Nikolai Olsen

Nikolai var tidlig ute i arbeidslivet. Allerede 14 år gammel var han "tjenestekarl" hos Carl Julius Sættem som drev handel i Gamle Storgate.
Nikolai giftet seg i 1872 med Serine Olsdatter Hynne. Som nygifte losjerte de hos svigerfaren Ole Olsen Hynne, han eide visstnok Hynnetun fra 1841. Eiendommen lå i Veita, og besto av et lite våningshus og en fjøsbygning.
I 1891 er rollene byttet om - Nikolai har overtatt huset og svigerfaren er losjerende. Det ser ut som han også arvet svigerfarens etternavn, i det han senere kalte seg Hynne. Serine og Nikolai fikk tre barn, den eldste Olaf døde tidlig, men datteren Signe og sønnen Oskar har stor etterslekt.
I yngre år var Nikolai lenge garver hos Kinberg, senere var han arbeidsformann på Kanalvesenet og til slutt hadde han sitt arbeid på Værdalsbruket. Mest kjent er han kanskje som vekter og ansvarlig for å tenne gatelyktene på Øra. I den forbindelse fortelles det en liten historie om ham. Han skal ha vært svært redd for hunder, og en gang han var ute på lyktetenning, ble han så lenge borte at Serine ble redd og sendte Oskar avgårde for å se etter ham. Da han fant faren, satt han oppe i en lyktestolpe. På gata rett under ham sto årsaken - ei illsint bikkje.
Som huseier måtte Nikolai også gjøre sin plikt i Øras brannkorps. han hadde jobben som strålemester og korpset ble innkalt til sin årlige øvelse ved sprøytehuset ved Melastua. Det kunne ta lang tid å få vann i pumpa, men da strålen endelig kom hadde skøyeren Nikolai det moro av å sette den på en eller annen unge. Dette vakte selvsagt jubel blant småungene som alltid var tilstede ved denne manøveren.
Da Nikolai døde 77 år gammel skrev Innherreds Folkeblad bl.a: "Avdøde var en samvittighetsfull og dyktig arbeider, stillfarende og rettsindig i all sin færd."

Skrevet av Ståle Elverhøi, med Verdal Historielags årbok 1999 som kilde