbeidsområde. I 2 1/2 år fra januar1865 var han teatersjef ved Christiania Theater, som de fleste danske skuespillere nå hadde forlatt. Det gjaldt å bygge opp en norsk scene med de ganske få unge norske skuespillere han rådet over. Langt på vei lyktes han både som administrator og som instruktør, og fikk satt opp over 60 skuespill. Han forfattet også den lille bagatellen De Nygifte, som åpnet dørene for ham til Det kgl. Teater i København og ble mye spilt ute i Europa. Men et nytt teaterstyre syntes at han var altfor maktglad som sjef, og til slutt trakk han seg meget skuffet tilbake.

Da hadde han for lengst kastet seg inn i politikken igjen. Våren 1866 var han blitt redaktør i det nystartede Norsk Folkeblad, vesentlig for å levere anmeldelser (bl.a. en begeistret anmeldelse av Peer Gynt) og dikteriske bidrag, men etter hvert skrev han mest om et nytt unionsforslag som de konservative gikk inn for. Norsk Folkeblad ble mer og mer et av opposisjonens hovedorganer, og Morgenbladet var derfor meget kritisk mot ham. Oppholdet blant venner i København vinteren 1867–68 var følgelig en lise for Bjørnson.

På denne tiden skjedde det også en forandring med ham. Det moralske tema i hans diktning hadde stort sett vært det samme, og det hadde vært en klar nasjonsbyggende tendens både i hans dikteriske og hans politiske virksomhet. Gradvis endret hans livssyn seg henimot en klarere forankring i kristen tro. I København var han kommet i nær kontakt med Grundtvig, og de neste 6–7 år var det en grundtvigiansk grunntone i hans forfatterskap. Han var blitt begeistret for “den glade kristendom” og for folkehøyskoletanken. I det hele ble livssynsproblematikken sentral i hans utvikling i de kommende tiårene.

Denne nye livsholdning kan en finne gjenklang av i Fiskerjenten (1868), Bjørnsons første lange fortelling etter bondefortellingene. Den begynner med en strålende morsom beretning om en pike fra en vestlandsby som utvikler seg til kunstner. Den andre delen er mer pedagogisk. Her møter hun forskjellige former for kristelighet, og til slutt blir den grundtvigianske lyse livstro den seirende. Boken kom raskt i tre opplag og ble oversatt til fire språk.

I to perioder var Bjørnson særlig produktiv som lyriker, nemlig under Roma-oppholdet 1860–62 og i årene omkring 1870. I 1870 utgav han både Digte og Sange og den episke diktkretsen Arnljot Gelline, som begge viste hans styrke i den bundne form. Sentrale dikt var det selvkarakteriserende Godt Mod, hyllesten til hjemmet i Mit Følge og karakteristikken av venstrelederen Johan Sverdrup (som Bjørnson i denne tiden underordnet seg), samt en rekke minnedikt. Bjørnson var, som sitt store forbilde Goethe, en leilighetsdikter. – Arnljot Gelline, som han hadde begynt på ti år før, fortalte om hvordan en trossig helt måtte temme sin natur. Verket inneholdt en del praktfulle lyriske partier. – 1872 gjorde Bjørnson ferdig sitt siste historiske skuespill, Sigurd Jorsalfar, der scener fra sagaen ble stilt mot hverandre i en slags scenisk levendegjørelse av fortidsminner. Edvard Grieg skrev musikk til noen av scenene.

Men ved siden av politisk kamp og dikterisk produksjon tok Bjørnson seg tid til mye annet. Etter oppfordring fra studentene lot han seg velge til formann i Studentersamfundet i et par perioder, ble medredaktør i det nye danske tidsskriftet For Idé og Virkelighed, interesserte seg for rettskrivningsreformer, drog på turné til Nord-Norge, støttet islendingene i deres forfatningskamp og interesserte seg for hundre andre mindre saker. Han holdt utallige taler, opplesninger og foredrag. Det var også han som fikk gjennomført at skolebarna – i første omgang guttene – skulle gå i flaggtoget 17. mai. Da noen skuespillere i 1870 brøt ut fra Christiania Teater, ble Bjørnson for tredje gang teatersjef, men etter halvannet år måtte prosjektet innstille.

Han møtte imidlertid også motgang. Høsten 1869 utgav Ibsen skuespillet De unges Forbund, der fremstillingen av sakfører Stensgaard ble antatt å ha hatt Ole Richter, Johan Sverdrup og Bjørnson som modeller. Bjørnson ble meget skuffet. Forholdet mellom ham og Ibsen hadde sjelden vært hjertelig, og nå ble det et brudd som varte i flere år. Samtidig ble hans danske kritikervenn Clemens Petersen anklaget for å være homoseksuell og emigrerte til USA. I det hele følte Bjørnson at han hadde motgang i Christiania, og også i Danmark ble det problemer. I 1871 mistet han sin far og året etter sin yngste datter.

Bjørnson hadde støttet Danmarks sak i 1860-årene. På grunn av sitt endrede livssyn ble han betraktet som en mulig leder for grundtvigianerne når den meget gamle Grundtvig en gang falt fra. Men det skjedde på nytt en endring i noen av Bjørnsons holdninger. Etter 1864 hadde mange trodd at Frankrike kunne være en motvekt mot det nye samlede Tyskland, men i 1870 ble Frankrike slått i den fransk-tyske krig. Bjørnson mente nå at det var det nye, storgermanske Tyskland folkene i Norden var i slekt med og burde støtte seg til – mot Frankrike og Russland. Denne pangermanisme kan i ettertid få noen ubehagelige rasistiske bitoner. Som vanlig holdt han ikke sin “mageløse opdagelse” for seg selv. Han hadde skrevet et stort minnedikt ved Grundtvigs død 1872, og han ble innbudt til å tale ved et minnemøte. Der bad han sine danske venner “forandre signaler” og innta en mer positiv holdning overfor Tyskland, en oppfordring som ikke falt i god jord. Det ble starten på den lange og bitre “signalfeiden”, der Bjørnson mistet en stor del av sine danske venner. Noen hadde han for øvrig ertet på seg året før ved å angripe de nasjonalliberale politikere, som etter hans mening var blitt meget konservative og stod for en “gammelskandinavisme”.

Etter at han høsten 1872 hadde utgitt sine Fortællinger i to bind, drog han utpå vinteren på opplesnings- og foredragsturné i Sverige, der han fikk nye venner blant liberale intellektuelle. Han følte seg mer og mer fremmed i Christiania, og sommeren 1873 reiste han på nytt sørover med familien og ble borte i to år. Med mellomrom måtte han dra utenlands, dels for å få en pause fra den politiske kamp og de mange saker han la seg opp i og dermed få tid til å dikte, dels for å få avstand til det stoff han ville skrive om. Han bodde i Tyskland om somrene, og i Roma om vintrene.

Mens han var her, foretok han en økonomisk beslutning som skulle forandre hans livsforhold. I februar 1874 kjøpte han gården Aulestad i Gausdal, midt blant hans grundtvigianske folkehøyskolevenner; her ville han skape et nasjonalt midtpunkt for en folkelig kristendom. Samtidig kom han bort fra Christiania-miljøet. Stedet skulle bli det faste punkt i hans liv, men gården skulle også volde ham stadige økonomiske problemer.

Langsomt begynte hans livssyn igjen å endre seg, denne gang bort fra den kristelige grundtvigianisme og over til et mer naturvitenskapelig begrunnet livssyn. Han forsøkte å sette seg inn i Darwins teorier, leste med begeistring Sars' Udsigt over den norske Historie, og var blitt kjent med Georg Brandes' krav om at litteraturen skulle sette problemer under debatt. Ute i Europa var en realistisk diktning om moderne samfunnsproblemer for alvor i ferd med å slå igjennom både i dramaet og i romanen. Bjørnson, som alltid ville være på høyde med sin tid, ble inspirert av de nye tendensene, og det gav nye impulser til hans egen diktning.

