Han vokste opp på Mangelskoven skolekrets, der læreren var den dårligste skolerte i Nes bygda, etter fungerende sogneprest Rolf Andreas Olsen vurdering i 1838.

"TO OM BUDET" Prøve på Nesbudialekt AV LÆRER TORBJØRN ØSTERUD Det er mårastilt og nattekalt omkring husa i Mørkhølte. En tynn blå røik stiger op tur pipa og fortæl at'n Ola ælt er oppe og har fått kaffikjæl'n over. Over åsen i øst varsler ei litar lysstrime at dagen høner på å bryte fram. Om ei stønd står'n Ola på trammen med børsa over aksla. Han kaster et raskt blikk mot øst; så smiler'n telfrets. Jo, idag er'n tidsnok ute og skar væra på Rundmyra i god tid før århanan begynner å spelle. Han får kvartrullen op tur veste-lomma, tar sæ et realt skrå og slør inn på stigen mot skauen. Kom-min op på åsryggen, blir'n med ett ståendes dørgende stille. Hans erfarne aue har vørti var far etter folk, som nyss har gått der. «Ptøi», — han sputter bront mellom framtendene — <der har den Arstu-slæven vøri før'n idag au, men bare vent — — —!» Han tar bein-vegen og småflyger inn mellom grennene; det kråsar i skaran under beina på'n; av og tell trår'n neri no vasshøl og blir blaut på beina; men nå ensar'n ingen ting; han skar væra Tyst denna gongen. Han skar vise Arstutavan håkke det er som er kjent i skauen. Des meir han tenker på Arstugutten, des sintere blir'n; svetten siler nedover panna på'n, skretta blir lengre og lengre, raskere og raskere. Etter en stiv times mars er'n kommin ner i dalsøkken som fører like fram tel Rundmyra. Da stanser'n og lyer — nei, ingen ting å høre; han har vønni. Snart sitter'n ihopkrøpin inni barhytta med børsa mellom neva og venter. Han har så liddeli' god løst på en røik, men det får væra. Arhanan kan væra der hå tid det er. Borti åskanten sitter ei århøne og garper; men ennå har det itte vøri no å sett tel hanan. Men hør der — — —! eTscho — sch — sch —.» Ola retter sæ op og stikker børsa ut gjennom grånkvista; så svarer'n: uTscho — sch —sch —»; lyden er itte før dødd bort, før en diger rusk ta en orre slør sæ ner på myra, itte over hundre skrett unda'n, men det er for langt høll; han får prøve å blås'n nærmere: «Tscho — sch — sch»; han kan se hanan rekker hærs, og blåser igjen: «Tscho — sch — sch» — —Da letter hanan på venga, gjør en runde omkring hytta og skar nettop tel å slø sæ ner like ved hytta, men så bråsnur'n, slør noen raske slag med venga og forsvinner innover mot åsen. Ola kan itte straks begripe hå det gikk ta'n, men så får'n høre det tåsar borti myrkanten, og tel slutt får'n se en unggutt komma slengendes over myra, bortover mot hytta. Det er Arstugutten. Da blir'n Ola så eitrande sint at'n brenner av begge skøtta rett for nasan på gutten, tar i en dyr ed og går med hissige skrett over myra mot åsen. Itte lengi etter sprakar en fresk tyrivarme omkring en diger stein. Svart røik stiger op mellom tretoppa. Ola sitter bøgd over varmen med neva under hukua og venter på solspellet. Av og tell gløtter'n op på sola, som kommer høgere og høgere på himmal'n. Ennå er'e itno å høre. Snodig au! Så fint vær som det er! Han skar nettop tel å heva meir ved på varmen, da kvekkar'n ti: Frå en høg furutopp øvst oppå åsen buldrer det ner imot'n. Han høgger tak i børsa og legger i veg. I fysten bryr'n sæ itno om å væra for-siktig; men ettersom'n kommer lenger innpå, tar'n åt å flyge bare hår gong orren speller. Ofte må'n gj øra omveger for å undgå hard skara eller åpne plasser; men snart er'n itte meir enn en søtti skrett ifrå'n. Han måler avstand' med aua; men syns høllet er for drugt. Itte meir enn en tjue skrett lenger framme ligger en stor stein. Var'n kar om å komma bakom den, sku'n væra berja. Han legger sæ ner og kryper på ælle fire bortover, hår gong hanan speller. Tel slutt er'n heilt framme og reiser sæ op. Hanan spennes, børsepipa stikkes for-siktig fram bakom stein; han skar nettop tel å dra av. Da smeller det frå den andre kanten. Orren flakser på skrå ner mot jorda, slør noen slag med venga og blir liggendes. Søren au! Ola gjømmer sæ bakom en stein; en lang skranglete fyr kommer flygendes tur skauen, tar århanan i den eine nevan og høller'n triumferendes op i lufta. Så slengar'n børsa over aksla og forsvinner mellom grånlegga. Det er Arstugutten.

