Christian Nielsen Holberg

Han kaller en løtnant Peter Normann for sin kjære broder: https://no.wikipedia.org/wiki/Diskusjon:Peder_Olsen_Normand

Christian Nielsen Holberg (født ca. 1620, død 1686) var en norsk offiser.

Christian Nielsen Holberg var av bondeslekt, men ble soldat, og i 1645 fenrik ved det Throndhjemske Regiment. 1653 ble han løytnant og fikk som sådan, antagelig samme år, tillatelse til med bibeholdelse av sin gasje å foreta en utenlandsreise til sin videre militære utdannelse. Han skal ha vært i maltesisk og venetiansk tjeneste, og skal ha vandret gjennom hele Italia. Antagelig kom han hjem i anledning krigen mot Sverige, og ble utnevnt til kaptein ved det søndenfjordske kompani.

I 1658 deltok han med berømmelse i tilbakeerobringen av Trondhjem, og var i begynnelsen av 1660 tilstede under svenskenes beleiring av Frederikshald. I mai samme år ble han major, og i 1667 ble han oberstløytnant. Han deltok i innfallet i Sverige i 1676 under stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve. Han var bosatt i Bergen, hvor han undertiden fungerte som visekommandant på Bergenhus. I 1679 fikk han avskjed med pensjon, men oppga den senere til fordel for privilegium på inspeksjon av bøndenes armatur i Bergenhus amt.

Det er antatt at han hadde navnet fra gården Holberg i Skogn. Gården, slik den er i dag, er vist på innlagte bilde. Den gamle gården lå midt oppe i bakken i bakgrunnen. Den som ønsker å lese mer om hans liv og virke, kan gå til Digitalarkivets Web-debatt, debatt nr 38610.

Han var far til forfatteren baron Ludvig Holberg.

Kilde: http://no.wikipedia.org/wiki/Christian_Nielsen_Holberg

Obersløitnant av bondeætt. Var far til Ludvig Holberg og gift med gift med Karen Lem.

Oberstløitnant. Tjenestegjorde. muligens i Venetianske armé ca. 1650.

Født ca. 1625, Edø, Nordmøre, Møre og Romsdal.

Døde den 29. mars 1685, Bergen, ca. 60 år gammel.

Barn:

Abel Holberg, 1672.

Sophie Holberg, 1674-1734.

Henrik Jørgen Holberg, 1675.

Edel Holberg, 1678.

Peder Christensen Holberg, viseprest i Herøy, 1681-1729.

Fredrik Christian Holberg, sogneprest til Nykirken, Bergen, 1683-1747.

Ludvig Holberg, forfatter, 1684-1754.

Anna Holberg, ca 1685.

Christen Nielsen Holberg (aka. Christian Holberg) was an officer in the Norwegian Army. He was also the father of Ludvig Holberg. In 1653 he was hired as a lieutenant to serve with Bergenhusiske Regiment both in Bergenhus len and on Bergenhus Fortress In 1659 he was appointed commander of Sundfjordske Kompani of Bergenhusiske Regiment with the rank of Captain. During the Bjelke War he and his company participated in the defence of Halden against the Swedes. On August 2 1665 he participated in the Battle of Vågen as a Major. In 1672 he was a Lieutenant Colonel in the Sundfjordske Kompani. In 1675 he was a member of the regimental staff and the commander of Sognske Kompani. During the Gyldenløve War he was given the responsibility of raising two new companies for the regiment before joining it in Sweden in 1676 where he participated in the siege of Bohus Fortress. Upon returning to Norway later that year he was sent back to Bergen to be temporary commander of Bergenhus Fortress in the place of Johan Caspar von Cicignon. In 1679 he left the service of Bergenhusiske Regiment.

Bjelkefeiden:

Beleiringen av Halden 1660 var det siste forsøket på å ta Halden under Bjelkefeiden. Hendelsene fant sted i og ved Halden i januar og februar 1660. De svenske styrkene, omkring 5000 mann hvorav 3000 ryttere, ble ledet av feltmarskalk Lars Kagg. Harald Stake og Gustav Horn var med i ledelsen. Denne gangen forsøkte de seg ikke på å storme direkte, men beleiret festningen i stedet.

