Ole Andreas Stang (24 February 1872 – 14 July 1955) was a Norwegian businessperson and landowner.

Personal life

He was born in Sarpsborg as a son of landowner Mads Wiel Stang (1838–1909) og Anna Cathrine Diderikke Christine Breder (1848–1908).[1] He was a brother of Jørgen Breder Stang, second cousin of Olaf Stang and third cousin of Emil Stang, Jr. and Fredrik Stang.[2]

In 1895 he married Emma Heiberg (1874–1927), who became mistress of the robes in the Norwegian royal court. She was a daughter of consul Axel Heiberg and Ragnhild Meyer.[1] They had the sons Axel Heiberg Stang and Thomas Stang.[2] The latter had the son Ole A. Stang, Jr., and later married Wenche Foss with whom he had the son Fabian Stang.

Career

After finishing his secondary education in 1890, he graduated from the Royal Frederick University with the cand.jur. degree in 1898. After undergoing training in the timber business in Norway and abroad, he became attorney for the company Mads W. Stang in 1898 and partner in 1904. He was the manager of this company for ten years until 1919, when it was liquidated and the assets divided between Stang and two brothers. He took over large forest estates previously owned by the company. He first settled at the property Solbakken at Skøyen, later in rural Rømskog.[1][3] He also bought the property Maarud in Sør-Odal in 1911, which became the basis for his son and grandson's snack company Maarud.[4]

He was a board member of Saugbrugsforeningen from 1908, and chairman from 1925 to 1945. He also chaired Lillestrøm Dampsag og Høvleri from 1919 to 1931, Forsikringsselskapet Norden and the supervisory council of the Norwegian Forestry Society. He was a board member of Ørje Bruk and Cathrineholm Jernverk. During the 1914 Jubilee Exhibition, he chaired the committee on forestry.[1][3] He died in July 1955.[5]

References

• Steenstrup, Bjørn, ed. (1948). "Stang, Ole Andreas". Hvem er hvem? (in Norwegian). Oslo: Aschehoug. p. 500. Retrieved 24 February 2012.
• Bratberg, Terje. "Stang – yngre haldenslekt". Store norske leksikon (in Norwegian). Oslo: Kunnskapsforlaget. Retrieved 24 February 2012.
• Hoffstad, Einar, ed. (1935). "Stang, Ole A(ndreas)". Merkantilt biografisk leksikon (in Norwegian) (1st ed.). Oslo: Yrkesforlaget. p. 862. Retrieved 24 February 2012.
• Aaserud, Kjell (17 November 1978). "Potetene ble gull for Maarud". Aftenposten. p. 11.
• "Dødsfall". Aftenposten. 15 July 1955. p. 8.
• Kilde:
• Kilde: Wikipedia

  ---

Ole Andreas Stang og brødrene Jørgen Breder Stang, og Paul Mads Wiel Stang arvet hver seg 70 000 mål skog i 1920 fra faren Mads Wiel Stang

