Baron Jon Raud Ivarsson till Sudrheim

Is your surname till Sudrheim?

Research the till Sudrheim family

Baron Jon Raud Ivarsson till Sudrheim's Geni Profile

Share your family tree and photos with the people you know and love

  • Build your family tree online
  • Share photos and videos
  • Smart Matching™ technology
  • Free!

Baron Jon Raud Ivarsson till Sudrheim

Norwegian: Jon, Til Sudrheim
Also Known As: "Ross", "Sudreim", "Roos", "Sørum"
Birthdate:
Birthplace: Sørum, Akershus, Norway
Death: after circa June 1312
Sørum, Akershus, Norway
Immediate Family:

Son of Ivar Olavsson av Skedjuhof and Ragndid Gudrun Alvsdatter av Tornberg
Husband of N.N.
Father of Tore Jonsson Tinghatt; Ragnhild Jonsdatter; Baron Hafthor Jonsson til Sørum and Ivar Jonsson
Brother of Eirik Ivarsson Hudfat
Half brother of Sigurd Ivarsson Rova, på Hestbø and Saxe Ivarsson

Occupation: Riddare, riksråd
Managed by: Erkki A Tikkanen (Geni Curator -...
Last Updated:

About Baron Jon Raud Ivarsson till Sudrheim

https://www.adelsvapen.com/genealogi/Roos_af_Hjelms%C3%A4ter_nr_51

https://sok.riksarkivet.se/sbl/bilder/6828_8_030_00000349_0.jpg

https://sv.wikipedia.org/wiki/Roos_af_Hjelms%C3%A4ter

http://slektinorge.no/sudreimsaetta-fra-sorum/

http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Sudreim/Sudreim.htm

Jon var sønnesønn av Håkon Håkonssons frende, Jon fra Sudrem ( Sørum ) på Romerrike , og hørte selv hjemme der. Han var blant ridderne som garanterte Hindsgavl-avtalen med Danmark i 1295. Året etter var han vitne sammen med bl. a. hertug Håkon ved kongens utstedelse av handelsprivilegier for Hamburg i Bergen 31 juni. 25 februar 1299 utstede han iOslo et vitnebrev om forlik sammen med bl.a. Sæbjørn Helgesson .

Jon er en av de menn det er naturlig å henføre til hertug Håkons rådgivere før 1299. Under riksmøtet i Oslo i september 1302 var en av baronene i Håkons kongelige råd. Kongen betenkte ham med jord til evig eie i september 1307. Våren 1310 var han til stede ved trolovelsen mellom prinsesse Ingebjørg og hertug Magnus Birgersson i Oslo. En gang på denne tiden skjenket han også jord til Mariakirken i Oslo. Hans siste kjente opptreden i kongens omgivelser foregikk i juni 1312, da han medbeseglet makeskiftebrevet mellom Mariakirken og Hovedøy kloster. Trolig døde han kort etter.

Jon må hatt en fremskutt stilling blant Håkons baroner, ettersom sønnen, Havtore, fikk kongens uekteføtte datter, Agnes, til ekte. Men det ser ikke ut til at han har hørt til de riksrådsmedlemmer som mer permanent var tilstede ved kongens side.

(Kilde: Knut Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150 - 1319.)

Sudreimsætta

Sudrheimsættens våpenskjold har en rød rose på gul bunn. På hjelmen ti stiliserte faner.

Fra midten av 1200-tallet bodde den mektigste adelsætta på østlandet på garden Sudreim (nå Sørum) i Sørum på Romerike. 1) JON på Sørum er 1240 (Håkon Håkonssons saga) nevnt som kongens frende. Han hadde visstnok sønnen 11) IVAR Jonsson, som ikke er nevnt direkte, men han må ha vært far til 111) JON IVARSSON RAUD på Sudreim. Han var baron (nevnt blant baronene 1295 og 1302, siste gang omtalt 1309). Av barn nevnt Ivar, falt i en av kongens kriger i 1310, Haftore, se neste, Ragnhild (Ragndid), g m ridderen Torvald Toresson, kongens sysselmann på Hjaltland (Shetland).

Jon Ivarsson var svoger eller nærfrende til Guttorm Havtoresson, g m Asbjørg Aslaksd. på Folberg (se Aslakætta). Ca. 131 0 gav Jon etter kong Håkons råd 5 øyresbol i Bodding og I øyresbol i Svensrud i Eidsvoll til Mariakirken i Oslo til sjelebot for sønnen Ivar (DN III 93). Seinere lå parten i (Østre) Bod¬ding igjen til Sudreims-godset, og kronen fikk den av Gørvil Fadersd. i 1599. Også eierhistoria for Froyhov viser nært sam¬band mellom Sudreims-gods og godset til den kongelige Mariakirken. Hele Søndre Frøyhov (3 skpd.) lå til Sudreim, mens hele Nordre Frøyhov (også 3 skpd.) hørte til Mariakirken. I nabogarden i sør eide Sudreimsætta 20 lpd., mens 25 lpd. var gammalt bondegods. Dette forholdet viser Sudreimsættas stilling på Romerike på 1300-tallet - nær tilknytning til kongehuset på den ene side og til framstående bønder på den andre.

IV) HAFTORE JONSSON på Sørum ca. 1275-1331, riksråd, ble i 1302 trolovet (gift før 1312) med kong Håkon V sons uekte datter Agnes Håkonsdotter. Forbindelsen ble sikkert ordnet som et ledd i kongens forbund med lendmannsaristokra¬tiet. Haftore og Agnes hadde sønnene Va) Jon og Vb) Sigurd og kanskje ei datter g m Kal (far til Alv Kalsson på Stanger i Ullensaker), g 2. gang med Gulle Jonsson fra Holter i Nes.

I 1302 overdrog kongen en del jordegods til Haftore som medgift, i alt parter i 14 garder på Romerike, bl.a. Sjøli i Nes og Bjørkefløtten i Fet. I 1312 la kongen disse partene under kronen igjen og overlot i stedet hele Sorknes i Grue til Haftore. Han var kongens sysselmann på Romerike og hadde herretittel, så han var minst ridder, trolig baron (lendmann). Han var en av de fornemste adelsmenn, og hans ætt ble en av de ledende i Norge på 1300-tallet.

Haftore Jonsson festet i 1331 (DN I 174) I skpd. malt i Vestre Onsrud i Ullensaker til Gisle på Onsrud. Hele garden (3 skpd. eller 2 skpd. malt I spann smør) lå til Sudreimsætta helt til Gørvil Fadersd. gav den til kronen i 1599. Østre Onsrud (i alt 521/2 lpd. i 1647) var derimot bondegods fra gammalt med unntak av 20 lpd. som lå til Oslo domkirke, men det er mulig dette opprinnelig var Ødegarden (i 1521 kalt Sprofstad) under Østre Onsrud.

Va) JON HAFTORESSON ca. 1312-ca. 1390, riksråd, g m Birgitta Knutsdotter, svensk adelsdame av Folkungætta. Jon arvet Borregard med Borgesysselgodset etter faren. Barn: Ulv, stam¬far for den svenske adelsætta Roos til Ervalla, Håkon, døde uten barn, Cecilia, g m den svenske ridderen Ulv Holmgeirsson. Sigurd, bror til Jon arvet Sudreims-godset.


Adliga ätten ROOS AF HJELMSÄTER, nr 51.

Urgammal frälsesläkt, introducerad 1625.

Ätten, som i ålder kan tävla med de äldsta rent svenska ännu levande adliga ätter, utgör en

gren av de norska Hafthorsönernas släkt och är den enda av Norges gamla stormannaätter

som ännu fortlever. Dess äldste med säkerhet kände stamfader Jon Raud Ivarsson antages

hava varit sonson till norske konungen Håkon Håkonssons frände Jon af Suderheim, som

levde omkring 1240. Den förgrenade sig redan på 1300-talet i de tvenne svenska ätter, av

vilka den ena av genealogerna blivit kallad Roos af Ervalla, medan den andra alltsedan

dess introduktion på riddarhuset burit namnet Roos af Hjelmsäter. Dessa ätters

gemensamma ursprung – de ansågos förr såsom två skilda ätter trots det gemensamma

ättemärket, en röd fembladig ros i guldfält – har fastslagits av K. H. Karlsson i en uppsats

i Personhistorisk Tidskrift 1909. I Norge utdog den baronliga ätten i slutet av 1400-talet

med Jon Hafthorssons broders, riddaren Sigurd Hafthorssons sonsons son Tymme

Tymmesson. – Ätten immatrikulerades på riddarhuset i Finland 1818-02-07 under nr 2

bland adelsmän, men utgick där redan 1832.

Sudreim-ätten, norsk "lendmannsætt". Som stamfar har har man räknat baronen (lendmannen) Jon Raud Ivarsson på Sudreim (i Sörum härad på Romerike), men nyare forskning menar att man kan följa ätten 4 slektled tillbaka till lendmannen på Romerike ca. 1150, Åle Varg, gift med en dotter till Harald Gille. En son till Åle skall etter dette vara far till Olav Mok (död 1224), sysslomannen på Hedmark, och dennes son Ivar av Skedjuhof (ca. 1240), far til herr. Jon Ivarsson Raud (död ca 1314). Jons son Havtore Jonsson (1275 - 1320) var gift med Håkon V's "oäkta" dotter Agnes. Hans son Sigurd (ca. 1315 - ca. 1392) gifte sig till Giske- och Bjarkøy-godset. Sigurds äldre bror Jon (ca. 1312 - ca. 1390) hade sonen Håkon, som var på tal som kung efter Olav Håkonssons död år 1387, och en dotter Cecilia. Hon gifte sig med den värmländske riddaren Ulf Holmgeirsson, stamfar til den svenske adelssläkten Roos af Hjelmsäter. Till denna släkt hörde bl.a. friherren och officeren Carl Gustaf Roos (1655 - 1722) och hans son Axel Roos (1684 - 1765) som bägge utmärkte sig under Karl XII's fälttåg. I Norge lever tusentals människor som härstammar från Sudreim genom kvinnoled.

Källa: Aschehougs Leksikon, 1974: Sudreim via Tore Nygaard

Jon gifte sig med Åsa Haftorsdatter, dotter till Haftor Aslaksson.

Från

Jon Raud Ivarsson til Sudreim. Baron og Sysselmann. Født omkring 1245. Død omkring 1312 på Sørum

(Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).

Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson. Tilnavnet Rauðr henspiller

utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som

bærer det samme tilnavnet. Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos

af Hjelmsäter. Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev

seg imidlertid arveretten.

Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært

oppkalt etter denne ane.

Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl,

Fyn, 25.09.1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes

medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.07.1296 (DN V 33). Videre er han

medutsteder av et brev av 25.02.1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47). I 1302 ble hans sønn

Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt

til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.09.1302 (NGL III side 46). I brev av 14.09.1307 (DN I 111)

skjenket Kong Håkon ham 1½ øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark. Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i

Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson,

sønn til Kong Birger av Sverige. Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.06.1312 (DN IV 95) mellom

Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster. Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke

lengeetter. Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette

er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245. Hr. Jons hustru nevnes

ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til

ektefelle for kongens datter.

Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten. I et

brev av 18.12.1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson,

sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr.

Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad. Av dette er

det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse. Allerede godsforholdene gjør det temmelig

sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På

den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid

Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen

pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr. Sigurd Havtorsson den 29.09.1342 (DN VI 166) fikk

tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru

Elin Toresdatter. Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at

fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr. Håkon og fru Elin. Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson,

eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson

(Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru IngeborgErlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså

flere muligheter. Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall

31.12.2006 Anene til - The Ancestors of - Gyrd Ingjaldsson på O Side 16

13 Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-117.

Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391. Aschehougs Leksikon, 1994, «Sudreim». C.M. Munthe: Norske slegtsmerker,

NST Bind I (1928), side 349. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 827. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens

forfedre, side 52, 95.

intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål. Hr. Tores

hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr.

Alv Erlingsson («Milder-Alv») og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som

igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug

Skules søster.

Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn

forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den

omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller

annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten.

Ser man nå de foreliggende momenter i sammenheng viser det seg at man vil oppnå en fullt tilfredsstillende

forklaring både på de omtalte yngre slektskaps-oppgaver og på navneforholdene ved å anta at hr. Jon Rauds mor

(Gudrun eller Ragndid?) var datter til Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter. Dermed får man også den best

mulige forklaring på Sudreims-ættens fremtredende sosiale posisjon og på den omstendighet at hr. Jons sønn blir

utvalgt til ektefelle for kong Håkons datter.

Hr. Jon selv var lendbåren, det kan man på bakgrunn av slektens posisjon trygt ta for gitt. I Håkon Håkonssons

saga omtales imidlertid bare en lendmann med navnet Ivar, nemlig Ivar Nef, men han hørte hjemme i Hålogaland,

nevnes allerede i 1198 og ble lendmann ved juletid 1217. Han kan derfor ikke komme i betraktning som mulig far

til Hr. Jon Raud.

For fredstiden 1240-63 er imidlertid sagaens beretning meget lite utførlig, og da en rekke lendmenn døde ved denne

periodes begynnelse, kan man med sikkerhet gå ut fra at flere av Kong Håkons fortjente, høyættede menn i denne

tid har oppnådd lendmannsverdigheten, selv om dette ikke direkte er opplyst i sagaen.

