Olea Hansdatter Kjensmo

• Reference: FamilySearch Family Tree - SmartCopy: Jul 15 2019, 19:09:59 UTC

  ---

• Reference: MyHeritage Genealogy - SmartCopy: Feb 22 2020, 6:55:23 UTC

  ---

  
  

Er 'Olie" et samisk navn?

Hun var husmannskone fra Finholt i Sør-Odal, Hedmark fylke, Norge

Finnholt på yr.no: https://www.yr.no/nb/v%C3%A6rvarsel/daglig-tabell/1-88738/Norge/Inn...

Finholtgrenda var trolig et område der skogfinner bosatte seg. Se egen hovedoppgave om skogfinnene under kilder. Se mer nedenfor om at finner = samer.

Språk og stedsnavn I tillegg til skriftlige kilder og arkeologisk materiale finnes det også noen språk­lige kilder til sørsamisk forhistorie. Stedsnavn på Finn- vitner ofte om steder som er oppkalt etter folkenavnet Finn, som var middelalderens be­teg­n­el­se på samene.

Info fra Rolf Stols håndtegnede slekstre (vist på begravelsen til Annie Ragnesjö).

På Finholtgrenda ligger Gjersøyvangen som er Sætra til Gjersøyen gård, og Staksrudvangen som er Sætra til tidligere Staksrud gård (nå under Maarud gård)

Budeie er en tradisjonell yrkesbetegnelse for en kvinne som har ansvaret for fjøsstellet på en gård eller på en seter.

Budeia på gården var som regel bondekona sjøl, men det kunne også være et annet kvinnelig familiemedlem eller en tjenestejente. Familiesituasjonen og gårdens størrelse var avgjørende.

Inntil 1800-tallet var fjøsstell et rent kvinneyrke i Norge, og de fleste steder var dette situasjonen på begynnelsen av 1900-tallet, da fjøsstellet ble mannsarbeid samtidig som levering av melk til meieri ble en viktig del av produksjonen på gården.

Budeias arbeid besto i å fore og stelle storfe og småfe. Hun melket og foredlet melkeproduktene i tiden før meieridrift. Melken måtte foredles til ost og smør for å kunne oppbevares og for å kunne transporteres over store avstander. Ei seterbudeie hadde ansvaret alene for husdyr og melkeproduksjon.

I store deler av det indre Østlandet var det vanlig at budeia hadde soveplass i fjøset. Eilert Sundt skriver mye om dette i avhandlingen Sædeligheds-Tilstanden i Norge, og han startet en kampanje for å få slutt på denne skikken.

Budeias mannlige motstykke oppstod fra begynnelsen fra 1815 og fremover i form av sveiseren.

En god budeie måtte også kunne lokke. Hennes spesielle lokkesang skulle samle husdyra. Lokkesangen til budeiene har vært til inspirasjon for mange norske kunstnere. Edvard Grieg lærte norsk folkemusikk å kjenne av budeiene han traff under vandring i fjellheimen. Gjendine Slålien var en av landets best kjente budeier; hun traff flere ganger Edvard Grieg, og flere av hans verk er inspirert av Gjendines sang.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Budeie

Finnmark grenser til landskapet Troms i sørvest, til Finland i sør (finsk Lappland) og til Russland i øst (Petsjenga rajon i Murmansk oblast). Navnets betydning er i førsteleddet finner, som er den gamle norske betegnelsen på samer, og sisteleddet mark i betydningen skog, utmark eller landområde. dvs at skogFINNER = skogSAMER

Og at stedet Finholtgrenda i Sør-Odal overfor Disenå, var befolket av samer.

Samisk kultur er gammel i Finnmark, og typisk samiske trekk dukker opp i materiale fra århundrene før Kristus. Dette er samme periode som typisk norrøne trekk begynner å vise seg lengre sør i Skandinavia, mens det i tiden før er vanskeligere å finne noen tydelig kulturell todeling.