Ole Andreas Stang

Ole A. Stang beregnet sin egen fødsel dårlig. Den fant sted i 1923. Hadde han bare ventet i fem år, ville en jubileumsbok-forfatter mot slutten av 1970-årene innlemmet ham i de begivenheter som er utgangspunktet for jubileet. Men Ole Andreas gjorde seg altså gjeldende med et spedt, men tydelig skrik i 1923, og forlangte derigjennom å bli nevnt fra og med den tid oppbyggingen av Maarud begynte. Hva gjorde guttepjokken i jubileumsåret — 1928? På Maarud er man travelt opptatt med å bygge ferdig det monumentale hønchuset. Og dcr borte bak byggeplassen, med et rikholdig utvalg av bordbiter innen rekkevidde —sitter Ole A. Stang. Han bygger flymaskin. Med propell. To år senere lander en sveit fly på Glomma bortenfor Maarud. Aldri har Ole A. Stang hatt større Øyne. I barnesinnet landet en million fly på Glomma ... Hvor er pappa? Alltid på farten. Ikke av den typen som i barns erindring sitter evig montert i lenestol bak avis. Telefonen ringer på Maarud. Ole Andreas og søsteren spurter for å ta den. Søsteren vinner. Treffer man Thomas Stang? Nei, svarer sØsteren. Han er enten på møte, ellers er han på jakt ... Broren nikker enig. Det var akkurat hva han selv tenkte å svare. — Det foregikk alltid noe. Noe med bedriften, gjester, sport, reising. Vi barna ble mer og mindre dratt inn i det. For mitt vedkommende resulterte det blant annet i at jeg gikk på 11 forskjellige skoler. Et stygt tall. Det avspeiler seg i vidnes-byrdene ... Det må ikke somles med utdannelse, mente fader Thomas Stang. Han sendte seks år gammle Ole Andreas til skolen på SeterstØa. Senere ble det ordnet med privatundervisning, slik at man ikke risikerte sommel. Umiddelbart etterpå reiste Ole til bestemor i Oslo, og gikk på «Adelaide Stangs privatskole». Så var det et år på realskolen, Frogner, retur til Maarud, og fullførte realskole på Årnes.
1938: Ole er 15 år. Til by'n igjen. Itt'no sommel. Frogner skole igjen, første gymnasieklasse, latinlinjen. — Hvordan gikk det? — Elendig. Jeg strøk. I latin. Sic transit gloria mundi, om jeg ikke husker feil. Men for å rette opp dette samlede inntrykk, bør det kanskje fremgå at jeg omsider fikk eksamen. Etter to-årig kurs på Grimeland skole. Altså artium i 1941, 18 år gammel. Dersom ikke følgende setning strykes av Maaruds ledelse, tar vi den med som et ledd i den samlede personskildring: Ole A. Stang mener selv at de tildels labre karakterer i begyn-nelsen av utdannelsen kommer av at han var «uheldig». I den grad at han visstnok hadde en helt egen evne til å irritere visse lærere. Den irriterende ungdom var muligens skoletrett — en slut-ning vi fester lit til når vi ser hans fornøyde uttrykk da han i 1941 ble plantet i skogen. Fader Thomas mente praksis i skogen var maktpåliggende, og sønnen trivdes utmerket med blinking, hugging og kjøring et halvt års tid. Fra vinteren 1941 til desember 1942, fant vi Ole Andreas på Statens skogskole, Evenstad. På grunn av farens aversjon mot enhver form for sommel, måtte Ole A. Stang finne seg i å være den yngste i klassen — hvilket han stort sett alltid har vært. I 1943 ble den nybakte skogtekniker observert lett fry-sende på sagbruket ved Disenå, og sommeren 1943 i behage-ligere temperatur med skogtakstasjon for Norsk Skogkontor. Fra 1943 til 1944 feide han med seg Treiders handelsskole, fortsatte med skogtakst, og praksis i Mathiesen — Eidsvold Værks skogbruk. Inntil han ble knott-sjef på Maarud. — Knott-sjef? — En av mine kjæreste titler gjennom tidene. Vi hadde en generator-knott-produksjon igang på Maarud, og i 1945 ble jeg plassert der. Vi befinner oss i 1940-årene — en epoke som omfatter mer enn knott-administrasjon, kalde sagbruk og takst. Det var krig. Unge Stang fikk etterhvert delta i distriktets illegale virksomhet. I det siste krigsåret gjennomførte tyskerne et raid i Odalen, og sammen med andre måtte Stang rømme til skogs. — Vi lå på skogen en måneds tid, inntil freden kom. Som-meren 1945 drev jeg med diverse arbeid innen Hjemmefronten, og gikk deretter over i den frivillige vaktabataljon på Kongsvinger. Således gjorde jeg også unna noe av militær-tjenesten. Tid for fredeligere sysler: avsted til Sverige for praksis i et treforedlingsselskap, og senere elev ved Tekniska Skogs- og Sågvårksskolan i IfårnOsand fra januar til mars 1946. Fader Thomas Stang kunne med tilfredshet konstatere at den 20 år gamle sønnen ikke hadde vært offer for sommel, halte frem atlaset og pekte på Amerika. Men før vi sender ham avgårde til det land der man blant annet begynner dagen med to egg, må vi gå 20-åringen litt etter i sømmene. Intetanende ble han født som «kron-prins» til sin fars energiske rike. Derfor den nyss omtalte ikke-somlende tirade av en utdannelse. — Hvordan opplevde gutten disse fremtidsperspektiver? — Først i 20 års-alderen hørte jeg litt snakk om dette at jeg skulle overta med tiden. Og jeg kvitterte i mitt stille sinn med å tvile på at jeg skulle greie å seile den svære skuta. Den så ihvertfall svær ut for meg ... for Ivrig reflekterte jeg ikke så mye over alt det far drev med —men helhetsinntrykket var forståelig nok ganske omfattende. Jeg husker mor og jeg prae tet litt om det. Hun lot skinne igjennom at det neppe var for-nuftig å satse på så altfor mye forskjellig. — Et trøstens ord? — Forsåvidt, — i den grad at jeg fikk større lyst til å spesia-lisere meg på det jeg var mest interessert i: skogen. Det var meningen at jeg skulle bli forstkandidat, men det var håpløst å komme inn på landbrukshøyskolen etter krigen. Jeg kunne forresten ikke forstå fars forhold til skogen: hvorfor gikk han ikke dit hver eneste dag? Hva var vitsen med å drive med annet enn skog? I sin tid sto Thomas Stang på et skipsdekk og så kjølvannet linjere kursen til Amerika. 