view all
Immediate Family
About Toralde 'Smørhatt' Sigurdsson
Toralde Sigurdsson hadde tilnavnet Smørhatt. Han regnes som stamfar for Aspa-ætten, men den direkte tilknytninger er ikke helt klar. Det fins også tilknytning til Kane- og Galte-ættene. Han var gift med Adalis Ellingsdotter, mulig et ekteskap til. Smørhatt er ikke et slektsnavn, men et tilnavn kjent fra Toralde og hans datter Smørhetta.
Toralde Sigurdsson er nevnt i en mengde middelalderskrifter fra 1385-1397, men hans opphav er ikke kjent. Det fins flere teorier, se under diskusjoner.
Barn og etterkommere
Det eneste helt sikre barn er Kristina Toraldsdotter kalt "Smørhetta", datter av Toralde og Adelus.
Trond Toraldsson (1375-1445) eller eventuelt Trond Ivarsson kan være sønn eller stesønn av Toralde.
Det er også mulig han hadde sønnen Ivar Toraldsson.
Om Kristina Toraldesdatter
"Svein Arneson var gift to gange. Navnet på første kona hans er ukjent, men med henne hadde han sønnen Bård Sveinson. Andre kona hans var Kristina Taraldsdotter Kane. Foreldra hennes var ridder og riksråd Tarald Sigurdson Kane, gift med Adalis Ellingsdotter, ho ætta vel helst fra Finneætta på Voss. Kristina Taraldsdotter var søkkrik og ble kalt "Smørhetta" og ho var i alt gift 4 ganger."
Den "ukjente" hr. Toralde Sigurdsson
Av Magnus Mardal
Om den gamle lendmannsætten på Ænes, Hatteberg og Mel Kvinnherad Hardanger er det skrevet ganske meget. I litteratt ren er denne ætten som regel kalt Galtung også for de ledd sot er eldre enn Laurits og Johan Galtung som i 1648 og 1650 fik stadfestet sitt adelskap på nytt. I Morten Hansens "Norsk Slektsbøker" er nevnt det viktigste som er publisert i de sener år. Det første grunnleggende arbeid er uten tvil Henning Sollieds artikkel "Ænes'ætten og Galtung'erne". Her klarte ha på grunnlag av segl og eiendomsforhold å vise at ridderen og riksråden hr. Gaute Eriksson måtte tilhøre den gamle stormanr sætt i Hardanger.
I 1949 kom så Lars Hamres dyptpløyende og solide artikkel "Til soga om ættene på Sandvin og Torsnes på 1300?1400 talet". Hamre kunne her på grunnlag av delvis nytt kildemateriale påvise at middelalderætten på Torsnes i Jondal i Hardanger var en særskilt ætt, ikke som man tidligere hadde ment, e gren av den gamle lendmannsætt på Ænes, Hatteberg og Mel. Sollied hadde gått ut fra at Sigurd på Ænes var identisk me fehirden i Tunsberg og Bergen, Sigurd Gautsson. Hamre kunne imidlertid vise at Sigurd på Ænes het Sigurd Guttormsson, Hamre var derimot enig med Sollied i at Sigurd Galte er søn av baronen hr. Gaut unge Gautsson, og han fant det også sannsynlig at fehirden Sigurd Gautsson og Sigurd Galte Gautsson er identiske personer.
I tidsrummet 1322?1341 er Sigurd Galte Gautsson flere ganger nevnt i diplomer fra Hardanger. Men han var aldri som Hamre har pekt på knyttet til noen bestemt geografis lokalitet. Dette tror jeg har sin forklaring i at Sigurd Gautssona virkelige hjemsted var Øst?Norge, mest sannsynlig Vestfold.
Vi vet at Ænes?slekten ? jeg velger å bruke denne benevnelse fra tidligere var knyttet til østnorske distrikter, her også medregnet det senere Båhuslen. Når således Tjølling kirke i 1401 hadde et krav på det betydelige beløp 16 mark forn i arven etter Sigurd Gautsson, skulle dette tyde på en sterk tilknytning til Vestfold. Det samme kan nok også hans tjeneste som fehirde i Tunsberg tyde på. Han har utvilsomt tilhørt den gruppe av tidens stormenn som hadde sine økonomiske interesser knyttet både til by og land, var både forretningsmann og jordeier. Som tilhørende den mektige Ænes-ætt har Sigurd Gautsson uten tvil også eid eiendommer i Hardanger. Det kunne derfor også være nærliggende for ham å fungere som fehirde i Bergen.
Det er akkurat denne kombinasjonen, eiendomsbesitter i Vestfold og eiendomsbesitter i Hardanger, som kanskje gjør det mulig å kaste nytt lys over et hittil uløst problem i norsk middelaldergenealogi : fra hvilken slekt stammet hr. Toralde Sigurdsson, ridder og en av de norske riksråder som i 1397 var med på unionsmøtet i Kalmar? Blant hans sønnesønner var erkebiskop Olav Trondsson og Aspa?slektens mektige overhode Ivar Trondsson.
I et brev fra 1397 kaller utstederen Magnus Assursson seg "konongs og Poraldz wmbodzman j Hardangre". Denne benevnelsen viser tydelig at Hardanger på dette tidspunkt må ha vært et avgiftslen eller et "kvitt og fritt" len. Som et av de mindre len var sikkert Hardanger overlatt til innehaveren av et større len. Som den mest sannsynlige innehaver er det nærliggende å tenke seg hr. Gaute Eriksson. Vi vet at han hadde brev på flere sysler eller len, blant disse er nevnt Nordmøre. I Hardanger eide han flere eiendommer, og det ville være naturlig om akkurat dette len hørte til dem han hadde brev på. Magnus Assursson betegnet seg jo også som Toraldes ombudsmann. Utgiverne av diplomatariet har kalt ham hr. Toralde. P.A. Munch har ansett ham "formodentlig" å være hr. Toralde Sigurdsson. Jeg tror det er mest rimelig at Munch har rett i sin antagelse.
Magnus Assursson har altså ved siden av å fungere som kongens ombudsmann i Gaute Erikssons tjeneste, også vært privat ombudsmann for Toralde Sigurdsson. Da reiser spørsmålet seg: hvilke interesser kunne hr. Toralde ha å ivareta i Hardanger? Han må ha hatt eiendommer der, og disse er ? som jeg skal komme tilbake til senere ? høyst sannsynlig av det s.k. Ænesgods. Dette skulle tyde på et slektskap mellom hr. Toralde og hr. Gaute Eriksson. Hr. Gautes tilknytning til Ænes?ætten burde være klarlagt ved Henning Sollieds tidligere nevnte artikkel. Men Sollied har neppe rett når han antar at Erik "Galten" er en sønn av Sigurd Gautsson. Jeg er kommet til at Erik "Galtung" heller var en bror av Sigurd Gautsson og da altså en sønn av hr. Gaute Gautsson på Hatteberg. Slektskapet mellom Gaute Eriksson og Toralde Sigurdsson skulle da bestå i at de to er fettere: hr. Gaute sønn av Erik "Galtung" Gautsson og hr. Toralde sønn av fehirden Sigurd Gautsson.
Det er mulig at man ut fra en anførsel i biskop Øysteins jordebok kan slutte at det har vært et slektskapsforhold mellom hr. Gaute og hr. Toralde. Om gården Våle i Våle sogn i Vestfold heter det således at hr. Gaute Eriksson hadde gitt 4 øresbol, fru Ingeborg 2 øresbol og hr. Toralde 2 øresbol. Dessuten var i samme gård 1/2 laups land gitt av Aslak Steinarsson (biskop Øysteins far) og 1/2 laup av Hallvard på Bakkar.
Den fru Ingeborg som er nevnt her, kan identifiseres som den Ingeborg Sigurdsdatter som først var gift med hr. Lodro Eyvindsson og senere med hr. Nikolas Svensson Galle (Gamal Galle). Fru Ingeborg må være død før 1399, for høsten dette år begynte biskop Øystein en visitasreise i Ranrike og Elvesyssel prostedømme. Det er da anført i jordeboken at Hogdals kirke hadde en del tilgodehavender i arven etter fru Ingeborg.
Litt senere har det oppstått et tvistemål mellom Toralde Sigurdsson og Hovedøy kloster. Fru Ingeborg hadde nemlig i 1385 i sitt testamente bestemt at 5 markebol i Hjelmstad i Skee sogn skulle gå til Hovedøy kloster. Disse 5 mb hadde fru Ingeborg overtatt etter sin mann hr. Lodin Eyvindsson, som i 1369 hadde fått dem som gave av kong Håkon. Om vi her har å gjøre med en gave i ordets egentlige forstand eller en form for forlening, er umulig å avgjøre bare på grunnlag av den kortfattede notis i Akershusregisteret. Oscar Albert Johnsen har i sitt verk "Bohuslens Eiendomsforhold" kommet inn på dette. Han mener at hr. Toralde "formodentlig" har vært den nærmeste odelsberettigede til disse 5 mb (gården Hjelmstad var i alt på 8 mb). Jeg tror neppe det her kan være tale om et odelskrav, men heller spørsmål om et vanlig arvekrav. Fru Ingeborg ser ikke ut for å ha etterlatt seg livsarvinger, og da er det at hr. Toralde som hennes bror har gjort sitt krav gjeldende på Hjelmstad.
Tvistemålet mellom hr. Toralde og Hovedøy kloster ble avgjort slik at klosteret skulle beholde de 5 mb og hr. Toralde skulle ha løsøret. Samme år (1401) nevner Akershusregisteret at klosteret har kjøpt de 5 mb i Hjelmstad. "Løsøret" fra forliksdokumentet må utvilsomt tolkes slik at klosteret har vedgått at hr. Toralde hadde rett i sitt krav, og at klosteret var villig til å innløse de 5 mb mot betaling.
Etter det jeg har vært inne på her, tror jeg det er fullt berettiget åtrekke den slutning at hr. Toralde Sigurdsson og fru Ingeborg Sigurdsdatter har vært søsken. Det ville da være rimelig om de 2 øresbol hver av dem gav til Våle kirke, var arvegods. Hr. Gaute Erikssons gave på 4 øresbol kan også meget vel ha stammet fra arv. Når man så også finner at Skånøre?ættens overhode, Aslak Steinarsson, har eid i samme gard, kan dette tyde på slektskapsforbindelse mellom noen av tidens fremste Vestfoldslekter.
Hr. Gaute Eriksson hørte så avgjort til blant Norges mektigste menn i siste halvdel av 1300?tallet. Allerede 1367 hadde han Oslo syssel, medlem av riksrådet 1369, senere fehirde i Tunsberg og sysselmann i Skien. Han eide omfattende eiendommer både i Norge og i Sverige, og han var i stand til å låne konge, kirke og privatpersoner store beløp. Hans fremstående stilling kan vel også skyldes ? slik Henning Sollied har pekt på hans to ekteskap og svogerskapet til Sveriges og Norges fremste menn.
Noen tilsvarende posisjon har Toralde Sigurdsson ikke hatt, selv om han nok ble medlem av riksrådet og ridder fra 1397. De to fettere må vel antas å ha vært omtrent jevngamle, født i 1330?årene engang. Når vi ikke hører noe om hr. Toralde før i 1388, kan dette tenkes å ha sammenheng med at hans ekteskap ? eller mangel på ekteskap ? ikke har skaffet ham noen fremstående posisjon. Før det standsmessige ekteskap med fru Adalis Erlingsdatter har han vært gift med ? eller bare levd sammen med ? en Ragnhild. I den tidligere nevnte notis om hr. Toraldes gave av de 2 öb til Våle kirke heter det nemlig at de var gitt til sjelemesse for "Roars Roarssunar ok Ragnhildo kono sinni." Det er intet som tyder på at denne Ragnhild har tilhørt noen særlig fremstående nett. Jeg tror nemlig det ikke er urimelig å anta at hun er identisk med den Ragnhild Trondsdatter som er nevnt i et diplom fra Romerike 1354. Her kunngjorde Ivar og Tove Trondssønner med sin søster Ragnhilds samtykke salg av Hornås i Løken sogn, Romerike. Er min antagelse her riktig, kan Trond Toraldesson ha fått fornavnet etter sin morfar. Det kan også nevnes at navnet Ivar er brukt i den senere Aspa?slekt.
Den forholdsvis beskjedne posisjon Trond Toraldesson har innehatt sammenlignet med sin halvsøster hustru Kristina Toraldesdatter, kan være betinget av at han har vært ansett for "uekte" født. Hustrul Kristina har derfor vært hovedarvingen, muligens enearving, etter hr. Toralde og fru Adalis, og det er av disse eiendommer hun senere så seg nødt til "for stora skuld og gield" å selge til sin brorsønn, erkebiskop Olav Trondsson.
Akkurat det forholdet som her er påpekt, hustru Kristina som hovedarving (eller enearving) etter sine foreldre, kan muligens bidra til å gjøre det sannsynlig at P.A. Munch hadde rett i sin antagelse at Magnus Assursson også hadde funksjon som Toralde Sigurdssons ombudsmann i Hardanger.
I Aslak Bolts fortegnelse over ekebispesetets jordegods er det nevnt at en halvpart av Ænes med tilliggende rettigheter var kjøpt av hustru Brynhild Josefsdatter, den andre halvparten var kjøpt av Holte Jonsson. P.A. Munch tenkte seg at denne notis kanskje kunne forståes slik at Brynhild Josefsdatter hadde vært gift med Jon Holtesson, far av Holte Jonsson. Yngvar Nielsen mente også at det måtte være en eller annen slektskapsforbindelse mellom hustru Brynhild og Holte Jonsson. Både Munch og Yngvar Nielsen har gått ut fra at de to halvdelene av Ænes var solgt samtidig. Men dette behøver slett ikke å ha vært tilfelle, heller ikke at fru Brynhild (død 1394) har vært gift med en fra stormannsætten fra Holter i Nes.
Det er derimot mest sannsynlig at den halvdel i Ænes Holte Jonsson solgte, var Kristina Toraldesdatters arv. Holte Jonsson var nemlig slett ikke gift med en Arnbjørg, slik Gerhard Munthe påstod ,29 og som siden er blitt gjentatt av andre. Denne misforståelse kommer av en ren feillesning av et diplom fra 1437. Her står det imidlertid helt tydelig og klart at Arnbjørg Tor . . .datter var gift med Amund Niclisson. I samme diplom står det ellers tydelig at Holte Jonsson var fru Adalis Erlingsdatters versønn. Det burde etter dette være helt klart at han var gift med hr. Toraldes og fru Adalis eneste kjente datter, Kristina Toraldesdatter.