En av de personer som det ligger nær å anta at må være blitt denne utmerkelse tildel er Ivar av Skedjuhof.

Skedjuhof i Sørum tilhørte på 1300-tallet hr. Jon Havtorsson og var også hovedgården i hans store gods på

Romerike! Hr Jons eiendommer har, bortsett fra noen gårder i Østfold, tidligere ikke vært kjent, men kan nå fastslås

på grunnlag av yngre godsforhold.

Da hr. Jons hustru, fru Birgitte Knutsdatter, var svensk, og da de eiendommer hans far fikk med sin hustru,

kongedatteren fru Agnes, i hvert fall i hovedsak er kjent, er det etter omstendighetene ingen grunn til å tvile på at

Skedjuhof med tilhørende gods er arv etter farfaren, hr. Jon Raud. At Hr. Jon som eldste sønn, velger Skedjuhof, og

ikke Sudreim, til sin hovedgård på Romerike, peker også tydelig på at det er den førstnevnte eiendom som er ættens

opprinnelige sæte.

Etter det foreliggende kan det derfor tas for gitt at hr. Jon Raud Ivarsson er sønn av Ivar av Skedjuhof.

Hirdskråen fra Magnus VI Lagabøtes regjeringstid har et arkaisk preg ved at dens formelle ramme langt på vei

viser tilbake til hirdens opprinnelige oppgave som daglig krigerfølge, og det trass i at hirdens karakter hadde endret

seg betydelig. På slutten av 1200-tallet gjennomløp landets verdslige aristokrati en formell elitedannelse, en prosess

som endte med at hirdorganisasjonen gikk i oppløsning i første halvdel av 1300-tallet.

Magnus Lagabøte besluttet i 1277 at lendmenn og skutilsveiner skulle ha rett til herretittel, samt at lendmennene

heretter skulle tituleres «baroner» og skutilsveinene «riddere». «Baron» var tittelen på de engelske kronvasallene, det

vil si de som hadde jord i forlening direkte av kongen tilsvarende de norske lendmennene. «Ridder» var den høyeste

rangen innen det europeiske riddervesenet som hadde utviklet seg fra 1000-tallet av. Den opprinnelige rene

ryttersoldaten i Frankerriket med rustning, skjold og sverd eller lanse hadde gradvis blitt prototypen på det høybårne,

aristokratiske medlemmet av vasallstanden i Europa. Ridderen var høytidelig tatt opp i et lukket fellesskap,

«ridderskapet», gjennom ridderslag og ridderløfte. For å kunne kvalifisere til ridderslag måtte en blant annet ha

gjennomgått militær trening som «væpner». Utover i høymiddelalderen fikk væpnerklassen mindre entydig preg av å

være en gruppe unge menn som trente til å bli riddere, og ble i stedet en fullverdig rangklasse av samme type som

ridderklassen. Det fullt utviklete europeiske riddervesenet på 1100-tallet besto derfor av rangklassene riddere og

væpnere, med den første som den gjeveste. Fremdeles var det slik at veien til ridderslag gikk via væpnerrangen,

men ikke alle væpnere ble riddere.

Riddervesenet rommet en ridderideologi som bidro ytterligere til å heve medlemmene over resten av

befolkningen, ikke minst fordi det i økende grad ble lagt vekt på «byrd». Ridderideologien hadde tre hovedpilarer:

«Det Militære broderskapet», «kirkelige idealer», som å beskytte de fattige og svake, straffe de onde og forsvare

kirken, og «høvisk opptreden». Til det militære brorskapet utviklet det seg en «æreskodeks», det vil si regler alle

medlemmer av ridderstanden var pliktig til å følge i krig dersom de ikke skulle forspille sin ære og dermed kanskje

bli utstøtt av ridderstanden. Æreskodeksen var felles for alle medlemmene av ridderstanden uavhengig av

lojalitetsbånd og dannet derfor et grunnlag for et visst fellesskap på tvers av konfliktlinjer, ikke minst i krig.

At riddervesenet ble innført i Norge på slutten av 1200-tallet, er et klart utslag av den elitedannelsen som

skjedde i denne perioden, og viser samtidig hvordan det norske samfunnet ble overrislet av samtidens felles

europeiske kultur- og samfunnsutvikling. Begge deler kom også til uttrykk ved at ikke-fyrstelige personer i Norge

fra slutten av 1200-tallet av, begynte å bruke faste våpenmerker i skjold og segl.

Et annet ledd i eliteutviklingen var at kongemakten på slutten av 1200-tallet innrømmet hirdmedlemmene

skattefrihet som motytelse for deres personlige militærtjeneste. Skattefriheten var opprinnelig knyttet til fritak for

personer, men ble rundt 1300 i stedet gjort gjeldende for jord fordi leidangsskatten var blitt en skatt på jord. Det

31.12.2006 Anene til - The Ancestors of - Gyrd Ingjaldsson på O Side 17

bevarte kildetilfanget er ikke stort nok til at vi kan følge utviklingen i nevneverdig detalj frem til at norske stormenn

i 1370-årene hadde oppnådd skattefrihet for hele setegården, det vil si den jorda de drev for egen regning, et

privilegium de beholdt resten av senmiddelalderen. Det skattefritaket norske stormenn oppnådde i høymiddelalderen,

var svært beskjedent i europeisk målestokk. Deres nordiske standsbrødre fikk et tilsvarende, men betydelig mer

omfattende privilegium omtrent samtidig, fritak fra kongelige skatter og pålegg for alt jordegods uansett rang.

Den økonomiske gevinsten av fritaket var såpass liten for norske stormenn at privilegiet i hovedsak må ha hatt

en symbolsk-honorær betydning. Det ga stormennene i Norge mindre insitament til å øke sin private godsmengde,

sammenliknet med kollegaene i Danmark og Sverige, ettersom nytt gods som de ikke drev selv, ble skattlagt.

Jordeiendom ga riktignok prestisje, noe som var viktig i datidens samfunn, men fordi alt deres privatgods var fritatt

fra kongelige skatter, kunne danske og svenske stormenn i en helt annen grad enn norske øke sine økonomiske

ressurser, og dermed også sine politiske, gjennom å skaffe seg mer gods. Hovedgrunnen til forskjellen mellom

Norge og de andre nordiske rikene på dette området må være at riksstyret måtte balansere behovet for å

opprettholde et levedyktig aristokrati som riksbærende elite opp mot det å bevare tilstrekkelig med riksinntekter.

Kongedømmet i Norge hadde ikke råd til å gi fra seg en såpass stor inntektskilde som skatt fra aristokratiets samlete

gods, fordi landets totale areal av dyrkbar jord, middelalderens viktigste kapital, var relativt lite. Dette forklarer også

de sterke interessene det norske verdslige aristokratiet hadde i kongedømmets forvaltningsapparat, ikke minst i

inntekter fra kongstjeneste. Tilsvarende må det betydelig større jordarealet som de to andre nordiske rikene hadde,

særlig Danmark, være årsaken til at aristokratiet oppnådde et større skatteprivilegium og ikke hadde like sterk

interesse av å styrke kongedømmets forvaltningsapparat. Aristokratiets skattefrihet betydde imidlertid en alvorlig

økonomisk belastning for kongedømmets finanser i både Danmark og Sverige, en belastning som i perioder medførte

økonomisk bankerott med alvorlige følger for riksstyret. Og i begge land ble det gjennomført tiltak for i størst mulig

grad å begrense inntektstapet for kongedømmet, uten at skatteprivilegiet av den grunn ble opphevet.

Trass i forskjellen når det gjaldt grad av skattefrihet for stormennene, er det gode grunner til å tro at

oppløsningen av hirdorganisasjonen og etableringen av en verdslig privilegert krigerstand, fulgte de samme

hovedlinjene i alle tre rikene, men at hirden forsvant sist i Norge. Norske historikere har gjennomgående ment at

hirdens oppløsning i Norge skyldtes kongefellesskapet med Sverige fra 1319 av, fordi oppgaven med å være

kongens livvakt og væpnete følge forsvant etter hvert som felleskongen for det meste oppholdt seg utenfor Norges

grenser. I både Danmark og Sverige derimot, forsvant kongshirden allerede på 1200-tallet, altså uten at noen av

landene var i kongefellesskap med et annet land.

Det dominerende synet blant norske historikere overser imidlertid to viktige poeng. For det første at den unge

Magnus Eriksson og hans mor ser ut til å ha oppholdt seg mer i Norge enn i Sverige i 1320-årene, og for det andre

og viktigste det faktum at hirden lenge før 1319 først og fremst var blitt en organisasjon for landets verdslige

aristokrati, og at denne funksjonen ikke forsvant, selv da landet fikk felles konge med et naboland. Dessuten er det

relativt klare indikasjoner på at hirdorganisasjonen var i oppløsning alt i siste halvdel av Håkon V's regjeringstid.

I den forbindelse har den store rettarbota som kong Håkon utstedte i juni 1308, fanget interessen hos

historikerne. Rettarbota er blant de mest omdiskuterte dokumentene i norsk historie, det gjelder både dens innhold,

motiv, legitimitetet og dens virkninger på kort og lang sikt. Bakgrunnen for rettarbota var utvilsomt de erfaringene

kong Håkon hadde hatt i riksstyret frem til da. Som det heter innledningsvis i rettarbota: «Det har vært kjent for alle

menn at på grunn av den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom

og likedan nå ei tid siden ... så tar vi vår fedrearv, hele Norges konges rike, under vårt rådvelde.» Deretter

bestemmer kongen detaljert om riksstyrets administrasjonsapparat og hirden, og bak det hele lå ønsket om å styrke

kongens kontroll med riksstyret.

I den forbindelse har det særlig vært trukket frem at kongen for all fremtid avskaffet jarle- og lendmannsnavnet.

Nye lendmenn skulle ikke utnevnes, og bare kongesønnen og jarlen av Orknøyene skulle for fremtiden ha rett til å

bære tittelen jarl. Flere historikere har karakterisert rettarbota som antiaristokratisk og hevdet at den på lengre sikt

bidro til at det norske aristokratiet som riksbærende gruppe ble sterkt svekket.

At kongen søkte å styrke sin egen innflytelse, forhindret imidlertid ikke at han samtidig ga innrømmelser til

medlemmene av aristokratiet i sin alminnelighet ved å åpne for at syslemannsombud i realiteten kunne bli arvelige.

Det var en betydelig konsesjon ettersom sysla var aristokratiets fremste inntektskilde fra kongedømmet på dette

tidspunktet. Det var svært få lendmenn i 1308, og krongodset var ikke lenger stort nok til å underholde en større

gruppe av lendmenn. Det er derfor ikke grunnlag for å karakterisere rettarbota som generelt antiaristokratisk.

Kongens hensikt var etter alt å dømme å reorganisere riksstyre og riksaristokrati som følge av grunnleggende

samfunnsendringer, og det var en politikk der kongen måtte spille på lag med flertallet av det riksbærende

aristokratiet.14

(Barn III:5, Far V:17, Mor V:18)

Gift

Barn:

Havtore Jonsson til Sudreim. Født omkring 1275. Død 1320 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).

31.12.2006 Anene til - The Ancestors of - Gyrd Ingjaldsson på O Side 18

14 Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116, 121,

129-132, 259-261, 263. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537,

Tano Aschehoug 1999, side 184-187. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 826. Bent og Vidar Billing Hansen:

Rosensverdslektens forfedre, side 95.

(Se III:5).

Ivar Jonsson. Ridder. Død 1309.

Et par islandske annaler (Isl. Ann. III, V) beretter under året 1309: «falt Ivar Jonsson». De nærmere

omstendigheter ved hr. Ivars fall fremgår av den svenske «Erikskrønika» som synes å være forfattet i

1320-årene. Det fortelles her at nordmennene på vårparten 1309 falt inn i Dalsland i Sverige for å hevne

hertug Eriks tokt til Oslo like i forveien. Krøniken beretter om nordmennene:

«En riddare war thera forman

herra jwar jonson swa heet han».

Det opplyses videre i krøniken at da Kong Håkon i juni med en stor flåte dro fra Tønsberg til

København for å avslutte den endelige freds- og forbundstraktat med kong Erik Menved, ble en avdeling

av flåten, som av motvind var drevet inn i Kalvsund ved Kongehelle, der angrepet av hertug Eriks menn

som erobret syv skib. I denne forbindelse heter det i krøniken:

«herra iwar Jonson bleff ther dødh

A herra gud warkunne then nød

han han i then wanda kom

hertoghin loot ther illa om

at then dughande man war dødher

the baro han til barføtta brøder

ok lotho han erligha begaa

mangin dughande man thy saa.»

Det fremgår altså at hertugen beklaget hr. Ivars død og lot ham begrave i et franciskanerkloster,

rimeligvis det i Skara.

I et udatert brev (DN III 92), sikkert utstedt kort tid senere, skjenker hr. Jon Ivarsson to gårdparter på

Romerike til Mariakirken i Oslo «firir saal herra Iuars sunar mins ok hans alltida hallz». At hr. Ivar

Jonsson var sønn til hr Jon Raud er således helt på det rene. Som det vil fremgå av det følgende må Hr.