Beleiringen skulle vare i seks uker, med Tønne Huitfeldt som kommandant på Creetzensten. Blant offiserene var Christian Holberg (Ludvig Holbergs far) og Peder Olsen Normand. Det innledende angrepet mot utenverkene kom 14. januar. Kagg rettet flere mindre angrep mot utenverkene. De norske soldatene på Risumberget og Pas på måtte trekke seg tilbake. Deretter ble Rolandskansen tatt. Først ved Braadlandskansen stanset den svenske fremrykkingen. Hele fem stormangrep ble slått tilbake. Under det sjette gikk det galt på norsk side. En soldat antente ved et uhell et kruttfat, og i forvirringen som oppstod grep svenskene sjansen og klarte å ta skansen. Svenskene hadde dog kommet i en utsatt posisjon, med kanonene på Creetzensten rettet mot seg. Det ble raskt klart for svenskene at hovedfestningen måtte inntas. To kanoner ble kjørt frem og bestrøk høyden, med blokkhuset som hovedmål. Så fulgte en svensk storm, og det ble hard nærkamp.

Nede i byen ledet oberst Taube et innfall. Borgerne forsøkte som forrige gang å presse dem tilbake ved å sette fyr på byen. Denne gang gikk det ikke, da vinden blåste sørover og brannen begynte å true resten av byen og broen. Dermed ble forsvarerne opptatt med å slukke brannen. Angrepet nede i byen viste seg til nordmennenes hell å ha vært en avledningsmanøver, og da dette ble oppdaget samlet Huitfeldt borgervæpningen og soldatene i ladestedet for å komme Creetzensten til unnsetning. Styrken ble ledet oppover mot festningen av Fredrik Otto Budde, Johan Forbus og Peder Olsen Normand.

Etter å ha slått tilbake angrepet på Creetzensten kom et norsk angrep på Braadlandskansen. Etter en muskettsalve fulgte en blodig kamp med blankvåpen, og tre timer etter at svenskene tok skansen var den igjen på norske hender. Det var i siste liten, for en svensk styrke på 400 mann som skulle avløse i skansen var like ved; hadde nordmennene måttet angripe friske styrker istedet for styrken som var utslitt og hadde mange sårede etter stormen på skansen ville den vært langt vanskeligere å ta. Det skal ha ligget 76 falne svensker i skansen. Lokale historier forteller at det var femhundre døde, men dette er nok betydelig overdrevet. Omkring hundre falne totalt ved Braadlandsskansen er nok nærmere virkeligheten.

Da disse innledende kampene begynte beleiringen. Ladestedet ble skåret av fra omverdenen. 22. januar, midt i kirketiden, begynte svenskene å skyte med seks kanoner fra skogkanten nord for Ossletten mot Rødsberget og ladestedet sør for Tista. Bestrykingen fortsatte fra forskjellige posisjoner helt til neste ettermiddag. Kagg krevde så igjen kapitulasjon. Dette ble avvist, og artilleriet åpnet ild igjen. Rødsberget ble stormet, og 25. januar måtte major Forbus overgi skansen og trekke seg tilbake. De omkring femti sårede som ikke kunne gå ble hugget ihjel av svenskene.

I grålysningen 25. januar plasserte Kagg åtte kanoner på Rødsberget, en posisjon som var meget god for svenskene. Borgerne begynte å trygle Huitfeldt om overgivelse, men han nektet plent. Det som på dette tidspunktet var nordmennenes viktigste forsvar var en råk i elven som de holdt åpen. Denne hindret svenskene i å krysse isen. Mot slutten av januar anla svenskene en blendering fra Rødsberget mot broen. Denne lukkede gangen av bord og busker var ikke like godt vern som en løpegrav, men telen gjorde det umulig å grave ut noe. Det ble satt opp en fyrmørser som slynget store steiner over elven. Femti nordmenn under ledelse av kaptein Biman stormet fra broen og ødela deler av blenderingen, og dempet dermed effekten. Nordmennenes problem var å holde råken åpen, idet de nye svenske kanonstillingene gjorde det umulig å arbeide der.

