Eli er født i Finholtgrenda, som man kan mer til via veg opp fra Disenå etter Seterstøa, i Nes kommune i Viken fylke Norge. Se nedenfor for gardshistorier og områdehistorikk for Finnholt.

Skolen på Trangsrud

Kvalitetsforskjell var selvsagt å finne også blant pedagogene i Nes. Sognepresten karakteriserer en som «noe søvnig» og en an-nen som «noe egen». I atskillig kraftigere ordelag uttaler iblant tidligere elever sin mening om enkelte lærere. På Skauen hadde man lenge vanskelig for å få stabile og gode lærerkrefter, for her fortsatte omgangsskoleordningen. Riktignok ble det bygd en fastskole, Trangsrud skole, men læreren måtte samtidig betjene fem omgangsskoler innover Skauen. I årene før det ble fastskole på Trangsrud, var det en underlig skrue av en skolelærer inne på Skauen, som det gikk mange historier om. Han het Ole Olsen Bækken, men alle kjente ham under navnet «Paggen». Hans merkelige manerer og uttalelser levde lenge på folkemunne. Da også lærerposten på Skauen ble utlyst i 1864, sendte han 9. januar 1865 sognepresten og skolekommisjonen et brev som be-krefter det inntrykk de mange historier gir av ham, at man her hadde å gjøre med en enfoldig og original skoleholder. Han anmoder «med ydmyg Ærbodighed» å gjøre vel mot ham og la ham få «Mangelfjelets Skole» med bolig og glemme hans forrige feil. Han fortjente visstnok ikke stillingen, skriver han. «Men for Jesu Skyld som siger, Hvad som i have gjort imod en af disse mine Minste det haver i gjort imod mig. Og altsaa i mætter de Hungrige og klæder de Nøgne ved at lade mig ka Skolen.» Ole Bækken avsluttet sitt rørende brev med en bønn om ikke å gjøre ham «til en Gjenstand for Fattigvæsenet saalenge jeg haver en færdig Duelighed til Sko-len». Det slapp han, idet han ved kongelig resolusjon av 17. mai 1865 ble tilstått avskjed med en årlig pensjon på 12 spd. av Oplysningsvæsenets understøttelsesfond, som han vel så vidt kunne greie seg med. Til lærerposten på «Mangelskoven» ble fortrukket en som hadde attest for å være vant til fattigdom og anstrengelser og derfor kunne finne seg bedre til rette med forholdene der inne. Det var imidlertid seminarist Edon Riiser fra Nes som til sist tok posten, men han ble snart forflyttet til en bedre lærerstilling, og hans etter-mann, Anders Helland, bad omgående om å få en post i Udenes. Han hadde hatt store tanker om posten på Skogen, skrev han, men føyde til: «Vel taper jeg ikke så lett retningen som første gang jeg måtte vandre over disse ensomme skogåser og innsjøer, vel kan jeg nå bedre finne meg i å ta inn i et hus fullpakket av «kjørere» og «pargas», dog kan jeg aldri bli fortrolig med den tanke å forbli her.» Han fikk sitt ønske oppfylt. Seinere var A. Snortheim lærer ved Trangsrud skole og på Skauen i flere tiår fram til 1914 og regjerte med myndig hånd. Også han tenkte på å få seg en annen lærerpost, men det ble aldri noe av. Fra begynnelsen av 1880-årene, da en del av de dårligste lærerkreftene hadde sluttet, hadde man stort sett en utmerket lærerstab, som ifølge sognepresten arbeidet med liv og lyst under ytre forhold som etter tidens målestokk var forholdsvis bra.

Kilde: https://www.nb.no/items/a575b29c4b8118e46cb3f607bc44900a?page=313&s...

Eli fikk 11 barn, før hun døde tidlig kun 40 år gammel.

Ungene til Eli: to av sønnene flyttet tilbake til Finnholtgrenda og bosatte seg der, så de var av Finnholtslekt, dvs finsk eller sørsamisk opphav. De to sønnene av Eli kom til arveoppgjørs delingen etter Reidar Klevenberget Reidar Olsen Klevenberg - Husker Sverre Eie Sverre Eie.

"Eli var en svært svært religiøs, from og pliktoppfyllende kvinne." Info fra Sverre Eie, som ble fortalt dette av blant andre sin mor Mary Eie, som personlig kjente barn av Eli.

Hun var født i 1854.

I 1186 flyttet hun til Klevenberget på Smedsrud på Seterstøa i Nes kommune i Viken fylke Norge.

Der hun bodde resten av sitt liv.

Da Eli var død, og hadde ligget ferdig noen dager på likskue inne på Klevenberget, og ble sunget ut fra likskuet, kom det en engel gående ned over åsen mot Eli, syngende den siste salmesangen - alle de tilstedeværende i utsyngingen/begravelsen så dette - og dette var omforente fakta blant alle som bodde på Seterstøa i åra etterpå." Info fra Sverre Eie, som ble fortalt dette av barna til Eli.

Hun ble 41 år. Og er fra Årnes. Info fra Rolf Stolts Rolf Erlander Thorleif Stolt håndtegnede slektstre.

Dagny Dagny Alvhild Kristiansen Klevenberg (1894-1897) døde 4 dager etter sine to søsken, dvs 9.11.1897 - Ingvald Oskar Ingvald Oskar Kristiansen Klevenberg (1891-1897) og Klara Emilie Klara Emilie Kristiansen Klevenberg (1892-1897), som døde 05.11.1897

Dette var en enorm tragedie, som mora Eli Klevberget og faren Kristian Adolf Olsen Klevenberg aldri kom seg over: å miste tre vidunderlige barn samtidig: to på samme dagen, og éi til fire dager senere.

Info fra Rolf Stolt.

Kleivberget 156/6 Kristian Olsen (1856 – 1930) kjøpte i 1886. Han var gift med Eli Olsdatter fra Sør-Odal f. 1854. ”Træsliperiarbeider, jordbruker” Barn i 1900: Inga Krestiansdatter Klevberget f. 1880; Krestian f.1884 , ug. Træsliperiarbeider; Ole f.1886; Mina f.1888; Ragna f.1895; Einar f.1897. Deres datter Mary f. 1908 giftet seg med Osvald Eie, Store-Eie. De bosatte seg på b.nr. 21 Søndre Eie og hadde bl.a. en datter Annie.

Se mye om Seterstøas historikk og de aktuelle slektninger og sambygdninger her: https://lokalhistoriewiki.no/index.php/Av_Seterst%C3%B8aomr%C3%A5de...

Den nasjonalt betydningsfulle poeten Hans Børli har slektstilknytning til Klevenberget-slekten og Eie-slekten, via Klevenberget, og gårdene: Oppgarden Finnholt, Eie, Sandaker, Gjersøyen

Henning Myrvang Private var ordfører i Sør-Odal kommune i hele 32 år, og er en av Norges lengstsittende ordførere. Han ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull. Og plassen foran rådhuset i Sør-Odal er oppkalt etter ham: Hennings plass. Henning var Kristians Kristian Adolf Olsen Klevenberg og Elis Eli Klevberget oldebarn.

