Nedenfor følger noen opplysninger om Kjøpmann P. Schøyen, som er hentet fra Eie-slektsboken.

Peder Schøyen, også kalt Petter, ble født i Skøyen gård på Disenå i Sør-Odal kommune i Innlandet fylke Norge, den 12.11.1836. Gården ble omtalt som gods i sin samtid. Han døde ugift i 02.07.1913 i Brogaten 11 i Kristiania, nåværende Oslo. Se fotografier av samtidige Christiania, da Peder bodde der. Peder bodde i 1911 i andre etasje i Brogaten 11: Brugata 11

Hans husbestyrinne i 1911 var Anna Simonsen. Han blev begravet på Oslo kirkegård.

Marskalkstavene ble bært av grosserer Frithjof Rasmussen og Tobias Larsen. Foreldrene hans var Anders Aslaksen Schøyen (1761-1848) og Kari Nilsdatter (født 1797 og død etter 1865) fra Nygård i Odal inne på skogen.

Peder var kjøpmann og brennevinshandler på Lilletorvet i Kristiania. Det er fortalt at Peder Schøyen drog til byen med kun 4 specidaler i lommen, og bygde sin formue utfra det. I Christiania Adressebog står P. Schøyen oppført første gang i 1880 med opplysningene: P. Schøyen, Kolonial-, Vin & Brennevinsforretning. Brogaden 11 (hjørnegården ved dagens Vaterlandsparken Brugata 11 - se kart https://maps.app.goo.gl/xF6Kdzj4g3xSuAzg8). Han begynte forretningen i 1866 da ha var 30 årgammel, og han eide denne forretningen til han døde. I 1911 gis følgende opplysning om firmaet: P. Schøyen & Co. Indehavere: P. Schøyen, H. Killingmo og I. M. Iversen.

Brugata 11, hjørnegården på Lilletorget i Oslo ble byggemeldt 1899 av kjøpmann Peder A. Schøyen. Arkitekter var Ove Ekman og Einar Smith, som oppførte den i pussa tegl over tre etasjer. Særlig første etasje har blitt kraftig endra, men i annen og tredje etasje kan man se en del av det opprinnelige nyrenessansebygget. Den erstatta en eldre bygning, hvor Peder Schøyen hadde drevet vinforretning siden 1866.

Foto fra tidlig 1900-tall: http://www.oslobilder.no/BAR/A-70091/Ua/0001/044 Brugata over Lilletorget i Christiania opp mot Storgata, Stenersgata inn til venstre. Spaserende, Narvesens tårnkiosk, drakjerrer, folk i gata. P. (Peder) Schøyen vinforretning (fra 1866) til høyre (Brugata 11). Takreklame for Morgenposten. Postkort med påskrevet hilsen.

Riksantikvaren: https://kulturminnesok.no/minne/?queryString=https://data.kulturmin...

Bygningen hadde i 1910 tre etasjer, og omtales i folketellingen som et «Vaaningshus med Butikker». En sidebygning som ble brukt som lager. Dengang bodde det 11 personer der: i første etasje femti år gamle Emma Kristine Grepperud, født i Høland, ugift og ansatt i bakerfilial.

I andre etasje bodde Emilie Christenson. Hun var «Opsynsdame ved Landfængslet for kvinder», som på dette tidspunktet holdt til i tukthuset i Storgata, og forsørget sin tyve år yngre søster. I den andre leiligheten på samme etasje bodde kjøpmann Peder Schøyen med sin kompanjong Iver M. Iversen og to tjenestefolk - en husholderske og en gårdsgutt. Schøyen eide fortsatt bygningen.

I tredje etasje var det også to leiligheter: i den ene bodde ekteparet Eriksen, og i den andre enken Hanna Olsen, med sin datter Sigrid Olefine Emilie Olsen. Også disse kvinnene arbeidet ved Landsfengselet.

Siden 2000 ligger Café con bar i første etasje, mens de øvrige etasjene som før er leiligheter.

