Arnulf Øverland

Arnulf Øverland

Ole Peter Arnulf Øverland (27 April 1889 - 25 March 1968) was a Norwegian author born in Kristiansund and raised in Bergen. His works include Berget det blå (1927) and Hustavler (1929).

http://no.wikipedia.org/wiki/Arnulf_%C3%98verland

http://en.wikipedia.org/wiki/Arnulf_%C3%98verland

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Arnulf_%C3%98verland/utdypning

http://virksommeord.uib.no/personer?id=50

https://digitaltmuseum.no/021015966426/arnulf-overland-med-sin-fami...

Arnulf Øverland og Margrete Aamodt fikk to jenter ; Åsil og Eli. Åsil ble født på foreldrenes 1 års bryllupsdag.

ARTICLE IN ENGLISH:

http://www.pergjendem.com/?p=294

Øverland was a communist from the early 1920s, but changed his stand in 1937 partly as a reaction to the Moscow Trials. He was an avid opponent of nazism and in 1936 he wrote the poem "Du må ikke sove" ("Dare not to sleep!") printed in the journal Samtiden. It ends with "Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. Vår tid er forbi - Europa brenner" ("I thought: Something is imminent. Our time is over — Europe is burning!"). The probably most famous line of the poem is "Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!" ("You mustn't tolerate so terribly well the injustice that does not harm yourself!")

In 1933, Øverland was tried for blasphemy after giving a speech named Kristendommen - den tiende landeplage ("Christianity - the tenth plague"), but was acquitted.

During the German occupation of Norway from 1940 in World War II, he wrote a series of poems which were clandestinely distributed, leading to the arrest of him and his wife Margrete Aamot Øverland. Arnulf Øverland was held first in the prison camp of Grini before being transferred to Sachsenhausen concentration camp in Germany.

'They burnt our homes to ashes, They maimed and killed our men. Let every heart-beat tell it, Again and again.' [1]

The poems were later collected in Vi overlever alt ("We survive everything") (1945).

After the war, Øverland became a noted supporter for the conservative written form of Norwegian called Riksmål, he was president of Riksmålsforbundet (an organization in support of Riksmål) from 1947 to 1956, playing an important role in the Norwegian language struggle in the post-war era.

In addition, Øverland adhered to the traditionalist style of writing, criticising modernist poetry on several occasions.

Arnulf Øverland (født 27. april 1889 i Kristiansund, død 25. mars 1968 i Oslo) var en norsk forfatter, lyriker og riksmålsmann.

Han ble født i Kristiansund, men vokste opp i fattige kår i Bergen. Hans far døde da Arnulf var svært ung. Da Arnulf var tolv år gammel, flyttet han, moren og de to brødrene hans til Kristiania. I 1911 fikk han tuberkulose og ble lagt inn på Gjøsegaarden sanatorium på Kongsvinger. Samme år debuterte han som forfatter med lyrikksamlingen Den ensomme fest. Han ble sentral i det norske diktermiljøet i mellomkrigstiden, særlig i kretsen rundt det kommunistiske tidsskriftet Mot Dag, og han stilte seg meget kritisk til nazismen. Han forlot sitt kommunistiske ståsted i løpet av 1930-tallet, på grunn av Josef Stalins politikk i Sovjetunionen.

Øverland var formann i Det Norske Studentersamfund i 1923 og i Forfatterforeningen 1923–28.

Arnulf Øverland ble i 1933 tiltalt for blasfemi etter å ha holdt foredraget «Kristendommen, den tiende landeplage» i Studentersamfundet i Oslo 21. januar, etter anmeldelse av Menighetsfakultetets professor Hallesby. Han ble frifunnet, og etter det er ingen blitt tiltalt for blasfemi i Norge. I foredraget gikk han kraftig ut mot, i hovedsak, den katolske kirke. Han sammenlignet blant annet nattverden med «kannibalsk magi».