Ivar antas å ha vært gift, men hustruens navn kjennes ikke.

I et brev utstedt på Gryting i Fron 30.03.1353 kunngjør åtte menn at Gunnar Erlandsson og hans hustru

Jartrud Pålsdatter avsto alt jordegods som hr. Sigurd Erlendsson og hans hustru fru Gudrun Ivarsdatter

hadde eid på Romerike, i Agder med laksefisket i Sokndal, på Hadeland og på Hedmark, til hr Sigurd

Havtorsson, mot at denne fraskrev seg all rett til videre arv etter ekteparet. Det kan etter omstendighetene

neppe være tvilsomt at det er som en av arvingene etter fru Gudrun hr. Sigurd her opptrer, og at Gunnar

er hr. Sigurd Erlendssons slektsarving, sannsynligvis hans bror. Det ligger da videre nær å gå ut fra at fru

Gudrun er datter til hr. Ivar Jonsson og altså kusine av hr. Sigurd Havtorsson. Fru Gudrun nevnes ikke i

andre kilder, hennes ektefelle, hr. Sigurd Erlendsson forekommer mellom 1336 og 1345. Formodentlig

døde ekteparet i sortedøden.15

Tore Tinghatt Jonsson. Levde 1310.

Flere islandske annaler (Isl. Ann. V jfr. VIII, IX) beretter under året 1310: «Hakon konungr hafðr

leiðangr vti eptir jol ok fór i moti Eiriki hertuga Sviarikis þvi at hann brendi Vikina. I þvi striði fell

Þorir Þinghottr son herra Jons rauðs Ivar sonar.» Opplysning om de nærmere omstendigheter ved denne

kamp gis av Erikskrønikan som forteller at hertugene Erik og Valdemar beleiret Ragnhildarholm ved

Kongehelle og at kong Håkon, som må ha ligget i nærheten med sin flåte, sendte en ikke navngitt ridder

med en større styrke for å unnsette festningen, men at hertug Erik sendte en avdeling under ledelse av

den norskfødte hr. Bjarne Lodinsson mot nordmennene som ble slått.

«Swa at the møttos wnder en liid

wiid eth bergh en morgons tiid

konungsins riddare wart ther saar

swa at han haffde yffrit alt thz aar».

Denne ukjente norske anfører har sannsynligvis nettopp vært Tore Tinghatt, selv om det er tvilsomt om

denne virkelig var ridder, og krøniken dessuten bare melder at anføreren ble hårdt såret. Trefningen må

ha funnet sted i slutten av januar eller begynnelsen av februar 1310.

Tore Tinghatt var gift med en Gyda som må ha overlevt ham. I 1396 eide nemlig Krossalteret ved

Hallvardskirken i Oslo flere parter i gården «Stumfnustad» (senere forsvunnet) i Ullensaker, deriblandt 1

øresbol skjenket av «Gyda er Þorer Þingotte atte» (RB side 275).

I et brev avfattet omkring 1270 (NGL II side 491) forekommer en eldre Tore Tinghatt som en av de 6

norske medlemmer av den norsk-svenske nevnd som foresto opptrekningen av grensen mellom Norge og

Sverige. At den yngre Tore Tinghatt er oppkalt etter - og følgelig nær beslektet med - den eldre, er helt

utvilsomt, og etter de foreliggende omstendigheter skulle det være grunn til å anta at han har vært en

31.12.2006 Anene til - The Ancestors of - Gyrd Ingjaldsson på O Side 19

15 Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 118-120.

dattersønn av denne. Hr. Jon Raud må i så fall ha vært gift med en datter av Tore Tinghatt d.e. Tilnavnet

Þinghottr kan muligens skrive seg fra at denne Tore har opptrådt på et ting iført en eiendommelig hatt.

Hva Tore Tinghatt Jonssons eventuelle etterslekt angår har man ingen bestemte holdepunker i kildene.

Arveforholdene i slekten tyder heller ikke på at han har hatt barn som nådde voksen alder, ihvertfall ikke

sønner.16

Ragnhild Jonsdatter. Levde fra 1322 til 1336.

Av hr. Jons kjente døtre må fru Ragnhild gift med baronen hr. Sæbjørn Helgesson, være den eldste. At

hun var hr. Jons datter opplyses vel ikke direkte av kildene, men synes å fremgå av yngre arveforhold.

Fru Ragnhild selger nemlig i brev av 17.05.1322 (DN III 129) en part i Lunder i Sørum sogn. En annen

- adskillig større - part i denne gård hadde ifølge et brev av 26.03.1384 (DN I 486) tidligere vært i hr.

Sigurd Havtorssons eie.

Hr. Sæbjørn nevnes første gang i et brev som må være utstedt i Stavanger ca. 1296 (DN IV 16), han var

da allerede ridder. Sammen med sin værfar hr. Jon Ivarsson utsteder han i Oslo 25.02.1299 et makeskifte

angående Store Frogner i Ullensaker (DN II 47). Som yngste baron og riksråd medbesegler han Kong

Håkons forordning om kongearven og riksstyrelsen av 16.09.1302 (NGL III side 46). Han forekommer

også i en rekke andre brev fra de første par årtier av 1300-tallet. Hans segl er bevart ved et par brev og

viser at han førte en bjelke belagt med 3 nedadvendte muslinger («ibskaller») i våpenet (NS 88, 89).

Hr. Sæbjørn nevnes siste gang i brev av 18.03.1322 (DN I 165), men døde senere samme år (Isl. Ann.

V, VIII) eller muligens i begynnelsen av 1324 (Isl. Ann. IX).

Fru Ragnhild overlevde sin ektefelle. I et brev av 16.06.1324 (DN I 162), stadfester hun en dødsgave fra

ham til Stavanger Domkirke, så sannsynligvis er han begravet der. Hun omtales også i brev av

14.08.1328 (DN II 165) og, siste gang, i et brev utstedt på værsønnens hovedgård Hestbø den 30.10.1336

(DN IV 227).17

Ragndid Jonsdatter. Levde 1305.

Fru Ragndid var gift med ridderen hr. Torvald Toresson av Papøy på Hjaltland (Shetland). Hun omtales

ikke i samtidige kilder, men hennes eksistens fremgår av et nedenfor omtalt brev av 1363. Hr. Torvald

nevnes første gang i et brev av 01.04.1289 (DN XIX 328) hvori kong Erik Magnusson meddeler kong

Edward I av England at han har gitt sine sendemenn, deriblandt ridderen «Thorwaldum de Shetland»,

fullmakt til å forhandle angående hans datter Margareta, Skottlands dronning. Av andre dokumenter sees

imidlertid at hr. Torvald ikke kom til å delta i forhandlingene (DN XIX 333, 335). Av et brev av

13.06.1292 (DN I 81) fremgår at hr. Torvald dengang var gift med fru Sigrid Olavsdatter, datter til Olav

Hallvardsson på Eikeland i Liknes (Kvinesdal), en gård hr. Torvald hadde fått med hustruen. I brevet

nevnes også hans sønn Torgils Torvaldsson og hans «måg» (her utvilsomt værsønn) Bødvar. Da hr.

Torvald altså allerede dengang hadde en gift datter, må han antas å være født senest omkring 1250. I

1295 deltok hr. Torvald i kong Eriks tog til Danmark og medbeseglet våpenstillstanden på Hindsgavl

25.09.1295. I 1299 og fremdeles i 1307 omtales han som sysselmann på Hjaltland (DN I 89, 109), en

stilling han forøvrig sikkert har innehatt i hvert fall fra 1280-årene av. I 1306 var han på et besøk i

Bergen (DN XII 42) og nevnes siste gang som medbesegler av fredstraktaten med Danmark av

17.07.1309 (DN IX 82). Hr. Torvald nevnes her som den eldste av 16 riddere, og formodentlig er han

død kort tid etter.

Med fru Ragndid hadde hr. Torvald to barn som vokste opp, en sønn (Torvald) og en datter (fru Herdis).

Eldst av disse er sikkert datteren, som vel er født omkring 1305.

Gottskalks annaler (Isl. Ann. VIII) beretter under året 1363 etter omtalen av kongssønnen Håkon

Magnussons giftermål med Margrete Valdemarsdatter av Danmark. «Var þetta hof j Kaufmannahofn, var

þar svikin frv Blancia drottning og frv Herdis Þorvaldsdotter og hertugi Christoforus son Valldimars

kongs.» Opplysningen om at dronning Blanche, fru Herdis og hertug Christopher skulle være tatt av dage

beror vel bare på et rykte, det er sikkert ikke historisk. Sannsynligvis har imidlertid fru Herdis ledsaget

dronningen til Danmark og at hun døde der eller kort etter hjemkomsten til Norge.

Sikkert er at fru Herdis var død noen tid før 26.09.1363. Denne dag lot nemlig hr. Sigurd Havtorsson

ved sin ombudsmann føre vidner for lagmannen i Bergen om sitt slektskapsforhold til fru Herdis (DN II

375). Det opplyses herunder at hr. Havtore og fru Ragndid var fullsøsken og lagmannen tildømte deretter

hr. Sigurd arven etter fru Herdis inntil noen annen kunne bevise seg å være nærmere arveberettiget. At

Havtoressønnene virkelig var fru Herdis' nærmeste arvinger er sikkert riktig, og hennes søsken og deres

eventuelle etterkommere må altså være døde før henne.18

31.12.2006 Anene til - The Ancestors of - Gyrd Ingjaldsson på O Side 20

16 Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 120-121.

17 Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 122-123.


Baron Jon Ivarsen Raud married Åsa Haftorsdtr, daughter of Haftor Aslaksen. He was sysselmann og ridder. He was

born circa 1245. He died circa 1312.

Åsa Haftorsdtr married baron Jon Ivarsen Raud, son of Ivar Fra Skedjuhof and Ragndid (--?--).


1277, Sættergjerden i Tønsb m/Magnus Lagabøter


Jon var sønnesønn av Håkon Håkonssons frende, Jon fra Sudrem ( Sørum ) på Romerrike , og hørte selv hjemme der. Han var blant ridderne som garanterte Hindsgavl-avtalen med Danmark i 1295. Året etter var han vitne sammen med bl. a. hertug Håkon ved kongens utstedelse av handelsprivilegier for Hamburg i Bergen 31 juni. 25 februar 1299 utstede han iOslo et vitnebrev om forlik sammen med bl.a. Sæbjørn Helgesson .

Jon er en av de menn det er naturlig å henføre til hertug Håkons rådgivere før 1299. Under

riksmøtet i Oslo i september 1302 var en av baronene i Håkons kongelige råd. Kongen betenkte ham med jord til evig eie i september 1307. Våren 1310 var han til stede ved trolovelsen mellom prinsesse Ingebjørg og hertug Magnus Birgersson i Oslo. En gang på denne tiden skjenket han også jord til Mariakirken i Oslo. Hans siste kjente opptreden i kongens omgivelser foregikk i juni 1312, da han medbeseglet makeskiftebrevet mellom Mariakirken og Hovedøy kloster. Trolig døde han kort etter.

Jon må hatt en fremskutt stilling blant Håkons baroner, ettersom sønnen, Havtore, fikk kongens uekteføtte datter, Agnes, til ekte. Men det ser ikke ut til at han har hørt til de riksrådsmedlemmer som mer permanent var tilstede ved kongens side.

( Kilde: Knut Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150 - 1319. ).

Sudreimsætta

Sudrheimsættens våpenskjold har en rød rose på gul bunn. På hjelmen ti stiliserte faner.

Fra midten av 1200-tallet bodde den mektigste adelsætta på østlandet på garden Sudreim (nå Sørum) i Sørum på Romerike. 1) JON på Sørum er 1240 (Håkon Håkonssons saga) nevnt som kongens frende. Han hadde visstnok sønnen 11) IVAR Jonsson, som ikke er nevnt direkte, men han må ha vært far til 111) JON IVARSSON RAUD på Sudreim. Han var baron (nevnt blant baronene 1295 og 1302, siste gang omtalt 1309). Av barn nevnt Ivar, falt i en av kongens kriger i 1310, Haftore, se neste, Ragnhild (Ragndid), g m ridderen Torvald Toresson, kongens sysselmann på Hjaltland (Shetland).

Jon Ivarsson var svoger eller nærfrende til Guttorm Havtoresson, g m Asbjørg Aslaksd. på Folberg (se Aslakætta). Ca. 131 0 gav Jon etter kong Håkons råd 5 øyresbol i Bodding og I øyresbol i Svensrud i Eidsvoll til Mariakirken i Oslo til sjelebot for sønnen Ivar (DN III 93). Seinere lå parten i (Østre) Bod¬ding igjen til Sudreims-godset, og kronen fikk den av Gørvil Fadersd. i 1599. Også eierhistoria for Froyhov viser nært sam¬band mellom Sudreims-gods og godset til den kongelige Mariakirken. Hele Søndre Frøyhov (3 skpd.) lå til Sudreim, mens hele Nordre Frøyhov (også 3 skpd.) hørte til Mariakirken. I nabogarden i sør eide Sudreimsætta 20 lpd., mens 25 lpd. var gammalt bondegods. Dette forholdet viser Sudreimsættas stilling på Romerike på 1300-tallet - nær tilknytning til kongehuset på den ene side og til framstående bønder på den andre.