DYRS BESKYTTELSE

Peder arbeidet aktivt for dyrs beskyttelse, og var en stor bidragsyter til Foreningen til dyrenes beskyttelse i Christiania. Han testamenterte 40 000,- kr til foreningen ved sin død i 1913, da et svært stort beløp. I "Dyrenes Ven" nr. 8 for august 1913 (side 60 flg.) er det trykket følgende minneord om P. Schøyen, som forteller hvordan pengene var tenkt brukt og litt fra Peders liv med hensyn på hans omtanke for dyrs velferd:

KØBMAND PEDER SCHØYEN OG HANS STORE LEGAT TIL DYRENES BESKYTTELSE

Købmand Petter Schøyen, hvis billede vi idag bringer, har i mange aar været et meget interessert medlem av "Foreningen til dyrenes beskyttelse i Christiania" og git den mangen haandsrekning i aarenes løp; men særlig har han sat sig et uforglemmelig minde ved i sit testamente at ha bestemt, at vor forening skal tildeles kr. 40 000, der skal henstå som en urørt kapital, hvis renter fortrinnsvis skal anvendes til indkjøp og avlivning av gamle og utslitte heste, saa at det av vor forening lenge nærede ønske om at kunne gripe mere effektivt ind, naar det gjælder at befri utslitte heste fra en fortsat pinefuld tilværelse, derved kan bli realisert. Høit æret og hædret være den gamle dyreven for dette utslag av hans sinnelag.

Købmand Schøyen var omtrent 77 år gammel, da han døde den 2. juli sidstleden efter et ganske kort sykeleie. Han har tilbragt størstedelen av sit liv her i hovedstaden, idet han kom hit i 20 års alderen fra Næs paa Romerike. Sin store interesse for dyrene har han utvilsomt faat allerede som gut derute paa landsbygden, hvor menneskene alltid staar dyrene saa meget nærmere end i byen og lærer dem personlig (understreket) at kjende fra første stund av. Paa et mottagelig og opvakt sind vil dyrene da gjerne gjøre et saadant indtryk, at man aldrig glemmer det, og man kan likesom ikke faa fuld glæde av livet uten at ha noget med dyr at bestille.

I 1866 grundla Schøyen sin forretning, som han drev op til at bli meget betydelig. Men uagtet han var sterkt optat av forretningen hadde han dog tanker tilovers for dyrene, og da han var ugift var det nok to dyr som for en væsentlig del utgjorde hans selskap i hjemmet. Det var en hund og en kanarifugl. Man saa aldrig gamle Schøyen uten i følge med en liten langragget hund, som gik like i hælene på ham, og som han vogtet som en skat. Hundens historie var i korthet følgende. For ca 12 aar siden (i 1913, dvs i 1901), da Schøyen en dag gik paa gaten, sa han nogen venlige ord til en liten hund som tilfældigvis kom bort til ham. Hunden syntes nok, at Schøyen netop var en herre, som passet for den, ti den fulgte med ham og vilde ikke forlate ham og Schøyen hadde ikke hjerte til at jage den fra sig. Efter adskillig besvær fik han endelig vite, hvem hundens eiermand var, og da denne ikke brydde sig noget videre om hunden, "Cora" het den, og straks var villig til at sælge den, kjøpte Schøyen hunden. Så kunde da de to nye venner alltid være sammen, og venskapet blev så hjertelig og trofast som venskap idetehele tat kan bli. Da Schøyen døde, var "Cora" aldeles utrøstelig, vilde ikke ta næring til sig eller forlate sit hjem, skjønt det var dem, som paa bedste maate tok sig av den. Man fandt det da rettest at la "Cora" faa lov til at følge sin herre i døden, og den blev smertefrit avlivet.

