Ivar Aavatsmark

https://no.wikipedia.org/wiki/Ivar_Aavatsmark

Bok om Norges militære embetsmenn 1929 og tidligere:
https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2006121400038?page=17

Ivar Aavatsmark (født 11. desember 1864 på Høylandet, død 1. juli 1947 i Oslo) var en Norge hæroffiser og politiker (Venstre). Han var innvalgt på Stortinget fra stortingsvalget 1906 til stortingsvalget 1921, og var en av Venstres ledende forsvarspolitikere i tiden rundt første verdenskrig. Han var liste over Norges forsvarsministre 1919–1920 og 1921–1923, i en periode preget av nedprioritering av Forsvaret. Aavatsmark stod sentralt i arbeidet med hærordningen av 1910, flåteplanen av 1912, samt som viktig støttespiller for frivillig militærtjeneste i nedgangstiden i 1920- og 1930-årene. Aavatsmarks militære karrière strakk seg over seks tiår. Han var blant annet lærer ved Den Militære Høiskole og sjef for 5. divisjon, før han avsluttet sin karrière som generalmajor i Hæren (Norge) og kommandant på Akershus slott og festning i 1932. Aavatsmark var lenge engasjert i Den Norske Frimurerorden, og innehadde flere verv. Han fungerte som leder av ordenen under Norge under andre verdenskrig. Aavatsmarkbreen på Spitsbergen er oppkalt etter ham. Bakgrunn

Aavatsmark ble født i 1864 på slektsgården Aavatsmark på Høylandet i Namdalen, som dengang var en del av Grong kommune. Foreldrene var gårdbrukeren Anders Pedersen Aavatsmark (1820–1906) og Margrethe Salamonsdatter Mørkved (1821–1902). Han var fetter av Ole Severin Aavatsmark, som også satt på Stortinget en periode, og hans nevø var forstmann Ivar Aavatsmark (1916–2004). Aavatsmark var elev ved borgerskolen i Namsos og Trondheim katedralskole, og tok examen artium som privatist i 1886. Han ble konfirmasjon i Vår Frue kirke (Trondheim) i 1882, og var da bosatt i Søndre gate (Trondheim). Han giftet seg med sangerinnen Ida Flodin (1870–1957) i Den tyske kirken (Helsingfors) i Helsingfors i Finland den 24. november 1898. Hun var datter av embedsmann Frithiof Flodin og Fanny Virginia Basilier, og Fanny var søster av sangerinnen Ida Basilier-Magelssen. Blant Ivar og Idas barn var Fanny Aavatsmark Mactaggart, som bodde nesten hele sitt voksne liv i Skottland. Ved folketellingen i 1900 var den lille familien registrert bosatt i Elisenbergveien (Oslo) på Frogner (strøk) i Oslo. Militær karrière

I 1886 ble Aavatsmark tatt opp ved Krigsskolen, og ble uteksaminert i 1889. Han tjenestegjorde i Trondheim og Kristiansand, og avla eksamen ved Forsvarets høgskole i 1889. I 1890 ble han premierløytnant, og ble aspirant i Generalstaben i 1894, etter ett år i Hans Majestet Kongens Garde. I staben arbeidet Aavatsmark særlig med Jernbanen i Norgesaker, og han markerte seg senere som en varm forkjemper for Nordlandsbanen. Han fullførte tiden som aspirant i 1898, og fikk da Kaptein (grad)s grad. Han foretok noen studiereiser for å studere militære kommunikasjonsforhold i utlandet, finansiert gjennom stipend. Blant annet fikk han stipend for å reise til Østerrike-Ungarn for å studere militære jernbanetransportforhold i 1900, og for å reise til Storfyrstedømmet Finland i 1903. Han var adjoint (stabsadjutant) 1900–1903, og deltok i de østerrikske keisermanøvrene i Galicia (Sentral-Europa) i 1900. I 1904 døde Aavatsmarks eldre bror, Per Aavatsmark, uten sønner som overlevde ham, og Ivar Aavatsmark tok derfor over slektsgården for en periode. Gården hadde da vært i slektens eie i halvannet århundre, og drevet av familien siden 1690-årene, og Aavatsmark var bosatt der fra 1906 til 1911. Per Aavatsmarks datter, Margrethe, overtok gården i 1917. Aavatsmark bodde senere i Steinkjer som første beboer i Regimentsboligen på Steinkjersannan og Trondhjem fram til 1928. Han fortsatte imidlertid sin militære karrière, og avla generalstabeksamen i 1903, gikk ut av Generalstaben i 1906, og var den første lærer i det nye faget kommunikasjonslære ved Den Militære Høiskole 1903–1911. Aavatsmark var oberstløytnant og sjef for Namdalens bataljon 1911–1915, oberst og sjef for Nordre Trondhjems 13. infanteriregiment 1915–1919. Han var generalmajor fra 1919, samt sjef for 5. divisjon fra 21. juni 1919. Det kom da endel beskyldninger om at dette avansementet var å forstå som belønning for politisk innsats. Aavatsmark var sjef for 2. divisjon og kommandant på Akershus festning fra 3. juli 1928 til 11. desember 1932, da han tok avskjed i henhold til aldersgrenseloven. Stortingsrepresentant

