res. kap Wilhelm Andreas Wexels

1865 census for 0301 Kristiania kjøpstad:

https://digitalarkivet.arkivverket.no/ft/person/pf01038027007102

-----------------------------------------

Prest og pastoralteolog. Foreldre: Glassmagasinforvalter, senere administrator for de norske glassverker Fredrik Nannestad Wexels (1759–1825) og Bolette Cathrine Balling (1765–1809). Gift 15.11.1823 i Christiania med sin kusines datter Hedevig Elisabeth Lund (11.4.1801–26.3.1830), datter av glassverksforvalter Milter Lund (ca. 1775–1808) og Maren (“Maja”) Brøcher Wexels (1780–1827). Morbror (og fars fetter) til Marie Wexelsen (1832–1911); grandonkel (farmors bror) til Vilhelm Andreas Wexelsen (1849–1909); farfars morbror til Per Kvist (1890–1947) og Håkon Wexelsen (1898–1979).

Fra sin beskjedne stilling som underordnet prest ved Vår Frelsers kirke i Christiania øvde Wilhelm Andreas Wexels en betydelig innflytelse på den norske prestestand i første halvdel av 1800-tallet. Han var den fremste formidler av N. F. S. Grundtvigs tanker i Norge på denne tiden og satte spor etter seg som predikant og salmedikter.

Wexels vokste opp i København og kom til Norge 1814, da den norskfødte faren ble administrator for de norske glassverk. Etter teologistudium ved universitetet i Christiania tok han en glimrende embetseksamen 1818, bare 21 år gammel, og ble allerede året etter utnevnt til kateket ved Vår Frelsers kirke i hovedstaden. I denne menighet fikk han sin tjeneste resten av livet, fra 1846 som residerende kapellan. 1848 fikk han ved bispevalget til det ledige Bergens stift et overveldende flertall av stemmene, men han avslo tilbudet om utnevning og forble tro mot sin menighet og sine etter hvert omfattende andre kirkelige oppgaver. 1850–51 var han lærer i pastoralteologi ved Det praktisk-teologiske seminar.

Wexels ble snart kjent som en betydelig predikant. Han utgav sine velformede prekener, som ble lest av mange. Blant tilhørerne var det mange fra de kulturelt dannede kretser, og etter hvert trakk hans prekener også mange av de teologiske studenter. Wexels kom til å forme det pastorale mønster for en generasjon av prester fra 1830-årene frem til Gisle Johnsons inntreden i det teologiske fakultet. Han hadde i sine første år i Christiania pleiet vennskapelig omgang med Niels Johannes Holm, forstanderen i Brødremenigheten i byen, og mottok impulser fra dennes evangeliske forkynnelse. De fant hverandre også i interessen for misjonen, en interesse som senere førte Wexels til en ledende rolle i etableringen av det første store misjonsfremstøt i Norge, knyttet til H. P. S. Schreuder.

Men etter at Wexels 1826 begynte en utstrakt brevveksling med Grundtvig, dreide hans interesser stadig sterkere i retning av det program for kirkelig fornyelse som denne representerte. For Wexels var det den grundtvigske kirketanke som slo sterkest an, men han var også preget av den bibelkristendom som ble forfektet av Grundtvig i hans første periode. Den såkalte “kirkelige anskuelse” innebar at kirkens sakramenter, særlig dåpen, og den overleverte kirkelige bekjennelse (trosbekjennelsen, Apostolicum) utgjorde det mest pålitelige grunnlag for kirkens eksistens i verden. Han mente at dåpsordene og bekjennelsen var overlevert disiplene av Kristus, som en egen tradisjon, ved siden av og forut for evangelienes skriftlige vitnesbyrd, og siden ført videre i en ubrutt muntlig overlevering.

Wexels formidlet grundtvigianismens tanker i sitt Tids-Skrift for Kirke-Krønike og Christelig Theologie, som han utgav 1833–39, og han tok i Grundtvigs ånd et kraftig oppgjør med den rasjonalistiske livsanskuelse, representert ved filosofen Niels Treschow, i Tanker over og i Anledning af Hr. Statsraad Treschows Bok om Christendommens Aand. Men mest oppsikt vakte hans medvirkning (sammen med to teologiske professorer) i en revisjon av Pontoppidans forklaring, som departementet hadde tatt initiativ til 1839. Da resultatet forelå 1842, skapte det store bølger at katekismen hadde forandret omtalen av kirken – fra det pietistiske kirkebegrep hos Pontoppidan, med vekt på fellesskapet av de troende, til en grundtvigsk, sakramentalt orientert kirkeforståelse, og at den dessuten hadde fulgt Grundtvigs tolkning av Jesu nedfart til dødsriket som en innbydelse til frelse for de avdøde.

Da departementet autoriserte denne utgaven 1843 og ville la den avløse Pontoppidan, reiste legfolket seg til en voldsom protest, med underskriftskampanjer og heftige utfall som særlig rammet Wexels. Etter 9 års kamp ble bestemmelsen trukket tilbake 1852. Det var “en seier for den pietistiske legmannsortodoksi over den grundtvigianske kirkelighet, en seier for legmannsbevegelsen over det kirkelige embetet, og en seier for bøndene over embetsmennene”, ifølge kirkehistorikeren Einar Molland.