Roma-oppholdet ble på nytt en fruktbar tid for ham. Her skrev han sitt første virkelig moderne problemdrama, En fallit (1875), med en dramatisk velbygd og helt aktuell konflikt, en god moral, men med en kanskje vel positiv slutt. Stykket slo an overalt i Norden, og det ble også spilt på en rekke europeiske scener. Det var i det hele tatt den største internasjonale scenesuksess Bjørnson hadde som dramatiker. – Fra samme år stammer Redaktøren, som var et angrep på den personforfølgende journalistikk i tidens politiske presse. Hovedpersonen, som var kalkert over den konservative redaktør Friele i Morgenbladet, gjennomgikk en positiv utvikling i vanlig Bjørnson-stil. Her henspilte Bjørnson for første gang i sin diktning på en aktuell politisk kamp. Dramaet var et innlegg fra venstresiden i den politiske strid, noe som ikke økte høyresidens begeistring for Bjørnson, og det skulle gå lenge før det ble oppført i Christiania. – Nok en gang hadde Bjørnson vært først ute i Norden med en ny type litteratur.

1877 sendte han ut prosafortellingen Magnhild. Den tok opp tråden fra bondefortellingene og fra Fiskerjenten, men den var klart mer realistisk og mer kritisk både overfor bøndene og vanekristendommen. Den handlet om en ung kvinne som måtte gå en lang vei før hun ble vekket til bevissthet om sine evner som kunstner. Det førte til at hun reiste fra sin eldre mann, noe som vakte et visst oppstyr. Men langt større oppstuss vakte skuespillet Kongen, som var et angrep på kongedømmet og på all institusjonsmessig løgn i samfunnet. Stykket fremkalte rasende reaksjoner blant høyrefolkene i Christiania nå da den politiske kamp om kongens vetorett hadde hardnet til, men også blant Bjørnsons grundtvigianske venner. Han var nå blitt grundig lei sine naboer i Gausdal.

Reaksjonene på disse to verkene fikk stor betydning for den religiøse krise Bjørnson var i. Han hadde ikke vært noen dypt troende kristen. Kristendommens sentrale forestillinger om anger, synd og nåde hadde spilt liten rolle for ham. Han hadde trodd på “det faderlige guddommelige forsyn” som ledet alt til det gode for verdensutviklingen og for det enkelte menneske. Nå leste han også en moderne religiøs fritenker som Viktor Rydberg og studerte mer og mer Darwin, Renan, Taine, naturhistorie, historie og bibelkritiske verker. Han kom i forbindelse med Georg Brandes og fikk således for annen gang nær kontakt med en ledende dansk kritiker.

Og som vanlig fulgte Bjørnson sine resonnementer til ytterste konsekvens. Høsten 1877 holdt han i Studentersamfundet sin berømte tale Om at være i Sandhed, som klart viste at han var på vei bort fra sin gamle tro. Året etter innså han at han ikke lenger var kristen, noe som føltes som en stor befrielse. Han rykket straks ut i kamp for sitt nye standpunkt, og kom i de følgende år i lange polemikker med norske og danske teologer om kristendommens dogmer. – Det var også typisk for Bjørnson til enhver tid å holde offentligheten informert om sine standpunkter i en rekke saker. Her var han forløper for “den frie intellektuelle”, som stilte seg kritisk til samtidens holdninger og mulige fordommer.

Bruddet med kristendommen førte til at Bjørnson av mange ble betraktet som en “frafalden”. Men han fikk også nye venner. På verdensutstillingen i Paris 1878 møtte han Alexander Kielland, som kom til å stå ham nær så lenge han levde. Også Amalie Skram ble en god venn.

Selv om avskjeden fra kristentroen var en befrielse, ledet den også til en ny “tro” for Bjørnson. Han var, ifølge Gerhard Gran, “som alle udprægede handlingsmennesker, hjælpeløs uten tro”. I Bjørnsons tilfelle var det en positiv fremtidstro, bygd på utviklingslæren, som han nå begeistret knyttet seg til. Det var også den han skrev salmer om, som f.eks. Ære det evige forår i livet. Han var nå blitt en av “det moderne gennembruds mænd”, og hele hans mangfoldige virksomhet gikk ut på å utbre disse holdninger, enten det var i radikal politisk virksomhet, i folkeopplysende foredrag og artikler eller i diktning som satte problemer under debatt.

Skuespillet Det ny system fra 1879 handler ytre sett om en strid om smal- eller bredsporet jernbane, men dreier seg egentlig om en ung sannhetssøkende ingeniørs kamp mot det gamle byråkratiske velde. På grunn av angrepet på embetsveldet møtte dramaet en viss motbør og ble ikke oppført før sju år senere. Noe av den samme motsetning mellom gammel og ny livsholdning fikk uttrykk i Leonarda fra samme år. Her var heltinnen en vantro og fraskilt kvinne som vekket mistro hos en biskop, men vant respekt da hun seiret over seg selv til slutt. Det ble oppført allerede samme år, men de to stykkene har ikke vist stor overlevelsesevne.

I årene omkring 1880 og omkring 1890 var Bjørnson mest politisk aktiv. Pangermanismen fra 1870-årene hadde ikke vakt særlig gjenklang verken i Norden eller i Tyskland. Nå vendte han seg mot den hjemlige politikk og engasjerte seg på nytt i kampen for demokrati og for større norsk selvstendighet i forholdet til Sverige. Han støttet venstresiden i kampen som ledet opp til riksrettsstriden 1883–84. – Det er ikke lett å vurdere hvilken innflytelse Bjørnson hadde på selve den politiske prosess, men det er tydelig at hans mange artikler og taler fikk ham til, utad i hvert fall, å stå som en av de sentrale aktører i offentligheten.

Den første store saken han tok opp, var kampen for det rene norske flagg, noe som direkte angikk forholdet til Sverige. Men for ham var det også et spørsmål om å vekke en nasjonal æresfølelse. Skandinavismen gled mer og mer i bakgrunnen for kampanjen for nasjonal selvstendighet. Ivrig var han også for innførelse av republikk. – I 1870-årene hadde han skrevet litt om pangermanismen i tyske aviser. Nå begynte han etter hvert, til de konservatives store forargelse, å skrive om sine nasjonalpolitiske ideer i europeiske aviser. Hans politiske foredrag ble gitt ut i en liten bok som raskt kom i fire opplag.

Etter at han sommeren 1880 hadde talt ved Ole Bulls grav, ble han med enken til Boston, der han i tre måneder fikk hvile seg etter striden i Norge. Han fikk treffe sin gamle venn Clemens Petersen og drog så på en tre måneders foredragsturné omkring til de meget konservative norskamerikanere. Der tok han bl.a. opp emner fra nordisk politikk og fra bibelkritikken, og dermed ble han like omstridt i det norske USA som i Norge.

Hjemme i Kristiania hadde det vært en stor debatt om hvem som skulle holde talen ved avdukingen av Wergeland-monumentet 17. mai 1881. Wergeland var blitt en nasjonal symbolfigur man sloss om. Venstresiden hadde etter hvert fått overtaket og fremstilte Wergeland som forløperen for den nasjonale frigjøringsbevegelse, noe Bjørnson hadde ment helt fra skoledagene. Nå fikk han til slutt holde talen. Motstanderne trakk ned gardinene i sine hus rundt plassen, men likevel var det mange tusen til stede, ja, venstrepressen hevdet 50 000! Og Bjørnson holdt en av sine store taler, der han tegnet et bilde av dikteren, folkeopplyseren og det nasjonale forbilde som evnet å forene dagens motstandere ved sin “frugtbare tro paa sundheden i dette folk ...”.