Fil:Ivar Aavatsmark uniform.jpg Fil:A-2.jpg Fil:Norwegian soldiers with Krag-Jørgensen rifle and Madsen LMG.jpg Fil:Cabinet Blehr II.jpg. Aavatsmark er 1. fra venstre i 1. rekke. Aavatsmark satt på Stortinget for Snåsa krets, en enmannskrets i Nordre Trondhjems amt (kalt Nord-Trøndelag fra 1919), i fem perioder 1907–1921. Aavatsmark var den eneste som noen gang ble valgt til å representere denne kretsen, som strakte seg fra Steinkjer i sør, via Snåsa, til Indre Namdal i nord. I hele sin tid som stortingsrepresentant var han medlem i Stortingets forsvarskomité, først som sekretær 1907–1908, deretter som nestformann under Jens Bratlie 1908–1909, og som formann fra 1910. Aavatsmark var dessuten Stortingets visepresident 1917–1918 og Odelstingets president i 1919. Hærordning og flåteplan

På Stortinget arbeidet Aavatsmark for flertall for Hærordningen av 1910, og deretter for dens sjømilitære motstykke Flåteplanen av 1912. Hærordningen. Hærordningen medførte at hærens beredskap ble styrket, ble karakterisert som «den beste Norge har hatt». Forslaget vakte sterk motstand fra Arbeiderpartiets representant Adam Egede-Nissen, som under debatten om hærordningen i august 1909 foreslo konsekvent nøytralitet og full avvæpning av forsvaret. Fra og med hærordningen hadde Hæren i resten av mellomkrigstiden soldatutdanning gjennom 48 dagers rekruttskole. Under debatten om Flåteplanen av 1912 var Aavatsmark svært aktiv på Stortinget. En egen forsvarskommisjon av 1910 hadde foreslått planen, og det ble bestilt to panserskip i Storbritannia som skulle ha hovedbase i Bergen. Aavatsmark viste til nabolandet Finlands kamp mot den Det russiske keiserdømmet okkupasjonsmakten i debatten om denne merkbare styrkingen av marinen:

«De senere aar, ikke minst 1911, har i mange henseende vært et varselsaar for de smaa og svake nationer, og jeg mener det er klokt at akte paa tidens tegn, at den nation som ikke selv har evne til at holde sig oppe i det store kappløp, blir ubarmhjertig traadt under føtter. Vi har et meget nærliggende eksempel paa at en nation her i Norden som i dag skritt for skritt erobres av en annen nation uten at en eneste magt i Europa hever sin røst for at støtte eller hjelpe.»

Også Aavatsmark markerte i debatten støtte til opprustingsmotstandernes krav om sosiale reformer, men la til at sosiale reformer ville ha liten verdi uten samtidig å sikre landets selvstendighet. Aavatsmark, Holtfodt og Arbeiderpartiet

De øvrige representantene oppfattet Aavatsmark som en mann sterkt preget av sin militære bakgrunn, og som opptatt av Forsvarets renommé. Dessuten anså de ham som vesentlig mer smidig og kompromissvillig enn partikollega og rival Christian Theodor Holtfodt, som var forsvarsminister 1914–1919. Faktisk ble Aavatsmark sammen med Christian Sparre og Ludvig Kragtorp regnet som de fremste kritikerne av Holtfodts militære prioriteringer. Holtfodt var ansett som en tradisjonalist i militær sammenheng, og allerede ved utnevnelsen av ham kommenterte Dagsavisen: «Den nye statsraad hører til de yderliggaaende militaristeer, en fæstningsfanatiker av de værste». Fra høsten 1914 var det imidlertid bred enighet om den overordnede forsvarspolitikken på Stortinget, og det var bare Det norske Arbeiderparti som motsatte seg forsvarspolitiske avgjørelser med sitt anti-militaristiske, men dog revolusjonære, grunnlag. Denne holdningen førte til en utbredt frykt for et sosialistisk revolusjonsforsøk blant de borgerlige politikerne, herunder også Aavatsmark. Forsvarsminister