Salget av Enes kjennes bare fra notisen i Aslak Bolts jordebok, noe salgsdokument har vi ikke. Jeg synes likevel det er rimelig å anta at Holte Jonsson har opptrådt på vegne av sin hustru og med hennes samtykke, og at det er hennes farsarv det er tale om. Det finnes ingen antydning om at noen del av Ænes har inngått blant fru Adalis Erlingsdatters eiendommer eller har tilhørt Kristina Toraldesdatters første ektemann Sven Arnesson.
Henning Sollied viste i sin tidligere omtalte artikkel at hr. Gaute Eriksson måtte tilhøre Ænes?ætten. Både segl og eiendomsforhold tydet på dette . Når det gjelder hr. Toralde, kan ikke hans segl med liljen under to sidestillede kroner hjelpe oss å finne noen tilknytning til andre av samtidens stormannsætter ? samtidig som hans segl ikke utelukker noen mulighet. Som Christopher M. Munthe har redegjort for, hendte det nemlig at far og sønn og brødre seg imellom kunne bruke forskjellig våpen, ja, en og samme mann kunne forandre våpen. Hvilke motiver som kan ha ligget til grunn for en våpenforandring, er det selvsagt umulig å vite noe sikkert om. Munthe kan ha rett da han pekte på at det kan ha vært et ønske om å "vitterliggjøre" seg som kongeætling eller å vise at man stammet fra en særlig mektig og ansett mann.
Blant de bevarte segl fra diplomer fra før 1400 er det kun Toralde Sigurdsson som har brukt seglet med liljen og de to kroner. Ellers er det bare kjent fra en gravstein i Nidarosdomen over den fra Håkon Håkonssons saga kjente lendmann Pål Sure, som antagelig var hjemmehørende i Trøndelag. Hr. Audun Vigleiksson, gift med Pål Sures datter Ingeborg, førte et lignende våpen, men hadde bare en krone over liljen. Selv om det foreliggende kildemateriale ikke kan peke på et mulig slektskap mellom hr. Toralde og Pål Sure, kan man selvsagt ikke utelukke en slik forbindelse. Personlig er jeg mest tilbøyelig til å sette hr. Toraldes bruk av sitt "fine" våpen inn i en annen sammenheng. Kan det være mulig at vi her står overfor en av tidens stormenn som gjerne ville "fornye sin mynt"?
Det kan pekes på en del forhold som kunne ha gjort noe slikt naturlig for ham. Etter at hans "kone" Ragnhild var død, inngikk han et standsmessig ekteskap med fru Adalis, fikk sete i riksrådet og er således blitt regnet med blant de mest fornemme i landet. Han kan nå ganske enkelt ha følt et behov for et standsmessig våpen for åmarkere sin nye posisjon. Er det mulig at hr. Toralde med de to kroner i sitt våpen har villet vise til en slektskapsforbindelse med det gamle kongehus? Når det i den senere Aspaslekt har levd en tradisjon om en avstamning fra Olav Tryggvason, kan det tenkes at tradisjonen nettopp går tilbake til hr. Toraldes "fine" våpen.
I Danmarks Adels Aarbog blir Toralde Sigurdsson kalt hr. Toralde Sigurdsen Kane og antatt å være sønnesønn av fehirden Gunnar (Hvit) Toraldesson. Adelsårboken har nok her bygget på antagelser som tidligere var fremsatt av Gerhard Munthe, P.A. Munch og Yngvar Nielsen . Selv om det er utelukket slik jeg bedømmer det at hr. Toralde agnatisk har tilhørt Kaneætten, kan det derimot være mulig at han har hatt en kognatisk tilknytning. Om det isolert sett ikke har noen bevisverdi, kan nok den utbredte bruk av navnet Toralde i Kaneætten indikere en forbindelse. I tilfelle er jeg mest tilbøyelig til å anta at fehirde Sigurd Gautsson har vært gift med en søster av fehirde Gunnar Hvit Toraldesson (Kane).
I biskop Øysteins jordebok er nevnt en hittil uidentifisert hustru Elin, som kunne tenkes å være Gunnar Toraldessons søster og mulige mor til Toralde Sigurdsson. Jeg anser det nemlig for ikke helt usannsynlig at jordebokens opplysning om hustru Elins gave av noen jorder til Borre kirke , kan settes i forbindelse med en gave av noen jorder til kirken i Tjølling. Det er verdt å merke seg at det begge steder er tale om jorder og enger, ikke som vanlig ellers om gårder og gårdparter med en angitt verdi, f.eks. i øresbol eller markebol. Vi står her overfor en helt uvanlig form for gave til kirken, nemlig ikke en gave med full eiendomsrett, men kun en overdragelse av bruksrett. Dette er de to eneste tilfellene jeg har støtt på i det foreliggende kildemateriale fra denne tid. Jeg antar derfor at gavene til kirkene i Borre og Tjølling er deler av en og samme donasjon fra en og samme person. Vi vet at hr. Toralde i en del år før sin død disponerte over jordene i Tjølling, Hjelmsengene som de ble kalt, og har hatt leilendinger på dem. De stedlige geistlige har så protestert mot dette og brakt saken inn for biskop Øystein. Det ser ut for at biskopen har innsett at kirkens krav ikke uten videre var juridisk holdbart. Han bestemte nemlig at fru Adalis foreløpig skulle få beholde Hjelmsengene, men til høsten samme år eller til neste vinter måtte hun enten bevise sin rett til jordene eller la kirken overta dem.
Det tidligere nevnte tvistemålet mellom hr. Toralde og klosteret på Hovedøya om Hjelmstad i Skee, viser at han også tidligere har hatt sin egen juridiske vurdering av en sak og at han ikke var redd for å sette sin tolkning opp mot geistlighetens. Han kan ha blitt eier av Hjelmsengene ved arv, og har så ment at han var i sin fulle juridiske rett når han tolket det slik at eiendomsrett også måtte innebære en bruksrett. En tidligere gave var således på en måte tidsavgrenset. Ved hans egen overtagelse av eiendomsretten ble gaven faktisk ikke lenger gyldig.
Vi vet ikke om fru Adalis har forsøkt å legge fram bevis eller om hun har latt kirken uten videre overta Hjelmsengene. I denne sammenheng er dette for så vidt av mindre interesse.
Det som jeg i det foregående har vært inne på, er selvsagt ikke uten videre noe bevis for et slektskap mellom hustru Elin og hr. Toralde. Det er kun ment som en antydning av at det kan ha vært slik. Det kan i denne sammenheng også pekes på at navnet Elin var et typisk Kane?navn, og det var også benyttet i Aspa?slekten
Med denne artikkelen håper jeg det har lykkes å utvide vårt kjennskap til en av norsk middelalders minst kjente stormenn, hr. Toralde Sigurdsson. Det kan ikke her ? like lite som når det gjelder norsk middealdergenealogi i sin alminnelighet ? bli lagt fram vitenskapelig sett ugjendrivelige bevis. Jeg skulle likevel tro at denne artikkel har vist at det er sannsynlig at hr. Toralde har tilhørt Ænesslekten og at hans far var fehirden Sigurd Gautsson. Videre har jeg funnet det rimelig å anta at Toralde Sigurdsson og Gaute Eriksson var fettere. Det er også pekt på den mulighet at hr. Toralde kognatisk har tilhørt Kane?ætten.
Kilder: Magnus Mardal i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XXIX hefte III 1984.
===Diplomer===
b.XX s.192 Sammendrag: 6 lagrettemenn vitner at deres fedre og de eldste menn i Varaldsøy skiprede og Jondals sokn sa de ikke hadde hørt annet enn at Torsnes-folket i 7 ledd, som navngis, hadde eid Knarravikskogen i Ænes sokn og Varaldsøy skiprede i Sunnhordland ut til Årsandsgil og inn til Årvik mellom fjell og fjære som rett odel. Jfr. nr. 259. Kilde: Avskrift av M. Schnabel i Langebeks Diplomatarium i Rigsarkivet, København. Bokstavene med parentes i teksten står hos Schnabel og korre-sponderer med merknader av ham.
Trykt ved Lars Hamre i Norsk slektshistorisk tidsskrift XII (Oslo 1950) s. 112-113. Nummer: 249.
Dato: 18. april 1409.1 Sted: Talgje2 (i Ry-fylke).
Brevtekst (fra den trykte utgaven):Ollum monnum þeim sem þetta bref sæa ædr høyra sender Vikingge Eirixsson Aslaker Þorkelsson Ketill Ellendsson Vikinghr Gudleixsson Gunnar Askelzson oc
Þorer Siughurdass(on) loghrets-men
Qv. Gs. oc sina. Kunnight giærande, at mer vitom þet fyre sannedom sem fader3 vare soghdo oos oc sa þer elstomen sem boo4 i Waraldhs ey (a) skipreide (a) oc ionadallz (b) sonk (forte sokn)5 oc enkie annat getit hørdo, en þat at Þossnezss (c) menn eigha oc attu hafua huar efter annat sæm her nemnizst Vikingher audghe oc ingha dottar hanzss, Gudhþormar Kalfzsson son hennar oc siughurdr Gudþormzsson Gudþormer siugurdarzsson, siughurdar gudþormzsson barder oc Gudþormer siughurda syner Knarravika (d) skogh ut aath Aasanda giil oc in at Aarvikar (e) meghin aa mellom fialzss oc fioro æuerdeligha eighnar hver efter annan sem fyr segher. hafuom mer fyrnemdh loghretsmen alldre høyrt getit ædur-
b.XX s.193 nemt at Þossnæss menn gafuo guldo ædur saldho nokrom manne, nema erft hver efter annan som ret odaall fyr saghdan skogh Knarravik som ligger i ænessoukn (f) oc varaldz ey skipreido a sundhordolanda. Ok til sanzs vitnissburdar her um setto mer var insighli fyre þetta bref er gort var i gauta tolgo6 (g) a þorsdaghæn fyrsta af sumre a xx are rikis vars vyrdulæghz herra herra eirix mædh gudhz naadh norex konnonghes. a) Øen ligger i Sondhorlehn, Strandebarms Kald, og Skibredet hvorunder den nu sorterer, kaldes Strandebarms Skibrede b) hører under bemeldte kald, men Hardangers Provstie og er nu et Skibrede for sig selv. c) Thorsnæs er en Gaard i Jondals Sogn, som for 100 Aar og mere skal have havt adelige Privilegier og Været beboet av Galtunger, hvis Efterkommere endnu boe der paa, men ere nu næsten Bønder. d) mig er ikke dette Navn bekjendt i disse grændser. Maaske det er Kysnæs, hvor det ej er urimeligt at Fartøye har staaet eller blevet bygget e) Aarvik ligger i Ænæs Sogn, men uden for Kysnæs. f) Ænes-Sogn hører under Qvindherrets Kald i Søndhorlehn. Gaard-en Ænæss hvor Kirken staaer hører med det meeste af Kaldet nu under Baroniet Rosendal, der har et eget Birke ting paa Terøen norden for Kartets Grændser; altsaa kan det ved bemte Baronies oprettelse være skildt fra Waraldsøe Skibrede, som det for ganske bequemt kunde sortere under, g) er mig et ganske ubekjendt navn, skjønt jeg just ej heller er synderlig bekjendt i denne Egn endnu. 1 Tilføyd av Schnabel ovenfor teksten: 25 iunii og 1299. Men jfr. Hamre på nevnte sted om dateringen. tilbake - -
14121388 febr 2 Oslo
Valgbrev utst av Vinald [Henriksson], erkebiskop i Nidaros, Øystein av Oslo, Olav av Stavanger, Sigurd av Hamar, Henrik av Grønland, biskoper, prost ved Mariakirken i Oslo og rikets kansler i Norge Henrik Henriksson, Ulv Holmgeirsson, Ulv Jonsson, riddere, Håkon Jonsson, Gaute Eiriksson, Jon Marteinsson, Alv Haraldsson, Benedikt Nikulasson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Håkon [Munansson] Stumpe, Peter Nikulasson, Nikulas Galle, Finn Gyrdsson, Gudbrand Erlingsson, Torald Sigurdsson, Herleik Åsulvsson, Magnus Stoltekarl, Håkon Topp, Jakob (Jappe) Fastulvsson og Svale Ottesson: De har på egne og Norges rikes vegne enstemmig valgt dronning Margreta, kong Håkons hustru og mor til kong Olav som nylig døde, til mektig frue og rett husbond og til å stå for og råde over hele riket i Norge alle sine levedager. Hver enkelt av dem skal hjelpe og styrke henne, og de har lovt og svoret hennes troskap. Alle samtykket i at ingen skulle ha flere huskarer og setesveiner enn lovboka og hirdskråen vitner. Likeledes samtykket de i at allmuen i hele Norge skal betale allmenning i ett år på grunn av rikets nødvendige tarv. De svor på egne og andres vegne den troskap som de skylder rikets rette høvding, mens hun svor å holde lov og landets rett i sine levedager. Folk tilrådes å avlegge samme troskapsed mot henne og hennes ombudsmenn slik de skylder rikets rette høvding etter lovene og landets gamle sedvane, og det så mye mer som hun har påbudt alle sysselmenn og deres ombudsmenn å holde og styrke lov og landets rett. Beseglet av utst.
Orig (perg): NRA.
Trykt: DN I11 nr 477; RydbergTraktater 1I s 645?647; NGL 2rk I nr 1; NoMiddalddok nr 97 (m/overs); DD 4rk 111 nr 335; NoDipl nr 16.
Reg: RegDan nr 2804.
1528138[9 febr 16-juni 29][Helsingborg?]
Brev om arvefølge og kongehylling fra [det norske riksråd] Vinald [Henriksson], erkebiskop i Nidaros, Henrik Sinclair, jarl av Orknøyene og biskopene Jakob i Bergen, Øystein i Oslo, Olav i Stavanger, og væpnerne Håkon Jonsson, Otte Rømer, Erlend Filippusson, Gaute Eiriksson, Benedikt Nikulasson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Nikulas Galle, Peter Nikulasson, Finn Gyrdsson, Torald Sigurdsson, Gudbrand Erlingsson, Herleik Åsulvsson og Svale [Ottesson] Rømer: Etter omhyggelig gransking av lovbøkene i Norge har de funnet at herr Erik, Norges konge, hertug Vartislav av Pommerns sønn, er rett arving til å være konge i Norges rike og til å besitte det med samme rett som kongene før ham. Når han dør, skal hans sønn arve Norges rike, eller kongens bror dersom hans sønn ikke lever, eller hans farbror dersom sønn eller bror ikke finnes. Er ingen av disse i live, arver nærmeste frende etter kong Erik og hans slekt riket og skal beholde det innen sin ætt. Dette stadfestes og vedtas av utst på egne og hele Norges rikes vegne. Videre antar og godtar de kong Erik og hans arvinger som rette konger over Norge. De skal følge hverandre, den ene etter den andre, uten at tidligere rett eller lov skal være til hinder for dette.