IV) HAFTORE JONSSON på Sørum ca. 1275-1331, riksråd, ble i 1302 trolovet (gift før 1312) med kong Håkon V sons uekte datter Agnes Håkonsdotter. Forbindelsen ble sikkert ordnet som et ledd i kongens forbund med lendmannsaristokra¬tiet. Haftore og Agnes hadde sønnene Va) Jon og Vb) Sigurd og kanskje ei datter g m Kal (far til Alv Kalsson på Stanger i Ullensaker), g 2. gang med Gulle Jonsson fra Holter i Nes.

I 1302 overdrog kongen en del jordegods til Haftore som medgift, i alt parter i 14 garder på Romerike, bl.a. Sjøli i Nes og Bjørkefløtten i Fet. I 1312 la kongen disse partene under kronen igjen og overlot i stedet hele Sorknes i Grue til Haftore. Han var kongens sysselmann på Romerike og hadde herretittel, så han var minst ridder, trolig baron (lendmann). Han var en av de fornemste adelsmenn, og hans ætt ble en av de ledende i Norge på 1300-tallet.

Haftore Jonsson festet i 1331 (DN I 174) I skpd. malt i Vestre Onsrud i Ullensaker til Gisle på Onsrud. Hele garden (3 skpd. eller 2 skpd. malt I spann smør) lå til Sudreimsætta helt til Gørvil Fadersd. gav den til kronen i 1599. Østre Onsrud (i alt 521/2 lpd. i 1647) var derimot bondegods fra gammalt med unntak av 20 lpd. som lå til Oslo domkirke, men det er mulig dette opprinnelig var Ødegarden (i 1521 kalt Sprofstad) under Østre Onsrud.

Va) JON HAFTORESSON ca. 1312-ca. 1390, riksråd, g m Birgitta Knutsdotter, svensk adelsdame av Folkungætta. Jon arvet Borregard med Borgesysselgodset etter faren. Barn: Ulv, stam¬far for den svenske adelsætta Roos til Ervalla, Håkon, døde uten barn, Cecilia, g m den svenske ridderen Ulv Holmgeirsson. Sigurd, bror til Jon arvet Sudreims-godset.


Adliga ätten ROOS AF HJELMSÄTER, nr 51.

Urgammal frälsesläkt, introducerad 1625.

Ätten, som i ålder kan tävla med de äldsta rent svenska ännu levande adliga ätter, utgör en

gren av de norska Hafthorsönernas släkt och är den enda av Norges gamla stormannaätter

som ännu fortlever. Dess äldste med säkerhet kände stamfader Jon Raud Ivarsson antages

hava varit sonson till norske konungen Håkon Håkonssons frände Jon af Suderheim, som

levde omkring 1240. Den förgrenade sig redan på 1300-talet i de tvenne svenska ätter, av

vilka den ena av genealogerna blivit kallad Roos af Ervalla, medan den andra alltsedan

dess introduktion på riddarhuset burit namnet Roos af Hjelmsäter. Dessa ätters

gemensamma ursprung – de ansågos förr såsom två skilda ätter trots det gemensamma

ättemärket, en röd fembladig ros i guldfält – har fastslagits av K. H. Karlsson i en uppsats

i Personhistorisk Tidskrift 1909. I Norge utdog den baronliga ätten i slutet av 1400-talet

med Jon Hafthorssons broders, riddaren Sigurd Hafthorssons sonsons son Tymme

Tymmesson. – Ätten immatrikulerades på riddarhuset i Finland 1818-02-07 under nr 2

bland adelsmän, men utgick där redan 1832.

Sudreim-ätten, norsk "lendmannsætt". Som stamfar har har man räknat baronen (lendmannen) Jon Raud Ivarsson på Sudreim (i Sörum härad på Romerike), men nyare forskning menar att man kan följa ätten 4 slektled tillbaka till lendmannen på Romerike ca. 1150, Åle Varg, gift med en dotter till Harald Gille. En son till Åle skall etter dette vara far till Olav Mok (död 1224), sysslomannen på Hedmark, och dennes son Ivar av Skedjuhof (ca. 1240), far til herr. Jon Ivarsson Raud (död ca 1314). Jons son Havtore Jonsson (1275 - 1320) var gift med Håkon V's "oäkta" dotter Agnes. Hans son Sigurd (ca. 1315 - ca. 1392) gifte sig till Giske- och Bjarkøy-godset. Sigurds äldre bror Jon (ca. 1312 - ca. 1390) hade sonen Håkon, som var på tal som kung efter Olav Håkonssons död år 1387, och en dotter Cecilia. Hon gifte sig med den värmländske riddaren Ulf Holmgeirsson, stamfar til den svenske adelssläkten Roos af Hjelmsäter. Till denna släkt hörde bl.a. friherren och officeren Carl Gustaf Roos (1655 - 1722) och hans son Axel Roos (1684 - 1765) som bägge utmärkte sig under Karl XII's fälttåg. I Norge lever tusentals människor som härstammar från Sudreim genom kvinnoled.

Källa: Aschehougs Leksikon, 1974: Sudreim via Tore Nygaard

Jon gifte sig med Åsa Haftorsdatter, dotter till Haftor Aslaksson.

Från

Jon Raud Ivarsson til Sudreim. Baron og Sysselmann. Født omkring 1245. Død omkring 1312 på Sørum

(Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).

Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson. Tilnavnet Rauðr henspiller

utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som

bærer det samme tilnavnet. Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos

af Hjelmsäter. Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev

seg imidlertid arveretten.

Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært

oppkalt etter denne ane.

Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl,

Fyn, 25.09.1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes

medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.07.1296 (DN V 33). Videre er han

medutsteder av et brev av 25.02.1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47). I 1302 ble hans sønn

Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt

til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.09.1302 (NGL III side 46). I brev av 14.09.1307 (DN I 111)

skjenket Kong Håkon ham 1½ øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark. Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i

Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson,

sønn til Kong Birger av Sverige. Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.06.1312 (DN IV 95) mellom

Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster. Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke

lengeetter. Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette

er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245. Hr. Jons hustru nevnes

ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til

ektefelle for kongens datter.

Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten. I et

brev av 18.12.1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson,

sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr.

Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad. Av dette er

det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse. Allerede godsforholdene gjør det temmelig

sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På

den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid

Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen

pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr. Sigurd Havtorsson den 29.09.1342 (DN VI 166) fikk

tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru

Elin Toresdatter. Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at

fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr. Håkon og fru Elin. Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson,

eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson

(Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru IngeborgErlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså

flere muligheter. Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall

31.12.2006 Anene til - The Ancestors of - Gyrd Ingjaldsson på O Side 16

13 Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-117.

Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391. Aschehougs Leksikon, 1994, «Sudreim». C.M. Munthe: Norske slegtsmerker,

NST Bind I (1928), side 349. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 827. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens

forfedre, side 52, 95.

intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål. Hr. Tores

hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr.

Alv Erlingsson («Milder-Alv») og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som

igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug

Skules søster.

Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn

forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den

omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller

annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten.

Ser man nå de foreliggende momenter i sammenheng viser det seg at man vil oppnå en fullt tilfredsstillende

forklaring både på de omtalte yngre slektskaps-oppgaver og på navneforholdene ved å anta at hr. Jon Rauds mor

(Gudrun eller Ragndid?) var datter til Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter. Dermed får man også den best

mulige forklaring på Sudreims-ættens fremtredende sosiale posisjon og på den omstendighet at hr. Jons sønn blir

utvalgt til ektefelle for kong Håkons datter.

Hr. Jon selv var lendbåren, det kan man på bakgrunn av slektens posisjon trygt ta for gitt. I Håkon Håkonssons

saga omtales imidlertid bare en lendmann med navnet Ivar, nemlig Ivar Nef, men han hørte hjemme i Hålogaland,

nevnes allerede i 1198 og ble lendmann ved juletid 1217. Han kan derfor ikke komme i betraktning som mulig far

til Hr. Jon Raud.

For fredstiden 1240-63 er imidlertid sagaens beretning meget lite utførlig, og da en rekke lendmenn døde ved denne

periodes begynnelse, kan man med sikkerhet gå ut fra at flere av Kong Håkons fortjente, høyættede menn i denne

tid har oppnådd lendmannsverdigheten, selv om dette ikke direkte er opplyst i sagaen.

En av de personer som det ligger nær å anta at må være blitt denne utmerkelse tildel er Ivar av Skedjuhof.

Skedjuhof i Sørum tilhørte på 1300-tallet hr. Jon Havtorsson og var også hovedgården i hans store gods på

Romerike! Hr Jons eiendommer har, bortsett fra noen gårder i Østfold, tidligere ikke vært kjent, men kan nå fastslås

på grunnlag av yngre godsforhold.

Da hr. Jons hustru, fru Birgitte Knutsdatter, var svensk, og da de eiendommer hans far fikk med sin hustru,

kongedatteren fru Agnes, i hvert fall i hovedsak er kjent, er det etter omstendighetene ingen grunn til å tvile på at

Skedjuhof med tilhørende gods er arv etter farfaren, hr. Jon Raud. At Hr. Jon som eldste sønn, velger Skedjuhof, og

ikke Sudreim, til sin hovedgård på Romerike, peker også tydelig på at det er den førstnevnte eiendom som er ættens

opprinnelige sæte.

Etter det foreliggende kan det derfor tas for gitt at hr. Jon Raud Ivarsson er sønn av Ivar av Skedjuhof.

Hirdskråen fra Magnus VI Lagabøtes regjeringstid har et arkaisk preg ved at dens formelle ramme langt på vei

viser tilbake til hirdens opprinnelige oppgave som daglig krigerfølge, og det trass i at hirdens karakter hadde endret

seg betydelig. På slutten av 1200-tallet gjennomløp landets verdslige aristokrati en formell elitedannelse, en prosess

som endte med at hirdorganisasjonen gikk i oppløsning i første halvdel av 1300-tallet.

Magnus Lagabøte besluttet i 1277 at lendmenn og skutilsveiner skulle ha rett til herretittel, samt at lendmennene

heretter skulle tituleres «baroner» og skutilsveinene «riddere». «Baron» var tittelen på de engelske kronvasallene, det

vil si de som hadde jord i forlening direkte av kongen tilsvarende de norske lendmennene. «Ridder» var den høyeste

rangen innen det europeiske riddervesenet som hadde utviklet seg fra 1000-tallet av. Den opprinnelige rene

ryttersoldaten i Frankerriket med rustning, skjold og sverd eller lanse hadde gradvis blitt prototypen på det høybårne,

aristokratiske medlemmet av vasallstanden i Europa. Ridderen var høytidelig tatt opp i et lukket fellesskap,

«ridderskapet», gjennom ridderslag og ridderløfte. For å kunne kvalifisere til ridderslag måtte en blant annet ha

gjennomgått militær trening som «væpner». Utover i høymiddelalderen fikk væpnerklassen mindre entydig preg av å

være en gruppe unge menn som trente til å bli riddere, og ble i stedet en fullverdig rangklasse av samme type som

ridderklassen. Det fullt utviklete europeiske riddervesenet på 1100-tallet besto derfor av rangklassene riddere og

væpnere, med den første som den gjeveste. Fremdeles var det slik at veien til ridderslag gikk via væpnerrangen,

men ikke alle væpnere ble riddere.

Riddervesenet rommet en ridderideologi som bidro ytterligere til å heve medlemmene over resten av

befolkningen, ikke minst fordi det i økende grad ble lagt vekt på «byrd». Ridderideologien hadde tre hovedpilarer:

«Det Militære broderskapet», «kirkelige idealer», som å beskytte de fattige og svake, straffe de onde og forsvare

kirken, og «høvisk opptreden». Til det militære brorskapet utviklet det seg en «æreskodeks», det vil si regler alle

medlemmer av ridderstanden var pliktig til å følge i krig dersom de ikke skulle forspille sin ære og dermed kanskje

bli utstøtt av ridderstanden. Æreskodeksen var felles for alle medlemmene av ridderstanden uavhengig av

lojalitetsbånd og dannet derfor et grunnlag for et visst fellesskap på tvers av konfliktlinjer, ikke minst i krig.

At riddervesenet ble innført i Norge på slutten av 1200-tallet, er et klart utslag av den elitedannelsen som

skjedde i denne perioden, og viser samtidig hvordan det norske samfunnet ble overrislet av samtidens felles

europeiske kultur- og samfunnsutvikling. Begge deler kom også til uttrykk ved at ikke-fyrstelige personer i Norge

fra slutten av 1200-tallet av, begynte å bruke faste våpenmerker i skjold og segl.