1946: Ole A. Stang sto ikke på et skipsdekk. Han satt forholdsvis komfortabelt inne i et passasjerfly. Barndomsminnene fikk ny næring: fly med selvlaget propell og en million fly som landet på Glomma .. .
— Formaninger med på veien? — Selvfølgelig. Men mer i min fars ånd, enn bestefars. Nemlig: «I Amerika er det bedre å gjøre noe gærn't enn ikke å gjøre noe i det hele tatt». Jeg mente selv at dette var fornuftig tale. — Og en ny Amerika-venn ble født? — Tja. jeg ble ikke så gjennomgripende begeistret som min far var, men jeg likte samfunnet der borte. Jeg fornemmet også pågangsmotet, arbeidslysten og tiltakslysten. De fleste som kritiserer Amerika, har aldri vært der. Iniversity nf Kansas. Økonomi. Hva kan vidnesbyrdet berette? Det beretter at Ole A. Stang kunne vende hjem som sivil-økonom i 1948. Under et Sverige-besøk hadde Ole A. Stang truffet Inga Louise Manner, — et møte som foranlediget giftemål i byen Lawrence, Kansas i 1948. De kjøp en brukt bil, satte den i gir, og kjørte gjennom 30 forskjellige stater. Underveis ble det studert såvel skogbruk som industri. Etter to—tre måneder vendte de hjem. Stang fikk nå jobb som konsulent i Industriforbundets Ra-sjonaliseringskontor A/S. Her var han til våren 1951, dog med et avbrekk på 7 måneder da han studerte språk og jobbet hos en cellulose- og tremasseagent i Paris. Våren 1951 hadde Thomas Stang hatt Herre Fabrikker ved Porsgrunn i tre år. Det var vanskelige forhold, og Ole ble sendt dit. — Jeg var en slags disponent. Jeg sier «en slags» fordi jeg begynte med å gå på skift i cellulosefabrikken. Det var utvilsomt den rette fremgangsmåte, idet jeg kom i skikkelig kon-takt med folkene. Total mangel på intern kontakt var et ganske typisk problem i industrien. Stang var på Herre til høsten 1954. Da flyttet han tilbake til Maarud (og spiste camembert med velbehag). Han mente at en liten fabrikk som Herre hadde lite for seg, og fastslo at det ikke forelå kapital til å bygge den ut. Det unge ektepar flyttet inn i hovedbygningen på Maarud med sine tre barn Ragnhild, Margrethe og Thomas. Fredrik kom til verden på Maarud to år senere. — Jeg kunne dengang smykke meg med titelen «kontorist». Det var såvel bestyrer som kontorsjef her fra før, og jeg ramlet mellom to stoler. Og slik var situasjonen i seks år. Det var umulig å utrette noe som monnet — økonomien var svært stram. Funksjonærene var opptatt av nettopp dette — men far hadde som kjent en egen evne til å se stort på sakene. Gjeld tynget ham lite. Fra 1959 til 1960 så det ikke særlig lyst ut, og etter diverse forhandlinger ble det besluttet at jeg skulle overta Maarud Bedrifter. Norsk Telegrambyrås tidligere siterte melding om denne transaksjonen gir bare et lite bilde av situasjonen i 1960. Ole A. Stang satt i rcalitctcn mcd gjcldspostcr som langt ovcrstcg kjøpesummen. — Tyngende? — Det var jo komisk å kunne si: jeg begynte med to tomme hender, og nå sitter jeg med endel millioner i gjeld. Det er jo ganske bra ... nåvel, det var selvsagt verdier bakom, men bare delvis omsettelige — nemlig under forutsetning av fort-satt drift. Maarud omfattet et skred av forskjellige avdelinger. Stang gikk systematisk til verks. Bedriften trengte all inntekt den kunne få, og de avdelingene som kastet noe av seg måtte «melkes» for å gi mulighet for investeringer i andre ting. På denne måten unngikk man å legge ned for fote, men avviklet smått og pent. Klokkene ringte først for pølsemakeriet. Dernest hønseriet, gartneriet og gresstørkeanlegget. Senere fulgte trelast-bruket, trelastutsalget og husavdelingen. Bedriften tapte ikke på nedleggelsen. I en del tilfeller kunne man selge unna aktiva og få kapital til andre formål. Trelastbruket ble leid bort, og beholdningen solgt. Dette skaffet kapital til satsing på Potetgull og ost. — Hvorfor ble disse to produktene valgt? — Det gikk nærmest på følelsen. Jeg var ikke helt sikker, men kom til at det var verd å ta sjansen. Trevarefabrikken og husbyggingen varte frem til 1971. Det var den siste sanering som skjedde i løpet av de 10 årene. I 1962 ble kontorene flyttet inn i «høyblokken», som hadde huset margarinfabrikken og ysteriet. Den første hjem-mebyggede chips-kokeren sto da i pølsemakeriets lokaler. I 1967 ble ny bygning for Potetgull innviet. — Poenget var hele tiden å begynne smått og pent, og la anleggets kapasitet vokse etter