Beseglet av utst.
Orig (lat perg): NRA.
Trykt: NGL 2rk I nr 8b; DN III nr 484 (feildatert, uten dag 1389); RydbergTraktater II s 652?54; Hvitfeld IV s 54?55; DD 4rk IV nr 52B.
Reg: RegDan nr 2826 = nr *3303.
15291389 [febr 16-juni 29] [Helsingborg?]
Brev om arvefølge fra [det norske riksråd] Vinald, erkebiskop i Nidaros, Henrik Sinclair, jarl av Orknøyene, Jakob, biskop i Bergen, Øystein, biskop i Oslo, Olav biskop i Stavanger, herr Malise Sperra, ridder, Håkon Jonsson, Otte Rømer, Erlend Filippusson, Gaute Eiriksson, Benedikt Nikulasson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Nikulas Galle, Peter Nikulasson, Finn Gyrdsson, Torald Sigurdsson, Gudbrand Erlingsson, Herleik Åsulvsson og Svale [Ottesson] Rømer: Etter omhyggelig gransking av lovbøkene i Norge har de funnet at kong Erik, hertug Vartislavs sønn av Pommern, er rett arving til å være konge i Norge og bør besitte det med all rett som kongene før ham har hatt. Når han dør, bør hans sønn arve Norges rike, eller hans bror dersom sønn ikke er til. Om sønn eller bror mangler, følger farbroren. Mangler alle disse, arver nærmeste frende etter kong Erik og hans slekt. Dette stadfestes av utstederne på egne og Norges rikes vegne, og de antar kong Erik og hans arvinger til sin og Norges rikes konge og rette herre. Dronning Margreta skal nyte sin rett i Norges rike ukrenket og beholde sin morgengave i Norge, som er Båhus og alt som ligger dertil, slik hennes brev lyder [nr 1524]. Hennes testament [1525] skal holdes, og hun skal råde over hele Norges rike, slott, festninger og land, til? og avsette fogder og sysselmenn og føye over riket etter sin vilje og uten regnskap fram til kong Erik eller hans rette arvinger kommer til lovlig alder. Beseglet av utst.
Orig (perg): DRA.
Trykt: DN XVIII nr 34 (feildatert 1389 [slutten av juni?]; Suhm XIV s 235ff; RydbergTraktater II s 650ff; NGL 2rk I nr 8a; NoMiddaldok nr 99 (m/overs); Hvitfeld IV s 78ff; DD 4rk IV nr 52A.
Reg: RegDan nr 2838 = nr *3304.
===Kommentar fra Vigerust===
“Jeg har arbeidet mere med Toralde Sigurdssons slekt og har planer om å publisere dette, med heraldiske bilder, i et tilleggshefte om Aspa-ættene. Dessverre har avslutningen av dette arbeidet latt vente på seg (men det kommer). Jeg mener å kunne begrunne av slekten er etterkommer til baronætten Drottning i Båhuslen.” sier Tore H Vigerust, Enerhaugen ( http://www.vigerust.net/ )
Kilde: Slægtsbog Johan Jacob BRUUN
Toralde Sigurdsson fører et våbenskjold med en lilje og to små kongekroner, hvilket viser, at slægten i to linjer har kongelig baggrund. Den ene krone er hans egen, den anden hustruen Adelus Erlingsdatters.
Kilde: http://kroenike.dk/smoerhatt.html
Alias/ AKA: Smørhatt Hvit-Aspa
“Jeg har arbeidet mere med Toralde Sigurdssons slekt og har planer om å publisere dette, med heraldiske bilder, i et tilleggshefte om Aspa-ættene. Dessverre har avslutningen av dette arbeidet latt vente på seg (men det kommer). Jeg mener å kunne begrunne av slekten er etterkommer til baronætten Drottning i Båhuslen.” sier Tore H Vigerust, Enerhaugen ( http://www.vigerust.net/ )
Toralde Sigurdsson hadde tilnavnet Smørhatt. Han regnes som stamfar for Aspa-ætten, men den direkte tilknytninger er ikke helt klar. Det fins også tilknytning til Kane- og Galte-ættene. Han var gift med Adalis Ellingsdotter, mulig et ekteskap til. Smørhatt er ikke et slektsnavn, men et tilnavn kjent fra Toralde og hans datter Smørhetta.
Toralde Sigurdsson er nevnt i en mengde middelalderskrifter fra 1385-1397, men hans opphav er ikke kjent. Det fins flere teorier, se under diskusjoner.
Barn og etterkommere Det eneste helt sikre barn er Kristina Toraldsdotter kalt "Smørhetta", datter av Toralde og Adelus.
Trond Toraldsson (1375-1445) eller eventuelt Trond Ivarsson kan være sønn eller stesønn av Toralde.
Det er også mulig han hadde sønnen Ivar Toraldsson.
Om Kristina Toraldesdatter "Svein Arneson var gift to gange. Navnet på første kona hans er ukjent, men med henne hadde han sønnen Bård Sveinson. Andre kona hans var Kristina Taraldsdotter Kane. Foreldra hennes var ridder og riksråd Tarald Sigurdson Kane, gift med Adalis Ellingsdotter, ho ætta vel helst fra Finneætta på Voss. Kristina Taraldsdotter var søkkrik og ble kalt "Smørhetta" og ho var i alt gift 4 ganger."
Den "ukjente" hr. Toralde Sigurdsson Av Magnus Mardal
Om den gamle lendmannsætten på Ænes, Hatteberg og Mel Kvinnherad Hardanger er det skrevet ganske meget. I litteratt ren er denne ætten som regel kalt Galtung også for de ledd sot er eldre enn Laurits og Johan Galtung som i 1648 og 1650 fik stadfestet sitt adelskap på nytt. I Morten Hansens "Norsk Slektsbøker" er nevnt det viktigste som er publisert i de sener år. Det første grunnleggende arbeid er uten tvil Henning Sollieds artikkel "Ænes'ætten og Galtung'erne". Her klarte ha på grunnlag av segl og eiendomsforhold å vise at ridderen og riksråden hr. Gaute Eriksson måtte tilhøre den gamle stormanr sætt i Hardanger.
I 1949 kom så Lars Hamres dyptpløyende og solide artikkel "Til soga om ættene på Sandvin og Torsnes på 1300?1400 talet". Hamre kunne her på grunnlag av delvis nytt kildemateriale påvise at middelalderætten på Torsnes i Jondal i Hardanger var en særskilt ætt, ikke som man tidligere hadde ment, e gren av den gamle lendmannsætt på Ænes, Hatteberg og Mel. Sollied hadde gått ut fra at Sigurd på Ænes var identisk me fehirden i Tunsberg og Bergen, Sigurd Gautsson. Hamre kunne imidlertid vise at Sigurd på Ænes het Sigurd Guttormsson, Hamre var derimot enig med Sollied i at Sigurd Galte er søn av baronen hr. Gaut unge Gautsson, og han fant det også sannsynlig at fehirden Sigurd Gautsson og Sigurd Galte Gautsson er identiske personer.
I tidsrummet 1322?1341 er Sigurd Galte Gautsson flere ganger nevnt i diplomer fra Hardanger. Men han var aldri som Hamre har pekt på knyttet til noen bestemt geografis lokalitet. Dette tror jeg har sin forklaring i at Sigurd Gautssona virkelige hjemsted var Øst?Norge, mest sannsynlig Vestfold.
Vi vet at Ænes?slekten ? jeg velger å bruke denne benevnelse fra tidligere var knyttet til østnorske distrikter, her også medregnet det senere Båhuslen. Når således Tjølling kirke i 1401 hadde et krav på det betydelige beløp 16 mark forn i arven etter Sigurd Gautsson, skulle dette tyde på en sterk tilknytning til Vestfold. Det samme kan nok også hans tjeneste som fehirde i Tunsberg tyde på. Han har utvilsomt tilhørt den gruppe av tidens stormenn som hadde sine økonomiske interesser knyttet både til by og land, var både forretningsmann og jordeier. Som tilhørende den mektige Ænes-ætt har Sigurd Gautsson uten tvil også eid eiendommer i Hardanger. Det kunne derfor også være nærliggende for ham å fungere som fehirde i Bergen.
Det er akkurat denne kombinasjonen, eiendomsbesitter i Vestfold og eiendomsbesitter i Hardanger, som kanskje gjør det mulig å kaste nytt lys over et hittil uløst problem i norsk middelaldergenealogi : fra hvilken slekt stammet hr. Toralde Sigurdsson, ridder og en av de norske riksråder som i 1397 var med på unionsmøtet i Kalmar? Blant hans sønnesønner var erkebiskop Olav Trondsson og Aspa?slektens mektige overhode Ivar Trondsson.
I et brev fra 1397 kaller utstederen Magnus Assursson seg "konongs og Poraldz wmbodzman j Hardangre". Denne benevnelsen viser tydelig at Hardanger på dette tidspunkt må ha vært et avgiftslen eller et "kvitt og fritt" len. Som et av de mindre len var sikkert Hardanger overlatt til innehaveren av et større len. Som den mest sannsynlige innehaver er det nærliggende å tenke seg hr. Gaute Eriksson. Vi vet at han hadde brev på flere sysler eller len, blant disse er nevnt Nordmøre. I Hardanger eide han flere eiendommer, og det ville være naturlig om akkurat dette len hørte til dem han hadde brev på. Magnus Assursson betegnet seg jo også som Toraldes ombudsmann. Utgiverne av diplomatariet har kalt ham hr. Toralde. P.A. Munch har ansett ham "formodentlig" å være hr. Toralde Sigurdsson. Jeg tror det er mest rimelig at Munch har rett i sin antagelse.
Magnus Assursson har altså ved siden av å fungere som kongens ombudsmann i Gaute Erikssons tjeneste, også vært privat ombudsmann for Toralde Sigurdsson. Da reiser spørsmålet seg: hvilke interesser kunne hr. Toralde ha å ivareta i Hardanger? Han må ha hatt eiendommer der, og disse er ? som jeg skal komme tilbake til senere ? høyst sannsynlig av det s.k. Ænesgods. Dette skulle tyde på et slektskap mellom hr. Toralde og hr. Gaute Eriksson. Hr. Gautes tilknytning til Ænes?ætten burde være klarlagt ved Henning Sollieds tidligere nevnte artikkel. Men Sollied har neppe rett når han antar at Erik "Galten" er en sønn av Sigurd Gautsson. Jeg er kommet til at Erik "Galtung" heller var en bror av Sigurd Gautsson og da altså en sønn av hr. Gaute Gautsson på Hatteberg. Slektskapet mellom Gaute Eriksson og Toralde Sigurdsson skulle da bestå i at de to er fettere: hr. Gaute sønn av Erik "Galtung" Gautsson og hr. Toralde sønn av fehirden Sigurd Gautsson.
Det er mulig at man ut fra en anførsel i biskop Øysteins jordebok kan slutte at det har vært et slektskapsforhold mellom hr. Gaute og hr. Toralde. Om gården Våle i Våle sogn i Vestfold heter det således at hr. Gaute Eriksson hadde gitt 4 øresbol, fru Ingeborg 2 øresbol og hr. Toralde 2 øresbol. Dessuten var i samme gård 1/2 laups land gitt av Aslak Steinarsson (biskop Øysteins far) og 1/2 laup av Hallvard på Bakkar.
Den fru Ingeborg som er nevnt her, kan identifiseres som den Ingeborg Sigurdsdatter som først var gift med hr. Lodro Eyvindsson og senere med hr. Nikolas Svensson Galle (Gamal Galle). Fru Ingeborg må være død før 1399, for høsten dette år begynte biskop Øystein en visitasreise i Ranrike og Elvesyssel prostedømme. Det er da anført i jordeboken at Hogdals kirke hadde en del tilgodehavender i arven etter fru Ingeborg.
Litt senere har det oppstått et tvistemål mellom Toralde Sigurdsson og Hovedøy kloster. Fru Ingeborg hadde nemlig i 1385 i sitt testamente bestemt at 5 markebol i Hjelmstad i Skee sogn skulle gå til Hovedøy kloster. Disse 5 mb hadde fru Ingeborg overtatt etter sin mann hr. Lodin Eyvindsson, som i 1369 hadde fått dem som gave av kong Håkon. Om vi her har å gjøre med en gave i ordets egentlige forstand eller en form for forlening, er umulig å avgjøre bare på grunnlag av den kortfattede notis i Akershusregisteret. Oscar Albert Johnsen har i sitt verk "Bohuslens Eiendomsforhold" kommet inn på dette. Han mener at hr. Toralde "formodentlig" har vært den nærmeste odelsberettigede til disse 5 mb (gården Hjelmstad var i alt på 8 mb). Jeg tror neppe det her kan være tale om et odelskrav, men heller spørsmål om et vanlig arvekrav. Fru Ingeborg ser ikke ut for å ha etterlatt seg livsarvinger, og da er det at hr. Toralde som hennes bror har gjort sitt krav gjeldende på Hjelmstad.
Tvistemålet mellom hr. Toralde og Hovedøy kloster ble avgjort slik at klosteret skulle beholde de 5 mb og hr. Toralde skulle ha løsøret. Samme år (1401) nevner Akershusregisteret at klosteret har kjøpt de 5 mb i Hjelmstad. "Løsøret" fra forliksdokumentet må utvilsomt tolkes slik at klosteret har vedgått at hr. Toralde hadde rett i sitt krav, og at klosteret var villig til å innløse de 5 mb mot betaling.
Etter det jeg har vært inne på her, tror jeg det er fullt berettiget åtrekke den slutning at hr. Toralde Sigurdsson og fru Ingeborg Sigurdsdatter har vært søsken. Det ville da være rimelig om de 2 øresbol hver av dem gav til Våle kirke, var arvegods. Hr. Gaute Erikssons gave på 4 øresbol kan også meget vel ha stammet fra arv. Når man så også finner at Skånøre?ættens overhode, Aslak Steinarsson, har eid i samme gard, kan dette tyde på slektskapsforbindelse mellom noen av tidens fremste Vestfoldslekter.
Hr. Gaute Eriksson hørte så avgjort til blant Norges mektigste menn i siste halvdel av 1300?tallet. Allerede 1367 hadde han Oslo syssel, medlem av riksrådet 1369, senere fehirde i Tunsberg og sysselmann i Skien. Han eide omfattende eiendommer både i Norge og i Sverige, og han var i stand til å låne konge, kirke og privatpersoner store beløp. Hans fremstående stilling kan vel også skyldes ? slik Henning Sollied har pekt på hans to ekteskap og svogerskapet til Sveriges og Norges fremste menn.