Det er i dag nesten umulig å forestille seg hvordan man kunne tale til så mange mennesker uten høyttaler eller megafon. En samtidig beskrev Bjørnsons talekunst slik: “Det er en veltalenhed af en ganske eiendommelig art (...) Snart runger hans ord som dommerens røst, fyldt med lyn og torden, snart kommer de blødt og indsmigrende med smilende lune. Med et tonefald, en fortrækning af ansigtsmusklerne, en liden bevægelse, kan han i nogle få ord male en person, en situation, eller en genstand, så den står lys levende for tilhørerne. Hvad ordet ikke alene magter at give, det udfyldes på den mest glimrende måde af foredragets virtuosmæssige kunst. Han fremsiger ikke sine ord, han fremstiller dem, så de tager skikkelse og bliver levende liv. Bag denne farverige veltalenhed ligger der utvilsomt en stor medfødt skuespillerbegavelse.” – Foran stortingsvalget 1882 var Bjørnson en av venstrepartiets viktigste valgkamptalere. Valget ble en triumf for partiet og la grunnlaget for riksretten to år senere.

Diktning ble det liten tid til i denne hektiske politiske atmosfære. Det eneste han utgav var politiske pamfletter og bibelkritiske skrifter. Han fikk riktignok skrevet den fine novellen Støv, om kristendommens farlige virkning på menneskers liv, men ellers ble det med tilløp. Forleggeren Hegel var bekymret, og etter press fra ham drog Bjørnson med familie høsten 1882 til Paris, der de ble boende i fem år. Han greidde likevel ikke helt å holde seg unna norsk politikk, og sendte stadig artikler til avisene hjemme, bl.a. protesterte han kraftig mot det famøse oppropet fra kristendommens venner. – I Paris pleide han i et års tid vennskap med August Strindberg, men det endte med et dramatisk brudd. Bjørnson var i denne tiden også mye sammen med Jonas Lie, men brøt med ham da den ellers kristelige Lie fikk for mange venner i bohem-kretsen.

De første årene i Paris ble meget produktive for dikteren Bjørnson. Det første verket han sendte fra Paris, var En hanske (1883), som kom samtidig med hans sølvbryllup. Det var et klart moraliserende stykke, der Bjørnson hevdet at det burde settes de samme krav til mennenes renhet før ekteskapet som man satte til kvinnenes. Slik sett var dramaet kritisk til gjennombrudds-ideologien som fremhevet den frie kjærlighet, som også kvinnene skulle frigjøres til. Bjørnson fikk midlertid stor støtte fra kvinnebevegelsen, særlig fra en rekke nye kvinnelige litteraturkritikere. En hanske innledet den store sedelighetsfeiden som etter hvert skulle splitte det moderne gjennombrudds tilhengere.

Viktigere i hans produksjon var imidlertid Over ævne. Første stykke fra samme år. I utgangspunktet er det et tendensdrama som angriper den kristne mirakeltroen ved å vise at miraklene kan forklares av moderne psykologi. Det er også et familiedrama om en mann som ofrer familien for sin virksomhet. Men dypere sett er det et drama om et ektepar der ektemannen er en prest som lever helt for sitt kall. Han klarer å utføre mirakler overfor alle andre enn sin sengeliggende hustru. Årsaken er at hun har mistet troen, likesom deres to barn. Da hun, etter at han lenge har bedt for henne i kirken, til slutt reiser seg og går, dør de begge fordi miraklet er “over evne”. Stykket har lenge vært ansett som Bjørnsons fremste moderne drama, fordi det overskrider den eksplisitte tendens og blir en ekte tragedie. Det ble etter hvert oppført både i Norden og ute i Europa.

Et annet skuespill fra samme tid er Geografi og kærlighed (1885). Opprinnelig inneholdt det noen utfall mot bohem-moralen, men etter en senere omarbeidelse utspiller det temaet om den selvopptatte ektemann i det komiske register. Det inneholder elementer av et selvportrett og er med sitt humoristiske overskudd blitt et av Bjørnsons mest populære dramaer, som fremdeles spilles av og til.

Året før hadde Bjørnson gjort ferdig sin første større realistiske roman, Det flager i byen og på havnen. Også den hadde en klar didaktisk tendens med lange drøftelser av pedagogiske prinsipper og innlegg for mannlig avholdenhet før ekteskapet (den mannlige hovedpersom het ikke for ingenting Thomas Rendalen). Men den hadde en mengde gode iakttakelser og et episk overskudd, særlig i skildringen av fire ungpiker.

I Paris hadde Bjørnson også begynt på sin neste store roman, På guds veje, som først ble ferdig 1889. Også den er en didaktisk roman, som setter den kristelige moral opp mot en moral inspirert av utviklingslæren; den første er representert ved en prest, den andre ved en lege. Handlingsgangen blir komplisert av kjærlighet og sjalusi, men romanen ender i en toleranseforkynnelse: “Der bra folk går, der er guds veje.”

I desember 1887 døde Bjørnsons forlegger Hegel, som med hell hadde fått ham til i perioder å ofre seg for sin diktning. Heretter ble det nesten slutt med slike lengre skriveperioder. – Men før Hegel døde, hadde Bjørnson kastet seg inn i sedelighetsdebatten igjen. Han var blitt sterkt angrepet av yngre forfattere, særlig fra bohem-kretsen, og nå la han bredsiden til. Høsten 1887 drog han ut på en foredragsturné over hele Norden. Hele 60 ganger fremførte han sin tale om Engifte og mangegifte, der han hevdet at menneskehetens positive moralske utvikling gikk mot engifte. Debatten ble meget hissig. Bjørnson fikk på ny støtte fra feministene, men han ble uvenner med en rekke venstreradikalere, således røk vennskapet med Brandes. Mange syntes også at det var noe problematisk over Bjørnsons moralisme i forhold til de rykter som gikk om hans forhold til det annet kjønn.

Etter den lange, dikterisk produktive periode i Paris-årene konsentrerte Bjørnson seg for fullt om sin polemiske virksomhet i taler og artikler. Den første store striden gjaldt diktergasje til Kielland, som den moderate del av Venstre ikke ville være med på å bevilge, en sak som var med på å splitte partiet. Etter det endelige negative utfall sommeren 1887, frasa Bjørnson seg sin egen diktergasje (som han fikk tilbake noen år senere). Han deltok også med stort engasjement i målstriden, der han nå gikk konsekvent mot landsmål-bevegelsen og støttet Knud Knudsens fornorskningslinje.

Den internasjonale publisistvirksomheten ble stadig viktigere for ham. Han sendte sine innlegg til de store aviser og tidsskrifter i Storbritannia, Frankrike, Tyskland og USA. Til å begynne med skrev han helst om unionsstriden med Sverige, men etter hvert tok han opp andre problemer han var opptatt av. – På den hjemlige arena var Bjørnson i årene 1888–93 først og fremst opptatt av politiske kampsaker, særlig unionsspørsmålet. Han hadde brutt med Johan Sverdrup og deltok direkte i partiarbeidet ved å støtte det rene Venstre ved valgene 1888. En vond sak for ham var statsminister Ole Richters selvmord, der Bjørnsons opptreden muligens hadde hatt en viss betydning, idet han hadde truet Richter med å offentliggjøre noen fortrolige opplysninger. Bjørnson måtte i årene etterpå stadig forsvare seg mot beskyldningene om at han var ansvarlig for selvmordet.