omsetningen. På den måten kunne vi også til enhver tid unngå å koke i gammel olje. Det var stor ståhei omkring innvielsen av Potetgullfabrik-ken i 1967. Representanter fra myndighetene, og det ene med det andre. Bare to år senere ble den andre halvparten av chips-fabrikken innviet, idet man trengte enda en produk-sjonslinje. Ingen hadde drømt om dette to år tidligere. Fast grunn under føttene: 1967. Og med fast grunn under føttene, gikk Stang til værs. Har vi kanskje ikke skildret småtassen som bygget fly? Og mil-lioner av fly? Det som Ole A. Stang måtte ha bragt med av småtassen i seg, ga fra seg en intens og dypfølt glede da han tok sitt flysertifikat. Forøvrig ikke blott til lyst: flyet har sta-dig være til stor nytte for bedriften. Maarud var på vei inn i en ny epoke. — Det begynte endelig å se lovende ut, og det var en god følelse etter disse trengselstider. I slutten av 1960-årene be-gynte vi også å bygge på ysteriet, og i 1970 kom potetlageret. Dernest snack-fabrikken og verkstedet. I 1972 ble potetlage-ret utvidet med 150 prosent, og ferdigvarelageret realisert i 1974. I mellomtiden var ysteriet påbygget nok en gang. Kranselag så å si hvert eneste år. Og man bygger frem-deles. I jubileumsåret utvides ysteriet, og nytt maskinhus for jordbruket frigjør plass i potetlageret. Konklusjonen på dette blir at Maarud Bedrifter har vært en solid og god «butikk» siden 1969. Under den betydelige omleggingen som altså strakk seg over en tiårs periode, var det ikke nødvendig å si opp folk. — Det har vært en lykke for oss. Filosofien er jo å satse mest mulig på lokale krefter når det gjelder medarbeidere. Halvparten av folkene er annen generasjon, og en del første. For skogens vedkommende er det ikke få som kan se tilbake på såvel fedre som bestefedre på samme arbeidsplass. Arbeids-kraften er i det hele meget stabil, og består av en solid stamme mennesker som er vant til å gjøre litt av hvert. At vi har maktet å få til jevn beskjeftigelse året rundt, er også en glede. Det skaper en egen atmosfære å ha slike folk, — slik mange som driver utenfor byene har det privilegium å oppleve. Stang mener også at det er psykologisk fordelaktig at industrien befinner seg "inne på gården". — Det er kanskje ikke noe man tenker over til daglig, men jeg tror det er fint å ha bedriften liggende ved et privat gårdstun, i stedet for å skyve den fra seg, — selv om det kunne vært visse fordeler ved å bo lenger unna. Filosofien er fortsatt å ekspandere ettersom man vokser, —utvide ettersom man tjener penger. Å presse frem produkter skaper en kunstig situasjon som lett legger forholdene til rette for baksmell. Videre er det ønskelig å låne opp minst mulig kapital. — Dessuten er det viktig at flest mulig er med på avgjørel-sene, og at disse kan tas raskt. Derfor møtes fem fagsjefer hver 14. dag og går igjennom en lang liste saker som skal avgjøres. Innen denne gruppen er alle med på alt. Styre og råd får kopi av referatene, og kobles inn ved større, prinsi-pielle saker. Ole A. Stang tar grøssende avstand fra alt som smaker av «gods», «godseier» og andre begreper som han mener hører fortiden til. — Patriarkenes tid er forbi. Min bestefar og tildels min far virket i tider da dette var naturlige roller for dem. Men i vår tid er det helt forkastelig. Vi som virker på Maarud må omgås sammen, og feste litt sammen. Man kan ikke i dag snike omkring og kjefte på folk... — Det finnes mennesker som mener at chips-fabrikanter bør legges i jern? — Det finnes alltid mennesker som vil legge andre mennesker i jern. Kosthold-debatten de siste årene har til tider avstedkommet slike utbrudd. Enkelte synes å tro at den pri-vate industri utelukkende er tuftet på svindel, utbytting og unyttelse. Slik uvitenhet må man leve med. Det er et ganske naivt og unyansert historiesyn, samt manglende menneske-kunnskap, som ligger til grunn. Vi har i våre arkiver en enorm samling presseklipp fra mange år tilbake. Gjennom-gangstonen er at denne bedriften har vært til velsignelse for folk og bygd. Og dette tror også Vi den har vært. Bare de siste årene er det kommet en del sterkt kritiske drypp hva snacks angår. Ikke slik at man stempler produktene som farlige, men peker på at uriktig bruk — altså overforbruk — kan være uheldig. Dette er forholdsvis nye ting, og det er vel et tanke-kors hvis enkelte mener at man skal risikere å legge ned 250 arbeidsplasser av den grunn. Kunnskapene om kosthold er like nye for fabrikantene som for publikum forøvrig. Og vi er ikke samvittighetsløse gangstere som blåser unna skikkelig argu-mentasjon for å tjene penger i fred. Men vi makter ganske enkelt ikke å forandre alle forhold over natten. Vi arbeider målbevisst for å trekke ut de riktige aspektene i disse sakene, og finne frem til metoder og produkter som imøtekommer dette. — Hva om Staten en gang tar alle store skogeiendommer? — Det har vært snakk om en slik utvikling i adskillige år. Jeg tviler på om Staten kan drive skog bedre enn private. Men om så skjer, vil jeg gjerne beholde 20-30 mål skog som jeg kan pusle med.