Noen tilsvarende posisjon har Toralde Sigurdsson ikke hatt, selv om han nok ble medlem av riksrådet og ridder fra 1397. De to fettere må vel antas å ha vært omtrent jevngamle, født i 1330?årene engang. Når vi ikke hører noe om hr. Toralde før i 1388, kan dette tenkes å ha sammenheng med at hans ekteskap ? eller mangel på ekteskap ? ikke har skaffet ham noen fremstående posisjon. Før det standsmessige ekteskap med fru Adalis Erlingsdatter har han vært gift med ? eller bare levd sammen med ? en Ragnhild. I den tidligere nevnte notis om hr. Toraldes gave av de 2 öb til Våle kirke heter det nemlig at de var gitt til sjelemesse for "Roars Roarssunar ok Ragnhildo kono sinni." Det er intet som tyder på at denne Ragnhild har tilhørt noen særlig fremstående nett. Jeg tror nemlig det ikke er urimelig å anta at hun er identisk med den Ragnhild Trondsdatter som er nevnt i et diplom fra Romerike 1354. Her kunngjorde Ivar og Tove Trondssønner med sin søster Ragnhilds samtykke salg av Hornås i Løken sogn, Romerike. Er min antagelse her riktig, kan Trond Toraldesson ha fått fornavnet etter sin morfar. Det kan også nevnes at navnet Ivar er brukt i den senere Aspa?slekt.
Den forholdsvis beskjedne posisjon Trond Toraldesson har innehatt sammenlignet med sin halvsøster hustru Kristina Toraldesdatter, kan være betinget av at han har vært ansett for "uekte" født. Hustrul Kristina har derfor vært hovedarvingen, muligens enearving, etter hr. Toralde og fru Adalis, og det er av disse eiendommer hun senere så seg nødt til "for stora skuld og gield" å selge til sin brorsønn, erkebiskop Olav Trondsson.
Akkurat det forholdet som her er påpekt, hustru Kristina som hovedarving (eller enearving) etter sine foreldre, kan muligens bidra til å gjøre det sannsynlig at P.A. Munch hadde rett i sin antagelse at Magnus Assursson også hadde funksjon som Toralde Sigurdssons ombudsmann i Hardanger.
I Aslak Bolts fortegnelse over ekebispesetets jordegods er det nevnt at en halvpart av Ænes med tilliggende rettigheter var kjøpt av hustru Brynhild Josefsdatter, den andre halvparten var kjøpt av Holte Jonsson. P.A. Munch tenkte seg at denne notis kanskje kunne forståes slik at Brynhild Josefsdatter hadde vært gift med Jon Holtesson, far av Holte Jonsson. Yngvar Nielsen mente også at det måtte være en eller annen slektskapsforbindelse mellom hustru Brynhild og Holte Jonsson. Både Munch og Yngvar Nielsen har gått ut fra at de to halvdelene av Ænes var solgt samtidig. Men dette behøver slett ikke å ha vært tilfelle, heller ikke at fru Brynhild (død 1394) har vært gift med en fra stormannsætten fra Holter i Nes.
Det er derimot mest sannsynlig at den halvdel i Ænes Holte Jonsson solgte, var Kristina Toraldesdatters arv. Holte Jonsson var nemlig slett ikke gift med en Arnbjørg, slik Gerhard Munthe påstod ,29 og som siden er blitt gjentatt av andre. Denne misforståelse kommer av en ren feillesning av et diplom fra 1437. Her står det imidlertid helt tydelig og klart at Arnbjørg Tor . . .datter var gift med Amund Niclisson. I samme diplom står det ellers tydelig at Holte Jonsson var fru Adalis Erlingsdatters versønn. Det burde etter dette være helt klart at han var gift med hr. Toraldes og fru Adalis eneste kjente datter, Kristina Toraldesdatter.
Salget av Enes kjennes bare fra notisen i Aslak Bolts jordebok, noe salgsdokument har vi ikke. Jeg synes likevel det er rimelig å anta at Holte Jonsson har opptrådt på vegne av sin hustru og med hennes samtykke, og at det er hennes farsarv det er tale om. Det finnes ingen antydning om at noen del av Ænes har inngått blant fru Adalis Erlingsdatters eiendommer eller har tilhørt Kristina Toraldesdatters første ektemann Sven Arnesson.
Henning Sollied viste i sin tidligere omtalte artikkel at hr. Gaute Eriksson måtte tilhøre Ænes?ætten. Både segl og eiendomsforhold tydet på dette . Når det gjelder hr. Toralde, kan ikke hans segl med liljen under to sidestillede kroner hjelpe oss å finne noen tilknytning til andre av samtidens stormannsætter ? samtidig som hans segl ikke utelukker noen mulighet. Som Christopher M. Munthe har redegjort for, hendte det nemlig at far og sønn og brødre seg imellom kunne bruke forskjellig våpen, ja, en og samme mann kunne forandre våpen. Hvilke motiver som kan ha ligget til grunn for en våpenforandring, er det selvsagt umulig å vite noe sikkert om. Munthe kan ha rett da han pekte på at det kan ha vært et ønske om å "vitterliggjøre" seg som kongeætling eller å vise at man stammet fra en særlig mektig og ansett mann.
Blant de bevarte segl fra diplomer fra før 1400 er det kun Toralde Sigurdsson som har brukt seglet med liljen og de to kroner. Ellers er det bare kjent fra en gravstein i Nidarosdomen over den fra Håkon Håkonssons saga kjente lendmann Pål Sure, som antagelig var hjemmehørende i Trøndelag. Hr. Audun Vigleiksson, gift med Pål Sures datter Ingeborg, førte et lignende våpen, men hadde bare en krone over liljen. Selv om det foreliggende kildemateriale ikke kan peke på et mulig slektskap mellom hr. Toralde og Pål Sure, kan man selvsagt ikke utelukke en slik forbindelse. Personlig er jeg mest tilbøyelig til å sette hr. Toraldes bruk av sitt "fine" våpen inn i en annen sammenheng. Kan det være mulig at vi her står overfor en av tidens stormenn som gjerne ville "fornye sin mynt"?
Det kan pekes på en del forhold som kunne ha gjort noe slikt naturlig for ham. Etter at hans "kone" Ragnhild var død, inngikk han et standsmessig ekteskap med fru Adalis, fikk sete i riksrådet og er således blitt regnet med blant de mest fornemme i landet. Han kan nå ganske enkelt ha følt et behov for et standsmessig våpen for åmarkere sin nye posisjon. Er det mulig at hr. Toralde med de to kroner i sitt våpen har villet vise til en slektskapsforbindelse med det gamle kongehus? Når det i den senere Aspaslekt har levd en tradisjon om en avstamning fra Olav Tryggvason, kan det tenkes at tradisjonen nettopp går tilbake til hr. Toraldes "fine" våpen.
I Danmarks Adels Aarbog blir Toralde Sigurdsson kalt hr. Toralde Sigurdsen Kane og antatt å være sønnesønn av fehirden Gunnar (Hvit) Toraldesson. Adelsårboken har nok her bygget på antagelser som tidligere var fremsatt av Gerhard Munthe, P.A. Munch og Yngvar Nielsen . Selv om det er utelukket slik jeg bedømmer det at hr. Toralde agnatisk har tilhørt Kaneætten, kan det derimot være mulig at han har hatt en kognatisk tilknytning. Om det isolert sett ikke har noen bevisverdi, kan nok den utbredte bruk av navnet Toralde i Kaneætten indikere en forbindelse. I tilfelle er jeg mest tilbøyelig til å anta at fehirde Sigurd Gautsson har vært gift med en søster av fehirde Gunnar Hvit Toraldesson (Kane).
I biskop Øysteins jordebok er nevnt en hittil uidentifisert hustru Elin, som kunne tenkes å være Gunnar Toraldessons søster og mulige mor til Toralde Sigurdsson. Jeg anser det nemlig for ikke helt usannsynlig at jordebokens opplysning om hustru Elins gave av noen jorder til Borre kirke , kan settes i forbindelse med en gave av noen jorder til kirken i Tjølling. Det er verdt å merke seg at det begge steder er tale om jorder og enger, ikke som vanlig ellers om gårder og gårdparter med en angitt verdi, f.eks. i øresbol eller markebol. Vi står her overfor en helt uvanlig form for gave til kirken, nemlig ikke en gave med full eiendomsrett, men kun en overdragelse av bruksrett. Dette er de to eneste tilfellene jeg har støtt på i det foreliggende kildemateriale fra denne tid. Jeg antar derfor at gavene til kirkene i Borre og Tjølling er deler av en og samme donasjon fra en og samme person. Vi vet at hr. Toralde i en del år før sin død disponerte over jordene i Tjølling, Hjelmsengene som de ble kalt, og har hatt leilendinger på dem. De stedlige geistlige har så protestert mot dette og brakt saken inn for biskop Øystein. Det ser ut for at biskopen har innsett at kirkens krav ikke uten videre var juridisk holdbart. Han bestemte nemlig at fru Adalis foreløpig skulle få beholde Hjelmsengene, men til høsten samme år eller til neste vinter måtte hun enten bevise sin rett til jordene eller la kirken overta dem.
Det tidligere nevnte tvistemålet mellom hr. Toralde og klosteret på Hovedøya om Hjelmstad i Skee, viser at han også tidligere har hatt sin egen juridiske vurdering av en sak og at han ikke var redd for å sette sin tolkning opp mot geistlighetens. Han kan ha blitt eier av Hjelmsengene ved arv, og har så ment at han var i sin fulle juridiske rett når han tolket det slik at eiendomsrett også måtte innebære en bruksrett. En tidligere gave var således på en måte tidsavgrenset. Ved hans egen overtagelse av eiendomsretten ble gaven faktisk ikke lenger gyldig.
Vi vet ikke om fru Adalis har forsøkt å legge fram bevis eller om hun har latt kirken uten videre overta Hjelmsengene. I denne sammenheng er dette for så vidt av mindre interesse.
Det som jeg i det foregående har vært inne på, er selvsagt ikke uten videre noe bevis for et slektskap mellom hustru Elin og hr. Toralde. Det er kun ment som en antydning av at det kan ha vært slik. Det kan i denne sammenheng også pekes på at navnet Elin var et typisk Kane?navn, og det var også benyttet i Aspa?slekten
Med denne artikkelen håper jeg det har lykkes å utvide vårt kjennskap til en av norsk middelalders minst kjente stormenn, hr. Toralde Sigurdsson. Det kan ikke her ? like lite som når det gjelder norsk middealdergenealogi i sin alminnelighet ? bli lagt fram vitenskapelig sett ugjendrivelige bevis. Jeg skulle likevel tro at denne artikkel har vist at det er sannsynlig at hr. Toralde har tilhørt Ænesslekten og at hans far var fehirden Sigurd Gautsson. Videre har jeg funnet det rimelig å anta at Toralde Sigurdsson og Gaute Eriksson var fettere. Det er også pekt på den mulighet at hr. Toralde kognatisk har tilhørt Kane?ætten.
Kilder: Magnus Mardal i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XXIX hefte III 1984. Diplomer
b.XX s.192 Sammendrag: 6 lagrettemenn vitner at deres fedre og de eldste menn i Varaldsøy skiprede og Jondals sokn sa de ikke hadde hørt annet enn at Torsnes-folket i 7 ledd, som navngis, hadde eid Knarravikskogen i Ænes sokn og Varaldsøy skiprede i Sunnhordland ut til Årsandsgil og inn til Årvik mellom fjell og fjære som rett odel. Jfr. nr. 259. Kilde: Avskrift av M. Schnabel i Langebeks Diplomatarium i Rigsarkivet, København. Bokstavene med parentes i teksten står hos Schnabel og korre-sponderer med merknader av ham.
Trykt ved Lars Hamre i Norsk slektshistorisk tidsskrift XII (Oslo 1950) s. 112-113. Nummer: 249.
Dato: 18. april 1409.1 Sted: Talgje2 (i Ry-fylke).
Brevtekst (fra den trykte utgaven):Ollum monnum þeim sem þetta bref sæa ædr høyra sender Vikingge Eirixsson Aslaker Þorkelsson Ketill Ellendsson Vikinghr Gudleixsson Gunnar Askelzson oc
Þorer Siughurdass(on) loghrets-men
Qv. Gs. oc sina. Kunnight giærande, at mer vitom þet fyre sannedom sem fader3 vare soghdo oos oc sa þer elstomen sem boo4 i Waraldhs ey (a) skipreide (a) oc ionadallz (b) sonk (forte sokn)5 oc enkie annat getit hørdo, en þat at Þossnezss (c) menn eigha oc attu hafua huar efter annat sæm her nemnizst Vikingher audghe oc ingha dottar hanzss, Gudhþormar Kalfzsson son hennar oc siughurdr Gudþormzsson Gudþormer siugurdarzsson, siughurdar gudþormzsson barder oc Gudþormer siughurda syner Knarravika (d) skogh ut aath Aasanda giil oc in at Aarvikar (e) meghin aa mellom fialzss oc fioro æuerdeligha eighnar hver efter annan sem fyr segher. hafuom mer fyrnemdh loghretsmen alldre høyrt getit ædur-
b.XX s.193 nemt at Þossnæss menn gafuo guldo ædur saldho nokrom manne, nema erft hver efter annan som ret odaall fyr saghdan skogh Knarravik som ligger i ænessoukn (f) oc varaldz ey skipreido a sundhordolanda. Ok til sanzs vitnissburdar her um setto mer var insighli fyre þetta bref er gort var i gauta tolgo6 (g) a þorsdaghæn fyrsta af sumre a xx are rikis vars vyrdulæghz herra herra eirix mædh gudhz naadh norex konnonghes. a) Øen ligger i Sondhorlehn, Strandebarms Kald, og Skibredet hvorunder den nu sorterer, kaldes Strandebarms Skibrede b) hører under bemeldte kald, men Hardangers Provstie og er nu et Skibrede for sig selv. c) Thorsnæs er en Gaard i Jondals Sogn, som for 100 Aar og mere skal have havt adelige Privilegier og Været beboet av Galtunger, hvis Efterkommere endnu boe der paa, men ere nu næsten Bønder. d) mig er ikke dette Navn bekjendt i disse grændser. Maaske det er Kysnæs, hvor det ej er urimeligt at Fartøye har staaet eller blevet bygget e) Aarvik ligger i Ænæs Sogn, men uden for Kysnæs. f) Ænes-Sogn hører under Qvindherrets Kald i Søndhorlehn. Gaard-en Ænæss hvor Kirken staaer hører med det meeste af Kaldet nu under Baroniet Rosendal, der har et eget Birke ting paa Terøen norden for Kartets Grændser; altsaa kan det ved bemte Baronies oprettelse være skildt fra Waraldsøe Skibrede, som det for ganske bequemt kunde sortere under, g) er mig et ganske ubekjendt navn, skjønt jeg just ej heller er synderlig bekjendt i denne Egn endnu. 1 Tilføyd av Schnabel ovenfor teksten: 25 iunii og 1299. Men jfr. Hamre på nevnte sted om dateringen. tilbake - -
14121388 febr 2 Oslo
Valgbrev utst av Vinald [Henriksson], erkebiskop i Nidaros, Øystein av Oslo, Olav av Stavanger, Sigurd av Hamar, Henrik av Grønland, biskoper, prost ved Mariakirken i Oslo og rikets kansler i Norge Henrik Henriksson, Ulv Holmgeirsson, Ulv Jonsson, riddere, Håkon Jonsson, Gaute Eiriksson, Jon Marteinsson, Alv Haraldsson, Benedikt Nikulasson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Håkon [Munansson] Stumpe, Peter Nikulasson, Nikulas Galle, Finn Gyrdsson, Gudbrand Erlingsson, Torald Sigurdsson, Herleik Åsulvsson, Magnus Stoltekarl, Håkon Topp, Jakob (Jappe) Fastulvsson og Svale Ottesson: De har på egne og Norges rikes vegne enstemmig valgt dronning Margreta, kong Håkons hustru og mor til kong Olav som nylig døde, til mektig frue og rett husbond og til å stå for og råde over hele riket i Norge alle sine levedager. Hver enkelt av dem skal hjelpe og styrke henne, og de har lovt og svoret hennes troskap. Alle samtykket i at ingen skulle ha flere huskarer og setesveiner enn lovboka og hirdskråen vitner. Likeledes samtykket de i at allmuen i hele Norge skal betale allmenning i ett år på grunn av rikets nødvendige tarv. De svor på egne og andres vegne den troskap som de skylder rikets rette høvding, mens hun svor å holde lov og landets rett i sine levedager. Folk tilrådes å avlegge samme troskapsed mot henne og hennes ombudsmenn slik de skylder rikets rette høvding etter lovene og landets gamle sedvane, og det så mye mer som hun har påbudt alle sysselmenn og deres ombudsmenn å holde og styrke lov og landets rett. Beseglet av utst.