Bjørnsons stadige ideologiske utvikling, hans ønske om alltid å være på høyde med tiden, fortsatte fremdeles. Fra 1889 ble han engasjert i fredssaken, som hadde fått en internasjonal oppblomstring i 1880-årene. Særlig var det ideen om at konflikter nasjoner imellom burde avgjøres ved voldgift, som Bjørnson gikk inn for. 1891 skrev han oratoriet Fred til fredssaken. – Fredssaken var også et av hans motiver for å gå inn for en egen norsk utenriksminister. Stortinget hadde vedtatt et par adresser om voldgift, og en egen norsk utenrikspolitikk kunne derfor kanskje hjelpe frem voldgiftstanken. Bjørnsons voldsomme agitasjon gjorde utenriksministersaken til et hovedtema ved valgkampen 1891. Selv deltok han som taler ved over 50 folkemøter over hele landet. Men da valget var vunnet, ville han at ideene fra fredssaken også skulle bestemme politikken overfor Sverige. Derfor advarte han den nye rene Venstre-regjeringen mot å være for aggressiv overfor Sverige. Han trådte etter hvert tilbake fra partipolitikken, ja han ville endog samle høyre og venstre i unionssaken. – Fra omkring 1890 hadde han også uttalt sympatier for den praktiske sosialisme. Således hadde han støttet fyrstikkarbeiderskene i deres streik 1889, men han hadde ingen sans for de sosialistiske utopier.

Utover i 1890-årene økte antallet avisartikler, og han la seg opp i alle slags saker. Også når det gjaldt synet på litteraturens form og funksjon kom han opp i debatter. Gunnar Heibergs skuespill Kong Midas (1890) var et nokså direkte angrep på Bjørnson fordi denne blandet seg inn i så mange personlige forhold, ofte med uheldige følger. Mange av de nye forfattere hadde et ganske kritisk forhold til Bjørnson. Med sine krav om en didaktisk litteratur som hadde “et sædeligt alvor” var han meget skeptisk både til den naturalistiske diktning, som han fant for pessimistisk, og til de unge nyromantikere, som i hans øyne enten var dekadente eller for opptatt av kunst for kunstens skyld. Likevel ble han god venn med Amalie Skram. En talsmann for Bjørnson i den langvarige debatten om “kunsten og moralen” var hans senere biograf Christen Collin.

Fra 1893 begynte en ny reiseperiode for Bjørnson. Han tilbrakte gjerne vintrene i Roma og somrene i Østerrike, men i perioder oppholdt han seg i Paris. De fleste årene var han hjemme en tur i Norge, der han drog omkring på foredrags- og opplesningsturneer. På opplesningsturene ble han et par år assistert av pianisten Erika Lie Nissen. Det oppstod et varmt vennskap mellom de to, noe Bjørnsons hustru ikke likte.

Diktningen ble det mindre overskudd til. I begynnelsen av 1890-årene skrev han noen få dikt og noen fortellinger som ble utgitt i Nye fortællinger 1894. De viktigste verkene var dramaene Over ævne. Andet stykke fra 1895 og Paul Lange og Tora Parsberg fra 1898. Det første satte “over evne”-temaet inn i en politisk kontekst. Presten Sangs barn er her med på å demonstrere at den utopiske sosialisme ikke lar seg realisere. I Paul Lange og Tora Parsberg foregår handlingen i et politikermiljø. Den fine og følsomme Paul Lange tåler ikke de påkjenninger den politiske kamp utsetter ham for, og han begår selvmord. Stykket har mange allusjoner til Ole Richters død ti år før, og det ble av mange oppfattet som et forsvarsskrift fra Bjørnsons side.

Men det var avis- og tidsskriftartiklene både i den internasjonale og den norske presse som var hans hovedsjanger i disse årene. De gav ham store inntekter, som han trengte både til driften av Aulestad og til å støtte sine økonomisk krevende barn. Hovedsaken var likevel at han etter hvert hadde fått en usedvanlig stor internasjonal autoritet. Aldri har noen norsk intellektuell på denne måten kunnet nå de store internasjonale miljøer med sine tanker og meninger. Fra 1898 kastet han seg for fullt inn på Zolas side i forsvaret for Dreyfus, samtidig som han hjemme fortsatte den verbale kamp for riksmålet og stod bak organiseringen av riksmålsbevegelsen.

I det hele tatt var hans virke i disse årene meget mangfoldig. 1897 deltok han på nytt i Venstres valgkamp, og da det nye Nationaltheatret åpnet 1899 med hans sønn Bjørn Bjørnson som sjef, fikk han instruere begge Over ævne-dramaene. Han reiste gjerne rundt på opplesningsturné med utdrag av Victor Hugos Århundredenes legende. Men ellers var det foredrag og artikler han brukte sin energi på.

I 1900 fikk Bjørnson en alvorlig ørelidelse som gjorde ham døv på det ene øret og satte helsen noe tilbake. Han forsøkte å bruke noe av sin energi på sitt forfatterskap, men de første dramaene han skrev i denne tiden, Laboremus, På Storhove og Daglannet, kom ikke opp på høyde med hans beste verker. Det samme gjaldt romanen Mary (1906). For seg selv står hans siste skuespill, Når den ny vin blomstrer (1909), som bæres av en munter livsstemning. Betydelige er også noen dikt, særlig Abel-kantaten og kantaten til Norges Vel. – Det manglet ikke på anerkjennelse. Han ble feiret stort på 70-årsdagen 1902, og året etter fikk han den nyopprettede Nobelprisen i litteratur. I Norge var han imidlertid fremdeles en omstridt mann, særlig i de politiske miljøene.

Både i den nasjonale og den internasjonale offentlighet fortsatte han sin mangfoldige virksomhet. For å arbeide for en forhandlingsløsning i unionsstriden forente han og utbrytere fra det rene Venstre seg med Høyre og Moderate venstre, en koalisjon som vant valgene dette året. Men deretter forholdt Bjørnson seg lojalt passiv under unionsoppløsningen 1905, og den gamle republikaner støttet kongedømmet av utenrikspolitiske grunner. – Ute i verden fikk han mer og mer en rolle som en internasjonal samvittighet, særlig i spørsmål om nasjonale minoriteters rettigheter. I 1903 skrev han om Finlands situasjon, og i årene 1907–08 var han opptatt av ungarernes undertrykkelse av slovakene.

I juni 1909 ble Bjørnson rammet av et slag som delvis lammet ham. Han kjempet forgjeves mot sykdommen og døde i Paris 26. april 1910. Hans hjemferd på panserskipet Norge og begravelsen i Kristiania ble en stor nasjonal begivenhet.

Det er ikke lett å gi en samlende karakteristikk av Bjørnsons totale virksomhet. I sin diktning er han gjerne moralsk didaktisk og fremviser “eksempler” på hvordan mennesker overvinner seg selv. – I dag har ikke hans diktning helt den samme sentrale plass den en gang hadde. Hans skuespill oppføres nesten ikke utenfor Norge, og her hjemme er det få av dem som spilles ofte. Fremst står det historiske drama Sigurd Slembe og selvsagt Over ævne. Første stykke, samt Paul Lange og Tora Parsberg. I disse overskrider han den didaktiske intensjon og når frem til den nesten rene tragedie. En viss sjarm har noen av de lettere stykkene. – I norsk litteraturs historie var Bjørnson med bondefortellingene med på å skape et nytt “norsk” litteraturspråk, samtidig som de hentet frem en samfunnsklasse. Disse fortellingene samt noen av de kortere historiene er sentrale verk i norsk litteratur. Også deler av hans lyriske diktning har vist seg å kunne overleve, både noen av de korte lyriske diktene, de større portrettdiktene og kantatene. – Bjørnson ville være med på å skape en ny norsk diktning, og det lyktes han med sammen med den store generasjon av norske forfattere som var hans samtidige. Man må også ta med at han var en betydelig praktisk teatermann.

