Ingeborg ☆ Knutsdatter Økset

Fra 1625 fins det et uhyrlig rettdokument fra Elverum: Saken mot Ingeborg Økset der hun til slutt ble dømt til å brennes på bålet for trolldom og hekseri. Men i samme sak får vi også høre at hennes sønn og søster hadde lidd samme forferdelige skjebne før henne.

Gjennom middelalderen og til opp mot år 1700 flammet heksebålene over hele Europa. I Danmark-Norge skal første halvpart av 1600-tallet ha vært den berste perioden. Det kan kanskje skyldes at man da hadde en monark som var spesielt interessert i å utrydde hekser og annet trollfolk, nemlig Kristian den 4., som ellers i historien er ansett for å ha vært en god konge for Norge.

For å få et innblikk i rettssaken mot Ingeborg Økset, tar vi med de viktigste "bevisene" mot henne:

1. For det første ble det anført mot Ingeborg at hun var angitt av sin egen søster, Gulluf Krogsti fra Løten.Hun var blitt henrettet en tid tilbake for å drevet med trollkunster, som det het. Det var antatt at heksene sto i ledtog med hverandre, og det var fast innslag i slike saker at de tiltalte måtte oppgi andre de visste om. En må her huske at ofrene ble torturet på den mest bestialske måte, noe som bl.a.ble legalisert i lov av 1617 (se loven i Elverum Bygdeok Bind 3 s.42).

2. Enda alvorligere for Ingeborg var det at hun også var blitt "avslørt" av sin egen eldste sønn, Peder Lassesen. Han var blitt dømt til å brennes på bålet 12.januar 1625. Anklagen mot ham må ha vært spesielt alvorlig i myndighetenes øyne, ettersom det ikke var vanlig å dømme menn på denne måten En manns liv ble ansett for å ha større verdi. Og skulle de først straffes på denne måten, ble de ofte behandlet mer "humant" ved at de ble halshogd før de ble brent. Tanken bak bålbrenningen var at ilden hadde rensende effekt slik at sjelen ble berget for himmelriket.

Noe av det Peder Lassesen ble dømt for, ble gjentatt i saken mot hans mor. Det går forøvrig frem at han hadde blitt torturet flere ganger.

En gang skulle han ha kommet over sin mor julenatta da hun sto og kjernet smør, og siden hadde hun alltid vært ond mot ham.

En annen gang hadde de påskaften sammen ridd ti Gitvola (detlokale Bloksberg), hun på en geit og han på en purke, etter at ridedyra først var innsmurt med trollsalve som Ingeborg var i besittelse av.

Oppfatningen ar den at det var spesielt på jule- og påskeaften at heksene var ute for å øve sine kunster. Videre skulle Peder Lassesen etter råd fra mor si, ha drevet heksekunster på Bånerud for at Peder Bånerud skulle få ødelagt ølbryggen sin.

3. en gang skulle Ingeborg ha grepet inn i noe som ser ut til å ha vært en tvist mellom hennes svigerdøtre. Da Gunnor Ingulsdtr. (Peders kone) kom og ba om å få igjen et halvt pund geitost som hun mente Sigrid Rlfsdtr. skyldte henne, skal Ingeborg ha blitt så forarget at hun truet med at det skulle bli smått med geitost i framtida. Samme året hadde så Gunnor mistet alle geitene sine, noe som ble tillagt Ingeborgs trolldosmakt.

4. En annen alvorlig anklage som ble ført mot henne, var at den forrige sognepresten, Laurits Kristensen, Hadde beskyldt henne for å ha forgjort hans sønn Morten. Ettersom denne presten døde ca.1610 forstår vi at ryktene omkring Ingeborg Økset må ha svirret i lang tid før det ble reist offentlig sak mot henne. Prestesønnen Morten har sikkert lidd av en eller annen fysisk, eller helst mental defekt. Det var vanlig å tro at slikt skyldtes at det var kastet trolldom over vedkommende.