Budeie er en tradisjonell yrkesbetegnelse for en kvinne som har ansvaret for fjøsstellet på en gård eller på en seter.

Budeia på gården var som regel bondekona sjøl, men det kunne også være et annet kvinnelig familiemedlem eller en tjenestejente. Familiesituasjonen og gårdens størrelse var avgjørende.

Inntil 1800-tallet var fjøsstell et rent kvinneyrke i Norge, og de fleste steder var dette situasjonen på begynnelsen av 1900-tallet, da fjøsstellet ble mannsarbeid samtidig som levering av melk til meieri ble en viktig del av produksjonen på gården.

Budeias arbeid besto i å fore og stelle storfe og småfe. Hun melket og foredlet melkeproduktene i tiden før meieridrift. Melken måtte foredles til ost og smør for å kunne oppbevares og for å kunne transporteres over store avstander. Ei seterbudeie hadde ansvaret alene for husdyr og melkeproduksjon.

I store deler av det indre Østlandet var det vanlig at budeia hadde soveplass i fjøset. Eilert Sundt skriver mye om dette i avhandlingen Sædeligheds-Tilstanden i Norge, og han startet en kampanje for å få slutt på denne skikken.

Budeias mannlige motstykke oppstod fra begynnelsen fra 1815 og fremover i form av sveiseren.

En god budeie måtte også kunne lokke. Hennes spesielle lokkesang skulle samle husdyra. Lokkesangen til budeiene har vært til inspirasjon for mange norske kunstnere. Edvard Grieg lærte norsk folkemusikk å kjenne av budeiene han traff under vandring i fjellheimen. Gjendine Slålien var en av landets best kjente budeier; hun traff flere ganger Edvard Grieg, og flere av hans verk er inspirert av Gjendines sang.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Budeie

Finnholt på yr.no: https://www.yr.no/nb/v%C3%A6rvarsel/daglig-tabell/1-88738/Norge/Inn...

Finnholt var et lukket samfunn, og alle som bodde der var i slekt, husker Sverre Eie. Finnholt var nesten som en ghetto, et lukket bomiljø, adskilt fra resten av samfunnet, og bygda (utstøtt).

Det ble spist elg i Finnholtgrenda. Elg erstattet rein i sørsamisk kjøttbasert kosthold.

Finholtgrenda var trolig et område der skogfinner bosatte seg. Se egen hovedoppgave om skogfinnene under kilder. Se nedenfor for mer om at finner = samer.

Kilder:

• https://www.nb.no/items/e0613e696dd874750d293e2a307db2c8?page=23&se...
• https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014100608105

Språk og stedsnavn I tillegg til skriftlige kilder og arkeologisk materiale finnes det også noen språk­lige kilder til sørsamisk forhistorie. Stedsnavn på Finn- vitner ofte om steder som er oppkalt etter folkenavnet Finn, som var middelalderens be­teg­n­el­se på samene.

Finn'mark = skog'same (finne = same, og mark = skog)

Finholtgrenda er kun ca 1500 meter unna Nordre Trangsrud småbruk, og Folbergsætra der Marie Klevenberget var født.

På Finholtgrenda ligger Gjersøyvangen, Staksrudvangen som er døtrene til Gjersøyen gård og tidligere Staksrud gård (nå innlemmet i Maarud gård, Staksrud bygningene ble revet på 1950-tallet), og Skøyensaga blant annet.

Finnmark grenser til landskapet Troms i sørvest, til Finland i sør (finsk Lappland) og til Russland i øst (Petsjenga rajon i Murmansk oblast). Navnets betydning er i førsteleddet finner, som er den gamle norske betegnelsen på samer, og sisteleddet mark i betydningen skog, utmark eller landområde. dvs at skogFINNER = skogSAMER

Og at stedet Finholtgrenda i Sør-Odal overfor Disenå, var befolket av samer.

Samisk kultur er gammel i Finnmark, og typisk samiske trekk dukker opp i materiale fra århundrene før Kristus. Dette er samme periode som typisk norrøne trekk begynner å vise seg lengre sør i Skandinavia, mens det i tiden før er vanskeligere å finne noen tydelig kulturell todeling.

På 1700-tallet styrket samisk kultur seg i forhold til den norske, rett og slett fordi samene ikke var avhengige av mel og andre varer fra Bergen. Finnmarksmonopolet, da landsdelen var bortforpaktet til bergenske kjøpmenn for 200 riksdaler i året[30], bestod i over hundre år og ble ikke opphevet før i 1787. I denne perioden ble Finnmark utplyndret og avfolket, innbyggerne kom i bunnløs gjeld til monopolinnehaverne, selv umyndige barn heftet for sine foreldres gjeld. Som følge av monopolet var det ingen amtmann og neppe noen postgang heller. Norsk kolonisering skjøt imidlertid ny fart utover 1800-tallet, dels på grunn av større økonomisk aktivitet, men også på grunn av en uttalt fornorsknings­politikk fra myndighetenes side. Fra 1700-tallet fikk også Finnmark et finsk befolknings­element, de første kom til Alta ca. 1740, mens den store innvandringen skjedde under hungersnøden i Finland i 1860-årene.

På 1800-tallet var det fremdeles vanskelig å reise mellom Finnmark og Sør-Norge. Da P. W. Deinboll ble utnevnt til sogneprest i Vadsø, forlot han med kone og tre små barn Oslo (Kristiania) i august 1815. Vel ankommet Bergen, måtte de vente der i to måneder i påvente av skipsleilighet. De dro så videre med en nordlandsjekt, men måtte søke nødhavn på Folda 13. desember og deretter overvintre på Nærøy til slutten av april 1816, da de fikk skipsleilighet videre og ankom Vadsø etter ti måneders reise.

Fornorsking av samer og kvener var en politikk fra den norske statens side som hadde som mål å utrydde samisk og kvensk språk og kultur, motivet var på 18- og 1900-tallet å gjøre Finnmark «norsk». Fra rundt 1880 forsterket myndighetene sin fornorskingspolitikk. Samisk og kvensk ble forvist fra skole, kirke og offentlig forvaltning, og mange steder fikk nye, norske navn.

Finnmark:. https://no.wikipedia.org/wiki/Finnmark

Universitetet i Oslo Norgeshistorie - Sørsamisk forhistorie Forfatter: Hege Skalleberg Gjerde

Synet på samisk forhistorie har endret seg mange ganger gjennom forskningshistorien.

Er samene det opprinnelige folket i Norge, eller har de innvandret fra øst? Eller er det slik at det utviklet seg en samisk identitet i de skandinaviske landområdene i løpet av det første årtusen før Kristus?

Forskerne er ganske enige om at det er det siste som er tilfellet for det nordnorske materialet, mens når det gjelder den sørsamiske forhistorien, pågår det fortsatt en debatt om hvorvidt sørsamene er inn­van­dre­re i sine områder eller ikke.