Den samme moralske didaktikk bærer den andre del av hans virksomhet, som består i hans nesten kontinuerlige deltakelse i den offentlige debatt. Bjørnson var et menneske i stadig utvikling og endring når det gjaldt meninger og holdninger. Hans utgangspunkt var en politisk liberal posisjon farget av skandinavismen og forent med en ureflektert kristen grunnholdning. Han utviklet seg til en engasjert grundtvigianer som stod kristendommen nær. Men han forlot denne etter hvert som han i 1870-årene gradvis gikk over til en utviklingstro som han ble stående ved resten av livet, selv om han brøt med den “frie” seksualmoral. – Politisk var han opptatt av Norges forhold til Sverige og befant seg på venstresiden i norsk politikk. Han forlot skandinavismen til fordel for en kortvarig pangermanisme, men endte opp med fredssaken som sin store kampsak. Periodevis deltok han aktivt i partiarbeid, men det var helst med sine artikler og taler han var med på å sette dagsorden for den politiske debatt. Den funksjon han hadde i norsk og til dels nordisk offentlighet greidde han – især etter at han for alvor ble engasjert i fredssaken og de nasjonale minoriteters rettigheter – å utvide også til europeiske fora, noe som gjorde at han fungerte som en europeisk “intellektuell” med et nedslagfelt ingen nordmann har hatt, verken før eller siden.

Hans mange skifter av standpunkter med oppbrudd fra “gamle venner”, gjorde ham omstridt til tross for den store sjarm han eide – og visste å bruke. Det samme gjorde hans uvørne, polemiske form overfor motstandere. Noe entydig positivt bilde hadde ikke samtiden av ham. Men det er ingen norsk forfatter som i den grad har virket i offentligheten både gjennom og ved siden av sin diktning. Det måtte i så fall være hans store forbilde Henrik Wergeland. Begge er de representanter for det Ernst Sars kalte “poetokratiet”, der diktere i kraft av sin litterære status og sine verbale virkemidler griper inn i den aktuelle offentlige debatt. I nasjonens liv var han “en fest og en varmekilde” med sitt både støyende og strålende vesen.

Verker

Romaner og fortellinger

• Thrond, 1857
• Synnøve Solbakken, 1857
• Arne, 1859
• En glad Gut, 1860
• Faderen, 1861
• Jernbanen og Kirkegaarden, 1866
• Fiskerjenten, 1868
• Arnljot Gelline, 1870
• Brude-Slaatten, 1872
• Magnhild, 1877
• Kaptejn Mansana, 1879
• Støv, 1882
• Det flager i byen og på havnen, 1884; På guds veje, 1889
• Mary, 1906

Skuespill

• Mellem Slagene, 1856
• Halte-Hulda, 1858
• Kong Sverre, 1861
• Sigurd Slembe, 1862
• Maria Stuart i Skottland, 1864
• De Nygifte, 1865
• Sigurd Jorsalfar, 1872
• En fallit, 1875
• Redaktøren, 1875
• Kongen, 1877
• Det ny system, 1878
• Leonarda, 1879
• En hanske, 1883
• Over ævne 1, 1883
• Geografi og kærlighed, 1885
• Over ævne 2, 1895
• Paul Lange og Tora Parsberg, 1898
• Laboremus, 1901
• På Storhove, 1902
• Daglannet, 1904
• Når den ny vin blomstrer, 1909

Et utvalg enkeltdikt

• Og Ræven laa under Birkerod (Ingrids vise; fra Synnøve Solbakken), 1857
• Nu tak for Alt ifra vi var smaa (Synnøves sang; fra Synnøve Solbakken), 1857
• Det ligger et Land, 1859
• Over de høie Fjælde (fra Arne), 1859
• Ingerid Sletten (fra Arne), 1859
• Herre, tag i din stærke Haand (fra Arne), 1859
• Ja, vi ælsker dette Landet, 1859 (første versjon; endelig versjon 1869)
• Elsk din Næste (fra En glad Gut), 1860
• Løft dit Hoved du raske Gut (Øyvinds sang; fra En glad Gut), 1860
• Bergliot, 1861
• Valg (Jeg vælger mig April), 1866
• Norsk sjømannssang (Den norske sjømann er et gjænnombarket folkefærd), 1868
• Lyt nu du ludende Sanger, 1868
• Gamle Heltberg, 1868
• Fremad, 1868
• Jeg vil værge mit land (fra Fiskerjænten), 1868
• Jeg giver mit Digt til Vaaren (Petras sang; fra Fiskerjænten), 1868
• Mit Følge (Jeg kjører frem gjennom Straalefryd), 1869
• For de sårede, 1871
• Landkjænning (Og det var Olaf Trygvason), 1872
• Norrønafolket det vil fare (fra Sigurd Jorsalfar), 1872
• Romsdalen, 1880 (trykt 1890)
• Salme II (Ære det evige Foraar i Livet), 1880
• Nytaarsrim til Rektor Steen, 1886
• Norge, Norge!, 1890
• Syng mig Hjæm, 1891
• Nils Henrik Abel, 1902
• Siste smærte, 1906
• Kantate for hundreårs-festen for Norges Vel, 1909

Samlede verker

• Samlede digter-værker I–IX,utg. av F. Bull, 1919–20
• Samlede digte I–II,utg. av F. Bull, 1926
• en rekke forskjellige utgaver av hans brev, artikler og taler

Skriftlig ikke-publisert materiale

• Bjørnson-samlingen ved NBO har manuskripter, brev og artikler

Kilder og litteratur

• Norsk biografisk leksikon: Bjørnstjerne Bjørnson
• English Wikipedia: Bjørnstjerne Bjørnson
• nobelprize.org: Bjørnstjerne Bjørnson
• fuv.hivolda.no: Norsk litteraturhistorie - 1800-tallet
• mnc.net: Bjørnstjerne Bjørnson
• nb.no: Bjørnstjerne Bjørnson
• G. Gran: Bjørnstjerne Bjørnson, København/Kristiania 1916
• F. Bull: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
• Chr. Collin: Bjørnstjerne Bjørnson – Hans barndom og ungdom. I–II, 2. utg. 1923
• Chr. Gierløff: Bjørnstjerne Bjørnson, 1932
• H. Noreng: Bjørnsons dramatiske diktning, 1954
• F. Bull: “Bjørnstjerne Bjørnson” i NLH/Bull, bd. 4, 1963
• Agora nr. 1–2 (Bjørnson-nr., 352 s.), 1990
• Fr. Engelstad: Kjærlighetens irrganger, 1992
• P. Amdam: Bjørnstjerne Bjørnson 1832–1880, 1993 (verket fortsettes av Aldo Keel)
• Ø. Sørensen: Bjørnstjerne Bjørnson og nasjonalismen, 1997
• A. Keel: Bjørnstjerne Bjørnson. En biografi 1880–1910, 1999

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter (et utvalg)*

• Fullstendig fortegnelse finnes i Norske portretter. Forfattere, 1956, s. 246–248
• Maleri (halvfigur) av Christiane Schreiber, 1857; Aulestad, Gausdal
• Medaljong i elfenben av Olaf Glosimodt, 1862; NG, Oslo
• Byste (marmor) av H. W. Bissen, 1865; Aulestad
• Byste (bronse) av Matias Skeibrok, 1886; NG, Oslo
• Maleri (3/4-figur, sittende) av E. Werenskiold, 1888; Rasmus Meyers samlinger, Bergen
• Kulltegning av Erik Werenskiold, 1895; NG, Oslo
• Pennetegning av Christian Krohg, 1896; oppr. trykt i VG, gjengitt i C. Krohg: Kampen for tilværelsen, 1954
• Statue (bronse, helfigur) av Stephan Sinding, 1899; utenfor Nationaltheatret, Oslo
• Maleri (3/4-figur, sittende) av Erik Werenskiold, 1900; Statens Museum for Kunst, København
• Maleri (3/4-figur, stående) av P. S. Krøyer, 1901; Nationaltheatret, Oslo
• Byste (marmor) av Gustav Vigeland, 1901; Nationaltheatret, Oslo
• Maleri “B.B. på folkets hender” av Edvard Munch, ca. 1910; Munch-museet, Oslo
• Statue (bronse, helfigur) av Gustav Vigeland, 1916; ved Den Nationale Scene, Bergen

  ---

GEDCOM Note

Biografi Bjørnstjerne Martinius Bjørnson var prestesønn, og ble født i Kvikne 8. desember 1832. I 1837 flyttet familien til Nesset i Romsdal, og han gikk på skole i Molde fra 1844 til 1849. Han ble svært tidlig samfunnsengasjert, og bare 16 år gammel gav han ut sin første artikkel, Frihedens tale til Moldenserne. I 1850 dro han til Christiania for å studere ved Heltbergs "studentfabrikk" (se Ibsen, Vinje og Lie). Han tok artium i 1852.