5. Det ser ut til at ektemannen, Lasse Gudmundsen, har forsøkt å befri kona si for beskyldningene om hekseri da slike rykter hadde kommet i omløp. Han hadde sendt den svenskfødte Oluf Vål fra Åmot til Sverige for å få sannhetsbevis fra en klok kone der, for å bevise at Ingeborg var uskyldig. Men Oluf kom tilbake med beskjed om at hun kunne nok av trolldomskunster, og faktisk var den arrigste av alle. Lasse Økset ble da så harm at han tok igjen en messingkjele med kobberhåndtak som han hadde gitt Oluf for å ta Sverigeturen. Dette punktet ble nevnt flere ganger i rettssaken, og ble tydeligvis tillagt stor vekt. Hvordan Lasse forholdt seg under selve prosessen, fremgår ikke. Man vet ellers at det var svært vanskelig for de tiltalte å få hjelp. I alles øyne var de dømt på forhånd, og hjelp til den tiltalte, som altså hadde solgt sin sjel til den onde, kunne bli oppfattet slik at man selv hadde gjort det samme.

6. Det ser også ut til at aktor, i dette tilfellet fogden Nils Eriksen, har forsøkt seg med visse knep. På spørsmål om det var lenge siden Ingeborg hadde hatt noe med den onde å gjøre, skal hun ha svart at det var meget lenge siden. Dette ble tatt som et bevis for hennes forhold til djevelen. Og da hu senere benektet dette, fikk hun straks den alvorlige anklagen mot seg at hun var "tvehermet".

7.Dette foregikk på tingstua på Gårder 10.mars 1625. Mange "ærlige og velbårne" menn satt i lagretten. Tydeligvis hadde ingen av disse "velaktede" menn vært i tvil om Ingeborgs skyld. Hennes siste sjanse var så at tolv oppnevnte "ærlige, uberyktede og dannede" kvinner ville være villige til å avlegge ed sammen med henne på at hun var uskyldig. Dette skulle så eventuelt skje 10 uker senere da saken skulle opp til doms.

8. Retten kom så tilbake igjen 19.mai 1625. Ingen av de tolv oppnevnte kvinnene va villige til å avlegge eden sammen med Ingeborg. Tvertimot framhevet de at de alltid hadde hørt at hun var beryktet for trolldom, og at dette var vel kjent i menigheten i Elverum. Sel om Ingeborg nektet all skyld, var ikke fogdens fullmektig se om å føre dommen til protokolls: Den tiltalte skulle brennes på bålet.

Hvordan kan det så ha vært mulig å føre en slik sak mot medlemmer av en av de mektigste familiene i bygda? Ingeborgs enkemann, Lasse Gudmundsen, satt som odelsmann på storgården Økset, Og familiens innflytelse er bevist ved at hans far tidligere hadde vært lensmann mange år. At familien behold sin makt utover 1600-tallet, tross hekseprosessene, ser man ved at Lasses bror, Bjørn Grundset, ble lensmann etter Jedvard Sætern (denne lensmannen var en av disse velaktede menn i pkt.7). KAN DET HELE HA SIN ROT I STRIDIGHETER INNAD I STORFAMILIEN? Av saken mot Ingeborg ser man at flere av familiemedlemmene er trukket inn, først og fremst hennes sønn, odelsgutten Peder, videre hennes to svigerdøtre og endelig Peder Bånerud hvis søster var Lasses svigerinne (Hun var gift med Bjørn Grundset.) Og når man vet at lensmann Jedvard Sætern, som altså satt i retten i saken mot Ingeborg, hadde en sønn som ble gift med datter til Bjørn, kan man kanskje gjøre seg visse refleksjoner? Interessant kan det også være å merke seg at Jedvard Sætern var svigersønn til sogneprest Laurits Kristensen, som altså hadde framsatt de alvorligste beskyldninger mot Ingeborg.

På den annen side var det også slik at fogder og andr embetsmenn førte an i slike saker med stor iver da de ofte i kongens navn så sitt snitt til å slå til seg de gårdparter som etter en dom skulle gå til kronen som bot. Hva som har vært drivkraftene bak rettssakene og dommene over Ingeborg Økset og sønnen Peder, er vel umulig å påvise i dag. Men det hele er i alle fall en uhyggelig avsløring av det åndsmørke som våre forfedre befant seg i for 350 år siden.

