Husmann Ole Simensen Finnholt

• Reference: FamilySearch Family Tree - SmartCopy: Jul 15 2019, 19:09:59 UTC

  ---

• Reference: MyHeritage Genealogy - SmartCopy: Feb 22 2020, 6:55:23 UTC

  ---

  
  

Han var husmann, fra Finholt i Sør-Odal, Innlandet fylke, Norge

Finnholt på yr.no: https://www.yr.no/nb/v%C3%A6rvarsel/daglig-tabell/1-88738/Norge/Inn...

Finholtgrenda var trolig et område der skogfinner bosatte seg. Se egen hovedoppgave om skogfinnene under kilder. Se mer nedenfor om at finner= samer.

Språk og stedsnavn I tillegg til skriftlige kilder og arkeologisk materiale finnes det også noen språk­lige kilder til sørsamisk forhistorie. Stedsnavn på Finn- vitner ofte om steder som er oppkalt etter folkenavnet Finn, som var middelalderens be­teg­n­el­se på samene.

Info fra Rolf Stols håndtegnede slekstre (vist på begravelsen til Annie Ragnesjö).

I Finholtgrenda ligger Gjersøyvangen, som er Sætra til Gjersøyen gård, og Staksrudvangen som er Sætra til Staksrud gård, blant annet.

Finnmark grenser til landskapet Troms i sørvest, til Finland i sør (finsk Lappland) og til Russland i øst (Petsjenga rajon i Murmansk oblast). Navnets betydning er i førsteleddet finner, som er den gamle norske betegnelsen på samer, og sisteleddet mark i betydningen skog, utmark eller landområde. dvs at skogFINNER = skogSAMER

Og at stedet Finholtgrenda i Sør-Odal overfor Disenå, var befolket av samer.

Samisk kultur er gammel i Finnmark, og typisk samiske trekk dukker opp i materiale fra århundrene før Kristus. Dette er samme periode som typisk norrøne trekk begynner å vise seg lengre sør i Skandinavia, mens det i tiden før er vanskeligere å finne noen tydelig kulturell todeling.

På 1700-tallet styrket samisk kultur seg i forhold til den norske, rett og slett fordi samene ikke var avhengige av mel og andre varer fra Bergen. Finnmarksmonopolet, da landsdelen var bortforpaktet til bergenske kjøpmenn for 200 riksdaler i året[30], bestod i over hundre år og ble ikke opphevet før i 1787. I denne perioden ble Finnmark utplyndret og avfolket, innbyggerne kom i bunnløs gjeld til monopolinnehaverne, selv umyndige barn heftet for sine foreldres gjeld. Som følge av monopolet var det ingen amtmann og neppe noen postgang heller. Norsk kolonisering skjøt imidlertid ny fart utover 1800-tallet, dels på grunn av større økonomisk aktivitet, men også på grunn av en uttalt fornorsknings­politikk fra myndighetenes side. Fra 1700-tallet fikk også Finnmark et finsk befolknings­element, de første kom til Alta ca. 1740, mens den store innvandringen skjedde under hungersnøden i Finland i 1860-årene.

På 1800-tallet var det fremdeles vanskelig å reise mellom Finnmark og Sør-Norge. Da P. W. Deinboll ble utnevnt til sogneprest i Vadsø, forlot han med kone og tre små barn Oslo (Kristiania) i august 1815. Vel ankommet Bergen, måtte de vente der i to måneder i påvente av skipsleilighet. De dro så videre med en nordlandsjekt, men måtte søke nødhavn på Folda 13. desember og deretter overvintre på Nærøy til slutten av april 1816, da de fikk skipsleilighet videre og ankom Vadsø etter ti måneders reise.

Fornorsking av samer og kvener var en politikk fra den norske statens side som hadde som mål å utrydde samisk og kvensk språk og kultur, motivet var på 18- og 1900-tallet å gjøre Finnmark «norsk». Fra rundt 1880 forsterket myndighetene sin fornorskingspolitikk. Samisk og kvensk ble forvist fra skole, kirke og offentlig forvaltning, og mange steder fikk nye, norske navn.

Finnmark:. https://no.wikipedia.org/wiki/Finnmark

Universitetet i Oslo Norgeshistorie - Sørsamisk forhistorie Forfatter: Hege Skalleberg Gjerde

Synet på samisk forhistorie har endret seg mange ganger gjennom forskningshistorien.

Er samene det opprinnelige folket i Norge, eller har de innvandret fra øst? Eller er det slik at det utviklet seg en samisk identitet i de skandinaviske landområdene i løpet av det første årtusen før Kristus?

Forskerne er ganske enige om at det er det siste som er tilfellet for det nordnorske materialet, mens når det gjelder den sørsamiske forhistorien, pågår det fortsatt en debatt om hvorvidt sørsamene er inn­van­dre­re i sine områder eller ikke.

Forskersyn i endring På 1800-tallet var det vanlig å tenke på samene som landets opprinnelige be­folk­ning. Samtidig ble samene oppfattet som et laverestående folkeslag, som ikke hadde utviklet seg like mye som resten av den skandinaviske be­folk­nin­g­en. Boplasser med steinredskaper ble tolket som rester etter denne opp­rin­nelige, samiske befolkningen.

