Ragnhild Olsdatter Nordset

• Øvre Rendalen: gårdenes og slektenes historie. Gården Nordset https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2011011306083?page=47

Ragnhild ble i oktober 1670 dømt til å brenne på bålet for trolldomskunster men ble frikjent i Høyesterett i 1674. Kilde: https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1894-3195-2021-02-02

Ragnhild Olsdatter Nordset
1595 - etter 1671

Gift med Berger Bergersen Nordset på Nordset i Øvre Rendal.
Kjente barn:

1. Tore Bergersen
2. Ingrid Bergesdatter

- ( Ragnhild Olsdatter ble i 1670-1673, sammen med datteren Ingrid Bergersdatter og flere andre kvinner og barn i Øvre Rendal, anklaget for å være hekser og bedrive trolldom. Ragnhild Nordset med flere ble i en første dom dømt til bålet. I anledning av den påfølende hekseprosessen reiste svigersønnen Simen Karlsen høsten 1671 til Kristiania hvor han med hjelp av en sakfører skrev til stattholderen*). Dette la grunnlaget til at samtlige anklagede ble frikjent.
Omtalt i Jacob Breda Bulls bygdebok: "Rendalen, dens historie og bebyggelse", 2. del, s. 59 ff.: Overtro)

KILDER:

• Bull, J. B.; Øvre Rendalen, gårdenes og slektenes historie, s. 38: Nordset
• Bull, J. B.; Rendalen, dens historie og bebyggelse, 2. del, s. 59 ff.: Overtro.
• Rendalen Historie (www.rendalen-historie.com): Den store hekseprosessen i Rendalen i 1671..pdf
• Arkivverket, Foum: Ragnhild Olsdatter Nordset Øvre Rendalen, var hun ei heks og ble hun dømt.

  ---

  
  

De 17 tiltalte i trolldomsprossen i Øvre Rendal 1671-1673:

Ragnhild Nordsett
Ingvild Knudsdatter Møm
Kirsten Møm
Ingrid Nordsett
Karl Nordsett
Else Horsett
Jorunn Bergsett
Gjertrud Berger
Gunhild Hundgård
Marte Hundgård
Karen Knutsdatter
Rett Marte
Ingeborg Handgård
Ivar Møm
Ole Simensen Nordsett
Kirsten Nordsett
Sigrid Horsett

Forløpet og rettsprosessen til den store hekseprosessen i Øvre Rendalen i 1671

Rendalen som til 1741 var underlagt Åmot prestegjeld og betjent av sogneprestens personlige kapellan, ble i henhold til forordning av 1638 i likhet med andre avsidesliggende annekser i Østerdalen, besatt med en fast residerende kapellan, som fikk bolig på det gamle kirkegodset Nedre Nordset i Øvre Rendalen. En av de første residerende kapellaner i Øvre Rendalen var Herr Simon Poffvelssønn (Paulssønn) som bodde på Nordset omkring årene 1665 til 1675. Sognepresten i Åmot sogn og Rendalens to annekser var på samme tid Herr Jens Bundissønn (Bondesen) På Øvre Nordset bodde det den gangen en mann ved navn Simen Karlsen Nordset, han var gift med Ingri Bergersdatter Nordset, hvis mor var den 80 år gamle Ragnhild som også bodde på garden. Og hvorfor nevnes nå alt dette ? Jo den gamle Ragnhild Nordset på 80 år var den sentrale skikkelsen i hele denne hekseprosessen som foregikk i Øvre Rendalen i 1671.

Til garden Nordset Nedre, hvor den residerende kapellan først fikk bolig i 1661, kom Jens Bundissønn’s sønn og hjelpeprest i Åmot, Herr Oluf Jenssønn, flere ganger i året i embeds medfør for å inspisere den residerende kapellan.

Om sommeren i 1670 skjedde det så i Øvre Rendalen merkelige ting. En tid etter jonsok det året fortalte ei lita jente på 11 år, Kari Knutsdatter Mømb (Mømb var nabogarden til Nedre Nordset) at hun sammen med sin mor Kirsti Mømb, sin søster Ingvild, den gamle Ragnhild Nordset, og flere andre hadde vært på "Blaakollen" (senere kjent som Blåfjell) og antageligvis var dette på St. Hans natten, både dette året og en gang tidligere, og at de der hadde ridd på “kreaturer“ (kyr og kalver) osv. osv. Denne beretningen kom Fogden Johan Stenkuhl for øre, antageligvis da på sommertinget på garden Berge i Øvre Rendalen. Stenkuhl rapporterte dette straks til sorenskriver Liv Borch. Selvfølgelig var den nidkjære kapellan Simon Poffvelssønn, som bodde på selve Nordset, straks underettet om det som angivelig skulle ha foregått oppe på Blåfjell, og da var saken med ett bringt over i kirkens hender.