Kilde: Elverum Bygdebok Bind 3 s.41-44

Kilde:

http://ringness.org/Genealogy/RingnessNorwegians.pdf s. 39

Laurits Christensen was a parish priest in Elverum 1570—1610. He once accused Ingeborg Knudsdatter Økset (363) of casting a spell on his son, Morten

Ingeborg was accused of witchcraft and on 19 May 1625 she was convicted. Her sentence was to be burned at the stake. Two other members of Herman Olsen Ringnes’s family tree were involved in the trial as jurors: Repper Hallvardson (74); and Jedvard Håkonsen, brother of Tore Håkonsen (164). One of the witnesses against Ingeborg was a woman named Borild Skjefstad. Coincidentally, one of Borild’s great-great-great grandsons would be Lars Olsen Berset, who was a godparent of Herman Olsen Ringnes (1). An account of Ingeborg’s trial can be found in The Black Books of Elverum by Mary Rustad.

◦Hekseprosessene i 1625

GEDCOM Note

<p>Hekseprosessene i 1625

Fra 1625 fins det et uhyrlig rettdokument fra Elverum: Saken mot Ingeborg Økset der hun til slutt ble dømt til å brennes på bålet for trolldom og hekseri. Men i samme sak får vi også høre at hennes sønn og søster hadde lidd samme forferdelige skjebne før henne.

Gjennom middelalderen og til opp mot år 1700 flammet heksebålene over hele Europa. I Danmark-Norge skal første halvpart av 1600-tallet ha vært den berste perioden. Det kan kanskje skyldes at man da hadde en monark som var spesielt interessert i å utrydde hekser og annet trollfolk, nemlig Kristian den 4., som ellers i historien er ansett for å ha vært en god konge for Norge.

For å få et innblikki rettssaken mot Ingeborg Økset, tar vi med de viktigste "bevisene" mot henne: 1. For det første ble det anført mot Ingeborg at hun var angitt av sin egen søster, Gulluf Krogsti fra Løten.Hun var blitt henrettet en tid tilbake for å drevet med trollkunster, som det het. Det var antatt at heksene sto i ledtog med hverandre, og det var fast innslag i slike saker at de tiltalte måtte oppgi andre de visste om. En må her huske at ofrene ble torturet på den mest bestialske måte, noe som bl.a.ble legalisert i lov av 1617 (se loven i Elverum Bygdeok Bind 3 s.42). 2. Enda alvorligere for Ingeborg var det at hun også var blitt "avslørt" av sin egen eldste sønn, Peder Lassesen. Han var blitt dømt til å brennes på bålet 12.januar 1625. Anklagen mot ham må ha vært spesielt alvorlig i myndighetenes øyne, ettersom det ikke var vanlig å dømme menn på denne måten En manns liv ble ansett for å ha større verdi. Og skulle de først straffes på denne måten, ble de ofte behandlet mer "humant" ved at de ble halshogd før de ble brent. Tanken bak bålbrenningen var at ilden hadde rensende effekt slik at sjelen ble berget for himmelriket. Noe av det Peder Lassesen ble dømt for, ble gjentatt i saken mothans mor. Det går forøvrig frem at han hadde blitt torturet flere ganger. En gang skulle han ha kommet over sin mor julenatta da hun sto og kjernet smør, og siden hadde hun alltidvært ond mot ham. En annen gang hadde de påskaften sammen ridd ti Gitvola (detlokale Bloksberg), hun på en geit og han på en purke, etter at ridedyra først var innsmurtmed trollsalve som Ingeborg var i besittelse av. Oppfatningen ar den at det var spesielt på jule- og påskeaften at heksene var ute for å øve sine kunster. Videre skulle PederLassesen etter råd fra mor si, ha drevet heksekunster på Bånerud for at Peder Bånerud skulle få ødelagt ølbryggen sin. 3. en gang skulle Ingeborg ha grepetinn i noe som ser ut til å ha vært en tvist mellom hennes svigerdøtre. Da Gunnor Ingulsdtr. (Peders kone) kom og ba om å få igjen et halvt pund geitost som hun mente Sigrid Rlfsdtr. skyldte henne, skal Ingeborg ha blitt så forarget at hun truet med at det skulle bli smått med geitost i framtida. Samme året hadde så Gunnor mistet alle geitene sine, noe som ble tillagt Ingeborgs trolldosmakt. 4. En annen alvorlig anklage som ble ført mot henne, var at den forrige sognepresten, Laurits Kristensen, Hadde beskyldt henne for å ha forgjort hans sønn Morten. Ettersom denne presten døde ca.1610 forstår vi at ryktene omkring Ingeborg Økset må ha svirret i lang tid før det ble reist offentlig sak mot henne. Prestesønnen Morten har sikkert lidd av en eller annen fysisk, eller helst mental defekt. Det var vanlig å tro at slikt skyldtes at det var kastet trolldom over vedkommende. 5. Det ser ut til at ektemannen, Lasse Gudmundsen, har forsøkt å befri kona si for beskyldningene om hekseri da slike rykter hadde kommet i omløp. Han hadde sendt den svenskfødte Oluf Vål fra Åmot til Sverige for å få sannhetsbevis fra en klok kone der, for å bevise at Ingeborg var uskyldig. Men Oluf kom tilbake med beskjed om at hun kunnenok av trolldomskunster, og faktisk var den arrigste av alle. Lasse Økset ble da så harm at han tok igjen en messingkjele med kobberhåndtak som han hadde gitt Oluf for å ta Sverigeturen. Dette punktet ble nevnt flere ganger i rettssaken, og ble tydeligvis tillagt stor vekt. Hvordan Lasse forholdt seg under selve prosessen, fremgår ikke. Man vet ellers at det var svært vanskelig for de tiltalte å få hjelp. I alles øyne var de dømt på forhånd, og hjelp til den tiltalte, som altså hadde solgt sin sjel til den onde, kunne bli oppfattet slik at man selv hadde gjort det samme. 6. Det ser også ut til at aktor, i dette tilfellet fogden Nils Eriksen, har forsøkt seg med visse knep. På spørsmål om det var lenge siden Ingeborg hadde hatt noe med den onde å gjøre, skal hun ha svart at det var meget lenge siden. Dette ble tatt som et bevis for hennes forhold til djevelen. Og da hu senere benektet dette, fikk hun straks den alvorlige anklagen mot seg at hun var "tvehermet". 7.Dette foregikk på tingstua på Gårder 10.mars 1625. Mange "ærlige og velbårne" menn satt i lagretten. Tydeligvis hadde ingen av disse "velaktede" menn vært i tvil om Ingeborgs skyld. Hennes siste sjanse var så at tolv oppnevnte "ærlige, uberyktede og dannede" kvinner ville være villige til å avlegge ed sammen med henne på at hun var uskyldig. Dette skulle så eventuelt skje 10 uker senere da saken skulle opp til doms. 8. Retten kom så tilbake igjen 19.mai 1625. Ingen av de tolv oppnevnte kvinnene va villige til å avlegge eden sammen med Ingeborg. Tvertimot framhevet de at de alltid hadde hørt at hun var beryktet for trolldom, og at dette var vel kjent i menigheten i Elverum. Sel om Ingeborg nektet all skyld, var ikke fogdens fullmektig se om å føre dommen til protokolls: Den tiltalteskulle brennes på bålet.