På slutten av 1800-tallet endret synet på samene seg. Både forskere og andre antok da at samene var forholdsvis sene innvandrere fra øst. Det var bred enighet om at samene ikke hadde vært i Skandinavia i steinalderen og delvis utover i jernalderen, og samisk kultur var derfor ikke interessant for norsk forhistorie og arkeologi.

Fra 1980-tallet og frem til i dag har derimot mange forskere, og ikke minst samene selv, vært opptatt av å skrive historie der samene er en integrert del av den skandinaviske fortiden. Fortellingen av sørsamisk historie er imid­ler­tid fortsatt i stor grad preget av en sterk oppfatning om samene som inn­vand­re­re til de sørsamiske områdene i Trøndelag og Hedmark.

Innvandringshypotesen til Yngvar Nielsen På slutten av 1800-tallet utredet etnograf og historiker Yngvar Nielsen sørsamenes bosetninger, på oppdrag fra den norske stat. Han fant ingen in­fo­r­ma­sjon om verken samiske stedsnavn, samiske graver eller andre lev­nin­g­er i de sørsamiske områdene. Derfor kom han frem til at samene be­gyn­te å flytte sør­over først på 1600–1700-tallet.

Nielsen har i ettertid blitt sterkt kritisert for å ha hatt et forutinntatt syn på situasjonen og for at han ikke klarte å få tillitt hos samene, og dermed ikke klarte å få opplysninger fra den samiske lokalbefolkningen.

Skriftlige kilder Historikere forteller historie ut fra ulike typer skriftlige kilder. Det kan dreie seg om brev, lovverk, kirkebøker, folketellinger og andre skrevne do­ku­men­t­er. Siden det ikke står oppført noen samiske enkeltpersoner eller -familier i slike skriftlige kilder i Sør-Trøndelag før rundt 1500‒1600-tallet, har mange gått ut ifra at Nielsens hypotese om sen innvandring av samer sørover var riktig.

Det finnes imidlertid skriftlige kilder fra 1100–1200-tallet som omtaler samer i Sør-Norge, men da som folkegruppe. Noen av kildene, for eksempel sa­ga­ene, kan være vanskelige å sammenligne med de faktiske forhold. Mange forskere er derfor uenige om hvor bokstavelig vi kan lese dem. De mid­del­al­der­ske lovtekstene gir derimot mer pålitelige opplysninger, blant annet om at det på Østlandet ikke var lov til å tro på samer og oppsøke dem for å bli spådd.

Hustufter Flere arkeologer har ment at det også finnes fysiske levninger fra tiden før de skriftlige kildene som kan sannsynliggjøre at det levde samer i Sør-Norge før reformasjonen i 1536/37.

Slike spor er for eksempel bo­plas­s­er som skiller seg fra de vanlige typene boplasser i Sør-Norge. De tradisjonelle, samiske boligene vi kjenner til, var alltid runde, og de var bygget av enten torv eller en teltduk av skinn og/eller vevde stoffer. Som arkeologiske kulturminner synes slike boplasser som svake, sirkulære voller på bakken, ofte med et steinsatt, rektangulært ildsted i midten. Ofte ligger tufter og ildsteder på rekke etter hverandre.

I Nord-Norge finnes det tufter med denne utformingen fra helt tilbake til Kri­sti fødsel. I Sør-Norge, nærmere bestemt ved Aursjøen i Lesja kommune, er det blant annet funnet en boplass datert til vikingtid med fire rek­tan­gu­læ­re ildsteder. Denne plassen tolkes som en samisk boplass.

Andre arkeologiske funn Andre arkeologiske funn som blir tolket som samiske, er graver i fjell- og skog­om­råd­er, ski, smykker og pilspisser som er vanlige i samisk kontekst. De såkalte fangstmarksgravene har dateringer helt tilbake til førromersk jern­al­der, men i hvilken grad det er mulig å tilskrive alle gravene samisk iden­ti­tet, er omdiskutert.

I tillegg finnes det et svært spesielt funn fra Rendalen i Hedmark: en såkalt ru­ne­bom­me­ham­mer, eller vietjere på sørsamisk, som var den samiske sja­ma­n­ens redskap for å slå på trommen og komme i transe.

Språk og stedsnavn I tillegg til skriftlige kilder og arkeologisk materiale finnes det også noen språk­lige kilder til sørsamisk forhistorie. Stedsnavn på Finn- vitner ofte om steder som er oppkalt etter folkenavnet Finn, som var middelalderens be­teg­n­el­se på samene.

Språkforskere mener også at det sørsamiske språket kan spores tilbake til senest vikingtiden. Derfor må det fra den tiden også ha eksistert en egen sørsamisk identitet og et eget sørsamisk fellesskap.

Rett til en forhistorie Hvem som skal få fortelle historier og eie en forhistorie, er i stor grad en politisk kamp. Samisk forhistorie er derfor et omstridt felt.

Mange er i dag enige om at samisk identitet og kultur i Skandinavia har en­d­ret og utviklet seg over svært lang tid, i tett dialog med ger­man­sk/nor­røn identitet og kultur. De sørsamiske områdene ligger i ytterkanten av de sa­mis­ke kjerneområdene, og deres forhistorie har også fått en mar­gi­nal plass i forskningen. Hvordan sørsamisk forhistorie blir for­talt, vil nok derfor endre seg mye i årene som kommer.

Kilde: https://www.norgeshistorie.no/merovingertid/0714-sorsamisk-forhisto...

Klodsbodding kapell: https://no.wikipedia.org/wiki/Klodsbodding_kapell