Lisbeth Nypan

I fare for å splitte trær ved sammenslåinger: Når to profiler er koblet sammen for sammenslåing, er det en sjanse for at ikke alle relasjoner matche. Derfor ved å fylle ut Profile Merge, vil en redusere sjansene for å splitte treet og kan deretter fullføre Tre Flett ved å velge "Fortsett" riktig sett av foreldre. Tips: Fullføre ventende Profile Fletter første vil tillate den å velge de riktige foreldrene. Sjekk: http://geni.zendesk.com/entries/466516?from_flash=1&fsession_id=133...

Lisbet Pedersdatter Nypan, født 1610, død 1670, omtrentlig fødselsår, norsk trolldomsdømt bondekone, en av de siste som ble brent på bål for trolldomsforbrytelser i Trøndelag. Lisbeth og hennes mann Ole var leilendinger i Leinstrand. Hun var kjent som en klok kone som behandlet syke. Begge ble funnet skyldig i hekseri i Leinstrand tinglag 1670. Begge ble dømt til forutgående tortur, Lisbet ble deretter brent levende på bålet. Ole ble halshugd med sverd før han ble brent på bålet. Mange vandresagn og historier er knyttet til Lisbet Nypans angivelige meritter som heks.

ooooooooo

Se også "Hekser dra te blokksberg". 27.august i 1670 flammet det siste heksebålet i Trøndelag opp. Da ble bondekona Lisbeth (Elisabeth) Pedersdatter Nypan fra Leinstrand i Sør-Trøndelag brendt som heks på bålet på torvet i Trondheim. Embedsmennene klarte aldri å få henne til å tilstå at hun sto i pakt med Satan. "Jeg har bare lest bønner som jeg trodde kunne være til hjelp for syke og for folk som var i nød" sa hun. Men ingen ville tro henne. Hennes mann som hadde blitt drikkefeldig og litt rar, ble ogs å anklaget og dømt samme dag. Men siden de ikke trodde at hadde så mye djevelskap i seg som kona, så slapp han å bli brendt levende. Han ble halshugget først.

ooooooooo

Lisbeth (Elisabeth) Pedersdatter Nypan var bondekona fra Leinstrand som ble dømt til døden for trolldom og brent på bålet. Lisbet var gift med bonden og skysskafferen Ole Olsen Nypan, som ble dømt til døden for trolldom samtidig, men han ble halshugd. Paret hadde minst tre voksne barn da de ble henrettet. Dette var antagelig den nest siste heksedommen i Norge hvor dødsstraff ble brukt. Saken mot Lisbeth og Ole er en av Norges mest kjente hekseprosesser, spesielt fordi deres sak er den eneste norske heksesak som er omtalt i Rossell Hope Robbins’ encyclopedia of Witchcraft and Demonology fra 1959.

Anklagene mot Lisbeth og Ole begynte egentlig da de selv hevdet at de var blitt utsatt for ærekrenkelser, men saken ble snart vendt mot dem. Dette førte til forhør på Leinstrand og seinere i Lagtingshuset i Trondheim. Forhørene varte fra mars til september 1670. I følge vitneutsagnene hadde Lisbeth hatt ry som helbreder helt fra 1640-årene, folk kom ofte til henne med sykdom og lidelser. Metodene hun brukte var en blanding av kristen tro, svartekunst og naturmedisin. En av metodene var å lese i salt, som var en gammel folketradisjon. Hun leste vers over saltet, som etterpå ble spist av pasienten eller lagt på stedet som skulle helbredes. Flere av vitnene hevdet at de var blitt bedre av Lisbeth sin behandling. Fire av versene hennes ble nedtegnet og er bevart i sakspapirene. Et av versene som ble brukt av Lisbeth og fremlagt under prosessen mot henne lyder som følger: For Reene Jesus reed over de He, han steed udaf og lagde i Leg, Herren i Hou og Huud med Ben heelt siden som før. Guds Ord. Amen.

Lisbeth tok betalt for tjenestene sine, noe som gjorde folk mistenksomme. De var redde for at hun satte sykdom på dem for å tjene penger. Når folk eller dyr ble syke, begynte ryktene derfor lett å gå. Det gjorde ikke saken bedre at Ole ofte minnet folk på hvem han var gift med, når han kom opp i krangel. Lisbeth innrømmet for retten at hun hadde brukt Guds navn for å helbrede, men hun hadde aldri brukt evnene sine til å skade noen. Hun mente at hun og mannen var blitt ofre for løgn og sladder. Retten trodde henne ikke, og hevdet at hun brukte bønnene til dyrking av Satan og ikke Gud.