Aavatsmark ble, etter historikeren Nils Ivar Agøys vurdering, forbigått til posten som forsvarsminister både ved regjeringsdannelsen i 1913 og etter at Hans Vilhelm Keilhau gikk av i 1914. Agøy mente at dette kunne skyldes at Gunnar Knudsens andre regjering ville beholde en pålitelig partikollega som kommandant i Trøndelag grunnet revolusjonsfrykten. Rudolf Peersen gikk av som forsvarsminister i juni 1919, etter bare tre måneder i embetet, og Aavatsmark tiltrådte den 17. juni. Regjeringen gikk av 21. juni 1920, men Aavatsmark ble på nytt forsvarsminister i Otto Blehrs andre regjering fra 22. juni 1921 til 6. mars 1923, etter at Otto Blehr ganske uventet ble statsminister for andre gang. Aavatsmark stilte ikke til gjenvalg til Stortinget i 1921, som også ble et svært dårlig valg for Venstre ettersom Senterpartiet gjorde sitt inntog. I 1919 ble Folkeforbundet opprettet som følge av Versaillestraktaten, og Norge skulle bli ett av de landene som var med hele tiden fra grunnleggelsen til inkorporeringen i FN i 1946. Det var i blant andre Aavatsmarks ånd at Norge gikk inn for nedrustning og å holde fast ved den tradisjonelle nøytraliteten. Aavatsmark måtte ta stilling til om Forsvarets hemmelige revolusjonsberedskap, militær bevoktning av streikebrytere og andre av Forsvarets maktmidler kunne settes inn mot «indre fiender». Som statsråd fastsatte han for første gang egne regler for Forsvaret i urolige tilstander. Han mente at Forsvaret burde kunne samarbeide med frivillige, privatpersoner såvel som organisasjoner, i innenrikspolitiske stridigheter, men samtidig – i hemmelighet – at Hans Majestet Kongens Garde ikke burde rekruttere fra eksempelvis større industriarbeidsplasser for å unngå potensielt revolusjonære elementer. Fra 1920 hadde den revolusjonære holdningen blant mange i arbeiderbevegelsen ebbet ut, men eksempelvis Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918-1923 av Norges Kommunistiske Parti i 1923 medførte at Aavatsmarks oppdemming overfor den ytre venstreside fortsatt var aktuell. Hans tid som forsvarsminister ble allikevel preget av mellomkrigstidens nedprioritering av Forsvaret. Selv om mange snakket om Forsvarets betydning, var egentlig ingen partigrupper på Stortinget villige til å bevilge de midlene som faktisk var nødvendige. Dessuten var datidens politikere og offiserer opptatt av andre typer trusselbilder, slik som sosialistisk revolusjon, snarere enn den type klassiske angrepskrig som Norge senere ble utsatt for 9. april 1940. Dessuten gjennomgikk militær teknologi og doktrine grunnleggende endringer i perioden 1905–1940, og en opprustning i takt med dette ville være svært kostbar for et lite industrialisering land som Norge. I praksis ble Aavatsmarks oppgave å sørge for et fungerende forsvar innenfor minimale økonomiske rammer og en tilbakeskuende militsideologi. Det var Aavatsmark som ledet komiteen for de norske frivillige deltagerne i Vinterkrigen 1939–1940, og han signerte diplomet disse ble tildelt under Vidkun Quislings første regjering høsten 1940. Med diplomet hørte en deltagermedalje, delt inn i to klasser. Frimureri

Aavatsmark var lenge engasjert i Frimurerordenen. Han var ordførende mester i Den Norske Store Landsloge 1939–1947, og ble valgt inn i lederskapet i Den Norske Frimurerorden som stormesterens prokurator i 1939. Sommeren 1940 fikk han, sammen med storsekretær Brinchmann-Hansen, den svært tunge oppgaven med å forhandle med den tyske okkupasjonsmakten om frimurerordenens fremtid. Ordenens hovedkvarter var tidvis beslaglagt, men medlemmene styrte selv lokalene gjennom sommermånedene i 1940. Aavatsmark brukte denne tiden til å forhandle med tyskerne, og brukte det han som yrkesoffiser kalte «kasernetysk», i tillegg til at rangen som generalmajor gjorde inntrykk på motparten. I september samme år kom oppløsningsdekretet. Aavatsmark ble aldri formelt stormester i ordenen, men likevel de facto leder fra stormester Hans Rønnebergs død i 1941 og til Jacob Hvinden Haug ble valgt til ny stormester i 1945. Ettersom oppløsningsdekretet hvilte over ordenen, og det tyske sikkerhetspolitiet holdt et skarpt øye med ordenens ledelse, var Aavatsmarks virksomhet i disse årene svært diskret. Da Frimurerordenen skulle velge en ny stormester i 1945, valgte Aavatsmark å takke nei til et kandidatur, da han ønsket yngre krefter til. Utmerkelser

