Jørgen Christian Albricht Angell Blix

Jørgen overtok farens virksomhet, men var farens rake motsetning; Jens Blix var hastig til sinns og hurtig til å fatte beslutninger og til å gjennomføre dem, mens Jørgen Blix var en rolig type som hadde alt gjennomtenkt før han utførte arbeidet. Han var også godmodig og klok, men hadde ikke farens legemskrefter. Sammen med Christopher Ellingsen, Kjønnøy (en sønn av Jens Ellingsen, Sørvær), drev han en stor jekt, "Anna Birgitte", som de hadde kalt opp etter Jørgens stemor og Christophers mor. På folkemunne het den bare "Storjekta". Jekta "Ballong" ble ført av svigerbroren Carolius Zindsen Ellingsen. I 1871 forliste storjekta "Anna Birgitte" på hjemtur fra Bergensstevnen og gikk ned med mann og mus ved Valderhaug på Folda. Ingen visste hvordan det hadde skjedd, der fantes bare vrakrester tilbake som fortalte om forliset. Styrmannen, en Jeremiassen fra Vattenbygda ved Finneid, og 11 unge gutter fra Gildeskål forsvant i bølgene. Det ble bygdesorg som ble husket lenge, og ruin for Jørgen Blix i tillegg til sorgen. Han var ikke sterk, og tragedien tok så hardt på ham at han døde to år etter, den 12.05.1873, ikke fyllt 48 år. Under Jørgen Blix hadde gården sin største jordvidde idet han i 1861 kjøpte en vågsleie jord som tidligere hadde vært brukt av Per Tostrup Bruun. Blix-gården fikk da en landsskyld på 5 vågsleier. Jørgen giftet seg med sin slektning Ovidia Margrethe Ellingsen i 1856. Da Jørgen overtok eiendommen og jektbruket etter faren i 1867, måtte han også overta Bergens-gjelden faren hadde skaffet seg. Så kom forliset i 1871 som betydde ruin, og krakket kom. For å dekke gjelden til Bergenskjøpmennene, måtte Ovidia Blix selge 3 vågsleier av Blix-gården til handelsmann Abel Johan Ellingsen, Inndyr. (Også en sønn av Jens Ellingsen på Sørvær, Fleinvær.)

                                   OM HAN JØRGEN BLIX

                               etter Sverre Danielsen, Inndyr.  "Han Jørgen Blix hadde bufarjekta på Inndyr. Og han var voldsom sterk. Bestefar min, han Ole Norum, for med ham på en Bergenstur. Og så fortalte han bestefar, at en gang sto de to mann akterut på vengen og heiste storseilet. Så kom Jørgen Blix og grep tak i draget foran dem, og han Blix tok taket i fra dem og heiste opp seilet alene. Var han så sterk, sa jeg. Han var kolossal, sa han bestefar, han var dobbelt så tjukk om armlean som en annen mann. En gang lå de her og lossa mel etter Bergenstur, og så var de kommet så langt at de hadde sekkene i brysthøyde. Så var det en mann i lossinga som satte seg på en sekk og ville ha pause. Men da tok han Blix tak i sekken og løfta både sekk og mann og satte dem ned på dekket. Det sies at sterke folk vanligvis er svært langmodige og fredelige av seg. Dette stemmer i alle fall for Jørgen Blix. En gang han var i Henningsvær, så han en Gildeskålfjæring som var kommet i krangel med en Staværing. Da sto han først lenge og så på dette her uten å gjøre noe, men så til slutt syntes han at han måtte gripe inn i dette her, og så gikk han fram og tok tak i Staværingen og kasta han over en fiskehjell, og bak den var en skrent som Staværingen for utfor. Det var masser av sne nedenfor skrenten. En stund etter var han Blix borte og skulle se hvordan det var gått med Staværingen, men da var vekke - han hadde formodentlig funnet ut at her var det best å gå i full dekning."