Historien vakte uhyre oppsikt i bygda, og i landet for øvrig. Man var jo fortsatt midt i hekseprosessens blomstrende århundre, og her var det til overflod ikke snakk om bare en heks, men et helt “reir“ av hekser. Foruten flere unge koner, Ingri Nordset, Kirsti Mømb, Else Haarset, Gjertrud Berger, Sigri Haarset, Marte Handgard, og flere barn som Ingri Haarset (den lille Ingi som hun ble kalt) Kari Mømb, Goro Mømb og flere, og så; hadde man de to gamle heksene Ragnhild Nordset og Marte Berge, Ragnhild Nordset var beryktet for sine trolldomskunster allerede fra ungdommen av, og Marte Berge var kjent for sin skarpe tunge, og sin stahet og sitt sinne.

Myndighetene tok straks affære i saken. Antageligvis allerede sommeren 1670 lot sorenskriveren Liv Borch sammen med kapellanen Simon Poffvelssønn, lot hente den 11 år gamle Kari Mømb og den 9 år gamle Ingri Haarset til garden Berge (hvor tinget ble holdt) og der uten andre vitner enn lensmann Jon Berge og fogdens fullmektig Hans Kristensen eksaminerte de to småjentene (forhøre) om forholdet. De to barna nektet bestemt først på at noe slikt hadde foregått på Blaakullen, men da sorenskriveren lovet vesle Kari Mømb et “snoreliv“ bekjente hun således at hun hadde vært på “Blaakullen“.

Omtrent samtidig hadde fogden Stenkuhl, som var reist til København i privat anliggende gjort sine innberetninger til stattholderen om saken. Stattholderen ga da ordre til Stenkuhls fullmektig; Peder Clausen den 6 juli 1670 om å undersøke, hvorvidt den lille jenta Kari Mømb’s mor Kirsti Mømb “i nogen Maade haver begaaet nogen Trolldom, enten forgiort Folk oc Creaturer eller melket Kiør, hvorved nogen haandgribelig er bleffven beskadiget“ Når slikt på lovlig måte ble bevist gir han ordre til, at hun straks skal pågripes og forhøres av sorenskriveren i lagmannens eget nærvær.

Imidlertidig hadde lagmannen Jens Bang fått meddelelse fra sorenskriveren Liv Borch om saken, var reist til Åmot prestegard, og hadde derfra latt hente disse to små jentene på 9 og 11 år, og satte dem i varetekt hos presten Jens Bundissønn inntil videre. Selvfølgelig ble de her av både presten selv og hjelpepresten Oluff Jenssønn formanet og truet på alle tenkelige måter til å tilstå. Lagmannen innberettet også saken til stattholderen og fikk deretter et brev med likelydende innhold som det Peder Clausen fikk, sendt av fogdens fullmektig. Stattholderen hevder også her at det må ha foregått noen virkelige ondskapsfulle handlinger, før Kirsti Mømb kunne legges i jern, på grunn av sin datter’s anklager.

Nå kom saken for underretten på Berge tingstue i Øvre Rendalen. Selve rettsprotokollen for dette året er merkelig nok forsvunnet, så en kan dessverre ikke få de nøyaktige opplysninger om hva som ble sagt i underetten på Berge tingstue, men saken er alikevel meget detaljert nedskrevet i Solør og Østerdalen sorenskriveri, Tingbok 10, 1671-1671. Saken går over flere sider: 1a – 3a, 9a – b, 14 b – 15 a.

(Originale tingbøker fra østerdalen finnes på Statsarkivet på Hamar. Amtsregnskapene og Overhoffrettens arkiver oppbevares på Riksarkivet i Oslo, mens Høyesteretts arkiver finnes på Riksarkivet i København)

Resultatet ble alikevel en underettsdom som lød på at Kirsti Mømb, Ingvild Mømb og Ragnhild Nordset skulle dømmes til “ild og bål, og brennes på bålet som hekser og deres Gods og Formue være forbrutt til Hs. Kgl. Mayestæt“. Det var en selvfølge at etter at de ble brent på bålet så skulle deres gods og formue tilfalle kongen i København, og i hans så sårt tiltrengte kasse.