Bjørnson var en utadvendt og fremadstormende ung mann, som livlig deltok i samfunns- og kulturdebatten. Han skrev teater- og litteraturkritikker i avisene, og forsøkte seg tidlig som dramatiker. Fra 1856-57 redigerte han Illustrert Folkeblad, der hans første bondefortellinger ble trykket.

I 1857 ble han kunstnerisk leder for teatret i Bergen. På denne tiden skrev han ustanselig, holdt mange taler og ble en av landets store personligheter. I 1857 skrev han første utkast til nasjonalsangen vår, Ja,vi elsker dette landet. Han hadde et kort opphold tilbake i hovedstaden før han dro på en lang utenlandsreise til Frankrike, Tyskland og, ikke minst, Italia. I Roma skrev han noen av sine største verk.

På fem år var han blitt Norges store dikter, og fikk dikterlønn av Stortinget fra 1863. Fra 1865-67 var han sjef for Christiania teater, og skrev noe mindre. Fram til nå hadde han stort sett holdt seg innenfor det vi kaller den nasjonalromantiske stilen. Men Bjørnson ble mot slutten av 1860-årene stadig mer påvirket av den realistiske retningen, han var politisk engasjert på venstresiden, og skrev etter hvert mer samfunnsaktuelle fortellinger og skuespill. I 1877 holdt han et berømt foredrag om "at være i Sandhed", og sluttet seg mot slutten av 1870-årene til Georg Brandes synspunkter (se Realismen).

Han ble stadig mer radikal politisk, og meldte seg også ut av kirken. Men skuespillene han skrev mot slutten har fred, harmoni og rettferdighet som underliggende temaer. Han fikk et navn i verdensmålestokk gjennom sine artikler der han kjempet for de små lands rettigheter.

Som dramatiker ses han ikke i dag på som like viktig som Ibsen, men mens han levde var han en virkelig "åndshøvding", og en av Norges beste talere og foredragsholdere noensinne.

Mot slutten av sitt liv var han mye syk, og døde i 1910.

Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1903.

Oversikt over viktige verker

ROMANER OG FORTELLINGER: THROND, 1857 SYNNØVE SOLBAKKEN, 1857 ARNE, 1859 EN GLAD GUT, 1860 FADEREN, 1861 FISKERJENTEN, 1868 ARNLJOT GELLINE, 1870 MAGNHILD, 1877 STØV, 1882 DET FLAGER I BYEN OG PÅ HAVNEN, 1884

SKUESPILL: KONG SVERRE, 1861 SIGURD SLEMBE, 1862 MARIA STUART, 1864 DE NYGIFTE, 1865 SIGURD JORSALFAR, 1872 EN FALLIT, 1875 REDAKTØREN, 1875 KONGEN, 1877 EN HANSKE, 1883 OVER ÆVNE 1, 1883 OVER ÆVNE 2, 1895 NÅR DEN NY VIN BLOMSTRER, 1909

BJØRNSTJERNE BJØRNSON 1832-1910

--------------------------------------------------------------------------------

Prestesønn og romsdøl Bjørnson er prestesønn, født 08. desember 1832 på Bjørgan prestegård i Kvikne i Østerdalen. Han vokste opp på Nesset i Romsdal fra han var 5 år og kom resten av livet til å kjenne seg som romsdøl:

Dette er Romsdalens stride land! Nu er jeg hjæmme; thi alt, som jeg ser, har øje og stemme! Og folket? - Jeg kænner hver eneste mand, om aldrig jeg så ham. Her er han tolket: kænner du fjorden, kænner du folket.1)

Han står tidlig fram som en litterær lederskikkelse som omgir seg med et brus av uro. Allerede som 15-åring debuterte han i lokalavisa Romsdal Budstikke med en artikkel inspirert av den franske februarrevolusjonen i 1848, hvor han oppfordrer moldenserne til å feire 17.mai!

Studenten 18 år gammel holdt han sin første, flammende folketale. Han kom i kontakt med Marcus Tanes arbeidebevegelse, og talen var en protest mot utvisningen av en sørjysk revolusjonær. Han ble student i 1852. På "Heltbergs Studentfabrikk" treffer han både Henrik Ibsen, Aasmund Olafson Vinje og seinere også Jonas Lie.

Skribenten Tidlig var han klar over at det var dikter han ville bli, og avbrøt studiene til fordel for journalistik- ken. Mellom 1854 - 56 var han teater- og litteraturkritiker i Morgenbladet. I løpet av denne tida fikk også antatt et syngespill, men han trakk det selv tilbake.

Fra 1856 ga han ut Illustrert Folkeblad. Da var han 24 år og i dette bladet begynte han å trykke de første bondefortellingene sine.

Teatersjef og Italia. Fra høsten 1857 til sommeren 1859 var Bjørnson teatersjef i Bergen. Han er 25 år og tar over etter Henrik Ibsen. Teateret var i full oppløsning, men Bjørnson klarte å få orden på sakene.

Høsten 1858 giftet han seg med en av de unge skuespillerinnene ved teateret, Karoline Reimers.

Etter Bergen bodde han to år i Italia. "Den evige stad" - Roma - inspirerte til store perspektiv. Nå får han skrevet ferdig det store historiske dramaet i tre deler om Sigurd Slembe. (1862)

Da han kom tilbake til Norge året 1865, ble han sjef for Christiania Theater fram til 67. Mellom 1866-71 redigerte han Norsk Folkeblad.

Bondefortellingene Bjørnson ble først og fremst berømt både i Norge og i resten av Europa, for bondefortellingene sine. De brakte noe helt nytt og friskt inn i litteraturen.

Bondefortellingenes langvarige suksess skyldtes ikke minst alle sangene som er skrevet inn i dem. Bjørnsons fetter Rikard Nordraak, var komponist. Han var rask til å tonsette mange av dem, og de ble svært folkekjære i ei tid hvor allsang var mye mer vanlig enn nå til dags.

Disse sangene levde - og lever fremdeles - sin dobbelt- tilværelse; som tekstdeler i bondefortellingene og som frittstående sanger. Bjørnson tok dem da også med i diktsamlinga si med det karteristiske navnet Digte og Sange (1870) 3)

Synnøve Solbakken (1857) handler om den lyse, gode Solveig og den ville Torbjørn som stadig kommer i konflikt med omgivelsene på grunn av det hissige temperamentet sitt. Men som i alle bondefortellingene til Bjørnson, ender alt bra. Torbjørn lar seg til slutt temme takket være Solveigs godhet.

