Anders Mikkelsen Hanson Foss

Store Danish says his parents are unknown.

Bishop in Bergen.

The mother was Catharina (Karine) Tausen. She stands in several sources listed with the life span 1515-1537. I'm struggling to understand, since Hans Tausen allegedly did not get married first in 1527. In addition, his son Anders Foss was born in 1543, and it is 6 years after Catharina died. Then the next question is: who is the father of Anders, who became a bishop in Bergen? Is it Hans or Mikkel?

"Catharina, Bishop Tausen's oldest known daughter, was born in the first marriage. She was first married to Hans Foss, priest in Odense (dead 8/6 1559). One son Desiderius Foss became priest at Our Lady of Copenhagen in Copenhagen. son Anders Foss, became a bishop in Bergen. Her second marriage, she joined Jörgen Rasmussen Yostedt (dead 6/4 1571. No new children in this marriage. "Source: http://aforum.genealogi.se/discus/messages/576 /48068.html?1076923576

His Tausen's first wife was Dorothea Sadolin, married in 1520, she died in 1537. These are the parents of Catharina, born between 1520 and 1537! She becomes married for the first time with Hans Foss, who died in 1559. They got the son Anders Foss, bishop in Bergen. The mistake above is due to the fact that the dates of mother and daughter have been mixed up.

• **

Anders Foss was the son of Catharina Tausen (dead 1537), Elder daughter of Bishop Hans Tausen, and Hans Foss (dead 1559), who was a priest in Odense. He was a close relative of Mester Niels Andersen Foss, former in the Antvorskov monastery. Mester Nils employed him as principal of the monastery school in Antvorskov. Foss graduated from 1564 in Copenhagen. Later, after 1570, he became a parish priest in Stege. He married Marina Rubbertsdatter Geizpuscher.

This man's birthplace is not known; but he was a close relative of Master Niels Andersen Foss, Prior to the Antvorskov Monastery, which has given him funds for his study trips in Germany, the Netherlands and France, as he later served as the Principal of the Conservatory of Antvorskov. In this position he appears in 1565; The following year he took his master's degree in Copenhagen. Later, after he may have had another appointment, he became a parish priest after 1570 and probably also proved to be on the ground.1578 he was on the proposal to become a bishop in Throndhjem, but then M. Hans Mogensen, who in his time as a professor at the university had made him a magister, and since his predecessor had been a testimony, but now he was a priest in his favor, he became preferred, F. became known by the bishop of Seeland, Dr. Povl Madsen, of the king to Bishop in Bergen in 1583.

For about 24 years, F. occupied this office, but hardly made him much happiness when his life in Bergen was an almost unbroken chain of strife and contempt of all kinds. He was probably a competent and competent supervisor; but his violent mind brought him to battle with different, especially with his colleague in the board of directors, the lender Peder Thott, who seems to have committed to making him live as badly as possible. It is now not always easy to see on whose side the court has been; but the bishop had to draw the shortest strait regularly. Particularly offensive to him, it must be that his wife, Marine Rubberdatter, as it seems quite innocent, was involved in a widespread witchcraft case. His son-in-law Rector Jon Mogensen Skanke in Bergen also made him great sorrows and dreams. The many controversies, F. had caused him to travel frequently to Copenhagen to speak his case with the government, though the outcome did not always be according to his wishes. At these flats he visited usual Tyge Brahe on whom to whom he stood in a special friendly relationship, whose fate he followed with participation after the great astronomer had to leave the country of origin. - In the year 1604, F. was commissioned, in association with Norway's other bishops, to make proposals for the changes in the Danish Church Ordinance, which the special Norwegian relationship required when it was intended to publish a Norwegian Church Ordinance. The meeting was held in Bergen. A couple of years later, died .A. F. 25 Jan. 1607.

What is particularly important The attention of this man is his thorough insight into history, which was associated with an unusually sharp critical glance at this time. In 1577, he published "Genealogia regum Daniæ et Norvegiæ" etc. Since then, he gave a strange assessment of Saxo and his writers ("Censura de Saxone Grammatico eiusqve interpretibus, scoliastis et recapitulatoribus"), a small dissertation that, on a peculiar sharp and, unlikely, Maade reduces the historical narrative of Saxo, "Fabler, not much safer than our adventures of Per, Poul and Esbern Askefis." The list of writers abandoned by F. in Handwriting, which has dealt with Danish relations, as well as his "Annales" (in 4 parts), is now lost. His troubled life in Bergen was not beneficial for historical studies. In his son-in-law, Dr. Henrik Høyer in Bergen, he had by his side a man who shared his interest in HHistory.

Rørdam, Hist. Source Writings II, -539 ff. H. F. Rørdam.

   Danish Biographical Dictionary, V. Bind. Faaborg - Gersdorff, pp. 260-262.

   Wikipedia: Anders Foss

   kirken.no: Bishops in Bjørgvin bispedømme 1537-2009

   Norwegian biographical lexicon (NBL): Anders Foss

   The state archives in Bergen: Soga about Jacob Schaaning and the priesthood at Stord

   forum.arkivverket.no: Bishop Anders Foss, Bergen 1606

   Danish Biographical Lexicon: Anders Foss

Anders Michaelsen Foss (born 1543 in Denmark, died January 25, 1607) was a Danish historian and bishop in Bergen. Anders Foss was the son of Catharina Tausen (dead 1537), Elder daughter of Bishop Hans Tausen, and Hans Foss (dead 1559), who was a priest in Odense. He was a close relative of Mester Niels Andersen Foss, former in the Antvorskov monastery. Mester Nils employed him as principal of the monastery school in Antvorskov. Foss graduated from 1564 in Copenhagen. Later, after 1570, he became a parish priest in Stege. He married Marina Rubbertsdatter Geizpuscher. Bishop of Bergen [edit | edit source]

