Carsten Tank Anker

http://www.historieboka.no/Modules/historiebok_tidsepoke_emne_artik...

Glassverket på Verket i Hurum.

Går en fra fergeleiet ved Verketsøya i Hurum langs stranda østover et par hundre meter, vil en i sjøen se restene av gamle påler. Glassverkets brygge lå her og her ble glassproduktene lastet om bord i skutene. For det meste var det flasker i brunt glass. Det kan en lett konstatere på stedet, for på stranda og i sjøen ligger en mengde glasskår. Er en heldig, kan en finne flaskebunner og større biter av flasker som ble knust og ikke kom lengre enn hit.

Av Nils Johan Rønniksen

Glassverket ga Verket nytt stedsnavn. Før glassverkets tid het halvøyas sørlige del Strømsmoen. Verketsøya hadde også andre navn i gammel tid: først Lønøen og så Kroeøen. Det siste navnet skyldtes trolig at det en gang lå en kro der.

Det var Carsten Anker (1747 – 1824) som tok initiativet til å legge et glassverk nettopp her. Et annet alternativ for stedsplassering var også i Hurum, nemlig på Sætre. Men Verket ble valgt. Det ble bygslet tomt på gården Hovs grunn i 1779. Ankers tanke var at glassproduksjonen i Norge burde økes slik den kunne dekke de forente rikers (Norges og Danmarks) behov for bruksglass, vindusglass og flasker. Det var flaskeproduksjonen som ble lagt til Verket.

Brenselsspørsmålet var av avgjørende betydning. Det kom til en ordning at bøndene på vestsiden av Drammensfjorden skulle levere brenneved til glassverket og dermed slippe leveringsplikten til sølvverket på Kongsberg. Bygdelagene i Hurum og Røyken skulle trå til med ved om vestsiden ikke kunne levere nok brenne.

I 1782 sto verket ferdig og en gang etter oktober måned det året ble glassovnene fyrt opp. - Det var blitt et mønsteranlegg. Fremdeles står flere av de store bygningene der, i vår tid tatt i bruk som bolighus og lager. Hele industrianlegget lå langs stranda sør for bygdeveien til sundstedet. Når verksbygningene ble plassert for seg selv nede ved vannkanten, var det sikkert for at glasshytta ble regnet for å være meget brannfarlig. Det var her som ved gårdsbruk flest i Norge, det ildsfarlige huset (smia) ble plassert langt unna de øvrige bygningene. Lagerbygningene for ved og ferdige produkter var plassert ute på øya også av samme grunn. En var føre vàr og hadde anskaffet både en brannsprøyte og 24 brannspann.

De øvrige bygninger, der verksfolket skulle bo, ble bygd i god avstand fra driftsbygningene på oversiden av bygdeveien. Forvalterboligen hadde hele 9 rom + kjøkken og uthus. De 8 husene for arbeiderne var alle innrettet for to familier med stue, kammers og kjøkken til hver av familiene. På den store åpne plassen foran bygningene ble det plantet frukttrær, stikkelsbær- og ripsbusker og der skulle det dyrkes grønnsaker. Om poteten var tatt i bruk der, sier beretningene ingenting om, men det er vel tvilsomt, i alle fall de første årene. Bak våningshusene var plassert to bryggerhus, et med stor bakerovn, et stort vedskjul og ytterligere et stort uthus.

Fastskole (verksskole) i egen bygning ble opprettet fra 1789. Det var èn klasse ved skolen. Arbeiderne skulle betale tilskudd til skolen på 2 skilling per tjente daler, dvs. en skoleskatt på 8 %. Første læreren het Engebret Rønning. Hans årslønn var 78 riksdaler. Undervisningsplan og instruks for læreren var lik den som ble brukt ved Hadelands glassverk på Jevnaker.

Sommeren 1784 ble flaskeproduksjonen satt i gang med steinkullfyring. Verket fikk på det tidspunkt store ordrer på pommerske og engelske buteljer (flasker), dråpeglass og glass til kjemisk bruk. Oppstarten var ikke vellykket, steinkullfyringen gikk altfor sent og ble derfor dyr. Produktene ble dårligere enn ved vedfyring. Vedfyring ble derfor satt i gang ved ovn nr. 2. I 1785 ble det levert tusenvis av flasker for utskiping til Danmark. Verkets fraktebåter, to jakter, fraktet produktene til lager på Bragernes. Det endte med at de foreløpig måtte oppgi driften. De tyske glassblåserne og hjelpearbeiderne forlot verket og fikk seg arbeide ved andre glassverk i Norge.

