Carl A. Feilberg

Carl Adolph Feilberg (1. oktober 1844 i Vester Vedsted ved Ribe – 19. april 1937) var en dansk læge, titulær professor og dr. med.

Carl Adolphs dåp 17. november 1844.

Carl Adolph var sønn av presten Nicolai Laurentius Feilberg (1806-1899) og hustru Conradine Antoinette Caroline Købke (1809-1856), en eldre søster til kunstmaleren Christen Købke.

Carl Adolphs biografi fra side 82-84 i Nikolaj Feilberg's og Conradine Købke's Efterslægt

Barndom

CA's barndom var gledesløs. Som 9-åring i 1852 ble han plassert på skole i Flensburg. Etter variable opphold hos flere vertsfamilier ble han syk og kom hjem for et halvt år. Da Borgerdydsskolen kalte i København, ble han plassert i pensjon hos Susanne "Sanne" Købke, enke etter pastor Carl Adolph Købke, hans onkel. Hun bodde på hjørnet av Volden og Studiestræde. Maten ble kun dårlig melkegrøt. På grunn av en øyesykdom kom han hjem igjen, men måtte dra til Odense etter sin mors død, oktober 1856. Her bodde han godt. CA tok 1863 artium fra Odense Katedralskole.

Stemoren

Da CA's mor døde da han kun var 11 år gammel i 1856, giftet faren seg allerede året etter med Bolette Rørdam. Hun hadde tidligere vært hemmelig forlovet med CA's morbror Hans Peter Niels Købke, og til og med hatt gjensidige følelser for filosofen Søren Kierkegaard. Bolette var Kierkegaards første forelskelse, kan Henning Fengers forskning fortelle. Hennes ekteskap med Feilberg kom for brått på, og ingen hadde fortalt Carl at faren skulle gifte seg igjen. Da lille Carl ble presentert for sin stemor, gråt han. I påfølgende ferier unngikk han å komme hjem. Det tok noen år før han kunne forsone seg med Bolette. Som lege ble Carl til slutt en god støtte for henne da hun ble syk.

Den andre slesvigske krig 1864

Under Den andre slesvigske krig i 1864 mellom Danmark og Preussen/Østerrike, deltok den 19-årige rekrutten Carl Adolph Feilberg frivillig i det 5. regiment, hvor hans bror Peter Berend tjente som premierløytnant. Carl ble først sendt til Fåborg. Feilberg håpet at han snart skulle få oppleve kamp, noe han fikk under forsvaret på Als i slutten av juni. Hans far Nicolai Laurentius sender tre sønner i krig, men stifter samtidig vennskap med den prøyssiske generalen August von Goeben (1816-1880), som var losjert på hans prestegård i Ullerup, som ligger tett på Dybbøl og Sundeved. Nicolai er glødende dansk patriot, men ikke nasjonalliberal. Han mener at den mest realistiske løsning på konflikten er å dele Slesvig i en dansk og tysk del, i samtale med general von Goeben.

Nicolai Laurentius skrev En Præstegaard i Sundeved om sine opplevelser under krigen i 1864, og er trykt i tidskriftet Museum. Etter den tyske erobring av Slesvig i 1864 ble han forvist fra landet med 3 dages varsel.

Les En Præstegaard i Sundeved under Krigen 1864 fra Museum : Tidsskrift for Historie og Geografi. 1890.

Senere skulle det oppstå et bemerkelsesverdig sammentreff. Den prøyssiske general August von Goeben ledet styrkene mot det 5. regiment på øya Als, som var danskenes siste sjanse til starte et motangrep mot den prøyssiske hæren. Det er dette regiment som hans danske venn, patriot og pastor Nicolai Feilbergs sønn, Carl Adolph, tilhører.

• Se Carl Adolph som soldat her: https://arkiv.dk/vis/5504490
• Fra krigen i 1864 - C.A. Feilberg m. pibe stående midt for vinduet
• Carl Adolph i 1864-arkivet fra nettstedet Historiecenter Dybbøl Banke

General Goebens ordonansoffiser skrev i sin dagbok om aftenen hos Feilberg i Ullerup, dagen før overgangen til Als. "Indtil ca. kl. 12 blev vi i generalens kvarter hos præsten, hvis familie serverede os aftensmad og te - en fanatisk dansker, der nu er afsat - havde selv en søn ved hæren på Als - i hvert fald en ejendommelig situation, og han måtte beværte os som gæster, mens disse stod i begrep med at overfalde hans landsmænd og hans egen søn!"