In 1583 Anders Foss became a bishop in Bergen, a position he had the rest of his life. He was recommended by Poul Madsen, the bishop of Zealand, and the king called him to the office. The time as a bishop in Bergen offered many challenges. He was intercepted in a magic case when his wife Marina Rubbertsdatter was accused of witchcraft. It ended with being acquitted in the witchcraft case. Waterfall was still in conflict with the lord Peder Thott. He also had problems with son-in-law, Jon Mogenssøn Skanke, who in 1617 was accused and convicted of, among other things, illegal trafficking and defamation of a fogd, for marriage and violence against the woman. He was sentenced to death and hijacked in 1618. Foss was a good friend of Tycho Brahe, the famous astronomer. In 1604, Foss became the head of a committee to submit proposals for changes in the Danish Church Ordinance, and it was supposed to publish a Norwegian Church Ordinance. The meetings were held in Bergen. The historian Anders Foss [edit | edit source]

Anders Foss has both had a thorough historical insight and a critical look at other historians. For example, he dared to condemn the historical reliability in parts of Saxo's works and in the sagas of kings before Harald Hairfagre. Saxo's historical saga he describes as "Fabler, no more safer than our Adventures of Per, Poul and Esbern Askefis". It is said that Desiderius Andersen Foss and Susanne Andersdatter Foss were grandchildren of Bishop in Bergen, Anders Foss, who was Danish, but his birthplace is not known. He studied in Rostock and Leyden and he frequently visited France. He was rector at the Kloster's school in Antvarskov at his return home, and was in this position until 1565. He graduated from Copenhagen in 1565. On 12 June 1583, he was, on behalf of Skælland's Bishop Dr. Povel Madsen, confirmed by the King as a Bishop in Bergen.

In 1590 he became involved in a witchcraft case for several years in Bergen, due to a loose statement such as Oluf Gausdal who had been arrested for carrying out witchcraft with Bishop's wife, Marine Riebensdatter, as a participant in the crime. The case must have been very alert, for Absalon Pedersen, his city's widow, Anne Pedersdatter, was convicted and burned for a similar crime that year. Bishop Foss met in court for his wife, but when Oluf Gausdal's statement was contradictory, and he convinced himself to lie with lies, the case of the bishop's wife fell away, than how much the castle leader Peder Thott seemed to want her to live.

Anders Foss was an authoritative and talented man, but his fierce anger brought him into numerous battles, and the above-mentioned Peder Thott seems to make his life sad. Anders Foss died January 25th. 1607. His wife Marina survived and they had 9 children together.

Another case about the bishop Anders Foss written by Yngve Nedrebø is reproduced here: In the summer of 1599, the priest Jacob Hanssøn met Schaaning for the Norwegian Court of Human Rights. He would answer in two things. The lord Lord at Bergenhus had voted Jacob for the right of alleged vacancy. The other case had the bishop Anders Foss raised to free himself from the debts Jacob had made against the bishop. Both cases originated in the long-standing priesthood at Stord, where Jacob Hansson was one of the parties. Many have written about the priesthood at Stord, and everyone has made Jacob the villain of sewing. They have called him adventurer and fraudsters. We will get information about Jacob from a source that has not been useful previously. And we will not, as before, have quit Jacob's sentence with the verdict in 1599, but follow him through resurrection and until he died with the words "a learned and gifted man". Jacob even used the surname "Schaaning" for a long time, and has been born a city in Skåne. When he died in 1628, he should be 90 years old after what his daughters son tells, but age is probably something high. Out of what we otherwise know if he is more proud that he was born a gong in the 1540s. Jac

Store Danske says his parents are unknown.

Biskop i Bergen.

Moren var Catharina (Karine) Tausen. Hun står i flere kilder oppført med livsspennet 1515-1537. Det sliter jeg med å forstå, siden Hans Tausen angivelig giftet seg først i 1527. Dessuten er sønnen Anders Foss født 1543, og det er jo 6 år etter at Catharina døde. så er neste spørsmål; hvem er faren til Anders, som ble biskop i Bergen? Er det Hans eller Mikkel?

"Catharina, biskop hans Tausens äldsta kända dotter, var född i första äktenskapet. Hon var först gift med Hans Foss, präst i Odense (död 8/6 1559). Ene sonen Desiderius Foss blev präst vid Vor Frues Kirke i Köpenhamn. Den andre sonen Anders Foss, blev biskop i Bergen. Sitt andra äktenskap ingick hon med Jörgen Rasmussen Yostedt (död 6/4 1571. inga nya barn i detta äktenskap." Kilde: http://aforum.genealogi.se/discus/messages/576/48068.html?1076923576

Hans Tausens første kone var Dorothea Sadolin, de ble gift i 1520, hun døde i 1537. Dette er foreldrene til Catharina, født mellom 1520 og 1537! Hun bli gift første gang med Hans Foss, som døde i 1559. De fikk sønnen Anders Foss, biskop i Bergen. Feilen ovenfor skyldes at mor og datters datoer har blitt blandet sammen.

                                                                                       ***

Anders Foss var sønn av Catharina Tausen (død 1537), eldste datter til biskop Hans Tausen, og Hans Foss (død 1559), som var prest i Odense. Han var en nær slektning av Mester Niels Andersen Foss, prior i Antvorskov kloster. Mester Nils ansatte ham som rektor ved klosterskolen i Antvorskov. Foss tok magistergraden i 1564 i København. Seinere, etter 1570, ble han sogneprest i Stege. Han giftet seg med Marina Rubbertsdatter Geizpuscher.