Som nevnt hadde Schøyen ogsaa en kanarifugl. Den var saa tam, at den sat ved bordet og spiste med ham, og ofte satte den sig paa hans hode eller skulder, naar han ropte paa den. Det tredje dyr, som Schøyen tok sig av, var sin hest. Flere ganger om dagen saa han indom stalden, hvorledes den hadde det, han talte venlig til den og klappet den. Men ogsaa for andres dyr viste han, at han hadde hjertet paa rette sted. Pladsen utenfor hans forretning i Brogaten var et knutepunkt for færdselen og fra sine vinduer kunde han stadig ha øie for kjøretrafikken. Ikke sjelden blev han da opmerksom paa uvorren, brutal behandling av hestene, og særlig merket han sig og talte om, hvor lide det var, at ikke saa faa benyttet gamle og utslitte heste, som burde ha faat lov til at slippe helt fri fra trældommen. Alt det onde som mennesker kunde utsætte sin opofrende, villige tjener hesten for, gjorde et smertelig indtryk paa ham, og han grundet nok mangen gang paa hvorledes han kunde hjælpe til at lindre lidelsen. Selvfølgelig forstod han ogsaa at vurdere sandheten av det gamle ord: "At beskytte godt dyrene er at gavne menneskene". Saaledes modnedes lit efterhvert den vakre tanke, som han paa en saadan enestaaende maate omsatte i handling, ved sin testamentariske bestemmelse. Jeg kan godt tænke mig, at hvis nogen hadde bebreidet Schøyen, at han testamenterte en saa stor sum til dyrenes beskyttelse, vilde han ha svaret det samme som den egelske lord, der gav en større kapital til dyrenes beskyttelse med den begundelse: "Jeg føler det som en pligt at avbetale noget paa den store gjæld jeg staar i til dyrene for det de har været for mig i mit liv".

Købmand Petter Schøyen blev begravet paa Oslo kirkegaard 08.07.1913. Ved denne anledning var var forenings direktion fremmøt, og formanden, hr. Nielsen-Sæther, nedla en vakker krans paa baaren, idet han varmt tolket den taknemmelighet, som "Foreningen til dyrenes beskyttelse i Christiania", stod i til avdøde for hans store gave til dyrebeskyttelsesarbeidet. Billedet (som var trykt i bladet) er tatt i Schøyen's siste 12 år, sammen med "Cora".

Se også: https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Sch%C3%B8yen

Peder Schøyen er begravet på Oslo kirkegård, i Aker Prestegjeld:

Aker prestegjeld: Foruten hele Aker og Bymarka hørte også Akershus slottsmenighet med til dette prestegjeldet inntil 1823. Bymarka omfattet området nord og vest for byen mellom Akerselva i øst og Frognerelva i vest. Slottsmenigheten ble skilt ut fra Aker ved kgl. res. 06.05.1823 (Se Garnisonsmenigheten). Fra samme tid ble Oslo (Gamlebyen) og Oslo Hospitals menighet slått sammen med Aker prestegjeld. Den delen av Aker som lå øst for Strømsveien, øyene i fjorden og den tidligere Oslo menighet skulle fremdeles høre til Oslo Hospitalskirke som soknekirke. Grønland, Leret, Lakkegt. og Enerhaugen skulle høre til Akers kirke, men de som bodde der kunne søke Oslo Hospitalskirke om de ønsket. Byutvidelsen i 1857 medførte flere forandringer i den geistlige inndelingen. Ved kgl. res. 22.02.1858 ble det bestemt at den vestre delen av Bymarka skulle skilles ut fra Aker og innlemmes i den nyopprettede Trefoldighets menighet. Ved kgl. res. 16.02.1861 ble det fastsatt at Aker prestegjeld skulle deles. Den østre delen av bymarka og den delen av det nye byområdeet som lå vest for Trondheimsvn. skulle skilles ut fra Aker som egen menighet; Gamle Aker menighet, med Gamle Aker kirke som soknekirke. Resten av det nye byområdet skulle utgjøre en ny menighet; Grønland menighet. Resten av Aker prestegjeld ble samtidig delt i Vestre Aker menighet og Østre Aker menighet.

https://www.arkivverket.no/slektsgranskning/historikk-for-prestegje...