Bjørnson sympatiserte med bøndene og kampen deres for selvstendighet. I dag er han blitt kritisert for å idyllisere bøndenes liv; for å skildrer "bønder i søndagsklær". Men faktum er at hans egen samtid ofte så helt motsatt, både på bøndene og Bjørnsons fortellinger. F.eks. uttalte kritikere dengang at det var for mye "Raasmak og Raatev" i Arne (1859).

Men bondefortellingene er først og fremst karakterstudier, ikke folkelivsbilder. Hvis man tenker på tragedien til Nils Skredder i Arne og Aslak i Synnøve Solbakken, er det heller ingen mangel på realisme i dem.

Skrivemåten i bondefortelligene er ny. Bjørnson bruker korte setninger og han skildrer personenes sinn gjennom handling og replikker, uten forfatterkommentarer. Her låner han stiltrekk fra islendingesagaen og eventyret.

Faren (1860) er den korteste av Bjørnsons bondefortellinger.

Folketaler og politiker Bjørnson reiste rundt og holdt brennende taler, han var en ivrig Venstemann og opptatt av alt som rørte seg i tida; sosiale forhold, moral og religion. 2)

Attensytti- og åttiårene ble den voldsomste kamptiden i Bjørnsons liv. Unionsstriden, skandinavismen, demokratiske reformer, norskere språk, norsk teater og folkelig oppdragelse - alt dette var han fremdeles opptatt av. Det dukket imidlertid opp nye spørsmål av politisk, moralsk og religiøs art.

I syttiårene kjempet han mot de konservative på alle områder. Men i åttiårene lå han i strid på flere fronter. Politisk kjempet han mot høyrepartiet som før, religiøst sloss han mot teologene; men i sedelighetsspørsmålet vendte han våpnene to veier, mot de konservative og mot bohemene.

De samfunsaktuelle feidene opptok ham så sterkt i blant, at han ikke fikk ro på seg til å dikte. Han måtte ut for å samle nye inntrykk til diktninga. Det var for trangt i Norge. En følelse han delte med mange samtidige kunstnere. Bl.a. Henrik Ibsen.

I 1873 dro han til Italia og Roma for andre gang. Her skrev han ferdig to skuespill som innledet det realistiske probledramaet i Norden - også en periode kalt "det moderne gjennombrudd".

Realistisk problemdrama Disse to teaterstykkene var En falitt og Redaktøren som begge kom ut i 1875 og handler om moderne forretningsliv.

I denne litterære perioden var det en tett forbindelse mellom politikk og litteratur, og Bjørnson selv var jo folketaler og politiker framfor noen.

--------------------------------------------------------------------------------

Da han skrev bondefortellingene, hadde han et kristent grunnsyn. Men som så mange andre på denne tida, mistet han troen på Gud. Han ble opptatt av Charles Darwins utviklingslære, og fikk et nytt syn på hvordan livet på jorda hadde oppstått.

Bjørnson skrev store historiske skuespill og aktuelle samtids- drama, bondefortellinger og romaner. Men i dag er det diktene hans vi kjenner best. Fedrelandssangen Ja vi elsker er et av mesterverkene hans.3)

Nobelprisen I 1903 fikk Bjørnson nobelprisen i litteratur. Han var den første skandinaviske dikteren som ble tildelt denne prisen. Dette forteller litt om hvor høyt han ble verdsatt i egen samtid.

Både i norsk diktnig og i norsk historie spilte Bjørnson en nøkkelrolle. Sjelden har en norsk dikter hatt så mange og omfattende interesser og dyrket så mange ulike sjangrer. Sjelden har noen klart å kombinere diktning og politiske interesser så vellykket. Noen kunne nok synes han var vel taletrengt og og selvopptatt, men få diktere nådde så langt som ham.

"Den store diktersjel må tale alltid og til alle" uttalte han allerede i 1854. Gjennom mer enn et halvt århundre var han talerør for alt nytt som brøt fram i det norske samfunnet. I samtida ble han sett på som nasjonal- skalden Henrik Wergelands arvtager, en posisjon han har beholdt i ettertid.

Ved unionsoppløsninga i 1905 var Bjørnson blitt mer forsonlig i unionsstriden. Fredsarbeidet ble etterhvert den viktigste saken for ham. Da han døde i 1910 hadde han lenge vært selve "lands- faderen" i alle nordmenns øyne.

--------------------------------------------------------------------------------

1) Romsdalen; fra Samlede digtverker utg. 1919-1920

2) Saker Bjørnson var opptatt av; Fyrstikkarbeiderskene i streik Sedelighetssaken Ungdommenes oppdragelse

3) Les flere av Bjørnsons dikt. Mange kan synges på melodier som alle nordmenn kjenner. Lære melodien!

Det ligger et land mot den evige Sne 17. mai -59

Ja, vi elsker dette Landet 1859

Olav Trygvason 1860-62

Bergljot 1860-62

Og ræven laa under Birkerod

Løft dit Hoved du raske Gut

Ingerid Sletten av Sillejord

Salme

Bjørnstjerne Bjørnson

Sjanger: Særoppgave Språkform: Bokmål Forfatter: Egil Johnson Kort om Bjørnstjerne Bjørnsons liv.

Bjørnstjerne Bjørnson ble født på Kvikne den 8. desember i 1832, han døde 78 år senere i Paris den 26. april 1910. Bjørnson var prestesønn, men hadde sterke bonderøtter i familien. Han vokste opp i Romsdalen sammen med sine søsken. Han begynte som journalist, ble senere teatersjef i Bergen årene 1857 til 1859 og i Christiania 1865 til 1867 og 1870 til 1871. Bjørnson var også kritiker og anmeldte teaterstykker. I 1873 flyttet Bjørnson tilbake til gården på Aulestad i Gudbrandsdalen, Bjørnson ble svært trist da han ikke kunne kjøpe en større gård like ved, men måtte isteden nøye seg med Aulestad. Bjørnson syntes det ble for stille å bo på Aulestad og bodde derfor vekselvis der og i utlandet, dvs: Østerrike, Paris og Italia. Den 16. mai 1858 forlovet Bjørnson seg med Karoline Reimers ( født 1835 død 1934). De ble viet av Bjørnsons far i en gammel stavkirke den 11. september 1858. Selv om Bjørnson var gift, så var han stadig utro mot sin kone. En dag sa hans kone Karoline: Fortsetter du å være utro mot meg, så skal jeg hoppe ned fra balkongen. Men denne trussel stoppet ikke Bjørnsons syndige leker. En dag han kom hjem og hadde syndet, sto Karoline klar på balkongen, og Bjørnson skrek " Hopp Karoline, hopp." Men det gjorde hun selvfølgelig ikke.

I 1861 dro han til Italia, for å se Norge i et annet perspektiv, det vil si med avstand, mer nøytralitet og bedre oversikt. Bjørnson følte også en spesiell ro i utlandet. I året 1903 fikk han utdelt Nobelprisen i litteratur. I sin diktning hentet Bjørnson stoff fra barndomsmiljøet, Norgeshistorien, men ble også inspirert av utenlandske forfattere. Helt fram til 1872 drev han på med et slags vekselbruk mellom folkelivsskildringer og historiske verker. Grunntemaet her var menneskets kamp for å innordne sin voldsomme naturkraft under høyere mål. I 1970 skrev han "Arnljot Gelline", hovedtanken her var at gjennom lidelse kunne et menneske som er trassig og stolt av natur, bli et sant menneske som kunne tjene og ofre.

Emnet i "Synnøve Solbakken" var: Hvis du får noe stort å kjempe for, da kan du til tross for at du er stolt og hissig bli et godt menneske.