Denne Mands Fødested kjendes ikke; men han var en nær Slægtning af Mester Niels Andersen Foss, Prior i Antvorskov Kloster, som masske har givet ham Midler til hans Studierejser i Tyskland, Nederlandene og Frankrig, ligesom han senere ansatte ham som Rektor ved Klosterskolen i Antvorskov. I denne Stilling forekommer han 1565; Aaret efter tog han Magistergraden i Kjøbenhavn. Senere, efter at han maaske har haft anden Ansættelse, blev han (efter 1570) Sognepræst i Stege og har rimeligvis ogsaa været Provst paa Møen.1578 var han paa Forslag til at blive Biskop i Throndhjem, men da M. Hans Mogensen, der i sin Tid som Professor ved Universitetet havde kreeret ham til Magister og siden havde været hans Forgænger som Provst i Stege, men nu var Præst i Skaane, blev ham foretrukken, blev F. efter Forslag af Sjællands Biskop, Dr. Povl Madsen, af Kongen kaldet til Biskop i Bergen 1583.

I henved 24 Aar beklædte F. dette Embede, der dog næppe blev ham til megen Glæde, da hans Liv i Bergen var en næsten uafbrudt Kjæde av Stridigheder og Førtrædligheder af enhver Art. Han var vistnok en myndig og dygtig Tilsynsmand; men hans heftige Sind bragte ham i Strid med forskjellige, især med hans Kollega i Stiftstyrelsen, Lensmanden Peder Thott, der synes at have lagt an paa at gjøre ham Live saa surt som muligt. Det er nu ikke altid let at se, paa hvis Side Retten har været; men Biskoppen maatte jævnlig trække det korteste Straa. Særlig krænkende for ham maatte det være at hans Hustru, Marine Rubbertsdatter, som det synes ganske uskyldig, blev inddragen i en vidløftig Trolddomssag. Hans Svigersøn Rektor Jon Mogensen Skanke i Bergen gjorde ham ogsaa store Sorger og Ærgrelser. De mange Stridigheder, F. havde, foranledigede, at han hyppig maatte rejse ned til Kjøbenhavn for at tale sin Sag hos Regeringen, skjønt Udfaldet ikke derfor alltid blev efter hans Ønske. Ved disse Lejligheder besøgte han sædvanlig Tyge Brahe paa Hven, til hvem han stod i et særlig venskabeligt Forhold, og hvis Skæbne han fulgte med Deltagelse, efter at den store Astronom havde maattet forlade Fædrelandet. - I Aaret 1604 paalagdes det F. i Forening med Norges øvrige Biskopper at gjøre Forslag til de Forandringer i den danske Kirkeordinans, som de særlige norske Forhold krævede, da det var Hensigten at udgive en egen norsk Kirkeordinans. Mødet afholdtes i Bergen. Et Par Aar derefter døde .A. F. 25. Jan. 1607.

Hvad der særlig hendrager Opmærksomheden paa denne Mand, er hans grundige Indsigt i Historien, der var forbunden med et i hine Tider ganske ualmindelig skarpt kritisk Blik. 1577 udgav han «Genealogia regum Daniæ et Norvegiæ» etc. Siden forfattede han paa given Foranledning en mærkelig Bedømmelse af Saxo og dennes Udskrivere («Censura de Saxone Grammatico eiusqve interpretibus, scoliastis et recapitulatoribus»), en lille Afhandling, der paa en ejendommelig skarp og uskaansom Maade reducerer de af Saxo fortalte historiske Sagn til «Fabler, ikke meget sikrere end vores Æventyrer om Per, Poul og Esbern Askefis». Den af F. i Haandskrift efterladte Fortegnelse over Skribenter, der have behandlet danske Forhold, ligesom ogsaa hans «Annales» (i 4 Dele), er nu tabt. Hans urolige Liv i Bergen var ikke gunstigt for historiske Studier. I sin Svigersøn Lægen Dr. Henrik Høyer i Bergen havde han dog ved sin Side en Mand, der delte hans Interesse for Historien.

Rørdam, Hist. Kildeskrifter II, -539 ff. H. F. Rørdam.

• Dansk biografisk Lexikon, V. Bind. Faaborg - Gersdorff, s. 260-262.
• Wikipedia: Anders Foss
• kirken.no: Biskoper i Bjørgvin bispedømme 1537-2009
• Norsk biografisk leksikon (NBL): Anders Foss
• Statsarkivet i Bergen: Soga om Jacob Schaaning og prestestriden på Stord
• forum.arkivverket.no: Biskop Anders Foss, Bergen 1606
• Dansk Biografisk Leksikon: Anders Foss

  ---

  
  

Anders Michaelsen Foss (født 1543 i Danmark, død 25. januar 1607) var en dansk historiker og biskop i Bergen. Anders Foss var sønn av Catharina Tausen (død 1537), eldste datter til biskop Hans Tausen, og Hans Foss (død 1559), som var prest i Odense. Han var en nær slektning av Mester Niels Andersen Foss, prior i Antvorskov kloster. Mester Nils ansatte ham som rektor ved klosterskolen i Antvorskov. Foss tok magistergraden i 1564 i København. Seinere, etter 1570, ble han sogneprest i Stege. Han giftet seg med Marina Rubbertsdatter Geizpuscher. Biskop i Bergen[rediger | rediger kilde]

I 1583 ble Anders Foss biskop i Bergen , en stilling han hadde resten av livet. Han ble anbefalt stillingen av Poul Madsen, Sjællands biskop, og kongen kalte ham til embetet. Tiden som biskop i Bergen bød på mange utfordringer. Han ble blant annet trukket inn i en en trolldomssak når hans kone Marina Rubbertsdatter ble beskyldt for å drive med trolldom. Det endte med at hun ble frikjent i trolldomssaken. Foss lå stadig i strid med lensherren Peder Thott. Han hadde også problemer med svigersønnen, Jon Mogenssøn Skanke, som i 1617 ble anklaget og dømt for blant annet ulovlig handel og ærekrenkelse av en fogd, for egteskapsbrudd og vold mot kona. Han ble dødsdømt og halshogd i 1618. Foss var en god venn av Tycho Brahe, den kjente astronomen. I 1604 ble Foss leder for en komite som skulle legge fram forslag til endringer i den danske kirkeordinansen, og det var meningen å gi ut en egen norsk kirkeordinans. Møtene ble holdt i Bergen. Historikeren Anders Foss[rediger | rediger kilde]

Anders Foss har både hatt en grundig historisk innsikt og et kritisk blikk på andre historikere. Han dristet seg for eksempel til å betvilte den historiske påliteligheten i deler av Saxos verk og i sagaene om konger før Harald Hårfagre. Saxos historiske sagn omtaler han som «Fabler, ikke mere sikrere end vores Æventyrer om Per, Poul og Esbern Askefis».

