Magnus III Olavsson «Barefoot», King of Norway

public profile

Is your surname Barfod/Berrføtt?

Research the Barfod/Berrføtt family

Magnus III Olavsson «Barefoot», King of Norway's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Share

Magnus III Olavsson Barfod/Berrføtt, Konge av Norge

Nicknames: "Barefoot", "Magnús berfœtt", "Magnus III of Norway", "Berrføtt", "Barfot", "/Magnus/ II", "Barfot / 'Bearlegs'", "King Magnus Barefoot"
Birthdate:
Birthplace: Østfold, Norway
Death: Died in Ulster, Ireland
Cause of death: An axe wielding Irishman charged the King and struck him in the neck
Place of Burial: St. Patrick's Church, Downpatrick, Ulster, Ireland
Immediate Family:

Son of Olav III Haraldsson «the Peaceful» Kyrre; Harald Harråde; Tora Jonsdatter and Thora Torbergsdotter Giske
Husband of Bethoc Gillesdatter; Tora NN; Tora Saksedatter, mother of Sigurd Slembe and Margareta Ingesdotter Fredkulla
Partner of Concubine Ireland; Frille Barfod and Sigrid Saksesdotter
Father of Harald IV Magnusson Gille, king of Norway; Eystein I Magnusson, King of Norway; Sigurd I Magnusson «the Crusader» Jorsalfare, King of Norway; Olav IV Magnusson, King of Norway; Sigurd Magnusson «Slembedjakn» Slembe and 4 others

Occupation: King of Norway 1073 - 1103, King, King of Norway, Kung av Norge, Konge, Konge I Norge, Konge af Norge, Konge av Norge 1093-1103, King of Norway 1093-1103, Konge av Norge
Managed by: Private User
Last Updated:

About Magnus III Olavsson Barfod/Berrføtt, Konge av Norge

Magnus Barefoot (Old Norse Magnús berfœtt, modern Norwegian Magnus Berrføtt, 1073, Norway - August 1103, Ulster) son of Olaf Kyrre and grandson of Harald Hardrada, was King of Norway from 1093 until 1103 and King of Mann and the Isles from 1099 until 1102. The epithet berfœtt means barefoot or bareleg and is commonly understood to come from his habit of wearing Gaelic-style clothing, leaving lower legs bare. According to another theory, he got the nickname because he was forced to flee from an attack in his barefeet.

The period of peace during the reign of Magnus' father Olaf Kyrre came to an abrupt end when Magnus succeeded him in 1093. Magnus made war with Sweden and Denmark and sought to build a Norwegian empire around the Irish Sea. In 1093 Magnus Barefoot led a Norse fleet from Mann to Ynys Môn, Gwynedd, and appeared off of the coast at Ynys Seiriol (Puffin Island), inturputing a Norman victory celebration after they had recently defeated the Welsh of Gwynedd..[1] In the battle that followed between the Norman occupiers and the Norse, known as the Battle of Anglesey Sound, Magnus shot dead the earl of Shrewsbury with an arrow to the eye.[1] The Norse left as suddenly and as mysteriously as they had arrived, however leaving the Norman army weakened and demoralized.[1] In 1098, he conquered the Orkney Islands, the Hebrides and the Isle of Man. Magnus returned to Norway in 1099 but in 1102 set out again, this time to conquer Ireland. He captured Dublin and the surrounding area.

In the following year, 1103, he attempted to capture the whole of Ireland, but he was caught in an ambush and died in battle. There is no concrete evidence as to the exact location of his death but belief, folklore and conclusion point either to a location which is known locally as the 'war hollow' which is situated within the Portrush Golf Course in County Antrim in what is now Northern Ireland. [2] Or to another location just outside Downpatrick, County Down.[3]

Magnus was married to Margareta (the daughter of his former enemy Inge Stenkilsson, King of Sweden), in 1101 at Kungahälla. They did not have surviving children. His extant sons at his death were Olaf Magnusson, Øystein Magnusson and Sigurd Magnusson (later known as Sigurd Jorsalfar or Crusader) who all together succeeded him. After his death, Harald Gille and Sigurd Slembedjakn later came forward and both claimed to be his illegitimate sons (and thus heirs to the throne). Harald Gille became king Harald IV of Norway in 1130.

--------------------

http://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Berrf%C3%B8tt

http://en.wikipedia.org/wiki/Magnus_III_of_Norway

http://slektsforskning.com/login/person/anetre/tekst/Kong%20Magnus%20III%20Olavson%20Berrfotteng.asp

http://www.snl.no/Magnus_3_Berrf%C3%B8tt

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Magnus_3_Olavsson_Berrf%C3%B8tt/utdypning

-----

Magnus Barefoot (Old Norse Magnús berfœtt, modern Norwegian Magnus Berrføtt, 1073, Norway - August 1103, Ulster) son of Olaf Kyrre and grandson of Harald Hardrada, was King of Norway from 1093 until 1103 and King of Mann and the Isles from 1099 until 1102. The epithet berfœtt means barefoot or bareleg and is commonly understood to come from his habit of wearing Gaelic-style clothing, leaving lower legs bare. According to another theory, he got the nickname because he was forced to flee from an attack in his barefeet.

-----

Kong Magnus III Olavson Berrføtt (omkr. 1073 - 1103)

Kong Magnus III Olavson Berrføtt. Født omkring 1073. Død 24.08.1103 i Ulster, Irland. Han var sønn av Kong Olav III Haraldson Kyrre, og Tora Ragnvaldsdatter *

Født mellom 1040 og 1050.

Magnus hadde utenfor ekteskap barna:

1. Dronning Ragnhild Magnusdatter. Født omkring 1090.

2. Kong Harald IV Gille. Født omkring 1103 i Irland. Død 13.12.1136 i Bergen.

Magnus giftet seg omkring 1101 med Dronning Margareta Fredkulla Ingesdotter av Sverige. Død omkring 1130.

Magnus var konge av Norge 1093 - 1103. Han var samkonge med Håkon (II) Magnuson Toresfostre til 1094 og regjerte så alene til han døde i 1103.

Magnus ble etterfulgt av sine sønner i et samkongedømme til 1123:

1. Øystein I Magnuson - konge 1103-23,

2. Sigurd I Magnuson Jorsalfare - konge 1103-30

3. Olav Magnuson - konge 1103-15.

Etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130 ble hans sønn, Magnus IV Sigurdson Blinde (konge 1130-35) tvunget til å samregjere med Harald IV Gille som hevdet at han var sønn til Magnus Berrføtt.

Da Olav Kyrre gikk bort, oppsto det et øyeblikk en truende situasjon i Norge. Sønnen Magnus ble straks tatt til konge i Viken. Men Olav Kyrre hadde hatt en bror, som også het Magnus og som han et par år hadde delt kongesetet med. Denne Magnus døde alt i 1069, men han etterlot seg sønnen Håkon. Håkon ble fostret hos kongehusets nære frende, Tore på Steig i Gudbrandsdalen, og så snart det ble spurt at Olav var død, ga opplendingene ham kongsnavn. Han nådde også til Øreting før fetteren Magnus, og lovte folket bedre kår enn før om de ville ta ham til konge - blant annet ville han befri dem for betaling av landøre og julegaver. Håkon ble da straks populær og trønderne tok ham til konge. De samme retterbøtene ga han så på Opplandene. Senere kom Magnus til Nidaros og beklaget seg over Håkons løfter, og nektet å godkjenne dem. Situasjonen var ved å bli spent, begge kongene samlet folk og det tegnet til ufred, da Håkon plutselig ble syk og døde alt våren etter. Folk sørget dypt over ham. Tore på Steig tvilte nå på at han ville få beholde Magnus' vennskap, slik han hadde stelt seg. Likevel er det vanskelig å forklare det han nå gjorde: Han reiste flokk mot Magnus og prøvde å få tatt til konge en dansk mann, en viss Svein Haraldson. Det har, ikke helt ubegrunnet, vært gjettet på at faren, Harald Flette, stammet fra ladejarlende - annen forklaring på at han kunne settes opp som motkonge er det vanskelig å finne. Tore og Svein fikk følge av et par lendmenn, og i begynnelsen hadde de en smule medgang. Men noe grunnlag for reisningen fantes i virkeligheten ikke. Da flokken vendte sørover fra et herjetog nordpå, ble den oppbrakt av kong Magnus og anførerne ble hengt. Dermed var Magnus ubestridt enekonge i landet.

Magnus førte krig så godt som hvert år mens han var konge. Han ledet hærtog både mot det danske Halland og mot det svenske Götaland, uten at vi sikkert vet hvorfor. Men forholdene ved utløpet av Götaelv der de tre nordiske rikene møttes, var labile, og grensen mellom Norge og Götaland var ikke endelig fastlagt. Magnus' mål kan ha vært å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren som Götaelv var. Etter forhandlinger mellom kongene i de tre rikene ble grenseforholdene til en viss grad ordnet, og freden ble sikret gjennom ekteskap mellom kong Magnus og sveakongen Inges datter Margareta [Fredkulla]. Hendelsene ved Götaelv kan ses på som et varsel om økt norsk interesse for det strategisk viktige området rundt elvemunningen, som et par hundre år senere kom til å stå i sentrum for nordisk politikk.

Men Magnus' interesse var særlig vendt mot vesterhavsøyene og de norrøne bosetningene rundt Irskesjøen. Han drog på to store krigstog i vesterveg, i 1098-99 og 1102-03. Én av forklaringene på tilnavnet «berrføtt» er da også at han skal ha kledd seg i kilt.

Ett av Magnus' motiver for aktiviteten i vest kan ha vært å legge de skotske øyene og Man under seg. Dette ble i hvert fall resultatet. Da orknøyjarlene lå i strid med hverandre, brukte han dette som påskudd til selv å ta makten på øyene, og han la under seg Sudrøyene, Man og andre øyer. Han fikk til og med den skotske kongen til å anerkjenne den norske kongens overherredømme over øyene vest for Skottland.

Magnus finansierte erobringene i vest gjennom plyndring rundt Irskesjøen og i Skottland. Nettopp under et slikt strandhogg i Nord-Irland sensommeren 1103, ble han overfalt av overlegne irske styrker og drept.

Etter Magnus' fall ble den aktive politikken i sørvest oppgitt. Trolig hadde både lendmennene, som kom til å styre så lenge Magnus' sønner var mindreårige, og hirdmennene fått nok av de anstrengelsene det kostet å drive denne politikken. Og for bøndene måtte de hyppige leidangstogene utenlands ha vært en plage. Øyene i sør og vest, med et visst unntak for Orknøyene, kom derfor i en periode til å ligge utenfor den norske kongens innflytelse.