Forskersyn i endring På 1800-tallet var det vanlig å tenke på samene som landets opprinnelige be­folk­ning. Samtidig ble samene oppfattet som et laverestående folkeslag, som ikke hadde utviklet seg like mye som resten av den skandinaviske be­folk­nin­g­en. Boplasser med steinredskaper ble tolket som rester etter denne opp­rin­nelige, samiske befolkningen.

På slutten av 1800-tallet endret synet på samene seg. Både forskere og andre antok da at samene var forholdsvis sene innvandrere fra øst. Det var bred enighet om at samene ikke hadde vært i Skandinavia i steinalderen og delvis utover i jernalderen, og samisk kultur var derfor ikke interessant for norsk forhistorie og arkeologi.

Fra 1980-tallet og frem til i dag har derimot mange forskere, og ikke minst samene selv, vært opptatt av å skrive historie der samene er en integrert del av den skandinaviske fortiden. Fortellingen av sørsamisk historie er imid­ler­tid fortsatt i stor grad preget av en sterk oppfatning om samene som inn­vand­re­re til de sørsamiske områdene i Trøndelag og Hedmark.

Innvandringshypotesen til Yngvar Nielsen På slutten av 1800-tallet utredet etnograf og historiker Yngvar Nielsen sørsamenes bosetninger, på oppdrag fra den norske stat. Han fant ingen in­fo­r­ma­sjon om verken samiske stedsnavn, samiske graver eller andre lev­nin­g­er i de sørsamiske områdene. Derfor kom han frem til at samene be­gyn­te å flytte sør­over først på 1600–1700-tallet.

Nielsen har i ettertid blitt sterkt kritisert for å ha hatt et forutinntatt syn på situasjonen og for at han ikke klarte å få tillitt hos samene, og dermed ikke klarte å få opplysninger fra den samiske lokalbefolkningen.

Skriftlige kilder Historikere forteller historie ut fra ulike typer skriftlige kilder. Det kan dreie seg om brev, lovverk, kirkebøker, folketellinger og andre skrevne do­ku­men­t­er. Siden det ikke står oppført noen samiske enkeltpersoner eller -familier i slike skriftlige kilder i Sør-Trøndelag før rundt 1500‒1600-tallet, har mange gått ut ifra at Nielsens hypotese om sen innvandring av samer sørover var riktig.

Det finnes imidlertid skriftlige kilder fra 1100–1200-tallet som omtaler samer i Sør-Norge, men da som folkegruppe. Noen av kildene, for eksempel sa­ga­ene, kan være vanskelige å sammenligne med de faktiske forhold. Mange forskere er derfor uenige om hvor bokstavelig vi kan lese dem. De mid­del­al­der­ske lovtekstene gir derimot mer pålitelige opplysninger, blant annet om at det på Østlandet ikke var lov til å tro på samer og oppsøke dem for å bli spådd.

Hustufter Flere arkeologer har ment at det også finnes fysiske levninger fra tiden før de skriftlige kildene som kan sannsynliggjøre at det levde samer i Sør-Norge før reformasjonen i 1536/37.

Slike spor er for eksempel bo­plas­s­er som skiller seg fra de vanlige typene boplasser i Sør-Norge. De tradisjonelle, samiske boligene vi kjenner til, var alltid runde, og de var bygget av enten torv eller en teltduk av skinn og/eller vevde stoffer. Som arkeologiske kulturminner synes slike boplasser som svake, sirkulære voller på bakken, ofte med et steinsatt, rektangulært ildsted i midten. Ofte ligger tufter og ildsteder på rekke etter hverandre.

I Nord-Norge finnes det tufter med denne utformingen fra helt tilbake til Kri­sti fødsel. I Sør-Norge, nærmere bestemt ved Aursjøen i Lesja kommune, er det blant annet funnet en boplass datert til vikingtid med fire rek­tan­gu­læ­re ildsteder. Denne plassen tolkes som en samisk boplass.

Andre arkeologiske funn Andre arkeologiske funn som blir tolket som samiske, er graver i fjell- og skog­om­råd­er, ski, smykker og pilspisser som er vanlige i samisk kontekst. De såkalte fangstmarksgravene har dateringer helt tilbake til førromersk jern­al­der, men i hvilken grad det er mulig å tilskrive alle gravene samisk iden­ti­tet, er omdiskutert.

I tillegg finnes det et svært spesielt funn fra Rendalen i Hedmark: en såkalt ru­ne­bom­me­ham­mer, eller vietjere på sørsamisk, som var den samiske sja­ma­n­ens redskap for å slå på trommen og komme i transe.

Språk og stedsnavn I tillegg til skriftlige kilder og arkeologisk materiale finnes det også noen språk­lige kilder til sørsamisk forhistorie. Stedsnavn på Finn- vitner ofte om steder som er oppkalt etter folkenavnet Finn, som var middelalderens be­teg­n­el­se på samene.

Språkforskere mener også at det sørsamiske språket kan spores tilbake til senest vikingtiden. Derfor må det fra den tiden også ha eksistert en egen sørsamisk identitet og et eget sørsamisk fellesskap.

Rett til en forhistorie Hvem som skal få fortelle historier og eie en forhistorie, er i stor grad en politisk kamp. Samisk forhistorie er derfor et omstridt felt.

Mange er i dag enige om at samisk identitet og kultur i Skandinavia har en­d­ret og utviklet seg over svært lang tid, i tett dialog med ger­man­sk/nor­røn identitet og kultur. De sørsamiske områdene ligger i ytterkanten av de sa­mis­ke kjerneområdene, og deres forhistorie har også fått en mar­gi­nal plass i forskningen. Hvordan sørsamisk forhistorie blir for­talt, vil nok derfor endre seg mye i årene som kommer.

Kilde: https://www.norgeshistorie.no/merovingertid/0714-sorsamisk-forhisto...

Stolpejakt i Finholtgrenda, bli med på tur i området: https://youtu.be/NYIhrgMJ4r0