---

Det sies at Desiderius Andersen Foss og Susanne Andersdatter Foss var barnebarn til Biskop i Bergen, Anders Foss som var dansk, men hans fødested kjennes ikke. Han studerte i Rostock og Leyden og han besøkte Frankrike ofte. Han ble ved sin hjemkomst rektor ved Klosterets skole i Antvarskov, og var i denne stilling til 1565. Han tok i 1565 magistergraden i København. Den 12. juni 1583 ble han etter forslag av Skælland s Biskop Dr. Povel Madsen og stadfestet av kongen ansatt som Biskop i Bergen.

I 1590 ble han innviklet i en trolldomssak som i flere år stod for retten i Bergen, dette grunnet en løs angivelse som Oluf Gausdal der var anholdt for og å ha fremført trolldom med Biskopens hustru Marine Riebensdatter som medvirkende og delaktig i forbrytelsen. Saken må ha vakt meget stor oppsikt, for stadspresten Absalon Pedersen sin hustru enken Anne Pedersdatter ble samme år dømt og brent for en lignende forbrytelse. Biskop Foss møtte i retten for sin hustru, men da Oluf Gausdal angivelse befantes motsigende, og han overbeviste at å fare med løgn, falt saken for bispens hustru s vedkommende bort, enn hvor meget slottsherren Peder Thott synes å ville henne til livs.

Anders Foss var en myndig og dyktig mann, men hans heftige sinne brakte ham inn i atskillige strider, og overnevnte Peder Thott synes å gjøre livet surt for han. Anders Foss døde 25 jan. 1607. Hans hustru Marina overlevde han og de hadde 9 barn sammen.