Et annet ledd i eliteutviklingen var at kongemakten på slutten av 1200-tallet innrømmet hirdmedlemmene

skattefrihet som motytelse for deres personlige militærtjeneste. Skattefriheten var opprinnelig knyttet til fritak for

personer, men ble rundt 1300 i stedet gjort gjeldende for jord fordi leidangsskatten var blitt en skatt på jord. Det

31.12.2006 Anene til - The Ancestors of - Gyrd Ingjaldsson på O Side 17

bevarte kildetilfanget er ikke stort nok til at vi kan følge utviklingen i nevneverdig detalj frem til at norske stormenn

i 1370-årene hadde oppnådd skattefrihet for hele setegården, det vil si den jorda de drev for egen regning, et

privilegium de beholdt resten av senmiddelalderen. Det skattefritaket norske stormenn oppnådde i høymiddelalderen,

var svært beskjedent i europeisk målestokk. Deres nordiske standsbrødre fikk et tilsvarende, men betydelig mer

omfattende privilegium omtrent samtidig, fritak fra kongelige skatter og pålegg for alt jordegods uansett rang.

Den økonomiske gevinsten av fritaket var såpass liten for norske stormenn at privilegiet i hovedsak må ha hatt

en symbolsk-honorær betydning. Det ga stormennene i Norge mindre insitament til å øke sin private godsmengde,

sammenliknet med kollegaene i Danmark og Sverige, ettersom nytt gods som de ikke drev selv, ble skattlagt.

Jordeiendom ga riktignok prestisje, noe som var viktig i datidens samfunn, men fordi alt deres privatgods var fritatt

fra kongelige skatter, kunne danske og svenske stormenn i en helt annen grad enn norske øke sine økonomiske

ressurser, og dermed også sine politiske, gjennom å skaffe seg mer gods. Hovedgrunnen til forskjellen mellom

Norge og de andre nordiske rikene på dette området må være at riksstyret måtte balansere behovet for å

opprettholde et levedyktig aristokrati som riksbærende elite opp mot det å bevare tilstrekkelig med riksinntekter.

Kongedømmet i Norge hadde ikke råd til å gi fra seg en såpass stor inntektskilde som skatt fra aristokratiets samlete

gods, fordi landets totale areal av dyrkbar jord, middelalderens viktigste kapital, var relativt lite. Dette forklarer også

de sterke interessene det norske verdslige aristokratiet hadde i kongedømmets forvaltningsapparat, ikke minst i

inntekter fra kongstjeneste. Tilsvarende må det betydelig større jordarealet som de to andre nordiske rikene hadde,

særlig Danmark, være årsaken til at aristokratiet oppnådde et større skatteprivilegium og ikke hadde like sterk

interesse av å styrke kongedømmets forvaltningsapparat. Aristokratiets skattefrihet betydde imidlertid en alvorlig

økonomisk belastning for kongedømmets finanser i både Danmark og Sverige, en belastning som i perioder medførte

økonomisk bankerott med alvorlige følger for riksstyret. Og i begge land ble det gjennomført tiltak for i størst mulig

grad å begrense inntektstapet for kongedømmet, uten at skatteprivilegiet av den grunn ble opphevet.

Trass i forskjellen når det gjaldt grad av skattefrihet for stormennene, er det gode grunner til å tro at

oppløsningen av hirdorganisasjonen og etableringen av en verdslig privilegert krigerstand, fulgte de samme

hovedlinjene i alle tre rikene, men at hirden forsvant sist i Norge. Norske historikere har gjennomgående ment at

hirdens oppløsning i Norge skyldtes kongefellesskapet med Sverige fra 1319 av, fordi oppgaven med å være

kongens livvakt og væpnete følge forsvant etter hvert som felleskongen for det meste oppholdt seg utenfor Norges

grenser. I både Danmark og Sverige derimot, forsvant kongshirden allerede på 1200-tallet, altså uten at noen av

landene var i kongefellesskap med et annet land.

Det dominerende synet blant norske historikere overser imidlertid to viktige poeng. For det første at den unge

Magnus Eriksson og hans mor ser ut til å ha oppholdt seg mer i Norge enn i Sverige i 1320-årene, og for det andre

og viktigste det faktum at hirden lenge før 1319 først og fremst var blitt en organisasjon for landets verdslige

aristokrati, og at denne funksjonen ikke forsvant, selv da landet fikk felles konge med et naboland. Dessuten er det

relativt klare indikasjoner på at hirdorganisasjonen var i oppløsning alt i siste halvdel av Håkon V's regjeringstid.

I den forbindelse har den store rettarbota som kong Håkon utstedte i juni 1308, fanget interessen hos

historikerne. Rettarbota er blant de mest omdiskuterte dokumentene i norsk historie, det gjelder både dens innhold,

motiv, legitimitetet og dens virkninger på kort og lang sikt. Bakgrunnen for rettarbota var utvilsomt de erfaringene

kong Håkon hadde hatt i riksstyret frem til da. Som det heter innledningsvis i rettarbota: «Det har vært kjent for alle

menn at på grunn av den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom

og likedan nå ei tid siden ... så tar vi vår fedrearv, hele Norges konges rike, under vårt rådvelde.» Deretter

bestemmer kongen detaljert om riksstyrets administrasjonsapparat og hirden, og bak det hele lå ønsket om å styrke

kongens kontroll med riksstyret.

I den forbindelse har det særlig vært trukket frem at kongen for all fremtid avskaffet jarle- og lendmannsnavnet.

Nye lendmenn skulle ikke utnevnes, og bare kongesønnen og jarlen av Orknøyene skulle for fremtiden ha rett til å

bære tittelen jarl. Flere historikere har karakterisert rettarbota som antiaristokratisk og hevdet at den på lengre sikt

bidro til at det norske aristokratiet som riksbærende gruppe ble sterkt svekket.

At kongen søkte å styrke sin egen innflytelse, forhindret imidlertid ikke at han samtidig ga innrømmelser til

medlemmene av aristokratiet i sin alminnelighet ved å åpne for at syslemannsombud i realiteten kunne bli arvelige.

Det var en betydelig konsesjon ettersom sysla var aristokratiets fremste inntektskilde fra kongedømmet på dette

tidspunktet. Det var svært få lendmenn i 1308, og krongodset var ikke lenger stort nok til å underholde en større

gruppe av lendmenn. Det er derfor ikke grunnlag for å karakterisere rettarbota som generelt antiaristokratisk.

Kongens hensikt var etter alt å dømme å reorganisere riksstyre og riksaristokrati som følge av grunnleggende

samfunnsendringer, og det var en politikk der kongen måtte spille på lag med flertallet av det riksbærende

aristokratiet.14

(Barn III:5, Far V:17, Mor V:18)

Gift

Barn:

Havtore Jonsson til Sudreim. Født omkring 1275. Død 1320 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).

31.12.2006 Anene til - The Ancestors of - Gyrd Ingjaldsson på O Side 18

14 Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116, 121,

129-132, 259-261, 263. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537,

Tano Aschehoug 1999, side 184-187. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 826. Bent og Vidar Billing Hansen:

Rosensverdslektens forfedre, side 95.

(Se III:5).

Ivar Jonsson. Ridder. Død 1309.

Et par islandske annaler (Isl. Ann. III, V) beretter under året 1309: «falt Ivar Jonsson». De nærmere

omstendigheter ved hr. Ivars fall fremgår av den svenske «Erikskrønika» som synes å være forfattet i

1320-årene. Det fortelles her at nordmennene på vårparten 1309 falt inn i Dalsland i Sverige for å hevne

hertug Eriks tokt til Oslo like i forveien. Krøniken beretter om nordmennene:

«En riddare war thera forman

herra jwar jonson swa heet han».

Det opplyses videre i krøniken at da Kong Håkon i juni med en stor flåte dro fra Tønsberg til

København for å avslutte den endelige freds- og forbundstraktat med kong Erik Menved, ble en avdeling

av flåten, som av motvind var drevet inn i Kalvsund ved Kongehelle, der angrepet av hertug Eriks menn

som erobret syv skib. I denne forbindelse heter det i krøniken:

«herra iwar Jonson bleff ther dødh

A herra gud warkunne then nød

han han i then wanda kom

hertoghin loot ther illa om

at then dughande man war dødher

the baro han til barføtta brøder

ok lotho han erligha begaa

mangin dughande man thy saa.»

Det fremgår altså at hertugen beklaget hr. Ivars død og lot ham begrave i et franciskanerkloster,

rimeligvis det i Skara.

I et udatert brev (DN III 92), sikkert utstedt kort tid senere, skjenker hr. Jon Ivarsson to gårdparter på

Romerike til Mariakirken i Oslo «firir saal herra Iuars sunar mins ok hans alltida hallz». At hr. Ivar

Jonsson var sønn til hr Jon Raud er således helt på det rene. Som det vil fremgå av det følgende må Hr.

Ivar antas å ha vært gift, men hustruens navn kjennes ikke.

I et brev utstedt på Gryting i Fron 30.03.1353 kunngjør åtte menn at Gunnar Erlandsson og hans hustru

Jartrud Pålsdatter avsto alt jordegods som hr. Sigurd Erlendsson og hans hustru fru Gudrun Ivarsdatter

hadde eid på Romerike, i Agder med laksefisket i Sokndal, på Hadeland og på Hedmark, til hr Sigurd

Havtorsson, mot at denne fraskrev seg all rett til videre arv etter ekteparet. Det kan etter omstendighetene

neppe være tvilsomt at det er som en av arvingene etter fru Gudrun hr. Sigurd her opptrer, og at Gunnar

er hr. Sigurd Erlendssons slektsarving, sannsynligvis hans bror. Det ligger da videre nær å gå ut fra at fru

Gudrun er datter til hr. Ivar Jonsson og altså kusine av hr. Sigurd Havtorsson. Fru Gudrun nevnes ikke i

andre kilder, hennes ektefelle, hr. Sigurd Erlendsson forekommer mellom 1336 og 1345. Formodentlig

døde ekteparet i sortedøden.15

Tore Tinghatt Jonsson. Levde 1310.

Flere islandske annaler (Isl. Ann. V jfr. VIII, IX) beretter under året 1310: «Hakon konungr hafðr

leiðangr vti eptir jol ok fór i moti Eiriki hertuga Sviarikis þvi at hann brendi Vikina. I þvi striði fell

Þorir Þinghottr son herra Jons rauðs Ivar sonar.» Opplysning om de nærmere omstendigheter ved denne

kamp gis av Erikskrønikan som forteller at hertugene Erik og Valdemar beleiret Ragnhildarholm ved

Kongehelle og at kong Håkon, som må ha ligget i nærheten med sin flåte, sendte en ikke navngitt ridder

med en større styrke for å unnsette festningen, men at hertug Erik sendte en avdeling under ledelse av

den norskfødte hr. Bjarne Lodinsson mot nordmennene som ble slått.

«Swa at the møttos wnder en liid

wiid eth bergh en morgons tiid

konungsins riddare wart ther saar

swa at han haffde yffrit alt thz aar».

Denne ukjente norske anfører har sannsynligvis nettopp vært Tore Tinghatt, selv om det er tvilsomt om

denne virkelig var ridder, og krøniken dessuten bare melder at anføreren ble hårdt såret. Trefningen må

ha funnet sted i slutten av januar eller begynnelsen av februar 1310.

Tore Tinghatt var gift med en Gyda som må ha overlevt ham. I 1396 eide nemlig Krossalteret ved

Hallvardskirken i Oslo flere parter i gården «Stumfnustad» (senere forsvunnet) i Ullensaker, deriblandt 1

øresbol skjenket av «Gyda er Þorer Þingotte atte» (RB side 275).

I et brev avfattet omkring 1270 (NGL II side 491) forekommer en eldre Tore Tinghatt som en av de 6

norske medlemmer av den norsk-svenske nevnd som foresto opptrekningen av grensen mellom Norge og

Sverige. At den yngre Tore Tinghatt er oppkalt etter - og følgelig nær beslektet med - den eldre, er helt

utvilsomt, og etter de foreliggende omstendigheter skulle det være grunn til å anta at han har vært en

31.12.2006 Anene til - The Ancestors of - Gyrd Ingjaldsson på O Side 19

15 Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 118-120.

dattersønn av denne. Hr. Jon Raud må i så fall ha vært gift med en datter av Tore Tinghatt d.e. Tilnavnet

Þinghottr kan muligens skrive seg fra at denne Tore har opptrådt på et ting iført en eiendommelig hatt.

Hva Tore Tinghatt Jonssons eventuelle etterslekt angår har man ingen bestemte holdepunker i kildene.

Arveforholdene i slekten tyder heller ikke på at han har hatt barn som nådde voksen alder, ihvertfall ikke

sønner.16

Ragnhild Jonsdatter. Levde fra 1322 til 1336.

Av hr. Jons kjente døtre må fru Ragnhild gift med baronen hr. Sæbjørn Helgesson, være den eldste. At

hun var hr. Jons datter opplyses vel ikke direkte av kildene, men synes å fremgå av yngre arveforhold.

Fru Ragnhild selger nemlig i brev av 17.05.1322 (DN III 129) en part i Lunder i Sørum sogn. En annen

- adskillig større - part i denne gård hadde ifølge et brev av 26.03.1384 (DN I 486) tidligere vært i hr.

Sigurd Havtorssons eie.