Under annen verdenskrig skrev han en rekke kjente motstandsdikt. Han ble arrestert i 1941 og satt i Møllergaten 19, Grini og Sachsenhausen, men overlevde.

Etter annen verdenskrig spilte Øverland en markant rolle i den norske språkstriden. Han var formann for Riksmålsforbundet fra 1947 til 1956 og i Forfatterforeningen av 1952 fra 1952–53.

Arnulf Øverland var tilhenger av en tradisjonalistisk lyrikk og kritiserte moderne poesi ved flere anledninger. Tradisjonell var han hele tiden, men særlig er han kjent for å ha startet den såkalte Tungetaledebatten på 1950-tallet.

Han fikk Statens kunstnerlønn fra 1938 og bodde i æresboligen Grotten fra 1946.

Bibliografi

Lyrikk

   * Den ensomme fest – lyrikk, 1911

* De hundrede violiner – lyrikk, 1912
* Advent – lyrikk, 1915
* Brød og vin – lyrikk, 1919
* Berget det blå – lyrikk, 1927
* Hustavler – lyrikk, 1929
* Birkeland i mitt Hjerte 1929
* Gi mig ditt hjerte – lyrikk, 1930
* Jeg besværger dig – lyrikk, 1934
* Riket er ditt – lyrikk, 1934
* Du må ikke sove – dikt, 1936 (del av diktsamlingen Den røde front fra 1937)
* Den røde front – lyrikk, 1937
* Ord i alvor til det norske folk – lyrikk, 1940 (ny utgave 1959)
* Vi overlever alt – lyrikk, 1945
* Tilbake til livet – lyrikk, 1946
* Fiskeren og hans sjel – lyrikk, 1947
* Sverdet bak døren – lyrikk, 1956
* Den rykende tande – lyrikk, 1960
* På Nebo Bjerg – lyrikk, 1962
* Livets minutter – lyrikk, 1965
Noveller

   * Den haarde fred – noveller, 1916

* Deilig er jorden – noveller, 1923
* Gud plantet en have – noveller, 1931
* Møllerupgåsens liv og himmelfart og andre troverdige betraktninger – noveller, 1964
Dramatikk

   * Venner, drama, 1917

Essays og artikler

   * Norske kunstnere. Edvard Munch – essays, 1920

* Olav Duun – essays, 1926
* Kapital og åndsarbeide – essays, 1927
* Tre foredrag til offentlig forargelse – artikler, 1933 (gjenutgitt 2006)
* Det frie ord – essays, 1935
* Forpostfektninger – essays, 1939
* Er vort sprog avskaffet? – artikler, 1940
* Det har ringt for annen gang – artikler, 1946
* Norden mellom øst og vest – essays, 1947
* Hvor ofte skal vi skifte sprog? – artikler, 1948
* Nøitralitet eller vestblokk – artikler, 1948
* Bokmålet – et avstumpet landsmål? – artikler, 1949
* Nordiske randstater eller atlantisk fred – artikler, 1949
* Har jorden plass til oss? – artikler, 1952
* I beundring og forargelse – artikler, 1954
* Riksmål, landsmål og slagsmål – essays, 1956
* Om Gud skulle bli lei av oss – artikler, 1958
* Verset – hvordan blir det til? – essays, 1959
* I tjeneste hos ordene – artikler, 1963
* Hvor gammelt er Norge? – essays, 1964
* Sprog og usprog – artikler, 1967
* Torstein spelar langeleik og munnspel – essay, 1967