En annen sak om biskopen Anders Foss skrevet av Yngve Nedrebø gjengis herved: Sommeren 1599 møtte presten Jacob Hanssøn Schaaning for den norske Herredsretten. Han skulle svare for seg i to saker. Lensherren på Bergenhus hadde stemnt Jacob for retten for påstått lauslivnad. Den andre saken hadde bispen Anders Foss reist for å fri seg frå skuldingene Jacob hadde retta mot bispen. Begge sakene hadde opphav i den langvarige prestestriden på Stord, der Jacob Hanssøn var ene parten. Mange har skrevet om prestestriden på Stord, og alle har gjort Jacob til skurken i soga. De har kalla han eventyrer og svindler. Vi skal hente opplysninger om Jacob frå kjelder som tidligere ikke har vært nytta. Og vi skal ikke, som tidligere har vært slutte soga om Jacob med dommen i 1599, men følge han gjennom oppreising og frem til han døde med ettermælet "en Lærd og begavet Mand". Jacob brukte selv lenge tilnavnet "Schaaning", og har vel vært fødd en stad i Skåne. Da han døde i 1628 skulle han være 90 år gammal etter det som dattersønnen hans fortel, men aldersoppgåva er nok sett noe høyt. Ut frå det vi ellers vet om han er det mer trulig at han var fødd en gong på 1540-talet. Jacob Hanssøn var først prest i Nykøping i Sverige. Der må han ha vært på 1570-talet. Men han stelte seg slik at han for en "vingdoms forseelze" mista ordinatsbrevet sitt. Han lova å "rette och bedre seg" og gjorde "pønitens", og så fikk han det att. I herredagsdomboka er dette tidfest til første søndag i advent 1588. Men denne tidfestinga er uten tvil feil, då mannen som undertegnet det døde i 1585. Rette året var trulig 1582. Ordinatsbrev eller ikke, det ble vanskelig for Jacob å få seg ny presteteneste i Nykøping, og han la da like godt ut på reise til Bergen stift. Vi vet han frå 1585 til 1588 var kapellan i Innvik i Nordfjord. Han skal ha vært ei tid i Davik. Seinere var han mellom anna ei tid i underordna prestestilling ved Domkyrkja i Bergen. Ut på året 1595 vart det lyst til prestevalg på Stord. Jacob, som da etter det han selv fortel "i tij eller elleffue Aars tid haffuer tient i Bergens sticht", melde seg som kandidat og vart vald av soknemennene på Stord. Han trulova seg med enka etter formannen i kallet, som god skikk var, og flytta inn på prestegarden. Med det vart han dregen inn i striden mellom Bergensbispen Anders Foss og hans favoritt Niels Pedersøn Foss på ene sida, og der store deler av kyrkjelyden på Stord stod på andre. Vi må fortelle litt om hovudpersonene og bakgrunn for striden. Anders Foss var "superintendent" (bisp) i Bergen frå 1583 til han døde 1607. Han arbeidet hardt for å øke makta til superintendentene. Dette gav han mange uvenner og mye strid. Han la seg ut med byrådet i Bergen, med lensherren på Bergenhus, og med deler av presteskapet i stiftet. Det ser og ut som han prøvde å redusere omfanget av kallsretten (retten til å peke ut ny prest) kirkelydene hadde. Niels Pedersøn Foss må ha vært nær slektning (brorson?) til bispen. Første gong vi hører om Niels er i 1590 då han vart tilsett som prest ved Hospitalkirka i Bergen. Då hadde bispen gjeve han så mye hjelp og skaffa han så gode vilkår, at det vart klaga til kongen over framferda. Bispen fekk ei skrape, og Niels vart avsett. Men alt et års tid etter fekk Niels seg nytt kall, nå vart han sokneprest i Strandebarm. Det gjekk han ikke betre der enn i Bergen. Kort tid etter at han kom til bygda vart han skulda for tjuveri, og jaga. I 1593 vart Stordpresten Staffen Jenssøn sjuk slik at han ikke lenger kunne gjøre kirketjeneste. Då sende "Øffrigheden" (det vil sjølsagt her bety bispen) Niels Foss til Stord som kapellan. Staffen døde ut på våren 1594, og det vart da gjort avtale om at Niels skulle holde frem som kapellan for presteenka i hennes "nådesår". Først når dette året var omme, var det tid for å holde nytt prestevalg på Stord. Men Niels hadde det travelt. Etter det som hadde gått føre seg i Strandebarm var han vel redd det kunne bli vanskelig for han å få kallet om andre kandidater melde seg. Så prøvde han å auke sjansene sine. Han gjekk til soknemennene og sa han måtte låne signetene deres for å sette segl under en attest. Med signetene besegla han det kallsbrevet han skreiv for seg sjøl. Dette skjedde 7. juli 1594. Niels fekk med seg lensmannen og noen soknemenn og drog til prosten for å få stadfesting av valget. Stadfestinga fekk han. Seinere fekk han godkjenning frå bispen og kollatsbrev frå lensherren. Alt samen ved hjelp av kallsbrevet han selv hadde skrive og besegla. Framferda til Niels skaffa han mange uvenner på Stord. Fremst mellom disse stod Otte Thommessøn til Vatne. Som adelsmann skulle han ved prestevalg være "best oc acteste Sognemand". Partiet til Otte Thommessøn var sterkt nok til å jage Niels frå Stord, og de arrangerte nytt prestevalg. Lenge såg det ut til at en kandidat med navnet Johan Johansøn skulle bli vald. Men han fekk pålegg om å vike ved kongebrev 12. mai 1595, og gjorde det. Etter at det skjedde var soknemennene like lite interesserte i å få Niels Foss som sokneprest, og de valde då Jacob Schaaning. Bispen ville ikke finne seg i at hans kandidat vart vraka ved en slik åpen demonstrasjon. Han prøvde å tvinge stordabuene til å gjøre om prestevalget sitt, og la Niels få kallet. Da ble det gitt det svar at Niels som var avsett etter skuldinger om tjuveri i Strandebarm, ikke hadde gjort seg fri for den saka, og derfor måtte reknas som uverdig til å være prest. Niels Foss måtte då til Skottland for å skaffe seg attest frå mennene han etter folkesnakket skulle ha stole frå. Og slik attest hadde han med