Arven etter kjøpmann Peder Schøyen

Arvingene arvet sin del av arven i 1913 etter Peder Schøyen Peder Andersen Schøyen. Lars Almus arvet trolig 80 000 kr etter Peder Schøyen. Og de øvrige søsknene til Lars Almus arvet også 80 000 kr.

Det vil si at de 5 søsknene arvet 80 000 kr hver seg fra en pott på 400 000 kr, som var deres mor: Gårdmannskone og selveier Anne Maria Andersdatter Schøyen Anne Maria Andersdatter Skøyen sin andel av arven etter Peder Schøyen.

Anna Maria Schøyen hadde 4 søsken, som hver seg arvet 400 000 kr etter sin bror Peder Schøyen (én av de fire søsknene). Totalt etterlot seg derfor Peder Schøyen minimum 1,2 millioner kroner (400 000 kr × hans 3 øvrige søsken).

"Foreningen for dyrenes beskyttelse" i Oslo fikk også 40 000 kr i arv: https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Sch%C3%B8yen

Så total etterlatt formue etter Peder Schøyen var minst ca 1,3 millioner kroner i år 1913 kroneverdi, som var dødsåret til Peder Schøyen. Det tilsvarer en kroneverdi i år 2020 på ca 80 millioner kroner. Se beregning under bilder.

Det er mulig det var ytterligere arvinger etter Peder Schøyen, i så fall etterlot han seg en mangedobbelt større formue.

Nedenfor følger noen opplysninger om Kjøpmann P. Schøyen, som er hentet fra Eie-slektsboken.

Peder Schøyen, også kalt Petter, ble født i Skøyen gård på Disenå i Sør-Odal kommune i Innlandet fylke Norge, den 12.11.1836. Gården ble omtalt som gods i sin samtid. Han døde ugift i 02.07.1913 i Brogaten 11 i Kristiania, nåværende Oslo. Se fotografier av samtidige Christiania, da Peder bodde der. Peder bodde i 1911 i andre etasje i Brogaten 11: Brugata 11

Hans husbestyrinne i 1911 var Anna Simonsen. Han blev begravet på Oslo kirkegård.

Marskalkstavene ble bært av grosserer Frithjof Rasmussen og Tobias Larsen. Foreldrene hans var Anders Aslaksen Schøyen (1761-1848) og Kari Nilsdatter (født 1797 og død etter 1865) fra Nygård i Odal inne på skogen.

Peder var kjøpmann og brennevinshandler på Lilletorvet i Kristiania. Det er fortalt at Peder Schøyen drog til byen med kun 4 specidaler i lommen, og bygde sin formue utfra det. I Christiania Adressebog står P. Schøyen oppført første gang i 1880 med opplysningene: P. Schøyen, Kolonial-, Vin & Brennevinsforretning. Brogaden 11 (hjørnegården ved dagens Vaterlandsparken Brugata 11 - se kart). Han begynte forretningen i 1866 da ha var 30 årgammel, og han eide denne forretningen til han døde. I 1911 gis følgende opplysning om firmaet: P. Schøyen & Co. Indehavere: P. Schøyen, H. Killingmo og I. M. Iversen.

Brugata 11, hjørnegården på Lilletorget i Oslo ble byggemeldt 1899 av kjøpmann Peder A. Schøyen. Arkitekter var Ove Ekman og Einar Smith, som oppførte den i pussa tegl over tre etasjer. Særlig første etasje har blitt kraftig endra, men i annen og tredje etasje kan man se en del av det opprinnelige nyrenessansebygget. Den erstatta en eldre bygning, hvor Peder Schøyen hadde drevet vinforretning siden 1866.

Foto fra tidlig 1900-tall Brugata over Lilletorget i Christiania opp mot Storgata, Stenersgata inn til venstre. Spaserende, Narvesens tårnkiosk, drakjerrer, folk i gata. P. (Peder) Schøyen vinforretning (fra 1866) til høyre (Brugata 11). Takreklame for Morgenposten. Postkort med påskrevet hilsen.

