Poul Christian Holst

http://www.regjeringen.no/nb/om_regjeringen/tidligere/oversikt/depa...

Poul Christian Holst, født 21. januar 1776, fødested Røyken, Buskerud, død 7. august 1863, dødssted Christiania. Embetsmann og politiker. Foreldre: Sogneprest Christian Holst (1743–1824) og Marthe Grønbech (1743–86). Gift 26.4.1804 i København med Bodil (eg. Bothilde) Cecilie Klinck (1.5.1781–4.4.1856), datter av skolebestyrer, senere universitetspedell Jens Peter Klinck (1742–1804) og Christiane Amalie Schmidt (1742–1802).

Poul Christian Holst var en representant for den forsiktige reformisme som preget norske regjeringer de første tiårene etter 1814. Selv var han en tilbakeholden, konservativ mann, men en sentral figur i utbyggingen av embetsmannsstaten.

Holsts far, den i samtiden legendariske “Røykenpresten”, var ivrig skolemann, og 8 år gammel ble gutten satt inn i presten J. L. Horns strenge skole på Strømsø. Selv mente Holst dette oppholdet gjorde ham forknytt og forlegen resten av livet. 1787 kom han til den nye latinskolen på Kongsberg og ble student 1792. Han begynte med teologistudier, først hjemme og siden i København, men ble lokket over til jus og tok 1798 juridisk eksamen med beste karakter. Deretter arbeidet han i Rentekammeret inntil han 1806 ble utnevnt til slottsfogd på Akershus slott og fogd i Aker og Follo. Dette var en tung oppgave under krigs- og nødsårene, ikke minst etter at han fra mars 1813 også var konstituert amtmann i Akershus amt.

Holst deltok på det såkalte notabelmøtet på Eidsvoll Verk 16. februar 1814, men spilte etter sigende “en beskeden og næsten passiv Rolle”. I mars ble han medlem av Overkriminalretten, som inntil videre skulle fungere som øverste instans i straffesaker, i mai valgte Riksforsamlingen ham til komiteen for finansvesenet, og i august overtok han Finansdepartementets forretninger og gikk av som fogd. På det overordentlige Storting høsten 1814 møtte han som 1. representant fra Akershus amt og var visepresident i Lagtinget, men uten å gjøre seg særlig bemerket. Med grev Wedels støtte ble han i november utnevnt til statssekretær for den nye regjeringen, med et særlig ansvar for å utarbeide innstillinger til kongen.

1817 ble Holst sendt til København som norsk kommissær ved forhandlingene med Danmark om gjeldsoppgjøret som var fastsatt i Kieltraktaten, og uten å ha erfaring i slike saker viste han seg som en smidig forhandler. Oppgjørsakten ble ferdigstilt 1820. Året etter ble han sendt til Stockholm for å fremme det norske syn i Bodøsaken, men her kunne han ikke utrette stort og måtte undertegne en ydmykende konvensjon på Norges vegne. Til gjengjeld ble han 9. juli 1822 utnevnt til statsråd. 1822–23 ledet han Kirkedepartementet, 1824 Marinedepartementet og 1825–36 Justisdepartementet, bortsett fra noen avbrudd i statsrådsavdelingen i Stockholm. Holst kalte sin bestemmelse i livet “en Landsbypræsts beskedne Stilling” og vantrivdes med den svenske hoffetikette, men et visst inntrykk må han gjort på Karl Johan. I striden omkring 17. mai opptrådte han ofte som megler, og det var hans fortjeneste at pipekonserten mot 4. november-feiringen på Strømbergs teater i Christiania 1827 unngikk et rettslig etterspill.

Etter Holsts mening var statsrådenes adgang til Stortinget “en Betingelse for et udviklet constitutionelt Statsliv”, og han tok 1833 initiativ til en kongelig proposisjon om saken. Her sa imidlertid Stortinget nei. Til gjengjeld oppnådde han 1835 at den norske statsminister i Stockholm skulle tilkalles hvis den svenske regjering tok opp saker som angikk Norge. Han fikk også regjeringen med på en protest mot bruken av den norske løve på svenske mynter og segl. Som statsråd i Stockholm i juli 1836 ble det hans oppgave å forfatte den skriftlige protest mot Karl Johans ordre om Stortingets oppløsning, men både kongen og Wedel verdsatte hans rutine og stabilitet nok til at han fikk fortsette i regjeringen. Fra 1837 ble hans gebet Kirkedepartementet, og her fikk han nedsatt den store skolekommisjonen av 1839. Det falt også i hans lodd å avslå Henrik Wergelands aller siste søknad om prestekall.

Poul Christian Holst forvaltet sine embeter som en redelig byråkrat. Men noen politiker ble han aldri, og med sine pragmatiske løsninger tilhørte han den gamle tid. Den økende profesjonalisering av statsstyret tvang frem hans avskjed i april 1848. De følgende par år skrev han ned sine erindringer, som gir verdifull innsikt i norsk politisk historie. Han ble, som en av de tre første, æret med storkors av St. Olavs Orden på ordenens innstiftelsesdag 1847, og han var også kommandør av den svenske Nordstjärneorden. Til sin 70-årsdag 1846 mottok han Borgerdådsmedaljen i gull. Verker

     Etterlatte papirer

   * Poul Christian Holsts efterladte Optegnelser om sit Liv og sin Samtid, utg. av Den norske historiske Forening ved C. Holst, 1876

Kilder og litteratur

   * Holsts selvbiografi (se ovenfor, avsnittet Verker)

   * Claus Pavels' Dagbøger for Aarene 1817–1822, utg. av Den norske historiske Forening ved L. Daae, bd. 1–2, 1899–1904

   * biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914

   * H. K. Steffens: Den norske Centraladministrations Historie, 1814–1914, 1914

   * J. Vogt: Statsraad Colletts Hus og hans Samtid, 3. utg. 1925

   * H. Koht: biografi i NBL1, bd. 6, 1934

   * S. Steen: Krise og avspenning, 1954

   * d.s.: Konge og Storting, 1962

   * B. A. Nissen: Vårt folks historie, bd. 6, 1964

Portretter m.m.

     Kunstneriske portretter

   * Maleri (brystbilde) av Johan Görbitz, antakelig 1839; gjengitt i Vårt folks historie, bd. 6, s. 253

   * Litografi (etter Görbitz' maleri); gjengitt som frontispis i Holsts selvbiografi