Magnus IV «the Blind» den Blinde

http://no.wikipedia.org/wiki/Magnus_Blinde

http://en.wikipedia.org/wiki/Magnus_IV_of_Norway

http://da.wikipedia.org/wiki/Magnus_den_Blinde

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Magnus IV eller Magnus Sigurdsson den blinde (ca. 1115-1139) var konge av Norge 1130-35 og 1137-39. Han var sønn av kong Sigurd I Magnusson Jorsalfare og frillen Borghild Olavsdatter.

Biografi

Magnus ble den norske borgerkrigstidens første kongelige offer. Etter fem år som konge ble han 20 år gammel fanget av Harald Gilles menn, og i fangenskapet ble han kastrert, avhugget en fot, og fikk øynene stukket ut.

Borgerkrigstiden i Norge begynte ved Sigurd Jorsalfars død i 1130, og skyldtes formelt sett de uavklarte arvefølgebestemmelsene, hvor alle kongssønner (og sønnesønner) kunne gjøre krav på tronen, samle menn bak seg og la seg kongehylle på et av de regionale tingene. Etter hvert utviklet stridene seg til åpen krig mellom ulike flokker.

Magnus ble først kåret til konge ved farens død i 1130, da Magnus var 15 år gammel. Han var enebarn, og kunne trolig har videreført farens riksbyggende virksomhet, om det ikke hadde vært for irlenderen Harald Gilchrist (Gille), som sa at han var Magnus Berrføtts sønn og Sigurds halvbror. Harald bar jernbyrd i Bergen for å bevise sitt krav. Harald hadde gått med på Sigurds krav om å ikke kreve kongsnavn mens Sigurd og Magnus levde.

Sigurds krav til Harald hadde ikke entydig støtte ved hoffet. Magnus hadde til tross for sin unge alder gjort seg upopulær, og ble beskrevet som hovmodig, uvennlig og gjerrig. Som motsetning ble den 12 år eldre Harald ansett som gavmild, medgjørlig og trolig dyktigere i sin alliansebygging. Da Magnus ble tatt til konge i Viken etter farens død tok det bare kort tid før Harald Gille lot seg kongekår på Haugating i Tønsberg. Senere samme år ble de kåret til samkonger på Øratinget i Trøndelag.

Både Harald og Magnus ble engasjert i de danske tronstridighetene. Magnus' unge kone Kristin Knudsdatter (som han ble forlovet med i 1131, men ikke fullbyrdet ekteskap med før i 1133) var datter av hertug Knud Lavard og sønnedatter av kong Erik Eiegod. Magnus' stemor, enkedronning Malmfrid, var Kristins moster, og ble samtidig i 1131 gift med Kristins farbror Erik Emune. Magnus støttet Eriks og Knuts kamp mot den danske kong Nils. Erik og Malmfrid rømte fra Danmark og søkte tilflukt hos Magnus i 1133. Den unge norske dronning Kristin lot dem imidlertid få vite at Magnus hadde planer om å forråde dem, og de forlot deretter Magnus og skiftet alliert til Harald Gille. Kong Magnus sendte dronningen fra seg på grunn av dette.

Freden mellom Magnus og Harald var skjør og vinteren 1133-34 brøt det nær ved ut strid mellom dem. Sommeren 1134 var det Magnus som begynte krigshandlingene, i et forsøk på å drive Harald ut av landet. Borgerkrigens første slag stod i august 1134 i Fyrileiv i Bohuslen, og ble vunnet av Magnus. Harald kom imidlertid tilbake, støttet av den danske kong Erik Emune, og tok Magnus til fange i Bergen tidlig i 1135. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen (dengang Nidarholm) utenfor Trondheim. Her ble han forsørget av inntektene fra gården Hernes på Frosta.

Magnus IV ble på ny bragt inn som en brikke i kongespillet i årene 1137-39, da i (muligens ufrivillig) samarbeid med tronpretendenten Sigurd Slembe, som hadde drept sin halvbror Harald Gille og trengte allierte i sin kamp mot de som støttet Haralds mindreårige sønner Inge Krokrygg og Sigurd Munn. Magnus og Sigurd Slembe tapte den kampen; begge omkom i slaget ved Holmengrå, nær Strømstad.

Han etterlot seg ingen barn, de siste årene av sitt liv var han da også kontant avskåret fra dette. I Nóregs konungatal fra 1190-tallet ble han ikke regnet med i kongsrekken.