Arnulf Øverland, Ole Peter Arnulf Øverland, født 27. april 1889, fødested Kristiansund, Møre og Romsdal, død 25. mars 1968, dødssted Oslo, begr. i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund. Dikter. Foreldre: Skipsmaskinist Peter Anton Øverland (1852–1906) og Hanna Hage (1854–1939). Gift 1) 30.12.1918 i Kristiania med sanger Hildur Arntzen (29.6.1888–13.1.1957), datter av landmåler, infanterikaptein Axel Gottlieb Arntzen (1863–1938) og Caspara Ovidia Andersen Askestad (1863–1943), ekteskapet oppløst 1939; 2) fra 1934 samboer og 24.2.1940 gift i Oslo med sykepleier Bartholine Eufemia (“Effi”) Leganger (24.10.1903–16.4.1995), datter av sogneprest Hans Thiis Leganger (1876–1942) og Anna Margrethe Lunde (f. 1879), ekteskapet oppløst 1945; 3) 22.6.1945 i Stockholm med journalist Margrete Aamot (11.2.1913–1978), datter av distriktssjef Antoni Aamot (1884–1962) og Kristine Eriksen (f. 1891).

Arnulf Øverland var en sentral skikkelse i det norske litterære miljø fra tiden omkring den første verdenskrig og frem mot 1960-årene – først og fremst som lyriker, men også som sosial og politisk debattant og som kritiker av den offisielle språkpolitikken.

Øverland ble født i Kristiansund, men før han var årsgammel, flyttet familien til Bergen og fikk seg husvære på Nygårdshøyden. I Bergen gikk ikke de sosiale skillene mellom bydeler, men mellom gater, og familien Øverland ble boende i en typisk middelklassegate, med rikmannsvillaer like om hjørnet og trange boligkaserner for arbeidsfolk et par gater nedenfor. Faren så vesle Ole lite til; han var maskinist i utenriksfart. Moren var en sterk og ærgjerrig kvinne som ville ha sønnene sine opp og frem i livet; derfor ble de satt i betalingsskole, de første årene på Tanks skole, deretter middelskolen på Bergen katedralskole. Dikteren brukte siden uttrykket at han hadde sittet “på straff” i disse årene og fortalte i et skolekringkastingsprogram at bare årene i konsentrasjonsleir i Tyskland hadde vært verre enn årene på Tanks. Men skoleprotokollene forteller om en elev med fagkarakterer godt over gjennomsnittet; karakterene i flid, orden og oppførsel lå derimot et godt stykke under.

Familien flyttet 1904 til Kristiania, fordi den eldste sønnen skulle studere ved universitetet. To år senere døde faren. Hanna Øverland drev manufakturforretning i Ullevålsveien i flere år, men gav opp og åpnet 1910 et pensjonat i Skovveien. Da hadde familien flyttet rundt i hovedstaden flere ganger, i sentrum og på vestkanten. Arnulf begynte 1904 på gymnasets “sproglig-historiske linje med latin” på Kristiania katedralskole, der han etter hvert ble en dominerende figur i debattene i gymnassamfunnet. Han tok examen artium 1907 og ble samme år immatrikulert ved universitetet; men filologistudiene gikk det dårlig med, han ville helst skrive selv. Fra 1910 av sløyfet han “Ole Peter” i navnet, og samme år debuterte han – som akvarellmaler hos Blomqvist, med fargesikre, senimpresjonistiske landskapsmotiver.

1911 fikk Øverland også utgitt sin første bok, diktsamlingen Den ensomme fest, en bok om en ung manns ensomhet og livshunger. Men den rommer også det trist-humoristiske Lille Adam, om han som ikke var noen suksess på danseskolen og derfor ville dikte seg “sin første poesi”. Samme dag boken kom ut, ble han lagt inn på sanatorium med tuberkulose. I den andre diktsamlingen, De hundrede violiner fra 1912, er dødsmotivet fremtredende. Men dikteren overlevde (“det var bare studenten som døde”, skrev en Øverland-biograf). Dette var den boken han i ettertid var mest misfornøyd med; lenge tok han den ikke med i produksjonslisten, og mindre enn halvparten fikk være med som en del av nyutgaven av Den ensomme fest 1924. 1913 ble han premiert for kantaten Norge, skrevet til hundreårsjubileet for 1814. Den ble trykt i Advent, en langt modnere samling, som utkom 1915 – fremdeles med kjærligheten og døden som motiver, men med et enklere språk og mindre gjenklang av “nyromantiske” klisjeer.

