Gerhard Andreassen Schøning

http://no.wikipedia.org/wiki/Gerhard_Sch%C3%B8ning

__________________

Gerhard Schøning, født 3. mai 1722, fødested Buksnes (nå Vestvågøy), Nordland, død 8. juli 1780, dødssted København. Skolemann og historiker. Foreldre: Handelsmann Andreas Schøning (ca. 1680–1740) og Martha Ursin (død etter 1745). Gift mai 1756 i Trondheim med Fredrikke Hveding (1723/24 (døpt 7.1.1724)–27.8.1788), datter av rådstueskriver, justisråd Jens Hveding (1691–1758) og Elisabeth Maria Herdal (1700–75). Svoger til Hans Ulrich Mølmann (1715–78).

Gerhard Schøning må regnes som Norges første profesjonelle historiker. Han var rektor ved katedralskolen i Trondheim og medstifter av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Etter en periode som professor ved Sorø akademi avsluttet han karrieren som riksarkivar i København.

Schønings farsslekt var opprinnelig dansk; farfaren Jacob Eliassen Schøning kom ca. 1670 fra Jylland og bosatte seg i Lødingen i Nordland. Faren var handelsmann på Skotnes og forpaktet dessuten kongetienden av Lofoten og Vesterålen. Da Gerhard var 10 år gammel, ble han først satt i skole hos presten i Buksnes og senere hos farbroren, sogneprest Elias Schøning i Vågan. Etter at onkelen døde, tok moren 1739 sønnen med seg sørover, og han ble skrevet inn som elev ved katedralskolen i Trondheim. Dermed var det slutt på 17 år i Lofoten, men Schøning kom alltid til å kjenne seg som nordlending, uavhengig av hvor han bodde. I sin selvbiografi skriver han at all undervisning i Lofoten var preget av “den haarde Tvang og Slavisk Frykt”, men han fikk undervisning i gresk, hebraisk og latin i tillegg til morsmål og religion. Særlig fremhever han farbroren som en god latinlærer, “men ogsaa udi gode Prygl, som han efter de Tiders Maade var temmelig rund at uddele”.

Schøning oppdaget fort at det pedagogiske opplegget ved skolen i Trondheim var helt annerledes. Nordlendingen Benjamin Dass hadde vært rektor siden 1735 og hadde i løpet av få år gjort skolen til en mønsterskole. En slags felles bakgrunn kan delvis forklare noe av det nære forholdet som oppstod mellom eleven Schøning og rektor Dass. Til å begynne med gjorde medelevene narr av nykomlingen, “som den der nylig var kommen fra Landet, og end fra Nordlandene”, men Schøning utmerket seg sterkt i skolearbeidet. Etter eksamen første året ble han flyttet direkte fra fjerde lektie opp til avgangsklassen, mesterlektien, og mars 1742 ble han dimittert med en meget god attest fra sin rektor.

Schøning avla examen artium ved universitetet i København høsten 1742. Rektor Dass sørget for at den begavede studenten fikk to års stipend fra Thomas Angells Stiftelser. Dette gjorde det mulig å studere på full tid ved siden av noen småjobber som huslærer. I løpet av stipendtiden tok Schøning baccalaureusgraden og 1744 teologisk eksamen, som alle studenter den gangen måtte ta. Han var imidlertid spesielt interessert i historie, og rektor Dass sørget for at hans tidligere elev kom under veiledning av historikeren Hans Gram.

Som alumnus ved studenthjemmet Kommunitetet presenterte Schøning i treårsperioden 1744–47 fire avhandlinger om orientalsk filosofi, som alle ble trykt. I denne perioden ble han veiledet av Holbergs ettermann som professor i historie, B. Møllmann. Historisk metode lærte han særlig av “riksarkivar” Jacob Langebek, men Schøning var nærmest altstuderende. Han fulgte forelesninger i flere klassiske språk og lærte seg norrønt, tysk og fransk samtidig med at han studerte flere realfag.