I januar 1787 startet verket opp på ny og denne gang lyktes det den nye forvalteren Heyerdahl å oppnå et årsoverskudd på 3000 riksdaler. Av regnskapene ser vi at den tyske glassmester Hans Just Kauffeldt betalte 7 riksdaler i skatt og 8 svenner, alle glassblåsere, betalte 5 riksdaler og 48 skilling i skatt hver.

Schimmelmanns glassverk (oppkalt etter den dansk-norske finansminister) hadde en vekslende virksomhet utover på 1800-tallet. Det vekslet mellom driftsstans og større eller mindre produksjon. Under langvarig driftsstans var det ikke mer enn 4-5 glassblåsere på verket. Under vanlig drift var det 10 glassblåsere som laget flasker og apotekerglass. Antall hjelpe- og dagarbeidere var da 12-14 mann. Fast knyttet til verket hele tiden var forvalter, lærer og smed.

I 1801 bodde det i alt 21 familier der med til sammen 93 mennesker. Etter 1814 ble verket den norske stats eiendom. Verket var forpaktet bort, men ble til slutt (1824) solgt til private.

Det var Carsten Anker som var den drivende kraft bak Schimmelmann og de andre glassverkene i Norge. Tidvis bodde han i forvalterboligen, når han var på inspeksjon. I 1819 kom han med skarp kritikk av driftsdisposisjonene forvalteren ved Schimmelmann hadde foretatt seg. Tilstanden ved verket var ikke tilfredsstillende, særlig pekte Anker på forholdene i glasshytta og forfallet ved bygningene og brygga.

Etter at selve drivkraften Anker døde i 1824, hanglet verket videre noen år og innstilte driften for godt i 1832.

Sand er viktigste råvare i glassproduksjon. Schimmelmanns glassverk fikk enten sand fra en lokal forekomst (ikke sandtaket i Verket!) eller fra Danmark. Klart rent glass får en av ren kvartssand. Inneholder sanda jern får en brunt glass. Grønt glass får en ved tilsetting av forskjellige slags salter. Sanda som Hadelands glassverk bruker nå for tiden importeres fra Belgia

• Note: Under, 14 Jan. 1778 blev der forundt Brødrene Bernhard, Peder og Jess Ancher samt Brødrene Peter og Carsten Tank Ancher et „Naturalisationspatent", hvorved de indlemmedes i den danske Adel, saaledes at Slaegt navnet fremtidig skulde skrives „Anker". — Ved et Naturalisationspatent af 28 Mai 1790 bleve Grosserer Nils Ancher og hans to Broder- sonner Jan og Nils Ancher optagne i den danske Adel med samme Navneforandring. — Vaaben i Farver og fuldstændig Slaegt avle se Aarg. 1889. - Danmarks Adel Aarb 1900 - Anker

http://akershus.kulturnett.no/historieartikkel/hurdal-glassverk

Carsten Tank Anker Under sitt opphold i København 1774-1811 blir Carsten Anker en god venn av den unge danske arveprinsen Christian Frederik. Da Christian Frederik våren 1813 ankommer Norge som stattholder, blir han prinsens nærmeste rådgiver.

16. februar 1814 finner det såkalte notabelmøtet ( = stormannsmøtet ) sted på Carsten Ankers eiendom Eidsvoll Verk. På møtet drøfter Christian Frederik og en utvalgt krets av embetsmenn, offiserer og næringsdrivende planer for norsk motstand mot at landet skal bli avstått til Sverige. Carsten Anker ønsker at Christian Frederik skal utrope seg til norsk konge i kraft av sin arverett. Dette synet vinner imidlertid ingen tilslutning.

I mars 1814 utnevnes Carsten Anker av regent Christian Frederik til statsråd og får samme måned i oppdrag å reise til England for å tale Norges sak. I London knytter Anker kontakter til den liberale opposisjonen, og han får ledende engelske aviser til å skrive fordelaktig om Norges sak. Den engelske regjering nekter imidlertid å motta en representant for Christian Frederiks opprørsregime. Utbyttet av englandsreisen blir derfor magert – en tid sitter Carsten Anker til og med i gjeldsfengsel!

I april-mai 1814 stiller Carsten Anker – under sitt eget opphold i London - Eidsvoll Verk til disposisjon for den folkevalgte grunnlovgivende forsamling som Christian Frederik har latt sammenkalle.

I 1822 går Carsten Anker konkurs og må gå fra Eidsvoll Verk. Eidsvoll Verk blir imidlertid senere innkjøpt for privat innsamlede midler og gitt til staten i 1851.

https://eidsvoll1814.no/carsten-tank-anker EIDSVOLL 1814 Magovegen 13, 2074 Eidsvoll Verk

Kilder:

• Wikipedia