Han er født på og bruker av Skøyen gård på Disenå i Sør-Odal kommune i Innlandet fylke Norge.

Skøyen gård ble omtalt som gods i sin samtid.

Foto av Skøyen gård

Han Peder Aslaksen Schøyen kjøpte både Store Eie gård og Vesle Eie gård i 1779 (minus skogen fra begge). De to gårdene var da ved kjøpet samlet i én gård Eye gård, som han altså splittet i 1779, fra zhalkasserer Jacob Juel i 1779. Jacob Juul beholdt skogene. Juul måtte selge for å få inn penger til å dekke sitt underslag fra Statskassen, tilsvarende totalt ca et halvt års norsk statsbudsjett! Juul rømte fra sikringsfengslet på Akershus festning, til Värmland i Sverige og drev jernverk der.

Store Eie gård har da vært i slekta Eie i 242 år (i år 2021).

Se mye om Seterstøas historikk og de aktuelle slektninger og sambygdninger her

MOMENTER TIL SETERSTØAOMRÅDETS HISTORIKK ved Rolf Jerpseth

[Materialet er stort sett hentet fra Nes bygdebok og materiale i Riksarkivet, Oslo; særlig panteregistre for Nes Sorenskriveri. Dessuten bygdebok for Sør-Odal og fra internett folketellinger 1801, 1865, 1900 og 1910. Oppsettet er et påbegynt og uferdig arbeidsmateriale. Noe er skrevet etter hukommelsen, en skrøpelig innretning].

Historikken omfatter fortrinnsvis bruk med gårdsnummer 142. Brukene er omtalt i bygdeboka Nes på Romerike, bind IV, 1968. Seterstøa har navn etter båtstøene for Sætergårdene hvor ferjen senere kom – ”Sundet”. Brukene ble skilt ut fra Eyer gård, som i gammelnorsk tid utgjorde to garder, Eid og Helgeid. Begge var fullgarder. Eid ble halvgard i 1577 og forble det senere. Gardenes eldre historie er omtalt i bygdeboka. I 1779 ble Eye delt i Store-Eye og Lille-Eye. Begge gårdene ble solgt, men justisråd Jakob Juel beholdt skogen. Skogen hadde samme eiere fram til 1839. Da ble Vesle-Eie skog og Store-Eie heimskog solgt til Gulbrand Hansen Maarud, som allerede eide Vesle-Eie. Seinere har denne skogen tilhørt eierne av Vesle-Eie. Peder Aslaksen fra Schøyen i Sør-Odal fikk skjøte på Lille Eye. Peder Schøyen overdro i 1795 Sæterstøen, nå gnr. 142 brn.1, til sin husmann Søren Sørensen. Festeavgiften skulle være 1 rdl. årlig til gården. Plassen Sæterstøen dekket stort sett området mellom bekken som renner mellom dagens Åserud og Fjellstad mot nord og dagens Øvre Munkelien i sør. Disse gårdsnumrene ble opprettet 1836 til fortrengsel for tidligere matrikuleringsnumre

Både plassen Sæterstøen og gården Eye avga i 1858 grunn til den nye jernbanen.

Først etter at jernbanestrekningen mellom Lillestrøm og Kongsvinger ble åpnet i 1862, og at Sæterstøen jernbanestation dermed ble anlagt, ble det ny vekst. I 1864 ble Munkelien skilt ut fra Eye skog til Andreas Olsen Munkelien f. ca 1824 på Land, Oppland. Foruten å være stasjonsholder, åpnet han forretning, meieri og bakeri på eiendommen.

En tabell gir en første grov oversikt:

Br.nr. 1 Seterstøen skjøtet 1795 fra Peder Schøyen til Søren Sørensen. Eier 1950: Hans Kristoffersen.

Br.nr. 3 Eie store skjøtet i 1779 fra Jakob Juell til Peder Schøyen: Skjøte 1779 fra Justitsraad Jakob Juel til Peder Schøyen. skjøtet videre 1852 fra Lars Andersen Sandaker til sønnen Ole Larsen. Eiere 1950: Ole, Håkon og Eiler Eie.

Jacob Juel (født 1744, død 21. april 1800) var en norsk-dansk embetsmann og forretningsmann. Jacob Juel var bror til Maren Juel og ble zahlkasserer etter sin svoger Peder Holter. Jacob Juel ble notorisk ved å begå det største underslag noensinne i norgeshistorien.

I 1774 ble Juel kasserer i Zahlkassen, Norges hovedkasse. I løpet av seks år forsynte han seg med 556 000 riksdaler av statskassen, tilsvarende fem og en halv tønner gull, eller halvparten av de norske statsinntektene i ett år, eller 10 % av Danmark-Norges årlige inntekter. Pengene investerte han først og fremst i trelast, og ble Norges nest største trelasteksportør (etter vennen Bernt Anker).

I september 1783 ble underslaget oppdaget av en utsendt revisor fra København, og Jacob Juel satt i husarrest. Da bobestyrer Bernt Anker ble klar over underslagets omfang, ble Jacob Juel overført til Akershus festning. Herfra rømte han i september 1784 ved hjelp av en utro vakt og falske nøkler. De siste seks årene av sitt liv drev han et jernverk i Värmland, mens danskekongen etter seksten års bobehandling satt igjen med et tap på rundt 200 000 riksdaler. Maren Juel arbeidet aktivt, med støtte fra sine tre ektemenn, for å få broren hjem, men myndighetene i København gav aldri etter for bønnen om amnesti for Jacob Juel. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_Juel''

Det har også vært en plass Flaen ved Eie (Smedsrud) skole nordøst for Eieenga.

Eie g.nr 142 Ifølge Nes bygdebok var både Store-Eie og Vesle-Eie gårder før Svartedauen 1349-50. Plassen Bratsrud ble lagt ut som husmannsplass til Store-Eie etter Svartedauen. Store-Eie var 2 bruk 1701 – 1737 og fra 1764 2 bruk med 2 eiere. Store-Eie var uten brukere 1811 – ca. 1860. Gårdene hadde felles matr.nr. 1819 – 1838. I 1838 ble matr.nr. 81 og matr.nr. 138 slått sammen til matr.nr. 138 og brukene under gården gitt lpnr. 209 – 215.