Dommen som er undertegnet og datert den 20 oktober 1670 ble innsendt til visestattholder Ove Juel som 7 måneder senere, den 27 mai 1671 sendte den tilbake til fogden med anmerkningen; at han ikke finner dommen berettiget etter de opplysninger som var fremkommet, og anmodet lagmannen om å oppta saken til ny behandling og da “grangiveligen grandske, de Beskyldte med Flid eksaminere og forhøre, om de Daab og Kristendom haver forsvoren, eller Sandheden saa klar udledes, at de med udædiske Gierninger enten efter lauglig Bevis eller egen Bekiendelse deris Liv kan have forbrudt“

I følge professor A Tarangers mening om saken skal lagmann Jens Bang ha avslått denne oppfordringen om gjenopptagelse til ny granskning for underretten og uten videre ha henvist saken til lagtingretten ved “Martini Laugting“ (11 november) Han støtter seg her til et brev fra fogden Stenkuhl datert 18 juni 1671, hvor han til stattholderen beklager seg over, at de “berøgtede Troldfolk endnu saaledes heden sidder hverken til fuldkommen Strafs Lidelse eller og deris Fængsels Entledigelse, Almuen sammesteds til største Besvær og Ruin, eftersom de altid Nat oc Dag med 4 eller 6 Bønder bevaagis! ikke det alene, mens end og hans Kongelig Majestæt til stor Bekostning for deris Underholdning; til med skal Laugmanden Jens Bang formene ey videre derudi at ville dømme og sig med befatte“ osv. osv.

Saken forholder seg imidlertidig på en litt annen måte, idet lagmannen, allerede lenge før den nevnte ordre av 27 mai 1671 fremkom. Lagmannen hadde da, muligens på eget initiativ, tatt saken opp til ny behandling i underetten på Berge tingstue den 22 og 23 mars i 1671. Av denne underettsbehandling som finnes i Riksarkivets rettsprotokoll for Østerdalen, Solør og Odalens Sorenskriveri i 1671, kan en hente ut opplysningene som for en stor del viser hva som foregikk ved den forrige behandling av saken. Og ved å sammenligne aktene med den tidligere omtalte korrespodanse mellom myndighetene, danne seg et godt bilde av hele denne saken.

Retten ble satt den 22 mars 1671 under ledelse av fogdens fullmektig Søfren Pedersen, lensmann Jon Berge, og lagrettemennene John Lombnes, Arne Lombnes, Brynild (Brynjul) Illevold, Bergsvend Aas, Thore Hornset, Brynjul Bersett, Tollef Kvernes, Simen Romundstad, Semming Hagen, Helge Grøtten (Grøtting) Arne Agger (Akre) og Niels Ottaas.

Det ble først opplest referat av alt som hadde foregått ved sakens forrige behandling vedrørende “disse mistænkelige Trolddomsaktioner“ og “Lagrættens Erklæring om Sandheden herav erhvervet, styrket endvidere ved beseglede Breve fra Halstein Lombnes og Oluff Karlsen Agger“ Disse to hadde vel også sansynligvis hørt med til den forrige lagrett.

Likeledes ble de forestilt fremfor retten samtlige av de personer, som var beskyldt for trolldom og hekseriene, untatt Jøran Bersett “som laa uden Kirke“ (etter barselseng) Gjertrud Berge som var gravid, Sigri Haarset, Marte Hangaard og Kirsti Hornset.

Man kunne ikke av noen av de tiltalte få til “ret Bekiendelse“ (tilståelse) med unntagelse av lille Karen Mømb på 12 år, opphavet til hele denne hekseprosessen med etterfølgende rettssaker. Den 12 år gamle Karen Mømb gjentok sine beskyldninger fra før, både mot sin mor og alle de andre “og sagde dem sandt at være“

Som vitne i saken ble sognepresten i Åmot, Herr Jens Bundissønn, innstevnet. Jens Bundissønn vitnet imot Ragnhild Nordset med følgende utsagn; “forgaff, Ragnhild Nordset var berøgted av Ungdom (beryktet fra sin ungdom av) i Aamodt Sogn for Trolddomskonster, En Mand ved navn Jens Nederbolstad hadde bekjendt det og klaget sin Død paa hende (beskyldt henne for å være årsak til hans død) som hans skriftelige Zeddel widere udwiser“

Historien rundt dette er som følgende; Jens Nedre Bolstad var identisk med Jens Bergerssønn Nordset, Jens var bror til Berger Bergerssønn Nordset og Pål Bergerssønn Nordset. Jens og broren Berger skal begge ha vært forelsket i “trollkjerringa og heksen“ Ragnhild Nordset. I og med at Berger var eldre enn broren Jens så bøyde Jens av og forble dypt ulykkelig forelsket i Ragnhild som giftet seg med broren Berger. Jens flyttet senere til garden Nedre Bolstad. Men Jens ble drevet til vanvidd av kjærlighetssorg og skrev et avskjedsnotat hvor han angir grunnen til at han tok sitt eget liv, deretter tok han kniven og skjærte over strupen på seg selv. Det var dette selvmordet som ble brukt mot Ragnhild Nordset i rettssaken, og var med på å underbygge bevisbyrden mot hennes hekseri og trolldomskunster i hennes ungdomstid.