seg då han kom heim til Norge igjen. Det underlige er at han ikke hadde skaffa seg slik attest då han vart jaga frå Strandebarm. Ved hjelp av denne attesten og det omtvista kallsbrevet fikk han 28. juli 1596 ordna med et kongebrev til lensherren på Bergenhus, der han ble pålagd å sørge for at Niels fikk kallet på Stord. I brevet heter det videre at "dersom hans Sognemænd hannem noget har at beskylde, de da hannem for hans tilbørlige Dommer tilhørligen tiltaler og forfølger." Det skulle likevel gå lang tid før Niels Foss kom til Stord. I det lengste ville soknemennene dra ut saka, og først i oktober 1596 ser det ut til at Jacob Schaaning måtte vike prestegarden. Samstundes vart Niels stemt for "Slotzherren Bispen Lagmanden och menige Raadet", der det vart krevd at Niels skulle legge fram kallsbrevet sitt. Men bispen ville ikke ha dom i saka mot Niels. I staden prøvde han å få i stand forlik, et forlik som skulle sikre Niels kallet. Verken Jacob eller soknemennene ville godta et slikt forlik. De ville ha dom over Niels, slik kongebrevet sommeren 1596 hadde rådd de til. Då saka drog ut ville Jacob dra til København for å legge fram sine klagemål mot bispen og Niels Foss der. Han krevde at de to skulle stemnas for den danske Herredagen: Bispen for å ha blanda seg inn i saka på en utidig måte, Niels Foss for sitt falske kallsbrev. Resultatet vart at Herredagen sende ut stemning til Anders og Niels Foss 6. august 1597. Det må ha komme som et sjokk for bispen: At en av hans underordna prestar skulle ha mot til å stemne han for høgste domstolen i riket. Og saka kunne få alvorlige konsekvenser. Bispen hadde mange nok uvenner som kunne nytte et slikt høve mot han. Han måtte få stoppa Jacob før saka i Danmark kom til doms. Mellom tilsynsansvaret bispen hadde, var å sjå til at prestene hadde rett lære, og at de levde et moralsk høgverdig liv. Skulle han stoppe Jacob, måtte det være for bråt på et av disse krava. Etter det Albert Hatting fortel skal Jacob ha vært en "Lærd og vel begavet Mand". Da måtte det være manglende moral han kunne klagas for. Lause rykte vart samla frå aust og vest, og Jacob vart stemnt for prosten. Han skulle ha gjort seg skuldig i "frilleleffnit", av di kona hans hadde fått første barnet etter berre sju måneders ekteskap. På denne tida var det trulovinga som var juridisk bindende. Påbud om kirkelig vigsel kom ikke i Norge før i 1589, og det gjekk lang tid før det ble vanlig å vente med å flytte sammen til etter den kirkelige vigsla. I brevet til lensherren om at Jacob skulle stemnas heter det da og at det skulle være "andre til et Exempel". Men Jacob nekta å møte for prosten om ikke bispen ikke møtte for Herredagen. Slik vart sakene stående i nesten to år. Bispen hadde to gonger nekta å møte i Danmark, Jacob hadde nekta å møte for Domkapitlet i Bergen då han vart stemnt der. I juni 1599 fikk bispen ordna med at Jacob skulle stemnas for den norske Herredagen. Det ble i stemninga gjort det klart at han ville bli dømt om han ikke møtte. Då var det ikke lenger noe val for Jacob. 7. juli 1599 møtte han i Bergen. Av referatet senest vi sjå at han svarte godt for seg på anklaga om lauslivnad. Han la fram sine attester og fikk gjort om mesteparten av det han var klaga for. Han måtte bøte ei mindre bot fordi han hadde late være å møte etter tidligere stemninger for prosteretten og domkapitlet, og måtte love å møte for domkapitlet to dager senere for å svare for seg om samlivet med kona før ekteskapet. I saka mellom Anders Foss og Jacob vart det forlik. I retten sa Jacob at han aldri hadde nytta ukvemsord om bispen som kunne gå bispen si ære for nær. Bispen kunne heller ikke legge fram prov om at Jacob hadde gjort det. For Jacob var det nok viktig å ikke provosere biskopen for sterkt, for to dager seinere skulle han møte bispen igjen som dommer. Måndag 9. juli 1599 møtte Jacob for domkapitlet. Referat frå forhandlingene har vi ikke, men resultatet kjenner vi. Etter mange år med hard strid kunne bispen nå gjøre opp med den ulydige presten. Jacob vart dømt fra "ministeria oc all Kircketieniste". Med det var sluttstreken - for ei tid - sett for striden om prestekallet på Stord. Men mange i kyrkjelyden var ikke fornøyd med utfallet. Noen av de hadde framleis planar om å få Niels Foss jaga. Ved årsskiftet 1605/06 stemnte kyrkjelyden Niels Foss inn for lensherre og råd i Bergen. Skuldingene mot han var så vel underbygde, og så alvorlige, at lensherren la saka fram for domkapitlet, med spørsmål om ikke Niels "for sin Vschickelighed" hadde gjort seg uverdig til å "bruge Det prestelig Embede her epther". Men Anders Foss var framleis bisp, og det ble ikke mer av saka før etter bispen døde (25. januar 1607). Niels var mellom anna skulda for bråt på det sjette budet, og det kjem fram at han og skulle ha prøvd å kjøpe folk til å vitne for seg. Vi kjenner ikke ordlyden i dommen over Niels, men av andre kjelder ser vi at han vart avsett i 1607. I hans stad vart kapellanen Peder Aalborg sett inn som sokneprest på Stord. Jacob Hanssøn var sjølsagt heller ikke fornøyd med dommen han hadde fått på seg. Det skulle likevel gå nesten sju år før han fekk dommen omgjort. 5. mars 1606 vart det notert i domkapittelsprotokollen at Jacob på ny hadde rett til å søke prestekall. Likevel skulle det gå mer enn tre år før han fikk seg nytt kall. Henrich Graff, sokneprest i Jølster, vart hausten 1609 avsett etter dom for Bergen domkapittel. Då ny prest skulle velges i hans stad, melde Jacob seg som kandidat og ble valgt. Og i Jølster vart Jacob verende sokneprest til han døde 4. mai 1628.