"Flickan från Finnskogarna": https://youtu.be/nDXrSd-RTOI

JAKT AV FANE JUNKER HELLE FINHOLT I gamle dager var her mye vilt som fartet omkring i de store skogene i Nes. — Fra storvilt som elg og bjørn til småvilt som hare og ekorn. I skogene fant de mat og skjul. Her var sjøer å drikke av om sommeren var aldri så tørr. Her var stillhet og ro, nettop således som villdyrene \Tilde ha det. Og farene var ikke mange. En enslig skytter som skjøt sin pil eller kastet sitt spyd, gjorde ikke stort inn-hugg i bestanden, og avstanden mellem elgegravene var nokså stor. Men det kom andre tider. Stillheten i skogene blev avbrutt av knappe øksehugg og hvinende sagblad. De siste låt rent fælt i villdyrets finthørende øre. Og gjennem enkelte skoger freste og hylte et nytt spektakkel: togene begynte å ferdes gjennem bygden. Og så var der kommet noe annet nytt, noe uforklarlig, hemmelighets-fullt, forferdelig noe. Der hørtes bare et kort, kvast smell — og maken eller ungen blev liggende død på flekken. Børsen var opfunnen. Og årene gikk, og uroen vokste, og dyrebestanden minket år for år. Den ene dyreart blev helt borte, den annen minket mer og mer. Endelig blev skapningens herre opmerksom på at her var fare for at alle villdyr skulde bli borte. Og så tok lovgiverne fatt, og de bestemte at det kun skulde være på visse årstider at jakten skulde være tillatt. Men som fredningstidene blev forlenget, blev våbnene forbedret. Med en moderne magasin-rifle kunde man felle like mange dyr i en uke som man kunde felle i en måned med flintelåsen. Og så var det en ting til som lovgiverne ikke kunde rå med, og det var det at kruttet hadde den egenskap at det brant like godt i frednings-tiden som i jakttiden. Så langt ned i tiden som i våre foreldres dager fantes her skyttere i Nes som i løftede øieblikk kunde skryte av at de hadde vært med og skutt over halvannet hundre elg. Om alle disse var skutt i lovlig tid — ja herom tier historien. Nu er elgens antall dessverre lite. Måtte nu de få som er igjen få lov til å leve og formere sig så de norske skogers stolteste vilt også i fremtiden måtte live op i de store skogstrekninger i Nes. En liten fin slektning av elgen ser det ut til har tatt sig op i de siste år. Det er rådyret — det spinkle, vakre, livlige rådyret. La oss hjelpe til allesammen så det får være i fred for fillebikjer og for uvettige krypskyttere.

I gammel tid ferdedes våre farligste rovdyr som ulv og bjørn omkring i Nes som over landet forøvrig. Ulven blev forjaget herfra omkring midten av forrige århundre. Og bjørnen som engang var såpass nærgående at det fortelles at folkene på en plass som heter Israelstorpet i Funniskogen, måtte forlate sitt hjem, må nu forlengst henregnes under de historiske dyr i Nes. Gaupe, oter og mår er meget sjeldne i skogene her i bygden. Enkelte er endog så sjeldne at der kan gå flere år mellem hver gang de blir sett. Grevling finnes her enkelte av, men da skinnet av disse dyr har liten salgsverdi og der ikke er skuddpremie for den, er den lite påaktet av jegerne. Så har vi reven, skøierfanten blandt skogens dyr; den mest hatede og den mest avholdte av dem alle.

Man prøver alle slags knep for å få den ut av verden; men det ser ut til at ukrutt forgår ikke. Og sant å si: Man vilde vel heller ikke være tilfreds om den blev utryddet. År om annet blir her skutt ikke så få rev over hele bygden. Men det ser ikke ut til at antallet har minket synderlig. Så får da kampen mellem jegeren og reven fortsette; for det ser ut til at begge parter har moro av det. —Haren har til sine tider vært nokså tallrik. Men den er en efter-strept vare både av tobente, firbente og bevingede fiender. For få år siden blev den også herjet av en farlig sykdom, harepest. Be-standen minket så sterkt, at den enkelte steder var helt forsvunnen. Men i den aller siste tid er det heldigvis tegn som tyder på at hare-bestanden holder på å ta sig op igjen. Et lite, interessant, livlig skogsdyr som har vært upåaktet av jegerne gjennem alle tider, kom plutselig i vinden like efter krigen. Det var ekornet. Skinnene gikk op i en pris av 2-3 kroner stykket, og mangen arbeidsledig kar tok til børsen og blev ekorn-jeger. Med så høi pris på skinnene skulde der ikke så mange til før det blev dag-lønn. Men nedsablingen blev for sterk. Bestanden tålte ikke slik på-kjenning. Og nu er det lille vevre dyr dessverre altfor sjelden å treffe på inne i skogene. Per Taskerud kom en dag til kremmeren og vilde selge en tiur. Det var en fredag. Dagen i forveien var jakttiden nettop begynt.

«Har du vært så rask til å få fatt i storfuglen, du Per ?» sier kremmeren. «Ja, du, det er nemmest en får litt de første daga, siden blir det for mange om 'n, du,» sier Per. Det blev handel. Dagen efter sitter fru kremmer på kjøkkenet og plukker fugl. Det skal være fin middag til helgen. Men så begynner det å lukte. Det lukter råttent. Isch, der fikk hun mark i fanget og. — «Fy da!» skriker hun sinna, og fuglen får sin siste, hastige luftfart ut gjennem kjøkkendøren. Noen dager senere er det stort opgj ør mellem kremmeren og Per Taskerud inne i butikken. Men Per lar sig ikke anfekte. «Ja, du, det er rart du, det er merkelig, du, hvor lett skogsfaulen har for å råtne når den kommer i finga på kvinfolka, du,» sier 'n Per Taskerud. Orfuglen og tiuren er heldigvis ennu å treffe på inne i storskogen. Nærmest bygden er her lite av den. Skytterne var for mange og for ivrige. Her fins gode gamle leikplasser innover skogen, myrer og moser som er nedsaltet med kilo på kilo av hagl efter spilljakten om våren. Men den som er kjent langt, langt innover åsene, han kan enda komme igjen med vakker fangst i beste jakttiden. Nede på elvene og i enkelte sjøer finnes ender. Disse er også adskillig efterstrebt av skytterne. Av rovfugler har vi et par arter høk, spurvehøk og hønsehøk. Hubroen som engang hørte med til fuglebestanden i våre skoger, er visstnok ganske forsvunnen.

Kilde: Nes Romerike, en liten bygdebok 1931 https://www.nb.no/items/caf1ffe2ab195434b2ffa7016e5bd133?page=197&s...

• Reference: MyHeritage Genealogy - SmartCopy: Feb 22 2020, 6:55:23 UTC

Eli er født 26. desember 1854 i Disenbrenna / Disenbrænna / Disenbrænden / Disenvadet i Sør-Odal kommune - Finholtgrenda, som man kan mer til via veg opp fra Disenå etter Seterstøa, i Nes kommune i Viken fylke Norge. Se nedenfor for gardshistorier og områdehistorikk for Finnholt.

Disenbrenna / Disenbrænna / Disenbrænden / Disenvadet er elvebredden av Glomma ved Søndre Disen gård på Disenå i Sør-Odal kommune, der elvebåter kunne legge til land, og losse last og ilandstige passasjerer - særlig for krysning av Glomma over til Ullern og Ullern kirke, som ligger rett på den andre siden av elva.

Faren Ole Nilsen Flinkopp var losmann for ferja over Glomma til Sundvegen på Ullern, på andre sida av elva. Han tjente meget godt på ferjevirksomheten, og familien hadde det godt materielt.