Soknepresten i Leinstrand, Ole Mentsen, og fogden Hans Evertsen Meyer, forsøkte å overtale paret til å tilstå. Lisbeth og Ole fastholdt sitt standpunkt uten å vise noen innrømmelse eller anger, selv etter fengsling og tortur. Det ble oppfattet som forakt for retten og bidro sannsynligvis til den strenge straffen. I dommen står det at de ikke kunne komme med den rette tilståelsen på grunn av sin tette forbindelse med Djevelen. Dommer Willem Knutsen og retten mente at Lisbeth var mer skyldig i trolldom enn Ole. Derfor ble hun dømt til å brennes levende på stake, mens mannen ble dømt til halshugging:

Da for Ret fundet og eragtet, med vores Velviise Hr. Laugmands Hans Mortensen Weslings alvorlige og nidkiere Raadføring og Overvejende i denne Sag, at disse to Personer, for deres i lang Tid brugte Troldomskunster, exemplariter, andre i sligt forfarne til mærkelig Afskye og exempel, efter foregaaende Tortur, bør at døde, hvorfor hun, som i Troldomskunster mer fuldkommen, dømmes levende til Baal og Brand, og han ligesaa; dog tilforne, med høj Øvrigheds Tilladelse og Samtykke, at halshugges. (Utdrag av dommen).

Dommen ble bekreftet av lagmann Hans Mortensen Wesling den 5. september 1670, og fullført i løpet av september. Kildene spriker når det gjelder akkurat hvor Lisbeth ble brent. Noen sier at henrettelsen fant sted ved erkebispegårdens mur, andre mener at det skjedde på fisketorget, mens andre igjen sier at hun ble henrettet på Galgeberget på Ila, utenfor byen.

Det var et justismord våre forfedre ble utsatt for. De som har studert saken fristes til å tro at presteskapet hadde planlagt aksjonen. Bevismaterialet var mangelfullt, mange vitner fortalte det de hadde hørt av andre, mens enkelte unnskyldte seg med at de ikke erindret klart. Flere saksforhold lå jo en liten mannsalder bak i tid. Lisbeth hadde ingen forsvarer, men hun verget seg med stor klokskap i det lumske juristeriet av feller som ble satt opp for henne. Hun tilsto åpent at hun hadde lært seg noen bønner som hun mente å kunne helbrede sjukdommer med, når hun leste bønnene over salt og behandlet det sjuke stedet på kroppen med saltet.

17. mai 2005 ble det avduket en skulptur for å minnes Lisbeth Nypan på Nypvang skole i Leinstrand. Skulpturen er utformet av Steinar Garberg. Lisbeth Nypan har også fått en vei på Kattem oppkalt etter seg.

Kilder:

• Norsk biografisk leksikon: Lisbet Nypan (ca. 1610 -1670) - https://nbl.snl.no/Lisbet_Nypan
• Wikipedia: Lisbeth Nypan (ca. 1610-1670) - https://no.wikipedia.org/wiki/Lisbeth_Nypan
• Lorentz Ewensen: ‘Act og Dom i Sagen mod Ole Olsøn Nypen og hans Kone Lisbeth Pedersdotter, angaaende Hexerie og Troldom. 1670.’, i Samlinger af juridiske og historiske Materier, Bd. I (Trundheim 1784-1785) - https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2017030626003
• O. A. Øverland: 'Lisbet Nypen – En Hekseproces fra Guldalen’, i Norske historiske Fortællinger, Bd. III (Kristiania 1896) - https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009070700087
• Rossell Hope Robbins: The Encyclopedia of Witchcraft and Demonology (New York 1959)
• Gudmund Leren: ‘Heksebål i Trøndelag. Lisbet Pedersdatter Nypan’, i Årbok for Nord-Trøndelag Historielag (Steinkjer 1965)
• Marte Mona: ‘Lisbet Nypan’, i Berømte og gløymde Trondheimskvinner (Oslo 2004)
• Rune Blix Hagen: Norwegian witches, part 1 – Lisbet Pedersdatter Nypan - http://ansatte.uit.no/rune.hagen/nypan.htm
• Ellen Alm: Trondheims siste heksebrenning. Trolldomsprosessen mot Finn-Kirsten (Trondheim 2014)
• Linda Fjølstad: ‘Hekseprosesser og demonologi i Trøndelag på slutten av 1600-tallet’, i Trondhjemske Samlinger (Trondheim 2017) s. 29-46.