På 1700-tallet styrket samisk kultur seg i forhold til den norske, rett og slett fordi samene ikke var avhengige av mel og andre varer fra Bergen. Finnmarksmonopolet, da landsdelen var bortforpaktet til bergenske kjøpmenn for 200 riksdaler i året[30], bestod i over hundre år og ble ikke opphevet før i 1787. I denne perioden ble Finnmark utplyndret og avfolket, innbyggerne kom i bunnløs gjeld til monopolinnehaverne, selv umyndige barn heftet for sine foreldres gjeld. Som følge av monopolet var det ingen amtmann og neppe noen postgang heller. Norsk kolonisering skjøt imidlertid ny fart utover 1800-tallet, dels på grunn av større økonomisk aktivitet, men også på grunn av en uttalt fornorsknings­politikk fra myndighetenes side. Fra 1700-tallet fikk også Finnmark et finsk befolknings­element, de første kom til Alta ca. 1740, mens den store innvandringen skjedde under hungersnøden i Finland i 1860-årene.

På 1800-tallet var det fremdeles vanskelig å reise mellom Finnmark og Sør-Norge. Da P. W. Deinboll ble utnevnt til sogneprest i Vadsø, forlot han med kone og tre små barn Oslo (Kristiania) i august 1815. Vel ankommet Bergen, måtte de vente der i to måneder i påvente av skipsleilighet. De dro så videre med en nordlandsjekt, men måtte søke nødhavn på Folda 13. desember og deretter overvintre på Nærøy til slutten av april 1816, da de fikk skipsleilighet videre og ankom Vadsø etter ti måneders reise.

Fornorsking av samer og kvener var en politikk fra den norske statens side som hadde som mål å utrydde samisk og kvensk språk og kultur, motivet var på 18- og 1900-tallet å gjøre Finnmark «norsk». Fra rundt 1880 forsterket myndighetene sin fornorskingspolitikk. Samisk og kvensk ble forvist fra skole, kirke og offentlig forvaltning, og mange steder fikk nye, norske navn.

Finnmark:. https://no.wikipedia.org/wiki/Finnmark

Universitetet i Oslo Norgeshistorie - Sørsamisk forhistorie Forfatter: Hege Skalleberg Gjerde

Synet på samisk forhistorie har endret seg mange ganger gjennom forskningshistorien.

Er samene det opprinnelige folket i Norge, eller har de innvandret fra øst? Eller er det slik at det utviklet seg en samisk identitet i de skandinaviske landområdene i løpet av det første årtusen før Kristus?

Forskerne er ganske enige om at det er det siste som er tilfellet for det nordnorske materialet, mens når det gjelder den sørsamiske forhistorien, pågår det fortsatt en debatt om hvorvidt sørsamene er inn­van­dre­re i sine områder eller ikke.

Forskersyn i endring På 1800-tallet var det vanlig å tenke på samene som landets opprinnelige be­folk­ning. Samtidig ble samene oppfattet som et laverestående folkeslag, som ikke hadde utviklet seg like mye som resten av den skandinaviske be­folk­nin­g­en. Boplasser med steinredskaper ble tolket som rester etter denne opp­rin­nelige, samiske befolkningen.

På slutten av 1800-tallet endret synet på samene seg. Både forskere og andre antok da at samene var forholdsvis sene innvandrere fra øst. Det var bred enighet om at samene ikke hadde vært i Skandinavia i steinalderen og delvis utover i jernalderen, og samisk kultur var derfor ikke interessant for norsk forhistorie og arkeologi.

Fra 1980-tallet og frem til i dag har derimot mange forskere, og ikke minst samene selv, vært opptatt av å skrive historie der samene er en integrert del av den skandinaviske fortiden. Fortellingen av sørsamisk historie er imid­ler­tid fortsatt i stor grad preget av en sterk oppfatning om samene som inn­vand­re­re til de sørsamiske områdene i Trøndelag og Hedmark.