Vesle-Eie ble delt i to bruk i 1701.Det var utskiftning av sameiet mellom Store-Eie, Vesle-Eie og Sandaker i 1779. Da ble gardene skilt fra skogen og solgt til Peder Aslaksen fra Skøyen i Sør-Odal. Året etter skjøtet Aslaksen halve garden til Hans Sørensen fra Sør-Odal. Den andre halvparten ble festet til Aslak Pedersen. I 1834 arvet Gulbrand Hansen Maarud i Sør-Odal Vesle-Eie. Han kjøpte til Vesle-Eie skog og Store-Eie heimskog. (Nes bygdeboka bd. IV s. 31). Dermed ble Vesle-Eie større enn Store-Eie.

Seterstøen 142/1 Plassen ble skilt ut 1795 fra brn. 3 Eye av Peder Schøyen som ga festekontrakt til sin husmann Søren Sørensen mot årlig avgift 1 rdl til gården Eyer.

Skjøte 1796 fra Peder Schøyen til Søren Sørensen.

Vesle-Eie 142/5 Peder Aslaksen fra Schøyen i Sør-Odal fikk skjøte i 1779 da Vesle-Eie ble skilt ut. Han skjøtet i 1788 ½ gården til broren Hans Sørensen. Den andre ½ festet Peder Schøyen til Aslak Pedersen. I 1801 ble hele gården brukt av Amund Christophersen som i 1804 var husmann på Eiehagen.

Han er født på og bruker av Skøyen gård på Disenå i Sør-Odal kommune i Innlandet fylke Norge.

Skøyen gård ble omtalt som gods i sin samtid. En stilling som i stor grad ble forsterket av de mange øvrige eiendommene som Schøyen familien også eide.

Foto av Skøyen gård

PEDER ASLAKSEN SCHØYEN

Peder Aslaksen Schøyen levde i årene 1751-1816, og ble gift i 1774? med Marte Torkildsdatter Berg fra Berg gård i Austvatn, og hun levde ca. i årene 1742-1815.

De var brukere av Skøyen gård på Disenå i Sør-Odal.

De fikk barna: Anne Marie Pedersdatter Skøyen født i 1775, Anne Pedersdatter Schøyen født i 1777, Aslak Ludvig Pedersen Skøyen født i 1779, se neste bruker av Skøyen gård på Disenå. Og Torkil Berg født ca i 1780.

Alderen til Marte Torkildsdatter Berg (pikenavn: Marie Torkelsdatter) er oppgitt til 57 år i 1801 (født ca. 1744) og til 73 år i 1815 (født ca. 1742). Hun er ikke å finne blant døpte i kirkeboka.

Peder Aslaksen Schøyen delvis arvet og i sterk grad videreutviklet det som kan betegnes som et lokalt "imperium" av storgårder og kirker.

Peder Schøyen var bruker og eier av Store Heberg gård i Nes kommune i noen år (skjøte fra faren Aslak Pedersen Skøyen i 1783), men han solgte Store Heberg garden til broren Anders Aslaksen Skøyen.

I 1786 kjøpte Peder Søndre Hjellum gård i Nes kommune, fra Ole Knutsen - han holdt igjen Nyjordet gård og Stubbjordet
gård av Søndre Hjellum garden og solgte resten året etter. (Etterkommere har disse to gardene: Nyjordet og Stubbjordet ennå.)

Peder Schøyen kjøpte Ås gård i Nes kommune i 1778. Han bodde på Store Heberg gård da han i 1786 solgte Ås gård til Ole Sørensen Togstad.

I 1781 kjøpte Peder Schøyen halvparten av Nes kirker: Nes kirke og Udnes kirke.

Han ble også eier av Bårhaug gård i Nes kommune.

Alt i februar 1774 ble han eier av Mårud gård, og der bodde han i 1779.

I 1779 (samme året som Jacob Juel fikk oppgjørskrav fra danskekongen) var det sak om 1010 riksdaler som han hadde lånt til Ola Sjursen Berger mot pant i Lier gård i Vinger kommune, ved Kongsvinger. Enka etter Ola giftet seg med Svend Baj, og han prøvde å vri seg unna gjelda. Han fikk endog Bernt Anker forretningshus til å utstede et gjeldsbevis på 1500 dlr. med renter for flere år, og det skulle gå foran Peder Schøyens obligasjon. Men Peder holdt seg til pantet, og etter at saka hadde vært oppe på 12 ting og utsatt igjen, falt det endelig en skarp dom til fordel for Peder Schøyen. Han fikk medhold på alle punkter og rett til å drive inn pengene, som han trengte til kjøpet av Nes kirker og garder i Nes.

Han Peder Aslaksen Skøyen kjøpte Eye gård (som han så splittet i Store Eie gård og Vesle Eie gård i 1779) (han kjøpte Eye gård minus de 13 000 målene skog). Se bildene av tomta der hovedbygningen til Eye gård lå, oppå berghøyden på venstre siden av Store-Eie vegen, rett før veien svinger.

De to gårdene (Store-Eie og Vesle-Eie) var da ved kjøpet samlet i én gård Eye gård, som han altså splittet i 1779, fra zhalkasserer Jacob Juel i 1779. Jacob Juul beholdt skogene. Juul måtte selge for å få inn penger til å dekke sitt underslag fra Statskassen, tilsvarende totalt ca et halvt års norsk statsbudsjett! Juul rømte fra sikringsfengslet på Akershus festning, til Värmland i Sverige og drev jernverk der.

Store Eie gård har da vært i slekta Eie i 242 år (i år 2021).

På slutten av året 1779 solgte han Mårud gård for 1598 dlr til broren Gudbrand Schøyen Maarud, som før hadde brukt garden Sæter eng-land på Disenå i Sør-Odal kommune.