Diktsamlingene solgte dårlig. Inntektene kom fra journalistisk virksomhet, først i Ukens revy, så i Verdens Gang og deretter i Arbeiderbladet. Som kunstanmelder førte Øverland det rene korstog mot moderne malerkunst, representert ved navn som Georges Braque, Isaac Grünewald og Pablo Picasso. Han karakteriserte dem med ord som affektasjon, dumhet og humbug; kubistiske fargesammensetninger var gjerne “utspekulert heslige”. Også norske kunstnere som Per Krohg og Alf Rolfsen (“aldeles gjennemvrøvlet av teorier”) ble dømt nord og ned.

Politisk markerte Øverland seg mot slutten av den første verdenskrig som sterkt tyskvennlig, i likhet med mange andre norske intellektuelle; det som hadde gjort sterkt inntrykk på ham, var utsultingen av det tyske folk og Versailles-fredens urettferdighet. I løpet av 1920-årene orienterte han seg mer og mer mot det politiske venstre, i vennskap og samarbeid med Sigurd Hoel og Helge Krog (“det radikale trekløver”). Han ble medlem av den kommunistiske akademikerorganisasjonen Mot Dag og skrev sosialistiske agitasjonsdikt (trykt i 1930-årene i en avdeling av samlingen Riket er ditt og sammen med noen nyere i Den røde front). 1923 var han formann i Det norske Studentersamfund og 1923–28 også formann i Den norske Forfatterforening (viseformann 1919–21). Som organisasjonsmenneske var Øverland et unikum; hans forretningsførsel og møteledelse var alltid pinlig korrekt, og utad representerte han foreningen stilfullt og verdig. Han var først og fremst en fagforeningsleder, alltid på vakt for forfatternes rettigheter i kontraktforhold og når det gjaldt bruk av tekster i lærebøker og kringkasting.

Midt oppe i alt dette fikk han også tid til å dikte. Samlinger som Brød og vin, Berget det blå og Hustavler rommer det ypperste av hans “sentrallyriske” dikt – naturstemninger, selvransakende/spekulative tekster og kjærlighetsdikt, der han stadig kommer tilbake til ensomheten i selve favntaket, følelsen av aldri å kunne nå helt frem til et medmenneske. Det sies gjerne om Øverlands poetiske språk at det er “enkelt”, at han skyr de store ord. Riktigere er det at han aldri begår stilbrudd; ordene er samstemte. I mange dikt bruker han motiver fra kristne ritualer og fra folkeeventyrene (jf. boktitlene); han forklarte det med at dette var den litteraturen som folk flest kjente og var fortrolig med, og som altså best fungerte som klangbakgrunn.

I slutten av 1918 var han blitt gift med sangeren Hildur Arntzen. Til å begynne med bodde de i Hanna Øverlands hus i Skovveien, men 1921 flyttet de til en gammel trevilla på Nesodden, inne i Bunnefjorden. Etter noen år begynte ekteskapet å skrante (i Hustavler er det en tydelig stemning av oppbrudd), og 1932 flyttet han fra henne. Foranledningen var en forelskelse; 42-åringen hadde møtt “den unge heks”, en pike i begynnelsen av 20-årene. I den sterkt erotiske diktsamlingen Jeg besværger dig kan man følge dette forholdet, fra det første blusset og frem til den resignerte slutten.

Samtidig var han kulturpolitisk aktiv. Januar 1933 holdt han i Studentersamfunnet foredrag om Kristendommen – den tiende landeplage, et glitrende usaklig og provoserende stykke retorikk som førte til at han ble stilt for retten, anklaget for blasfemi. Han ble så vidt frikjent; seks av lagrettens 10 medlemmer stemte for fellelse, én stemme for lite for domfellelse. Han fortsatte også å skrive politiske dikt. Det sterkeste av dem er det antifascistiske Du må ikke sove, første gang trykt i Samtiden 1936 og året etter i Den røde front.