Men han skrev også litt lyrikk og med "De nygifte" innførte han et borgerlig drama her i Norden. I 1878 foregikk det en merkbar radikalisering av Bjørnsons livsholdning, dette hadde tydeligvis noe med realismen og gjøre. Bjørnson kommer i konflikt med kristendommen, og kritiserte enkelte meninger og retningslinjer som kirken sto for. Bjørnson ble påvirket av darwinismen, og gav slipp på sin sterke tro som en brennende drivkraft når det gjaldt utvikling av det norske samfunn. Dette ga han klart litterært uttrykk for i sine realistiske romaner der han tok opp samfunnskritiske emner, dette gjorde han også i en rekke problemdramaer. I "Kongen" gikk han til angrep både på kongedømmet og statskirken. I "En hanske" krevde han at mannen skulle være seksuelt ren før ekteskapet, noe som førte til en opphisset politisk debatt i . I hovedverket "over ævne " er det en kompromissløs kristendom. Bjørnsons diktning har en enorm kraft, friskhet og varme i seg. Med sin optimistiske og kampglade holdning stod han også stadig i sentrum av samfunnsdebatten. I alle sine 78 år var han sterkt politisk engasjert. Han jobbet for en Norsk nasjonal vekkelse, han kjempet for selvstendighet og selvstyre når det gjaldt unionssaken, han propaganderte for alminnelig stemmerett og likestilling mellom kjønnene. Bjørnson karakteriserte seg selv som sosialist, men i samarbeidets ånd. Bestemte standpunkter mente han var "over evne" (kompromissløse). "Synnøve Solbakken" (1857) og "Arne" (1858) er to eksempler på noen av bondefortellinger han har skrevet. Han skrev også sangen "Løft ditt hode du raske gutt" og "Der ligger ett land mot den evige sne". "Sigurd slembe", "Faderen", "Bjørnejegeren", "Et farlig frieri" og "Ørneredet" var også noen historiske skuespill. Et annet var "Maria Stuart", som kom fra Skottland. Bjørnson skrev i alt tjue en skuespill fra han var 23 til han var 76 år gammel. I 1862 fikk Bjørnson Diktergasje ( En økonomisk støtte fra staten til heder å ære for hans verk.). Han var den første Norske statsborger som fikk diktergasje. Diktergasje fikk han fordi han sto for kristendom, folkelighet, frihet og norskdom. Summen han fikk var 3 spesidaler pr. måned. I årene 1866-71 var han redaktør for "Norsk Folkeblad". Bjørnsons store mål som forfatter og dikter var å starte en ny storhetstid, han ville også vise slektskapet mellom sagatiden og de norske bønder. Han begynte å skrive dikt, sagadramaer og bondefortellinger.

Selv om ikke alle Bjørnsons verk virker like aktuelt og friskt i dag, er han stående som en av de sterkeste og mest verdifulle lyrikere norsk litteratur noensinne har hatt. Om ham kan man fortsatt si det Knut Hamsun skrev i sitt dikt til hans 70 års fødselsdag: "Tit slet du med Flid for at lægge det øde med god Teori; men se om du lyktes deri! Langs Mose og Mark duver Dikterens Lotus paa hele din sti!" Bjørnson var engasjert i mennesker fra flere land, med samme lidenskap for frihet og nestekjærlighet. I Slovakia ble hans navn hogd inn i en enorm fjellvegg til takk og "evig ihukommelse". Da han døde i Paris, ble han hentet hjem på et norsk krigsskip, og begravd i Norge. Like før hans død hadde han hatt et slagtilfelle, de forsøkte å redde ham med en elektrisk kur. Men til tross for mange måneders kjemping overvant døden han til slutt.

Ved Henrik Ibsens side, står Bjørnstjerne Bjørnson frem som de største norske forfattere på 1800 tallet. Bjørnsons internasjonale berømmelse ble ikke så stor som Ibsens, men med sin djerve høvdingelegning spilte han en stor rolle i sin samtid, og litterært var han en dristig natur som slo inn på mange nye veier.

Bjørnstjerne Bjørnson skrev også teksten til den Norske nasjonalsang, mens komponisten Rikard Nordraak skrev melodien.

Bjørnstjerne Bjørnson skrev bondefortellinger, fordi han mente det var viktig å skape noe som var ekte Norsk. Bondefortellinger var noe av det norskeste Bjørnson kunne tenke seg. Da "Synnøve Solbakken" kom ut i 1857, solgte den til gull. Boken solgte mer enn den ble trykket. "Synnøve Solbakken" handler om en stri gutt som heter Torbjørn. Torbjørn blir senere forelsket i Synnøve. Synnøve er en meget pen, god og fager pike som også blir svært glad i Torbjørn. Men hennes foreldre liker ikke Torbjørn, fordi han stadig havner opp i bråk. Synnøve gråter seg i søvn over alle Torbjørns synder. Torbjørn velger å forbedre seg slik at han kan bli verdig Synnøve. Etter en lang hard kamp klarer han og drepe sitt strie seg.

Noen av rollefigurene i "Synnøve Solbakken" er tatt fra Bjørnsons egne opplevelser og erfaringer. Her er litt symmetri blant personene i boken: Sæmund er far til Torbjørn og Guttorm, er far til Synnøve. Sæmund er streng men har likevel mye godt i sitt hjerte, mens Guttorm bare er varm og snill. Det sies at Sæmund lignet indirekte på Bjørnsons egen far. Ingebjørg er Torbjørns mor og Karen er Synnøves mor. Ingebjørg er snill og varm, mens Karen er kjølig, litt streng men likevel velmenende. Aslak er Synnøves motpol. Han jobbet som tjenestegutt på Torbjørns gård Granlien. Aslak påvirket Torbjørn i negativ retning. Sæmund er den person som er best skildret i fortellingen. Komposisjonen og stedsbeskrivelsen (topografien) i fortellingen er nærmest perfekt. Synnøve er et symbol på kristendommen, det gode som Torbjørn må strekke seg mot. Granlien ligger på skyggesiden mens Solbakken ( Synnøves gård ) er solsiden. Synnøve Solbakken er Bjørnsons egen ideologi av kristendommen.

Id Fnavn Enavn Fdt Får Bdato Bår T F R Gnr B Gravsted Kommune Kirkesogn 441565 Bjørnstjerne Bjørnson 0101 1832 0305 1910 B 900 00 003 Vår Frelsers Gravlund Oslo Gamle Aker

Bjørnstjerne kalte seg selv for romsdaling. Bjørnstjerne bodde i Italia i over 10 år. Konfirmert 23. juli 1848 på Rød i Nesset. Kildeinformasjon: Møre og Romsdal fylke, Nesset (Rød) i Nesset, Ministerialbok nr. 551A05 (1846-1879), Konfirmerte 1848, side 142. Permanent sidelenke: http://www.arkivverket.no/URN:kb_read?idx_kildeid=6425&idx_id=6425&... Permanent bildelenke: http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070323660202.jpg

OVERSIKT over hendelser i Bjørnstjerne Bjørnsons liv:

https://www.nb.no/nbdigital/bjornson/web_utstilling/ OBS: Etter desember 2020 støttes ikke Flashplayer lenger.

Link: http://modumhistorielag.org/GamleModum/Pdf/Gamle_Modum_1999.pdf

Trygve Bakkerud: Modums Finnemark ved Glitrevannet

I folketellingslistene for 1666 er det nemlig som opsitter i Flatlien under Nordråk i Land, opført en finne ved navn Mads Mikkelssen. Hans efterkommere var husmenn i Flatlien under Nordråk i mange ledd. Og en sønnesønns sønn av ham, som forresten også het Mads Mikkelssen, og som ble født i 1779 og døde i 1840, antok navnet Nordraach og blev kjøpmann i Kragerø. Hans datter, Inger Elise, som blev født i Kragerø i 1808 og døde i Oslo i 1899, var mor til Bjørnstjerne Bjørnson.