Peder er i 1793 rotemester for rote 1 av Kongevegen.

I 1799 kjøpte Peder Schøyen Østgarden sæterskog i Nes kommune for 998 dlr.

Og året etter i 1800 Lundberg gård sæterskog i Nes kommune for 1300 dlr.

Peder Schøyen kjøpte også en rekke eiendommer i Odalen, bl. a. kirkene i bygda: Ullern kirke, Oppstad kirke, Strøm kirke, Vinger kirke - med de gardene og gardpartene som tilhørte dem.

I folketellingen i 1801 hadde Peder begge foreldra: Aslak Pedersen Skøyen og Anne Maria Jakobsdatter Heyerdahl, hos seg som føderådsfolk, men ingen barn er ført opp da - så de var alle allerede flyttet hjemmefra og stiftet sine egne familier. På Skøyen gård var det ti tjenestefolk den gangen i 1801, de het: Per Larsen (30 år), Kristoffer Persen (21 år), Hans Persen (19 år), Marte Sjønnesdatter (53 år), Tore Embretsd. (22 år), Tore Andersd. (22 år), Anne Kristoffersd. (21 år), Eli Larsdatter (21 år), Olea Kristoffersdatter (19 år) og Lisbet Hansdatter (40 år).

Sønnen tok over Skøyen garden på Disenå, etter Peder, som døde i 1816: Aslak Ludvig Pedersen Skøyen, som levde i årene 1779-1853.

Kilde: Sør-Odal bygdebok Bind 6, side 218-271

Av Birger Kirkeby.

Peder Schøyen eide både Skøyen gård og Store-Ullern gård

I 1791 kjøpte Peder Aslaksen Skøyen hele Store-Ullern gård på auksjon for 2000 riksdaler. I 1805 ble jordvegen til sjølve garden med rettigheter i skogen solgt, men resten holdt igjen. Siden Skøyen gård og Store-Ullern gård hadde samme eier: Peder Schøyen under matrikuleringa som tok til i 1819, fikk dette området på andre sida av Glomma samme matrikkelnummer, siden gardsnr., som Skøyen gård: altså nummer 71. På 1960-tallet var gardsnr. 71 delt i over 300 bruksnr., mange er av Ullern gård og ligger på den andre sida av elva fra Skøyen gård.

Kilde: Sør-Odal bygdebok bind 6

Peder Aslaksen Skøyen er økonomisk garantist overfor Staten for innbetaling av sognets samlede skatter: kongetienden, som Schøyen nærmest betraktet som et arvelig embete innen deres familiekrets

Sterkest strid oppstod det om kongetienden til Det norske Krigshospitals kasse, som løp opp i 448 spd. i året, og som allmuen i Nes hadde forpaktet siden 1771. Fire vederheftige menn kausjonerte for avgiftens prompte betaling og tok på seg innkrevingen mot godt-gjørelse. Etter hvert hopet restanser seg opp, og da kausjonistene ble lei av å krangle om disse, overlot de innkasseringen til futen. Men da futens bo var fallitt ved Petersen død i 1826, og bare en brøkdel av kongetienden var innbetalt, ble det spørsmål etter kau-sjonistene. De var alle døde, og fire nye ble da valgt og overtok innkasseringen. Blant allmuen ble det uro, for noen mente de burde være fri for å betale da de hadde kvittering fra futen, men myndighetene ville ikke gå med på det. Den mann som hadde satt seg best inn i saken, var Ole Grinder. Ifølge Ole Walstad var han «noe mer belest enn allmuesmenn i alminnelighet, og han hadde dessuten en annen egenskap som med hensyn til denne sak var fortreffelig, den nemlig at han var på-trengende, og hadde en forferdelig lyst til å grave opp i alle mulige ting så at folk ofte ble kjed av ham». Grinder fikk greie på at både futen og kausjonistene krevde inn den såkalte småtienden av hamp, lin og ost, og ingen av partene ville renonsere på den uten etter dom. Dette ble allmuen oppbrakt over, og istedenfor de gamle kausjonistene Gulbrand Vågstad, Ole Tomter, Halvor Scharning og lensmann Koren valgte de mot deres protest Ole Grinder, Ole Walstad, Even Ihle og Peder Schøyen. Både Ole Grinder og den gamle inkasator møtte opp på skattetinget og tok imot tienden. De modigste betalte til Grinder og de fryktsomste til den andre, men da denne så krevde ekskusjon hos dem som ikke hadde betalt til ham, falt de til fote. Grinder drog da til Armedepartementet, som Krigshospitalet sorterte under, for å få erstattet de gamle kausjonistene med nye, men departementet ville ikke gå med på det. I stedet forsøkte man seg med prosess for å få tiendetakerne avsatt, men tapte både i underretten og stiftsoverretten. Grinder fikk imidlertid den tilfreds-stillelse å vinne en sak om et bispørsmål — som avfødte en ny sak med tap i underretten og seier i stiftsoverretten for de fire ledere, Grinder, Walstad, Ihle og Schøyen. Tiendetakerne hadde altså fortsatt hånd om oppkrevingen av kongetienden, som de nærmest betraktet som et arvelig embete innen deres familiekrets. Men innkrevingen av småtiende hørte ikke lenger under dem, og dermed ble det for en tid ro om saken. Nå håpet allmuen i Nes at formannskapsloven skulle gjøre dem til herre i eget hus også på dette område. I første omgang kastet de blikket på småtienden, som futen hadde hevet siden 1805, fordi han hadde vært inkassator av kongetienden, og som han mente fortsatt lå til futeembetet. Da det i 1839 ble skifte i embetet, fant formannskap og representanter i Nes at stunden var inne til å gå til aksjon og bad Finansdepartementet om å oppheve ordningen, men departementet vendte det døve øre til. De folkevalgte besluttet da å nekte å betale småtiende før futen hadde bevist sin rett til den. Etter dette renonserte den nye futen, Hauge, på denne inntektskilde, og dermed var allmuen fri for byrden. Tilbake stod oppkrevingen av kongetienden, og istedenfor å appellere saken til Høyesterett ville ordfører Walstad ha en representantskapsbeslutning for at kongetienden og innkasseringen av den skulle høre under formannskapet. Planen ble forelagt stiftamtmann Petersen, som tidligere hadde vært motpartens advokat, men som stiftamtmann støttet han den, og saken ble så vedtatt i representantskapet og approbert av stiftamtmannen. Men den endelige avgjørelse lå hos Armedepartementet, som først stilte seg avvisende, men takket være Petersen, som nå var blitt sjef for et annet departement, ble saken ordnet, og Walstad overtok innkasseringen av kongetienden med ham selv, Peder Engh, Peder Schøyen og Halvor Brustad som garantister. De gamle garantistene protesterte, men til ingen nytte. Gruppen av privilegerte bønder måtte gi tapt overfor de nye lederes iherdighet og pågangsmot. Sakens omkostninger hadde imidlertid vært store, og Ole Grinder måtte i mange år slite for å få sine standsfeller til å betale sin del av dem. Striden røper både de sterke motsetningsforhold som eksisterte i Nes innen bondestanden, og den vilje til selv å råde i sitt hus som hadde vokst fram.