Men da hadde den røde fronten begynt å slå sprekker. 1936 begynte prosessene mot ledende gammelbolsjeviker i Moskva, og Øverland skrev under på en forfatterprotest der dødsdommene ble stemplet som justismord. På et lukket møte i NKP i Oslo våren 1937 brukte han skarpe ord om prosessene, men gikk ikke offentlig ut med sitt syn; han ville ikke gi fascistene våpen. Men da Sovjetunionen senhøsten 1939 angrep Finland, reagerte han skarpt og drog på foredragsturné med dikt og appeller for Finlands sak.

Det fikk også følger for ham privat. 1934, etter forholdet til “den unge heks”, hadde han flyttet sammen med sykepleieren Effi Leganger. Hun delte hans politiske oppfatninger og deltok bl.a. som frivillig under den spanske borgerkrig ved det svensk-norske hospital i Alcoy. Men februar 1940, på et finlandsmøte i Stavanger, møtte Øverland den unge journalisten Margrete Aamot og forelsket seg hodestups. Selv om forholdet til Effi Leganger dermed var slutt, giftet han seg med henne for å gi henne den beskyttelsen som ligger i å være fraskilt – og ikke bare fraflyttet. September samme år flyttet han sammen med Margrete Aamot i Oslo.

Da var Norge hærtatt av tyske tropper, og Øverland gikk i krig med ordene som våpen. Han skrev en lang rekke antinazistiske dikt, som Margrete mangfoldiggjorde og distribuerte. Et av de første var Til Kongen, til Haakon 7 som trofast hadde holdt til løfte “Alt for Norge”: “Om vi stod frem på torget / og ropte på revolt, / om våre ord var krasse, / dig ledet ingen vill! / Du hørte ingen klasse, / men hele folket til!” – Gestapo kom på sporet, og 11. juni 1941 ble de begge arrestert. Etter opphold i Møllergata 19 og i fangeleiren på Grini ble de sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland, han til Sachsenhausen 1942, hun til Ravensbrück året etter. April 1945 ble de begge reddet ut av det svenske Røde Kors og møttes igjen i Ramlösa i Sverige. Under hele fangenskapet stjal Øverland seg til å skrive dikt; sammen med motstandsdiktene ble de trykt i Vi overlever alt, som allerede i utgivelsesåret 1945 ble solgt i nesten 50 000 eksemplarer. I tillegg ble de kjent over hele landet ved at han leste dem opp på turneer og i kringkastingen. Som oppleser var han en stor kunstner; Sigurd Hoel skrev om ham at Øverland “har ikke stemme. Han har røst.”

Fra 1938 hadde Øverland diktergasje; den ble vedtatt med 77 mot 71 stemmer i Stortinget. Etter fem års okkupasjon og motstandskamp hadde krigsdiktene hans gjort den omstridte radikaleren til nasjonalhelt. Han ble utnevnt til æresmedlem av Forfatterforeningen høsten 1945, og etter forslag fra foreningen ble han 1946 tildelt Henrik Wergelands hus “Grotten” i Slottsparken som æresbolig.

Diktsamlingene Øverland gav ut etter krigen, var blekere og mindre heftige enn diktene fra 1920- og 1930-årene. Til gjengjeld ble han heftigere som polemiker og samtidsdebattant. Først og fremst gjaldt det Sovjetunionen. I artikler, avisinnlegg og foredrag ropte han ut om tvangskollektiviseringen, slaveleirene, sensuren og den politiske ufriheten der, og han mante til forsvar mot den trussel mot verdensfreden som sovjetregimet hadde utviklet seg til. Sterke ord brukte han også i språkdebatten. Allerede 1939 hadde han skarpt kritisert samnorskpolitikken som fikk uttrykk i rettskrivningen av 1938; nå ble han, som formann i Riksmålsforbundet 1947–56, en forgrunnsfigur i forbundets offensiv mot språkpolitikken. Saklighetsnivået i hans debattbidrag lå ikke særlig høyt; han innbød ikke akkurat til dialog når han kalte motstandernes språkbruk for “sinkenes babbel”.