Under forsvaret av øya Als den 29. juni, øst for Jylland, ble Carl omringet av preusserne som skjøt etter ham. Han ble såret, og kunne blitt drept hvis ikke trepipen i brystlommen hans hadde stanset en kule, fremgår det av boka Dommedag Als fra 2011.

Beretningen går slik:

"...de danske soldater er i færd med at forlade marken. I en fart er jeg på benene og render, hvad remmer og tøj kan holde, jeg hører kuglerne suse lige forbi mig. Der bliver af en af prøjserne råbt "Halt!", jeg vender halvt front mod dem, får øje på en, der med geværet til kinden sigter på mig, i samme nu fyrer han." Kuglen har kurs mod Feilbergs hjerte. Han rammes og styrter om.

Pipen fikk kula til å gå gjennom hans regnskapsbok, videre gjennom et sigarettetui, og ut gjennom armhulen. Kulehullet var like ovenfor hjertet hans. "Sie haben einen glücklichen Schuss bekommen", sa den tyske legen som behandlet ham.

Regimentet tapte, og måtte evakuere øya. Carl ble tatt til fange og innsatt i tukthuset i Flensburg. Da det ble snakk om at han videre skulle bli overført til Spandau, en bydel i Berlin, besluttet han å flykte derfra. Siden han hadde gått på skole i Flensburg i sine barndomsår, søkte han tilflukt i Kobbermølle-skoven. Her skiftet han tøy og gikk til Tønder. Derfra videre nordpå, og i retning Haderslev. I Gram kro fikk han et eksemplar av Berlingske Tidende, hvor det sto at han hadde falt i krigen og var savnet. Carl utbrøt: "det viser, at man ikke altid kan stole på Berlingske." I Haderslev fikk han et falskt pass, og reiste så tilbake til Flensburg(!) Nå tok han tog til Hamburg, og videre til Lübeck. Han fikk skipsleilighet med en svensk damper fra Lübeck til Malmö, og kom derfra spinn levende til København, hvor man trodde at han var død. På toldboden traff han en bekjent som utbrøt "Hvad fanden, er du ikke kreperet? Jeg troede du var slået ihjel for længe siden. Det har stået i bladene!". Før hans familie rakk å komme seg av glede og overraskelse sa Carl; "Ja, så er jeg altså hjemme igjen." Slik ender Carls beretning, som han senere skulle skrive.

Se Carl Adolphs fluktrute med Google Maps

Danmark tapte krigen, og måtte overgi kontrollen over Schleswig, Holstein og Lauenburg til Preussen og Østerrike. En forandring skjedde først ved Genforeningen i 1920. Siden tyskerne var på den tapende part i 1. verdenskrig, ble alle tyske prester og lærere fjernet, og dansker innsatt. Det var faktisk Carl Adolphs kusines sønn Herman Anker Bernhoft som på fredskonferansen i Versailles, førte de meget vanskelige forhandlingene forut for Nordslesvigs gjenforening med Danmark i 1920.

Rett etter krigens slutt i begynnelsen av august, satte 19-årige Carl Adolph seg ned noen kvelder og skrev ned sine opplevelser for sin far. Med humor og ironi, viste han sine egenskaper som skribent. CA's nedtegnelser om pipen som reddet livet hans i 1864 inspirerte hans fetter, skolebestyrer Johan Jacob Krohn - forfatteren av Peters Jul - til å skrive en historie kalt Bedstefaders Kæreste. Fortellingen kan leses i Krohns Fortællinger for Børn, Samling II fra 1894.