Kilde: Nes på Romerike bygdehistorie bind 7

Den rike kirkeeieren Peder Schøyen var fremst av bøndene i Odalen

Bondebefolkningen hadde da en rekke arbeidsoppgaver. Sammen med familien og tjenestefolka gjorde bonden det meste av gardsredskapen. Kornet ble malt på egen eller naboens bekkekvern. Kvinnfolka ystet osten og kjernet smøret sjøl. De gjorde også det aller meste av alt som trengtes til klær, både spinning, veving og sying. Bøndene og folka deres lå også ute på kjøring, arbeidet i skogen og brente kol for verket. Av den store jordbruksbefolkningen hørte omkring 2300 til bondefamiliene og 2265 til husmannsfamiliene. Dessuten var det en del som arbeidet som lønnsarbeidere. Handverkerne var sjølsagt også sterkt knyttet til jordbruket. I onnene kunne nok mange av dem la nål og tråd, slegge og hammer ligge og ta fatt med sigd eller ljå på jordene. Ellers arbeidet de for bondebefolkningen som handverkere. De fleste var skreddere, skomakere og noen få tømmermenn. Smeder var det ikke mange av. Smedarbeidet klarte bøndene sjøl, og det var ikke så mye av det heller. De fleste redskapene, også plogene, ble gjort av tre og hadde bare litt jernbeslag. I Nord-Odal hadde ingen smedarbeid som fast yrke, men i Sør-Odal var det fem. Ellers fordelte handverkerne seg jevnt over hele bygda. I alt var det 15 skreddere, 12 skomakere og 6 snekkere. Dessuten var det noen med mer særsynt handverk, 2 knappestøpere (gjørtlere) i Nord-Odal. En dreiv med hvert av yrkene rokkedreieri, kammakeri og beindreieri, murmesterarbeid og pottemakeri. Skredderne og skomakerne hadde sitt faste utkomme. Bonde-samfunnet kunne ikke unnvære dem. Tjenestefolka skulle regelmessig ha sko og klær som en del av lønna, og folk ellers trengte også å få sydd klær og gjort sko. Reparasjonene klarte folk flest sjølve. Embetsmenn var det ikke mange av i bygda. Egentlig var det bare soknepresten, den 58 år gamle Hans Eskildsen Tulle, kapellanen hans, den 29 år gamle Erik Christophersen Blix Rynning, og så den residerende kapellanen på Oppstad, Jens Bloch, som var 43 år. Den øverste representant for den sivile statsmakt var lensmann Tron Hersetter på Kjølset gård. Han hadde tatt over ombudet etter Henrik Hejer i år 1800. Til de «kondisjonerte» hørte sjølsagt også jernverkseieren, bergråd Iver Hansen Neuman på Odals Verk. De fremste av bøndene var de to rike kirkeeierne og svogerne Ole Torkildsen Berg på Vestre Os gård på Skarnes og Peder Aslaksen Skøyen på Skøyen gård på Disenå. Den militære overklassen var ikke sterkt representert i Odalen. På Grimsland gård bodde gamle major Jens Leegaard med sønnene Jørgen og Michael, som var henholdsvis premierløytnant og sekondløytnant.

Kilde: Odalsboka

Peder Schøyen signerer på vegne av Sør-Odal, fullmakta og bevitnelsen for at troskapseden var avlagt i grunnlovsåret 1814

«Sverger I å hevde Norges sjølstendighet og å våge liv og blod for det elskede fedreland ?» Mennene skulle sverge, og eden var «Det sverger vi så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord».