Øverland stilte seg også i spissen for språkopprøret i Forfatterforeningen, som 1949/50 hadde vedtatt å la seg representere i den nyopprettede Norsk språknemnd, der språklig samling var en uttalt målsetting. Etter en opphisset ekstraordinær generalforsamling i foreningen våren 1952, der riksmålsforfatterne nok en gang led nederlag, og en påfølgende uravstemning med samme resultat, meldte 32 medlemmer, med de tidligere formenn Øverland og Hans Aanrud i spissen, seg ut, og 28. april dannet flertallet av disse Forfatterforeningen av 1952 (F–52). Øverland ble valgt til den nye foreningens første formann og satt i ett år. Et søksmål mot den gamle foreningen på grunnlag av språknemndas formålsparagraf førte ikke frem; F–52 tapte både i byretten og i Høyesterett. Øverlands kommentar var at Norge ikke lenger hadde noen høyesterett. Han skiftet senere standpunkt til spørsmålet om representasjon i språknemnda, men opprettholdt sitt medlemskap i F–52 til foreningene ble gjenforent 1965/66.

1953 reiste Øverland enda en debatt: Han drog på turné landet rundt med foredraget Tungetale fra Parnasset, der han karakteriserte den modernistiske litteraturen, særlig lyrikken, i ordelag som minnet om hans utfall mot moderne malerkunst omkring 1920; det ble, etter hans mening, utgitt “den ene diktsamling efter den annen med bare rabbel og snikksnakk”.

Bare på ett område var han fremdeles radikaleren; det siste han var opptatt med før han døde våren 1968, var å redigere En kjetters bekjennelser, en samling av gamle foredrag som benektet Guds eksistens. Hans urne ble nedsatt i Æreslunden på Vår Frelsers gravlund. På graven er det reist en byste av ham, laget av Joseph Grimeland.

DU MÅ IKKE SOVE

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,

det var som en stemme talte til mig,

fjern som en underjordisk strøm -

og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!

Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår blev jeg dømt.

I natt har de reist skafottet i gården.

De henter mig klokken fem imorgen!

Hele kjelleren her er full,

og alle kaserner har kjeller ved kjeller.

Vi ligger og venter i stenkolde celler,

vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,

og hvem der kan bli den neste, de henter.

Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?

Kan dere absolutt ingenting gjøre?

Ingen får se oss.

Ingen får vite, hvad der skal skje oss.

Ennu mer:

Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,

så onde kan ikke mennesker være.

Der fins da vel skikkelig folk iblandt?

Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.

Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!

Verden har glemt oss! Vi er bedratt!

Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap

og tenke på hvad der gir vinning og tap!

Du må ikke skylde på aker og fe

og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!

De puster på hatets og ondskapens glør!

De liker å drepe, de frydes ved jammer,

de ønsker å se vår verden i flammer!

De ønsker å drukne oss alle i blod!

Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,

som stimer med sang over torv og gater,

og opglødd av mødrenes fromme svig,

vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag

med heltemot og med tro og ære -

du vet, at en helt, det vil barnet være,

du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål

og henge igjen i en piggtrådsvase

og råtne for Hitlers ariske rase!

Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.

Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.

jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,

på arbeid, på samhold, på kjærlighet!

Men den som ikke vil dø i en flokk

får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!

Der er en eneste ting å gjøre:

Verg dig, mens du har frie hender!

Frels dine barn! Europa brenner!

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.

Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst

varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakenom jordens rand

steg med et skjær av blod og brand,

steg med en angst så åndeløs,

at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender. -

Vår tid er forbi - Europa brenner!

Arnulf Øverland

-1937-