Innvandringshypotesen til Yngvar Nielsen På slutten av 1800-tallet utredet etnograf og historiker Yngvar Nielsen sørsamenes bosetninger, på oppdrag fra den norske stat. Han fant ingen in­fo­r­ma­sjon om verken samiske stedsnavn, samiske graver eller andre lev­nin­g­er i de sørsamiske områdene. Derfor kom han frem til at samene be­gyn­te å flytte sør­over først på 1600–1700-tallet.

Nielsen har i ettertid blitt sterkt kritisert for å ha hatt et forutinntatt syn på situasjonen og for at han ikke klarte å få tillitt hos samene, og dermed ikke klarte å få opplysninger fra den samiske lokalbefolkningen.

Skriftlige kilder Historikere forteller historie ut fra ulike typer skriftlige kilder. Det kan dreie seg om brev, lovverk, kirkebøker, folketellinger og andre skrevne do­ku­men­t­er. Siden det ikke står oppført noen samiske enkeltpersoner eller -familier i slike skriftlige kilder i Sør-Trøndelag før rundt 1500‒1600-tallet, har mange gått ut ifra at Nielsens hypotese om sen innvandring av samer sørover var riktig.

Det finnes imidlertid skriftlige kilder fra 1100–1200-tallet som omtaler samer i Sør-Norge, men da som folkegruppe. Noen av kildene, for eksempel sa­ga­ene, kan være vanskelige å sammenligne med de faktiske forhold. Mange forskere er derfor uenige om hvor bokstavelig vi kan lese dem. De mid­del­al­der­ske lovtekstene gir derimot mer pålitelige opplysninger, blant annet om at det på Østlandet ikke var lov til å tro på samer og oppsøke dem for å bli spådd.

Hustufter Flere arkeologer har ment at det også finnes fysiske levninger fra tiden før de skriftlige kildene som kan sannsynliggjøre at det levde samer i Sør-Norge før reformasjonen i 1536/37.

Slike spor er for eksempel bo­plas­s­er som skiller seg fra de vanlige typene boplasser i Sør-Norge. De tradisjonelle, samiske boligene vi kjenner til, var alltid runde, og de var bygget av enten torv eller en teltduk av skinn og/eller vevde stoffer. Som arkeologiske kulturminner synes slike boplasser som svake, sirkulære voller på bakken, ofte med et steinsatt, rektangulært ildsted i midten. Ofte ligger tufter og ildsteder på rekke etter hverandre.

I Nord-Norge finnes det tufter med denne utformingen fra helt tilbake til Kri­sti fødsel. I Sør-Norge, nærmere bestemt ved Aursjøen i Lesja kommune, er det blant annet funnet en boplass datert til vikingtid med fire rek­tan­gu­læ­re ildsteder. Denne plassen tolkes som en samisk boplass.

Andre arkeologiske funn Andre arkeologiske funn som blir tolket som samiske, er graver i fjell- og skog­om­råd­er, ski, smykker og pilspisser som er vanlige i samisk kontekst. De såkalte fangstmarksgravene har dateringer helt tilbake til førromersk jern­al­der, men i hvilken grad det er mulig å tilskrive alle gravene samisk iden­ti­tet, er omdiskutert.

I tillegg finnes det et svært spesielt funn fra Rendalen i Hedmark: en såkalt ru­ne­bom­me­ham­mer, eller vietjere på sørsamisk, som var den samiske sja­ma­n­ens redskap for å slå på trommen og komme i transe.

Språk og stedsnavn I tillegg til skriftlige kilder og arkeologisk materiale finnes det også noen språk­lige kilder til sørsamisk forhistorie. Stedsnavn på Finn- vitner ofte om steder som er oppkalt etter folkenavnet Finn, som var middelalderens be­teg­n­el­se på samene.

Språkforskere mener også at det sørsamiske språket kan spores tilbake til senest vikingtiden. Derfor må det fra den tiden også ha eksistert en egen sørsamisk identitet og et eget sørsamisk fellesskap.