1814 er det store merkeåret i landets historie. Men det som foregikk på Eidsvoll om våren dette året, ble ikke lagt så mye merke til av folk her i bygda. Slik var det rundt om i hele landet. Det var høgere embetsmenn og rikfolk som hadde fått riksforsamlingen på Eidsvoll i stand. Valget av dem som skulle møte der, ble foretatt av valgmenn som først var blitt valgt (25. februar) i kirkene rundt om. Valgmennene ble valgt av bøndene, men det var neppe mange av dem som var klare over hva representantene skulle gjøre på Eidsvoll. Før valget fredag 25. februar 1814 var det gudstjeneste i kirkene. Teksten for prekenen var den samme over alt, fra Davids 62. salme : «Hos Gud er min frelse og min ære, min sterke tilflukt, min klippe. Sett Eders lit til ham til en hver tid, I folk». Etter prekenen leste presten fra prekestolen kunngjøringa fra prins Christian Frederik om at det norske folk var «gjengitt et fritt og uavhengig folks fulle rett til å bestemme sin regjeringsforfatning, har lydeligen og endrektigen ytret sin bestemte vilje til ikke å samtykke i noen underkastelse under Sveriges konge, men derimot sjøl å hevde og forsvare sin uavhengighet og sjølstendighet». Menigheten reiste seg, og presten leste spørsmålet : «Sverger I å hevde Norges sjølstendighet og å våge liv og blod for det elskede fedreland ?» Mennene skulle sverge, og eden var «Det sverger vi så sant hjelpe oss Gud og hans hellige ord». Etter gudstjenesten ble mennene igjen i kirken for å velge to utsendinger for hvert prestegjeld. De skulle sammen med utsendinger fra prestegjelda velge «tre av amtets mest opplyste menn til å møte på Eidsvoll, for der å bestemme og på nasjonens vegne anta kongeriket Norges regjeringsform». Til slutt ble de pekt ut som skulle skrive under fullmakta og bevitnelsen for at troskapseden var avlagt. De som ble valgt for Sør-Odal var Peder Aslaksen Skøyen og lensmann Tron Hersetter, for Nord-Odal gardbrukerne Lars Hansen Moen (dvs. Stormoen) og Anders Larsen Føsker. Fullmakta for Sør-Odal hadde denne ordlyden:
«Til Den Højbaarne Fyrste, Christian Frederik, Prinds til Danmark, Regent i Kongeriget Norge. Efter et i Dag udi Strøms Hovedkirke foretaget Valg bliver herved Lensmand Tron Hersetter og Peder Schøyen befuldmægtigede, paa Strøms Menigheds Vegne, at møde ved den af Deres Højhed naadigst befalede og af Amtmanden berammende Forsamling af 2de valgte Mænd af hver Menighed i Hedemarkens Amt, og at stemme ved det nærmere Valg af de 3 oplyste Mænd, som for Amtet skulle møde i Ejdsvold den 10de April d. A. i den Forsamling, der skal bestemme Kongeriget Norges Regjærings-form. Strøms Hovedkirke den 25. Februar 1814. Underdanigst E. Rynning, J. Neuman, 0. Hauge, Gudbrand Norset, Peder Larsen Sæter, 0. Olssen Mangset, Abr. Moss, H. Pedersen, Gulbrand A. Melgaarden, Erich G. Nordsett, Søren G. Melstrøm, Ole Olsen Melstrøm, Gulbrand A. Ellingsrud». For Nord-Odal var fullmakta slik: «Til Den højbaarne Fyrste Christian Frederik Prinds til Dannemark, Regent i Norge. I underdanigst Følge af Deres Høiheds allernaadigste Befaling, og efter et i Dag udi Sand Hoved: Kirke foretaget Valg, blive herved Lars Hansen Moen og Anders Larsen. Fudsker, begge Gaardbrukere, befuldmægtigede paa Strøms Nordre Menigheders Vegne, at møde ved den af Deres Høihed befalede, og af Amtmanden berammede Forsamling af 2 valgte Mænd af hver Menighed i Hedemarkens Amt, for at stemme ved det nærmere Valg af 3 oplyste Mænd, som for Amtet skulle møde i Eidsvold d: 10de April d. A: i den Forsamling, der skal be-stemme og antage Kongeriget Norges Regjeringsform. Sand Hoved: Kirke d: 25de Febr. 1814, allerunderdanigst H. A. Broch (const. sognepræst), 0. Olsen, L. Hansen Moen, Lars Embretsen, Ole Tøstensen Field, P. Nielsen Field, H. Larsen Field, Søren Jensen Holdt, Chrestopper Tronsen Linderen, Anders Lar-sen Fudsker, Peder Knudsen Sand, Lars Larssen Hee, Jacob Andersen Svendby.»
Valget av utsendinger til Eidsvoll ble holdt på Garder i Elverum 15. mars 1814. De tre som ble valgt, var amtmann Bendeke, sorenskriver Kiønig i Elverum og lensmann Ole Olsen Evenstad fra Stor-Elvdal.

Kilde: Odalsboka

SØLVSKATTEN: Boet etter den umåtelig rike Peder Aslaksen Schøyen betaler 1642 spesier! 4× mer enn jernverket Odals Verk