1748 tok Schøning den filosofiske doktorgraden, og 1750 gav han ut en avhandling om norrøne bryllup og giftermål, som bygde på gamle islandske sagatekster. 1751 ble han innvalgt som medlem i Det Kongelige Danske Selskab, som hans tidligere veileder Jacob Langebek ledet. Dette selskapet var opprettet til fremme av nordisk historie og språk. Samme år som Schøning ble innvalgt, fikk han trykt et større historisk arbeid som skulle få stor politisk interesse på grunn av forhandlingene mellom Sverige og Danmark-Norge om riksgrensene i de samiske områdene i nord. Dette vitenskapelige innlegget konkluderer klart med at samene hadde identisk opphav med samojedene, og at de hadde innvandret til Norge etter den norrøne befolkningen. Gandvik, Finnmarks ytterste grense, var ifølge Schøning identisk med den norrøne Kvitsjøen. Verket viser at forfatteren er norsk patriot, men forteller også om hans holdning til samene. Den generelle holdningen på 1700-tallet var at samene var etnisk mindreverdige. Dette synet ble nok forsterket hos Gerhard Schøning gjennom hans oppvekst blant sjøsamene i Lofoten.

Mens Schøning holdt på med arbeidet om “Norges gamle geografier” og samene, fikk han en kallelse fra rektor Dass, som ville ha sin tidligere elev til Trondheim som sin etterfølger. Kontakten mellom de to hadde vært nær i alle år. Sommeren 1751 kom Schøning til stiftsstaden for å ta over som rektor ved sin gamle skole, et meget godt lønnet embete, som han kom til å bekle i 14 år. Økonomisk fikk han nå sine beste år. Han kjøpte seg gård i byen, og etter feiringen av enevoldsjubileet 1760 fikk han dessuten av kongen arvelig festekontrakt på en eiendom i kongens takmark som takk for sin innsats under jubileet.

Schøning tok sine rektorplikter meget alvorlig, men hans hovedinteresse viste seg allerede i tiltredelsestalen. Her klaget han over vitenskapens svake stilling i Norge, og han lanserte planen om å skrive en samlet norgeshistorie. I talen oppfordret han sin venn P. F. Suhm til å gjøre det samme for hans fedreland, Danmark. Suhm hadde kommet til Trondheim sammen med Schøning, og de to vennene møttes to timer hver uke til vitenskapelige drøftinger.

Da J. E. Gunnerus var blitt biskop i Trondheim 1758, fikk det vitenskapelige samarbeidet ny fremdrift. På initiativ fra biskopen dannet de tre 1760 et lærd selskap, Det Trondhjemske Selskab, som 1767 fikk lov til å kalle seg Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Selskapet begynte allerede 1761 å gi ut skrifter, hvor Schøning var en betydelig bidragsyter så lenge han levde.

1762 gav Schøning ut det banebrytende verket om den gamle katedralen i Nidaros. Hans navn som historiker ble ytterligere styrket i trondheimstiden gjennom flere lærde avhandlinger, og 1765 ble han utnevnt til professor i historie og veltalenhet ved Sorø akademi. Dette sa han ja til på tross av at han gikk ned i lønn i forhold til rektorembetet. Gjennom professorstillingen kom han nærmere det historiske kildematerialet i København, og “Fader Dass”, som hadde flyttet til hovedstaden, ønsket også Schøning til Danmark.

1771 ble første bind av Schønings Norges Riiges Historie gitt ut. Med bind nummer to, som kom to år senere, var han kommet til Håkon den godes død. Dette er det første forsøket på å skrive en norsk historie som setter de historiske hendinger inn i en kulturhistorisk sammenheng. 1773–75 oppholdt Schøning seg i Norge med kongelig stipend for å skaffe seg større kjennskap til levevis og gamle tradisjoner. Dette resulterte i en unik samling av tekst og tegninger, som etter Schønings død har blitt mye brukt som kildestoff, også mens det var arkivert i Gerhard Schønings Samlinger i København. Reiseskildringene ble trykt i tre bind 1910–26.

August 1775 ble Schøning utnevnt til geheimearkivar ved kongens arkiv i København. Han måtte derfor avslutte sine reiser i Norge og vende tilbake til Danmark. Hans nye embete var godt betalt, og han måtte overta på kort varsel. Han ble som “riksarkivar” medlem av Den arnamagnæanske kommisjon, som skulle sørge for å forvalte Arní Magnússons etterlatte samling av islandske håndskrifter. Schøning arbeidet i denne perioden med det tredje bindet av Norges Riiges Historie, som han fullførte, men han døde før det ble trykt. Som testamentarisk gave ble hele Schønings boksamling på ca. 11 000 bind overført til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim.

Gerhard Schøning var medlem av Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskab fra 1758, og han fikk rangtittelen justisråd 1774. En gate i Kristiania ble 1879 oppkalt etter Schøning, og 1956 fikk den tidligere Trondhjems borgerlige Realskole navnet Gerhard Schønings skole.