Av de tre sønnene til Magnus Berrføtt, som alle ble konger, var det Sigurd, den nest eldste, som viste størst interesse for verden utenfor landets grenser. Han hadde deltatt i farens tog vestover, og 15-åringen vendte etter farens død hjem til Norge. Sitt store ry, og tilnavnet «jorsalfare», fikk han etter ferden til Jerusalem («Jorsal»), dit han som den første europeiske konge drog på korstog. I 1108 la han ut med 60 skip, og på veien sørover besøkte han England, Frankrike, Castilla, Portugal, Balearene og Sicilia. Nordmennene deltok i en rekke kamper mot muslimene, og i det hellige land var de med på beleiringen av Sidon (nå Saida i Libanon), noe som kunne ha endt med forskrekkelse dersom ikke venetianske galeier hadde dukket opp i det nordmennene var i ferd med å bli nedkjempet av en muslimsk flåte. Da Sigurd i 1111 vendte hjem etter først å ha besøkt Miklagard (Konstantinopel), brakte han med seg blant annet en flis av Kristi kors. Resten av Sigurds og brødrenes kongetid forløp uten større ytre dramatikk, med unntak av Sigurds omtalte hærtog til Småland. Sigurd holdt seg i slutten av sin regjeringstid mye i Konghelle, som han lot utbygge og befeste som et defensivt tiltak mot svensk ekspansjon ved Götaelv. 1)

1). Cappelen's Norges Historie, Bind 2 side 106, 333; Bind 15 side 170. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537, Tano Aschehoug 1999, side 81-82. Svenskt Biografiskt Lexikon 1985-87, Band 25, side 141-143 Mogens Bugge: Våre forfedre, se nr. 790. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens forfedre, side 53.

--------------------

  • Ifølge Sunnmørsættleggen, de eldgamle ættetavlene for Sunnmøre fra 1300-tallet (gjengitt i "Adversaria Huifeldtiana" og P.A.Munchs bok), er mor til Magnus Tora datter av Ragnvald Godøyjarl. Hun ble senere ble gift med Andor på Bremsnes.

Den grundigste kilden er norsk, Sunnmørsættleggen fra omkring 1350. Historiker P.A.Munch skrev en oversikt over denne i 1839 (tavlene fins også i Photos):

http://www.soga.no/artiklar/pamunch/index.htm

--------------------------

MAGNUS Olavsson, illegitimate son of OLAV III "Kyrre/the Gentle" King of Norway & his mistress --- (-killed in battle Ulster 24 May 1103). Morkinskinna names “Magnus nicknamed…berfœttr and…Styrjaldar (Battle-Age) Magnus” as son of King Olav and his concubine “Thóra, the daughter of Árni lági”[359]. Snorre names Magnus as son of King Olav and Thora, commenting that he was brought up at the king's court[360]. He succeeded his first cousin in 1095 as MAGNUS III "Berrføtt/Barfod/Barfot/Barefoot" King of Norway. Morkinskinna records that Magnus expelled “Sveinn, the son of Haraldr flettir (Despoiler)” from Trondheim, forcing him to flee to Denmark where he remained “until he became reconciled with King Eysteinn Magnusson”[361]. Saxo Grammaticus records that King Magnus attacked the Hallanders but was surprised, when barefoot, by an unexpected charge made by them, hence his nickname[362]. He invaded Orkney in 1098, captured joint Jarls Paul I and Erlend II, and declared his son as king of Orkney and the Isles. He also captured the Isle of Man and Anglesey, forced the flight of Hugh Earl of Chester and killed Hugh Earl of Shrewsbury[363]. Florence of Worcester records that "rex Norreganorum Magnus filius regis Olavi filii regis Haroldi Harvagri" invaded the Orkneys and Anglesey in [1098][364]. Morkinskinna records that Magnus III King of Norway “was much smitten” with “the emperor´s daughter…with whom he had exchanged messages…Matilda”[365]. William of Malmesbury records that he was killed after attacking Ireland[366]. Snorre records his death in battle in Ireland[367]. Orkneyinga Saga records that King Magnus was killed “in Ulster, on St Bartholomew´s day”[368].

m (1101) as her first husband, MARGRETA "Fredkulla/peace-bringing woman" of Sweden, daughter of INGE I Stenkilsson King of Sweden (-4 Nov [1130], bur Roskilde). Snorre records that the marriage of "King Inge's daughter Margaret" and King Magnus was agreed at "Konghelle on the Gaut river" under the agreement which settled disputes between the kings of Norway, Denmark and Sweden[369]. According to Saxo, her first marriage took place after the peace meeting between the three Scandinavian kings at Gotaalv in 1101, hence her nickname[370]. She married secondly ([1105]) Niels King of Denmark. Snorre names "Queen Margaret, a daughter of King Inge, who had before been married to King Magnus Barefoot" as the wife of "the Danish king Nikolas, a son of Svein Ulfson"[371].

Mistress (1): ---. Snorre records that King Magnus's son Eystein "was of a mean mother"[372].

Mistress (2): THORA ---. Snorre names Thora as the mother of King Magnus's son Sigurd[373].

Mistress (3): SIGRID Saxesdatter, daughter of ---. Snorre names "Sigrid, a daughter of Saxe of Vik…a respectable man in the Trondheim country" as the mother of King Magnus's son Olav[374]. Morkinskinna names “Sigrídr, the daughter of Saxi from Vik…sister of Kári from Austrátt…called Kári King´s brother” as mother of King Sigurd´s son King Olav[375].

Mistress (4): ---. The name of King Magnus's fourth mistress is not known.

[Mistress (5): ---, an Irish woman. Snorre records that the mother of "Gillikrist…Harald" supported her son's claim to be the son of King Magnus[376].]

[Mistress (6): ---. Snorre names "Thora, a daughter of Saxe of Vik, a sister of Sigrid who was mother of King Olaf Magnsuson and of Kare the king's brother who married Borghild, a daughter of Dag Eilifson" as the mother of "Sigurd Slembidjarn"[377]. Morkinskinna records that “Thora” daughter of “Saxi in Vik” was the mother of “Sigurdr…slembidjákn” who was “later alleged to be Magnus´s son”[378].

King Magnus III had [two] illegitimate children by Mistress (1):

1. EYSTEIN Magnusson ([1088/89]-[Hustadir in Stim] 29 Aug 1123, bur Trondheim, Christ Church). Snorre names Eystein as son of King Magnus, specifying in a later passage that he "was of a mean mother"[379]. He succeeded his father in 1103 as EYSTEIN I Joint King of Norway jointly with his half-brothers Sigurd and Olav IV. Morkinskinna records that Eystein “ruled the north around Trándheimr” after his father died[380]. Morkinskinna records that Eystein was a year younger than his brother Sigurd[381]. Snorre records that "at a feast at Hustadir in Stim" King Eystein "was seized with an illness which soon carried him off", that he died 29 Aug 1123 and buried at "Nidaros…Christ Church"[382]. m INGEBORG Guttormsdatter, daughter of GUTTORM Thorersson & his wife ---. Snorre names "Ingebjorg, a daughter of Guthorm, son of Thorer of Steig" as the wife of King Eystein[383]. Morkinskinna records that Eystein married “Ingibjorg, the daughter of Steigar Thórir”[384]. Thorer was the half-brother of Eystein's paternal grandfather King Olav (see above). King Eystein I & his wife had two children:

a) GUTHORM . Morkinskinna names “Guthormr and Máría” as the children of Eystein and his wife “Ingibjorg, the daughter of Steigar Thórir”[385].

b) MARIE Eysteinsdatter. Morkinskinna names “Guthormr and Máría” as the children of Eystein and his wife “Ingibjorg, the daughter of Steigar Thórir”, adding that Maria married “Gudbrandr the son of Skafhøggr”[386]. Snorre names Maria as the daughter of King Eystein & his wife, recording that she married "Gudbrand Skafhogson"[387]. m GUDBRAND Skafhogsson (-killed in battle 4 Feb 1161). Gudbrand & his wife had one child:

i) OLAV Ugjäve (-Aalborg 1173). Snorre names "Olaf, a son of Gudbrand Skafhaug and Maria, a daughter of King Eystein Magnuson", recording that he was brought up "in the house of Sigurd Agnhot in the Uplands" and gathered troops and was chosen king by many Upland people[388]. He was a contender for the throne in 1170.

2. RAGNHILD. Snorre records that "Magnus Barefoot's daughter, Ragnhild was married by her brothers to Harald Kesia, a son of the Danish king Eirik the Good"[389]. m HARALD "Kesja" of Denmark, illegitimate son of ERIK I "Ejegod/the Good" King of Denmark & his mistress --- (-murdered Skibet 1135, bur Skibet churchyard).

King Magnus III had one illegitimate son by Mistress (1):

3. SIGURD ([1089/90]-Oslo 14 Aug 1130, bur Hallvardskyrka, Oslo). Snorre names Sigurd as son of King Magnus, when recording that his father installed as chief over the Orkney islands after expelling earls Paul and Erlend[390]. In a later passage, Snorre records that he was the son of Thora, and a year younger than his half-brother Eystein[391]. He succeeded his father in 1103 as SIGURD "Jorsalafare/the Crusader" Joint King of Norway jointly with his half-brothers Eystein I and Olav IV. Morkinskinna records that Sigurd “ruled the eastern part of the country and was entitled to official entertainment and revenue” after his father died[392]. Snorre records that his sons Eystein, Sigurd and Olav took the kingdom of Norway after their father's death, recording that Sigurd was 13 or 14 years old when he was chosen king[393]. Albert of Aix records that "Magnus brother of the king of Norway" arrived at the port of Ascalon and, in a later passage, that he helped besiege Sidon by sea[394]. Assuming that the reference to Norway is correct, "Magnus" is presumably an error for "Sigurd". Snorre recounts his journeys to Spain, Sicily, Jerusalem and Constantinople, stating that he was 20 years old when he returned to Norway and had been three years on his travels[395]. He died insane. Snorre records that King Sigurd suffered from delusions[396]. Snorre records the death of King Sigurd "the night before Mary's mass" and his burial "in Halvard's church"[397]. Morkinskinna records that King Sigurd was forty years old when he died[398]. Betrothed (1102) BIADMUNIA [Blathmin], daughter of MUIRCHERTACH MacTordelbach High King of Ireland & his wife --- ([1094/97]-). Snorre records that King Magnus "contracted in marriage his son Sigurd to Biadmynia, King Myrkjartan's daughter"[399]. Orkneyinga Saga records that Magnus "Barelegs" King of Norway “arranged the betrothal of Bjadmunja, daughter of King Myrkjartan of Connaught to his son Sigurd”, adding that she was five at the time and his son nine[400]. Snorre records that Sigurd left "the Irish king's daughter behind" when he left for Norway following his father's death[401]. According to Morkinskinna, King Magnus arranged the marriage of “his son Sigurdr” to “Malcolm king of the Scots…his daughter” when in Orkney[402]. This clearly refers to the same person as Biadmunia as Morkinskinna adds that the ages of the children as five and nine, as recorded in Orkneyinga Saga. However, the suggestion that her father was King Malcolm is clearly anachronistic in view of the king´s death in 1093. Morkinskinna records that Sigurd “left the daughter of King Malcolm of the Scots behind in the west and did not wish to be married to her” after his father died[403]. m firstly (divorced 1128) as her first husband, MALMFRID Mstislavna, daughter of MSTISLAV II "the Great" Grand Prince of Kiev & his first wife Christine of Sweden (-after 1137). Snorre records the marriage of King Sigurd and "Malmfrid, a daughter of King Harald Valdemarson, eastward in Novgorod"[404]. Morkinskinna records that Sigurd married “Malmfrídr, the daughter of Haraldr Valdimarsson from the east in Kiev…[and] Kristín, the daughter of King Ingi Steinkelsson king of the Swedes”[405]. Snorre records that King Sigurd divorced her[406]. She married secondly ([1130]) Erik Eriksson of Denmark, who succeeded in 1134 as Erik II "Emun" King of Denmark. Baumgarten records her second marriage but only cites one secondary source in support[407]. m secondly ([1128]) CECILIA, daughter of ---. Snorre records the marriage of King Sigurd and "Cecilia, who was a great man's daughter", overruling the objections of the bishops of Bergen and Stavanger[408]. Mistress (1): BORGHILD Olavsdatter, daughter of ---. Snorre names Borghild as the daughter of a "rich bonde called Olaf of D|al who dwelt in Great Dal in Aumord", recording that she had "conversations and intimacy with King Eystein" but that King Sigurd made her his concubine[409]. Morkinskinna names “Borghildr, the daughter of Óláfr of Dalr” as King Sigurd´s concubine[410]. King Sigurd & his first wife had one child:

a) KRISTIN Sigurdsdatter ([1125]-1178). Snorre names "Christina, a daughter of King Sigurd the Crusader and Queen Malmfrid" as the wife of Erling[411]. Morkinskinna names “Kristín” as the daughter of “King Sigurdr jórsalafari and Queen Malmfrídr”[412]. This is confirmed by the Saga of King Sverre which records the marriage of "Ragnhild daughter of Earl Erling and Kristin Kings-daughter" and "Halkel son of Jon Hallkelsson"[413]. [She may have been the Mistress: of SIGURD Haraldsson Mund joint King of Norway, son of HARALD "Gille" King of Norway & his mistress Thora Guttormsdatter (-murdered 10 Jun 1155). Snorre names "Harald…who called himself a son of King Sigurd Haraldson and the princess Kristin, and a brother of King Magnus by the mother's side", when recording that he was captured by Nikolas "Kufung" who brought him to Bergen "into Earl Erling's hands", who ordered him to be taken to Nordnes where he was beheaded[414].] m (1155) ERLING Ormsen "Skakke/the Sharp" of Studla in South Hordaland, son of ORM Sveinsson & his wife Ragnhild Sveinkesdatter (-killed in battle near Nidaros [Trondheim] 18 or 19 Jun 1179, bur Trondheim Cathedral). Left for Palestine 1151 with Kali-Ragnvald Jarl of Orkney. Regent of Norway 1162 for his son King Magnus V. Jarl in Norway 1170. He was killed in battle against King Sverre.

King Sigurd had one illegitimate son by Mistress (1):

b) MAGNUS Sigurdsson ([1115]-murdered Holmengrå, Svinesund 12 Nov 1139, bur Oslo, Halvards Church). Snorre records the birth of Magnus son of King Sigurd and Borghild, stating that he "was sent immediately to Halogaland to be fostered at Bjarkey by Vidkun Jonson"[415]. Morkinskinna names “Magnus” as the son of King Sigurd and his concubine “Borghildr, the daughter of Óláfr of Dalr”, adding that he was “raised in his youth north on Bjarkey with Vidkunnr Jónsson”[416]. He succeeded his father in 1130 as MAGNUS "Blinde/the Blind" King of Norway, deposed 1135. Snorre records that Magnus was proclaimed king on the death of his father, commenting that he was "a great drinker, greedy of money, hard and obstinate", but that he was opposed by Harald "Gille" although an agreement was reached 3 Oct 1130 to divide the country between them[417]. Snorre records that King Magnus was taken prisoner by King Harald's forces, who later blinded him, cut off one of his feet and castrated him[418]. In a later passage, he recounts that Magnus "went north to Nidaros…went into the cloister on the holm and assumed the monk's dress"[419]. Snorre records that Sigurd "Slembidjakn", after murdering King Harald, took ex-king Magnus from his monastery "to make his cause appear better" but that, after his forces were defeated, Magnus fled "eastward to Gautland and then to Denmark" where he was well received by King Erik "Emun" who agreed to invade Norway[420]. Snorre describes how ex-king Magnus was killed at Hvalar, near Holm the Grey, the day after Martinmas[421]. m (1133, repudiated 1133) KIRSTIN Knudsdatter of Denmark, daughter of KNUT "Lavard" Duke of South Jutland/Sønderjylland [Schleswig] and King of the Obotriten & his wife Ingeborg Mstislavna of Kiev ([1118]-). Snorre refers to the wife of King Magnus as "a daughter of Knut Lavard…sister of the Danish King Valdemar" and records that her husband sent her back to Denmark[422]. Morkinskinna records that King Magnus married “Kirstín, the daughter of Knút lávardr and the sister of the Danish king Váldimarr” but adds that he sent her back to Denmark[423].

King Magnus III had [two] illegitimate sons by Mistress (3):

4. OLAV Magnusson ([1098/1100]-24 Dec 1115, bur Trondheim, Christ Church). Snorre names Olav, "much younger than [Eystein and Sigurd]", as son of King Magnus and "Sigrid, a daughter of Saxe of Vik"[424]. He succeeded his father in 1103 as OLAV IV Joint King of Norway jointly with his half-brothers Eystein I and Sigurd. Snorre records that his sons Eystein, Sigurd and Olav took the kingdom of Norway after their father's death, recording that Olav was then four or five years old[425]. Morkinskinna records that Olav “was no older than three years” when his father died, that his half-brothers acted as his regents, and that he did not “live more than twelve years after his father´s death”[426]. Snorre records the death of King Olav, when he was “17 years old…on 24 Dec", and his burial "in Christ Church in Nidaros" after the three brothers had been kings for twelve years[427].

5. [KARE . Snorre names "Sigrid who was mother of King Olaf Magnsuson and of Kare the king's brother who married Borghild, a daughter of Dag Eilifson"[428]. It is not clear entirely clear from this passage whether Kare was a full brother or only uterine brother of King Olav. The latter appears more likely as there is no reference to Kare, or any of his descendants, having claimed the Norwegian throne during the civil wars between Kings Magnus, Harald and Sigurd. This appears supported by a later passage of Snorre which records that "Queen Ingerid had a son to Ivar Sneis…called Orm [surnamed]…King-brother", indicating that the term "king's brother" was also used for uterine brothers[429]. m BORGHILD, daughter of DAG Eilifson & his wife ---.] Kare & his wife had two sons:

a) SIGURD of Austrat . Snorre names "Kare the king's brother who married Borghild, a daughter of Dag Eilifson" and "their sons…Sigurd of Austrat and Dag"[430]. m ---. The name of Sigurd's wife is not known. Sigurd & his wife had three children:

i) JON of Austrat . Snorre names "Jon of Austrat, Thorstein and Andres the Deaf" as sons of "Sigurd of Austrat"[431]. m SIGURD, daughter of ---. Snorre names "Sigrid, a sister of King Inge and of Duke Skule" as wife of "Jon of Austrat"[432].

ii) THORSTEIN . Snorre names "Jon of Austrat, Thorstein and Andres the Deaf" as sons of "Sigurd of Austrat"[433].

iii) ANDRES "the Deaf" . Snorre names "Jon of Austrat, Thorstein and Andres the Deaf" as sons of "Sigurd of Austrat"[434].

b) DAG . Snorre names "Kare the king's brother who married Borghild, a daughter of Dag Eilifson" and "their sons…Sigurd of Austrat and Dag"[435].

King Magnus III had one illegitimate daughter by Mistress (4):

6. THORA Magnusdatter (-1175). Snorre names "Jon Loptson, a daughter's son of King Magnus Barefoot", recording that he was at Bergen in 1164 when King Magnus Erlingsson "and Jon's other relations acknowledged the relationship with him"[436]. m LOFT Sämundsson of Odde. Later a priest in Iceland.

King Magnus III had [one illegitimate son by Mistress (5)]:

7. [HARALD Magnusson (-murdered Bergen 14 Dec 1136). Snorre records that "a man came…out of Ireland called Gillikrist" and met "Halkel Huk, a son of Jon Smiorbalte, who was lenderman in More" in the South Hebrides, that "his mother came with him and said his other name was Harald", claiming that King Magnus was his father, and that he was taken to Norway where King Sigurd "said he must tread over hot irons to prove his birth"[437]. He succeeded in 1130 as HARALD "Gille" King of Norway.]

- see below.

King Magnus III had one [possible illegitimate son by Mistress (6)]:

8. [SIGURD "Slembidjakn" (-killed in battle 12 Nov 1139, bur Aalborg, St Mary). Snorre names "Sigurd who was brought up in Norway and was called priest Adalbrikt's son", whose mother was "Thora, a daughter of Saxe of Vik, a sister of Sigrid who was mother of King Olaf Magnuson…". Morkinskinna records that “Thora” daughter of “Saxi in Vik” was the mother of “Sigurdr…slembidjákn” who was “later alleged to be Magnus´s son”[438]. Snorre says that Sigurd became a clerk and was consecrated a deacon, was called "Slembidjakn" because of "a haughty ungovernable spirit", but that he left Norway for Palestine when he heard that his mother claim that his father was king Magnus. After returning to Norway, he "applied himself to trading expeditions" and while in Denmark "submitted to the iron ordeal to confirm his paternal descent"[439]. He murdered [his half-brother] King Harald in 1136 and succeeded as king of part of Norway[440]. Snorre records that he sailed for Trondheim to seek support and took ex-king Magnus from his monastery "to make his cause appear better"[441]. He was captured after ex-king Magnus was killed, tortured and killed, his body being carried to "Alaborg and interred…in Mary church in that town"[442].] Mistress (1): AUDHILD Thorlufsdatter from Scotland. The primary source which confirms her relationship with Sigurd has not yet been identified. Sigurd had one illegitimate daughter by Mistress (1):

a) INGEGERD. The primary source which confirms her parentage and marriage has not yet been identified. m HAAKON Havardsson "Klo/Claw" of Orkney, son of HAVARD Gunnison & his wife Bergljot.

http://fmg.ac/Projects/MedLands/NORWAY.htm#MagnusIIIdied1103B

-------------------

Magnus og hans mor nevnes også i den eldgamle kilden Sunnmørsættleggen fra omkring 1350. Her slås det fast at han mor er datter av Ragnvald jarl:

Tavle 5 av Sunnmørsættleggen (* på ny linje = ny generasjon, * på samme linje=søsken):

Nesje konning

Barder (Bård) ligger i haugen på Barstad (Hareid), han åtte all Roma (Rommestrand, Romøren eller Remmen) og halve Strandervig og Godøy og Hundeid på Vig.

Eilif Jarl, ligger i Eilifsvig på Godøy * Torstein Blåfot, ligger på Hundeid

Ljot Jarl, gift med dotter til Ragnald Jarl på Godøy, mor til Magnus Berrføtt

Olav, gift med Borgvar (Borgny), datter av Andor (Arnthor) på Brimisnes (Bremsnes, Averøy), søster av Magnus Berrføtt

Kolbjørn på Greipstad (Sykkylven), gift med Ingebjørg, datter av Paal på Hurum og Sigrid Fugl (uvisst hvor) (se 6)

Ottar * Gudleik * Hakon * Sigrid gift med Jon Asgautsson * Inga

Isak Sira prest * Bård Gæig * Arne Korsbrekke, gift med Solveig, (levde 1240) dotter av Gamle på Velle (Sykkylven) og Tora Gudbrandsdotter (se 8)

--------------------

--------------------

Magnus III Barfot

Från Wikipedia

Magnus III Barfot, (Magnus III Olavsson) föddes 1073 och dog i strid 1103. Han var kung av Norge från 1093 fram till sin död. Han var son till kung Olav Kyrre (den fredlige) av Norge och dennes frilla Tora Jonsdatter.