De 1642 spesiene ble innbetalt kontant i likvide penger

I de vanskelige åra etter 1814 skulle den nye norske staten bygges opp. Regjering og Storting i Kristiania ble dyrere for landet enn en fellesregjering i København. Enda mer kostet det kanskje å rydde opp i pengekaoset etter krigstida. For å sanere pengevesenet vedtok Stortinget at riksbankdalerne skulle inndras, og spesiedaleren skulle bli den nye pengeenheten. Den skulle være verd ti ganger så mye som en riksbankdaler. Det skulle opprettes en Norges Bank, som skulle ha et sølvfond for å sikre kursen på de nye pengesedlene. Fondet ble grunnlagt ved et tvangsinnskott av sølv, gull eller utenlandsk valuta. Det var høsten 1816 sølvskatten til Norges Bank ble utliknet. Oppkrevinga av skatten tok til året etter. Først ble det prøvd å skape et frivillig fond. Da det ikke lyktes, fikk vi den tvungne Norges Bank. Sølvfondet skulle være på 2 millioner spesier, men først i 1825 var fondet fullt. Rubrikken er ført til og med 1825. Det som ble ordnet seinere, kom ikke med på dette manntallet. Banken begynte å kjøpe inn småbeløpene i 1823. Sjølve innleveringa av sølvet foregikk på et særskilt ting som ble admini-strert av futen. Alle som var ført opp i manntallet, var innstevnt og møtte fram med det de hadde av sølv. De som hadde hatt gamle sølvdalere gjømt på kistebunnen, tok dalerne først og fylte med «gjort» (dvs. arbeidet) sølv. Men de fleste hadde nok ingen sølvdalere og måtte ta alt de hadde av sølvsaker. Futen selv stod og ropte opp de innstevnte etter manntallet. Han hadde med seg to hjelpere, en til å bryte i stykker eller banke sammen sølvsakene, og en til å veie. «Vekslingen» når det innleverte veide mer enn pålagt, gikk for seg på den måten at han som brøt sakene i stykker, slo av biter til vekten av nøy-aktig det den skulle være, og så fikk «innskyteren» bitene igjen. Sikkert er det at bygda (og hele landet med) ble nesten bunnskrapt for gamle sølvsaker. Alt det sølvet som var innlevert, ble seinere smeltet og støpt til barrer som oppbevartes i Norges Banks hvelv. Det ble grunnlaget for utstedelsen av nye pengesedler. Riksbanksedlene ble ved Pengeloven av 1816 nedskrevet til 1/5 av sølvpålydende (10 rbdlr. = 1 spd.). Det ble bare langsomt trykt nye spesiesedler, og de gamle papirpengene fortsatte å være i om-løp som femtedels seddel spesier til utgangen av mars 1819. Sam-tidig med sølvskatten ble det utskrevet en skatt til inndraging av riksbankdalersedlene. Hele Odalen skulle i alt betale 53971/2 sølv-spesier og 5900 riksbankdaler navneverdi. Disse skattene ble først fordelt på amtene og til slutt på bygdene etter skjønn om hvor stor skattevne det ble antatt at de hadde. Solør-Odalen skulle betale 22 248 1/2 sølvspesier, og av det skulle Vinger ut med 3500, Grue 6100 og Hof 7251. Vinger og Hof var de folkerikeste bygdene i 1815 (6013 og 5708), mens Grue da hadde litt større befolkning enn Odalen (4917 og 4784). Vinger hadde altså den minste skattevnen. Sølvspesiene som bygda måtte ut med, ble fordelt på 395 skattytere. Av dem var 34 fra Øysetbygda, for skatten ble utliknet på tinglaget, ikke på prestegjeldet. Men bare 139 spesier falt på bøndene i Øysetbygda. Gulbrand Grønnerud ble ilagt 14 spesier og Isak Olsen Huvnes 11 spesier. De andre gav fra 1 til 9 spesier. De virkelig store skattyterne var i sjølve Odalen. Enkefru Hagerup på Vestre Os gård ble iliknet 280 spesier. Men det var ikke noe mot «Det Schøyenske Boe» på Skøyen gård i Ullern, som ble pålagt å betale hele 1642 spesier! Boet etter den umåtelig rike Peder Aslaksen Schøyen kunne også godt tåle en slik uttelling. Dette var altså fortsatt småpenger for den rike Schøyen slekta. Jernverkseieren Iver Neuman på selveste rokokkogodset Odals Verk måtte ut med 418 spesier - kun ¼ av Skøyen gård. Atten andre ble ilagt fra 30 til 60 spesier. Det var enke Anne Berg på Nedre Nordset og Gulbrand Eriksen Øvre Nordset (begge 60 spesier) , Peder Larsen Nedre Sæter og Tjøstel Knutsen Kuggerud (begge 57), Ole Olsen Mangset (55), Hans Gulbrandsen Mårud (54) , Gulbrand Amundsen Toner, Peder Eriksen Mel-Disen og Søren Jensen Trauten (alle 50), Kari Bergersd. Nedre Sæter (46) , lensmann Hersetter på Kjølset, Ole Olsen d. y. på Dysterud gård og Berger Bergh på Søndre Berg (alle 44) , Paul Pedersen Østre Spikset (33), Berger Pedersen Østre Spikset, Gulbrand Tostensen Taul og Anne Hansd. Galterud i Sand (alle 30). Prost Rynning slapp med 20 spesier. I alt gav atten skattytere fra 20 til 27 spesier og femtifire fra 10 til 19 spesier. Resten gav ned til 1 spesie, som var minste skattebeløp. Ikke alle bønder ble ilagt denne skatten. Noen var for fattige til å klare å yte 1 spesie sølv. Det var trettitre leilendinger og to sjøleiere. I alt firtito husmenn ble derimot iliknet fra 1 til 6 spesier. Bare en eneste tjeneste-dreng ble ilagt sølvskatt. Skatten til inndraging av riksbankdalerne virket ikke på langt nær så hardt som sølvskatten. Beløpet bygda skulle ut med, var ikke stort større. Og riksbankdaleren var bare verd tiendedelen av en sølvspesie. Likningen fulgte ikke helt de samme prinsippene som for sølvskatten. Alle leilendinger, husmenn og tjenestefolk ble ilagt inndragingsskatten, og beløpene på de store skattyterne ble en god del mindre enn for sølvskatten. Boet på Skøyen gård ble iliknet 303 rbdlr., boet på Søndre berg gård 100 rbdlr., Iver Neuman 80, fru Hagerup på Vestre Os gård 60 og boet etter landkremmer Houge på Seim 50 rbdlr. Tolv andre ble ilagt fra 20 til 35 rbdlr. Det var lensmann Hersetter og Tjøstel Knutsen Kuggerud (begge 35), enke Anne Berg på Nedre Nordset gård, Ole Olsen Mangset, Hans Gulbrandsen Mårud, Peder Larsen Nedre Sæter, Ole Olsen d. y. på Dysterud (alle 30), Knut Andersen Børstad, Mette Aslaksd. Sør-Disen, innerst Paul Vilhelmsen på Sandnes gård, Berger og Paul Pederssønner Vestre Spikset gård (alle 20 rbdlr.). Begge skattene ble fordelt av folkevalgte likningskommisjoner etter pålegg av Stortinget. I virkeligheten var dette Stortingets før-ste forsøk på å gjennomføre det lokale folkestyret etter ånden i grunnloven. Stortinget hadde først fordelt sølvskattens 2 millioner på amtene, mest på amtene østafjells som var folkerikest. Men nettopp Østlandet hadde vært mest utsatt for uåra og krisene. Inn-krevinga av sølvskatten ble derfor ikke avsluttet i 1817 — som planlagt.