Hr. Sæbjørn nevnes første gang i et brev som må være utstedt i Stavanger ca. 1296 (DN IV 16), han var

da allerede ridder. Sammen med sin værfar hr. Jon Ivarsson utsteder han i Oslo 25.02.1299 et makeskifte

angående Store Frogner i Ullensaker (DN II 47). Som yngste baron og riksråd medbesegler han Kong

Håkons forordning om kongearven og riksstyrelsen av 16.09.1302 (NGL III side 46). Han forekommer

også i en rekke andre brev fra de første par årtier av 1300-tallet. Hans segl er bevart ved et par brev og

viser at han førte en bjelke belagt med 3 nedadvendte muslinger («ibskaller») i våpenet (NS 88, 89).

Hr. Sæbjørn nevnes siste gang i brev av 18.03.1322 (DN I 165), men døde senere samme år (Isl. Ann.

V, VIII) eller muligens i begynnelsen av 1324 (Isl. Ann. IX).

Fru Ragnhild overlevde sin ektefelle. I et brev av 16.06.1324 (DN I 162), stadfester hun en dødsgave fra

ham til Stavanger Domkirke, så sannsynligvis er han begravet der. Hun omtales også i brev av

14.08.1328 (DN II 165) og, siste gang, i et brev utstedt på værsønnens hovedgård Hestbø den 30.10.1336

(DN IV 227).17

Ragndid Jonsdatter. Levde 1305.

Fru Ragndid var gift med ridderen hr. Torvald Toresson av Papøy på Hjaltland (Shetland). Hun omtales

ikke i samtidige kilder, men hennes eksistens fremgår av et nedenfor omtalt brev av 1363. Hr. Torvald

nevnes første gang i et brev av 01.04.1289 (DN XIX 328) hvori kong Erik Magnusson meddeler kong

Edward I av England at han har gitt sine sendemenn, deriblandt ridderen «Thorwaldum de Shetland»,

fullmakt til å forhandle angående hans datter Margareta, Skottlands dronning. Av andre dokumenter sees

imidlertid at hr. Torvald ikke kom til å delta i forhandlingene (DN XIX 333, 335). Av et brev av

13.06.1292 (DN I 81) fremgår at hr. Torvald dengang var gift med fru Sigrid Olavsdatter, datter til Olav

Hallvardsson på Eikeland i Liknes (Kvinesdal), en gård hr. Torvald hadde fått med hustruen. I brevet

nevnes også hans sønn Torgils Torvaldsson og hans «måg» (her utvilsomt værsønn) Bødvar. Da hr.

Torvald altså allerede dengang hadde en gift datter, må han antas å være født senest omkring 1250. I

1295 deltok hr. Torvald i kong Eriks tog til Danmark og medbeseglet våpenstillstanden på Hindsgavl

25.09.1295. I 1299 og fremdeles i 1307 omtales han som sysselmann på Hjaltland (DN I 89, 109), en

stilling han forøvrig sikkert har innehatt i hvert fall fra 1280-årene av. I 1306 var han på et besøk i

Bergen (DN XII 42) og nevnes siste gang som medbesegler av fredstraktaten med Danmark av

17.07.1309 (DN IX 82). Hr. Torvald nevnes her som den eldste av 16 riddere, og formodentlig er han

død kort tid etter.

Med fru Ragndid hadde hr. Torvald to barn som vokste opp, en sønn (Torvald) og en datter (fru Herdis).

Eldst av disse er sikkert datteren, som vel er født omkring 1305.

Gottskalks annaler (Isl. Ann. VIII) beretter under året 1363 etter omtalen av kongssønnen Håkon

Magnussons giftermål med Margrete Valdemarsdatter av Danmark. «Var þetta hof j Kaufmannahofn, var

þar svikin frv Blancia drottning og frv Herdis Þorvaldsdotter og hertugi Christoforus son Valldimars

kongs.» Opplysningen om at dronning Blanche, fru Herdis og hertug Christopher skulle være tatt av dage

beror vel bare på et rykte, det er sikkert ikke historisk. Sannsynligvis har imidlertid fru Herdis ledsaget

dronningen til Danmark og at hun døde der eller kort etter hjemkomsten til Norge.

Sikkert er at fru Herdis var død noen tid før 26.09.1363. Denne dag lot nemlig hr. Sigurd Havtorsson

ved sin ombudsmann føre vidner for lagmannen i Bergen om sitt slektskapsforhold til fru Herdis (DN II

375). Det opplyses herunder at hr. Havtore og fru Ragndid var fullsøsken og lagmannen tildømte deretter

hr. Sigurd arven etter fru Herdis inntil noen annen kunne bevise seg å være nærmere arveberettiget. At

Havtoressønnene virkelig var fru Herdis' nærmeste arvinger er sikkert riktig, og hennes søsken og deres

eventuelle etterkommere må altså være døde før henne.18

31.12.2006 Anene til - The Ancestors of - Gyrd Ingjaldsson på O Side 20

16 Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 120-121.

17 Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 122-123.


Baron Jon Ivarsen Raud married Åsa Haftorsdtr, daughter of Haftor Aslaksen. He was sysselmann og ridder. He was

born circa 1245. He died circa 1312.

Åsa Haftorsdtr married baron Jon Ivarsen Raud, son of Ivar Fra Skedjuhof and Ragndid (--?--).


1277, Sættergjerden i Tønsb m/Magnus Lagabøter

less


Adliga ätten ROOS av Hjelmsäter.

Ätten, som i ålder kan tävla med de äldsta rent svenska ännu levande adliga ätter, utgör en gren av de norska Hafthorsönernas släkt och är den enda av Norges gamla stormannaätter som ännu fortlever. Dess äldste med säkerhet kände stamfader Jon Raud Ivarsson antages hava varit sonson till norske konungen Håkon Håkonssons frände Jon af Suderheim, som levde omkring år 1240. De förgrenade sig redan på 1300-talet i de tvenne svenska ätter, av vilka den ena av genealogerna blivit kallad Roos af Ervalla, medan den andra alltsedan dess introduktion på riddarhuset burit namnet Roos af Hjelmsäter.....

Jon Raud Ivarsson till Suderhei i Raumarike nämnes under åren 1295-131

Källa: Svenska ättartavlor, Adliga ätten Roos af Hjelmsäter av G. Elgenstierna

Sudreim-ätten, norsk "lendmannsætt". Som stamfar har har man räknat baronen (lendmannen) Jon Raud Ivarsson på Sudreim (i Sörum härad på Romerike), men nyare forskning menar att man kan följa ätten 4 slektled tillbaka till lendmannen på Romerike ca. 1150, Åle Varg, gift med en dotter till Harald Gille. En son till Åle skall etter dette vara far till Olav Mok (död 1224), sysslomannen på Hedmark, och dennes son Ivar av Skedjuhof (ca. 1240), far til herr. Jon Ivarsson Raud (död ca 1314). Jons son Havtore Jonsson (1275 - 1320) var gift med Håkon V's "oäkta" dotter Agnes. Hans son Sigurd (ca. 1315 - ca. 1392) gifte sig till Giske- och Bjarkøy-godset. Sigurds äldre bror Jon (ca. 1312 - ca. 1390) hade sonen Håkon, som var på tal som kung efter Olav Håkonssons död år 1387, och en dotter Cecilia. Hon gifte sig med den värmländske riddaren Ulf Holmgeirsson, stamfar til den svenske adelssläkten Roos af Hjelmsäter. Till denna släkt hörde bl.a. friherren och officeren Carl Gustaf Roos (1655 - 1722) och hans son Axel Roos (1684 - 1765) som bägge utmärkte sig under Karl XII's fälttåg. I Norge lever tusentals människor som härstammar från Sudreim genom kvinnoled.

Källa: Aschehougs Leksikon, 1974: Sudreim via Tore Nygaard

Jon gifte sig med Åsa Haftorsdatter, dotter till Haftor Aslaksson.


Aschehougs Leksikon", 1974: Sudreim: Sudreim-ætten, norsk lendmannsætt. Som stamfar har vært regnet baronen (lendmannen) Jon Raud Ivarsson på Sudreim (i Sørum herred på Romerike), men nyere forskning mener å kunne følge ætten 4 slektledd bakover til lendmannen på Romerike ca. 1150, Åle Varg, gift med en datter av Harald Gille. En sønn av Åle skal etter dette være far til Olav Mok (død 1224), sysselmann på Hedmark, og dennes sønn Ivar av Skedjuhof (ca. 1240), far til hr. Jon Ivarsson Raud (død ca. 1314). Sistnevntes sønn Havtore Jonsson (1275 - 1320) var gift med Håkon V's uekte datter Agnes. Hans sønn Sigurd (ca. 1315 - ca. 1392) giftet seg til Giske- og Bjarkøy-godset. Sigurds eldre bror Jon (ca. 1312 - ca. 1390) hadde sønnen Håkon, som var på tale som konge etter Olav Håkonssons død i 1387, og en datter Cecilia. Hun ble gift med den värmlandske ridder Ulf Holmgeirsson, stamfar til den svenske adelsslekt Roos af Hjelmsäter. Til denne slekt hørte bl.a. friherrene og offiserene Carl Gustaf Roos (1655 - 1722) og hans sønn Axel Roos (1684 - 1765) som begge utmerket seg under Karl XII's felttog. I Norge lever tusenvis av mennesker som stammer fra Sudreim gjennom kvinneledd.


Riddare och Riksrådet Jon Ivarsson Raud til Sudrheim föddes ca. 1245 och dog efter 1312

Han var gift med Åsa Haftorsdatter


Nevnes til Sudrheim. Baron og sysselmann. Han sies også å ha vært gift med N.N. Alvsdatter Tornberg, d.a. Alv på Tornberg og Ingeborg av Rein??

Tilnavnet Raud eller Rova betyr rødhåret.


Source: http://www.steig.no/slekt/default.htm
Masse informasjon her: Baron Jon Raud Ivarsson till Sudrheim


Nachkommen Gorms des Alten, König von Dänemark, Sixten Otto Brenner, (Dansk Historisk Håndbogsforlag, København, 1978), reff 787.


Jon var sønnesønn av Håkon Håkonssons frende, Jon fra Sudrem ( Sørum ) på Romerrike , og hørte selv hjemme der. Han var blant ridderne som garanterte Hindsgavl-avtalen med Danmark i 1295. Året etter var han vitne sammen med bl. a. hertug Håkon ved kongens utstedelse av handelsprivilegier for Hamburg i Bergen 31 juni. 25 februar 1299 utstede han iOslo et vitnebrev om forlik sammen med bl.a. Sæbjørn Helgesson .

Jon er en av de menn det er naturlig å henføre til hertug Håkons rådgivere før 1299. Under

riksmøtet i Oslo i september 1302 var en av baronene i Håkons kongelige råd. Kongen betenkte ham med jord til evig eie i september 1307. Våren 1310 var han til stede ved trolovelsen mellom prinsesse Ingebjørg og hertug Magnus Birgersson i Oslo. En gang på denne tiden skjenket han også jord til Mariakirken i Oslo. Hans siste kjente opptreden i kongens omgivelser foregikk i juni 1312, da han medbeseglet makeskiftebrevet mellom Mariakirken og Hovedøy kloster. Trolig døde han kort etter.

Jon må hatt en fremskutt stilling blant Håkons baroner, ettersom sønnen, Havtore, fikk kongens uekteføtte datter, Agnes, til ekte. Men det ser ikke ut til at han har hørt til de riksrådsmedlemmer som mer permanent var tilstede ved kongens side.

( Kilde: Knut Helle: Konge og gode menn i norsk riksstyring ca. 1150 - 1319. ).

Sudreimsætta

Sudrheimsættens våpenskjold har en rød rose på gul bunn. På hjelmen ti stiliserte faner.

Fra midten av 1200-tallet bodde den mektigste adelsætta på østlandet på garden Sudreim (nå Sørum) i Sørum på Romerike. 1) JON på Sørum er 1240 (Håkon Håkonssons saga) nevnt som kongens frende. Han hadde visstnok sønnen 11) IVAR Jonsson, som ikke er nevnt direkte, men han må ha vært far til 111) JON IVARSSON RAUD på Sudreim. Han var baron (nevnt blant baronene 1295 og 1302, siste gang omtalt 1309). Av barn nevnt Ivar, falt i en av kongens kriger i 1310, Haftore, se neste, Ragnhild (Ragndid), g m ridderen Torvald Toresson, kongens sysselmann på Hjaltland (Shetland).

Jon Ivarsson var svoger eller nærfrende til Guttorm Havtoresson, g m Asbjørg Aslaksd. på Folberg (se Aslakætta). Ca. 131 0 gav Jon etter kong Håkons råd 5 øyresbol i Bodding og I øyresbol i Svensrud i Eidsvoll til Mariakirken i Oslo til sjelebot for sønnen Ivar (DN III 93). Seinere lå parten i (Østre) Bod¬ding igjen til Sudreims-godset, og kronen fikk den av Gørvil Fadersd. i 1599. Også eierhistoria for Froyhov viser nært sam¬band mellom Sudreims-gods og godset til den kongelige Mariakirken. Hele Søndre Frøyhov (3 skpd.) lå til Sudreim, mens hele Nordre Frøyhov (også 3 skpd.) hørte til Mariakirken. I nabogarden i sør eide Sudreimsætta 20 lpd., mens 25 lpd. var gammalt bondegods. Dette forholdet viser Sudreimsættas stilling på Romerike på 1300-tallet - nær tilknytning til kongehuset på den ene side og til framstående bønder på den andre.