Orig (perg): NRA.
Trykt: DN I11 nr 477; RydbergTraktater 1I s 645?647; NGL 2rk I nr 1; NoMiddalddok nr 97 (m/overs); DD 4rk 111 nr 335; NoDipl nr 16.
Reg: RegDan nr 2804.
1528138[9 febr 16-juni 29][Helsingborg?]
Brev om arvefølge og kongehylling fra [det norske riksråd] Vinald [Henriksson], erkebiskop i Nidaros, Henrik Sinclair, jarl av Orknøyene og biskopene Jakob i Bergen, Øystein i Oslo, Olav i Stavanger, og væpnerne Håkon Jonsson, Otte Rømer, Erlend Filippusson, Gaute Eiriksson, Benedikt Nikulasson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Nikulas Galle, Peter Nikulasson, Finn Gyrdsson, Torald Sigurdsson, Gudbrand Erlingsson, Herleik Åsulvsson og Svale [Ottesson] Rømer: Etter omhyggelig gransking av lovbøkene i Norge har de funnet at herr Erik, Norges konge, hertug Vartislav av Pommerns sønn, er rett arving til å være konge i Norges rike og til å besitte det med samme rett som kongene før ham. Når han dør, skal hans sønn arve Norges rike, eller kongens bror dersom hans sønn ikke lever, eller hans farbror dersom sønn eller bror ikke finnes. Er ingen av disse i live, arver nærmeste frende etter kong Erik og hans slekt riket og skal beholde det innen sin ætt. Dette stadfestes og vedtas av utst på egne og hele Norges rikes vegne. Videre antar og godtar de kong Erik og hans arvinger som rette konger over Norge. De skal følge hverandre, den ene etter den andre, uten at tidligere rett eller lov skal være til hinder for dette.
Beseglet av utst.
Orig (lat perg): NRA.
Trykt: NGL 2rk I nr 8b; DN III nr 484 (feildatert, uten dag 1389); RydbergTraktater II s 652?54; Hvitfeld IV s 54?55; DD 4rk IV nr 52B.
Reg: RegDan nr 2826 = nr *3303.
15291389 [febr 16-juni 29] [Helsingborg?]
Brev om arvefølge fra [det norske riksråd] Vinald, erkebiskop i Nidaros, Henrik Sinclair, jarl av Orknøyene, Jakob, biskop i Bergen, Øystein, biskop i Oslo, Olav biskop i Stavanger, herr Malise Sperra, ridder, Håkon Jonsson, Otte Rømer, Erlend Filippusson, Gaute Eiriksson, Benedikt Nikulasson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Nikulas Galle, Peter Nikulasson, Finn Gyrdsson, Torald Sigurdsson, Gudbrand Erlingsson, Herleik Åsulvsson og Svale [Ottesson] Rømer: Etter omhyggelig gransking av lovbøkene i Norge har de funnet at kong Erik, hertug Vartislavs sønn av Pommern, er rett arving til å være konge i Norge og bør besitte det med all rett som kongene før ham har hatt. Når han dør, bør hans sønn arve Norges rike, eller hans bror dersom sønn ikke er til. Om sønn eller bror mangler, følger farbroren. Mangler alle disse, arver nærmeste frende etter kong Erik og hans slekt. Dette stadfestes av utstederne på egne og Norges rikes vegne, og de antar kong Erik og hans arvinger til sin og Norges rikes konge og rette herre. Dronning Margreta skal nyte sin rett i Norges rike ukrenket og beholde sin morgengave i Norge, som er Båhus og alt som ligger dertil, slik hennes brev lyder [nr 1524]. Hennes testament [1525] skal holdes, og hun skal råde over hele Norges rike, slott, festninger og land, til? og avsette fogder og sysselmenn og føye over riket etter sin vilje og uten regnskap fram til kong Erik eller hans rette arvinger kommer til lovlig alder. Beseglet av utst.
Orig (perg): DRA.
Trykt: DN XVIII nr 34 (feildatert 1389 [slutten av juni?]; Suhm XIV s 235ff; RydbergTraktater II s 650ff; NGL 2rk I nr 8a; NoMiddaldok nr 99 (m/overs); Hvitfeld IV s 78ff; DD 4rk IV nr 52A.
Reg: RegDan nr 2838 = nr *3304. Kommentar fra Vigerust “Jeg har arbeidet mere med Toralde Sigurdssons slekt og har planer om å publisere dette, med heraldiske bilder, i et tilleggshefte om Aspa-ættene. Dessverre har avslutningen av dette arbeidet latt vente på seg (men det kommer). Jeg mener å kunne begrunne av slekten er etterkommer til baronætten Drottning i Båhuslen.” sier Tore H Vigerust, Enerhaugen ( http://www.vigerust.net/ )
Væpner og riksråd. Han var med på unionsmøtet i Kalmar 1397, og ble slått til ridder der
Om den gamle lendmannsætten på Ænes, Hatteberg og Mel Kvinnherad Hardanger er det skrevet ganske meget. I litteratt ren er denne ætten som regel kalt Galtung også for de ledd sot er eldre enn Laurits og Johan Galtung som i 1648 og 1650 fik stadfestet sitt adelskap på nytt. I Morten Hansens "Norsk Slektsbøker" er nevnt det viktigste som er publisert i de sener år. Det første grunnleggende arbeid er uten tvil Henning Sollieds artikkel "Ænes'ætten og Galtung'erne". Her klarte ha på grunnlag av segl og eiendomsforhold å vise at ridderen og riksråden hr. Gaute Eriksson måtte tilhøre den gamle stormanr sætt i Hardanger.
I 1949 kom så Lars Hamres dyptpløyende og solide artikkel "Til soga om ættene på Sandvin og Torsnes på 1300?1400 talet". Hamre kunne her på grunnlag av delvis nytt kildemateriale påvise at middelalderætten på Torsnes i Jondal i Hardanger var en særskilt ætt, ikke som man tidligere hadde ment, e gren av den gamle lendmannsætt på Ænes, Hatteberg og Mel. Sollied hadde gått ut fra at Sigurd på Ænes var identisk me fehirden i Tunsberg og Bergen, Sigurd Gautsson. Hamre kunne imidlertid vise at Sigurd på Ænes het Sigurd Guttormsson, Hamre var derimot enig med Sollied i at Sigurd Galte er søn av baronen hr. Gaut unge Gautsson, og han fant det også sannsynlig at fehirden Sigurd Gautsson og Sigurd Galte Gautsson er identiske personer.
I tidsrummet 1322?1341 er Sigurd Galte Gautsson flere ganger nevnt i diplomer fra Hardanger. Men han var aldri som Hamre har pekt på knyttet til noen bestemt geografis lokalitet. Dette tror jeg har sin forklaring i at Sigurd Gautssona virkelige hjemsted var Øst?Norge, mest sannsynlig Vestfold.
Vi vet at Ænes?slekten ? jeg velger å bruke denne benevnelse fra tidligere var knyttet til østnorske distrikter, her også medregnet det senere Båhuslen. Når således Tjølling kirke i 1401 hadde et krav på det betydelige beløp 16 mark forn i arven etter Sigurd Gautsson, skulle dette tyde på en sterk tilknytning til Vestfold. Det samme kan nok også hans tjeneste som fehirde i Tunsberg tyde på. Han har utvilsomt tilhørt den gruppe av tidens stormenn som hadde sine økonomiske interesser knyttet både til by og land, var både forretningsmann og jordeier. Som tilhørende den mektige Ænes-ætt har Sigurd Gautsson uten tvil også eid eiendommer i Hardanger. Det kunne derfor også være nærliggende for ham å fungere som fehirde i Bergen.
Det er akkurat denne kombinasjonen, eiendomsbesitter i Vestfold og eiendomsbesitter i Hardanger, som kanskje gjør det mulig å kaste nytt lys over et hittil uløst problem i norsk middelaldergenealogi : fra hvilken slekt stammet hr. Toralde Sigurdsson, ridder og en av de norske riksråder som i 1397 var med på unionsmøtet i Kalmar? Blant hans sønnesønner var erkebiskop Olav Trondsson og Aspa?slektens mektige overhode Ivar Trondsson.
I et brev fra 1397 kaller utstederen Magnus Assursson seg "konongs og Poraldz wmbodzman j Hardangre". Denne benevnelsen viser tydelig at Hardanger på dette tidspunkt må ha vært et avgiftslen eller et "kvitt og fritt" len. Som et av de mindre len var sikkert Hardanger overlatt til innehaveren av et større len. Som den mest sannsynlige innehaver er det nærliggende å tenke seg hr. Gaute Eriksson. Vi vet at han hadde brev på flere sysler eller len, blant disse er nevnt Nordmøre. I Hardanger eide han flere eiendommer, og det ville være naturlig om akkurat dette len hørte til dem han hadde brev på. Magnus Assursson betegnet seg jo også som Toraldes ombudsmann. Utgiverne av diplomatariet har kalt ham hr. Toralde. P.A. Munch har ansett ham "formodentlig" å være hr. Toralde Sigurdsson. Jeg tror det er mest rimelig at Munch har rett i sin antagelse.
Magnus Assursson har altså ved siden av å fungere som kongens ombudsmann i Gaute Erikssons tjeneste, også vært privat ombudsmann for Toralde Sigurdsson. Da reiser spørsmålet seg: hvilke interesser kunne hr. Toralde ha å ivareta i Hardanger? Han må ha hatt eiendommer der, og disse er ? som jeg skal komme tilbake til senere ? høyst sannsynlig av det s.k. Ænesgods. Dette skulle tyde på et slektskap mellom hr. Toralde og hr. Gaute Eriksson. Hr. Gautes tilknytning til Ænes?ætten burde være klarlagt ved Henning Sollieds tidligere nevnte artikkel. Men Sollied har neppe rett når han antar at Erik "Galten" er en sønn av Sigurd Gautsson. Jeg er kommet til at Erik "Galtung" heller var en bror av Sigurd Gautsson og da altså en sønn av hr. Gaute Gautsson på Hatteberg. Slektskapet mellom Gaute Eriksson og Toralde Sigurdsson skulle da bestå i at de to er fettere: hr. Gaute sønn av Erik "Galtung" Gautsson og hr. Toralde sønn av fehirden Sigurd Gautsson.
Det er mulig at man ut fra en anførsel i biskop Øysteins jordebok kan slutte at det har vært et slektskapsforhold mellom hr. Gaute og hr. Toralde. Om gården Våle i Våle sogn i Vestfold heter det således at hr. Gaute Eriksson hadde gitt 4 øresbol, fru Ingeborg 2 øresbol og hr. Toralde 2 øresbol. Dessuten var i samme gård 1/2 laups land gitt av Aslak Steinarsson (biskop Øysteins far) og 1/2 laup av Hallvard på Bakkar.
Den fru Ingeborg som er nevnt her, kan identifiseres som den Ingeborg Sigurdsdatter som først var gift med hr. Lodro Eyvindsson og senere med hr. Nikolas Svensson Galle (Gamal Galle). Fru Ingeborg må være død før 1399, for høsten dette år begynte biskop Øystein en visitasreise i Ranrike og Elvesyssel prostedømme. Det er da anført i jordeboken at Hogdals kirke hadde en del tilgodehavender i arven etter fru Ingeborg.
Litt senere har det oppstått et tvistemål mellom Toralde Sigurdsson og Hovedøy kloster. Fru Ingeborg hadde nemlig i 1385 i sitt testamente bestemt at 5 markebol i Hjelmstad i Skee sogn skulle gå til Hovedøy kloster. Disse 5 mb hadde fru Ingeborg overtatt etter sin mann hr. Lodin Eyvindsson, som i 1369 hadde fått dem som gave av kong Håkon. Om vi her har å gjøre med en gave i ordets egentlige forstand eller en form for forlening, er umulig å avgjøre bare på grunnlag av den kortfattede notis i Akershusregisteret. Oscar Albert Johnsen har i sitt verk "Bohuslens Eiendomsforhold" kommet inn på dette. Han mener at hr. Toralde "formodentlig" har vært den nærmeste odelsberettigede til disse 5 mb (gården Hjelmstad var i alt på 8 mb). Jeg tror neppe det her kan være tale om et odelskrav, men heller spørsmål om et vanlig arvekrav. Fru Ingeborg ser ikke ut for å ha etterlatt seg livsarvinger, og da er det at hr. Toralde som hennes bror har gjort sitt krav gjeldende på Hjelmstad.