Kilde: Odalsboka

Gullkalven frå kong Spiks kjempehaug

Nedafor Spiksetgarda i Ullern ligger ein haug, og i den skal kong Spik væra gravlagt, sier sagnet. Sia har så gards fått namn etter kongen. Fleire har nok prøvd å grava i haugen gjennom tida. Sandnesen grov au ein gong og fann ein gullkalv. Så fekk brukeren på Skøyen se den, og var kar om å få låne'n au. Dermed så gjekk han til ein gullsmed og fekk støypt makan, men den var berre forgylt, og den fekk nå Sandnesen. Skøyenmannen grov gullkalven ned under bygningen på Skøyen; den var stor som ein neva. Dette skulle væra i den tida vi hadde krig med Sverige. Noen sier forresten at kalven ligger nedgravi på Røyser-vangen. Det kan samstemne med at Skøyen skal ha vori husmannsplass under Store Røyser. På Skøyen vart det etter dette med gullkalven stor rikdom. Men det lyktes aldri å finne den att, enda de grov iherdig nok.

Liv og lagnad - Folkeminner frå Odalen av Magne Aurom

Skyssplikt

I 1783 satte fogden opp ei liste over hvilke garder som da hadde skyssplikt og hvor mange hester hver gard skulle stille:

På vestsida: Dragonkvarterene Kjølstad 6 hester Øvre Henu 6 » Stor-Fenstad 5 » Lille-Fenstad 3 » Mellom-Vågstad 4 Soldatlegdene Søndre Vågstad 4 Ellingstad 2
Totalt 30 hester

På østsida : Dragonkvarterene Søndre Vormnes 4 hester Nordre Vormnes 5 » Arnestad 5 Hovin 6 Rakkestad 6 Brustad 6 Esval 6 Soldatlegdene Åvol (begge gardene) 6 »
Totalt 44 hester

Fogden nevnte i samme skrivet at det ikke var noen grunn til at dragonkvarteret Tesen ikke skulle delta i skyssplikta. Om Tesen ble pålagt å skysse reisende, veit vi ikke. I 1783 ble det også søkt om forandringer med hensyn til garder underlagt det andre skyss-skiftet i bygda — Heberg. Etter at skyss-skiftet var tillagt Store Heberg, hadde Store Heberg, Bjertnes, Øvre Skøyen, Branderud, Sandaker og Eie hatt skyssplikta derfra. De to siste gardene hadde knapt nok en hest god nok til skyssing, og de to andre på andre sida av Glomma lå ubeleilig til i for-hold til skyss-stasjonen. Det var i det heile en stor ulempe å ha skysspliktige garder på andre sida av elva. Peder Schøyen på Store Heberg søkte derfor om at dragonkvarterene Frogner, Bollerud, Skarning, det halve Oppåker og Funni og soldatlegda Lille Herberg måtte underlegges skyssplikt fra Heberg skyss-stasjon. Slik ble også ordningen fra 1784 av. Systemet med skyssplikt varte et stykke ut på 1800-tallet. Etter hvert begynte en imidlertid å diskutere andre måter å ordne skyssen på. Det var hevet over tvil at dette skyss-systemet rammet urettferdig og hardt, særlig leieskyssen. Bøndene gjorde da også så godt de kunne for å slippe skyssplikt. Særlig prøvde de å få visse offentlige verv. Noen slike gav nemlig automatisk frihet fra skyss-plikt. Sikrest var det å bli prestens medhjelper. — Sorenskriveren fortalte at hver gang en ny medhjelper skulle utnevnes, stilte bøn-dene, især fra soldatlegdene, i lange køer i håp om å bli utpekt —for å slippe leieskyssen. Rodemestere skulle også være fritatt for skyssplikt, men her var praksis litt mer vekslende. Også kvartermestrene skulle slippe skyssplikt — i alle fall søkte de åtte kvartermestrene i Nes i 1791 om «befrielse for skyds». Og endelig var postbøndene fullstendig fri all skyss- og førselsplikt. I Nes var det to postgarder gjennom heile 1700-tallet: Nordre Vågstad og Oppåker. Datidas postbefordring foregikk ved at post-bøndene førte posten fra den ene postgarden til den neste. Fra 1710 har vi ei skildring av postgangen gjennom Nes. Postbøndene Amund Ellingsen og Ole Tostansen på Nordre Vågstad fikk «den Wingerske post» fra postbonden på Lund i Ullensaker. Nordre Vågstad ble oppgitt å ligge en halv fjcrdings veg fra den «rette alfare eller ordinarie postvej». Hver søndag skulle en av de to bøndene på Nordre Vågstad føre posten til Oppåker — tre fjer-dings veg. På vegen dit opp skulle han ta turen bortom preste-garden, som da var ute på Nes, vel I/8 fjerdings veg fra allfar-vegen. Der skulle presten Jens Colstrup åpne posten og ta ut de breva som var til han eller til offiserer i bygda. Ennå i 1710 var det utenkelig at vanlige bygdefolk skulle få brev. — Fra Oppåker førte postbonden Kristen Hellesen Vingcrs-posten videre til neste postgard, Dystcrud i Odalen — 31/2 fjerdings veg. Post fra Vinger til Christiania førte Dysterud til Oppåker, Oppåker til Vågstad og Vågstad til Lund. I et skriv fra 1775 sies det at postgardene stort sett var de samme gjennom lange tider, altså slik som Nordre Vågstad og Oppåker i Nes.

Kilde: Nes på Romerike bygdehistorie

Se mye om Seterstøas historikk og de aktuelle slektninger og sambygdninger her

MOMENTER TIL SETERSTØAOMRÅDETS HISTORIKK ved Rolf Jerpseth

[Materialet er stort sett hentet fra Nes bygdebok og materiale i Riksarkivet, Oslo; særlig panteregistre for Nes Sorenskriveri. Dessuten bygdebok for Sør-Odal og fra internett folketellinger 1801, 1865, 1900 og 1910. Oppsettet er et påbegynt og uferdig arbeidsmateriale. Noe er skrevet etter hukommelsen, en skrøpelig innretning].