Riksantikvaren

Bygningen hadde i 1910 tre etasjer, og omtales i folketellingen som et «Vaaningshus med Butikker». En sidebygning som ble brukt som lager. Dengang bodde det 11 personer der: i første etasje femti år gamle Emma Kristine Grepperud, født i Høland, ugift og ansatt i bakerfilial.

I andre etasje bodde Emilie Christenson. Hun var «Opsynsdame ved Landfængslet for kvinder», som på dette tidspunktet holdt til i tukthuset i Storgata, og forsørget sin tyve år yngre søster. I den andre leiligheten på samme etasje bodde kjøpmann Peder Schøyen med sin kompanjong Iver M. Iversen og to tjenestefolk - en husholderske og en gårdsgutt. Schøyen eide fortsatt bygningen.

I tredje etasje var det også to leiligheter: i den ene bodde ekteparet Eriksen, og i den andre enken Hanna Olsen, med sin datter Sigrid Olefine Emilie Olsen. Også disse kvinnene arbeidet ved Landsfengselet.

Siden 2000 ligger Café con bar i første etasje, mens de øvrige etasjene som før er leiligheter.

DYRS BESKYTTELSE

Peder arbeidet aktivt for dyrs beskyttelse, og var en stor bidragsyter til Foreningen til dyrenes beskyttelse i Christiania. Han testamenterte 40 000,- kr til foreningen ved sin død i 1913, da et svært stort beløp. I "Dyrenes Ven" nr. 8 for august 1913 (side 60 flg.) er det trykket følgende minneord om P. Schøyen, som forteller hvordan pengene var tenkt brukt og litt fra Peders liv med hensyn på hans omtanke for dyrs velferd:

KØBMAND PEDER SCHØYEN OG HANS STORE LEGAT TIL DYRENES BESKYTTELSE

Købmand Petter Schøyen, hvis billede vi idag bringer, har i mange aar været et meget interessert medlem av "Foreningen til dyrenes beskyttelse i Christiania" og git den mangen haandsrekning i aarenes løp; men særlig har han sat sig et uforglemmelig minde ved i sit testamente at ha bestemt, at vor forening skal tildeles kr. 40 000, der skal henstå som en urørt kapital, hvis renter fortrinnsvis skal anvendes til indkjøp og avlivning av gamle og utslitte heste, saa at det av vor forening lenge nærede ønske om at kunne gripe mere effektivt ind, naar det gjælder at befri utslitte heste fra en fortsat pinefuld tilværelse, derved kan bli realisert. Høit æret og hædret være den gamle dyreven for dette utslag av hans sinnelag.

Købmand Schøyen var omtrent 77 år gammel, da han døde den 2. juli sidstleden efter et ganske kort sykeleie. Han har tilbragt størstedelen av sit liv her i hovedstaden, idet han kom hit i 20 års alderen fra Næs paa Romerike. Sin store interesse for dyrene har han utvilsomt faat allerede som gut derute paa landsbygden, hvor menneskene alltid staar dyrene saa meget nærmere end i byen og lærer dem personlig (understreket) at kjende fra første stund av. Paa et mottagelig og opvakt sind vil dyrene da gjerne gjøre et saadant indtryk, at man aldrig glemmer det, og man kan likesom ikke faa fuld glæde av livet uten at ha noget med dyr at bestille.