Skolen på Trangsrud

Kvalitetsforskjell var selvsagt å finne også blant pedagogene i Nes. Sognepresten karakteriserer en som «noe søvnig» og en an-nen som «noe egen». I atskillig kraftigere ordelag uttaler iblant tidligere elever sin mening om enkelte lærere. På Skauen hadde man lenge vanskelig for å få stabile og gode lærerkrefter, for her fortsatte omgangsskoleordningen. Riktignok ble det bygd en fastskole, Trangsrud skole, men læreren måtte samtidig betjene fem omgangsskoler innover Skauen. I årene før det ble fastskole på Trangsrud, var det en underlig skrue av en skolelærer inne på Skauen, som det gikk mange historier om. Han het Ole Olsen Bækken, men alle kjente ham under navnet «Paggen». Hans merkelige manerer og uttalelser levde lenge på folkemunne. Da også lærerposten på Skauen ble utlyst i 1864, sendte han 9. januar 1865 sognepresten og skolekommisjonen et brev som be-krefter det inntrykk de mange historier gir av ham, at man her hadde å gjøre med en enfoldig og original skoleholder. Han anmoder «med ydmyg Ærbodighed» å gjøre vel mot ham og la ham få «Mangelfjelets Skole» med bolig og glemme hans forrige feil. Han fortjente visstnok ikke stillingen, skriver han. «Men for Jesu Skyld som siger, Hvad som i have gjort imod en af disse mine Minste det haver i gjort imod mig. Og altsaa i mætter de Hungrige og klæder de Nøgne ved at lade mig ka Skolen.» Ole Bækken avsluttet sitt rørende brev med en bønn om ikke å gjøre ham «til en Gjenstand for Fattigvæsenet saalenge jeg haver en færdig Duelighed til Sko-len». Det slapp han, idet han ved kongelig resolusjon av 17. mai 1865 ble tilstått avskjed med en årlig pensjon på 12 spd. av Oplysningsvæsenets understøttelsesfond, som han vel så vidt kunne greie seg med. Til lærerposten på «Mangelskoven» ble fortrukket en som hadde attest for å være vant til fattigdom og anstrengelser og derfor kunne finne seg bedre til rette med forholdene der inne. Det var imidlertid seminarist Edon Riiser fra Nes som til sist tok posten, men han ble snart forflyttet til en bedre lærerstilling, og hans etter-mann, Anders Helland, bad omgående om å få en post i Udenes. Han hadde hatt store tanker om posten på Skogen, skrev han, men føyde til: «Vel taper jeg ikke så lett retningen som første gang jeg måtte vandre over disse ensomme skogåser og innsjøer, vel kan jeg nå bedre finne meg i å ta inn i et hus fullpakket av «kjørere» og «pargas», dog kan jeg aldri bli fortrolig med den tanke å forbli her.» Han fikk sitt ønske oppfylt. Seinere var A. Snortheim lærer ved Trangsrud skole og på Skauen i flere tiår fram til 1914 og regjerte med myndig hånd. Også han tenkte på å få seg en annen lærerpost, men det ble aldri noe av. Fra begynnelsen av 1880-årene, da en del av de dårligste lærerkreftene hadde sluttet, hadde man stort sett en utmerket lærerstab, som ifølge sognepresten arbeidet med liv og lyst under ytre forhold som etter tidens målestokk var forholdsvis bra.

Kilde: Mangelskoven

Eli fikk 11 barn, før hun døde tidlig kun 40 år gammel.

Ungene til Eli: to av sønnene flyttet tilbake til Finnholtgrenda og bosatte seg der, så de var av Finnholtslekt, dvs finsk eller sørsamisk opphav. De to sønnene av Eli kom til arveoppgjørs delingen etter Reidar Klevenberget Reidar Olsen Klevenberg - Husker Sverre Eie Sverre Eie.

"Eli var en svært svært religiøs, from og pliktoppfyllende kvinne." Info fra Sverre Eie, som ble fortalt dette av blant andre sin mor Mary Eie, som personlig kjente barn av Eli.

Hun var født i 1854.

I 1186 flyttet hun til Klevenberget på Smedsrud på Seterstøa i Nes kommune i Viken fylke Norge.

Der hun bodde resten av sitt liv.

Den gamle plass

En fordommer aften, stille, lun
jeg følger stien til en gammel plass,
der står den gamle stuen, værbitt, brun,
litt skjev og tynget, mellom trær og grass

Jeg stanser først ved grinden, morken, grå,
det er no eget med den gamle grind,
den har nok mange minner som den bærer på,
for det er merker etter hjerter, som er skåret inn,

Kanskje nettopp, slik en kveld
gutt og jente hadde stevnemøte her,
kanskje denne grinden har vært vitne tell,
mangt et løfte, store ord, og alt det der?

Jeg åpner, lukker så den gamle grind
varsomt videre jeg går,
Å - det er no, som rører ved mitt sinn,
en egen eim i mot meg slår.

En eim av syrénblomst så skjønn,
jeg synes nesten som her folket lever,
Ja - denne syren, er det som er igjen
av arbeide fra travle never.

Sist jeg var her, var det også blomstringstid
et hav av roser, løytnants hjerte,
nå er det visnet, er ferdig med sin tid,
jeg føler så et stikk av smerte.

Hånden stryker stueveggen, sprokken, ru
tæret av de mange, lange, år,
men for meg er du - er du
et tegn på trivsel der du står.

For det var alltid ro og trivsel innenfor den gamle hytte,
husker der i skumringstimen alle satt,
vi kunne sitte der så spente, lytte,
da det om tusser, troll og nisser ble fortalt.

Særlig julen hadde egen sjarme,
da bestemor den gamle stuelampen tente,
og den store ovnen fylte rommet med sin varme,
samt lukt av røkelse vi da i stuen kjente.

Ja - slik jeg kunne drømme - atter drømme,
om alt det gamle som en gang var,
i mitt indre vil jeg alltid gjømme,
dette minne om en stue, bestemor og bestefar.

Aftensolen sender sine gylne stråler,
over stuen der den står,
mitt farvell - det blir no'n tårer,
i det jeg vender meg og går.

Diktet av Private

Om plassen Klevenberget på Smedsrud, Seterstøa i Nes kommune, Viken.

Opplesning av Private User ligger under bilder/media.

Da Eli var død, og hadde ligget ferdig noen dager på likskue inne på Klevenberget, og ble sunget ut fra likskuet, kom det en engel gående ned over åsen mot Eli, syngende den siste salmesangen - alle de tilstedeværende i utsyngingen/begravelsen så dette - og dette var omforente fakta blant alle som bodde på Seterstøa i åra etterpå." Info fra Sverre Eie, som ble fortalt dette av barna til Eli.

Hun ble 41 år. Og er fra Årnes. Info fra Rolf Stolts Rolf Erlander Thorleif Stolt håndtegnede slektstre.

Dagny Dagny Alvhild Kristiansen Klevenberg (1894-1897) døde 4 dager etter sine to søsken, dvs 9.11.1897 - Ingvald Oskar Ingvald Oskar Kristiansen Klevenberg (1891-1897) og Klara Emilie Klara Emilie Kristiansen Klevenberg (1892-1897), som døde 05.11.1897

Dette var en enorm tragedie, som mora Eli Klevberget og faren Kristian Adolf Olsen Klevenberg aldri kom seg over: å miste tre vidunderlige barn samtidig: to på samme dagen, og éi til fire dager senere.

