Maximinus Daia, Roman Emperor

Maximinus II Daza eller Daia (keisernavn: Caius Valerius Galerius Maximinus) (ca. 20. november 270 – juli-august 314) var en romersk keiser under det såkalte tetrarkiet i rikets østlige deler i perioden 311-313. Han var av illyrisk bondeslekt, utdannet som offiser og var nevø av keiser Galerius, som adopterte ham. Ved Galerius’ maktovertakelse i 305 rykket han opp som Caesar (underkeiser) i det sydlige Lilleasia, som han administrerte i de følgende årene, og hvorfra han foretok felttog mot perserne. Fra 308 eller 310 tok han også tittel av Augustus, stikk imot tidligere avtaler, men forble ellers lojal mod onkelen. Samtidig fikk han generalen Licinius som motkeiser. Ved Galerius’ død i 311 ble Maximinus offisielt hans efterfølger og delte hans områder med Licinius, men allierte seg med den vestlige keiseren Maxentius. Maxentius' nederlag og død i 312 samt Licinius’ allianse med Konstantin I den Store undergravde Maximinus’ stilling. Et felttog mot Licinius hadde i begynnelsen fremgang, men endte med et stort nederlag i april 313 nær Heraklea, hvorpå Maximinus måtte flykte under stadige forsøk på å etablere motstand. Han indesluttet av Licinius i Tarsus, og under beleiringen døde han året etter, enten av sykdom eller ved selvmord. Skjønt ikke blant de mest fremtredende av tetrarkiets keisere, har Maximinus allikevel fremkalt sterk debatt på grunn av meget motstridende oppfattelser av hans styre. Tradisjonelt har han vært sett på som en hardhendt og ambisiøs hersker, som drev kristenforfølgelser i stor stil. Nyere historikere har derimot oppfattet ham som relativt moderat i sin opptreden – bortsett fra kristenforfølgelsene – og fremhevet, at hans maktområde i stor grad ble svekket av politiske flyktninger.

AI Translation of above in English:
"Maximinus II Daza or Daia (emperor name: Caius Valerius Galerius Maximinus) (c. 20 November 270 – July-August 314) was a Roman emperor under the so-called Tetrarchy in the eastern parts of the empire in the period 311-313. He was of Illyrian peasant stock, trained as an officer and was the nephew of Emperor Galerius, who adopted him. When Galerius took power in 305, he moved up as Caesar (sub-emperor) in southern Asia Minor, which he administered in the following years, and from where he undertook campaigns against the Persians. From 308 or 310 he also took the title of Augustus, contrary to earlier agreements, but otherwise remained loyal to his uncle. At the same time, he received the general Licinius as counter-emperor. On Galerius' death in 311, Maximinus officially became his successor and shared his territories with Licinius, but allied himself with the western emperor Maxentius. Maxentius' defeat and death in 312 as well as Licinius' alliance with Constantine I undermined Maximinus' position. A campaign against Licinius was initially successful, but ended in a major defeat in April 313 near Heraclea, after which Maximinus had to flee amid constant attempts to establish resistance. He was imprisoned by Licinius in Tarsus, and during the siege he died the following year, either of illness or by suicide. Although not among the most prominent of the tetrarchy's emperors, Maximinus has nonetheless provoked strong debate due to highly conflicting perceptions of his rule. Traditionally, he has been seen as a heavy-handed and ambitious ruler, who persecuted Christians on a grand scale. More recent historians, on the other hand, have perceived him as relatively moderate in his behavior - apart from the Christian persecutions - and emphasized that his area of ​​power was largely weakened by political refugees."