I 1866 grundla Schøyen sin forretning, som han drev op til at bli meget betydelig. Men uagtet han var sterkt optat av forretningen hadde han dog tanker tilovers for dyrene, og da han var ugift var det nok to dyr som for en væsentlig del utgjorde hans selskap i hjemmet. Det var en hund og en kanarifugl. Man saa aldrig gamle Schøyen uten i følge med en liten langragget hund, som gik like i hælene på ham, og som han vogtet som en skat. Hundens historie var i korthet følgende. For ca 12 aar siden (i 1913, dvs i 1901), da Schøyen en dag gik paa gaten, sa han nogen venlige ord til en liten hund som tilfældigvis kom bort til ham. Hunden syntes nok, at Schøyen netop var en herre, som passet for den, ti den fulgte med ham og vilde ikke forlate ham og Schøyen hadde ikke hjerte til at jage den fra sig. Efter adskillig besvær fik han endelig vite, hvem hundens eiermand var, og da denne ikke brydde sig noget videre om hunden, "Cora" het den, og straks var villig til at sælge den, kjøpte Schøyen hunden. Så kunde da de to nye venner alltid være sammen, og venskapet blev så hjertelig og trofast som venskap idetehele tat kan bli. Da Schøyen døde, var "Cora" aldeles utrøstelig, vilde ikke ta næring til sig eller forlate sit hjem, skjønt det var dem, som paa bedste maate tok sig av den. Man fandt det da rettest at la "Cora" faa lov til at følge sin herre i døden, og den blev smertefrit avlivet.

Som nevnt hadde Schøyen ogsaa en kanarifugl. Den var saa tam, at den sat ved bordet og spiste med ham, og ofte satte den sig paa hans hode eller skulder, naar han ropte paa den. Det tredje dyr, som Schøyen tok sig av, var sin hest. Flere ganger om dagen saa han indom stalden, hvorledes den hadde det, han talte venlig til den og klappet den. Men ogsaa for andres dyr viste han, at han hadde hjertet paa rette sted. Pladsen utenfor hans forretning i Brogaten var et knutepunkt for færdselen og fra sine vinduer kunde han stadig ha øie for kjøretrafikken. Ikke sjelden blev han da opmerksom paa uvorren, brutal behandling av hestene, og særlig merket han sig og talte om, hvor lide det var, at ikke saa faa benyttet gamle og utslitte heste, som burde ha faat lov til at slippe helt fri fra trældommen. Alt det onde som mennesker kunde utsætte sin opofrende, villige tjener hesten for, gjorde et smertelig indtryk paa ham, og han grundet nok mangen gang paa hvorledes han kunde hjælpe til at lindre lidelsen. Selvfølgelig forstod han ogsaa at vurdere sandheten av det gamle ord: "At beskytte godt dyrene er at gavne menneskene". Saaledes modnedes lit efterhvert den vakre tanke, som han paa en saadan enestaaende maate omsatte i handling, ved sin testamentariske bestemmelse. Jeg kan godt tænke mig, at hvis nogen hadde bebreidet Schøyen, at han testamenterte en saa stor sum til dyrenes beskyttelse, vilde han ha svaret det samme som den egelske lord, der gav en større kapital til dyrenes beskyttelse med den begundelse: "Jeg føler det som en pligt at avbetale noget paa den store gjæld jeg staar i til dyrene for det de har været for mig i mit liv".

Købmand Petter Schøyen blev begravet paa Oslo kirkegaard 08.07.1913. Ved denne anledning var var forenings direktion fremmøt, og formanden, hr. Nielsen-Sæther, nedla en vakker krans paa baaren, idet han varmt tolket den taknemmelighet, som "Foreningen til dyrenes beskyttelse i Christiania", stod i til avdøde for hans store gave til dyrebeskyttelsesarbeidet. Billedet (som var trykt i bladet) er tatt i Schøyen's siste 12 år, sammen med "Cora".

