Anthon Carl Busch, sr.

Som 13-års gutt opplevde Busch den store brannen i Risør, som la nesten hele byen i aske. Blant de hus som brant ned var hans foreldres hus.

Som de fleste gutter i småbyene skulle Busch også prøve sjøen og tok 16 år gammel hyre som kahyttgutt med skipskaptein Evensen på sin fars skip «Atalanta». Sjømannslivet fikk han imidlertid straks nok av, det ble med en reise til Memel i Østersjøen og tilbake igjen, hvoretter han tok butikkpost hos konsul Christen Huus Thiis. Den gang var det hverken lukningsvedtekter eller 8-timers arbeidsdag, det var å henge i fra kl. 7 morgen til kl. 22 om kvelden, ofte uten middagshvil.

23 år gammel tok Busch 4/7 1871 borgerskap som kjøpmann og begynte egen forretning i sin fars hus, hvilken han drev i 8 år til han kjøpte Gades hotel, «hotel du Nord», i Havnegaten 4 ved skjøte av 27/10 1879. Han ominnredet deretter hotellet og begynte sin hotellvirksomhet i begynnelsen av 1880. I Hotellet kom han gjennom ca. 20 år til å nedlegge et stort og også for byen merkbart arbeid. Hans hotell var nemlig den gang byens eneste og det hadde et utmerket renommè.

Det var ganske andre tider den gang enn nå å drive hotell. Prisene kan ikke sammenlignes, hverken for innkjøpspriser eller serveringspriser. Så sent som i 1890-årene kostet egg i Risørs butikker 90 øre for sneset, og en meget god middag med 2 retter og en halv øl kostet bare ca. en krone.

På hotellet var også «Klubben», hvor byens fedre møttes til hyggelig og kollegialt samvær. Det var i den gamle seilskipstid da seilskipene kom hjem henimot jul og la opp for vinteren, da det ennå var en liten rest igjen av drabelige «fadermordere» og selskapelighet med sanger så det runget i stuene og da det var handel, liv og røre i Risør.

Men tidene forandret seg, dampskipene fortrengte etter hvert seilskipene og Risørs prektige seilskipflåte svant etterhånden inn. Mens der i 1870 var 75 seilskip hjemmehørende i Risør og Søndeled var det i 1910 bare 31 seilskip igjen i hele Risør tolldistrikt som også omfattet Lyngør og Ø. Askerøen, og av dampskip hadde tolldistriktet bare 15. Alt i 1912 var antallet av seilskip sunket til 19 og under krigen 1914-18 forsvant de siste, dels ved salg og dels ved forlis, og de dampskip som etterhånden ble anskaffet forliste eller ble solgt. Som følge herav gikk byen tilbake, ungdommen søkte annetstedshen – ikke minst til Amerika, og det engang så pulserende og muntre liv tok slutt. Klubben gikk inn og billarden ble liggende oppstykket, støvet og glemt på hotellets loft. Busch opphørte derfor omkring 1900 med hotellvirksomheten og begynte vinhandel som han drev til 1916 da «forbudet» satte en stopper for privat vinhandel. Busch takk seg da tilbake fra forretningsvirksomheten. Ved Risørs 200-års jubileum var Busch byens eldste handelsborger.

«Gamle Busch» som han populært kaltes, var sterkt interessert i alle dagens og tidens spørsmål, men deltok aldri i det politiske liv eller øvrige offentlige virke. Han var alltid i godt humør, snill og elskverdig, men kunne, når han mente noe ikke var som det skulle være, bli mektig vred, men sinnet gikk fort over. Liten av vekst beveget han seg til sin siste dag på byens gater med en spenstighet som hadde lite til felles med hans høye alder, og sine åndsevner beholdt han til sin dødsdag. Han ble rammet av slag mens han stelte i sin hage og falt død om. Han hadde til det siste en god hukommelse som satte ham i stand til å fortelle meget fra gamle dager.

Busch’s hjem var alltid et åpent og gjestfritt hus og samlingssted for familien, ikke minst for familiens yngste som i ham hadde en god lekekamerat og eventyrforteller, og var det noe som sto på, var det ham man søkte til. Ved hans død skrev en av byens aviser: «Med ham er en av vor bys eldste og mest sympatiske borgere vandret bort. Busch tilhørte en gammel Risørslegt og selv var han Risørmann med liv og sjel. Han var en av de sidste repræsentanter for den gode gamle tid.» En annen avis skrev: «Med sitt lyse humør, sitt gode hjertelag og sitt elskverdige vesen vil han leve lenge i vårt minne, som den hedesmann han alltid var. Ved Busch’s død er byen blit en kjendt og kjær skikkelse fattigere.»

Han var nemlig den siste mannlige bærer av navnet Busch i Risør. Hans hus i Havnegaten ble etter hans død overtatt av hans datter og svigersønn. Datteren beholdt huset etter sin manns død inntil hun solgte det sommeren 1958. Dermed var slektens saga ute i Risør etter 163 års forløp.

I Busch’s tid hadde man helt til under den første verdenskrig i Risør et ganske morsomt innslag i bybildet. På holmene utenfor byen holdt om vinteren en del villender til, hvor de hekket. I mai måned flyttet de imidlertid opp i tjernet rett ovenfor kirken. De kom da svømmende med sine små under inn til bryggen, hvor en landgang ble lagt opp for dem, og så gikk de i prosesjon under alminnelig oppmerksomhet av byens befolkning opp i Havnegaten forbi Busch’s hus til tjernet hvor de var til høsten da de flyttet tilbake til holmene. Under krigen ble det imidlertid drevet jakt på dem og dermed forsvant denne lokale attraksjon.

I Risør i 1874 giftet han seg med Nicoline «Lina» Christiane Schach.

Den 14/8 1924 feiret Busch og frue sitt gullbryllup i nærvær av en stor familie. Dagen ble en fest av de sjeldne idet deres eldste datter Benedikte og hennes mann kontorsjef Emanuel Gundersen samtidig feiret sølvbryllup og disses datter Lilly Bergljot Gundersen samtidig feiret sitt bryllup med ingeniør Nikolai Jæger. Hele byen var på benene for å hylde jubilantene og ved 6-tiden om ettermiddagen kom et av marinens fly, ført av brudens fetter løytnant Emil Vaage, på visitt fra Kristiansand S. og kastet ned en stor rosebukett.

Kilde: Busch, Anthon; Slekten Busch i Rostock, Risør og Oslo, Oslo 1976.