William fitz Duncan, Mórmaer of Moray

William had numerous offspring both in and out of wedlock - it is likely that Fonia of Moray and Bishop Wimund were among them.

https://en.wikipedia.org/wiki/William_fitz_Duncan

William fitz Duncan (a modern anglicisation of the Old French Guillaume fils de Duncan and the Middle Irish Uilleam mac Donnchada) was a Scottish prince, a territorial magnate in northern Scotland and northern England, a general and the legitimate son of king Donnchad II of Scotland by Athelreda of Dunbar.

In 1094, his father Donnchad II was killed by Mormaer Máel Petair of Mearns, supporting the claims of King Domnall III Bán. It is probable that William left Scotland with his mother in that year, to the safety of Allerdale in Cumberland. A decade or so later, he ventured to the court of his half-uncle.

Under the reign of his half-uncle Alexander I, it is highly likely that William was regarded as a viable tánaiste (i.e. "designated heir"), but Henry I of England supported David. When David succeeded, William, as the legitimate king under the rules of primogeniture was certainly bought off by David, probably being made tánaiste. William repeatedly leads the lists of witnesses appearing in Scottish royal charters in the reigns of Alexander I and David I.

A 13th century northern English source claims that William was Mormaer of Moray. As this source had no reason to make this up, it is highly likely that William was made the ruler of Moray after the defeat of King Óengus of Moray in 1130. It is feasible that this grant had something to do with the coming of age of David's son, Prince Henry. As well as being the ruler of Moray, William controlled the English lands of Allerdale, Skipton and Craven, making him one of the greatest barons of northern England.

William was a great warrior. He frequently led Scottish armies. In the campaign of 1138, he led an army of Gaels that defeated a Norman English army at the Battle of Clitheroe, raising the hopes for the success of the royal army, hopes which failed to materialize at the Battle of the Standard.

William had several marriages. His first marriage was over, presumably through death, by the year 1137, when he married Alice de Rumilly, daughter of William Meschin. By the latter, he had a son, also called William (William of Egremont or William the Atheling), who died in 1160, and a daughter Cicely, Lady of Skipton, who married William le Gros, 1st Earl of Albemarle. He also had a large number of bastards, probably including Wimund of the Isles. It is now presumed that Domnall mac Uilleim, and the Meic Uilleim clan that repeatedly rebelled against later Scottish kings in their quest to gain the Scottish throne, were legitimate descendants of a marriage to a daughter of Óengus of Moray.

He died in 1147, whereupon Moray fell back into the hands of David.

William fitz Duncan var en skotsk prins, en legitim sønn av kong Donnchad II (Duncan II av Skottland) med Octreda. Han var en hærfører og en territorial magnat i nordlige Skottland og nordlige England. Navnet som han er best kjent under er en moderne anglofisering av det gammelfranske Guillaume fils de Duncan eller middelirske Uilleam mac Donnchada.

I 1094 ble hans far drept av mormaer Máel Petair av Mearns som støtte til kravet til tronen av kong Domnall III Bán (Donald III av Skottland). Sannsynligvis forlot William Skottland det samme året sammen med sin mor og fant trygghet i Allerdale i Cumberland. Et tiår senere var han ved det skotske hoffet til sin onkel.

Under regimet til hans onkel Alexander I av Skottland er meget sannsynlig at William ble sett på som «viable tanaiste» (= utsett arvtager), men kong Henrik I av England støttet David I av Skottland. Da David etterfulgte som konge ble William som den legitime konge ved regelen om førstefødselsrett høyst sannsynligvis «kjøpt» av David, sannsynligvis igjen gjort til tanaiste. William ledet gjentatte ganger listene over vitner som opptrer i de skotske, kongelige charter under regimet til Alexander I og David I.

En kilde fra 1200-tallets nordlige England påstår at William var mormaer av Moray. Ettersom den kilden ikke har noen grunn til å lyve er det sannsynlig at William ble gjort til hersker av Moray etter at kong Óengus av Moray ble beseiret i 1130. Det er mulig at denne tildelingen hadde noe å gjøre med Davids sønn, prins Henry av Skottland, 3. jarl av Huntingdon. Samtidig som William var hersker av Moray kontrollerte han engelsk land i Allerdale, Skipton og Craven, noe som gjorde ham til en av de mest betydningsfulle baronene i det nordlige England.

William var en stor kriger. Han ledet ofte skotske hærstyrker. Under kampanjen i 1138 ledet han en hærstyrke av gælere som beseiret en engelsk hær i slaget ved Clitheroe, noe som høynet håpet om suksess for den kongelige hæren, et håp som ble knust i Fanenes slag.

William var gift flere ganger. Hans første ekteskap ble avsluttet, sannsynligvis ved hans hustrus død, i 1137 da han giftet seg med Alice de Rumilly. Med den sistnevnte hadde han en sønn som også ble kalt William. Han hadde også en rekke barn utenfor ekteskap, sannsynligvis Wimund, biskop over de ytre øyene, og meget sannsynlig også Domnall «MacWilliam». MacWilliam-klanen gjorde ofte opprør mot de senere skotske kongene i håp om overta den skotske tronen.

William døde i 1147, og da gikk Moray tilbake til tronen.