Den eventyrlystne student

I januar 1865 leste Carl til kantussen, og studerte så botanikk. I 1867 ble han sendt til Færøyene av Botanisk Forening, og i 1868-69 til Øst-India og Kina som botaniker, hvor han samlet et herbarium på 400 plantearter som han forærte til Botanisk Museums Herbarium i København. Våren 1869 var han i Vietnam (datidens Cochinkina). Der ble han ansatt som assistent for amerikaneren Gifford F. Parker, gjennom hans selskap, Mrssr Gifford Parker & Comp. i Saigon (i dag Ho Chi Minh-byen). Sistnevnte ville anlegge telegraflinjer fra Saigon til Beijing, omtrent 442 mil(!), som skulle rekognosere den fortapte linjeføringen gjennom Vietnam. Carl var med på turens første dag, men fikk et realt sjokk da han nesten tråkket på en slange. Han ble ikke bitt, men sjokket bidro til at han avlyste turen, og dro tilbake til Saigon. Med hell i uhellet, hadde dette reddet livet hans på samme utrolige vis som under forsvaret av Als i 1864, for også denne ekspedisjonen forsvant sporløst i jungelen. Nå var Carl blitt uvenn med selskapet, og dro hjem til Danmark med barkskipet Salamander i april. Tilbake i Danmark ble Carl utspurt av hans fars gode venn Carl Frederik Tietgen om telegraflinjene. Han var selv svært interessert i selskapet Mrssr Parker & Co's virksomhet, og ønsket å anlegge telegrafkabler selv i det fjerne Østen. Carl parerte med at siden ekspedisjonen slo uheldig ut, bemerket han at "man skal ikke lægge telegraflinier gennem lande, hvor folk ikke ønsker dem". Noen år senere ble Carls svoger Albert Gottlieb beordret til å anlegge nettopp telegraflinjer ute i Japanhavet for Tietgens selskap Det Store Nordiske Telegraf-Selskab, som kaptein på kabeldamperen H.C. Ørsted.

Carl gjenopptok nå medisinstudiene, med lånte lærebøker af sin fetter Herman Freund Krohn. Hans far støttet ham økonomisk, men var ikke akkurat fornøyd med at sønnen hadde hadde skuslet bort hele arven sin, i løpet av kun ett år. Arven var fra hans mor, mormor og flere andre. Dermed stiftet han gjeld hos sin svoger Albert Gottlieb. Faren Nicolai skriver så i sin dagbok den 23.11.1870: "I aar har jeg betalt Karls Gæld til Albert Gottlieb for hans Rejse i Ostindien med 600 rdl."

Legen Carl Adolph

Carl tok medisinsk embedseksamen (cand. med.) i 1874 på Københavns Universitet med toppkarakter, og ble konstituert kandidat ved Kommunehospitalet 1874 og ved Almindelige Hospital 1874-75. I 1874 kom Carls eldre bror Niels Hartvig hjem syk fra Tandil i Buenos Aires, men ble helbredet av sin bror på Kommunehospitalet. I 1875 var Carl skipslege (på engelsk: surgeon-superintendent) på skipet Lammershagen, en herlig tysk fregat, som tjente som utvandrerskip til New Zealand. Fregatten seilte fra Hamburg 1. april og kom frem til Wellington i New Zealand 18. juli. Under den drøyt hundre dager lange reisen, ble det født hele 13 barn ombord. De fleste ble i tillegg født i stormvær.

Detaljer for reisen kan leses her: https://polesdownsouth.org.nz/ship/immigrant-ship-lammershagen/

Etter sin hjemkomst ble Carl praktiserende lege på Frederiksberg. Carl hadde nå solid erfaring i tropemedisin, og derfor ble han den 1. august 1876 satt til å bygge opp fagkunnskapen til det nyoppførte karantene- og epidemisykehuset Øresundshospitalet. Der mottok man pasienter med epidemiske sykdommer fra skip.

Carl Adolph giftet seg med Anna Cecilie Krabbe (1846-1923) den 7. november 1876 i Holmens kirke i København. De flyttet inn i Blegdamsvej 138. Da Annas foreldre døde i årene som kom, flyttet Feilberg inn i deres hjem i Østerbrogade 52.