Tvistemålet mellom hr. Toralde og Hovedøy kloster ble avgjort slik at klosteret skulle beholde de 5 mb og hr. Toralde skulle ha løsøret. Samme år (1401) nevner Akershusregisteret at klosteret har kjøpt de 5 mb i Hjelmstad. "Løsøret" fra forliksdokumentet må utvilsomt tolkes slik at klosteret har vedgått at hr. Toralde hadde rett i sitt krav, og at klosteret var villig til å innløse de 5 mb mot betaling.
Etter det jeg har vært inne på her, tror jeg det er fullt berettiget åtrekke den slutning at hr. Toralde Sigurdsson og fru Ingeborg Sigurdsdatter har vært søsken. Det ville da være rimelig om de 2 øresbol hver av dem gav til Våle kirke, var arvegods. Hr. Gaute Erikssons gave på 4 øresbol kan også meget vel ha stammet fra arv. Når man så også finner at Skånøre?ættens overhode, Aslak Steinarsson, har eid i samme gard, kan dette tyde på slektskapsforbindelse mellom noen av tidens fremste Vestfoldslekter.
Hr. Gaute Eriksson hørte så avgjort til blant Norges mektigste menn i siste halvdel av 1300?tallet. Allerede 1367 hadde han Oslo syssel, medlem av riksrådet 1369, senere fehirde i Tunsberg og sysselmann i Skien. Han eide omfattende eiendommer både i Norge og i Sverige, og han var i stand til å låne konge, kirke og privatpersoner store beløp. Hans fremstående stilling kan vel også skyldes ? slik Henning Sollied har pekt på hans to ekteskap og svogerskapet til Sveriges og Norges fremste menn.
Noen tilsvarende posisjon har Toralde Sigurdsson ikke hatt, selv om han nok ble medlem av riksrådet og ridder fra 1397. De to fettere må vel antas å ha vært omtrent jevngamle, født i 1330?årene engang. Når vi ikke hører noe om hr. Toralde før i 1388, kan dette tenkes å ha sammenheng med at hans ekteskap ? eller mangel på ekteskap ? ikke har skaffet ham noen fremstående posisjon. Før det standsmessige ekteskap med fru Adalis Erlingsdatter har han vært gift med ? eller bare levd sammen med ? en Ragnhild. I den tidligere nevnte notis om hr. Toraldes gave av de 2 öb til Våle kirke heter det nemlig at de var gitt til sjelemesse for "Roars Roarssunar ok Ragnhildo kono sinni." Det er intet som tyder på at denne Ragnhild har tilhørt noen særlig fremstående nett. Jeg tror nemlig det ikke er urimelig å anta at hun er identisk med den Ragnhild Trondsdatter som er nevnt i et diplom fra Romerike 1354. Her kunngjorde Ivar og Tove Trondssønner med sin søster Ragnhilds samtykke salg av Hornås i Løken sogn, Romerike. Er min antagelse her riktig, kan Trond Toraldesson ha fått fornavnet etter sin morfar. Det kan også nevnes at navnet Ivar er brukt i den senere Aspa?slekt.
Den forholdsvis beskjedne posisjon Trond Toraldesson har innehatt sammenlignet med sin halvsøster hustru Kristina Toraldesdatter, kan være betinget av at han har vært ansett for "uekte" født. Hustrul Kristina har derfor vært hovedarvingen, muligens enearving, etter hr. Toralde og fru Adalis, og det er av disse eiendommer hun senere så seg nødt til "for stora skuld og gield" å selge til sin brorsønn, erkebiskop Olav Trondsson.
Akkurat det forholdet som her er påpekt, hustru Kristina som hovedarving (eller enearving) etter sine foreldre, kan muligens bidra til å gjøre det sannsynlig at P.A. Munch hadde rett i sin antagelse at Magnus Assursson også hadde funksjon som Toralde Sigurdssons ombudsmann i Hardanger.
I Aslak Bolts fortegnelse over ekebispesetets jordegods er det nevnt at en halvpart av Ænes med tilliggende rettigheter var kjøpt av hustru Brynhild Josefsdatter, den andre halvparten var kjøpt av Holte Jonsson. P.A. Munch tenkte seg at denne notis kanskje kunne forståes slik at Brynhild Josefsdatter hadde vært gift med Jon Holtesson, far av Holte Jonsson. Yngvar Nielsen mente også at det måtte være en eller annen slektskapsforbindelse mellom hustru Brynhild og Holte Jonsson. Både Munch og Yngvar Nielsen har gått ut fra at de to halvdelene av Ænes var solgt samtidig. Men dette behøver slett ikke å ha vært tilfelle, heller ikke at fru Brynhild (død 1394) har vært gift med en fra stormannsætten fra Holter i Nes.
Det er derimot mest sannsynlig at den halvdel i Ænes Holte Jonsson solgte, var Kristina Toraldesdatters arv. Holte Jonsson var nemlig slett ikke gift med en Arnbjørg, slik Gerhard Munthe påstod ,29 og som siden er blitt gjentatt av andre. Denne misforståelse kommer av en ren feillesning av et diplom fra 1437. Her står det imidlertid helt tydelig og klart at Arnbjørg Tor . . .datter var gift med Amund Niclisson. I samme diplom står det ellers tydelig at Holte Jonsson var fru Adalis Erlingsdatters versønn. Det burde etter dette være helt klart at han var gift med hr. Toraldes og fru Adalis eneste kjente datter, Kristina Toraldesdatter.
Salget av Enes kjennes bare fra notisen i Aslak Bolts jordebok, noe salgsdokument har vi ikke. Jeg synes likevel det er rimelig å anta at Holte Jonsson har opptrådt på vegne av sin hustru og med hennes samtykke, og at det er hennes farsarv det er tale om. Det finnes ingen antydning om at noen del av Ænes har inngått blant fru Adalis Erlingsdatters eiendommer eller har tilhørt Kristina Toraldesdatters første ektemann Sven Arnesson.
Henning Sollied viste i sin tidligere omtalte artikkel at hr. Gaute Eriksson måtte tilhøre Ænes?ætten. Både segl og eiendomsforhold tydet på dette . Når det gjelder hr. Toralde, kan ikke hans segl med liljen under to sidestillede kroner hjelpe oss å finne noen tilknytning til andre av samtidens stormannsætter ? samtidig som hans segl ikke utelukker noen mulighet. Som Christopher M. Munthe har redegjort for, hendte det nemlig at far og sønn og brødre seg imellom kunne bruke forskjellig våpen, ja, en og samme mann kunne forandre våpen. Hvilke motiver som kan ha ligget til grunn for en våpenforandring, er det selvsagt umulig å vite noe sikkert om. Munthe kan ha rett da han pekte på at det kan ha vært et ønske om å "vitterliggjøre" seg som kongeætling eller å vise at man stammet fra en særlig mektig og ansett mann.
Blant de bevarte segl fra diplomer fra før 1400 er det kun Toralde Sigurdsson som har brukt seglet med liljen og de to kroner. Ellers er det bare kjent fra en gravstein i Nidarosdomen over den fra Håkon Håkonssons saga kjente lendmann Pål Sure, som antagelig var hjemmehørende i Trøndelag. Hr. Audun Vigleiksson, gift med Pål Sures datter Ingeborg, førte et lignende våpen, men hadde bare en krone over liljen. Selv om det foreliggende kildemateriale ikke kan peke på et mulig slektskap mellom hr. Toralde og Pål Sure, kan man selvsagt ikke utelukke en slik forbindelse. Personlig er jeg mest tilbøyelig til å sette hr. Toraldes bruk av sitt "fine" våpen inn i en annen sammenheng. Kan det være mulig at vi her står overfor en av tidens stormenn som gjerne ville "fornye sin mynt"?
Det kan pekes på en del forhold som kunne ha gjort noe slikt naturlig for ham. Etter at hans "kone" Ragnhild var død, inngikk han et standsmessig ekteskap med fru Adalis, fikk sete i riksrådet og er således blitt regnet med blant de mest fornemme i landet. Han kan nå ganske enkelt ha følt et behov for et standsmessig våpen for åmarkere sin nye posisjon. Er det mulig at hr. Toralde med de to kroner i sitt våpen har villet vise til en slektskapsforbindelse med det gamle kongehus? Når det i den senere Aspaslekt har levd en tradisjon om en avstamning fra Olav Tryggvason, kan det tenkes at tradisjonen nettopp går tilbake til hr. Toraldes "fine" våpen.
I Danmarks Adels Aarbog blir Toralde Sigurdsson kalt hr. Toralde Sigurdsen Kane og antatt å være sønnesønn av fehirden Gunnar (Hvit) Toraldesson. Adelsårboken har nok her bygget på antagelser som tidligere var fremsatt av Gerhard Munthe, P.A. Munch og Yngvar Nielsen . Selv om det er utelukket slik jeg bedømmer det at hr. Toralde agnatisk har tilhørt Kaneætten, kan det derimot være mulig at han har hatt en kognatisk tilknytning. Om det isolert sett ikke har noen bevisverdi, kan nok den utbredte bruk av navnet Toralde i Kaneætten indikere en forbindelse. I tilfelle er jeg mest tilbøyelig til å anta at fehirde Sigurd Gautsson har vært gift med en søster av fehirde Gunnar Hvit Toraldesson (Kane).
I biskop Øysteins jordebok er nevnt en hittil uidentifisert hustru Elin, som kunne tenkes å være Gunnar Toraldessons søster og mulige mor til Toralde Sigurdsson. Jeg anser det nemlig for ikke helt usannsynlig at jordebokens opplysning om hustru Elins gave av noen jorder til Borre kirke , kan settes i forbindelse med en gave av noen jorder til kirken i Tjølling. Det er verdt å merke seg at det begge steder er tale om jorder og enger, ikke som vanlig ellers om gårder og gårdparter med en angitt verdi, f.eks. i øresbol eller markebol. Vi står her overfor en helt uvanlig form for gave til kirken, nemlig ikke en gave med full eiendomsrett, men kun en overdragelse av bruksrett. Dette er de to eneste tilfellene jeg har støtt på i det foreliggende kildemateriale fra denne tid. Jeg antar derfor at gavene til kirkene i Borre og Tjølling er deler av en og samme donasjon fra en og samme person. Vi vet at hr. Toralde i en del år før sin død disponerte over jordene i Tjølling, Hjelmsengene som de ble kalt, og har hatt leilendinger på dem. De stedlige geistlige har så protestert mot dette og brakt saken inn for biskop Øystein. Det ser ut for at biskopen har innsett at kirkens krav ikke uten videre var juridisk holdbart. Han bestemte nemlig at fru Adalis foreløpig skulle få beholde Hjelmsengene, men til høsten samme år eller til neste vinter måtte hun enten bevise sin rett til jordene eller la kirken overta dem.
Det tidligere nevnte tvistemålet mellom hr. Toralde og klosteret på Hovedøya om Hjelmstad i Skee, viser at han også tidligere har hatt sin egen juridiske vurdering av en sak og at han ikke var redd for å sette sin tolkning opp mot geistlighetens. Han kan ha blitt eier av Hjelmsengene ved arv, og har så ment at han var i sin fulle juridiske rett når han tolket det slik at eiendomsrett også måtte innebære en bruksrett. En tidligere gave var således på en måte tidsavgrenset. Ved hans egen overtagelse av eiendomsretten ble gaven faktisk ikke lenger gyldig.
Vi vet ikke om fru Adalis har forsøkt å legge fram bevis eller om hun har latt kirken uten videre overta Hjelmsengene. I denne sammenheng er dette for så vidt av mindre interesse.
Det som jeg i det foregående har vært inne på, er selvsagt ikke uten videre noe bevis for et slektskap mellom hustru Elin og hr. Toralde. Det er kun ment som en antydning av at det kan ha vært slik. Det kan i denne sammenheng også pekes på at navnet Elin var et typisk Kane?navn, og det var også benyttet i Aspa?slekten
Med denne artikkelen håper jeg det har lykkes å utvide vårt kjennskap til en av norsk middelalders minst kjente stormenn, hr. Toralde Sigurdsson. Det kan ikke her ? like lite som når det gjelder norsk middealdergenealogi i sin alminnelighet ? bli lagt fram vitenskapelig sett ugjendrivelige bevis. Jeg skulle likevel tro at denne artikkel har vist at det er sannsynlig at hr. Toralde har tilhørt Ænesslekten og at hans far var fehirden Sigurd Gautsson. Videre har jeg funnet det rimelig å anta at Toralde Sigurdsson og Gaute Eriksson var fettere. Det er også pekt på den mulighet at hr. Toralde kognatisk har tilhørt Kane?ætten.
Kilder: Magnus Mardal i Norsk Slektshistorisk Tidsskrift, bind XXIX hefte III 1984. Diplomer
b.XX s.192 Sammendrag: 6 lagrettemenn vitner at deres fedre og de eldste menn i Varaldsøy skiprede og Jondals sokn sa de ikke hadde hørt annet enn at Torsnes-folket i 7 ledd, som navngis, hadde eid Knarravikskogen i Ænes sokn og Varaldsøy skiprede i Sunnhordland ut til Årsandsgil og inn til Årvik mellom fjell og fjære som rett odel. Jfr. nr. 259. Kilde: Avskrift av M. Schnabel i Langebeks Diplomatarium i Rigsarkivet, København. Bokstavene med parentes i teksten står hos Schnabel og korre-sponderer med merknader av ham.
Trykt ved Lars Hamre i Norsk slektshistorisk tidsskrift XII (Oslo 1950) s. 112-113. Nummer: 249.
Dato: 18. april 1409.1 Sted: Talgje2 (i Ry-fylke).