Maarud historien

Ole Andreas Stang (24 February 1872 – 14 July 1955) was a Norwegian businessperson and landowner.

Personal life

He was born in Sarpsborg as a son of landowner Mads Wiel Stang (1838–1909) og Anna Cathrine Diderikke Christine Breder (1848–1908).[1] He was a brother of Jørgen Breder Stang, second cousin of Olaf Stang and third cousin of Emil Stang, Jr. and Fredrik Stang.[2]

In 1895 he married Emma Heiberg (1874–1927), who became mistress of the robes in the Norwegian royal court. She was a daughter of consul Axel Heiberg and Ragnhild Meyer.[1] They had the sons Axel Heiberg Stang and Thomas Stang.[2] The latter had the son Ole A. Stang, Jr., and later married Wenche Foss with whom he had the son Fabian Stang.

Career

After finishing his secondary education in 1890, he graduated from the Royal Frederick University with the cand.jur. degree in 1898. After undergoing training in the timber business in Norway and abroad, he became attorney for the company Mads W. Stang in 1898 and partner in 1904. He was the manager of this company for ten years until 1919, when it was liquidated and the assets divided between Stang and two brothers. He took over large forest estates previously owned by the company. He first settled at the property Solbakken at Skøyen, later in rural Rømskog.[1][3] He also bought the property Maarud in Sør-Odal in 1911, which became the basis for his son and grandson's snack company Maarud.[4]