Generelle:

Det sies at Desiderius Andersen Foss og Susanne Andersdatter Foss var barnebarn til Biskop i Bergen, Anders Foss som var dansk, men hans fødested kjennes ikke. Han studerte i Rostock og Leyden og han besøkte Frankrike ofte. Han ble ved sin hjemkomst rektor ved Klosterets skole i Antvarskov, og var i denne stilling til 1565. Han tok i 1565 magistergraden i København. Den 12. juni 1583 ble han etter forslag av Skælland s Biskop Dr. Povel Madsen og stadfestet av kongen ansatt som Biskop i Bergen.

I 1590 ble han innviklet i en trolldomssak som i flere år stod for retten i Bergen, dette grunnet en løs angivelse som Oluf Gausdal der var anholdt for og å ha fremført trolldom med Biskopens hustru Marine Riebensdatter som medvirkende og delaktig i forbrytelsen. Saken må ha vakt meget stor oppsikt, for stadspresten Absalon Pedersen sin hustru enken Anne Pedersdatter ble samme år dømt og brent for en lignende forbrytelse. Biskop Foss møtte i retten for sin hustru, men da Oluf Gausdal angivelse befantes motsigende, og han overbeviste at å fare med løgn, falt saken for bispens hustru s vedkommende bort, enn hvor meget slottsherren Peder Thott synes å ville henne til livs.

Anders Foss var en myndig og dyktig mann, men hans heftige sinne brakte ham inn i atskillige strider, og overnevnte Peder Thott synes å gjøre livet surt for han. Anders Foss døde 25 jan. 1607. Hans hustru Marina overlevde han og de hadde 9 barn sammen.

