Fredrik Emmanul Knudsen

http://gw.geneanet.org/brynjulf?lang=no&pz=tor&nz=langballe&ocz=0&p...

Notater om personen Russland via Vardø. Nordmenn på Murmankysten, 1991, av L & T Thorsen Side 36 Omkring århundreskiftet bosatte Oluf Nilsen seg i Tsipnavolok, og i 1905 tok han til seg en pleiesønn. Denne het Peder Johansen. Men året etter omkom Oluf Nilsen sammen med Karl Knudsen, og Peder ble da tatt i oppfostring hos Emmanuel Knudsen. Side 59 Emmanuel Knudsen, en annen av Tsipnavolokerne, var askeladden, altmuligmannen og litt av en skøyer. Han tok vare på alt han fant, og som oftest kom det til nytte senere. Var det noen som trengte en skrue, eller manglet en lærbit, gikk de bare til Emmanuel, og han rotet frem det de hadde bruk for. Om våren fisket han, og hele vinteren drev han jakt. Han hadde egen båt, og ble sett på som en velstående mann. Et år fant han ut at han ville til Vardø med seilbåten for å leie ei større skøyte. Med skøyta ville han fare til Novaja Semlja og drive jakt over lengere tid. I Vardø tok han kontakt med en kjenning som hjalp ham med leie av skøyte. Han hyrte to menn og en unggutt med på turen. Da de kom frem til fangstområdet, begynte de straks å jakte. Plutselig en dag blåste det opp til kuling som utviklet seg til storm. Et stormkast var så sterkt at skøyta ble kastet på land og den fikk en del mindre skader. Nå var det ingen fare med proviant. Emmanuel hadde sørget for å handle rikelig inn, for de skulle jo være der i lang tid. Ved og brensel var det også nok av. Og masse rein og rev. Da Emmanuel var i Vardø, hørte han at det skulle være en ekspedisjon på Novaja Semlja. Etter at båten var kastet på land, begynte Emmanuel å gå over øya på leting etter disse vitenskapsfolkene - forskerne. Til slutt fant han dem. Dette fortalte han så til de andre da han kom tilbake til skøyta. De to voksne var snare til å forlate Emmanuel, de strauk til ekspedisjonen. Så ble Emmanuel alene med unggutten. I fellesskap med gutten begynte Emmanuel å reparere skadene på båten. Når så våren kom, la de stokker, skinn og annet brukbart under kjølen for å få god gli på skøyta ut mot sjøen. Da isen begynte å gå opp, tok de ankeret og slo hull i isen. Så la de ankeret fast der, og da isen gikk, ble også skøyta dratt med ut på havet. De var bare to og måtte derfor utnytte naturkreftene.

     I Tsipnavolok ble det stor oppstandelse om morgenen da de fikk se skøyta som var kommet inn i løpet av natta. Innbyggerne strømmet til og ropte da de fikk se Emmanuel - Du er i live! Ja jeg er i live, svarte Emmanuel og lo i det overgrodde ansiktet. Om bord hadde han 70 reinskinn og masse skinn av rev, kobbe og andre forskjellige skinn. Etter å ha vært hjemme noen dager fòr han til Vardø, og leverte skøyta til eieren. I Vardø solgte han alle skinnene. Det spurtes fort om Emmanuels eventyrlige ferd til Novaja Semlja. Fiskeforeninga i Vardø ville han skulle komme å kåsere om hvordan de hadde overlevd vinteren. Det ble solgt biletter ved inngangen, og litt av fortjenesten fikk selvfølgelig Emmanuel som høstet stor applaus i Vardø da han la ut om turen til Novaja Semlja.

     Hans kone var mye alene. Datteren Golla bodde i Vesterbukta. Emmanuels hus var ikke så stort, og oppe på loftet bevarte de høyet - fòret til dyra. En dag de gikk der oppe med parafinlampa tok det fyr i høyet, og ilden fikk slik godt tak at hele huset brant opp på kort tid. All hjelp i slokningsarbeidet fra naboene var forgjeves. Broren Jacob bød dem husrom, for hos Jacob var det bare kona og fostersønnen, og de hadde god plass til Emmanuel og hans kone.

     Hilmar Sandtrøen tilbød seg å bygge nytt hus til Emmanuel, og med hjelp fra andre snekkerkyndige sambygdinger ble dette reist umiddelbart etter brannen. Med tida fikk Emmanuel og kona også anskaffet seg nytt bufè i fjøset. Kort tid etter brannen fant Emmanuel på å reise til Murmansk. Han ville oppsøke og hilse på kjenninger fra Tsipnavolok, sa han da han dro. Å de er ikke bare å finne, du roter deg sikkert bort i storbyen, ble han ertet med. Da svarte han munnrapt: Den ene rampen finn nok den andre rampen. Side 76 Emmanuel Knudsen fra Tsipnavolok var en av de som ikke ble tatt før vinterkrigen mellom Russland og Finland i 1939. Han fortsatte å drive fiske og fare på jakt. Best likte han seg alene der han fòr rundt med sjekta. Bjarne Jørstad forteller om sitt siste møte med Emmanuel: "Tidlig en morgen, det var enda nyss før jeg skulle reise til Rostov, gikk jeg ned på fiskekollektivet. Der var Emmanuel nettopp kommet opp fra havet. Jeg så han hadde en oter og tre-fire ærfugler i et knippe. Så sa jeg til han. - Nå, har du hatt god jakt i dag. - Javisst, og nå skal jeg gå hjem og lage fiskekaker. - Fiskekaker! sa jeg og trodde han spøkte slik han pleide, for jeg så jo ingen fisk. Da tok han en steinbit og viste meg. - Denne oteren kom fra havet med steinbiten i kjeften. Emmanuel lo og fortalte: "Jeg satt og vaktet på ea da oteren kom. - Så skaut jeg den. Derfor skal jeg nå hjem og lage fiskekaker", sa han.