IV) HAFTORE JONSSON på Sørum ca. 1275-1331, riksråd, ble i 1302 trolovet (gift før 1312) med kong Håkon V sons uekte datter Agnes Håkonsdotter. Forbindelsen ble sikkert ordnet som et ledd i kongens forbund med lendmannsaristokra¬tiet. Haftore og Agnes hadde sønnene Va) Jon og Vb) Sigurd og kanskje ei datter g m Kal (far til Alv Kalsson på Stanger i Ullensaker), g 2. gang med Gulle Jonsson fra Holter i Nes.

I 1302 overdrog kongen en del jordegods til Haftore som medgift, i alt parter i 14 garder på Romerike, bl.a. Sjøli i Nes og Bjørkefløtten i Fet. I 1312 la kongen disse partene under kronen igjen og overlot i stedet hele Sorknes i Grue til Haftore. Han var kongens sysselmann på Romerike og hadde herretittel, så han var minst ridder, trolig baron (lendmann). Han var en av de fornemste adelsmenn, og hans ætt ble en av de ledende i Norge på 1300-tallet.

Haftore Jonsson festet i 1331 (DN I 174) I skpd. malt i Vestre Onsrud i Ullensaker til Gisle på Onsrud. Hele garden (3 skpd. eller 2 skpd. malt I spann smør) lå til Sudreimsætta helt til Gørvil Fadersd. gav den til kronen i 1599. Østre Onsrud (i alt 521/2 lpd. i 1647) var derimot bondegods fra gammalt med unntak av 20 lpd. som lå til Oslo domkirke, men det er mulig dette opprinnelig var Ødegarden (i 1521 kalt Sprofstad) under Østre Onsrud.

Va) JON HAFTORESSON ca. 1312-ca. 1390, riksråd, g m Birgitta Knutsdotter, svensk adelsdame av Folkungætta. Jon arvet Borregard med Borgesysselgodset etter faren. Barn: Ulv, stam¬far for den svenske adelsætta Roos til Ervalla, Håkon, døde uten barn, Cecilia, g m den svenske ridderen Ulv Holmgeirsson. Sigurd, bror til Jon arvet Sudreims-godset.


Adliga ätten ROOS AF HJELMSÄTER, nr 51.

Urgammal frälsesläkt, introducerad 1625.

Ätten, som i ålder kan tävla med de äldsta rent svenska ännu levande adliga ätter, utgör en

gren av de norska Hafthorsönernas släkt och är den enda av Norges gamla stormannaätter

som ännu fortlever. Dess äldste med säkerhet kände stamfader Jon Raud Ivarsson antages

hava varit sonson till norske konungen Håkon Håkonssons frände Jon af Suderheim, som

levde omkring 1240. Den förgrenade sig redan på 1300-talet i de tvenne svenska ätter, av

vilka den ena av genealogerna blivit kallad Roos af Ervalla, medan den andra alltsedan

dess introduktion på riddarhuset burit namnet Roos af Hjelmsäter. Dessa ätters

gemensamma ursprung – de ansågos förr såsom två skilda ätter trots det gemensamma

ättemärket, en röd fembladig ros i guldfält – har fastslagits av K. H. Karlsson i en uppsats

i Personhistorisk Tidskrift 1909. I Norge utdog den baronliga ätten i slutet av 1400-talet

med Jon Hafthorssons broders, riddaren Sigurd Hafthorssons sonsons son Tymme

Tymmesson. – Ätten immatrikulerades på riddarhuset i Finland 1818-02-07 under nr 2

bland adelsmän, men utgick där redan 1832.

Sudreim-ätten, norsk "lendmannsætt". Som stamfar har har man räknat baronen (lendmannen) Jon Raud Ivarsson på Sudreim (i Sörum härad på Romerike), men nyare forskning menar att man kan följa ätten 4 slektled tillbaka till lendmannen på Romerike ca. 1150, Åle Varg, gift med en dotter till Harald Gille. En son till Åle skall etter dette vara far till Olav Mok (död 1224), sysslomannen på Hedmark, och dennes son Ivar av Skedjuhof (ca. 1240), far til herr. Jon Ivarsson Raud (död ca 1314). Jons son Havtore Jonsson (1275 - 1320) var gift med Håkon V's "oäkta" dotter Agnes. Hans son Sigurd (ca. 1315 - ca. 1392) gifte sig till Giske- och Bjarkøy-godset. Sigurds äldre bror Jon (ca. 1312 - ca. 1390) hade sonen Håkon, som var på tal som kung efter Olav Håkonssons död år 1387, och en dotter Cecilia. Hon gifte sig med den värmländske riddaren Ulf Holmgeirsson, stamfar til den svenske adelssläkten Roos af Hjelmsäter. Till denna släkt hörde bl.a. friherren och officeren Carl Gustaf Roos (1655 - 1722) och hans son Axel Roos (1684 - 1765) som bägge utmärkte sig under Karl XII's fälttåg. I Norge lever tusentals människor som härstammar från Sudreim genom kvinnoled.

Källa: Aschehougs Leksikon, 1974: Sudreim via Tore Nygaard

Jon gifte sig med Åsa Haftorsdatter, dotter till Haftor Aslaksson.

Från

Jon Raud Ivarsson til Sudreim. Baron og Sysselmann. Født omkring 1245. Død omkring 1312 på Sørum

(Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).

Sudreim-ættens første med sikkerhet kjente mann er baronen hr. Jon Raud Ivarsson. Tilnavnet Rauðr henspiller

utvilsomt på hans hårfarge, og det er derfor liten grunn til å drøfte spørsmålet om mulig slektskap med andre som

bærer det samme tilnavnet. Slekten fra Sørum i Akershus fortsatte i Sverige under navnene Roos af Ervalla og Roos

af Hjelmsäter. Etter at Hårfagreslekten var dødd ut på mannsiden, var slekten arvinger til Norges trone. De fraskrev

seg imidlertid arveretten.

Det er mulig at hr. Jon var gift med en datter til Tore Tinghatt d.e. Hans sønn, Tore Tinghatt Jonsson, kan ha vært

oppkalt etter denne ane.

Hr. Jon nevnes i kildene første gang som medbesegler av våpentilstandsavtalen med Danmark, sluttet på Hindsgavl,

Fyn, 25.09.1295. Han var da ridder og nevnes først blandt de herrer som medbesegler avtalen. Likeledes

medbesegler han Kong Eriks privilegiebrev for Hamburg-borgere av 31.07.1296 (DN V 33). Videre er han

medutsteder av et brev av 25.02.1299 angående gården Frogner Store, Ullensaker, (DN II 47). I 1302 ble hans sønn

Havtore trolovet med jomfru Agnes (Isl. Ann. IV, V) og senest ved denne anledning må hr. Jon være blitt utnevnt

til baron, som sådan nevnes han i alle fall allerede 09.09.1302 (NGL III side 46). I brev av 14.09.1307 (DN I 111)

skjenket Kong Håkon ham 1½ øresbol i gården Duflá (Doblaug) på Hedmark. Sommeren 1309 var hr. Jon til stede i

Mariakirken i Oslo ved Kong Håkons ektefødte datter, jomfru Ingeborgs trolovelse med Junker Magnus Birgersson,

sønn til Kong Birger av Sverige. Endelig medbesegler han et makeskifte av 29.06.1312 (DN IV 95) mellom

Mariakirken i Oslo og Hovedø kloster. Senere forekommer han ikke i kildene, og er formodentlig død ikke

lengeetter. Ifølge flere av de islandske annaler (Isl. ann. V, VIII, IX, X) skulle hr. Jon være død i 1306, men dette

er ikke riktig. På grunn av barnas levetid må han antas å være født senest omkring 1245. Hr. Jons hustru nevnes

ikke i kildene, men også hun har sikkert tilhørt en fremtredende ætt, siden en av sønnene kunne bli valgt til

ektefelle for kongens datter.

Hr. Jon må antas å være dattersønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten. I et

brev av 18.12.1330 (DN VII 134) gir Paven dispensasjon til inngåelse av ekteskap mellom Torvald Torvaldsson,

sønn til hr. Torvald Toresson og fru Ragndid Jonsdatter, og Æsa Haakonsdatter, datter til ridderen og riksråden hr.

Haakon Toresson til Manvik i Brunlanes og Leikvang i Eidsberg idet partene var beslektet i 4de grad. Av dette er

det mulig å dra nærmere slutninger om Sudreimsættens opprinnelse. Allerede godsforholdene gjør det temmelig

sikkert at hr. Torvald Toressons slekt må søkes på Hjaltland. Herdis-navnet er også praktisk talt ukjent i Norge. På

den annen side er Æsas mor sikkert dansk av fødsel. Det er altså overveiende sannsynlig at det er fru Ragndid

Jonsdatter og hr. Haakon Toresson som er beslektet. Nå foreligger det innen deres nærmeste slekt også en annen

pavelig ekteskapstillatelse, idet fru Ragndids brorsønn hr. Sigurd Havtorsson den 29.09.1342 (DN VI 166) fikk

tillatelse til å ekte hr. Håkons søsterdatter Ingeborg Erlingsdatter, datter av drottseten hr. Erling Vidkunnsson og fru

Elin Toresdatter. Også hr. Sigurd og Ingeborg oppgis å være firmeninger. Det kan derfor ikke være noen tvil om at

fru Ragndid og hr. Havtore var tremenninger av hr. Håkon og fru Elin. Dette betyr igjen at hr. Jon Raud Ivarsson,

eller dennes hustru, må være søskenbarn enten av hr. Håkon og fru Elins far, baronen hr. Tore Håkonsson

(Biskopsson) av Leikvang eller av deres mor, som også het fru IngeborgErlingsdatter. Forsåvidt foreligger det altså

flere muligheter. Om hr. Tores forfedre vites kun at han var sønn av erkebiskop Håkon og det foreligger i hvert fall

31.12.2006 Anene til - The Ancestors of - Gyrd Ingjaldsson på O Side 16

13 Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116-117.

Cappelen's Norges Historie, Bind 15, side 391. Aschehougs Leksikon, 1994, «Sudreim». C.M. Munthe: Norske slegtsmerker,

NST Bind I (1928), side 349. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 827. Bent og Vidar Billing Hansen: Rosensverdslektens

forfedre, side 52, 95.

intet som tyder på at han var av særlig fremtredende ætt, det skulle da være sønnens fornemme giftemål. Hr. Tores

hustru, fru Ingeborg Erlingsdatters slektskapsforhold er derimot bedre kjent. Hun var søster av den berømte jarl hr.

Alv Erlingsson («Milder-Alv») og datter av baronen hr. Erling Alvsson til Tornberg (Tanberg) på Ringerike som

igjen var sønn av lendmannen Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter av Reins-ætten, kong Inges og hertug

Skules søster.

Jon hadde en datter med navnet Ragndid (egentlig Ragnfrid) og to av barnebarna het Gudrun. Begge navn

forekommer nettopp i Reins-ætten, Ragndid sågar flere ganger. Ragndid er et så sjeldent navn at alene den

omstendighet at det forekommer innen Sudreims-ætten gjør det overveiende sannsynlig at det må ha vært en eller

annen forbindelse mellom denne og Reins-ætten.

Ser man nå de foreliggende momenter i sammenheng viser det seg at man vil oppnå en fullt tilfredsstillende

forklaring både på de omtalte yngre slektskaps-oppgaver og på navneforholdene ved å anta at hr. Jon Rauds mor

(Gudrun eller Ragndid?) var datter til Alv av Tornberg og Ingeborg Baardsdatter. Dermed får man også den best

mulige forklaring på Sudreims-ættens fremtredende sosiale posisjon og på den omstendighet at hr. Jons sønn blir

utvalgt til ektefelle for kong Håkons datter.

Hr. Jon selv var lendbåren, det kan man på bakgrunn av slektens posisjon trygt ta for gitt. I Håkon Håkonssons

saga omtales imidlertid bare en lendmann med navnet Ivar, nemlig Ivar Nef, men han hørte hjemme i Hålogaland,

nevnes allerede i 1198 og ble lendmann ved juletid 1217. Han kan derfor ikke komme i betraktning som mulig far

til Hr. Jon Raud.

For fredstiden 1240-63 er imidlertid sagaens beretning meget lite utførlig, og da en rekke lendmenn døde ved denne

periodes begynnelse, kan man med sikkerhet gå ut fra at flere av Kong Håkons fortjente, høyættede menn i denne

tid har oppnådd lendmannsverdigheten, selv om dette ikke direkte er opplyst i sagaen.

En av de personer som det ligger nær å anta at må være blitt denne utmerkelse tildel er Ivar av Skedjuhof.

Skedjuhof i Sørum tilhørte på 1300-tallet hr. Jon Havtorsson og var også hovedgården i hans store gods på

Romerike! Hr Jons eiendommer har, bortsett fra noen gårder i Østfold, tidligere ikke vært kjent, men kan nå fastslås

på grunnlag av yngre godsforhold.