Kilde: Nes Romerike, en liten bygdebok 1931 https://www.nb.no/items/caf1ffe2ab195434b2ffa7016e5bd133?page=201&s...

Han kan ha levd i årene 1796-1870

Han vokste opp på Mangelskoven skolekrets, der læreren var den dårligste skolerte i Nes bygda, etter fungerende sogneprest Rolf Andreas Olsen vurdering i 1838.

Han var trolig gårdsarbeider på Lundberg gårdene på Rakeievegen ved Hunstad gårdene og Østgaarden.

Det er trolig at hans "etternavn" var Lundberg, ikke Lindberg - slik at han het: Ole Hansen (fra) Lundberg, på ca 1850-tallet. Han jobba da trolig som gårdsarbeider på Lundberg gårdene på Rakeievegen, ved Østgaard. Fadderne til hans barn var fra Østgaard og Vestgarden, altså nabogårdene til Lundberg gårdene. Og det var kun mulig å få dåpsvitner til ungenefra gårdeiere som man selv personlig kjente: altså må Ole Hansen ha bodd nær Østgaard og Vestgarden, som jo Lundberg gårdene ligger. Lundberg er også et meget uvanlig navn i Nes kommune: ingen gårdsnavn likner dette navnet.

Sønnesønnen Kristian Klevenbergs herkomst

Kristian Adolf Olsen Klevenberg herstammer fra noen av de største gårdene i Nes og Sør-Odal, i rette linjer: Frøyhov gård, Nes prestegard / Disen gård, Grinder gård, Kjølstad gård, Hovin gård på Oppakermoen, Hovin gård på Vormsund, Frydenlund gård, Valstad gård, Brustad gård, Arnestad gård, Vøyen gård, Nordby gård, Dystland gård, Skårer gård, Rakkestad gård, Skarning gård, Strøm gård, Berg gård, Yn gård, Henni gård, Runni gård, Øvre Skøyen gård, Klodsbodding gård, Auli gård

Kristians mor Inge Andrea Ingebrigtsdatter Mørkholtet var 26 år gammel tjenestepike på Kjølstadeie, hos Hans Gulbrandsen Bekken og Kari Torstensdatter.

Deres sønn Ole Martin Hansen Kjølstadeie var 16 år i 1855, og han var da kjæreste med gårdens tjenestejente Inge, og de fikk en sønn sammen: Kristian Adolf Olsen Klevenberg

Inge oppfostret Kristian som alenemor, hos sine foreldre Ingebrigt / Engebret Christensen og Mari Hansdatter - på Trangsrud. Det var en beskyttet oppvekst på Baronskogen.

I Folketellingen i 1801 bodde bodde disse på Lundberg gård. Hans Gulbrandsen kan være Oles far - han er den eneste på Lundberg gård med riktig navn: Hans, og som samtidig har rett alder: Hans er 5 år i 1801, og dermed 34 år i 1830 da Ole ca ble født.