Rett til en forhistorie Hvem som skal få fortelle historier og eie en forhistorie, er i stor grad en politisk kamp. Samisk forhistorie er derfor et omstridt felt.

Mange er i dag enige om at samisk identitet og kultur i Skandinavia har en­d­ret og utviklet seg over svært lang tid, i tett dialog med ger­man­sk/nor­røn identitet og kultur. De sørsamiske områdene ligger i ytterkanten av de sa­mis­ke kjerneområdene, og deres forhistorie har også fått en mar­gi­nal plass i forskningen. Hvordan sørsamisk forhistorie blir for­talt, vil nok derfor endre seg mye i årene som kommer.

Kilde: https://www.norgeshistorie.no/merovingertid/0714-sorsamisk-forhisto...

Samisk jernalder i Østerdalen Skrevet av: Lars Akerhaug

Ny forskning viser at samene bosatte Østerdalstraktene allerede fra tidlig jernalder, der de blant annet jaktet på elg. Resultatene kan få politiske konsekvenser.

Jernalderen: Jernalderen i Norge regnes som perioden mellom cirka 500 f.Kr.-1030 e.Kr. Som kulturepoke regnes den fra slutten av bronsealderen til begynnelsen av historisk tid. Dette er altså tidsrommet fra jernet fortrenger bronsen som material i redskaper og våpen, og fram til skriftlige kilder (og ikke kun arkeologisk materiale) blir de vesentlige kilder for vår viten.

kilde: Wikipedia

Uenighet om sørsamer Norske historikere hevdet på 1800-tallet at samene var de første som befolket den skandinaviske halvøya da isen forsvant for omtrent 10 000 år siden.

På slutten av 1800-tallet skiftet det rådende synet. Nå mente man at det hadde eksistert en fast kulturgrense mellom nord og sør. Disse historikerne hevdet at samene først hadde kommet sørover på 1700-tallet. Dette ble kalt «framrykkingsteorien».

På siste halvdel av 1900-tallet ble denne teorien kritisert av språkforskere og arkeologer. Nå er det ikke lenger noen norske historikere eller arkeologer som aktivt forsvarer «framrykkingsteorien», men forskerne diskuterer fortsatt de kulturelle skillelinjene mellom nordmenn og samer i området.

I dag finnes det sørsamiske bosettinger på norsk side av riksgrensen fra Saltfjellet i nord til Elgå i Hedemark. Sørsamisk er det sydligste av de levende samiske språkene og blir snakket av i overkant av 500 personer, i Østerdalen, Trøndelag og Nordland og i nærtliggende områder i Sverige.

Det truede språket har også hatt en viss utbredning på Nordmøre og omkring Dovre. Samerettsutvalgets utredning er nå til politisk behandling og kan få konsekvenser for disse samenes rettigheter til forvaltning og bruk av land og vann.

kilde: NOU 2007: 14 Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms Nynorsk Wikipedia

Samerettsutvalget la 3. desember fram sin innstilling for de samiske områdene sør for Finnmark. Et av stridsspørsmålene har vært områdene sør for Nordland, spesielt Trøndelag og Hedemark. Dokumentet er nå til politisk behandling.

Jostein Bergstøl har skrevet doktorgradsavhandling om samer i Østerdalen, etnisitet i jernalderen og middelalderen i det nordøstre Hedmark.

Arkeologen har gjort en helhetlig sammenstilling av arkeologiske funn av gravsteder og fangststeder, noe som ikke har vært gjort tidligere.

Han mener å dokumentere at det har vært en omfattende samisk bosetting i Østerdalstraktene allerede 1500 år tilbake i tid. Forskningen kan få politiske og juridiske konsekvenser.

- Samerettsutvalget har sett på en rekke rettsaker hvor historiske og arkeologiske funn trekkes fram for å skulle bevise eller motbevise at det har vært samer i disse områdene, sier Bergstøl.