Som neste vitne i rettssaken opptrådte Herr Oluff Jenssønn, viseprest “ibidem“ (i Åmot) “oc angaff forleden Sommer (1670) at han hørde i Simen Nordset’s Skørhus (Skurdhus = vedskaale = vedskjul) att Ragnhild og Ingri Nordset samt Gunnhild Hangaard stode derinde da komne til sammen oc sambtaldis om, at de ikke skulde giøre i denne Sag nogen Bekiendelse“

Dermed var det foreløbige forhør over. Neste dag den 23 mars fortsatte behandlingen av saken i nærvær av lagmann for “Oplendene“ Jacob Bang som da var kommet for å overvære det hele. Lagmannen spurte da Simen Karlsen Nordset, som hadde uttalt, at hans barn var blitt truet til en tilståelse, om at hans svigermor Ragnhild Nordset og hans hustru Ingri Nordset, var blitt truet til å avlegge en ny tilståelse. Lagretten opplyste at dette ikke var riktig, men at Ragnhild Nordset frivillig hadde tilstått. Simen Karlsen Nordset sa da at “hans Kvindes Moder ikke bleff trued til nogen Bekiendelse, derfor oc han ikke det haver sagt, men at hans Sønner bleffve truede ved Pintzel (pinsel = tortur) til Bekiendelse at udstaa (her skal nok ordlyden være; trued til Bekiendelse ved Pintzel at udstaa) om de ikke vilde gaa til Bekiendelse oc sige deris Sandhed“.

Gunder Hangaard nedla for retten påstand om at “ikke nogen umyndiges eller andris ubevislige Saggiffvelse paa hans Qvinde oc Dotter at burde ansees“ Likeledes beklaget Knut Mømb seg over, at hans barn måtte vært “forført“ til å avlegge en tilståelse. Neste dag den 24 mars fortsatte forhørene videre. Lagmannen spurte da lagretten om deres “Tilstand“ (erklæring) angående Marte Berge av 22 mars; “at de ey kand negte hun jo for Trolddomskunst hafft Bøigderygter oc ikke findes at kunde giffve annerledes Thingsvidne eller Skutzmaal til førnævnte Marte Berger“ Lagretten stadfeste da dette. Som neste vitne fremførtes deretter Herr Simon Pofvelssønn, kapellanen i Rendalen, som da opplyste at førnevnte Marte Berger neppe gikk oftere i kirken, enn når hun gikk til alter’s for å få det hellige sakramentet, og ellers levde et ukristelig liv med sin sønn’s hustru; Mille, Erik Hansen Berges kvinne, samt hennes sønnedatter Ingri Eriksdatter “med Sværgen oc Banden oc anden stor Guds Fortørnelse“.

Tilslutt nedla (selvfølgelig !!!) fogdens fullmektig; Søfren Pederssønn på den kongelig majestets vegne påstand om “att efterdi Sagen gaar paa en Deels Liff, da bliffver deris Boes Lod at være under Hs. Mayestæt forfalden“

Deretter ble saken påny tatt opp til doms.
Dommen med dens premisser var således pålydende:

“1) Belangende Ragnhild Nordset, som befindis at være opdagitt oc naffngiffuen aff Iffur (Iver) Møm og hans Søster Kari, mens selffer først benegted, oc siden haffuer bekient sig self (oc flere) at med wæritt til Blaakold 2 Gange oc redit paa sit eget Nødkreatur (sin egen ku Laufros – hvorom senere) oc at de fick der ingen Mad men bare Dricke oc derhos sagt sig vell muligt at haffue værit der offtere, som hun ey vidste hvor tidt mindeligt (efter Erindringen) at opreigne; som hendes egen for Retten utiltvugne oc selffvilligen giorde Bekiendelse forhen in Actis indført forklarer: Særdeles giør hende oc meget suspect før indtagne Sognepræstens her ibidem Hrr. Jens Bundissønn indgiffuende at hun i Ungdommen for Trolddom groffuelig aff Jens Neder-Bolstad i Aamodsogn, som sin Død paa hende skal haffue klagett, at være beskyllt oc berøgted for forbemeldte Jens Bolstad at haffue forført, oc hendes Fæstemand det Aar sagdis ville skilles ved hende, mens hand dog av hende lod sig offuertale.
Da haffuer vi ey rettere kunnit ansee oc kiende (dømme) end forbemeldte Ragnhild Nordset jo effter slig sin Bekiendelse hafver kaablitt og kaaglitt (koblet og koglet) med dieffulen oc saaledes frafalden sin sande Gud omgaaendes med Affguderi oc Trolddoms Kunst. Oc fordi dømmer hende Guds oc alle cristelige høypriislige Øffrigheds Lauger (lover) som en Gudsforagter oc Dieffulens tilbundne fra sit Liff.
Dog eragte vi bideligst (?) effterdi hun icke endnu selffuer bekient eller er offuerbeviist at haffue udunder slig hendes Omgaaelse med Dieffulen særdeles bedreffuet noget ont derfor hun at bør lide under Pintzel oc hendes Legme siden brændes. Med mindre hun ved foregaaende pinlige Forhør til videre Bekiendelse – til Baal og Brands (leffuiendes at paakastes) Fortjenthed geraader, de flere (?) til Exempel oc de fromme til Afsky.
Oc forbemeldte pinlige Forhør anse vi synderlig fornøden baade om hendis egen Bedrifts videre opliusing saa velsom och om hendis bekiendelse paa egen Daatter Ingri Nordsett sambt trende forbemeldt hendes daatter Ingri Nordsetts Børn, nemblig Carl Berger oc Oluf Simenssønner sambt Knud Møms Kvinde Kiersti item Else Horset etc. vedbliffuer eller ey. Medens hvis Ragnhild Nordsett i løst eller fast kand være nogit eyende, det at være forbrutt till Kgl. May. Oc Kronen efterat ald Bekostning deraff først vorder udlagtt.

2) Ingvild Knudsdatter Møm, som er it fuldvoksit Folk oc haffuer bekient for tro værdige Vidner oc Mænd særdeles for Præsten at haffue værit med til Blaakolds tvende Gange oc første Gang at (hun) red paa en Ko, hende ”Molieg“ (Molieg = Morlik = som ligner sin mor = et vanlig gammelt navn brukt på kuer i Rendalen) som de eide selff, oc hendis Moder Kirsti Møm sambt de andre i Beskriffuelsen beneffnde at (have) værit med. Kan vi fordi (derfor) icke annerledes kiende end bemeldte Ingvild Knudsdatter Møm efter slig egen Bekiendelse haffuer fraviigt Gud og sig til Dieffulen forbunden. Oc fordi (derfor) lige Straff som forbemeldte Ragnhild Nordset bør lide oc udstaa.

3) Oc efderdi Kirsti Møm, hvis sambtlige Børn baade forbemeldte første Bekiendere Karin Knudsdatter standhaftelig saavel som trende de andre hendis Børn baade nemblig forbemeldte Ingvild, som dømbt er, item Søsteren Guro Knudsdatter sambt Sønnen Iffuer Knudssønn haffuer saa bekiennt: Deris Moder Kirsti Møm baade selff at (ha) værit med til Blaakaalds saa oc dennem med havt og dertil lært. Item anmærkis, at Sigri Hangaardens edfæstede Prob, hun at (at hun) fant den Pose Haar paa sin Offen (Ovn) som hendis Barn Ingeborr effter fornæffnde første Aabendageris Karin Knudsdatter Aabenda ning hende om advarede: at om Posen der i Huset bliffuit offer (over) Natten liggendis da Pigen enten at skulle døe eller alle i Huset bliffue galne.
Kirsti Møms Ords Omskiftelse om den Koes Løffrosis Naffn sambt Kalffuens Naffn Løffgaas giffuer oc hende at være sagit (? kan være skyldig ?) mærkelig Betænkning, efterdi disse Creatur ere angiffued at væritt reditt (redne) paa (her er en setning som er uleselig) Thi er icke annerledes att kiende effterdi Kirsti Mømb aff egne kiødelige Børn aff hvilken den som dømbt er, findis myndig nemlig Ingvild (saavel oc av før meldte Ragnhild Nordsett) bekiendis oc beskyldes for slige groffue ukristelige Bedrifter og Dieffuelens Medindladelse sambt sine Børns dertil Forførelse – end hun jo bør pinlig forhøris oc siiden henrettes ved Bøddelens Haand til Ild oc Baal. Oc Formuen som før er meldt til Kgl. Maj. være Forfalden (naturligvis !!!)