Wexels stod vedvarende i takknemlighetsgjeld til Grundtvig, men utviklet etter hvert et mer hierarkisk preget syn på kirken og det kirkelige embetet, i tråd med tyske nylutheranere (særlig W. Löhe). Da Wexels 1849 ble knyttet til det nyopprettede praktisk-teologiske seminar som lærer i pastoralteologi, formidlet han dette syn med stor kraft og veltalenhet, noe hans trykte Foredrag over Pastoraltheologien vitner om. Han taler om embetet som en stand, innstiftet av Kristus, og avviser det demokratiske embetsbegrep som gjør menighetens utvelgelse til det avgjørende utgangspunkt for embetet. Han var på prinsipielt grunnlag sterkt kritisk til legmannsforkynnelsen. Men han hadde på den annen side spilt en viktig rolle som offentlig oppnevnt kommisjonsmedlem i arbeidet med opphevelsen av Konventikkelplakaten (1842) og utformingen av dissenterloven (1845). I sine tallrike skrifter om kirkelige spørsmål viser han seg som en varmhjertet sjelesørger, en populær formidler av evangeliet, og en sindig debattant med forståelse for andres standpunkter.

Wexels utarbeidet en salmebok (1849), som han håpet skulle få godkjenning til bruk i kirkene, men han kom i klemme i forhold til M. B. Landstads mer betydelige salmebokforslag. De salmer som likevel er blitt stående etter ham, røper et lyst kristendomssyn, selv om han for sin egen del hadde mange tunge opplevelser i livet.

Wilhelm Andreas Wexels ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i stiftelsesåret 1847. Han døde 1866. En portrettbyste av ham, utført av C. L. Jacobsen, ble avduket ved Vår Frelsers kirke (nå Oslo domkirke) 1909.

Verker Et utvalg Julegave for Aaret 1821, 1821 Andagts-Bog for Menigmand, 1826 (13. opplag 1892; grønlandsk overs. Attuækkæn illuarsautiksæt, København 1850) Tanker over og i Anledning af Hr. Statsraad Treschows Bok om Christendommens Aand, 1828 En liden Bibelhistorie for Børn, 1830 (3. utg. 1839, 20. opplag 1868) Tids-Skrift for Kirke-Krønike og Christelig Theologie, 3 bd., 1833–39 Christelige Betragtninger med tilsvarende Psalmer, 3 bd., 1833–40 (2. utg. i 1 bd. 1853) Christelige Psalmer, 1840 (3. utg. 1859) Udtog af Dr. Erich Pontoppidans Forklaring, 1844 Religiøse Digte, 1845 (4. opplag 1870) Psalmebog, 1849 Foredrag over Pastoraltheologien, 1853 Se også verkliste i NFL, bd. 6, 1908, s. 580–591 Kilder og litteratur E. Mau: Præsten W. A. Wexels's Liv og Virken, 1867 D. Thrap: Wilhelm Andreas Wexels. Livs- og tidsbillede, VSK Forh. 1905 nr. 6, 1905 NFL, bd. 6, 1908 A. Skrondal: Grundtvig og Noreg. Kyrkje og skule 1812–1872, Bibliotheca Norvegiae Sacrae 7, Bergen 1929 A. Aarflot: Norsk kirkehistorie, bd. 2, 1967, s. 319f. og 342f. E. Molland: Norges kirkehistorie i det 19. århundre, bd. 1, 1979, s. 126–145 N. E. Bloch-Hoell: biografi i NBL1, bd. 19, 1983 Portretter m.m. Maleri (brystbilde) av C. Olsen, 1872; p.e Byste (bronse) av Carl Ludvig Jacobsen, 1909; ved Oslo domkirke

---

Conradine Birgitte Dunker levde i årene 1780-1866 og ble berømt for sine mange brever og erindringer. Hun hadde sommeren 1823 hørt en preken av Wexels, og skriver til sin mor 13/12 : "En præst bør jo ikke være en Bussemand. Mig skræmmer han ikke med Helvedes Ild, og jeg har maaske værdigere Begreper om Guddommen end han, naar jeg troer, at den ikke vil døme mig til evige Qualer fordi jeg bruger den Fornuft, den selv gav mig, og hører mere dens Stemme end en fanatisk Præsts . . . som var bleven ligesom forrykt".

I prekenen hadde han bedt Gud "give give os Kraft og Evne til at hade, foragte, avsky og forbande os selv". Engang begynte han å innflette i talen noen fornuftige, ja trøstende ord, men så føyde han til: "Saaledes taler Fornuften, men denne Fornuft, som taler i dit Hjerte, min Broder! er Djævlen".

Hun var blitt helt syk av å høre på han. Prekenen fikk henne simpelt hen til å gå ut og brekke seg! Skjebnens lune ville at denne presten, som siden ble mere moderat og meget avholdt, skulle bli hennes datter Vilhelmines religiøse trøst og tilflukt. (Astrid Lorentz: "Forstandens lys og hjertets varme", Aschehoug, 1996).

I slutten av 1823 hente det at Wexels i sin preken ropte: "Se jeg forkynder eder den Herre Christus, ja, jeg ser ham, der er han midt iblandt eder"! Da reiste den kjente dikteren Henrik Anker Bjerregaard seg opp fra stolen med ordene: "pip pip! her er jeg". (D. Thrap: "W.A.W., Livs- og Tidsbillede", Christiania 1905).

---