Magnus Barfot representerade en vändning i norsk utrikespolitik; han förde en aggressiv och expansiv politik och försökte bland annat erövra Värmland och Dalsland, vilket dock misslyckades. Magnus Barfots krigföring i Skottland ledde till att många områden och öar med norskättad befolkning antingen inlemmades i eller knöts närmare till Norge, däribland Hebriderna (kallade Söderöarna), Orkneyöarna och Isle of Man. Han förde krig även i Wales och på Irland.

1101 deltog Magnus Barfot i fredssamtalen som kung av Norge i trekungamötet i Kungahälla tillsammans med Inge den äldre från Sverige och Erik Ejegod från Danmark, som en bekräftelse på freden gifte han sig med Margareta Fredkulla som var kung Inges dotter.

Magnus dog efter att ha fått en yxa i halsen under ett slag i Ulster på norra Irland. I Heimskringla berättas att han förde ett lejon av guld i rött fält på skölden och på vapenrocken.

Tillnamn  

Varför Magnus kallades Barfot (från berfættr eller berleggr) är något oklart. Snorre Sturlasson hävdar att kungen och många av hans män hade lagt sig till med vanan att gå klädda »med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper», kanske så som Mel Gibson var klädd i filmen Braveheart. En alternativ förklaring är att skulle ha föredragit att som irländarna gå barfota, utan skor.

I modern tid har Magnus Barfot beskrivits som den siste vikingen av de norska kungarna. Hans samtid gav honom ett annat tillnamn som är lika tydligt: Styrjaldar-Magnus, det vill säga Krigs-Magnus.

Beskrivning  

Magnus Barfot tog inte efter sin far i särskilt mycket, utan påminner mer om sin farfar Harald Hårdråde. Snorre Sturlasson beskriver en kung som var mer stridslysten än sin far; envis och kompromissovillig. Magnus Barfot beskrivs som en stor, kraftig man med axellångt blont hår.

Konflikt om tronen  

När Olav Kyrre blev begravd utsågs Magnus för Norges kung, men i Oppland sitter den åldrande stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen, som kallas Steigar-Tore. Han fostrar Magnus Haraldssons son som alltså är Olav Kyrres bror. Denne kallas Håkon Torefostre och han är en ung man på 25 år som helt styrs av sin fosterfar. Steigar-Tore får Håkon utropad som kung i Oppland. Därefter ger de sig av till Trøndelag och kräver på Øretinget att Håkon skall kallas kung och att riket skall delas på samma sätt som det en kort period var delat mellan Harald Hardråde och Magnus I Olavsson.

Bönderna i Trøndelag är inte särskilt förtjusta i tanken på en kung till, men Håkon ger på Steigar-Tores inrådan vidlyftiga vallöften; och till sist övertygar han trøndelagsbönderna.


Magnus Barfot hade den vackraste hären som gick att uppbringa i Norge, skrev Snorre Sturlasson.Magnus Barfot kommer till Trøndelag med sju långskepp på hösten, han lägger till vid kungsgården i Nidelva. Han vägrar kategoriskt att erkänna Håkons krav. Kort därefter dör Håkon av sjukdom under en ripjakt på Dovrefjell. Håkon Toresfostre fick inte någon egen saga av Snorre, och kan sägas representera ett lokal uppror mot Magnus Barfot.

Krig mot Danmark och Sverige  

Med Håkon död kunde Magnus vända blicken mot utlandet. Precis som hans farfar före honom fyllde han statskassan genom att organisera plundringståg. Från Viken seglade han söderut till Halland, som då tillhörde Danmark, på plundringståg. Snorre skriver: «Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,».

Fienden i hast ble jaget;

hordekongen svidde av hus.

Høyt steig flammer i vinden.

Viskdalske enker fikk våke.

De tre nordiska rikena möttes vid utloppet av Göta älv och gränsdragningen var omtvistad. 1097 drog Magnus Barfot in i Götaland med en stor här för att säkra den norska gränsen och garantera tillgänglighet för den ekonomiskt mycket viktiga farleden. Han red runt med sin här och brände ner hus och hem för lokalbefolkningen tills de svor honom trohet. När han återvände till Viken lämnade han kvar en garnison på 300 man med förråd under ledning av Finn Skoftesson och Sigurd Ullstreng. Påföljande vinter jagades denna garnison bort av svenska trupper. Nästa vår återkom Magnus Barfot med en ny här, men möttes då av en svensk här som var övermäktig och Magnus Barfot undkom knappt med livet i behåll.

Familj  

Magnus Barfot var utomäktenskaplig son till kung Olav Kyrre (den fredlige) av Norge och dennes frilla Tora Jonsdatter. Hans far var troligtvis den förste norske skriv- och läskunnige norske kungen och han dog av sjukdom den 22 september 1093 på gården Haukbø (numera Håkeby) i nuvarande Tanum kommun i Bohuslän efter att ha regerat i 26 år. Denna långa regenttid till trots var Olav bara runt 45 år när han dog. Olav Kyrre fördes till Trondheim (Nidaros) och begravdes i Nidarosdomen. Olav var gift kung Sven Estridsson av Danmarks dotter Ingrid, men äktenskapet blev barnlöst. Olav Kyrres ende son föddes istället av hans frilla Tora Jonsdatter (cirka 1045–cirka 1070), och som tidens sed var uppfostrade inte föräldrarna sonen själva.

Magnus Barfot gifte sig med Inge den äldres dotter Margareta Fredkulla. Äktenskapet var barnlöst, alla Magnus barn är frillobarn.

Barn  

Med "en kvinna av ringa härkomst" (enligt Heimskringla)

1.Øystein I Magnusson, född omkring 1089.

2.Ragnhild Magnusdotter

3.Tora Magnusdotter (morfarsmor till kung Magnus V Erlingsson av Norge.)

Med Thora

1.Sigurd I Magnusson, född omkring 1090

Med frillan Sigrid Saxedotter

1.Olav Magnusson, född omkring 1099

Med okänd kvinna på Irland

1.Harald Gille, född på Irland (omdiskuterat släktskap)

Med Tora Saxedotter

1.Sigurd slemmedjäke

Med okänd kvinna

1.Magnus röde

Källor  

Delar av denna artikel är baserad på en översättning från Wikipedia på norska (bokmål).

Litteratur  

Sturlusson, Snorre, Snorres kongesagaer, »Magnus Berrføtts saga», Oslo 1979

Chronicles of the Kings of Man and the Isles, BL Cotton Julius A vii, oversatt og innledning ved George Broderick, Manx National Heritage, Man 2004

Curphey, Robert A., Peel Castle on St. Patrick's Isle, Peel, Manx National Heritage, Man 2005

Krag, Claus, Aschehougs Norgeshistorie, band 2: »Vikingtid og rikssamling 800-1130», Oslo 1995

Krag, Claus, «Magnus 3 Olavsson Berrføtt», i: Norsk biografisk leksikon, bd 6, Oslo 2003

Ó Corráin, Donnchadh, Vikings in Irland and Scotland in the Ninth Century, Peritia 12, 1998

Enoksen, Lars Magnar, Vikingarnas stridskonst, Lund 2004

Externa länkar  [redigera]

Saga Magnús konungs berfœtts

Magnus Berrføtts saga

Konung Magnus barfots historia Del av Emil Olsons svenska översättning av Heimskringla.

--------------------

Magnus Barfot (norska Berrføtt), Magnus III, ca 1073-1103, norsk kung mellan 1093-1103.

Magnus Barfot sägs ha fått sitt namn efter en härfärd till Skottland, där han övertog den skotska seden att gå barbent klädd i kilt.

Magnus företog krigståg till England och Sverige och befäste Norges välde över Orkneyöarna, Hebriderna och Man.

Magnus Barfot deltog år 1101 tillsammans med kung Inge d. ä. Stenkilsson av Sverige och kung Erik Ejegod av Danmark i trekungamötet i Kongahälla (nuvarande Kungälv) för att sluta fred mellan länderna. Magnus gifte sig med Margareta Fredskulla under trekungamötet.

Magnus Barfot dog under ett vikingatåg till Irland.


--------------------------------------------------------------------------------

Källor

1)  Directory of Royal Genealogical Data, Hull, England 
2)  Jacob Holdts hemsida, USA 

Kung. Född omkring 1074. Död 1103. Magnus III Barfot, född omkring 1074, död 1103, kung av Norge från 1093. Son till kung Olav Kyrre av Norge. Gift med Margareta Fredkulla, dotter till Inge d.ä. av Sverige. Äktenskapet var barnlöst, alla Magnus barn är frillobarn. Magnus härjade i Danmark och försökte erövra Värmland och Dalsland, vilket misslyckades. Magnus krigade även i Skottland där han tvingade kung Malcolm att avstå Söderöarna (Hebriderna), i Wales och på Irland. Hans binamn 'barfot' alternativt 'barben' kommer från hans utländska klädedräkt - antagligen bar han kilt. Magnus dog efter att ha fått en yxa i halsen under ett slag i Ulster på norra Irland. I Heimskringla berättas att han förde ett lejon av guld i rött fält på skölden och på vapenrocken. Barn: Øystein I Magnusson, född omkring 1089. Systrar Ragnhild och Tora. Tora är morfarsmor till kung Magnus V Erlingsson av Norge. Sigurd I Magnusson, född omkring 1090 Olav Magnusson, född omkring 1099 Harald Gille, född på Irland Sigurd slemmedjäke Magnus röde Frilla Frillan Tora Frilla Sigurd Saxedotter Frilla från Irland Frilla Tora Saxedotter Frilla

--------------------

Kilde: Wikipedia.

Magnus Berrføtt, eller Magnus III Olavsson, ble født 1073 og falt i strid 1103, konge i Norge i tidsrommet fra 1093 til 1103. Kong Magnus var en utenomekteskapelig sønn av Olav Kyrre (den fredelige) og Tora Jonsdatter. Magnus Berrføtt (Barfot) markerte ny aggressiv og ekspansiv politikk for landet med vekslende hell, men en del av øyene med norsk bosetning mot Skottland, foruten Orknøyene og Hebridene, ble enten lagt inn under eller bundet tettere til Norgesveldet.


Bakgrunn:

Det finnes ingen kjente portretter av Magnus Olavsson, men dette ukjente steinhodet som arkeologene fant ved Peel Castle, en festning grunnlagt av Magnus, kan representere en mann fra perioden.Olav Kyrre, den fredelige kongen, og sannsynligvis den første norske kongen som kunne lese og skrive, døde fredsommelig av sykdom 22. september 1093 på gården Haukbø (nå Håkeby) i Tanum (Båhuslen) etter 26 år langt styre, men likevel bare i midten av 40-årene. Han ble ført til Nidaros og begravd i Kristkirken. Kong Olav var strategisk gift med Ingrid, datter av kong Svein Estridsson av Danmark, men ekteskapet var barnløst. Derimot fikk han sin eneste sønn Magnus med sin frille, Tora Jonsdatter (ca 1045–ca 1070), og gutten ble satt ut til fostring som skikken var.