4) Marte Berge hvad angaar, som med groff Trudsell oc Undsigelse oc synderlig med den fyrenævnte (tidligere nevnt) Koes Benæffnelse oc Nafns Benægtelse dog annerledes befunden megitt mistænkelig oc usømmelig sig anstillet (oppført) Saavel oc sønderlig tilforn efter.. (uleselig setning) Laugrettets Beretning icke kunde eller ville giffue hende Skutzmaal jo for Trolddoms Kunst at værit udi Tummel (?) oc Bøyderygte. Har oc i Retten sig oc nu megitt ubillig, da Sagen forhørtis, anstillett med Trutzelsord, at Dieffulen skulde fare leffvendes udi dennem, som paa hende haffuer probitt (vitne / vitnemål) Kundit ikke faa sin egen Søn meget mindre andre at stille Caution for sig for hendis foregaaede groffve Løfter oc Trutzeller. Borgendis da for sig selff effter Loven oc Forvaring indtil Exekution er skeet offer de trende forindførte dømbde Mennisker. Om da videre passerer ved deris Bekiendelse, som hendis Adfærd till videre Dom offver hende kand vorde affsagt.

Dette var dommen. Over de øvrige anklagede; Ingri og Kirsten Nordset og hennes sønn Karl Nordset, Else og Sigri Haarsett, Jøran Bersett, Gjertrud Berge, Gunhild og Marte Hangaard og Dorte Fiskvik som samtlige hele tiden hadde nektet på det mest hardnakkede, mot disse kunne det ikke felles noen“Censur“. Saken ble for deres vedkommende utsatt.
De umyndige barna, Karen Mømb, som først hadde tilstått og beskyldt både sin mor, sine søsken og seg selv “saa at denne Sags Opdagelse siunes at være en synderlig Guds Villies oc Naades Gierning” (som retten uttrykker seg) samt hennes bror Iver Knudsen og søster Guro Knudsdatter og endelig Oluff og Berger Nordset samt lille Ingri Haarset, fant retten ennå ikke på dette tidspunktet å kunne påkjære noen straff, men forbeholdt seg retten til å søke den“høigunstige Øvrigheds Raad“.

Etterspill
Som en kan forstå kunne ikke lagmann Bang annet foreta seg noe annet etter denne fornyede domsslutning enn å henvise saken til Lagtingsbehandling ved første lagting den 11 november 1671. Der må saken ha blitt behandlet visstnok med samme resultat som ved underretten. Imidlertidig har saken, som jo på den mest hårreisende og forferdelige måten rammet en hel bygd, fremkalt ekstraordinære foranstaltninger fra de nærmest rammedes side . Rendal bygdas bønder besluttet endelig å ta til kraftig motmæle mot øvrigheten. Senhøstes 1671 reiser “gammelheksa“ Ragnhild Nordset sin svigersønn Simen Karlsen Nordset, på vegne av seg selv og Rendalsbygda, til Christiania for å henvende seg til stattholderen med klage over myndighetenes behandling av saken , og da med en korrekt fremstilling av sakens sanne sammenheng. I Christiania får Simen Karlsen Nordset hjelp av en jurist til å sette opp skriftlig følgende supplikasjon, som stiles til stattholderen, og som kaster et ganske eiendommelig og krast lys over særlig de underordnede rettsmyndigheters arroganse i disse hårde tider .

*) Simen Karlsen Nordsets supplikasjon til stattholderen:

Høiædle , velbaarne Herre og fromme Hrr. Stattholder
Jeg underteignede fattige Mand er paa egen og nogle mine Granders Veigne i Øvre Ringdahlen Annex i Østerdalen Fogderi boendis høiligen og nødtrængende foraarsaget Eders Excell. med denne min allerunderdanigste oc ydmygeligste Supplikation at besøge.
Eftersom for ungefehr to Aar siden er nogen voris Hustruer og Børn beskyldt for Trolddombskonster at have begaaet med, som Gud naadeligen baade dennem oc enhver fra bevare, oc samme Berøgtelser oc Beskyldninger er saaledes oprunden, ret sandruelig at berette, som herefter meldis:

1) Først er tvende smaa umyndige Pigebørn (Karen Mømb 11 År og Ingri Haarset 9 år) som denne Tale haver paa Bane ført, kand være ungefehr 9 eller 10 Aar hver af dennem, oc efter des Hjemmel haver Skriveren Liv Borch, Lensmanden Joen Berger og Hofmanden (d.e. Fogdens Fuldmæktig) Hans Christensen værit paa Berger oc der ladit dennem examinerit, dog ingen Bekiendelse av dennem bekomb, førend Skriveren gav dend ene en Penge som hand igjen til seg tog oc sagde at have verit med paa Blok-Koll, som samme Barn selv siden om Skriverens Gave for hendes Fader Knud Møm bekjendte; dog ingen anden var tilstede, der samme Børn var forhørt uten de, som tilforn er anmeldt;

2) Nogen Stund derefter kom Laugmanden Jens Bang til Aamots Præstegaard oc da skikket Bud efter samme 2de Pigebørn, som komb til hannem. Siden haver ingen af dennem verit hos deris Forældre;

3) Kort Tid derefter komb fornævnte Hofmand og Lensmanden til de Beskyldte navnlig Haagen Haarseths Kvinde, Marte Berger, Gjertrud Berger, Gunder Hangaards Kvinde, og Daatter, Knut Møms Kvinde saa oc Døtre; hans Søn; mig Simen Nordset, min Kvinde, min Værmoder og mine tre Sønner (Antagelig Karl, Berger og Ola Simenssønner) sambt min Tjeneste-Pige med Haandkløver oc os truede at ville sætte (Truet med å sette dem i håndjern) hvilket skeede forleden Aar ved St. Hansdags Tider, oc da maatte vi efter Evne give dennem formedelst vi kunde blive Fængselet entelediget (For å slippe fengsel) somme to Støkker Slagtefe, en Part et Støkke, ja Bukker, Penge oc andet som de straks tog med sig;

4) Nogen Stund derefter blev holden Ting af Fogden og Sorenskriveren, oc da første Gang blev tagen mine Børn oc Knud Møms Børn. Da var Hrr Niels Friis, Hrr Simen Poulsen, Peder Andersen Vinger, som de kaldte en fremmed Laugmands Tjener, saa oc en som gav sig du for Mestermanden (Bøddelen) hedte Christen Svendsen; blev da disse Børn alle igjen examinert, dog ingen Bekiendelse kunde faa dennem til; da sad Fogden med en Compas eller et Seyerverk (Ur / Klokke) oc sagde; Klemb (Klem til) oc læg din Finger paa dend; rører dend sig, da er du skyldig ! Samme Exempel brugte han med dem alle, dog ingen Bekiendelse fik dennem till. Saa tog de en af mine Sønner oc sætte hannem hen i en Hoel (Et hull) oc sætte Haandkløver paa hannem; blev saa slaget i Ansigtet af Peder Andersen Vinger med hans Næve saa han blødde; den anden min Søn tog de af alle hans Klæder; oc saa komb da dend, som de kaldte Mestermanden, ind med en blot Kaare (Dragen Kårde / Sabel) sagde hand skulle hugge Hovidet af hennem; saa komb Præsten Niels Friis oc sagde; lad hannem være, han tør endnu bekiende. Derefter af Rædsel bejade han deris Tale, hvad de for hannem sagde (alt hvad de sagde foran ham, sa han efter) brugte det samme med dend Tredie, som de førde ud for sig af Stuen paa Gaarden, som oc var min Søn. Deslige paa samme Tid havde de en Strækkebænk (Strekkebenk = torturredskap / benk) , som de sagde, de skulde pines paa.

5) Anden Dagen blev hented de andre gamble beskyldte Kvindfolk, dog ingen Bekiendelse fik af dennem uden min Værmoder, Ragnhild Nordset, som er over otti Aar, bejade, hvad de sagde, mens ikke hun vidste, hvad det var, hun sagde ja til, formedeldst hun var nærmere død end levende af Rædsel, som eftersom hende blev beret (berettet) hvad ved de andre gjort var.

6) Nogen Stund derefter komb Laugmanden Jens Bang til Tings, oc da alle igjen blev fremkaldte, oc ingen bekiendte uden alene de tvende umyndige Pigebørn Kari Møm og Ingri Haarset; mens blev dog dømbt trende, nemblig Knud Møms Kvindfolk Kirsti, hans Daatter Ingvild, oc min værmoder Ragnhild.