Fra boka Farbror Kristens Liv av Lars Feilberg:
Carls eldre bror, den kjente fotograf Christen Schjellerup Feilberg i Penang i Malaysia, strandet høsten 1879 i London på vei til København med dampskip, helt sinnsforvirret fra Østen. Han hadde under flere anfall prøvd å springe overbord. Nå ble han overført til en sinnsykeanstalt i Brentwood, og Carl var som lege den første i familien som fikk denne informasjonen. Carl tenkte Christen straks måtte overføres til Oringe sindsygehospital ved Vordingborg. For å gjøre det komplisert ville ikke Carl ha noe å gjøre med Christens kone Anna Lassen og hennes familie, som så gjerne ville dra til London med ham for å hente hjem Christen. De ble for påtrengende, var bedrevitende og dominerende (med kristen tro som forbilde). Det ble konflikt; Feilbergerne tenkte at Anna Lassen var hun som utilsiktet hadde gjort Christen sinnssyk nede i Penang og ødelagt hans plantasjekarriere, og nå ville de hente Christen hjem helt uten sakkyndig behandling(!) Anna Lassen fikk Christen hjem fra England. Carl fikk all skylden fra Anna Lassen, og mente at Christen kunne vært i en bedre tilstand, hadde han blitt skrevet ut av anstalten tidligere. Senere ble Christen innlagt av Carl på Kommunehospitalet i København, etter at Christen henvendte seg til sin bror. Han var urolig, var ikke fullstendig klar i sin tankegang, og var glad for sitt sykehusopphold. Likevel, enda en gang ble han en kasteball mellom Feilberg og Lassen. Hans sykehusopphold ble kortvarig, da han ble hentet ut igjen av sin kone og svigermor, etter kun tre dager, og ble innlosjert på Lassens eiendom på Egebjerg Præstegård. Nå var Carl lei, og ville ikke ha noe mer med saken å gjøre. Anna Lassen og Christen Feilbergs sønn Hjalmar døde året etter i 1880. De ble senere skilt i 1884 etter at Anna så en karrierevei som konsertsangerinne og pianist i Paris. Christen var nå svært ulykkelig, og dro for tredje og siste gang ned til Singapore, der han døde i 1919. Han ble aldri igjen sett av familien. Han fantes kun via brevkorrespondanse. Christens eneste familiemedlem var hans datter Emma McIntyre Feilberg, en katolsk nonne i klosteret i Shizuoka, vest for Tokyo i Japan.

PS: Carls fremtidige datter Rigmor (f. 1881) opplevde i 1901 å bli like sinnsforvirret som sin onkel Christen, med hallusinasjoner og redsler.

En opptakt til dette kan ha vært flere påfunn fra Rigmors bror Knud. Det er fortalt av Knuds døtre; Inger Harrit og Mette Feilberg en historie om da Knud og søsteren Rigmor (kalt Ritte) som barn lekte ved Silkeborgsøerne. Storebroren Knud bygde en tømmerflåte, som han så lurte søsteren ut på før han dyttet den ut. Da kom problemet å få henne på land igjen. Derfor måtte foreldrene svømme ut og dytte flåten tilbake. De kunne ikke risikere å miste Ritte. Etter at hun kom i sikkerhet på land, diskuterte de rasende foreldrene hva sønnens passende straff måtte bli, mens den engstelige gutten hørte på. De ble enige om at han skulle få juling (dansk: klø), og faren, legen Carl Adolph, tog ham derefter i hånden, gikk med ham op i skoven, skar en kæp, og gav ham klø...

Carl ble overlæge og klinisk professor på Øresundshospitalet fra 1899-1915. Han utfylte sin voksende oppgave, og dermed omfattende stilling med stor dyktighet og humanitet. Han var fastlege for mange skandinaviske kunstnere som; den norske komponisten Johan Svendsen (1840-1911), den norske prosaforfatteren Alexander Kielland (1849-1906), samt den danske journalisten og forfatteren Erik Skram (1847-1923) som forøvrig deltok i den andre slesvigske krig med Feilberg i 1864. Erik ble senere gift med den norske forfatteren Amalie Müller (kjent som Amalie Skram).

I 1890-årene deltok Carl Adolph med stor fortjeneste i kampen mot koppe-epidemien, og ble i september 1901 utsendt av Københavns kommune til Glasgow for å studere pest. Han var den første danske lege som tok Niels Ryberg Finsens Røde værelse i bruk ved behandlingen. Rødt lys ble brukt som terapi mot kopper.

Han ble i 1892 titulær professor og i 1894 dr.phil. h. c. ved Københavns Universitet. Han ble "Ridder af Dannebrog" i 1901, Dannebrogsmand 1914 og Kommandør av 2. grad i 1927. 1916 gikk han av med pensjon. Han var også bl.a. medlem av bestyrelsen for Finseninstituttet / Finsens medicinske Lysinstitut.