Beskrivelse:

Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra berfættr eller berleggr, er noe uklart. Snorre Sturlasson mener at de kom fra at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper», kanskje ikke ulikt slik Mel Gibson var kledd i filmen Braveheart. Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere skotske kilten. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik irene gjorde, uten sko.

Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, Styrjaldar-Magnus, med andre ord Krigs-Magnus. Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den franske kongen Karl den Stores latinske navn Carolus Magnus.

Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, Harald Hardråde. Snorre Sturlasson synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i Magnus Berrføtts saga. At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og Olav Haraldsson. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene.

Ved det nordiske fredsmøtet i 1101 ved Konghelle i norske Båhuslen, nå Kungälv i Sverige ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; Inge Stenkilsson den eldre, svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens Erik Eiegod, danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og mest rask ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til.

[Kongevåpenet:

Magnus Berrføtt var den første norske kongen som brukte løvevåpen, ifølge Snorre. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.

Norges konge

Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene sitter den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen, og derfor kalles Steigar-Tore. Han har sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre kalles han, en ung mann på knapt 25 år og helt dominert av sin fosterfar som får Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter drar de til Trøndelag og på Øretinget krever de kongsnavn og delt rike, slik som da Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde.

Trønderbøndene er ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd gir Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også fratar dem plikten med å gi kongen julegaver går trønderne med på å gi ham kongsnavn.

Lokalt opprør


Magnus Berrføtt hadde den vakreste hæren som var å få i Norge, skrev Snorre Sturlasson.Om høsten kommer Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, legger til ved kongsgården i Nidelven og er ikke blid. Trønderne har tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham de rettighetene og inntektene som han har krav på. Kong Magnus nekter kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore får høre at kong Magnus er i Nidaros og får fraktet Håkon dit, men de føler seg truet av kongens nærvær og hær og reiser hastig av sted igjen. Kort tid etter er Håkon på rypejakt på Dovrefjellet, men blir syk på fjellet og dør.

Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerer kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert danske ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vinner et slag mot trønderne ledet av lendmannen Sigurd Ullstreng, farer deretter nordover når kong Magnus seiler etter dem. De kom så langt nord som til Bjarkøy i Hålogaland, brenner gården og røver løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt får endelig fatt i dem og klynger dem opp i et tre.

Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Når han blir hengt blir halsen slitt av og kroppen falt til jorda. «Vonde er vonde råd,» sier han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og «ødela for alle ransmenn».

Krig mot Danmark og Sverige

Da Håkon var død kunne Magnus vende blikket mot utlandet. Som farfaren hadde gjort før ham lot han rene plyndringstokter fylle statskassen. Fra Viken seilte han sør til Halland i Danmark og herjet vidt og bredt. «Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,» skriver Snorre.

Fienden i hast ble jaget;

hordekongen svidde av hus.

Høyt steig flammer i vinden.

Viskdalske enker fikk våke.

Ved utløpet av Götaelv møtes de tre nordiske rikene. Her har de politiske forholdene vært ustabile i mange år og grensene aldri blitt skikkelig fastlagt. I 1097 rykker Magnus Berrføtt inn Götaland med «en stor og vakker hær» for å sikre den norske grensen og for å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren. Han rider rundt med hæren og brenner inntil lokalbefolkningen sverger troskap til ham. Ved den store innsjøen Vändern lar han bygge en borg av torv og tømmer og grov en vollgrav rundt. Her etterlot han en garnison på 300 mann med forråd, ledet av Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, før han drar tilbake til Viken.

Når isen fester seg på innsjøen kommer svenskekongen med en stor hær, krevde at nordmennene skulle overgi seg, men de avviste tilbudet. Da fylte svenskene diket, dro i stykker befestningen og da overga nordmennene seg. Uten våpen og ytterklær dro de ydmyket tilbake til Norge. Om våren drar kong Magnus igjen tilbake til Sverige for å herje og brenne. Da de kommer på østsiden av Götaelv ved Foksene, nå Fuxerna i Flundre landskommun, kommer de i kamp med en svensk hær. Nordmennene blir underlegne og tar til slutt til flukten. Svenskene følger etter og dreper de som de kommer over, men Magnus Berrføtt makter med nød og neppe å slippe unna.

Fred og bryllup

Sommeren 1101 blir det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De blir enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han får ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (1085–1130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), og som svenskene kaller Margaret (Margareta) Frithpoll. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvisteområde i flere hundre år i nordisk historie.

Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og «lite gjæv mor»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090.

Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099

Erobringen av Irskesjøen


Konge med sverd fra et sett utskårete norrøne sjakkbrikker fra middelalderen som er funnet i Lewis på Hebridene.Etter at Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066 og den påfølgende normanniske erobringen av England ga det danske og norske kongehusene opp å hevde norrøne rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på 1080-tallet, men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, Irland og de ytterste øynene hvor det allerede var en stor norsk befolkning.

På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området Lothlend (Laithlinn og senere kalt for Lochlainn) som den irske forskeren Donnchadh Ó Corráin har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På Orknøyene lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på Irland. Godred Crovan, konge av Man, døde i 1095 og sendte øya Man i Irskesjøen ut i borgerkrig og ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg «en stor og vakker hær og gode skip» ut av landet. Han tar Orknøyjarlene til fange, og lar sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn.

Deretter drar han videre til Suderøyene (Hebridene) hvor han setter seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lar hæren seile videre fra Ljodhus (Lewis) til Ivist (North Uist), Tyvist (Tiree), Myl (Mull) og den hellige øya Iona hvor den hellige Columba bodde før han kristnet det skotske fastlandet. Magnus besøker kirken før han drar videre til Il (Islay) for å brenne der, dro så til Saltire (Kintyre) og herjet på begge sider før han setter opp en provisorisk festning på øya Bute i en bukt som har det norrøne navnet Rothesay og som lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjø-imperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i 1230 og gjenerobret i 1262 etter tre dagers beleiring og med stort mannefall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, Rothesay Castle.

Konge av Man

Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya Man midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna Peel. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens Tynwald hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn Olav aksepterte norskekongens overherredømme. Biskopen i Peel på Man var underlagt erkebiskopen i Nidaros, og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong Johan av England.

Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen.


Peel Castle utenfor byen Peel på Man dekket Irskesjøen mot Irland og Skottland.I henhold til den lokale Krønikene til kongene av Man og Øyene seilte kong Mangus først til St. Patricks øy utenfor Peel: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...»

Den dag i dag står Peel Castle utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrollere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted der den kunne vokte og beskytte munningen til elven Silverburn River.

Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. Krønikene til kongene av Man og Øyene gjør det klart at Peel Castle ble residens og senter for de norrøne kongene av Mans administrasjon helt fram til midten av 1200-tallet.

Wales

Fra Man styrer han mot Bretland (England) og går i land ved Ongulsøysundet (Menai Strait mellom Wales og Anglesey) hvor den norske hæren kommer i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en hålogalending skyter hver sin pil mot ham, begge pilene treffer, men den ene bøyer unna på rustningen, mens den går inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vinner seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy (Anglesey) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge.

Derimot betød det erobring for en walisisk konge, Gruffudd ap Cynan, konge av Gwynedd i nordlige Wales fra 1075 til 1135. Som sønn av en waliser vokste han opp i det norrøne Dublin hos sin mor, datter av den norrøne Sigtrygg Silkeskjegg. Da kong Henrik I av England tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp.


Magnus Berrføtt lar skipet sitt dra over Kintyre.

Skottland

Nordmennene drar så nordover til Skottland og forhandler med skottekongen, ikke med kong Malcolm som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim (Edgar av Skottland). Skottekongen er ikke sterk nok til å hevde seg og inngår forlik. Avtalen er at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair fordi han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tar skottekongen ved nesen når han kommer til Saltire: han lar skipet sitt bli dratt over eidet mellom East Loch Tarbert og West Loch Tarbert mens han selv sitter ved roret. Dermed er alt land til babord norsk.

Om vinteren sitter kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lar mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han gifter bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen Muircheartach som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren 1099 drar kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen er tilsynelatende godt befestet.

Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103

I 1102 dro kong Magnus igjen fra landet med «den vakreste hæren som var til i Norge». Hensikten var å ytterligere befeste riket hans ved Irskesjøen. Denne gangen skal Irland erobres. De betydeligste norske stormennene fulgte ham: Sigurd Ranesson og broren hans, Ulv Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, kongens stallare Øyvind Olboge og mange andre. På Orknøyene får han med seg sønnene til Erlend jarl, Erling og Magnus Erlendsson, og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flykter Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og finner beskyttelse hos skottekongen. Hæren seiler videre til Irland og får med seg kong Myrkjartan. Sammen vinner og befester de Dublin og landområdene rundt, Dublinskir. Om våren drar den norske hæren vestover i Irland til området Ulster, holdt mange slag, forteller Snorre, og vant «mesteparten av landet».

Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen er lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slaktefe og de ble enig om avleveringsdagen, men når dagen kommer er kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig velger kong Magnus, slik Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford Bridge, å gå i land med en mindre hærstyrke og orientere seg. Øyvind Olboge advarer kongen: «Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.»

Snorre forteller at irene i stort antall overfaller nordmennene, og for hver som blir drept kommer en ny i dennes sted, og nordmennene må trekke seg tilbake. En del blir sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av Torgrim Skinnlue fra Opplandene, men de kaster skjoldet på ryggen og flykter. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. «Umandig skilles du fra kongen din,» roper kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og faller. Sammen med ham dør også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer faller og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen.

Ettermæle

Ulster-annalene noterer kort for året 1103: Maghnus ri Lochlainni do marbad for chreich i nUlltaib - «Magnus, konge av Lochlainn, ble drept på et tokt i Ulster».

Etter at norskekongen involverte seg i Irskesjøen skiftet Lochlainn mening. Fra å være skotskekysten, de ytre øyene og kanskje Man, betød det nå Norge.

Med Magnus Berrføtts død lå hans storslåtte imperium rundt Irskesjøen i ruiner. Han ble 30 år gammel og hadde styrt Norge i ti år, slår Snorre fast. I hans dager var det gode tider med fred innenlands, men folk hadde det slitsomt og leidangsferdene hans til Irskesjøen var kostbare. Mot sine egne var han vennesæl, men bøndene var mindre begeistret, og Snorre synes heller aldri å ha hatt altfor store tanker om ham, skjønt han siterer at «konger har man til ære og ikke til et langt liv».

Gatenavn

Magnus Barfot har fått gater oppkalt etter seg i Oslo, Drammen, Sem, Kristiansand, Bergen og Hundhamaren,[1] mens varianten Magnus Berrføtt finnes i Haugesund og Trondheim.[2]

--------------------

1073 - 24 Aug 1103

RESIDENCE: (usikker rekkefølge på friller og barn)

OCCUPATION: Konge i Norge 1093-1103

BIRTH: 1073, (II?) Namur

DEATH: 24 Aug 1103, Connaugt, Ulster, Irland (Connacht ?)