Da hr. Jons hustru, fru Birgitte Knutsdatter, var svensk, og da de eiendommer hans far fikk med sin hustru,

kongedatteren fru Agnes, i hvert fall i hovedsak er kjent, er det etter omstendighetene ingen grunn til å tvile på at

Skedjuhof med tilhørende gods er arv etter farfaren, hr. Jon Raud. At Hr. Jon som eldste sønn, velger Skedjuhof, og

ikke Sudreim, til sin hovedgård på Romerike, peker også tydelig på at det er den førstnevnte eiendom som er ættens

opprinnelige sæte.

Etter det foreliggende kan det derfor tas for gitt at hr. Jon Raud Ivarsson er sønn av Ivar av Skedjuhof.

Hirdskråen fra Magnus VI Lagabøtes regjeringstid har et arkaisk preg ved at dens formelle ramme langt på vei

viser tilbake til hirdens opprinnelige oppgave som daglig krigerfølge, og det trass i at hirdens karakter hadde endret

seg betydelig. På slutten av 1200-tallet gjennomløp landets verdslige aristokrati en formell elitedannelse, en prosess

som endte med at hirdorganisasjonen gikk i oppløsning i første halvdel av 1300-tallet.

Magnus Lagabøte besluttet i 1277 at lendmenn og skutilsveiner skulle ha rett til herretittel, samt at lendmennene

heretter skulle tituleres «baroner» og skutilsveinene «riddere». «Baron» var tittelen på de engelske kronvasallene, det

vil si de som hadde jord i forlening direkte av kongen tilsvarende de norske lendmennene. «Ridder» var den høyeste

rangen innen det europeiske riddervesenet som hadde utviklet seg fra 1000-tallet av. Den opprinnelige rene

ryttersoldaten i Frankerriket med rustning, skjold og sverd eller lanse hadde gradvis blitt prototypen på det høybårne,

aristokratiske medlemmet av vasallstanden i Europa. Ridderen var høytidelig tatt opp i et lukket fellesskap,

«ridderskapet», gjennom ridderslag og ridderløfte. For å kunne kvalifisere til ridderslag måtte en blant annet ha

gjennomgått militær trening som «væpner». Utover i høymiddelalderen fikk væpnerklassen mindre entydig preg av å

være en gruppe unge menn som trente til å bli riddere, og ble i stedet en fullverdig rangklasse av samme type som

ridderklassen. Det fullt utviklete europeiske riddervesenet på 1100-tallet besto derfor av rangklassene riddere og

væpnere, med den første som den gjeveste. Fremdeles var det slik at veien til ridderslag gikk via væpnerrangen,

men ikke alle væpnere ble riddere.

Riddervesenet rommet en ridderideologi som bidro ytterligere til å heve medlemmene over resten av

befolkningen, ikke minst fordi det i økende grad ble lagt vekt på «byrd». Ridderideologien hadde tre hovedpilarer:

«Det Militære broderskapet», «kirkelige idealer», som å beskytte de fattige og svake, straffe de onde og forsvare

kirken, og «høvisk opptreden». Til det militære brorskapet utviklet det seg en «æreskodeks», det vil si regler alle

medlemmer av ridderstanden var pliktig til å følge i krig dersom de ikke skulle forspille sin ære og dermed kanskje

bli utstøtt av ridderstanden. Æreskodeksen var felles for alle medlemmene av ridderstanden uavhengig av

lojalitetsbånd og dannet derfor et grunnlag for et visst fellesskap på tvers av konfliktlinjer, ikke minst i krig.

At riddervesenet ble innført i Norge på slutten av 1200-tallet, er et klart utslag av den elitedannelsen som

skjedde i denne perioden, og viser samtidig hvordan det norske samfunnet ble overrislet av samtidens felles

europeiske kultur- og samfunnsutvikling. Begge deler kom også til uttrykk ved at ikke-fyrstelige personer i Norge

fra slutten av 1200-tallet av, begynte å bruke faste våpenmerker i skjold og segl.

Et annet ledd i eliteutviklingen var at kongemakten på slutten av 1200-tallet innrømmet hirdmedlemmene

skattefrihet som motytelse for deres personlige militærtjeneste. Skattefriheten var opprinnelig knyttet til fritak for

personer, men ble rundt 1300 i stedet gjort gjeldende for jord fordi leidangsskatten var blitt en skatt på jord. Det

31.12.2006 Anene til - The Ancestors of - Gyrd Ingjaldsson på O Side 17

bevarte kildetilfanget er ikke stort nok til at vi kan følge utviklingen i nevneverdig detalj frem til at norske stormenn

i 1370-årene hadde oppnådd skattefrihet for hele setegården, det vil si den jorda de drev for egen regning, et

privilegium de beholdt resten av senmiddelalderen. Det skattefritaket norske stormenn oppnådde i høymiddelalderen,

var svært beskjedent i europeisk målestokk. Deres nordiske standsbrødre fikk et tilsvarende, men betydelig mer

omfattende privilegium omtrent samtidig, fritak fra kongelige skatter og pålegg for alt jordegods uansett rang.

Den økonomiske gevinsten av fritaket var såpass liten for norske stormenn at privilegiet i hovedsak må ha hatt

en symbolsk-honorær betydning. Det ga stormennene i Norge mindre insitament til å øke sin private godsmengde,

sammenliknet med kollegaene i Danmark og Sverige, ettersom nytt gods som de ikke drev selv, ble skattlagt.

Jordeiendom ga riktignok prestisje, noe som var viktig i datidens samfunn, men fordi alt deres privatgods var fritatt

fra kongelige skatter, kunne danske og svenske stormenn i en helt annen grad enn norske øke sine økonomiske

ressurser, og dermed også sine politiske, gjennom å skaffe seg mer gods. Hovedgrunnen til forskjellen mellom

Norge og de andre nordiske rikene på dette området må være at riksstyret måtte balansere behovet for å

opprettholde et levedyktig aristokrati som riksbærende elite opp mot det å bevare tilstrekkelig med riksinntekter.

Kongedømmet i Norge hadde ikke råd til å gi fra seg en såpass stor inntektskilde som skatt fra aristokratiets samlete

gods, fordi landets totale areal av dyrkbar jord, middelalderens viktigste kapital, var relativt lite. Dette forklarer også

de sterke interessene det norske verdslige aristokratiet hadde i kongedømmets forvaltningsapparat, ikke minst i

inntekter fra kongstjeneste. Tilsvarende må det betydelig større jordarealet som de to andre nordiske rikene hadde,

særlig Danmark, være årsaken til at aristokratiet oppnådde et større skatteprivilegium og ikke hadde like sterk

interesse av å styrke kongedømmets forvaltningsapparat. Aristokratiets skattefrihet betydde imidlertid en alvorlig

økonomisk belastning for kongedømmets finanser i både Danmark og Sverige, en belastning som i perioder medførte

økonomisk bankerott med alvorlige følger for riksstyret. Og i begge land ble det gjennomført tiltak for i størst mulig

grad å begrense inntektstapet for kongedømmet, uten at skatteprivilegiet av den grunn ble opphevet.

Trass i forskjellen når det gjaldt grad av skattefrihet for stormennene, er det gode grunner til å tro at

oppløsningen av hirdorganisasjonen og etableringen av en verdslig privilegert krigerstand, fulgte de samme

hovedlinjene i alle tre rikene, men at hirden forsvant sist i Norge. Norske historikere har gjennomgående ment at

hirdens oppløsning i Norge skyldtes kongefellesskapet med Sverige fra 1319 av, fordi oppgaven med å være

kongens livvakt og væpnete følge forsvant etter hvert som felleskongen for det meste oppholdt seg utenfor Norges

grenser. I både Danmark og Sverige derimot, forsvant kongshirden allerede på 1200-tallet, altså uten at noen av

landene var i kongefellesskap med et annet land.

Det dominerende synet blant norske historikere overser imidlertid to viktige poeng. For det første at den unge

Magnus Eriksson og hans mor ser ut til å ha oppholdt seg mer i Norge enn i Sverige i 1320-årene, og for det andre

og viktigste det faktum at hirden lenge før 1319 først og fremst var blitt en organisasjon for landets verdslige

aristokrati, og at denne funksjonen ikke forsvant, selv da landet fikk felles konge med et naboland. Dessuten er det

relativt klare indikasjoner på at hirdorganisasjonen var i oppløsning alt i siste halvdel av Håkon V's regjeringstid.

I den forbindelse har den store rettarbota som kong Håkon utstedte i juni 1308, fanget interessen hos

historikerne. Rettarbota er blant de mest omdiskuterte dokumentene i norsk historie, det gjelder både dens innhold,

motiv, legitimitetet og dens virkninger på kort og lang sikt. Bakgrunnen for rettarbota var utvilsomt de erfaringene

kong Håkon hadde hatt i riksstyret frem til da. Som det heter innledningsvis i rettarbota: «Det har vært kjent for alle

menn at på grunn av den fremferd som ymse menn har hatt overfor våre tegner, både i vår begge brødres barndom

og likedan nå ei tid siden ... så tar vi vår fedrearv, hele Norges konges rike, under vårt rådvelde.» Deretter

bestemmer kongen detaljert om riksstyrets administrasjonsapparat og hirden, og bak det hele lå ønsket om å styrke

kongens kontroll med riksstyret.

I den forbindelse har det særlig vært trukket frem at kongen for all fremtid avskaffet jarle- og lendmannsnavnet.

Nye lendmenn skulle ikke utnevnes, og bare kongesønnen og jarlen av Orknøyene skulle for fremtiden ha rett til å

bære tittelen jarl. Flere historikere har karakterisert rettarbota som antiaristokratisk og hevdet at den på lengre sikt

bidro til at det norske aristokratiet som riksbærende gruppe ble sterkt svekket.

At kongen søkte å styrke sin egen innflytelse, forhindret imidlertid ikke at han samtidig ga innrømmelser til

medlemmene av aristokratiet i sin alminnelighet ved å åpne for at syslemannsombud i realiteten kunne bli arvelige.

Det var en betydelig konsesjon ettersom sysla var aristokratiets fremste inntektskilde fra kongedømmet på dette

tidspunktet. Det var svært få lendmenn i 1308, og krongodset var ikke lenger stort nok til å underholde en større

gruppe av lendmenn. Det er derfor ikke grunnlag for å karakterisere rettarbota som generelt antiaristokratisk.

Kongens hensikt var etter alt å dømme å reorganisere riksstyre og riksaristokrati som følge av grunnleggende

samfunnsendringer, og det var en politikk der kongen måtte spille på lag med flertallet av det riksbærende

aristokratiet.14

(Barn III:5, Far V:17, Mor V:18)

Gift

Barn:

Havtore Jonsson til Sudreim. Født omkring 1275. Død 1320 på Sørum (Sudreim, Skedjuhof), Sørum (AK).

31.12.2006 Anene til - The Ancestors of - Gyrd Ingjaldsson på O Side 18

14 Henning Sollied: Kildekritiske undersøkelser vedrørende nogen middelalderslekter, NST Bind VIII (1942), side 116, 121,

129-132, 259-261, 263. Ole Georg Moseng, Erik Opsahl, Gunnar I. Pettersen og Erling Sandmo: Norsk historie I - 750-1537,

Tano Aschehoug 1999, side 184-187. Mogens Bugge: Våre forfedre, nr. 826. Bent og Vidar Billing Hansen:

Rosensverdslektens forfedre, side 95.

(Se III:5).

Ivar Jonsson. Ridder. Død 1309.

Et par islandske annaler (Isl. Ann. III, V) beretter under året 1309: «falt Ivar Jonsson». De nærmere

omstendigheter ved hr. Ivars fall fremgår av den svenske «Erikskrønika» som synes å være forfattet i

1320-årene. Det fortelles her at nordmennene på vårparten 1309 falt inn i Dalsland i Sverige for å hevne

hertug Eriks tokt til Oslo like i forveien. Krøniken beretter om nordmennene:

«En riddare war thera forman

herra jwar jonson swa heet han».

Det opplyses videre i krøniken at da Kong Håkon i juni med en stor flåte dro fra Tønsberg til

København for å avslutte den endelige freds- og forbundstraktat med kong Erik Menved, ble en avdeling

av flåten, som av motvind var drevet inn i Kalvsund ved Kongehelle, der angrepet av hertug Eriks menn

som erobret syv skib. I denne forbindelse heter det i krøniken:

«herra iwar Jonson bleff ther

view all 18

Baron Jon Raud Ivarsson till Sudrheim's Timeline

1225
1225
Stange, Grue, Innlandet, Norway
1248
1248
Sørum, Akershus, Norway
1272
1272
Sørum, Sørum, Akershus, Norway
1275
1275
Sudrheim (Sørum), Akershus, Norway
1278
1278
Sørum, Akershus, Norway
1312
June 1312
Age 64
Sørum, Akershus, Norway

Ridder Jon av Sudrheim. Baron (Lendmann). Sønnesønn av kong Håkon Håkonssons frende Jon på Sudrheim. Kilde: Knut Helle.

????
????