- Arkeologien og historiefaget er rett og slett brukt som grunnlag for om samene har beiterettigheter eller ikke. Lange samiske røtter Da trebindsverket «Trøndelags historie» ble utgitt fra NTNU i Trondheim i 2005 skapte det heftige reaksjoner og krav til universitetet om tilbaketrekking, fordi verket hevdet at det bare fantes spor av samiske bosettinger fra 1500-tallet.

Den nye arkeologiske forskningen dokumenterer at samene har røtter 1500 år tilbake i tid i Sør-Norge.

- Dette har vært omdiskutert i Trønderlag. Når samisk bosetting kan påvises mye lenger sør enn der, så vil det kunne ha konsekvenser for disse sakene, sier Bergstøl til forskning.no. Han har sammenstilt funn fra tidlig jernalder og gjennom hele middelalderen.

Eldre teorier om samisk bosetting sør i landet har hevdet at det fantes et kulturelt skille mellom samene i nord og norrøne folkeslag i sør, og har sett på bevis på samiske bosettinger som utslag av tilfeldige utvandringer.

- Dette dreier seg ikke om løsrevne eksempler, men en omfattende samisk kultur. Forskningen viser at samer har hatt tilhold i Østerdalen lenger enn tidligere antatt, hevder arkeologen.

Fra elgjakt til tamrein Du trodde kanskje at samene i Norge har drevet med reinsdyr siden tidenes morgen? Et kuriøst funn i den nye doktorgradavhandlingen viser at de første samene jaktet på elg.

Men årsakene til at de sluttet med elgjakt og gikk over til rein var alvorlige nok: norsk kolonisering fortrengte den samiske urbefolkningen nede i dalførene.

- Forskningen viser at utviklingen av den samiske reindriften er et relativt seint fenomen, sier Bergstøl.

Doktoravhandlingen viser at de tidligere samiske bosettingene var mer konsentrert nedover i dalene, der de i større grad levde av elgjakt.

Etterhvert som norrøne folk slo seg ned i dalene ble det knappere om fangsten og samene slo i større grad over til bare å jakte på rein.

- Etterhvert som norrøne jordbrukere i større grad koloniserte dalene, trakk fangstfolkene mot fjellene. Østerdalen ble kolonialisert av norrøne bønder i løp av jernalderen. Samene ble avhengig av reinene.

Det tok likevel lang tid før samene begynte med tamrein. Dette skjedde først da dalfolket på 1500-tallet i større grad begynte å ta bruk av seter og fjellbeite.

Dette presset samene, som før bare hadde holdt reinsdyr som trekkdyr og og dyr til melking, til å temme store dyreflokker, sier Bergstøl.

- Fangsten av villrein i fjellet ble enorm i vikingtiden og middelalderen, og dette førte til et voldsomt press på reinen. Samene, som da var blitt helt avhengige av reinen som ressurs, svarte med å utvikle store tamreinflokker for å sikre seg innkomsten.

Konkurransen om fjellressursene skapte konflikter mellom bøndene på setrene. Før dette var forholdet mellom samer og nordmenn i Østerdalsområdet for det meste fredelig.

- Det er fra den tiden man får de første rettsakene der det er kontroverser mellom bønder på setrer og reindriftssamer med svære flokker gjennom setergrendene, forklarer Bergstøl. Kristningen skapte forskjeller Men når man går tilbake i historien finner man mer enn bare konflikt mellom urfolk og nybyggere. En viktig del av avhandlingen til Jostein Bergstøl har vært å studere etnisitet i området gjennom jernalderen og middelalderen.

Forskningen viser at det har foregått en hybridisering, altså en kulturell sammenblanding, mellom nordmenn og samer i Østerdalstraktene

- Man må ikke bare lete etter gjenstander for å si at her er det enten samer eller norrøne folk som har holdt til. Når man ser på området som en helhet, så viser dette tydelige tegn på at dette er et grenseområder der skikker og gjenstander blandes, sier Bergstøl. I følge forskeren har norrøn og samisk religion også mye til felles.