Personlig liv og anekdoter

Carl Adolph lignet sin far mye. Han hadde et lyst livssyn, en letthet og vennlighet, og snakket med mennesker fra alle samfunnsklasser. Han var en forsker som katalogiserte floraen på Færøyene, noterte detaljerte iakttagelser under sine sjøreiser, og skrev flere dagbøker.

Følgende anekdoter er fra barnebarnet Else Middelboe:
"CA var i det små meget sparsommelig. Samlede 2-, 5-, og 10-ører i et sylteglas. Istedetfor at
ryge en cigar lagde han af og til 10 øre i glasset. På samme måde blev det til 5 øre, når han gik
i stedet for at tage sporvognen. Da han siden døde var det blevet til 27.000 kr, der var sat i
banken. Boet måtte betale bøde, fordi der ikke var betalt skat!"

Hans hund lå hjemme i gyngestolen, men fulgte ham på hospitalet, hvor den lå foran hans dør. En gang glemte han den, men den blev liggende og ventede til neste dag.

Efter sin pensionering spadserede han hver dag ind til Brøndums Café og drak sin eftermiddagskaffe med smørkage og en bunke aviser foran sig.

Carl Adolph forgudet sin kone Anna Krabbe, og etter en lang arbeidsdag, deltok han opplagt i familiens selskapelighet, der det ikke minst var preget av mange internasjonale kunstnere, som kom på besøk i hjemmet. Fra datteren Gerda Rigmor Feilbergs (1881-1944) poesibok, kan det nevnes navn som kritikeren Georg Brandes (1842-1927), den norske forfatteren Amalie Skram (1846-1905), den danske skuespiller Emil Poulsen (1842-1911), den danske dramatikeren Holger Drachmann (1846-1908), den nasjonalromantiske komponisten Edvard Grieg (1843-1907), den danske maleren Peder Severin Krøyer (1851-1909) og den danske forfatteren Herman Bang (1857-1912). Familien kjente alle de store navnene i dansk litteratur, og hadde meget allsidige kulturelle interesser.

CA reiste i mange år på ferie til Tyrol, de første år med diligense. Han tilbrakte sommeren på landet i Lyngby. Etter Anna Krabbes død, tok han inn på Silkeborg Bad, hvor en benk i parken inntil for få år siden stadig bar navnet "professor Feilberg's bænk".

Hele familien var samlet til Carl Adolphs 90-årsdag. Bortsett fra litt tuberkulose som ung, hadde han aldri vært syk, før han døde i en alder av 93 år i Nordre Frihavnsgade 13 den 19. april 1937. Han er begravet på familiegravstedet på Holmens kirkegård.

Carl Adolph og Amalie Skram

I fortellingen "Patienten og Lægen : Amalie Skram og dr. Carl Adolph Feilberg" kommer Carl Adolphs vennskap med den norske forfatteren Amalie Skram frem, samtidig som han var Skram-familiens hus- og fastlege, ettersom han var en god venn av mannen Erik Skram. Vennskapet mellom Carl Adolph og Amalie ble sterkere etter at hun ble separert i 1899, og det utviklet seg senere til et problem. Amalie hadde søvnvansker og hallusinasjoner, begynte å få komplikasjoner med beinet sitt, og ba Carl om hjelp ved å gi henne flere medisiner. Blant annet ble hun gitt arsenikkpiller, kokain og opium (som var vanlig på den tiden), uten å forstå at hun en dag ville bli en misbruker. Hun var da allerede psykisk syk, var plaget av selvmordstanker, og hadde abortert som 48-åring. Natt til 14. februar 1894 prøvde hun å ta livet sitt med opium. Hun ble forhindret av mannen Erik Skram. I samråd med Carl Feilberg lot Amalie seg frivillig innlegge på Kommunehospitalets sjette avdeling i København i fire uker, og senere overført til St. Hans sinnssykehospital i en måned. Da Amalie døde den 15. mars 1905 i sitt hjem i København, var det doktor Carl Feilberg som avla dødsattesten. Han sa Amalie døde av pneumonia (lungebetennelse) for å skjule at hans venn trolig nok hadde begått selvmord.