BURIAL: 1103, St. Patrick, Down, Ireland

Father: Olav III Haraldsson KYRRE

Mother: Tora RAGNVALDSDOTTER

Family 1 : NN

Øystein I MAGNUSSON 

Family 2 : Tora

+Sigurd I Magnusson JORSALFAR

+Ragnhild MAGNUSDOTTER

Family 3 : Tora SAKSEDATTER

Sigurd Magnusson SLEMBE 

Family 4 : Sigrid SAKSEDATTER

Olav MAGNUSSON 
Magnus Magnusson RAUDE 

+Thora MAGNUSDOTTER

Family 5 : Margrethe Fredkolla INGESDOTTER

MARRIAGE: ABT 1101, (ektesk. kom ist. for å bilegge striden om Dalsland)

Family 6 : Bethoc GILLESDATTER

+Harald IV Magnusson GILLE

Kilde: nermo.org

--------------------

Susanna Engberg:

Magnus Barfot sägs ha fått sitt namn efter en härfärd till Skottland, där han övertog den skotska seden att gå barbent klädd i kilt. Han fick tillnamnet efter att ha använt en kort tunika och en övre kappa. Det var inte "the belted plaids, the philabeg", en form av kilt 16 x 5 fot, utan "leine croich", en saffransgul "skjorta" som var vanlig bland irer och skottar vid denna tid.

Magnus företog krigståg till England och Sverige och befäste Norges välde över Orkneyöarna, Hebriderna och Man. Magnus ställde anspråk på bl. a. Dalsland, vilket skapade missämja med Inge d. ä. Stenkilsson. Han befäste Kållandsö, men led nederlag i åtminstone en drabbning mot Inge vid "Foxerna", Lilla Edet. Magnus, som även härjat i Danmark, önskade efter en tid fred med sina motståndare Inge d. ä. samt Danmarks kung Erik Ejegod ("den ständigt gode").

Magnus Barfot deltog år 1101 tillsammans med kung Inge d. ä. Stenkilsson av Sverige och kung Erik Ejegod av Danmark i trekungamötet i Kongahälla (nuvarande Kungälv) för att sluta fred mellan länderna. Magnus gifte sig med Margareta Fredkulla under trekungamötet.

Magnus Barfot dog under ett vikingatåg till Irland. Enligt en källa blev han dödad på slottet Tipperary (Tiobrad Arran) 1103. Han fick ett spjut i båda benen (benspärr) och ett yxhugg i halsen. Annals of Ulster förtäljer däremot: "Magnus, king of Lochlann, was killed on a raid in Ulaid".


--------------------------------------------------------------------------------

Källor

1)  Dick Harrison - Gud vill det - Nordiska korsfarare under medeltiden 

--------------------

Reference Book:

She 119.

Konge (king) Magnus Olavsen Berrfødt married Sigrid Torasdtr, daughter of Tora Saksesdtr. He married Dronning Margaret Ingesdtr Fredkolla, daughter of Konge Inge Steikjellsen d.e. and Helena (--?--). He was born before 1070 at Norway. He was Konge av Norge between 1093 and 1103. He died in 1103.

Konge Magnus III. Olavsen Berrfødt (Barelegs) was born before 1070. He died in 1103. He married Prinsesse Bethoc Gille-Abdomhansdatter Hebridene in Scotland. Konge was employed as Konge (King) in 1093/1103 in Norway (Norge).

Prinsesse Bethoc Gille-Abdomhansdtr Hebridene was born at Hebridene. She was Frille. She married an unknown person at Scottland. The unknown person was Kong Magnus Olavsen Berrfødt. She died at Norway. She 119.

--------------------

Magnus III of Norway

Magnus Barefoot (Old Norse Magnús berfœttr, modern Norwegian Magnus Berrføtt, 1073, Norway - August 1103, Ulster) son of Olaf Kyrre and grandson of Harald Hardrada, was King of Norway from 1093 until 1103 and King of Mann and the Isles from 1099 until 1102. The epithet berfœtt means barefoot or bareleg and is commonly understood to come from his habit of wearing Gaelic-style clothing, leaving lower legs bare. According to another theory, he got the nickname because he was forced to flee from an attack in his barefeet.

Reign

The period of peace during the reign of Magnus' father Olaf Kyrre came to an abrupt end when Magnus succeeded him in 1093. Magnus made war with Sweden and Denmark and sought to build a Norwegian empire around the Irish Sea. In 1093 Magnus Barefoot led a Norse fleet from Mann to Ynys Môn, Gwynedd, and appeared off of the coast at Ynys Seiriol (Puffin Island), interrupting a Norman victory celebration after they had recently defeated the Welsh of Gwynedd..[1] In the battle that followed between the Norman occupiers and the Norse, known as the Battle of Anglesey Sound, Magnus shot dead the earl of Shrewsbury with an arrow to the eye.[1] The Norse left as suddenly and as mysteriously as they had arrived, however leaving the Norman army weakened and demoralized.[1] In 1098, he conquered the Orkney Islands, the Hebrides and the Isle of Man. Magnus returned to Norway in 1099 but in 1102 set out again, this time to conquer Ireland. He captured Dublin and the surrounding area.

Death in Battle

After the success in capturing Dublin, Magnus turned his attentions to the north. In the following year, 1103, he moved towards Ulster along with his new Irish ally, the powerful self proclaimed King of Ireland, Muirchertach Ua Briain, whose daughter had married Magnus's son, Sigurd I Magnusson. The Irish forces opposed to him were defeated in several battles and Magnus's army overran a large part of Ulster. Muirchertach Ua Briain now left with his army to go to Connaught. Magnus decided now to return to Norway, while leaving a portion of his forces to hold Dublin and it's surrounding lands. He sent message with a small group of his men to Muirchertach Ua Briain to send provisions for the sea journey ahead of him. Whilst awaiting these supplies, they saw a large dust cloud on the horizon. Unsure as to whether this was an enemy force or the overdue supplies from Connaught, King Magnus advanced through a marshy area to observe the approach. It was discovered that it was indeed the men with the supplies they were awaiting, satisfied at this, Magnus ordered his men back to the camp area to get prepared for the embarkation.

It was at this point that a large Irish force reared out from their hiding places in the marsh, putting into action an ambush that had been stalking the Viking army for some time. The Viking forces being taken by surprise were not in battle order and Magnus attempted to assert control over his disordered army, ordering a portion of his force to seize the high ground and provide archer fire to slow down the Irish. In the ensuing melee, King Magnus received wounds to his legs, being pierced by a spear through both thighs above the knees but fought on, attempting to get his men back to the level ground of the camp site. An axe wielding Irishman charged the King and struck him in the neck, before he was himself was killed by Magnus's personnal guard. King Magnus died where he fell. The Vikings who escaped the ambush sailed immediately away back to Norway.

There is no concrete evidence as to the exact location of his death but belief, folklore and conclusion point either to a location which is known locally as the 'war hollow' which is situated within the Portrush Golf Course in County Antrim in what is now Northern Ireland. Or to another location just outside Downpatrick, County Down.

Magnus was married to Margareta (the daughter of his former enemy Inge Stenkilsson, King of Sweden), in 1101 at Kungahälla. They did not have surviving children. His extant sons at his death were Olaf Magnusson, Øystein Magnusson and Sigurd Magnusson (later known as Sigurd Jorsalfar or Crusader) who all together succeeded him. After his death, Harald Gille and Sigurd Slembedjakn later came forward and both claimed to be his illegitimate sons (and thus heirs to the throne). Harald Gille became king Harald IV of Norway in 1130.

--------------------

Norges konge.

MAGNUS III, called Barefoot (1073-1103), king of Norway (1093-1103), the son of King Olaf III. Magnus spent most of his reign at war, first in Sweden and later in the British Isles, where earlier Norse settlements still legitimized Norwegian claims. By expeditions to the Hebrides and the Isle of Man in 1098 he consolidated Norwegian suzerainty in these parts, and the same year, responding to Welsh bids for help, he defeated Norman forces on Anglesey. Magnus was killed while campaigning in northern Ireland.

MAGNUS BAREFOOT, Norwegian MAGNUS BERRFØTT, Old Norse MAGNUS BARFOT, king of Norway (1093-1103), warrior who consolidated Norwegian rule in the Orkney and Hebrides islands and on the Isle of Man (all now part of the United Kingdom). He was called Barefoot (i.e., bareleg) because he often wore Scottish kilts.

After succeeding his father, Olaf III Haraldsson, Magnus initially ruled jointly with his cousin Haakon and became sole ruler on Haakon's death the following year. In 1098 he launched expeditions to the Hebrides and the Isle of Man and responded to Welsh pleas for help against the Normans by attacking Anglesey, where he defeated the Norman earls Hugh of Chester and Hugh of Shrewsbury. Magnus had attacked Sweden shortly after becoming king, but he made peace with the Swedish king Inge in 1101 and married his daughter Margaret.

Magnus made another expedition in 1102, visiting the Hebrides and Orkneys and the Isle of Man. He was killed in Ireland in August 1103 while foraging for food. Norwegian control of the Isle of Man soon ended, but earls who ruled Orkney recognized the sovereignty of the Norwegian king until 1468, and the Orkney and Hebrides dioceses became part of the Norwegian church.

Magnus var sønn til Olav Kyrre.

Han var samkonge med Håkon (II) Magnusson Toresfostre til 1094 og regjerte så alene til han døde i 1103.

Han ble etterfulgt av sine sønner i et samkongedømme til 1123:

Øystein I Magnusson - konge 1103-23,

Sigurd I Magnusson Jorsalfare - konge 1103-30 og

Olav Magnusson - konge 1103-15.

Etter at Sigurd Jorsalfare døde i 1130 ble hans sønn, Magnus IV Sigurdsson Blinde (konge 1130-35) tvunget til å samregjere med Harald IV Gille som hevdet at han var sønn til Magnus Berrføtt.

Ifølge "Svenskt Biografiskt Lexikon" hadde Margareta og Magnus ingen barn.

Da Olav Kyrre gikk bort, oppsto det et øyeblikk en truende situasjon i Norge. Sønnen Magnus ble straks tatt til konge i Viken. Men Olav Kyrre hadde hatt en bror, som også het Magnus og som han et par år hadde delt kongesetet med. Denne Magnus døde alt i 1069, men han etterlot seg sønnen Håkon. Håkon ble fostret hos kongehusets nære frende, Tore på Steig i Gudbrandsdalen, og så snart det ble spurt at Olav var død, ga opplendingene ham kongsnavn. Han nådde også til Øreting før fetteren Magnus, og lovte folket bedre kår enn før om de ville ta ham til konge - blant annet ville han befri dem for betaling av landøre og julegaver. Håkon ble da straks populær og trønderne tok ham til konge. De samme retterbøtene ga han så på Opplandene. Senere kom Magnus til Nidaros og beklaget seg over Håkons løfter, og nektet å godkjenne dem. Situasjonen var ved å bli spent, begge kongene samlet folk og det tegnet til ufred, da Håkon plutselig ble syk og døde alt våren etter. Folk sørget dypt over ham. Tore på Steig tvilte nå på at han ville få beholde Magnus' vennskap, slik han hadde stelt seg. Likevel er det vanskelig å forklare det han nå gjorde: Han reiste flokk mot Magnus og prøvde å få tatt til konge en dansk mann, en viss Svein Haraldsson. Det har, ikke helt ubegrunnet, vært gjettet på at faren, Harald Flette, stammet fra ladejarlende - annen forklaring på at han kunne settes opp som motkonge er det vanskelig å finne. Tore og Svein fikk følge av et par lendmenn, og i begynnelsen hadde de en smule medgang. Men noe grunnlag for reisningen fantes i virkeligheten ikke. Da flokken vendte sørover fra et herjetog nordpå, ble den oppbrakt av kong Magnus og anførerne ble hengt. Dermed var Magnus ubestridt enekonge i landet.