Guden Tor har en direkte parallell i samisk religion, Horagalles, navnet er en forvansking av «tordenkallen» og har de samme karakteristikkene som den norrøne tordenguden. Den norrøne guden Frøy er veldig lik den samiske hovedguden Veralden Olmai.

- Norrøn religion og samisk religion var ganske lik. Det var veldig mange like guddommer, sier Bergstøl. - Det første skillet er omdanningen til kristendommen. Da blir samene med ett annerledes. Man har helt sikkert hatt en klar oppfatning av oss og dem, men det lå ikke noe i religionen som var til hinder for kontakt over kulturgrensene. I før-kristen tid var det ingenting i veien for at de forskjellige folkeslagene i Norge lånte på tvers av hverandres religioner.

Arkeologen mener kristendommen, med sin lære om én rett lære og én sann Gud bidro til å sementere en avstand mellom samer og nordmenn.

- Om ikke kristendommen var en konfliktskapende faktor, så skapte den større avstand, som igjen gjorde den kulturelle forskjellen større.

Kilde: https://forskning.no/a/982506

• Reference: FamilySearch Family Tree - SmartCopy: Jul 15 2019, 19:09:59 UTC

  ---

• Reference: MyHeritage Genealogy - SmartCopy: Feb 22 2020, 6:55:23 UTC

  ---

  
  

Er 'Olie" et samisk navn?

Hun var husmannskone fra Finholt i Sør-Odal, Hedmark fylke, Norge

Finnholt på yr.no

Finholtgrenda var trolig et område der skogfinner bosatte seg. Se egen hovedoppgave om skogfinnene under kilder. Se mer nedenfor om at finner = samer.

Språk og stedsnavn I tillegg til skriftlige kilder og arkeologisk materiale finnes det også noen språk­lige kilder til sørsamisk forhistorie. Stedsnavn på Finn- vitner ofte om steder som er oppkalt etter folkenavnet Finn, som var middelalderens be­teg­n­el­se på samene.

Info fra Rolf Stols håndtegnede slekstre (vist på begravelsen til Annie Ragnesjö).

På Finholtgrenda ligger Gjersøyvangen som er Sætra til Gjersøyen gård, og Staksrudvangen som er Sætra til tidligere Staksrud gård (nå under Maarud gård)

Budeie er en tradisjonell yrkesbetegnelse for en kvinne som har ansvaret for fjøsstellet på en gård eller på en seter.

Budeia på gården var som regel bondekona sjøl, men det kunne også være et annet kvinnelig familiemedlem eller en tjenestejente. Familiesituasjonen og gårdens størrelse var avgjørende.

Inntil 1800-tallet var fjøsstell et rent kvinneyrke i Norge, og de fleste steder var dette situasjonen på begynnelsen av 1900-tallet, da fjøsstellet ble mannsarbeid samtidig som levering av melk til meieri ble en viktig del av produksjonen på gården.

Budeias arbeid besto i å fore og stelle storfe og småfe. Hun melket og foredlet melkeproduktene i tiden før meieridrift. Melken måtte foredles til ost og smør for å kunne oppbevares og for å kunne transporteres over store avstander. Ei seterbudeie hadde ansvaret alene for husdyr og melkeproduksjon.

I store deler av det indre Østlandet var det vanlig at budeia hadde soveplass i fjøset. Eilert Sundt skriver mye om dette i avhandlingen Sædeligheds-Tilstanden i Norge, og han startet en kampanje for å få slutt på denne skikken.

Budeias mannlige motstykke oppstod fra begynnelsen fra 1815 og fremover i form av sveiseren.