---

http://en.wikipedia.org/wiki/Magnus_IV_of_Norway

Magnus IV Sigurdsson (ca. 1115 – 12 November 1139), also known as Magnus the Blind, was King of Norway from 1130 to 1135 and again from 1137 to 1139. His period as king marked the beginning of the civil war era in Norway, which lasted until 1240. [1]

Magnus was the son of King Sigurd I of Norway and Borghild Olavsdotter. When King Sigurd died in 1130, Magnus became king of Norway together with his uncle Harald Gille. After four years of uneasy peace, Magnus began to openly prepare for war on Harald. On August 9, 1134, he defeated Harald in the decisive Battle at Färlev near Färlev in Stångenäs herred in Båhuslen. Harald fled to Denmark.

Against the advice of his councilors, Magnus disbanded his army and traveled to Bergen to spend the winter there. Harald then returned to Norway with a new army and and the support of the Danish King Erik Emune. Meeting little opposition, he reached Bergen before Christmas. Magnus had few men, and the city fell easily to Harald's army on January 7, 1135. Magnus was captured and dethroned. He was blinded, castrated and had one leg cut off. After this he was known as Magnus the Blind (Magnus Sigurdsson den blinde).

Magnus was put in Nidarholm Abbey on the island of Munkholmen in the Trondheimfjord where he spent spent some time as a monk. Harald Gille was killed in 1136 by Sigurd Slembe, another royal pretender who had himself proclaimed king in 1135. To back his claim, Sigurd Slembe brought Magnus back from the abbey and made him co-king. They decided to split up their forces, and Magnus headed for eastern Norway, where he had most popular support. There, he was defeated at the Battle of Minne by the forces of King Inge I. He then fled to Götaland and subsequently to Denmark, where he tried to get support for his cause. An attempted invasion of Norway by King Erik Emune of Denmark failed miserably. [2]

Magnus then rejoined Sigurd Slembe's men, but they continued to have little support in Norway. After some time spent more like bandits than kings, they met the forces of King Inge I and King Sigurd II in a final battle on November 12, 1139. Magnus fell during the in the naval Battle of Holmengrå near Hvaler in Oslofjord. The loyal guard Reidar Grjotgardsson lifted his king at the final battle, but a spear impales them both. Magnus was buried in the Church of St. Hallvard in Oslo. There is a monument erected in memory of King Magnus the Blind at the Storedal farm in Skjeberg in Østfold county.[3]

Norwegian civil war

During the civil wars period of Norwegian history (1130–1240) there were several interlocked conflicts of varying scale and intensity. The background for these conflicts were the unclear Norwegian succession laws, social conditions and the struggle between church and king. There were then two main parties, firstly known by varying names or no names at all, but finally condensed into parties of Bagler and Birkebeiner. The rallying point regularly was a royal son, who was set up as the head figure of the party in question, to oppose the rule of king from the contesting party.

---

Magnus IV Sigurdsson, kallad Magnus den blinde, f. ca 1115, d. 1139, kung av Norge 1130–35, son till Sigurd Jorsalafare. Vid faderns död 1130 blev M. och Harald Gille samkungar. Sedan krig utbrutit mellan dem 1134 blev M. tillfångatagen, lemlästad och bländad. År 1136 besegrades och dödades Harald av en ny tronkrävare, Sigurd Slembe, varefter M. i förbund med denne bekämpade Haralds söner. Han blev därvid dödad i en strid vid Svinesund 1139.

---

Samregent m Harald Gille, som avsatte och lät blända Magnus.

Han får också ena foten avhuggen och sätts i kloster.

Efter att Harald Gille mördats företar Magnus tillsammans med en viss Sigurd Slembe våldsamma sjörövarfärder längs Norges kuster.

I november 1139 möts de två av Gilles söners styrkor vid Holmengrå utanför nuvarande Strömstad.

I slaget dödas Magnus "blinde" medan Sigurd tas till fånga och torteras gräsligen ihjäl på holmen.

Källa: Henriksson "Vendelkråka"

---

Magnus ble den norske borgerkrigstidens første kongelige offer. Etter fem år som konge ble han 20 år gammel fanget av Harald Gilles menn, og i fangenskapet ble han kastrert, avhugget en fot, og fikk øynene stukket ut.