De som dro østover, Kola-nordmennenes historie, 2001, av M Jentoft Side 34 De fleste av de norske kolonistene hadde satt husene sine opp vestover langs den flate odden, selve Tsypnavolok, og innover mot Anikjevaelva. Lenger inne på odden sto husene til Kristian Berger og Emanuel Knudsen, to av de største i kolonien. De var begge vendt mer mot nord, mot det som ble kalt Rombukta, der det bare var mulig å få båtene på land i godt vær. Side 68 På møtet i bygdelaget 7. oktober 1930 ble mannfolkene i Tsypnavolok listet opp i to kategorier, de som kunne dra på havet og de som ikke kunne. Emanuel Knutsen, Anton Thorsen, Aksel Thorsen, Edvin Hansen, Ludvig Fredriksen, Kallis Hansen, Ola Kolos, Anton Jørstad, Valdemar Hansen, Edvard Hansen, Einar Thorsen, Bernhard Hansen, Arthur Berger, Jakob Knutsen, Magnus Svendsen, Emil Jørstad, Emil Martinsen, Alf Martinsen, Georg Martinsen, en Fredriksen til, Hilmar Sandtrøen, Karl Olsen, Edvard Jørstad blir alle erklært skikket til å dra på havet. To personer ble overført til en annen kategori, som ifølge et direktiv fra områdeledelsen i Murmansk ikke trengte å dra på fiske. det var Karl Jørstad og Arne Thorsen. Side 86 Blant dem som ofte tar ordet på møtene i bygdelaget disse første årene etter kollektiviseringen, finner vi Arthur Berger, Emil Martinsen, Emil Jørstad, Emanuel Knutsen, Anton Thorsen, Valdemar Hansen og Einar Thorsen. Blant kvinnene er det færre aktive, men både Ingrid Svendsen og Mildrid Fredriksen deltar, det samme gjør Ida Jørstad. Møtereferatene gir et bilde av et lite samfunn der demokratiet i alle fall på grunnplanet lever, og der det er vilje til å finne løsninger for at hverdagslivet skal fungere. Side 95 Det sovjetiske sikkerhetspolitiet gikk grundig til verks blant de norske og finske innbyggerne på Kolakysten vinteren 1933, og blant dem som ble tatt inn til forhør og seinere arrestert, var Emanuel Knutsen, Anton Jørstad og Ida Jørstad. Emanuel Knutsen, som de fleste i Tsypnavolok mente var noe av det som måtte være lengst unna en spion, fikk tre års forvisning, mens Ida Jørstad og hennes svoger Anton Jørstad ble frikjent. Side 112 I de offisielle statistikkene snakkes det lite om hvordan det gikk med de gjenstridige nordmennene ute i Tsypnavolok. Lot de seg lokke til økt innsats etter at det igjen ble rom for å tjene mer hvis du jobbet hardt? Mye tyder på det, i alle fall ble det på et møte i Bygdelaget 29. april 1935 foretatt en rekke påskjønnelser for godt arbeid. Utdelingen skjedde i forbindelse med forberedelsene til 1. mai-feiringen, og den første som ble trukket fram, var Arthur Øien. Han hadde ifølge referatet fra møtet gjort en stor innsats som brigader eller bas på fiskebåten og overoppfylt sin kvote med 135 prosent første kvartal det året. Han utmerket seg også med solid arbeidsinnsats og hadde vært med på å forbedre en trålpose som økte fangsten. For alt dette ble han overlevert et armbåndsur. En annen brigader som også fikk seg ny klokke, var Valdemar Hansen. Han hadde de tre første månedene det året fisket så mye at han overoppfylte kvotene sine med 180 prosent. "Han går ikke av veien for å ta et tak og kjennetegnes ved systematisk og energisk arbeid," heter det i referatet. Også Emanuel Knutsen, som var blitt dømt og forvist for en kort periode to år tidligere, ble takket for sine gode kunnskaper om fisket. Iver Berge ble berømmet for jobben som maskinist på båten "Morjak". Klokke til begge disse to også. Alfred Martinsen var enda heldigere, han fikk en hel divan i påskjønnelse. Side 161 Sovjetiske myndigheter hadde bare fortsatt med gamle tradisjoner fra tsarregimet da de få år etter maktovertakelsen i 1917 tok i bruk forvisning som straffemetode. I årene fram til 1939 ble millioner av mennesker deportert for kortere eller lengre tid. Metoden ble brukt både mot dem som viste opposisjon til det sittende regimet, og fra 1929 også mot dem som protesterte mot kollektiviseringen av jorden. Edvard og Mathilde JørstadMathilde Jørstad, Einar Thorsen og Emanuel Knutsen var blant dem som ble forvist fra Tsipnavolok til fjerne deler av Sovjetunionen etter rettsker som bare kan karakteriseres som ren politisk forfølgelse. Men det som skjedde ved opptakten til 2. verdenskrig var noe nytt. For nå handlet det om å flytte hele folkegrupper og nasjonaliteter fra steder de hadde bodd i generasjoner. Side 243 Emanuel Fritevitsj Knutsen, født 1883 i Tsypnavolok, Poljarnyj rajon, Murmansk fylke, norsk. Arbeidet på kollektivbruket "Polarstjernen" som fisker. Arrestert 21.3.1933 og dømt 6.5.1933 av en OGPU-troika til tre års forvisning, etter paragraf 58-6 i straffeloven. Rehabilitert 18.5.1989 av prokuratoren i Murmansk fylke.