En god budeie måtte også kunne lokke. Hennes spesielle lokkesang skulle samle husdyra. Lokkesangen til budeiene har vært til inspirasjon for mange norske kunstnere. Edvard Grieg lærte norsk folkemusikk å kjenne av budeiene han traff under vandring i fjellheimen. Gjendine Slålien var en av landets best kjente budeier; hun traff flere ganger Edvard Grieg, og flere av hans verk er inspirert av Gjendines sang.

Kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Budeie

Finnmark grenser til landskapet Troms i sørvest, til Finland i sør (finsk Lappland) og til Russland i øst (Petsjenga rajon i Murmansk oblast). Navnets betydning er i førsteleddet finner, som er den gamle norske betegnelsen på samer, og sisteleddet mark i betydningen skog, utmark eller landområde. dvs at skogFINNER = skogSAMER

Og at stedet Finholtgrenda i Sør-Odal overfor Disenå, var befolket av samer.

Samisk kultur er gammel i Finnmark, og typisk samiske trekk dukker opp i materiale fra århundrene før Kristus. Dette er samme periode som typisk norrøne trekk begynner å vise seg lengre sør i Skandinavia, mens det i tiden før er vanskeligere å finne noen tydelig kulturell todeling.

På 1700-tallet styrket samisk kultur seg i forhold til den norske, rett og slett fordi samene ikke var avhengige av mel og andre varer fra Bergen. Finnmarksmonopolet, da landsdelen var bortforpaktet til bergenske kjøpmenn for 200 riksdaler i året[30], bestod i over hundre år og ble ikke opphevet før i 1787. I denne perioden ble Finnmark utplyndret og avfolket, innbyggerne kom i bunnløs gjeld til monopolinnehaverne, selv umyndige barn heftet for sine foreldres gjeld. Som følge av monopolet var det ingen amtmann og neppe noen postgang heller. Norsk kolonisering skjøt imidlertid ny fart utover 1800-tallet, dels på grunn av større økonomisk aktivitet, men også på grunn av en uttalt fornorsknings­politikk fra myndighetenes side. Fra 1700-tallet fikk også Finnmark et finsk befolknings­element, de første kom til Alta ca. 1740, mens den store innvandringen skjedde under hungersnøden i Finland i 1860-årene.

På 1800-tallet var det fremdeles vanskelig å reise mellom Finnmark og Sør-Norge. Da P. W. Deinboll ble utnevnt til sogneprest i Vadsø, forlot han med kone og tre små barn Oslo (Kristiania) i august 1815. Vel ankommet Bergen, måtte de vente der i to måneder i påvente av skipsleilighet. De dro så videre med en nordlandsjekt, men måtte søke nødhavn på Folda 13. desember og deretter overvintre på Nærøy til slutten av april 1816, da de fikk skipsleilighet videre og ankom Vadsø etter ti måneders reise.

Fornorsking av samer og kvener var en politikk fra den norske statens side som hadde som mål å utrydde samisk og kvensk språk og kultur, motivet var på 18- og 1900-tallet å gjøre Finnmark «norsk». Fra rundt 1880 forsterket myndighetene sin fornorskingspolitikk. Samisk og kvensk ble forvist fra skole, kirke og offentlig forvaltning, og mange steder fikk nye, norske navn.

Finnmark:. https://no.wikipedia.org/wiki/Finnmark

Universitetet i Oslo Norgeshistorie - Sørsamisk forhistorie Forfatter: Hege Skalleberg Gjerde

Synet på samisk forhistorie har endret seg mange ganger gjennom forskningshistorien.

Er samene det opprinnelige folket i Norge, eller har de innvandret fra øst? Eller er det slik at det utviklet seg en samisk identitet i de skandinaviske landområdene i løpet av det første årtusen før Kristus?

Forskerne er ganske enige om at det er det siste som er tilfellet for det nordnorske materialet, mens når det gjelder den sørsamiske forhistorien, pågår det fortsatt en debatt om hvorvidt sørsamene er inn­van­dre­re i sine områder eller ikke.