Hvordan kan det så ha vært mulig å føre en slik sak mot medlemmer av en av de mektigste familiene i bygda? Ingeborgs enkemann, Lasse Gudmundsen, satt som odelsmann på storgården Økset, Og familiens innflytelse er bevist ved at hans far tidligere hadde vært lensmann mange år. At familien behold sin makt utover 1600-tallet, tross hekseprosessene, ser man ved at Lasses bror, Bjørn Grundset, ble lensmann etter Jedvard Sætern (denne lensmannen var en av disse velaktede menn i pkt.7). KAN DET HELE HA SIN ROT I STRIDIGHETER INNAD I STORFAMILIEN? Av saken mot Ingeborg ser man at flere av familiemedlemmene er trukket inn, først og fremst hennes sønn, odelsgutten Peder, videre hennes to svigerdøtre og endelig Peder Bånerud hvis søster var Lasses svigerinne (Hun var gift med Bjørn Grundset.) Og når man vet at lensmann Jedvard Sætern, som altså satt i retten i saken mot Ingeborg, hadde en sønn som ble gift med datter til Bjørn, kan man kanskje gjøre seg visse refleksjoner? Interessant kan det også være å merke seg at Jedvard Sætern var svigersønn til sogneprest Laurits Kristensen, som altså hadde framsatt de alvorligste beskyldninger mot Ingeborg. På den annen side var det også slik at fogder og andrembetsmenn førte an i slike saker med stor iver da de ofte i kongens navn så sitt snitt til å slå til seg de gårdparter som etter en dom skulle gå til kronen som bot. Hva som har vært drivkraftene bak rettssakene og dommene over Ingeborg Økset og sønnen Peder, er vel umulig å påvise i dag. Men det hele er i alle fall en uhyggelig avsløring av det åndsmørke som våre forfedre befant seg i for 350 år siden.