Brevtekst (fra den trykte utgaven):Ollum monnum þeim sem þetta bref sæa ædr høyra sender Vikingge Eirixsson Aslaker Þorkelsson Ketill Ellendsson Vikinghr Gudleixsson Gunnar Askelzson oc
Þorer Siughurdass(on) loghrets-men
Qv. Gs. oc sina. Kunnight giærande, at mer vitom þet fyre sannedom sem fader3 vare soghdo oos oc sa þer elstomen sem boo4 i Waraldhs ey (a) skipreide (a) oc ionadallz (b) sonk (forte sokn)5 oc enkie annat getit hørdo, en þat at Þossnezss (c) menn eigha oc attu hafua huar efter annat sæm her nemnizst Vikingher audghe oc ingha dottar hanzss, Gudhþormar Kalfzsson son hennar oc siughurdr Gudþormzsson Gudþormer siugurdarzsson, siughurdar gudþormzsson barder oc Gudþormer siughurda syner Knarravika (d) skogh ut aath Aasanda giil oc in at Aarvikar (e) meghin aa mellom fialzss oc fioro æuerdeligha eighnar hver efter annan sem fyr segher. hafuom mer fyrnemdh loghretsmen alldre høyrt getit ædur-
b.XX s.193 nemt at Þossnæss menn gafuo guldo ædur saldho nokrom manne, nema erft hver efter annan som ret odaall fyr saghdan skogh Knarravik som ligger i ænessoukn (f) oc varaldz ey skipreido a sundhordolanda. Ok til sanzs vitnissburdar her um setto mer var insighli fyre þetta bref er gort var i gauta tolgo6 (g) a þorsdaghæn fyrsta af sumre a xx are rikis vars vyrdulæghz herra herra eirix mædh gudhz naadh norex konnonghes. a) Øen ligger i Sondhorlehn, Strandebarms Kald, og Skibredet hvorunder den nu sorterer, kaldes Strandebarms Skibrede b) hører under bemeldte kald, men Hardangers Provstie og er nu et Skibrede for sig selv. c) Thorsnæs er en Gaard i Jondals Sogn, som for 100 Aar og mere skal have havt adelige Privilegier og Været beboet av Galtunger, hvis Efterkommere endnu boe der paa, men ere nu næsten Bønder. d) mig er ikke dette Navn bekjendt i disse grændser. Maaske det er Kysnæs, hvor det ej er urimeligt at Fartøye har staaet eller blevet bygget e) Aarvik ligger i Ænæs Sogn, men uden for Kysnæs. f) Ænes-Sogn hører under Qvindherrets Kald i Søndhorlehn. Gaard-en Ænæss hvor Kirken staaer hører med det meeste af Kaldet nu under Baroniet Rosendal, der har et eget Birke ting paa Terøen norden for Kartets Grændser; altsaa kan det ved bemte Baronies oprettelse være skildt fra Waraldsøe Skibrede, som det for ganske bequemt kunde sortere under, g) er mig et ganske ubekjendt navn, skjønt jeg just ej heller er synderlig bekjendt i denne Egn endnu. 1 Tilføyd av Schnabel ovenfor teksten: 25 iunii og 1299. Men jfr. Hamre på nevnte sted om dateringen. tilbake - -
14121388 febr 2 Oslo
Valgbrev utst av Vinald [Henriksson], erkebiskop i Nidaros, Øystein av Oslo, Olav av Stavanger, Sigurd av Hamar, Henrik av Grønland, biskoper, prost ved Mariakirken i Oslo og rikets kansler i Norge Henrik Henriksson, Ulv Holmgeirsson, Ulv Jonsson, riddere, Håkon Jonsson, Gaute Eiriksson, Jon Marteinsson, Alv Haraldsson, Benedikt Nikulasson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Håkon [Munansson] Stumpe, Peter Nikulasson, Nikulas Galle, Finn Gyrdsson, Gudbrand Erlingsson, Torald Sigurdsson, Herleik Åsulvsson, Magnus Stoltekarl, Håkon Topp, Jakob (Jappe) Fastulvsson og Svale Ottesson: De har på egne og Norges rikes vegne enstemmig valgt dronning Margreta, kong Håkons hustru og mor til kong Olav som nylig døde, til mektig frue og rett husbond og til å stå for og råde over hele riket i Norge alle sine levedager. Hver enkelt av dem skal hjelpe og styrke henne, og de har lovt og svoret hennes troskap. Alle samtykket i at ingen skulle ha flere huskarer og setesveiner enn lovboka og hirdskråen vitner. Likeledes samtykket de i at allmuen i hele Norge skal betale allmenning i ett år på grunn av rikets nødvendige tarv. De svor på egne og andres vegne den troskap som de skylder rikets rette høvding, mens hun svor å holde lov og landets rett i sine levedager. Folk tilrådes å avlegge samme troskapsed mot henne og hennes ombudsmenn slik de skylder rikets rette høvding etter lovene og landets gamle sedvane, og det så mye mer som hun har påbudt alle sysselmenn og deres ombudsmenn å holde og styrke lov og landets rett. Beseglet av utst.
Orig (perg): NRA.
Trykt: DN I11 nr 477; RydbergTraktater 1I s 645?647; NGL 2rk I nr 1; NoMiddalddok nr 97 (m/overs); DD 4rk 111 nr 335; NoDipl nr 16.
Reg: RegDan nr 2804.
1528138[9 febr 16-juni 29][Helsingborg?]
Brev om arvefølge og kongehylling fra [det norske riksråd] Vinald [Henriksson], erkebiskop i Nidaros, Henrik Sinclair, jarl av Orknøyene og biskopene Jakob i Bergen, Øystein i Oslo, Olav i Stavanger, og væpnerne Håkon Jonsson, Otte Rømer, Erlend Filippusson, Gaute Eiriksson, Benedikt Nikulasson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Nikulas Galle, Peter Nikulasson, Finn Gyrdsson, Torald Sigurdsson, Gudbrand Erlingsson, Herleik Åsulvsson og Svale [Ottesson] Rømer: Etter omhyggelig gransking av lovbøkene i Norge har de funnet at herr Erik, Norges konge, hertug Vartislav av Pommerns sønn, er rett arving til å være konge i Norges rike og til å besitte det med samme rett som kongene før ham. Når han dør, skal hans sønn arve Norges rike, eller kongens bror dersom hans sønn ikke lever, eller hans farbror dersom sønn eller bror ikke finnes. Er ingen av disse i live, arver nærmeste frende etter kong Erik og hans slekt riket og skal beholde det innen sin ætt. Dette stadfestes og vedtas av utst på egne og hele Norges rikes vegne. Videre antar og godtar de kong Erik og hans arvinger som rette konger over Norge. De skal følge hverandre, den ene etter den andre, uten at tidligere rett eller lov skal være til hinder for dette.
Beseglet av utst.
Orig (lat perg): NRA.
Trykt: NGL 2rk I nr 8b; DN III nr 484 (feildatert, uten dag 1389); RydbergTraktater II s 652?54; Hvitfeld IV s 54?55; DD 4rk IV nr 52B.
Reg: RegDan nr 2826 = nr *3303.
15291389 [febr 16-juni 29] [Helsingborg?]
Brev om arvefølge fra [det norske riksråd] Vinald, erkebiskop i Nidaros, Henrik Sinclair, jarl av Orknøyene, Jakob, biskop i Bergen, Øystein, biskop i Oslo, Olav biskop i Stavanger, herr Malise Sperra, ridder, Håkon Jonsson, Otte Rømer, Erlend Filippusson, Gaute Eiriksson, Benedikt Nikulasson, Ogmund Bolt, Jon Darre, Nikulas Galle, Peter Nikulasson, Finn Gyrdsson, Torald Sigurdsson, Gudbrand Erlingsson, Herleik Åsulvsson og Svale [Ottesson] Rømer: Etter omhyggelig gransking av lovbøkene i Norge har de funnet at kong Erik, hertug Vartislavs sønn av Pommern, er rett arving til å være konge i Norge og bør besitte det med all rett som kongene før ham har hatt. Når han dør, bør hans sønn arve Norges rike, eller hans bror dersom sønn ikke er til. Om sønn eller bror mangler, følger farbroren. Mangler alle disse, arver nærmeste frende etter kong Erik og hans slekt. Dette stadfestes av utstederne på egne og Norges rikes vegne, og de antar kong Erik og hans arvinger til sin og Norges rikes konge og rette herre. Dronning Margreta skal nyte sin rett i Norges rike ukrenket og beholde sin morgengave i Norge, som er Båhus og alt som ligger dertil, slik hennes brev lyder [nr 1524]. Hennes testament [1525] skal holdes, og hun skal råde over hele Norges rike, slott, festninger og land, til? og avsette fogder og sysselmenn og føye over riket etter sin vilje og uten regnskap fram til kong Erik eller hans rette arvinger kommer til lovlig alder. Beseglet av utst.
Orig (perg): DRA.
Trykt: DN XVIII nr 34 (feildatert 1389 [slutten av juni?]; Suhm XIV s 235ff; RydbergTraktater II s 650ff; NGL 2rk I nr 8a; NoMiddaldok nr 99 (m/overs); Hvitfeld IV s 78ff; DD 4rk IV nr 52A.
Reg: RegDan nr 2838 = nr *3304. Kommentar fra Vigerust “Jeg har arbeidet mere med Toralde Sigurdssons slekt og har planer om å publisere dette, med heraldiske bilder, i et tilleggshefte om Aspa-ættene. Dessverre har avslutningen av dette arbeidet latt vente på seg (men det kommer). Jeg mener å kunne begrunne av slekten er etterkommer til baronætten Drottning i Båhuslen.” sier Tore H Vigerust, Enerhaugen ( http://www.vigerust.net/ )
Kilde: Slægtsbog Johan Jacob BRUUN -------------------- Toralde Sigurdsson fører et våbenskjold med en lilje og to små kongekroner, hvilket viser, at slægten i to linjer har kongelig baggrund. Den ene krone er hans egen, den anden hustruen Adelus Erlingsdatters. Kilde: http://kroenike.dk/smoerhatt.html -------------------- Alias/ AKA: Smørhatt Hvit-Aspa
“Jeg har arbeidet mere med Toralde Sigurdssons slekt og har planer om å publisere dette, med heraldiske bilder, i et tilleggshefte om Aspa-ættene. Dessverre har avslutningen av dette arbeidet latt vente på seg (men det kommer). Jeg mener å kunne begrunne av slekten er etterkommer til baronætten Drottning i Båhuslen.” sier Tore H Vigerust, Enerhaugen ( http://www.vigerust.net/ )
Toralde Sigurdsson hadde tilnavnet Smørhatt. Han regnes som stamfar for Aspa-ætten, men den direkte tilknytninger er ikke helt klar. Det fins også tilknytning til Kane- og Galte-ættene. Han var gift med Adalis Ellingsdotter, mulig et ekteskap til. Smørhatt er ikke et slektsnavn, men et tilnavn kjent fra Toralde og hans datter Smørhetta.
Toralde Sigurdsson er nevnt i en mengde middelalderskrifter fra 1385-1397, men hans opphav er ikke kjent. Det fins flere teorier, se under diskusjoner.
Barn og etterkommere Det eneste helt sikre barn er Kristina Toraldsdotter kalt "Smørhetta", datter av Toralde og Adelus.
Trond Toraldsson (1375-1445) eller eventuelt Trond Ivarsson kan være sønn eller stesønn av Toralde.
Det er også mulig han hadde sønnen Ivar Toraldsson.
Om Kristina Toraldesdatter "Svein Arneson var gift to gange. Navnet på første kona hans er ukjent, men med henne hadde han sønnen Bård Sveinson. Andre kona hans var Kristina Taraldsdotter Kane. Foreldra hennes var ridder og riksråd Tarald Sigurdson Kane, gift med Adalis Ellingsdotter, ho ætta vel helst fra Finneætta på Voss. Kristina Taraldsdotter var søkkrik og ble kalt "Smørhetta" og ho var i alt gift 4 ganger."