He was a board member of Saugbrugsforeningen from 1908, and chairman from 1925 to 1945. He also chaired Lillestrøm Dampsag og Høvleri from 1919 to 1931, Forsikringsselskapet Norden and the supervisory council of the Norwegian Forestry Society. He was a board member of Ørje Bruk and Cathrineholm Jernverk. During the 1914 Jubilee Exhibition, he chaired the committee on forestry.[1][3] He died in July 1955.[5]

References

• Steenstrup, Bjørn, ed. (1948). "Stang, Ole Andreas". Hvem er hvem? (in Norwegian). Oslo: Aschehoug. p. 500. Retrieved 24 February 2012.
• Bratberg, Terje. "Stang – yngre haldenslekt". Store norske leksikon (in Norwegian). Oslo: Kunnskapsforlaget. Retrieved 24 February 2012.
• Hoffstad, Einar, ed. (1935). "Stang, Ole A(ndreas)". Merkantilt biografisk leksikon (in Norwegian) (1st ed.). Oslo: Yrkesforlaget. p. 862. Retrieved 24 February 2012.
• Aaserud, Kjell (17 November 1978). "Potetene ble gull for Maarud". Aftenposten. p. 11.
• "Dødsfall". Aftenposten. 15 July 1955. p. 8.

Kilde

• Kilde: Wikipedia

  ---

Ole Andreas Stang og brødrene Jørgen Breder Stang, og Paul Mads Wiel Stang arvet hver seg 70 000 mål skog i 1920 fra faren Mads Wiel Stang

Ole Andreas Stang (24 February 1872 – 14 July 1955) was a Norwegian businessperson and landowner.

Personal life

He was born in Sarpsborg as a son of landowner Mads Wiel Stang (1838–1909) og Anna Cathrine Diderikke Christine Breder (1848–1908).[1] He was a brother of Jørgen Breder Stang, second cousin of Olaf Stang and third cousin of Emil Stang, Jr. and Fredrik Stang.[2]

In 1895 he married Emma Heiberg (1874–1927), who became mistress of the robes in the Norwegian royal court. She was a daughter of consul Axel Heiberg and Ragnhild Meyer.[1] They had the sons Axel Heiberg Stang and Thomas Stang.[2] The latter had the son Ole A. Stang, Jr., and later married Wenche Foss with whom he had the son Fabian Stang.

Career

After finishing his secondary education in 1890, he graduated from the Royal Frederick University with the cand.jur. degree in 1898. After undergoing training in the timber business in Norway and abroad, he became attorney for the company Mads W. Stang in 1898 and partner in 1904. He was the manager of this company for ten years until 1919, when it was liquidated and the assets divided between Stang and two brothers. He took over large forest estates previously owned by the company. He first settled at the property Solbakken at Skøyen, later in rural Rømskog.[1][3] He also bought the property Maarud in Sør-Odal in 1911, which became the basis for his son and grandson's snack company Maarud.[4]

He was a board member of Saugbrugsforeningen from 1908, and chairman from 1925 to 1945. He also chaired Lillestrøm Dampsag og Høvleri from 1919 to 1931, Forsikringsselskapet Norden and the supervisory council of the Norwegian Forestry Society. He was a board member of Ørje Bruk and Cathrineholm Jernverk. During the 1914 Jubilee Exhibition, he chaired the committee on forestry.[1][3] He died in July 1955.[5]

References

• Steenstrup, Bjørn, ed. (1948). "Stang, Ole Andreas". Hvem er hvem? (in Norwegian). Oslo: Aschehoug. p. 500. Retrieved 24 February 2012.
• Bratberg, Terje. "Stang – yngre haldenslekt". Store norske leksikon (in Norwegian). Oslo: Kunnskapsforlaget. Retrieved 24 February 2012.
• Hoffstad, Einar, ed. (1935). "Stang, Ole A(ndreas)". Merkantilt biografisk leksikon (in Norwegian) (1st ed.). Oslo: Yrkesforlaget. p. 862. Retrieved 24 February 2012.
• Aaserud, Kjell (17 November 1978). "Potetene ble gull for Maarud". Aftenposten. p. 11.
• "Dødsfall". Aftenposten. 15 July 1955. p. 8.
• Kilde:
• Kilde: Wikipedia

  ---

Ole Andreas Stang og brødrene Jørgen Breder Stang, og Paul Mads Wiel Stang arvet hver seg 70 000 mål skog i 1920 fra faren Mads Wiel Stang