I mellomtiden hadde Bjelke, som befant seg utenfor svenskenes ring, samlet tropper i Borge. Kagg gikk nordover med 3300 mann for å angripe de norske styrkene, bestående av 1100 fotsoldater, 400 ryttere og 1800 væpnede bønder, ved Borge kirke. Dette lyktes han ikke med, og han måtte vende tilbake til Halden for å fortsette beleiringen. Mens han var borte hadde nordmennene grepet sjansen, og svenskene var presset tilbake til Idd kirke. Deres lagre av ammunisjon og proviant var sårt tiltrengte tilskudd til de slunkne norske lagrene.

Etter å ha konstatert at festningen virket uinntagelig fra nord forsøkte Kagg fra sør og øst. Kanoner ble plassert på Risumberget og stedet hvor Gyldenløve nå står. Den 13. februar angrep svenskene, ledet av Gustav Horn. Det ble skutt bresjer i kampesteinsmurene på Roland- og Braadlandskansene, og svenskene må ha trodd at de kunne komme gjennom. Men nordmennene hadde reist en palisade innenfor de svake murene, og denne klarte de ikke å slå seg gjennom. Det ble avfyrt mer enn hundre skudd mot Rolandskansen, men de hadde liten virkning på skansens forsvarsevne. Samtidig skjøt mannskapene på Creetzensten ned mot de svenske stillingene, og de gjorde langt mer skade på de åpne kanonbatteriene. Horn måtte ty til store mengder brennevin, og da soldatene hadde drukket seg til mot stormet 800 mann i tre kolonner skansene. De ble raskt avvist, forsøkte igjen, og ble slått tilbake igjen. Rundt 150 svensker falt i angrepene, et betydelig tapstall.

Kagg forsøkte seg igjen med å kreve overgivelse, og regnet med at matmangelen kunne være avgjørende. Peder Olsen Nordmand sendte sitt svar i form av en kurv med stekte fugler, hare, kalv, brød, Rhinskvin, fransk brennevin og tobakk. Neste dag kom svenske forsterkninger, tusen mann under Lorentz Creutz. Kagg klarte å erobre Store Brandberg, en høyde mellom stedene hvor man nå finner Dronningens bastion og Prins Christians bastion. På morgenen 17. februar begynte et kraftig bombardement av festningen. Men planene falt sammen etter kort tid, da bøndene fra Dalarna nektet å være med på stormangrepet. Artilleriilden fortsatte et par dager, inntil Kagg igjen forsøkte å få nordmennene til å kapitulere. Han prøvde denne gangen med en krigslist, en falsk opplysning om at Bjelke og hans styrker hadde blitt drevet tilbake. Igjen ble kravet avvist.

21. februar innledet svenskene det siste angrepet. Braadlandsskansen ble utsatt for voldsom artilleriild, mer enn hundre skudd. I tillegg ble det kastet omkring tyve håndgranater mot skansen. Da det kom tett tåke forsøkte svenskene, som hadde drukket seg til mot, å storme. Men de ble igjen drevet tilbake. Kagg beordret ild opphør og trakk seg tilbake for å rådføre seg. Han hadde da i flere dager ventet på nærmere ordre fra kongen, Karl X Gustav. Under krigsrådet ble det bestemt at svenskene skulle trekke seg tilbake over Iddefjorden før isen ble usikker. Dette viste seg å være rett avgjørelse, for dagen etter mottok Kagg beskjed om at kongen hadde dødd 13. februar, og krigen ebbet dermed raskt ut.

Før svenskene forlot Haldensområdet satte de flere gårder og skanser samt alle sagene i Tistedalen med 60 000 planker i brann. Det økonomiske tapet for borgerne var enormt. Halden hadde også blitt rammet av 2500 kanonkuler, 93 granater og 9 fyrboller. Norske tap var små, men mange soldater og borgere var syke etter beleiringen og kampene.

Da Halden i 1665 ble innvilget status som kjøpstad var det mye på grunn av det heroiske forsvaret av byen og festningen i 1660.

Sources/kilder:

-Efterretninger om Familien Munthe i ældre og i nyere tid, av Hartvig Munthe, Christiania, 1883 - 88, side 92.

-Familien Holberg, av CH. Delgobe, Bergen, 1884.

-Jacobsen, Frank Kiel, Fredriksten - Festning med ærerik historie, Cappelen, Oslo 1988

-Bragstad, Jakob; Fjordane Infanteriregiment nr 10, I gamal og ny tid; 1996; Elanders Forlag; Oslo.

Christian Nielsen Holberg ?