"TO OM BUDET" Prøve på Nesbudialekt AV LÆRER TORBJØRN ØSTERUD Det er mårastilt og nattekalt omkring husa i Mørkhølte. En tynn blå røik stiger op tur pipa og fortæl at'n Ola ælt er oppe og har fått kaffikjæl'n over. Over åsen i øst varsler ei litar lysstrime at dagen høner på å bryte fram. Om ei stønd står'n Ola på trammen med børsa over aksla. Han kaster et raskt blikk mot øst; så smiler'n telfrets. Jo, idag er'n tidsnok ute og skar væra på Rundmyra i god tid før århanan begynner å spelle. Han får kvartrullen op tur veste-lomma, tar sæ et realt skrå og slør inn på stigen mot skauen. Kom-min op på åsryggen, blir'n med ett ståendes dørgende stille. Hans erfarne aue har vørti var far etter folk, som nyss har gått der. «Ptøi», — han sputter bront mellom framtendene — <der har den Arstu-slæven vøri før'n idag au, men bare vent — — —!» Han tar bein-vegen og småflyger inn mellom grennene; det kråsar i skaran under beina på'n; av og tell trår'n neri no vasshøl og blir blaut på beina; men nå ensar'n ingen ting; han skar væra Tyst denna gongen. Han skar vise Arstutavan håkke det er som er kjent i skauen. Des meir han tenker på Arstugutten, des sintere blir'n; svetten siler nedover panna på'n, skretta blir lengre og lengre, raskere og raskere. Etter en stiv times mars er'n kommin ner i dalsøkken som fører like fram tel Rundmyra. Da stanser'n og lyer — nei, ingen ting å høre; han har vønni. Snart sitter'n ihopkrøpin inni barhytta med børsa mellom neva og venter. Han har så liddeli' god løst på en røik, men det får væra. Arhanan kan væra der hå tid det er. Borti åskanten sitter ei århøne og garper; men ennå har det itte vøri no å sett tel hanan. Men hør der — — —! eTscho — sch — sch —.» Ola retter sæ op og stikker børsa ut gjennom grånkvista; så svarer'n: uTscho — sch —sch —»; lyden er itte før dødd bort, før en diger rusk ta en orre slør sæ ner på myra, itte over hundre skrett unda'n, men det er for langt høll; han får prøve å blås'n nærmere: «Tscho — sch — sch»; han kan se hanan rekker hærs, og blåser igjen: «Tscho — sch — sch» — —Da letter hanan på venga, gjør en runde omkring hytta og skar nettop tel å slø sæ ner like ved hytta, men så bråsnur'n, slør noen raske slag med venga og forsvinner innover mot åsen. Ola kan itte straks begripe hå det gikk ta'n, men så får'n høre det tåsar borti myrkanten, og tel slutt får'n se en unggutt komma slengendes over myra, bortover mot hytta. Det er Arstugutten. Da blir'n Ola så eitrande sint at'n brenner av begge skøtta rett for nasan på gutten, tar i en dyr ed og går med hissige skrett over myra mot åsen. Itte lengi etter sprakar en fresk tyrivarme omkring en diger stein. Svart røik stiger op mellom tretoppa. Ola sitter bøgd over varmen med neva under hukua og venter på solspellet. Av og tell gløtter'n op på sola, som kommer høgere og høgere på himmal'n. Ennå er'e itno å høre. Snodig au! Så fint vær som det er! Han skar nettop tel å heva meir ved på varmen, da kvekkar'n ti: Frå en høg furutopp øvst oppå åsen buldrer det ner imot'n. Han høgger tak i børsa og legger i veg. I fysten bryr'n sæ itno om å væra for-siktig; men ettersom'n kommer lenger innpå, tar'n åt å flyge bare hår gong orren speller. Ofte må'n gj øra omveger for å undgå hard skara eller åpne plasser; men snart er'n itte meir enn en søtti skrett ifrå'n. Han måler avstand' med aua; men syns høllet er for drugt. Itte meir enn en tjue skrett lenger framme ligger en stor stein. Var'n kar om å komma bakom den, sku'n væra berja. Han legger sæ ner og kryper på ælle fire bortover, hår gong hanan speller. Tel slutt er'n heilt framme og reiser sæ op. Hanan spennes, børsepipa stikkes for-siktig fram bakom stein; han skar nettop tel å dra av. Da smeller det frå den andre kanten. Orren flakser på skrå ner mot jorda, slør noen slag med venga og blir liggendes. Søren au! Ola gjømmer sæ bakom en stein; en lang skranglete fyr kommer flygendes tur skauen, tar århanan i den eine nevan og høller'n triumferendes op i lufta. Så slengar'n børsa over aksla og forsvinner mellom grånlegga. Det er Arstugutten.

Kilde: Nes Romerike, en liten bygdebok 1931