7) Ingen af forindførte Kvindfolk haver værit tilsted at komme til Alters i to Aar nu til Foraaret kommer, baade de, som er fængsellet og dømbt, desligeste dennem, som gaa ledig oc løs, oc haver Fogden i forleden Høst ladet fratage Knud Møm hans Boskap, uden hvad han kunde kjøbe igjen for Penge, beløber sig ungefehr til 60 Rdlr. Efter dend ringe Taxering derpaa blev sat.
Vi ere til sammen nogle fattige enfoldige Fjeldfolk oc haver ingen Forstand havt til at besøge den høie Øvrighed om denne voris store Forutrettelse; haver enfoldig været udi dend Mening, at naar vi havde Laugmanden, Fogden oc Skriveren, deris Tjenere oc Hofmænder til voris Vederparter, kunde vi intet mod dennem formaa, mens maatte lide oc udstaa, hvad os fattige Folk blev paalagt. Mens nu skal dend allerhøieste Gud kiende oc dømme, hvor høiligen vi udi denne voris store Trang oc Nød høitrængende er at søge eders Exell., saasom dend høieste Øvrighed her i Riget paa Hs. Kgl. Majestæts voris allernaadigste Arve Herris oc Kungis Veigne om Hjælp oc Redning; indflyr derfor allerunderdanigst oc ydmygeligst Eders Exell. For Guds oc ald Retfærdigheds Skyld ville være os fattige Folk mod Retten befordelig. at di Mennisker, som af Laugmanden Jens Bang er dømbt, ikke alene uskyldige med slig skammelig Død skal vorde henrettede, mens end ogsaa voris fattige Middel oc Formue som vi skal skatte oc skylde af til Majestæten saavel som opholde voris Liv med, skulle ikke os fratages som Exempel allerede er skeet med Knud Møm, saavelsom oc, at der kunde komme Ende paa Sagen, saa di fattig Folk, som uskyldige befindes, maatte blive betjent af Sognepresten udi deris Saligheds Sag oc at dend store Magt oc Omkostning, som dend gemene Almue daglig udstaar (ved at holde Vagt oc Fængselsomkostninger) til største Besværing, kunde ophøre. Dend nærmeste Veig til den rette Fundament oc Sandhedsoplysning synes os allerunderdanigst raadeligst først at begjære Eders Exellencis Befaling oc Anordning, at alle de beskyldte Personer unge oc gamble maa befalis at komme her ind til Christiania oc for Laugmandens Overdommere (Oberhofretten) vorde examinerit oc forhørt fra Actens Begyndelse. Vil jeg paa egne oc Naboers Veigne underdanist formode min forhen Beretning skal befindes udi Sandhed : formedelst :

1) Sagen er oprunden efter tvende umyndige Pigebørns Bekiendelse.

2) Skal ikke befindes de Beskyldte af Nogen være anklaget eller endnu paakiert noget ont at have gjort paa Mennisker eller Kvæg, langt mindre lovlig overbevist nogen udædiske Gjerninger enten før eller siden de blev truet med Bøddel PInebænk oc Sværd mens baade før oc siden ganske benegter ingen Trolddomps Konster haver begaaet, meget mindre lært. Mens hvad sig belanger dend Bekjendelse, som di er saaledes med slig Adfærd tvunget oc truet til, vil allerunderdanigst formode, den høie Øvrighed anser saasom af nogen fattig oc enfoldig Fjeldfolk oc umyndige Drenge oc Piger, som ikke bedre Forstand havde, end samme Christen Svendsen skulde saasom en Bøddel, som hand haver udgivet sig for, dennem straxen med Pintzel antastet; begjærer oc aller underdanigst til samme Examinering maatte befales at møde Laugmanden Jens Bang, Kgl. Maj.ts Foged Johan Stenkuhl, Sorenskriveren Liv Borch, Sognepræsten Hrr. Niels Friis paa Tønset, residerende Kapellan i Ringdalen Hrr. Simen Poulsen, Peder Andersen Vinger; desligeste Fogdens Tjener oc Hofmand Hans Christensen, Lensmand Joen Berger, item Christen Suendsen, som udgav sig for Bøddel, enhver til sin Gjerning oc Forretning at svare, oc vi fattig Folk maa gunstig bevilges en lovkyndig Person, som paa voris Veigne udi Retten kunde svare oc voris Sag rettlig for Dommeren demonstrere, herpaa eders Excellencis milde Resolution underdanigst begjærer; slig Rettens Befordring til dend rette Sandheds Oplysning, dend Skyldige til Straf oc dend Uskyldige til Befrielse; vil Gud dend Allerhøieste visselig udi de Retfærdiges Opstandelse rigelig belønne; under samme guddommelige Beskjærmelse oc Varetægt eders Exell. troelig befattet.

Simen Karlsen Nordset
af øfre Ringdalen i Østerdalen Fogderi paa egen oc fattige Naboers Veigne undertrøkker mit Signet (L.S.)