Se også: https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Sch%C3%B8yen

Peder Schøyen er begravet på Oslo kirkegård, i Aker Prestegjeld:

Aker prestegjeld: Foruten hele Aker og Bymarka hørte også Akershus slottsmenighet med til dette prestegjeldet inntil 1823. Bymarka omfattet området nord og vest for byen mellom Akerselva i øst og Frognerelva i vest. Slottsmenigheten ble skilt ut fra Aker ved kgl. res. 06.05.1823 (Se Garnisonsmenigheten). Fra samme tid ble Oslo (Gamlebyen) og Oslo Hospitals menighet slått sammen med Aker prestegjeld. Den delen av Aker som lå øst for Strømsveien, øyene i fjorden og den tidligere Oslo menighet skulle fremdeles høre til Oslo Hospitalskirke som soknekirke. Grønland, Leret, Lakkegt. og Enerhaugen skulle høre til Akers kirke, men de som bodde der kunne søke Oslo Hospitalskirke om de ønsket. Byutvidelsen i 1857 medførte flere forandringer i den geistlige inndelingen. Ved kgl. res. 22.02.1858 ble det bestemt at den vestre delen av Bymarka skulle skilles ut fra Aker og innlemmes i den nyopprettede Trefoldighets menighet. Ved kgl. res. 16.02.1861 ble det fastsatt at Aker prestegjeld skulle deles. Den østre delen av bymarka og den delen av det nye byområdeet som lå vest for Trondheimsvn. skulle skilles ut fra Aker som egen menighet; Gamle Aker menighet, med Gamle Aker kirke som soknekirke. Resten av det nye byområdet skulle utgjøre en ny menighet; Grønland menighet. Resten av Aker prestegjeld ble samtidig delt i Vestre Aker menighet og Østre Aker menighet.

https://www.arkivverket.no/slektsgranskning/historikk-for-prestegje...

Arven etter kjøpmann Peder Schøyen

Arvingene arvet sin del av arven i 1913 etter Peder Schøyen Peder Andersen Schøyen. Lars Almus arvet trolig 80 000 kr etter Peder Schøyen. Og de øvrige søsknene til Lars Almus arvet også 80 000 kr.

Det vil si at de 5 søsknene arvet 80 000 kr hver seg fra en pott på 400 000 kr, som var deres mor: Gårdmannskone og selveier Anne Maria Andersdatter Schøyen Anne Maria Andersdatter Skøyen sin andel av arven etter Peder Schøyen.

Anna Maria Schøyen hadde 4 søsken, som hver seg arvet 400 000 kr etter sin bror Peder Schøyen (én av de fire søsknene). Totalt etterlot seg derfor Peder Schøyen minimum 1,2 millioner kroner (400 000 kr × hans 3 øvrige søsken).

"Foreningen for dyrenes beskyttelse" i Oslo fikk også 40 000 kr i arv: https://no.wikipedia.org/wiki/Peder_Sch%C3%B8yen

Så total etterlatt formue etter Peder Schøyen var minst ca 1,3 millioner kroner i år 1913 kroneverdi, som var dødsåret til Peder Schøyen. Det tilsvarer en kroneverdi i år 2020 på ca 80 millioner kroner. Se beregning under bilder.

Det er mulig det var ytterligere arvinger etter Peder Schøyen, i så fall etterlot han seg en mangedobbelt større formue.

Kilder:

• Wikidata

  ---

Gullkalven frå kong Spiks kjempehaug

Nedafor Spiksetgarda i Ullern ligger ein haug, og i den skal kong Spik væra gravlagt, sier sagnet. Sia har så gards fått namn etter kongen. Fleire har nok prøvd å grava i haugen gjennom tida. Sandnesen grov au ein gong og fann ein gullkalv. Så fekk brukeren på Skøyen se den, og var kar om å få låne'n au. Dermed så gjekk han til ein gullsmed og fekk støypt makan, men den var berre forgylt, og den fekk nå Sandnesen. Skøyenmannen grov gullkalven ned under bygningen på Skøyen; den var stor som ein neva. Dette skulle væra i den tida vi hadde krig med Sverige. Noen sier forresten at kalven ligger nedgravi på Røyser-vangen. Det kan samstemne med at Skøyen skal ha vori husmannsplass under Store Røyser. På Skøyen vart det etter dette med gullkalven stor rikdom. Men det lyktes aldri å finne den att, enda de grov iherdig nok.

Liv og lagnad - Folkeminner frå Odalen av Magne Aurom