Info fra Rolf Stolt.

Kleivberget 156/6 Kristian Olsen (1856 – 1930) kjøpte i 1886. Han var gift med Eli Olsdatter fra Sør-Odal f. 1854. ”Træsliperiarbeider, jordbruker” Barn i 1900: Inga Krestiansdatter Klevberget f. 1880; Krestian f.1884 , ug. Træsliperiarbeider; Ole f.1886; Mina f.1888; Ragna f.1895; Einar f.1897. Deres datter Mary f. 1908 giftet seg med Osvald Eie, Store-Eie. De bosatte seg på b.nr. 21 Søndre Eie og hadde bl.a. en datter Annie.

Se mye om Seterstøas historikk og de aktuelle slektninger og sambygdninger her

Den nasjonalt betydningsfulle poeten Hans Børli har slektstilknytning til Klevenberget-slekten og Eie-slekten, via Klevenberget, og gårdene: Oppgarden Finnholt, Eie, Sandaker, Gjersøyen

Henning Myrvang Private var ordfører i Sør-Odal kommune i hele 32 år, og er en av Norges lengstsittende ordførere. Han ble tildelt Kongens fortjenestemedalje i gull. Og plassen foran rådhuset i Sør-Odal er oppkalt etter ham: Hennings plass. Henning var Kristians Kristian Adolf Olsen Klevenberg og Elis Eli Klevberget oldebarn.

Budeie er en tradisjonell yrkesbetegnelse for en kvinne som har ansvaret for fjøsstellet på en gård eller på en seter.

Budeia på gården var som regel bondekona sjøl, men det kunne også være et annet kvinnelig familiemedlem eller en tjenestejente. Familiesituasjonen og gårdens størrelse var avgjørende.

Inntil 1800-tallet var fjøsstell et rent kvinneyrke i Norge, og de fleste steder var dette situasjonen på begynnelsen av 1900-tallet, da fjøsstellet ble mannsarbeid samtidig som levering av melk til meieri ble en viktig del av produksjonen på gården.

Budeias arbeid besto i å fore og stelle storfe og småfe. Hun melket og foredlet melkeproduktene i tiden før meieridrift. Melken måtte foredles til ost og smør for å kunne oppbevares og for å kunne transporteres over store avstander. Ei seterbudeie hadde ansvaret alene for husdyr og melkeproduksjon.

I store deler av det indre Østlandet var det vanlig at budeia hadde soveplass i fjøset. Eilert Sundt skriver mye om dette i avhandlingen Sædeligheds-Tilstanden i Norge, og han startet en kampanje for å få slutt på denne skikken.

Budeias mannlige motstykke oppstod fra begynnelsen fra 1815 og fremover i form av sveiseren.

En god budeie måtte også kunne lokke. Hennes spesielle lokkesang skulle samle husdyra. Lokkesangen til budeiene har vært til inspirasjon for mange norske kunstnere. Edvard Grieg lærte norsk folkemusikk å kjenne av budeiene han traff under vandring i fjellheimen. Gjendine Slålien var en av landets best kjente budeier; hun traff flere ganger Edvard Grieg, og flere av hans verk er inspirert av Gjendines sang.

Kilde: Wikipedia bokmål

Finnholt på yr.no

Finnholt var et lukket samfunn, og alle som bodde der var i slekt, husker Sverre Eie. Finnholt var nesten som en ghetto, et lukket bomiljø, adskilt fra resten av samfunnet, og bygda (utstøtt).

Det ble spist elg i Finnholtgrenda. Elg erstattet rein i sørsamisk kjøttbasert kosthold.

Finholtgrenda var trolig et område der skogfinner bosatte seg. Se egen hovedoppgave om skogfinnene under kilder. Se nedenfor for mer om at finner = samer.

Kilder:

• Finnholt
• Nasjonalbiblioteket

Språk og stedsnavn I tillegg til skriftlige kilder og arkeologisk materiale finnes det også noen språk­lige kilder til sørsamisk forhistorie. Stedsnavn på Finn- vitner ofte om steder som er oppkalt etter folkenavnet Finn, som var middelalderens be­teg­n­el­se på samene.

Finn'mark = skog'same (finne = same, og mark = skog)

Finholtgrenda er kun ca 1500 meter unna Nordre Trangsrud småbruk, og Folbergsætra der Marie Klevenberget var født.

På Finholtgrenda ligger Gjersøyvangen, Staksrudvangen som er døtrene til Gjersøyen gård og tidligere Staksrud gård (nå innlemmet i Maarud gård, Staksrud bygningene ble revet på 1950-tallet), og Skøyensaga blant annet.

Finnmark grenser til landskapet Troms i sørvest, til Finland i sør (finsk Lappland) og til Russland i øst (Petsjenga rajon i Murmansk oblast). Navnets betydning er i førsteleddet finner, som er den gamle norske betegnelsen på samer, og sisteleddet mark i betydningen skog, utmark eller landområde. dvs at skogFINNER = skogSAMER

Og at stedet Finholtgrenda i Sør-Odal overfor Disenå, var befolket av samer.

Samisk kultur er gammel i Finnmark, og typisk samiske trekk dukker opp i materiale fra århundrene før Kristus. Dette er samme periode som typisk norrøne trekk begynner å vise seg lengre sør i Skandinavia, mens det i tiden før er vanskeligere å finne noen tydelig kulturell todeling.

På 1700-tallet styrket samisk kultur seg i forhold til den norske, rett og slett fordi samene ikke var avhengige av mel og andre varer fra Bergen. Finnmarksmonopolet, da landsdelen var bortforpaktet til bergenske kjøpmenn for 200 riksdaler i året[30], bestod i over hundre år og ble ikke opphevet før i 1787. I denne perioden ble Finnmark utplyndret og avfolket, innbyggerne kom i bunnløs gjeld til monopolinnehaverne, selv umyndige barn heftet for sine foreldres gjeld. Som følge av monopolet var det ingen amtmann og neppe noen postgang heller. Norsk kolonisering skjøt imidlertid ny fart utover 1800-tallet, dels på grunn av større økonomisk aktivitet, men også på grunn av en uttalt fornorsknings­politikk fra myndighetenes side. Fra 1700-tallet fikk også Finnmark et finsk befolknings­element, de første kom til Alta ca. 1740, mens den store innvandringen skjedde under hungersnøden i Finland i 1860-årene.

På 1800-tallet var det fremdeles vanskelig å reise mellom Finnmark og Sør-Norge. Da P. W. Deinboll ble utnevnt til sogneprest i Vadsø, forlot han med kone og tre små barn Oslo (Kristiania) i august 1815. Vel ankommet Bergen, måtte de vente der i to måneder i påvente av skipsleilighet. De dro så videre med en nordlandsjekt, men måtte søke nødhavn på Folda 13. desember og deretter overvintre på Nærøy til slutten av april 1816, da de fikk skipsleilighet videre og ankom Vadsø etter ti måneders reise.