En annen sak om biskopen Anders Foss skrevet av Yngve Nedrebø gjengis herved: Sommeren 1599 møtte presten Jacob Hanssøn Schaaning for den norske Herredsretten. Han skulle svare for seg i to saker. Lensherren på Bergenhus hadde stemnt Jacob for retten for påstått lauslivnad. Den andre saken hadde bispen Anders Foss reist for å fri seg frå skuldingene Jacob hadde retta mot bispen. Begge sakene hadde opphav i den langvarige prestestriden på Stord, der Jacob Hanssøn var ene parten. Mange har skrevet om prestestriden på Stord, og alle har gjort Jacob til skurken i soga. De har kalla han eventyrer og svindler. Vi skal hente opplysninger om Jacob frå kjelder som tidligere ikke har vært nytta. Og vi skal ikke, som tidligere har vært slutte soga om Jacob med dommen i 1599, men følge han gjennom oppreising og frem til han døde med ettermælet "en Lærd og begavet Mand". Jacob brukte selv lenge tilnavnet "Schaaning", og har vel vært fødd en stad i Skåne. Da han døde i 1628 skulle han være 90 år gammal etter det som dattersønnen hans fortel, men aldersoppgåva er nok sett noe høyt. Ut frå det vi ellers vet om han er det mer trulig at han var fødd en gong på 1540-talet. Jacob Hanssøn var først prest i Nykøping i Sverige. Der må han ha vært på 1570-talet. Men han stelte seg slik at han for en "vingdoms forseelze" mista ordinatsbrevet sitt. Han lova å "rette och bedre seg" og gjorde "pønitens", og så fikk han det att. I herredagsdomboka er dette tidfest til første søndag i advent 1588. Men denne tidfestinga er uten tvil feil, då mannen som undertegnet det døde i 1585. Rette året var trulig 1582. Ordinatsbrev eller ikke, det ble vanskelig for Jacob å få seg ny presteteneste i Nykøping, og han la da like godt ut på reise til Bergen stift. Vi vet han frå 1585 til 1588 var kapellan i Innvik i Nordfjord. Han skal ha vært ei tid i Davik. Seinere var han mellom anna ei tid i underordna prestestilling ved Domkyrkja i Bergen. Ut på året 1595 vart det lyst til prestevalg på Stord. Jacob, som da etter det han selv fortel "i tij eller elleffue Aars tid haffuer tient i Bergens sticht", melde seg som kandidat og vart vald av soknemennene på Stord. Han trulova seg med enka etter formannen i kallet, som god skikk var, og flytta inn på prestegarden. Med det vart han dregen inn i striden mellom Bergensbispen Anders Foss og hans favoritt Niels Pedersøn Foss på ene sida, og der store deler av kyrkjelyden på Stord stod på andre. Vi må fortelle litt om hovudpersonene og bakgrunn for striden. Anders Foss var "superintendent" (bisp) i Bergen frå 1583 til han døde 1607. Han arbeidet hardt for å øke makta til superintendentene. Dette gav han mange uvenner og mye strid. Han la seg ut med byrådet i Bergen, med lensherren på Bergenhus, og med deler av presteskapet i stiftet. Det ser og ut som han prøvde å redusere omfanget av kallsretten (retten til å peke ut ny prest) kirkelydene hadde. Niels Pedersøn Foss må ha vært nær slektning (brorson?) til bispen. Første gong vi hører om Niels er i 1590 då han vart tilsett som prest ved Hospitalkirka i Bergen. Då hadde bispen gjeve han så mye hjelp og skaffa han så gode vilkår, at det vart klaga til kongen over framferda. Bispen fekk ei skrape, og Niels vart avsett. Men alt et års tid etter fekk Niels seg nytt kall, nå vart han sokneprest i Strandebarm. Det gjekk han ikke betre der enn i Bergen. Kort tid etter at han kom til bygda vart han skulda for tjuveri, og jaga. I 1593 vart Stordpresten Staffen Jenssøn sjuk slik at han ikke lenger kunne gjøre kirketjeneste. Då sende "Øffrigheden" (det vil sjølsagt her bety bispen) Niels Foss til Stord som kapellan. Staffen døde ut på våren 1594, og det vart da gjort avtale om at Niels skulle holde frem som kapellan for presteenka i hennes "nådesår". Først når dette året var omme, var det tid for å holde nytt prestevalg på Stord. Men Niels hadde det travelt. Etter det som hadde gått føre seg i Strandebarm var han vel redd det kunne bli vanskelig for han å få kallet om andre kandidater melde seg. Så prøvde han å auke sjansene sine. Han gjekk til soknemennene og sa han måtte låne signetene deres for å sette segl under en attest. Med signetene besegla han det kallsbrevet han skreiv for seg sjøl. Dette skjedde 7. juli 1594. Niels fekk med seg lensmannen og noen soknemenn og drog til prosten for å få stadfesting av valget. Stadfestinga fekk han. Seinere fekk han godkjenning frå bispen og kollatsbrev frå lensherren. Alt samen ved hjelp av kallsbrevet han selv hadde skrive og besegla. Framferda til Niels skaffa han mange uvenner på Stord. Fremst mellom disse stod Otte Thommessøn til Vatne. Som adelsmann skulle han ved prestevalg være "best oc acteste Sognemand". Partiet til Otte Thommessøn var sterkt nok til å jage Niels frå Stord, og de arrangerte nytt prestevalg. Lenge såg det ut til at en kandidat med navnet Johan Johansøn skulle bli vald. Men han fekk pålegg om å vike ved kongebrev 12. mai 1595, og gjorde det. Etter at det skjedde var soknemennene like lite interesserte i å få Niels Foss som sokneprest, og de valde då Jacob Schaaning. Bispen ville ikke finne seg i at hans kandidat vart vraka ved en slik åpen demonstrasjon. Han prøvde å tvinge stordabuene til å gjøre om prestevalget sitt, og la Niels få kallet. Da ble det gitt det svar at Niels som var avsett etter skuldinger om tjuveri i Strandebarm, ikke hadde gjort seg fri for den saka, og derfor måtte reknas som uverdig til å være prest. Niels Foss måtte då til Skottland for å skaffe seg attest frå mennene han etter folkesnakket skulle ha stole frå. Og slik attest hadde han med seg då han kom heim til Norge igjen. Det underlige er at han ikke hadde skaffa seg slik attest då han vart jaga frå Strandebarm. Ved hjelp av denne attesten og det omtvista kallsbrevet fikk han 28. juli 1596 ordna med et kongebrev til lensherren på Bergenhus, der han ble pålagd å sørge for at Niels fikk kallet på Stord. I brevet heter det videre at "dersom hans Sognemænd hannem noget har at beskylde, de da hannem for hans tilbørlige Dommer tilhørligen tiltaler og forfølger." Det skulle likevel gå lang tid før Niels Foss kom til Stord. I det lengste ville soknemennene dra ut saka, og først i oktober 1596 ser det ut til at Jacob Schaaning måtte vike prestegarden. Samstundes vart Niels stemt for "Slotzherren Bispen Lagmanden och menige Raadet", der det vart krevd at Niels skulle legge fram kallsbrevet sitt. Men bispen ville ikke ha dom i saka mot Niels. I staden prøvde han å få i stand forlik, et forlik som skulle sikre Niels kallet. Verken Jacob eller soknemennene ville godta et slikt forlik. De ville ha dom over Niels, slik kongebrevet sommeren 1596 hadde rådd de til. Då saka drog ut ville Jacob dra til København for å legge fram sine klagemål mot bispen og Niels Foss der. Han krevde at de to skulle stemnas for den danske Herredagen: Bispen for å ha blanda seg inn i saka på en utidig måte, Niels Foss for sitt falske kallsbrev. Resultatet vart at Herredagen sende ut stemning til Anders og Niels Foss 6. august 1597. Det må ha komme som et sjokk for bispen: At en av hans underordna prestar skulle ha mot til å stemne han for høgste domstolen i riket. Og saka kunne få alvorlige konsekvenser. Bispen hadde mange nok uvenner som kunne nytte et slikt høve mot han. Han måtte få stoppa Jacob før saka i Danmark kom til doms. Mellom tilsynsansvaret bispen hadde, var å sjå til at prestene hadde rett lære, og at de levde et moralsk høgverdig liv. Skulle han stoppe Jacob, måtte det være for bråt på et av disse krava. Etter det Albert Hatting fortel skal Jacob ha vært en "Lærd og vel begavet Mand". Da måtte det være manglende moral han kunne klagas for. Lause rykte vart samla frå aust og vest, og Jacob vart stemnt for prosten. Han skulle ha gjort seg skuldig i "frilleleffnit", av di kona hans hadde fått første barnet etter berre sju måneders ekteskap. På denne tida var det trulovinga som var juridisk bindende. Påbud om kirkelig vigsel kom ikke i Norge før i 1589, og det gjekk lang tid før det ble vanlig å vente med å flytte sammen til etter den kirkelige vigsla. I brevet til lensherren om at Jacob skulle stemnas heter det da og at det skulle være "andre til et Exempel". Men Jacob nekta å møte for prosten om ikke bispen ikke møtte for Herredagen. Slik vart sakene stående i nesten to år. Bispen hadde to gonger nekta å møte i Danmark, Jacob hadde nekta å møte for Domkapitlet i Bergen då han vart stemnt der. I juni 1599 fikk bispen ordna med at Jacob skulle stemnas for den norske Herredagen. Det ble i stemninga gjort det klart at han ville bli dømt om han ikke møtte. Då var det ikke lenger noe val for Jacob. 7. juli 1599 møtte han i Bergen. Av referatet senest vi sjå at han svarte godt for seg på anklaga om lauslivnad. Han la fram sine attester og fikk gjort om mesteparten av det han var klaga for. Han måtte bøte ei mindre bot fordi han hadde late være å møte etter tidligere stemninger for prosteretten og domkapitlet, og måtte love å møte for domkapitlet to dager senere for å svare for seg om samlivet med kona før ekteskapet. I saka mellom Anders Foss og Jacob vart det forlik. I retten sa Jacob at han aldri hadde nytta ukvemsord om bispen som kunne gå bispen si ære for nær. Bispen kunne heller ikke legge fram prov om at Jacob hadde gjort det. For Jacob var det nok viktig å ikke provosere biskopen for sterkt, for to dager seinere skulle han møte bispen igjen som dommer. Måndag 9. juli 1599 møtte Jacob for domkapitlet. Referat frå forhandlingene har vi ikke, men resultatet kjenner vi. Etter mange år med hard strid kunne bispen nå gjøre opp med den ulydige presten. Jacob vart dømt fra "ministeria oc all Kircketieniste". Med det var sluttstreken - for ei tid - sett for striden om prestekallet på Stord. Men mange i kyrkjelyden var ikke fornøyd med utfallet. Noen av de hadde framleis planar om å få Niels Foss jaga. Ved årsskiftet 1605/06 stemnte kyrkjelyden Niels Foss inn for lensherre og råd i Bergen. Skuldingene mot han var så vel underbygde, og så alvorlige, at lensherren la saka fram for domkapitlet, med spørsmål om ikke Niels "for sin Vschickelighed" hadde gjort seg uverdig til å "bruge Det prestelig Embede her epther". Men Anders Foss var framleis bisp, og det ble ikke mer av saka før etter bispen døde (25. januar 1607). Niels var mellom anna skulda for bråt på det sjette budet, og det kjem fram at han og skulle ha prøvd å kjøpe folk til å vitne for seg. Vi kjenner ikke ordlyden i dommen over Niels, men av andre kjelder ser vi at han vart avsett i 1607. I hans stad vart kapellanen Peder Aalborg sett inn som sokneprest på Stord. Jacob Hanssøn var sjølsagt heller ikke fornøyd med dommen han hadde fått på seg. Det skulle likevel gå nesten sju år før han fekk dommen omgjort. 5. mars 1606 vart det notert i domkapittelsprotokollen at Jacob på ny hadde rett til å søke prestekall. Likevel skulle det gå mer enn tre år før han fikk seg nytt kall. Henrich Graff, sokneprest i Jølster, vart hausten 1609 avsett etter dom for Bergen domkapittel. Då ny prest skulle velges i hans stad, melde Jacob seg som kandidat og ble valgt. Og i Jølster vart Jacob verende sokneprest til han døde 4. mai 1628.