Historikken omfatter fortrinnsvis bruk med gårdsnummer 142. Brukene er omtalt i bygdeboka Nes på Romerike, bind IV, 1968. Seterstøa har navn etter båtstøene for Sætergårdene hvor ferjen senere kom – ”Sundet”. Brukene ble skilt ut fra Eyer gård, som i gammelnorsk tid utgjorde to garder, Eid og Helgeid. Begge var fullgarder. Eid ble halvgard i 1577 og forble det senere. Gardenes eldre historie er omtalt i bygdeboka. I 1779 ble Eye delt i Store-Eye og Lille-Eye. Begge gårdene ble solgt, men justisråd Jakob Juel beholdt skogen. Skogen hadde samme eiere fram til 1839. Da ble Vesle-Eie skog og Store-Eie heimskog solgt til Gulbrand Hansen Maarud, som allerede eide Vesle-Eie. Seinere har denne skogen tilhørt eierne av Vesle-Eie. Peder Aslaksen fra Schøyen i Sør-Odal fikk skjøte på Lille Eye. Peder Schøyen overdro i 1795 Sæterstøen, nå gnr. 142 brn.1, til sin husmann Søren Sørensen. Festeavgiften skulle være 1 rdl. årlig til gården. Plassen Sæterstøen dekket stort sett området mellom bekken som renner mellom dagens Åserud og Fjellstad mot nord og dagens Øvre Munkelien i sør. Disse gårdsnumrene ble opprettet 1836 til fortrengsel for tidligere matrikuleringsnumre

Både plassen Sæterstøen og gården Eye avga i 1858 grunn til den nye jernbanen.

Først etter at jernbanestrekningen mellom Lillestrøm og Kongsvinger ble åpnet i 1862, og at Sæterstøen jernbanestation dermed ble anlagt, ble det ny vekst. I 1864 ble Munkelien skilt ut fra Eye skog til Andreas Olsen Munkelien f. ca 1824 på Land, Oppland. Foruten å være stasjonsholder, åpnet han forretning, meieri og bakeri på eiendommen.

En tabell gir en første grov oversikt:

Br.nr. 1 Seterstøen skjøtet 1795 fra Peder Schøyen til Søren Sørensen. Eier 1950: Hans Kristoffersen.

Br.nr. 3 Eie store skjøtet i 1779 fra Jakob Juell til Peder Schøyen: Skjøte 1779 fra Justitsraad Jakob Juel til Peder Schøyen. skjøtet videre 1852 fra Lars Andersen Sandaker til sønnen Ole Larsen. Eiere 1950: Ole, Håkon og Eiler Eie.

Jacob Juel (født 1744, død 21. april 1800) var en norsk-dansk embetsmann og forretningsmann. Jacob Juel var bror til Maren Juel og ble zahlkasserer etter sin svoger Peder Holter. Jacob Juel ble notorisk ved å begå det største underslag noensinne i norgeshistorien.

I 1774 ble Juel kasserer i Zahlkassen, Norges hovedkasse. I løpet av seks år forsynte han seg med 556 000 riksdaler av statskassen, tilsvarende fem og en halv tønner gull, eller halvparten av de norske statsinntektene i ett år, eller 10 % av Danmark-Norges årlige inntekter. Pengene investerte han først og fremst i trelast, og ble Norges nest største trelasteksportør (etter vennen Bernt Anker).

I september 1783 ble underslaget oppdaget av en utsendt revisor fra København, og Jacob Juel satt i husarrest. Da bobestyrer Bernt Anker ble klar over underslagets omfang, ble Jacob Juel overført til Akershus festning. Herfra rømte han i september 1784 ved hjelp av en utro vakt og falske nøkler. De siste seks årene av sitt liv drev han et jernverk i Värmland, mens danskekongen etter seksten års bobehandling satt igjen med et tap på rundt 200 000 riksdaler. Maren Juel arbeidet aktivt, med støtte fra sine tre ektemenn, for å få broren hjem, men myndighetene i København gav aldri etter for bønnen om amnesti for Jacob Juel. Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Jacob_Juel''

Det har også vært en plass Flaen ved Eie (Smedsrud) skole nordøst for Eieenga.

Eie g.nr 142 Ifølge Nes bygdebok var både Store-Eie og Vesle-Eie gårder før Svartedauen 1349-50. Plassen Bratsrud ble lagt ut som husmannsplass til Store-Eie etter Svartedauen. Store-Eie var 2 bruk 1701 – 1737 og fra 1764 2 bruk med 2 eiere. Store-Eie var uten brukere 1811 – ca. 1860. Gårdene hadde felles matr.nr. 1819 – 1838. I 1838 ble matr.nr. 81 og matr.nr. 138 slått sammen til matr.nr. 138 og brukene under gården gitt lpnr. 209 – 215.

Vesle-Eie ble delt i to bruk i 1701.Det var utskiftning av sameiet mellom Store-Eie, Vesle-Eie og Sandaker i 1779. Da ble gardene skilt fra skogen og solgt til Peder Aslaksen fra Skøyen i Sør-Odal. Året etter skjøtet Aslaksen halve garden til Hans Sørensen fra Sør-Odal. Den andre halvparten ble festet til Aslak Pedersen. I 1834 arvet Gulbrand Hansen Maarud i Sør-Odal Vesle-Eie. Han kjøpte til Vesle-Eie skog og Store-Eie heimskog. (Nes bygdeboka bd. IV s. 31). Dermed ble Vesle-Eie større enn Store-Eie.

Seterstøen 142/1 Plassen ble skilt ut 1795 fra brn. 3 Eye av Peder Schøyen som ga festekontrakt til sin husmann Søren Sørensen mot årlig avgift 1 rdl til gården Eyer.

Skjøte 1796 fra Peder Schøyen til Søren Sørensen.

Vesle-Eie 142/5 Peder Aslaksen fra Schøyen i Sør-Odal fikk skjøte i 1779 da Vesle-Eie ble skilt ut. Han skjøtet i 1788 ½ gården til broren Hans Sørensen. Den andre ½ festet Peder Schøyen til Aslak Pedersen. I 1801 ble hele gården brukt av Amund Christophersen som i 1804 var husmann på Eiehagen.