Fornorsking av samer og kvener var en politikk fra den norske statens side som hadde som mål å utrydde samisk og kvensk språk og kultur, motivet var på 18- og 1900-tallet å gjøre Finnmark «norsk». Fra rundt 1880 forsterket myndighetene sin fornorskingspolitikk. Samisk og kvensk ble forvist fra skole, kirke og offentlig forvaltning, og mange steder fikk nye, norske navn.

Finnmark:. https://no.wikipedia.org/wiki/Finnmark

Universitetet i Oslo Norgeshistorie - Sørsamisk forhistorie Forfatter: Hege Skalleberg Gjerde

Synet på samisk forhistorie har endret seg mange ganger gjennom forskningshistorien.

Er samene det opprinnelige folket i Norge, eller har de innvandret fra øst? Eller er det slik at det utviklet seg en samisk identitet i de skandinaviske landområdene i løpet av det første årtusen før Kristus?

Forskerne er ganske enige om at det er det siste som er tilfellet for det nordnorske materialet, mens når det gjelder den sørsamiske forhistorien, pågår det fortsatt en debatt om hvorvidt sørsamene er inn­van­dre­re i sine områder eller ikke.

Forskersyn i endring På 1800-tallet var det vanlig å tenke på samene som landets opprinnelige be­folk­ning. Samtidig ble samene oppfattet som et laverestående folkeslag, som ikke hadde utviklet seg like mye som resten av den skandinaviske be­folk­nin­g­en. Boplasser med steinredskaper ble tolket som rester etter denne opp­rin­nelige, samiske befolkningen.

På slutten av 1800-tallet endret synet på samene seg. Både forskere og andre antok da at samene var forholdsvis sene innvandrere fra øst. Det var bred enighet om at samene ikke hadde vært i Skandinavia i steinalderen og delvis utover i jernalderen, og samisk kultur var derfor ikke interessant for norsk forhistorie og arkeologi.

Fra 1980-tallet og frem til i dag har derimot mange forskere, og ikke minst samene selv, vært opptatt av å skrive historie der samene er en integrert del av den skandinaviske fortiden. Fortellingen av sørsamisk historie er imid­ler­tid fortsatt i stor grad preget av en sterk oppfatning om samene som inn­vand­re­re til de sørsamiske områdene i Trøndelag og Hedmark.

Innvandringshypotesen til Yngvar Nielsen På slutten av 1800-tallet utredet etnograf og historiker Yngvar Nielsen sørsamenes bosetninger, på oppdrag fra den norske stat. Han fant ingen in­fo­r­ma­sjon om verken samiske stedsnavn, samiske graver eller andre lev­nin­g­er i de sørsamiske områdene. Derfor kom han frem til at samene be­gyn­te å flytte sør­over først på 1600–1700-tallet.

Nielsen har i ettertid blitt sterkt kritisert for å ha hatt et forutinntatt syn på situasjonen og for at han ikke klarte å få tillitt hos samene, og dermed ikke klarte å få opplysninger fra den samiske lokalbefolkningen.

Skriftlige kilder Historikere forteller historie ut fra ulike typer skriftlige kilder. Det kan dreie seg om brev, lovverk, kirkebøker, folketellinger og andre skrevne do­ku­men­t­er. Siden det ikke står oppført noen samiske enkeltpersoner eller -familier i slike skriftlige kilder i Sør-Trøndelag før rundt 1500‒1600-tallet, har mange gått ut ifra at Nielsens hypotese om sen innvandring av samer sørover var riktig.

Det finnes imidlertid skriftlige kilder fra 1100–1200-tallet som omtaler samer i Sør-Norge, men da som folkegruppe. Noen av kildene, for eksempel sa­ga­ene, kan være vanskelige å sammenligne med de faktiske forhold. Mange forskere er derfor uenige om hvor bokstavelig vi kan lese dem. De mid­del­al­der­ske lovtekstene gir derimot mer pålitelige opplysninger, blant annet om at det på Østlandet ikke var lov til å tro på samer og oppsøke dem for å bli spådd.

Hustufter Flere arkeologer har ment at det også finnes fysiske levninger fra tiden før de skriftlige kildene som kan sannsynliggjøre at det levde samer i Sør-Norge før reformasjonen i 1536/37.

Slike spor er for eksempel bo­plas­s­er som skiller seg fra de vanlige typene boplasser i Sør-Norge. De tradisjonelle, samiske boligene vi kjenner til, var alltid runde, og de var bygget av enten torv eller en teltduk av skinn og/eller vevde stoffer. Som arkeologiske kulturminner synes slike boplasser som svake, sirkulære voller på bakken, ofte med et steinsatt, rektangulært ildsted i midten. Ofte ligger tufter og ildsteder på rekke etter hverandre.

I Nord-Norge finnes det tufter med denne utformingen fra helt tilbake til Kri­sti fødsel. I Sør-Norge, nærmere bestemt ved Aursjøen i Lesja kommune, er det blant annet funnet en boplass datert til vikingtid med fire rek­tan­gu­læ­re ildsteder. Denne plassen tolkes som en samisk boplass.

Andre arkeologiske funn Andre arkeologiske funn som blir tolket som samiske, er graver i fjell- og skog­om­råd­er, ski, smykker og pilspisser som er vanlige i samisk kontekst. De såkalte fangstmarksgravene har dateringer helt tilbake til førromersk jern­al­der, men i hvilken grad det er mulig å tilskrive alle gravene samisk iden­ti­tet, er omdiskutert.

I tillegg finnes det et svært spesielt funn fra Rendalen i Hedmark: en såkalt ru­ne­bom­me­ham­mer, eller vietjere på sørsamisk, som var den samiske sja­ma­n­ens redskap for å slå på trommen og komme i transe.

Språk og stedsnavn I tillegg til skriftlige kilder og arkeologisk materiale finnes det også noen språk­lige kilder til sørsamisk forhistorie. Stedsnavn på Finn- vitner ofte om steder som er oppkalt etter folkenavnet Finn, som var middelalderens be­teg­n­el­se på samene.

Språkforskere mener også at det sørsamiske språket kan spores tilbake til senest vikingtiden. Derfor må det fra den tiden også ha eksistert en egen sørsamisk identitet og et eget sørsamisk fellesskap.

Rett til en forhistorie Hvem som skal få fortelle historier og eie en forhistorie, er i stor grad en politisk kamp. Samisk forhistorie er derfor et omstridt felt.

Mange er i dag enige om at samisk identitet og kultur i Skandinavia har en­d­ret og utviklet seg over svært lang tid, i tett dialog med ger­man­sk/nor­røn identitet og kultur. De sørsamiske områdene ligger i ytterkanten av de sa­mis­ke kjerneområdene, og deres forhistorie har også fått en mar­gi­nal plass i forskningen. Hvordan sørsamisk forhistorie blir for­talt, vil nok derfor endre seg mye i årene som kommer.

