Biskop i Bergen Fredrik Waldemar Hvoslef

1865 census for Tromsø:

https://www.digitalarkivet.no/en/census/person/pf01038387001079

1900 census for Bergen:

https://www.digitalarkivet.no/en/census/person/pf01037335036216

----------------------------------------

Fredrik Waldemar Hvoslef (1825-1906) biskop i Tromsø og Bergen.

Foreldre: Ekspedisjonssekretær, senere sorenskriver Jens Hvoslef (1783–1830) og Elisabeth Christine Mejlænder (1793–1877). Gift 19.1.1852 med Alette Kathrine Frost (25.6.1825–23.5.1902), datter av overkrigskommisjonær Johan Carl Frost (1786–1849) og Henriette Sophie Tyrholm (1787–1843). Farmors far til Ketil Hvoslef (1939–); tremenning av Hans Henrik Hvoslef (1831–1911).

Waldemar Hvoslef var biskop i Tromsø og Bergen i siste halvdel av 1800-tallet. Men han ble særlig kjent på grunn av Kautokeino-opprøret i november 1852. Som sogneprest i Kautokeino ble han pisket av de samiske opprørerne.

Hvoslef ble født i Christiania, men vokste opp i Holmestrand. Faren døde da gutten bare var fem år gammel, og fra han var 14 år måtte han selv tjene til livets opphold. Han var til sjøs i fem år, tok styrmannseksamen og var annenstyrmann. 19 år gammel gikk han på land igjen og satte seg på skolebenken. 1845 tok han examen artium og begynte deretter å studere teologi. Våren 1850 avla han teologisk embetseksamen.

Ved universitetet møtte han finnmarkspresten Niels Stockfleth, som underviste ham i samisk og oppfordret ham til å søke prestestilling i Finnmark. 20. november 1851 ble han utnevnt til sogneprest i Kautokeino, som i januar samme år var blitt eget prestegjeld. Han reiste nordover, og ble ordinert 24. mars 1852 i Tromsø av biskop Juell.

Hvoslef kan ikke ha vært helt ukjent med forholdene i Kautokeino før han kom dit. Vinteren 1845 hadde det brutt ut en religiøs vekkelse influert av presten Lars Levi Læstadius i Karesuando i Nord-Sverige. Vekkelsen spredte seg snart til Norge. I Kautokeino fikk den læstadianske vekkelsen et fanatisk preg og utviklet seg til et sosialt opprør blant samene. Det startet sommeren 1851, da det oppstod uro under en gudstjeneste i Skjervøy kirke. En gruppe Kautokeino-samer laget bråk fordi de mente at presten ikke forkynte rett. For dette fikk de harde straffer, noe samene mente var svært urettferdig. Den religiøse uroen økte i omfang, og biskopen bad Stockfleth reise til Kautokeino for å søke å dempe urolighetene. Stockfleth var således i Kautokeino da Hvoslef ankom i april 1852, og kunne sette ham inn i forholdene.

På overflaten kunne det se ut til at situasjonen var under kontroll, men 8. november 1852 gikk de vakte til angrep på handelsstedet i Kautokeino. Handelsmannen og lensmannen ble begge drept, mens Hvoslef ble pisket av opprørerne. Handelshuset ble satt i brann og rutene i prestegården knust. Opprørerne ville ta Hvoslef med til fjells for å omvende ham, så han kunne bli prest for de vakte. Men i siste liten kom det hjelp fra nabogården, og lederne for opprøret ble overmannet.

Hvoslef kunne aldri tilgi opprørerne og insisterte på dødsstraff for hovedmennene. Han mente at hat og hevnlyst var det egentlige motivet bak opprøret. Hans oppfatning var nok utslagsgivende for Høyesterett, som dømte fem av Kautokeino-samene til døden. Senere ble dødsdommen endret til å omfatte Aslak Hætta og Mons Somby, som ble halshugd i Alta i oktober 1854. Hvoslef ble oppnevnt til sjelesørger for de to dødsdømte og fulgte dem til skafottet, men ville ikke tilsi dem syndenes forlatelse.

De påkjenninger som Hvoslef var blitt utsatt for, gikk ut over helsen. Han ble plaget av hodepine og søvnløshet, særlig i mørketiden. Etter fem år ble han bestyrer ved lærerseminaret i Tromsø og 1861 sogneprest og stiftsprost i Tromsø by. 1868 fikk han utnevnelse til biskop i Tromsø stift. Av helsemessige årsaker søkte han seg sørover etter noen år, og ble sogneprest i Lier 1876. 1881 ble han utnevnt til biskop i Bergen, et embete han hadde til han gikk av med pensjon 1898. 1884 ble Hvoslef tilbudt stillingen som kirkeminister i O. J. Brochs påtenkte regjering, men avstod av helsemessige og politiske årsaker.

Waldemar Hvoslef ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1870 og til kommandør av 1. klasse 1890.

Verker

• “Noget om den religiøse Bevægelse i Kautokeino”, i Theologisk Tidsskrift for den norske Kirke, 1857, s. 1–38
• M. Mikkelsen og K. Pålsrud (red.): Kautokeino-dokumentene. 177 arkivsaker om prosessene i 1851–1867 mot 48 flyttsamer fra Kautokeino, Veidnesklubben 1997 (her inngår også Hvoslefs brev til myndighetene med hans vurderinger av Kautokeino-opprøret)
• flere prekener og taler av ham er trykt i prekensamlinger

Kilder og litteratur

• Norsk biografisk leksikon: Waldemar Hvoslef
• Biografi i Lampe,1895
• P. W. K. Bøckman: Tromsø Bispedømme 1804–1904. Kirkehistoriske Meddelelser, Tromsø 1903
• P. L. Smith: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
• A. Markusson: Hyrdene som for vill, 1938
• D. Sivertsen: Læstadianismen i Norge, 1955
• A. Aschim: “Biskop Fredrik Waldemar Hvoslef”, i Vår kirke i nord. Årbok for Hålogaland 1964, 1964, s. 17–24
• P. M. Aadnanes: Læstadianismen i Nord-Noreg, 1986
• R. Hirsti: Sameopprøret, 1994
• N. Zorgdrager: De rettferdiges strid. Kautokeino 1852. Samisk motstand mot norsk kolonialisme, dr.avh., Nesbru/Oslo 1997

Portretter m.m.

Kunstneriske portretter

• Strektegning av Maria Vikhammer etter et fotografi, 1996; Tromsø domkirke
• Maleri av Ragnhild Christine Thrane; Bergen domkirke

Fotografiske portretter

• Fotografi i Tromsø Museum, Universitetet i Tromsø