Borgerkrigstiden i Norge begynte ved Sigurd Jorsalfars død i 1130, og skyldtes formelt sett de uavklarte arvefølgebestemmelsene, hvor alle kongssønner (og sønnesønner) kunne gjøre krav på tronen, samle menn bak seg og la seg kongehylle på et av de regionale tingene. Etter hvert utviklet stridene seg til åpen krig mellom ulike flokker.

Magnus ble først kåret til konge ved farens død i 1130, da Magnus var 15 år gammel. Han var enebarn, og kunne trolig har videreført farens riksbyggende virksomhet, om det ikke hadde vært for irlenderen Harald Gilchrist (Gille), som sa at han var Magnus Berrføtts sønn og Sigurds halvbror. Harald bar jernbyrd i Bergen for å bevise sitt krav. Harald hadde gått med på Sigurds krav om å ikke kreve kongsnavn mens Sigurd og Magnus levde.

Sigurds krav til Harald hadde ikke entydig støtte ved hoffet. Magnus hadde til tross for sin unge alder gjort seg upopulær, og ble beskrevet som hovmodig, uvennlig og gjerrig. Som motsetning ble den 12 år eldre Harald ansett som gavmild, medgjørlig og trolig dyktigere i sin alliansebygging. Da Magnus ble tatt til konge i Viken etter farens død tok det bare kort tid før Harald Gille lot seg kongekår på Haugating i Tønsberg. Senere samme år ble de kåret til samkonger på Øratinget i Trøndelag.

Både Harald og Magnus ble engasjert i de danske tronstridighetene. Magnus' unge kone Kristin Knutsdatter (som han ble forlovet med i 1131, men ikke fullbyrdet ekteskap med før i 1133) var datter av hertug Knud Lavard og sønnedatter av kong Erik Eiegod. Magnus' stemor, enkedronning Malmfrid, var Kristins moster, og ble samtidig i 1131 gift med Kristins farbror Erik Emune. Magnus støttet Eriks og Knuts kamp mot den danske kong Nils. Erik og Malmfrid rømte fra Danmark og søkte tilflukt hos Magnus i 1133. Den unge norske dronning Kristin lot dem imidlertid få vite at Magnus hadde planer om å forråde dem, og de forlot deretter Magnus og skiftet alliert til Harald Gille. Kong Magnus sendte dronningen fra seg på grunn av dette.

Freden mellom Magnus og Harald var skjør og vinteren 1133-34 brøt det nær ved ut strid mellom dem. Sommeren 1134 var det Magnus som begynte krigshandlingene, i et forsøk på å drive Harald ut av landet. Borgerkrigens første slag stod i august 1134 i Fyrileiv i Bohuslen, og ble vunnet av Magnus. Harald kom imidlertid tilbake, støttet av den danske kong Erik Emune, og tok Magnus til fange i Bergen tidlig i 1135. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen (dengang Nidarholm) utenfor Trondheim. Her ble han forsørget av inntektene fra gården Hernes på Frosta.

Magnus IV ble på ny bragt inn som en brikke i kongespillet i årene 1137-39, da i (muligens ufrivillig) samarbeid med tronpretendenten Sigurd Slembe, som hadde drept sin halvbror Harald Gille og trengte allierte i sin kamp mot de som støttet Haralds mindreårige sønner Inge Krokrygg og Sigurd Munn. Magnus og Sigurd Slembe tapte den kampen; begge omkom i slaget ved Holmengrå, nær Strømstad.

Han etterlot seg ingen barn, de siste årene av sitt liv var han da også kontant avskåret fra dette. I Nóregs konungatal fra 1190-tallet ble han ikke regnet med i kongsrekken.

---

1130-39 talet, Magnus övertog Sigurd Jorsalafars kungliga roll när han åkte bort och regerade över Norge, med Harald Gille, gjorde en kupp i Tunsberg och lät utropa sig till konung över halva riket. Han fick sitt halva rike, i tre år var det lugnt, men våren 1134 kom Magnus västerifrån till Bohuslän med en stor här och segrade stort över Harald Gille vid en plats som hette Fyrikiv. Magnus for upp till bergen och barrikaderade sig, det hjälpte inte stort, Harald Gille anföll och tog Magnus till fånga. Magnus blev bländad och gällad och även ena foten höggs av honom, efter det lät Harald Gille skicka resterna av den 20 årige mannen i kloster. Magnus dog i ett sjöslag 1139 vid Holmengrå (Strömstad)