Magnus førte krig så godt som hvert år mens han var konge. Han ledet hærtog både mot det danske Halland og mot det svenske Götaland, uten at vi sikkert vet hvorfor. Men forholdene ved utløpet av Götaelv der de tre nordiske rikene møttes, var labile, og grensen mellom Norge og Götaland var ikke endelig fastlagt. Magnus' mål kan ha vært å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren som Götaelv var. Etter forhandlinger mellom kongene i de tre rikene ble grenseforholdene til en viss grad ordnet, og freden ble sikret gjennom ekteskap mellom kong Magnus og sveakongen Inges datter Margareta [Fredkulla]. Hendelsene ved Götaelv kan ses på som et varsel om økt norsk interesse for det strategisk viktige området rundt elvemunningen, som et par hundre år senere kom til å stå i sentrum for nordisk politikk.

Men Magnus' interesse var særlig vendt mot vesterhavsøyene og de norrøne bosetningene rundt Irskesjøen. Han drog på to store krigstog i vesterveg, i 1098-99 og 1102-03. Én av forklaringene på tilnavnet "berrføtt" er da også at han skal ha kledd seg i kilt.

Ett av Magnus' motiver for aktiviteten i vest kan ha vært å legge de skotske øyene og Man under seg. Dette ble i hvert fall resultatet. Da orknøyjarlene lå i strid med hverandre, brukte han dette som påskudd til selv å ta makten på øyene, og han la under seg Sudrøyene, Man og andre øyer. Han fikk til og med den skotske kongen til å anerkjenne den norske kongens overherredømme over øyene vest for Skottland.

Magnus finansierte erobringene i vest gjennom plyndring rundt Irskesjøen og i Skottland. Nettopp under et slikt strandhogg i Nord-Irland sensommeren 1103, ble han overfalt av overlegne irske styrker og drept.

Etter Magnus' fall ble den aktive politikken i sørvest oppgitt. Trolig hadde både lendmennene, som kom til å styre så lenge Magnus' sønner var mindreårige, og hirdmennene fått nok av de anstrengelsene det kostet å drive denne politikken. Og for bøndene måtte de hyppige leidangstogene utenlands ha vært en plage. Øyene i sør og vest, med et visst unntak for Orknøyene, kom derfor i en periode til å ligge utenfor den norske kongens innflytelse.

Av de tre sønnene til Magnus Berrføtt, som alle ble konger, var det Sigurd, den nest eldste, som viste størst interesse for verden utenfor landets grenser. Han hadde deltatt i farens tog vestover, og 15-åringen vendte etter farens død hjem til Norge. Sitt store ry, og tilnavnet "jorsalfare", fikk han etter ferden til Jerusalem ("Jorsal"), dit han som den første europeiske konge drog på korstog. I 1108 la han ut med 60 skip, og på veien sørover besøkte han England, Frankrike, Castilla, Portugal, Balearene og Sicilia. Nordmennene deltok i en rekke kamper mot muslimene, og i det hellige land var de med på beleiringen av Sidon (nå Saida i Libanon), noe som kunne ha endt med forskrekkelse dersom ikke venetianske galeier hadde dukket opp i det nordmennene var i ferd med å bli nedkjempet av en muslimsk flåte. Da Sigurd i 1111 vendte hjem etter først å ha besøkt Miklagard (Konstantinopel), brakte han med seg blant annet en flis av Kristi kors. Resten av Sigurds og brødrenes kongetid forløp uten større ytre dramatikk, med unntak av Sigurds omtalte hærtog til Småland. Sigurd holdt seg i slutten av sin regjeringstid mye i Konghelle, som han lot utbygge og befeste som et defensivt tiltak mot svensk ekspansjon ved Götaelv.

 Noted events in his life were:

• Acceded: King of Norway, 1093.

Magnus married Margareta Fredkulla Ingesdotter of Sweden, daughter of Inge I the Elder of Sweden Stenkilsson and Helena of Sweden, circa 1101. (Margareta Fredkulla Ingesdotter of Sweden died on 4 Nov 1130 4.)

--------------------

Magnus III Olavsson, King of Norway1

M, #112984, b. 1073, d. 1103

Last Edited=13 Jul 2005

    Magnus III Olavsson, King of Norway was born in 1073.1 He was the son of Olav III Haraldsson, King of Norway and Thora Jonsdottir. (1) He married Margaret Frithpoll, daughter of Inge I, King of Sweden and Helen (?), in 1101.1 He died in 1103 at Ireland.1
    Magnus III Olavsson, King of Norway also went by the nick-name of Magnus 'the Barefoot'. (2) He succeeded to the title of King Magnus III of Norway in 1093. (1)

Children of Magnus III Olavsson, King of Norway

-1. Harald IV Magnusson, King of Norway+ d. 1136 (1)

-2. Eystein I Magnusson, King of Norway b. bt 1088 - 1089, d. 1122 (1)

-3. Sigurd I Magnusson, King of Norway+ b. 1090, d. 1130 (1)

-4. Olav IV Magnusson, King of Norway b. 1099, d. 1115 (1)

Forrás / Source:

http://www.thepeerage.com/p11299.htm#i112984

--------------------

Magnus Berrføtt, eller Magnus III Olavsson, ble født 1073 og falt i strid 1103, konge i Norge i tidsrommet fra 1093 til 1103. Kong Magnus var en utenomekteskapelig sønn av Olav Kyrre (den fredelige) og Tora Jonsdatter. Magnus Berrføtt (Barfot) markerte ny aggressiv og ekspansiv politikk for landet med vekslende hell, men en del av øyene med norsk bosetning mot Skottland, foruten Orknøyene og Hebridene, ble enten lagt inn under eller bundet tettere til Norgesveldet.

Innhold [skjul]

1 Bakgrunn

2 Beskrivelse

3 Kongevåpenet

4 Norges konge

5 Lokalt opprør

6 Krig mot Danmark og Sverige

7 Fred og bryllup

8 Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099

8.1 Erobringen av Irskesjøen

8.2 Konge av Man

8.3 Wales

8.4 Skottland

9 Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103

10 Ettermæle

10.1 Gatenavn

11 Referanser

12 Litteratur

13 Eksterne lenker


[rediger] Bakgrunn


Det finnes ingen kjente portretter av Magnus Olavsson, men dette ukjente steinhodet som arkeologene fant ved Peel Castle, en festning grunnlagt av Magnus, kan representere en mann fra perioden.Olav Kyrre, den fredelige kongen, og sannsynligvis den første norske kongen som kunne lese og skrive, døde fredsommelig av sykdom 22. september 1093 på gården Haukbø (nå Håkeby) i Tanum (Båhuslen) etter 26 år langt styre, men likevel bare i midten av 40-årene. Han ble ført til Nidaros og begravd i Kristkirken. Kong Olav var strategisk gift med Ingrid, datter av kong Svein Estridsson av Danmark, men ekteskapet var barnløst. Derimot fikk han sin eneste sønn Magnus med sin frille, Tora Jonsdatter (ca 1045–ca 1070), og gutten ble satt ut til fostring som skikken var.

[rediger] Beskrivelse

Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra berfættr eller berleggr, er noe uklart. Snorre Sturlasson mener at de kom fra at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper», kanskje ikke ulikt slik Mel Gibson var kledd i filmen Braveheart. Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere skotske kilten. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik irene gjorde, uten sko.

Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, Styrjaldar-Magnus, med andre ord Krigs-Magnus. Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den franske kongen Karl den Stores latinske navn Carolus Magnus.

Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, Harald Hardråde. Snorre Sturlasson synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i Magnus Berrføtts saga. At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og Olav Haraldsson. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene.

Ved det nordiske fredsmøtet i 1101 ved Konghelle i norske Båhuslen, nå Kungälv i Sverige ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; Inge Stenkilsson den eldre, svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens Erik Eiegod, danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og mest rask ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til.

[rediger] Kongevåpenet

Magnus Berrføtt var den første norske kongen som brukte løvevåpen, ifølge Snorre. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.

Se Norges riksvåpen.

[rediger] Norges konge

Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene sitter den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen, og derfor kalles Steigar-Tore. Han har sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre kalles han, en ung mann på knapt 25 år og helt dominert av sin fosterfar som får Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter drar de til Trøndelag og på Øretinget krever de kongsnavn og delt rike, slik som da Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde.

Trønderbøndene er ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd gir Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også fratar dem plikten med å gi kongen julegaver går trønderne med på å gi ham kongsnavn.

[rediger] Lokalt opprør


Magnus Berrføtt hadde den vakreste hæren som var å få i Norge, skrev Snorre Sturlasson.Om høsten kommer Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, legger til ved kongsgården i Nidelven og er ikke blid. Trønderne har tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham de rettighetene og inntektene som han har krav på. Kong Magnus nekter kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore får høre at kong Magnus er i Nidaros og får fraktet Håkon dit, men de føler seg truet av kongens nærvær og hær og reiser hastig av sted igjen. Kort tid etter er Håkon på rypejakt på Dovrefjellet, men blir syk på fjellet og dør.

Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerer kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert danske ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vinner et slag mot trønderne ledet av lendmannen Sigurd Ullstreng, farer deretter nordover når kong Magnus seiler etter dem. De kom så langt nord som til Bjarkøy i Hålogaland, brenner gården og røver løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt får endelig fatt i dem og klynger dem opp i et tre.

Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Når han blir hengt blir halsen slitt av og kroppen falt til jorda. «Vonde er vonde råd,» sier han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og «ødela for alle ransmenn».

[rediger] Krig mot Danmark og Sverige

Da Håkon var død kunne Magnus vende blikket mot utlandet. Som farfaren hadde gjort før ham lot han rene plyndringstokter fylle statskassen. Fra Viken seilte han sør til Halland i Danmark og herjet vidt og bredt. «Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,» skriver Snorre.

Fienden i hast ble jaget;

hordekongen svidde av hus.

Høyt steig flammer i vinden.

Viskdalske enker fikk våke.

Ved utløpet av Götaelv møtes de tre nordiske rikene. Her har de politiske forholdene vært ustabile i mange år og grensene aldri blitt skikkelig fastlagt. I 1097 rykker Magnus Berrføtt inn Götaland med «en stor og vakker hær» for å sikre den norske grensen og for å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren. Han rider rundt med hæren og brenner inntil lokalbefolkningen sverger troskap til ham. Ved den store innsjøen Vändern lar han bygge en borg av torv og tømmer og grov en vollgrav rundt. Her etterlot han en garnison på 300 mann med forråd, ledet av Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, før han drar tilbake til Viken.