Verker

Et utvalg

Nogle Anmærkninger over vore gamle nordiske Forfædres Giftermaal og Bryllupper, København 1750

Forsøg til de Nordiske Landes, særdeles Norges, gamle Geographie, København 1751

Forsøg til Forbedringer i den gamle Danske og Norske Historie (sm.m. P. F. Suhm), København 1757

Afhandling om de gamle Grækers og Romeres rette Begreb og Kundskab om de Nordiske Lande, i Det Kongelige Danske Videnskabernes Selskabs Skr. bd. 9, København 1761, s. 151–306

Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Trondhjem, Trondheim 1762

Afhandling om de Norskes og endeel andre Nordiske Folkes Oprindelse, Sorø 1769

Norges Riiges Historie, bd. 1–2, Sorø 1771–73, bd. 3, København (posthumt) 1781

utg. Heimskringla edr Noregs Konga-Sögor af Snora Sturlusyni, bd. 1–2, København 1777–78

Reise, som gjennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774 og 1775 paa H. M. Kongens Bekostning er gjort og beskreven, hf. 1–2, København 1778 (komplett utg. i 3 bd., Trondheim 1910–26, faksimileutg. Trondheim 1979–80)

Tegninger samlet eller utført av Gerhard Schøning i forbindelse med hans reiser i 1770-årene og hans arbeider med norsk historie og topografi, red. av A. Berg og E. Sinding-Larsen, 1968

Se også Ehrencron-Müller, bd. 7, 1929, s. 304–308

Kilder og litteratur

L. Daae: Gerhard Schøning, en Biographi, 1880

Ehrencron-Müller, bd. 7, 1929

A. Øverås m.fl.: Trondheim katedralskoles historie, 1952

H. Koht: biografi (med fyldig bibliografi) i NBL1, bd. 13, 1958

S. Cedergreen Bech: biografi i DBL3, bd. 13, 1983

S. Larsen: Med dragning mot nord. Gerhard Schøning som historiker, h.oppg. UiTø, 1999

R. Grankvist: Utsyn over norsk skole, Trondheim 2000

d.s.: Seminarium Lapponicum Fredericianum i Trondheimsmiljøet, DKNVS Skr. 2003 nr. 2, Trondheim 2003

______________________________

Gerhard Schøning (1722-1780)

Den unge landhandlersønnen Gerhard Schøning forlot hjemstedet Buksnes i Lofoten for å studere ved Latinskolen i Trondheim i 1739. Her gikk han snart under oppnavnet "fedrelandsmannen", inspirert som han var av de strømninger som preget dikterne på denne tida: kjærlighet til norsk natur, kultur og historie. I dette hentet han også motivasjonen til det som skulle bli hans livsverk, nemlig å skrive sin "Norges Riiges Historie", utgitt i årene 1771-81.

I studieårene vant han stor gunst hos sin rektor, Benjamin Dass, og denne skulle forbli hans nære venn livet ut. Etter Schønings studieår ved universitetet i København fikk Dass endog tilpasset det slik at Schøning ved kongelig tillatelse kunne overta Dass rektorstilling ved Latinskolen i Trondheim!

Med fra København fulgte også en som etterhvert skulle bli en god venn og medarbeider i Trondheim; den unge historikeren Peter Frederik Suhm. For den mer ubemidlede Schøning fungerte Suhm også som en mesen som støttet hans utgivelser, blant annet den første detaljerte beskrivelse av Domkirken i Trondheim, trykt i 1762. Disse to knyttet også til seg byens nyutnevnte biskop, Johan Ernst Gunnerus, og i 1760 tok sistnevnte initiativ til stiftelsen av Norges første lærde selskap, Det Trondhjemske Selskab. Sju år senere kunne selskapet kalle seg Det Kongelige Norske Vitenskabers Selskab.

I 1765 bestemte Suhm seg for å vende tilbake til Danmark, og denne gangen var det Schøning som fulgte etter den andre med sin fru Fredrika. Han tiltrådte et professorat ved Sorø Akademi, og tok fatt på arbeidet med en norsk kulturhistorie, noe som innebar en rekke reiseundersøkelser rundt om i Norges land. Han rakk imidlertid ikke å fullføre avhandlingen før han ble utnevnt som geheimerådarkivar i København. Deler av reiseundersøkelsene er publisert i boken "Rejse som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestets Kongens bekostning er giort og beskreven" (1887). Schøning døde i København i 1780.

Kilde: Din guide til Trondheim.

https://www.aftenposten.no/historie/i/MoE1Rr/en-mystisk-aaskam-med-...