Kilde: Elverum Bygdebok Bind 3 s.41-44</p>

Historien om Ingeborg Knutsdatter.

Fra 1625 finnes det et uhyrlig rettsdokument fra Elverum:Saken mot Ingeborg Økset, der hun tilslutt ble dømt til å brennes på bålet for trolldom og hekseri. Men i samme sak får vi også høre at hennes sønn og søster hadde lidd samme forferdelige skjebne før henne.-

-Gjennom middelalderen og til opp år 1700, flammet heksebålene over hele Europa.I Danmark-Norge,skal førstepart av 1600-tallet, ha vært den verste perioden. Det kan Kanskje skyldes at man da hadde en monark som var spesielt interesserti å utrydde hekser og annet trollfolk, nemlig Kristian den 4., som ellers i historien er ansett for å ha vært en god konge for Norge.

For å få innblikk i rettssaken mot Ingeborg Økset, tar vi med de viktigste "bevisene" mot henne:

1. For set første ble det anført mot Ingeborg, at hun var angitt av sin egen søster, Gulluf Krogsti fra Løten. Hun var blitt henrettet en tid tilbake, for å ha drevet med trollkunster, som det het. Det var antatt at heksene sto i ledtog med hverandre, og det var fast innslag i slike saker, at de tiltalte måtte oppgi andre de visste om.En må her huske at ofrene ble toturert på den mest bestialske måtre, noe som bl.a. ble legalisert i lov av 1617 (se loven i Elverum bygdebok, bind 3, side 42.)

2. Enda alvorligere for Ingeborg, var det at hun var blitt "avslørt" av sin egen eldste sønn, Peder Lassesen. Han var blitt dømt til å brennes på bålet 12. januar 1625. Anklagen mot ham, må ha vært spesielt alvorlig i myndighetens øyne, ettersom det ikke var vanlig å dømme menn på denne måten. En manns liv ble ansett for å ha større verdi. Og skulle de først straffes på denne måten, ble de ofte behandlet mer "humant"ved at de ble halshogd før de ble brent. Tanken bak bålbrenningen, var at ilden hadde rensende effekt, slik at sjelen ble berget for himmelriket. Noe av det Peder Lassesen ble dømt for, ble gjentattt i saken mot hans mor.Det går for øvrig frem at han hadde blitt toturert flere ganger. En gang skulle han ha kommet over sin mor julenatta, da hun sto og kjernet smør, og siden hadde hun alltid vært ond mot ham. En annen gang, hadde de påskeaften, sammen ridd til Gitvola(det lokale Bloksberg), hun på en geit, og han på ei purke etter at ridedyra var innsmurt med trollsalve, som Ingeborg var i besittelse av. Oppfatningen er den at det var spesielt på jule-og påskeaften at heksene var ute for å øve sine kunter. Videre skulle Peder Lassesen, etter råd fra sin mor, ha drevet heksekunster på Bånerud, for at Peder Bånerud skulle få ødelagt ølbryggen sin.

3.En gang skulle Ingeborg ha grepet inn i noe som ser ut til å ha vært en tvist mellom hennes svigerdøtre.Da Gunvor / Gunnor Ingulfsdatter (Peders kone), kom og ba om å få igjen et halvt pund med geitost, som hun mente Sigrid Rolfsdatter skyldte henne, skal Ingeborg ha blitt så forarget, at hun truet med at det skulle bli smått med geitost i framtida. Samme året som Gunnor mistet geitene sine, noe som ble tillagt Ingeborgs trolldomsmakt.

4. En annen alvorlig anklage som ble ført mot henne, var at den forrige sognepresten Laurits Kristensen, hadde beskyldt henne for å ha forgjort hans sønn, Morten. Ettersom denne presten døde i ca 1610, forstår vi at ryktene omkring Ingeborg Økset, må ha svirret i lang tid før det ble reist offentlig sak mot henne. Prestesønnen Morten, har sikkert lidd av en eller annen fysisk, eller helst mental defekt. Det var vanlig å tro at slikt skyldtes at det var kastet trolldom over vedkommende.