Aavatsmark ble tildelt en rekke Orden (utmerkelse) og utmerkelser for sitt virke. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1910, og til kommandør med stjerne i 1920 «for fortjenstfuld embedsvirksomhet.» Aavatsmark var innehaver av Kroningsmedaljen 1906 og Kong Haakon VIIs jubileumsmedalje 1905–1930. Han var dessuten innehaver av en rekke utenlandske ordener, deriblant storkors av Dannebrogordenen, Finlands hvite roses orden og Italias kroneorden. Han var storoffiser av Æreslegionen, ble utnevnt til 3. klasse av den russiske Sankta Annas orden, kommandør av 1. klasse av den svenske Sverdordenen og ridder av av 1. klasse av Vasaorden. Aavatsmark ble tildelt 2. klasse av den finske Frihetskorsets orden og tildelt de finske Skyddskårernas fortjenstkors. Han ble også tildelt Norges Røde Kors hederstegn. I USA ble han utnevnt til ridder av brorskapet Lafayette-ordenen. Dessuten har han Aavatsmarkbreen oppkalt etter seg, en isbre på Spitsbergen (Svalbard), fordi han anbefalte for Stortinget å bevilge penger til å utstyre HMS «Farm» for Gunnar Isachsens Spitsbergen-ekspedisjoner i 1909 og 1910. Stortingskomiteer

1921–1921 formann i Stortingets militærkomité 1920–1920 medlem i Stortingets militærkomité 1919–1919 medlem i Stortingets utenrikskomité 1919–1919 medlem i Stortingets valgkomité 1919–1919 formann i Stortingets militærkomité 1916–1918 formann i Stortingets militærkomité 1916–1918 medlem i Stortingets utenrikskomité 1916–1918 medlem i Stortingets fullmaktskomité 1916–1918 medlem i Stortingets valgkomité 1913–1915 formann i Stortingets militærkomité 1913–1915 medlem i Den forberedende fullmaktskomiteen 1913–1915 medlem i Stortingets fullmaktskomité 1913–1915 medlem i Stortingets valgkomité 1910–1912 formann i Stortingets militærkomité 1910–1910 medlem i Stortingets valgkomité 1908–1909 nestformann i Stortingets militærkomité 1907–1908 sekretær i Stortingets militærkomité 1907–1909 medlem i Stortingets valgkomité Referanser

Litteratur

Agøy, Nils Ivar: «Ivar Aavatsmark». I: Norsk biografisk leksikon, 2. utgave. Kunnskapsforlaget, 2005. (http://snl.no/.nbl_biografi/Ivar_Aavatsmark/utdypning_%E2%80%93_1 Les) Amundsen, O. Delphin: Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947. Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947. Blom, S.: Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947. Oslo: A. M. Hanches Forlag, 1934. Baalsrud, Terje: Politikken mot forsvaret – frem mot 1940. Oslo: Institutt for forsvarsopplysning, 1985. Danielsen, Rolf og Hovland, Edgar: «1814–1945». I: Grunntrekk i norsk historie: fra vikingtid til våre dager. Oslo: Universitetsforlaget, 1991. Fougner, C.: «Generalmajor Ivar Aavatsmark». I: Oslo Militære Samfunds portrettgalleri. Oslo Militære Samfund, 1950. (http://oslomilsamfund.no/Galleriet/Wordfiler-portr-biografi/Aavatsm... Les) Hobson, Rolf og Kristiansen, Tom: Norsk forsvarshistorie, bind 3. Bergen: Eide forlag, 2001. Horrisland, Helge Bjørn: «Ledet Ordenen uten å være Stormester». I: Frimurerbladet, nr. 1 2006. (http://www.frimurer.no/Frimurerbladet/frimurerbladet-2006-01.pdf Les) Eksterne lenker

http://snl.no/.nbl_biografi/Ivar_Aavatsmark/utdypning_%E2%80%93_1 Ivar Aavatsmark i Norsk biografisk leksikon http://www.nsd.uib.no/polsys/index.cfm?urlname=&lan=&MenuItem=N1_2&... Ivar Aavatsmark hos Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste Kategori:Norske forsvarsministre