Kilde: Norgeshistorie

Stolpejakt i Finholtgrenda, bli med på tur i området: https://youtu.be/NYIhrgMJ4r0

"Flickan från Finnskogarna": https://youtu.be/nDXrSd-RTOI

JAKT AV FANE JUNKER HELLE FINHOLT I gamle dager var her mye vilt som fartet omkring i de store skogene i Nes. — Fra storvilt som elg og bjørn til småvilt som hare og ekorn. I skogene fant de mat og skjul. Her var sjøer å drikke av om sommeren var aldri så tørr. Her var stillhet og ro, nettop således som villdyrene \Tilde ha det. Og farene var ikke mange. En enslig skytter som skjøt sin pil eller kastet sitt spyd, gjorde ikke stort inn-hugg i bestanden, og avstanden mellem elgegravene var nokså stor. Men det kom andre tider. Stillheten i skogene blev avbrutt av knappe øksehugg og hvinende sagblad. De siste låt rent fælt i villdyrets finthørende øre. Og gjennem enkelte skoger freste og hylte et nytt spektakkel: togene begynte å ferdes gjennem bygden. Og så var der kommet noe annet nytt, noe uforklarlig, hemmelighets-fullt, forferdelig noe. Der hørtes bare et kort, kvast smell — og maken eller ungen blev liggende død på flekken. Børsen var opfunnen. Og årene gikk, og uroen vokste, og dyrebestanden minket år for år. Den ene dyreart blev helt borte, den annen minket mer og mer. Endelig blev skapningens herre opmerksom på at her var fare for at alle villdyr skulde bli borte. Og så tok lovgiverne fatt, og de bestemte at det kun skulde være på visse årstider at jakten skulde være tillatt. Men som fredningstidene blev forlenget, blev våbnene forbedret. Med en moderne magasin-rifle kunde man felle like mange dyr i en uke som man kunde felle i en måned med flintelåsen. Og så var det en ting til som lovgiverne ikke kunde rå med, og det var det at kruttet hadde den egenskap at det brant like godt i frednings-tiden som i jakttiden. Så langt ned i tiden som i våre foreldres dager fantes her skyttere i Nes som i løftede øieblikk kunde skryte av at de hadde vært med og skutt over halvannet hundre elg. Om alle disse var skutt i lovlig tid — ja herom tier historien. Nu er elgens antall dessverre lite. Måtte nu de få som er igjen få lov til å leve og formere sig så de norske skogers stolteste vilt også i fremtiden måtte live op i de store skogstrekninger i Nes. En liten fin slektning av elgen ser det ut til har tatt sig op i de siste år. Det er rådyret — det spinkle, vakre, livlige rådyret. La oss hjelpe til allesammen så det får være i fred for fillebikjer og for uvettige krypskyttere.

I gammel tid ferdedes våre farligste rovdyr som ulv og bjørn omkring i Nes som over landet forøvrig. Ulven blev forjaget herfra omkring midten av forrige århundre. Og bjørnen som engang var såpass nærgående at det fortelles at folkene på en plass som heter Israelstorpet i Funniskogen, måtte forlate sitt hjem, må nu forlengst henregnes under de historiske dyr i Nes. Gaupe, oter og mår er meget sjeldne i skogene her i bygden. Enkelte er endog så sjeldne at der kan gå flere år mellem hver gang de blir sett. Grevling finnes her enkelte av, men da skinnet av disse dyr har liten salgsverdi og der ikke er skuddpremie for den, er den lite påaktet av jegerne. Så har vi reven, skøierfanten blandt skogens dyr; den mest hatede og den mest avholdte av dem alle.

Man prøver alle slags knep for å få den ut av verden; men det ser ut til at ukrutt forgår ikke. Og sant å si: Man vilde vel heller ikke være tilfreds om den blev utryddet. År om annet blir her skutt ikke så få rev over hele bygden. Men det ser ikke ut til at antallet har minket synderlig. Så får da kampen mellem jegeren og reven fortsette; for det ser ut til at begge parter har moro av det. —Haren har til sine tider vært nokså tallrik. Men den er en efter-strept vare både av tobente, firbente og bevingede fiender. For få år siden blev den også herjet av en farlig sykdom, harepest. Be-standen minket så sterkt, at den enkelte steder var helt forsvunnen. Men i den aller siste tid er det heldigvis tegn som tyder på at hare-bestanden holder på å ta sig op igjen. Et lite, interessant, livlig skogsdyr som har vært upåaktet av jegerne gjennem alle tider, kom plutselig i vinden like efter krigen. Det var ekornet. Skinnene gikk op i en pris av 2-3 kroner stykket, og mangen arbeidsledig kar tok til børsen og blev ekorn-jeger. Med så høi pris på skinnene skulde der ikke så mange til før det blev dag-lønn. Men nedsablingen blev for sterk. Bestanden tålte ikke slik på-kjenning. Og nu er det lille vevre dyr dessverre altfor sjelden å treffe på inne i skogene. Per Taskerud kom en dag til kremmeren og vilde selge en tiur. Det var en fredag. Dagen i forveien var jakttiden nettop begynt.

«Har du vært så rask til å få fatt i storfuglen, du Per ?» sier kremmeren. «Ja, du, det er nemmest en får litt de første daga, siden blir det for mange om 'n, du,» sier Per. Det blev handel. Dagen efter sitter fru kremmer på kjøkkenet og plukker fugl. Det skal være fin middag til helgen. Men så begynner det å lukte. Det lukter råttent. Isch, der fikk hun mark i fanget og. — «Fy da!» skriker hun sinna, og fuglen får sin siste, hastige luftfart ut gjennem kjøkkendøren. Noen dager senere er det stort opgj ør mellem kremmeren og Per Taskerud inne i butikken. Men Per lar sig ikke anfekte. «Ja, du, det er rart du, det er merkelig, du, hvor lett skogsfaulen har for å råtne når den kommer i finga på kvinfolka, du,» sier 'n Per Taskerud. Orfuglen og tiuren er heldigvis ennu å treffe på inne i storskogen. Nærmest bygden er her lite av den. Skytterne var for mange og for ivrige. Her fins gode gamle leikplasser innover skogen, myrer og moser som er nedsaltet med kilo på kilo av hagl efter spilljakten om våren. Men den som er kjent langt, langt innover åsene, han kan enda komme igjen med vakker fangst i beste jakttiden. Nede på elvene og i enkelte sjøer finnes ender. Disse er også adskillig efterstrebt av skytterne. Av rovfugler har vi et par arter høk, spurvehøk og hønsehøk. Hubroen som engang hørte med til fuglebestanden i våre skoger, er visstnok ganske forsvunnen.

Kilde: Nes Romerike, en liten bygdebok 1931 https://www.nb.no/items/caf1ffe2ab195434b2ffa7016e5bd133?page=197&s...

• Reference: MyHeritage Genealogy - SmartCopy: Feb 22 2020, 6:55:23 UTC

  ---

  
  

  ---

NB: FORVEKSLINGSMULIGHET

Eli Olsen