5. Det ser ut til at ektemannen, Lasse Gudmundsen Økset, har forsøkt å befri kona si for beskyldningene om hekseri, da slike rykter hadde kommet i omløp. Han hadde sendt den svensk-fødte Oluf Vaal fra Åmot, til Sverige for å få sannhetsbevis fra en klok kone der, for å bevise at Ingeborg var uskyldig. Men Oluf kom tilbake med beskjed om at hun kunne nok av trolldomskunster, og faktisk var den arrigste av alle. Lasse Økset ble da så harm, at han tok igjen en messingkjele med kobberhåndtak, som han hadde gitt Oluf for å ta Sverigeturen. Dette punktet, ble nevnt flere ganger i rettssaken, og ble tydeligvis tillagt stor vekt. Hvordan Lasse forholdt seg under selve prosessen, fremgår ikke. Man vet ellers at det var svært vanskelig for de tiltalte, å få hjelp. I alles øyne, var de dømt på forhånd, og hjelp til den tiltalte, som altså hadde solgt sin sjel til den onde, kunne bli oppfattet slik at man selv hadde gjort det samme.

6.Det ser også ut til at aktor, i dette tilfelle fogden Nils Eriksen, har forsøkt seg med visse knep. På spørsmål om det var lenge siden Ingeborg hadde hatt noe med den onde å gjøre, skal hun ha svart at det var meget lenge siden. Dette ble tatt som et bevis for hennes forhold til djevelen. Og da hun senere benektet dette, fikk hun strakf den alvorlige anklagen mot seg at hun var "tvehermet".

7. Dette foregikk på tingstua Gårder, 10.mars 1625.Mange "ærlige og velbårne"menn satt i lagretten. Tydeligvis hadde ingen av disse "velaktede" menn vært i tvil om Ingeborg skyld. Hennes siste sjanse var så, at tolv oppnevnte "ærlige, uberyktede og dannede" kvinner, ville være villige til å avlegge ed sammen med henne, på at hun var uskyldig. Dette skulle så eventuelt skje 10 uker senere, da saken skulle opp til doms.

8. Retten kom så tilbake igjen 19.mai 1625.Ingen av de tolv kvinnene var villige til å avlegge eden sammen med Ingeborg. Tvertimot framhevet de at de alltid hadde hørt at hun var beryktet for trolldom, og at dette var vel kjent i menigheten i Elverum.Selv om Ingeborg nektet all skyld, var ikke fogdens fullmektig sen om å føre dommen til protokolls: DEN TILTALTE SKULLE BRENNES PÅ BÅLET!

Hvordan kan det så ha vært mulig å føre en slik sak mot medlemmer av en av de mektigste familiene i bygda?Ingeborgs enkemann, Lasse Gudmundsen, satt som odelsmann på storgården Økset. Og familiens innflytelse er bevist ved at hans far, tidligere hadde vært lensmann i mange år. At familien beholdt sin makt utover 1600-tallet, tross hekseprosessene, ser man ved Lasses bror, Bjørn Grundset, lensmann etter Jevard Sætern(denne lensmannen var en av disse velaktede menn i retten.se punkt 7), Kan det hele ha sin rot i stridigheter innad i storfamilien?????Av saken mot Ingeborg, ser man at flere av hennes familiemedlemmer er trukket inn, først og fremst, hennes egen sønn, odelsgutten Peder. Videre hennes to svigerdøtre, og endelig Peder Bånerud, hvis søster var Lasses svigerinne!(hun var gift med Bjørn Grundset).Og når man vet at lensmann Jevard Sætern, som altså satt i retten i saken mot Ingeborg, hadde en sønn som ble gift med datter av Bjørn, kan man kanskje gjøre seg visse refleksjoner? Interessant kan det også være å merke seg at Jevard Sætern, var svigersønn til sogneprest Lauruts Kristensen, som altså hadde framsatt de alvorligste beskyldninger mot Ingeborg. På den annen side, var det også slik, at fogder og andre embetsmenn, førte an i slike saker med stor iver, da de ofte i kongens navn, så sitt snitt til å slå til seg de gårdsparter som etter en dom, skulle gå til kronen som bot. Hva som har vært drivkraften bak rettssakene og dommene over Ingeborg Økset og sønnen Peder, er vel umulig å påvise idag.Men det hele er i alle fall en uhyggelig avsløring av det åndsmørke som våres forfedre befant seg i for 350 år tilbake Kilde:Elverums bygdebok bind 3, side 41-44