Den "ukjente" hr. Toralde Sigurdsson Av Magnus Mardal
Om den gamle lendmannsætten på Ænes, Hatteberg og Mel Kvinnherad Hardanger er det skrevet ganske meget. I litteratt ren er denne ætten som regel kalt Galtung også for de ledd sot er eldre enn Laurits og Johan Galtung som i 1648 og 1650 fik stadfestet sitt adelskap på nytt. I Morten Hansens "Norsk Slektsbøker" er nevnt det viktigste som er publisert i de sener år. Det første grunnleggende arbeid er uten tvil Henning Sollieds artikkel "Ænes'ætten og Galtung'erne". Her klarte ha på grunnlag av segl og eiendomsforhold å vise at ridderen og riksråden hr. Gaute Eriksson måtte tilhøre den gamle stormanr sætt i Hardanger. I 1949 kom så Lars Hamres dyptpløyende og solide artikkel "Til soga om ættene på Sandvin og Torsnes på 1300?1400 talet". Hamre kunne her på grunnlag av delvis nytt kildemateriale påvise at middelalderætten på Torsnes i Jondal i Hardanger var en særskilt ætt, ikke som man tidligere hadde ment, e gren av den gamle lendmannsætt på Ænes, Hatteberg og Mel. Sollied hadde gått ut fra at Sigurd på Ænes var identisk me fehirden i Tunsberg og Bergen, Sigurd Gautsson. Hamre kunne imidlertid vise at Sigurd på Ænes het Sigurd Guttormsson, Hamre var derimot enig med Sollied i at Sigurd Galte er søn av baronen hr. Gaut unge Gautsson, og han fant det også sannsynlig at fehirden Sigurd Gautsson og Sigurd Galte Gautsson er identiske personer. I tidsrummet 1322?1341 er Sigurd Galte Gautsson flere ganger nevnt i diplomer fra Hardanger. Men han var aldri som Hamre har pekt på knyttet til noen bestemt geografis lokalitet. Dette tror jeg har sin forklaring i at Sigurd Gautssona virkelige hjemsted var Øst?Norge, mest sannsynlig Vestfold. Vi vet at Ænes?slekten ? jeg velger å bruke denne benevnelse fra tidligere var knyttet til østnorske distrikter, her også medregnet det senere Båhuslen. Når således Tjølling kirke i 1401 hadde et krav på det betydelige beløp 16 mark forn i arven etter Sigurd Gautsson, skulle dette tyde på en sterk tilknytning til Vestfold. Det samme kan nok også hans tjeneste som fehirde i Tunsberg tyde på. Han har utvilsomt tilhørt den gruppe av tidens stormenn som hadde sine økonomiske interesser knyttet både til by og land, var både forretningsmann og jordeier. Som tilhørende den mektige Ænes-ætt har Sigurd Gautsson uten tvil også eid eiendommer i Hardanger. Det kunne derfor også være nærliggende for ham å fungere som fehirde i Bergen. Det er akkurat denne kombinasjonen, eiendomsbesitter i Vestfold og eiendomsbesitter i Hardanger, som kanskje gjør det mulig å kaste nytt lys over et hittil uløst problem i norsk middelaldergenealogi : fra hvilken slekt stammet hr. Toralde Sigurdsson, ridder og en av de norske riksråder som i 1397 var med på unionsmøtet i Kalmar? Blant hans sønnesønner var erkebiskop Olav Trondsson og Aspa?slektens mektige overhode Ivar Trondsson. I et brev fra 1397 kaller utstederen Magnus Assursson seg "konongs og Poraldz wmbodzman j Hardangre". Denne benevnelsen viser tydelig at Hardanger på dette tidspunkt må ha vært et avgiftslen eller et "kvitt og fritt" len. Som et av de mindre len var sikkert Hardanger overlatt til innehaveren av et større len. Som den mest sannsynlige innehaver er det nærliggende å tenke seg hr. Gaute Eriksson. Vi vet at han hadde brev på flere sysler eller len, blant disse er nevnt Nordmøre. I Hardanger eide han flere eiendommer, og det ville være naturlig om akkurat dette len hørte til dem han hadde brev på. Magnus Assursson betegnet seg jo også som Toraldes ombudsmann. Utgiverne av diplomatariet har kalt ham hr. Toralde. P.A. Munch har ansett ham "formodentlig" å være hr. Toralde Sigurdsson. Jeg tror det er mest rimelig at Munch har rett i sin antagelse. Magnus Assursson har altså ved siden av å fungere som kongens ombudsmann i Gaute Erikssons tjeneste, også vært privat ombudsmann for Toralde Sigurdsson. Da reiser spørsmålet seg: hvilke interesser kunne hr. Toralde ha å ivareta i Hardanger? Han må ha hatt eiendommer der, og disse er ? som jeg skal komme tilbake til senere ? høyst sannsynlig av det s.k. Ænesgods. Dette skulle tyde på et slektskap mellom hr. Toralde og hr. Gaute Eriksson. Hr. Gautes tilknytning til Ænes?ætten burde være klarlagt ved Henning Sollieds tidligere nevnte artikkel. Men Sollied har neppe rett når han antar at Erik "Galten" er en sønn av Sigurd Gautsson. Jeg er kommet til at Erik "Galtung" heller var en bror av Sigurd Gautsson og da altså en sønn av hr. Gaute Gautsson på Hatteberg. Slektskapet mellom Gaute Eriksson og Toralde Sigurdsson skulle da bestå i at de to er fettere: hr. Gaute sønn av Erik "Galtung" Gautsson og hr. Toralde sønn av fehirden Sigurd Gautsson. Det er mulig at man ut fra en anførsel i biskop Øysteins jordebok kan slutte at det har vært et slektskapsforhold mellom hr. Gaute og hr. Toralde. Om gården Våle i Våle sogn i Vestfold heter det således at hr. Gaute Eriksson hadde gitt 4 øresbol, fru Ingeborg 2 øresbol og hr. Toralde 2 øresbol. Dessuten var i samme gård 1/2 laups land gitt av Aslak Steinarsson (biskop Øysteins far) og 1/2 laup av Hallvard på Bakkar. Den fru Ingeborg som er nevnt her, kan identifiseres som den Ingeborg Sigurdsdatter som først var gift med hr. Lodro Eyvindsson og senere med hr. Nikolas Svensson Galle (Gamal Galle). Fru Ingeborg må være død før 1399, for høsten dette år begynte biskop Øystein en visitasreise i Ranrike og Elvesyssel prostedømme. Det er da anført i jordeboken at Hogdals kirke hadde en del tilgodehavender i arven etter fru Ingeborg. Litt senere har det oppstått et tvistemål mellom Toralde Sigurdsson og Hovedøy kloster. Fru Ingeborg hadde nemlig i 1385 i sitt testamente bestemt at 5 markebol i Hjelmstad i Skee sogn skulle gå til Hovedøy kloster. Disse 5 mb hadde fru Ingeborg overtatt etter sin mann hr. Lodin Eyvindsson, som i 1369 hadde fått dem som gave av kong Håkon. Om vi her har å gjøre med en gave i ordets egentlige forstand eller en form for forlening, er umulig å avgjøre bare på grunnlag av den kortfattede notis i Akershusregisteret. Oscar Albert Johnsen har i sitt verk "Bohuslens Eiendomsforhold" kommet inn på dette. Han mener at hr. Toralde "formodentlig" har vært den nærmeste odelsberettigede til disse 5 mb (gården Hjelmstad var i alt på 8 mb). Jeg tror neppe det her kan være tale om et odelskrav, men heller spørsmål om et vanlig arvekrav. Fru Ingeborg ser ikke ut for å ha etterlatt seg livsarvinger, og da er det at hr. Toralde som hennes bror har gjort sitt krav gjeldende på Hjelmstad. Tvistemålet mellom hr. Toralde og Hovedøy kloster ble avgjort slik at klosteret skulle beholde de 5 mb og hr. Toralde skulle ha løsøret. Samme år (1401) nevner Akershusregisteret at klosteret har kjøpt de 5 mb i Hjelmstad. "Løsøret" fra forliksdokumentet må utvilsomt tolkes slik at klosteret har vedgått at hr. Toralde hadde rett i sitt krav, og at klosteret var villig til å innløse de 5 mb mot betaling. Etter det jeg har vært inne på her, tror jeg det er fullt berettiget åtrekke den slutning at hr. Toralde Sigurdsson og fru Ingeborg Sigurdsdatter har vært søsken. Det ville da være rimelig om de 2 øresbol hver av dem gav til Våle kirke, var arvegods. Hr. Gaute Erikssons gave på 4 øresbol kan også meget vel ha stammet fra arv. Når man så også finner at Skånøre?ættens overhode, Aslak Steinarsson, har eid i samme gard, kan dette tyde på slektskapsforbindelse mellom noen av tidens fremste Vestfoldslekter. Hr. Gaute Eriksson hørte så avgjort til blant Norges mektigste menn i siste halvdel av 1300?tallet. Allerede 1367 hadde han Oslo syssel, medlem av riksrådet 1369, senere fehirde i Tunsberg og sysselmann i Skien. Han eide omfattende eiendommer både i Norge og i Sverige, og han var i stand til å låne konge, kirke og privatpersoner store beløp. Hans fremstående stilling kan vel også skyldes ? slik Henning Sollied har pekt på hans to ekteskap og svogerskapet til Sveriges og Norges fremste menn. Noen tilsvarende posisjon har Toralde Sigurdsson ikke hatt, selv om han nok ble medlem av riksrådet og ridder fra 1397. De to fettere må vel antas å ha vært omtrent jevngamle, født i 1330?årene engang. Når vi ikke hører noe om hr. Toralde før i 1388, kan dette tenkes å ha sammenheng med at hans ekteskap ? eller mangel på ekteskap ? ikke har skaffet ham noen fremstående posisjon. Før det standsmessige ekteskap med fru Adalis Erlingsdatter har han vært gift med ? eller bare levd sammen med ? en Ragnhild. I den tidligere nevnte notis om hr. Toraldes gave av de 2 öb til Våle kirke heter det nemlig at de var gitt til sjelemesse for "Roars Roarssunar ok Ragnhildo kono sinni." Det er intet som tyder på at denne Ragnhild har tilhørt noen særlig fremstående nett. Jeg tror nemlig det ikke er urimelig å anta at hun er identisk med den Ragnhild Trondsdatter som er nevnt i et diplom fra Romerike 1354. Her kunngjorde Ivar og Tove Trondssønner med sin søster Ragnhilds samtykke salg av Hornås i Løken sogn, Romerike. Er min antagelse her riktig, kan Trond Toraldesson ha fått fornavnet etter sin morfar. Det kan også nevnes at navnet Ivar er brukt i den senere Aspa?slekt. Den forholdsvis beskjedne posisjon Trond Toraldesson har innehatt sammenlignet med sin halvsøster hustru Kristina Toraldesdatter, kan være betinget av at han har vært ansett for "uekte" født. Hustrul Kristina har derfor vært hovedarvingen, muligens enearving, etter hr. Toralde og fru Adalis, og det er av disse eiendommer hun senere så seg nødt til "for stora skuld og gield" å selge til sin brorsønn, erkebiskop Olav Trondsson. Akkurat det forholdet som her er påpekt, hustru Kristina som hovedarving (eller enearving) etter sine foreldre, kan muligens bidra til å gjøre det sannsynlig at P.A. Munch hadde rett i sin antagelse at Magnus Assursson også hadde funksjon som Toralde Sigurdssons ombudsmann i Hardanger. I Aslak Bolts fortegnelse over ekebispesetets jordegods er det nevnt at en halvpart av Ænes med tilliggende rettigheter var kjøpt av hustru Brynhild Josefsdatter, den andre halvparten var kjøpt av Holte Jonsson. P.A. Munch tenkte seg at denne notis kanskje kunne forståes slik at Brynhild Josefsdatter hadde vært gift med Jon Holtesson, far av Holte Jonsson. Yngvar Nielsen mente også at det måtte være en eller annen slektskapsforbindelse mellom hustru Brynhild og Holte Jonsson. Både Munch og Yngvar Nielsen har gått ut fra at de to halvdelene av Ænes var solgt samtidig. Men dette behøver slett ikke å ha vært tilfelle, heller ikke at fru Brynhild (død 1394) har vært gift med en fra stormannsætten fra Holter i Nes. Det er derimot mest sannsynlig at den halvdel i Ænes Holte Jonsson solgte, var Kristina Toraldesdatters arv. Holte Jonsson var nemlig slett ikke gift med en Arnbjørg, slik Gerhard Munthe påstod ,29 og som siden er blitt gjentatt av andre. Denne misforståelse kommer av en ren feillesning av et diplom fra 1437. Her står det imidlertid helt tydelig og klart at Arnbjørg Tor . . .datter var gift med Amund Niclisson. I samme diplom står det ellers tydelig at Holte Jonsson var fru Adalis Erlingsdatters versønn. Det burde etter dette være helt klart at han var gift med hr. Toraldes og fru Adalis eneste kjente datter, Kristina Toraldesdatter. Salget av Enes kjennes bare fra notisen i Aslak Bolts jordebok, noe salgsdokument har vi ikke. Jeg synes likevel det er rimelig å anta at Holte Jonsson har opptrådt på vegne av sin hustru og med hennes samtykke, og at det er hennes farsarv det er tale om. Det finnes ingen antydning om at noen del av Ænes har inngått blant fru Adalis Erlingsdatters eiendommer eller har tilhørt Kristina Toraldesdatters første ektemann Sven Arnesson. Henning Sollied viste i sin tidligere omtalte artikkel at hr. Gaute Eriksson måtte tilhøre Ænes?ætten. Både segl og eiendomsforhold tydet på dette . Når det gjelder hr. Toralde, kan ikke hans segl med liljen under to sidestillede kroner hjelpe oss å finne noen tilknytning til andre av samtidens stormannsætter ? samtidig som hans segl ikke utelukker noen mulighet. Som Christopher M. Munthe har redegjort for, hendte det nemlig at far og sønn og brødre seg imellom kunne bruke forskjellig våpen, ja, en og samme mann kunne forandre våpen. Hvilke motiver som kan ha ligget til grunn for en våpenforandring, er det selvsagt umulig å vite noe sikkert om. Munthe kan ha rett da han pekte på at det kan ha vært et ønske om å "vitterliggjøre" seg som kongeætling eller å vise at man stammet fra en særlig mektig og ansett mann. Blant de bevarte segl fra diplomer fra før 1400 er det kun Toralde Sigurdsson som har brukt seglet med liljen og de to kroner. Ellers er det bare kjent fra en gravstein i Nidarosdomen over den fra Håkon Håkonssons saga kjente lendmann Pål Sure, som antagelig var hjemmehørende i Trøndelag. Hr. Audun Vigleiksson, gift med Pål Sures datter Ingeborg, førte et lignende våpen, men hadde bare en krone over liljen. Selv om det foreliggende kildemateriale ikke kan peke på et mulig slektskap mellom hr. Toralde og Pål Sure, kan man selvsagt ikke utelukke en slik forbindelse. Personlig er jeg mest tilbøyelig til å sette hr. Toraldes bruk av sitt "fine" våpen inn i en annen sammenheng. Kan det være mulig at vi her står overfor en av tidens stormenn som gjerne ville "fornye sin mynt"? Det kan pekes på en del forhold som kunne ha gjort noe slikt naturlig for ham. Etter at hans "kone" Ragnhild var død, inngikk han et standsmessig ekteskap med fru Adalis, fikk sete i riksrådet og er således blitt regnet med blant de mest fornemme i landet. Han kan nå ganske enkelt ha følt et behov for et standsmessig våpen for åmarkere sin nye posisjon. Er det mulig at hr. Toralde med de to kroner i sitt våpen har villet vise til en slektskapsforbindelse med det gamle kongehus? Når det i den senere Aspaslekt har levd en tradisjon om en avstamning fra Olav Tryggvason, kan det tenkes at tradisjonen nettopp går tilbake til hr. Toraldes "fine" våpen. I Danmarks Adels Aarbog blir Toralde Sigurdsson kalt hr. Toralde Sigurdsen Kane og antatt å være sønnesønn av fehirden Gunnar (Hvit) Toraldesson. Adelsårboken har nok her bygget på antagelser som tidligere var fremsatt av Gerhard Munthe, P.A. Munch og Yngvar Nielsen . Selv om det er utelukket slik jeg bedømmer det at hr. Toralde agnatisk har tilhørt Kaneætten, kan det derimot være mulig at han har hatt en kognatisk tilknytning. Om det isolert sett ikke har noen bevisverdi, kan nok den utbredte bruk av navnet Toralde i Kaneætten indikere en forbindelse. I tilfelle er jeg mest tilbøyelig til å anta at fehirde Sigurd Gautsson har vært gift med en søster av fehirde Gunnar Hvit Toraldesson (Kane). I biskop Øysteins jordebok er nevnt en hittil uidentifisert hustru Elin, som kunne tenkes å være Gunnar Toraldessons søster og mulige mor til Toralde Sigurdsson. Jeg anser det nemlig for ikke helt usannsynlig at jordebokens opplysning om hustru Elins gave av noen jorder til Borre kirke , kan settes i forbindelse med en gave av noen jorder til kirken i Tjølling. Det er verdt å merke seg at det begge steder er tale om jorder og enger, ikke som vanlig ellers om gårder og gårdparter med en angitt verdi, f.eks. i øresbol eller markebol. Vi står her overfor en helt uvanlig form for gave til kirken, nemlig ikke en gave med full eiendomsrett, men kun en overdragelse av bruksrett. Dette er de to eneste tilfellene jeg har støtt på i det foreliggende kildemateriale fra denne tid. Jeg antar derfor at gavene til kirkene i Borre og Tjølling er deler av en og samme donasjon fra en og samme person. Vi vet at hr. Toralde i en del år før sin død disponerte over jordene i Tjølling, Hjelmsengene som de ble kalt, og har hatt leilendinger på dem. De ste
view all
Toralde 'Smørhatt' Sigurdsson's Timeline
| 1350 |
1350
|
Aspa, More og Romsdal, Norway
|
|
| 1395 |
1395
|
Aspa, Straumsnes, Tingvoll, Nordmøre, Norway
|
|
| 1405 |
1405
Age 55
|
Vestfold, Norway
|
|
|
1405
Age 55
|
Vestfold, Norway
|
||
| ???? | |||
| ???? | |||
| ???? |
trolig Vestfold
|