Når isen fester seg på innsjøen kommer svenskekongen med en stor hær, krevde at nordmennene skulle overgi seg, men de avviste tilbudet. Da fylte svenskene diket, dro i stykker befestningen og da overga nordmennene seg. Uten våpen og ytterklær dro de ydmyket tilbake til Norge. Om våren drar kong Magnus igjen tilbake til Sverige for å herje og brenne. Da de kommer på østsiden av Götaelv ved Foksene, nå Fuxerna i Flundre landskommun, kommer de i kamp med en svensk hær. Nordmennene blir underlegne og tar til slutt til flukten. Svenskene følger etter og dreper de som de kommer over, men Magnus Berrføtt makter med nød og neppe å slippe unna.

[rediger] Fred og bryllup

Sommeren 1101 blir det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De blir enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han får ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (1085–1130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), og som svenskene kaller Margaret (Margareta) Frithpoll. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvisteområde i flere hundre år i nordisk historie.

Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og «lite gjæv mor»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090.

[rediger] Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099

[rediger] Erobringen av Irskesjøen


Konge med sverd fra et sett utskårete norrøne sjakkbrikker fra middelalderen som er funnet i Lewis på Hebridene.Etter at Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066 og den påfølgende normanniske erobringen av England ga det danske og norske kongehusene opp å hevde norrøne rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på 1080-tallet, men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, Irland og de ytterste øynene hvor det allerede var en stor norsk befolkning.

På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området Lothlend (Laithlinn og senere kalt for Lochlainn) som den irske forskeren Donnchadh Ó Corráin har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På Orknøyene lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på Irland. Godred Crovan, konge av Man, døde i 1095 og sendte øya Man i Irskesjøen ut i borgerkrig og ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg «en stor og vakker hær og gode skip» ut av landet. Han tar Orknøyjarlene til fange, og lar sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn.

Deretter drar han videre til Suderøyene (Hebridene) hvor han setter seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lar hæren seile videre fra Ljodhus (Lewis) til Ivist (North Uist), Tyvist (Tiree), Myl (Mull) og den hellige øya Iona hvor den hellige Columba bodde før han kristnet det skotske fastlandet. Magnus besøker kirken før han drar videre til Il (Islay) for å brenne der, dro så til Saltire (Kintyre) og herjet på begge sider før han setter opp en provisorisk festning på øya Bute i en bukt som har det norrøne navnet Rothesay og som lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjø-imperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i 1230 og gjenerobret i 1262 etter tre dagers beleiring og med stort mannefall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, Rothesay Castle.

[rediger] Konge av Man

Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya Man midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna Peel. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens Tynwald hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn Olav aksepterte norskekongens overherredømme. Biskopen i Peel på Man var underlagt erkebiskopen i Nidaros, og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong Johan av England.

Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (1079–1095), og en Lagman av Man (1102–1104) etterfulgte kong Magnus igjen.


Peel Castle utenfor byen Peel på Man dekket Irskesjøen mot Irland og Skottland.I henhold til den lokale Krønikene til kongene av Man og Øyene seilte kong Mangus først til St. Patricks øy utenfor Peel: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...»

Den dag i dag står Peel Castle utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrollere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted der den kunne vokte og beskytte munningen til elven Silverburn River.

Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. Krønikene til kongene av Man og Øyene gjør det klart at Peel Castle ble residens og senter for de norrøne kongene av Mans administrasjon helt fram til midten av 1200-tallet.

[rediger] Wales

Fra Man styrer han mot Bretland (England) og går i land ved Ongulsøysundet (Menai Strait mellom Wales og Anglesey) hvor den norske hæren kommer i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en hålogalending skyter hver sin pil mot ham, begge pilene treffer, men den ene bøyer unna på rustningen, mens den går inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vinner seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy (Anglesey) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge.

Derimot betød det erobring for en walisisk konge, Gruffudd ap Cynan, konge av Gwynedd i nordlige Wales fra 1075 til 1135. Som sønn av en waliser vokste han opp i det norrøne Dublin hos sin mor, datter av den norrøne Sigtrygg Silkeskjegg. Da kong Henrik I av England tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp.


Magnus Berrføtt lar skipet sitt dra over Kintyre.

[rediger] Skottland

Nordmennene drar så nordover til Skottland og forhandler med skottekongen, ikke med kong Malcolm som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim (Edgar av Skottland). Skottekongen er ikke sterk nok til å hevde seg og inngår forlik. Avtalen er at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair fordi han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tar skottekongen ved nesen når han kommer til Saltire: han lar skipet sitt bli dratt over eidet mellom East Loch Tarbert og West Loch Tarbert mens han selv sitter ved roret. Dermed er alt land til babord norsk.

Om vinteren sitter kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lar mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han gifter bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen Muircheartach som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren 1099 drar kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen er tilsynelatende godt befestet.

[rediger] Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103

I 1102 dro kong Magnus igjen fra landet med «den vakreste hæren som var til i Norge». Hensikten var å ytterligere befeste riket hans ved Irskesjøen. Denne gangen skal Irland erobres. De betydeligste norske stormennene fulgte ham: Sigurd Ranesson og broren hans, Ulv Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, kongens stallare Øyvind Olboge og mange andre. På Orknøyene får han med seg sønnene til Erlend jarl, Erling og Magnus Erlendsson, og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flykter Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og finner beskyttelse hos skottekongen. Hæren seiler videre til Irland og får med seg kong Myrkjartan. Sammen vinner og befester de Dublin og landområdene rundt, Dublinskir. Om våren drar den norske hæren vestover i Irland til området Ulster, holdt mange slag, forteller Snorre, og vant «mesteparten av landet».

Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen er lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slaktefe og de ble enig om avleveringsdagen, men når dagen kommer er kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig velger kong Magnus, slik Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford Bridge, å gå i land med en mindre hærstyrke og orientere seg. Øyvind Olboge advarer kongen: «Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.»

Snorre forteller at irene i stort antall overfaller nordmennene, og for hver som blir drept kommer en ny i dennes sted, og nordmennene må trekke seg tilbake. En del blir sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av Torgrim Skinnlue fra Opplandene, men de kaster skjoldet på ryggen og flykter. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. «Umandig skilles du fra kongen din,» roper kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og faller. Sammen med ham dør også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer faller og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen.

[rediger] Ettermæle

Ulster-annalene noterer kort for året 1103: Maghnus ri Lochlainni do marbad for chreich i nUlltaib - «Magnus, konge av Lochlainn, ble drept på et tokt i Ulster».

Etter at norskekongen involverte seg i Irskesjøen skiftet Lochlainn mening. Fra å være skotskekysten, de ytre øyene og kanskje Man, betød det nå Norge.

Med Magnus Berrføtts død lå hans storslåtte imperium rundt Irskesjøen i ruiner. Han ble 30 år gammel og hadde styrt Norge i ti år, slår Snorre fast. I hans dager var det gode tider med fred innenlands, men folk hadde det slitsomt og leidangsferdene hans til Irskesjøen var kostbare. Mot sine egne var han vennesæl, men bøndene var mindre begeistret, og Snorre synes heller aldri å ha hatt altfor store tanker om ham, skjønt han siterer at «konger har man til ære og ikke til et langt liv».

[rediger] Gatenavn

Magnus Barfot har fått gater oppkalt etter seg i Oslo, Drammen, Sem, Kristiansand, Bergen og Hundhamaren,[1] mens varianten Magnus Berrføtt finnes i Haugesund og Trondheim.[2]

[rediger] Referanser

^ Magnus Barfot*. Finn.no. Besøkt 23. mars 2007(2007-03-23 ).

^ Magnus Berrføtt*. Finn.no. Besøkt 23. mars 2007(2007-03-23 ).

[rediger] Litteratur

Sturlusson, Snorre, Snorres kongesagaer, «Magnus Berrføtts saga», Oslo 1979

Chronicles of the Kings of Man and the Isles, BL Cotton Julius A vii, oversatt og innledning ved George Broderick, Manx National Heritage, Man 2004

Curphey, Robert A., Peel Castle on St. Patrick's Isle, Peel, Manx National Heritage, Man 2005

Krag, Claus, Aschehougs Norgeshistorie, bind 2: «Vikingtid og rikssamling 800-1130», Oslo 1995

Krag, Claus, «Magnus 3 Olavsson Berrføtt», i: Norsk biografisk leksikon, bd 6, Oslo 2003

Ó Corráin, Donnchadh, Vikings in Irland and Scotland in the Ninth Century, Peritia 12, 1998

Enoksen, Lars Magnar, Vikingarnas stridskonst, Lund 2004

[rediger] Eksterne lenker

Saga Magnús konungs berfœtts

Magnus Berrføtts saga

--------------------

Magnus III Barfot, (Magnus III Olavsson) föddes 1073 och dog i strid 1103. Han var kung av Norge från 1093 fram till sin död. Magnus Barfot representerade en vändning i norsk utrikespolitik; han förde en aggressiv och expansiv politik och försökte bland annat erövra Värmland och Dalsland, vilket dock misslyckades. Magnus Barfots krigföring i Skottland ledde till att många områden och öar med norskättad befolkning antingen inlemmades i eller knöts närmare till Norge, däribland Hebriderna (kallade Söderöarna), Orkneyöarna och Isle of Man. Han förde krig även i Wales och på Irland.

1101 deltog Magnus Barfot i fredsamtalen som kung av Norge i trekungamötet i Kungahälla tillsammans med Inge Stenkilsson från Svitjod och Erik Ejegod från Danmark, som en bekräftelse på freden gifte han sig med Margareta Fredkulla som var kung Inges dotter.

Magnus dog efter att ha fått en yxa i halsen under ett slag i Ulster på norra Irland. I Heimskringla berättas att han förde ett lejon av guld i rött fält på skölden och på vapenrocken.

Varför Magnus kallades Barfot (från berfættr eller berleggr) är något oklart. Snorre Sturlasson hävdar att kungen och många av hans män hade lagt sig till med vanan att gå klädda «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper», kanske så som Mel Gibson var klädd i filmen Braveheart. En alternativ förklaring är att skulle ha föredragit att som irländarna gå barfota, utan skor.

I modern tid har Magnus Barfot beskrivits som den siste vikingen av de norska kungarna. Hans samtid gav honom ett annat tillnamn som är lika tydligt: Styrjaldar-Magnus, det vill säga Krigs-Magnus.

Magnus Barfot tog inte efter sin far i särskilt mycket, utan påminner mer om sin farfar Harald Hårdråde. Snorre Sturlasson besk

view all 22

Magnus III Olavsson «Barefoot», King of Norway's Timeline

1073
1073
Østfold, Norway
1088
1088
Age 15
Norge
1090
1090
Age 17
Trondheim, Sør-Trøndelag, Norway
1090
Age 17
Norway
1093
1093
- 1103
Age 20
Konge av Norge
1093
- 1103
Age 20
Norway
1093
- 1094
Age 20
Norway
1094
1094
- 1103
Age 21
Norway
1099
1099
Age 26
Sør-Trøndelag, Norway
1099
Age 26
Trondheim, Sor-Trondelag, Norway