Forskersyn i endring På 1800-tallet var det vanlig å tenke på samene som landets opprinnelige be­folk­ning. Samtidig ble samene oppfattet som et laverestående folkeslag, som ikke hadde utviklet seg like mye som resten av den skandinaviske be­folk­nin­g­en. Boplasser med steinredskaper ble tolket som rester etter denne opp­rin­nelige, samiske befolkningen.

På slutten av 1800-tallet endret synet på samene seg. Både forskere og andre antok da at samene var forholdsvis sene innvandrere fra øst. Det var bred enighet om at samene ikke hadde vært i Skandinavia i steinalderen og delvis utover i jernalderen, og samisk kultur var derfor ikke interessant for norsk forhistorie og arkeologi.

Fra 1980-tallet og frem til i dag har derimot mange forskere, og ikke minst samene selv, vært opptatt av å skrive historie der samene er en integrert del av den skandinaviske fortiden. Fortellingen av sørsamisk historie er imid­ler­tid fortsatt i stor grad preget av en sterk oppfatning om samene som inn­vand­re­re til de sørsamiske områdene i Trøndelag og Hedmark.

Innvandringshypotesen til Yngvar Nielsen På slutten av 1800-tallet utredet etnograf og historiker Yngvar Nielsen sørsamenes bosetninger, på oppdrag fra den norske stat. Han fant ingen in­fo­r­ma­sjon om verken samiske stedsnavn, samiske graver eller andre lev­nin­g­er i de sørsamiske områdene. Derfor kom han frem til at samene be­gyn­te å flytte sør­over først på 1600–1700-tallet.

Nielsen har i ettertid blitt sterkt kritisert for å ha hatt et forutinntatt syn på situasjonen og for at han ikke klarte å få tillitt hos samene, og dermed ikke klarte å få opplysninger fra den samiske lokalbefolkningen.

Skriftlige kilder Historikere forteller historie ut fra ulike typer skriftlige kilder. Det kan dreie seg om brev, lovverk, kirkebøker, folketellinger og andre skrevne do­ku­men­t­er. Siden det ikke står oppført noen samiske enkeltpersoner eller -familier i slike skriftlige kilder i Sør-Trøndelag før rundt 1500‒1600-tallet, har mange gått ut ifra at Nielsens hypotese om sen innvandring av samer sørover var riktig.

Det finnes imidlertid skriftlige kilder fra 1100–1200-tallet som omtaler samer i Sør-Norge, men da som folkegruppe. Noen av kildene, for eksempel sa­ga­ene, kan være vanskelige å sammenligne med de faktiske forhold. Mange forskere er derfor uenige om hvor bokstavelig vi kan lese dem. De mid­del­al­der­ske lovtekstene gir derimot mer pålitelige opplysninger, blant annet om at det på Østlandet ikke var lov til å tro på samer og oppsøke dem for å bli spådd.

Hustufter Flere arkeologer har ment at det også finnes fysiske levninger fra tiden før de skriftlige kildene som kan sannsynliggjøre at det levde samer i Sør-Norge før reformasjonen i 1536/37.

Slike spor er for eksempel bo­plas­s­er som skiller seg fra de vanlige typene boplasser i Sør-Norge. De tradisjonelle, samiske boligene vi kjenner til, var alltid runde, og de var bygget av enten torv eller en teltduk av skinn og/eller vevde stoffer. Som arkeologiske kulturminner synes slike boplasser som svake, sirkulære voller på bakken, ofte med et steinsatt, rektangulært ildsted i midten. Ofte ligger tufter og ildsteder på rekke etter hverandre.

I Nord-Norge finnes det tufter med denne utformingen fra helt tilbake til Kri­sti fødsel. I Sør-Norge, nærmere bestemt ved Aursjøen i Lesja kommune, er det blant annet funnet en boplass datert til vikingtid med fire rek­tan­gu­læ­re ildsteder. Denne plassen tolkes som en samisk boplass.

Andre arkeologiske funn Andre arkeologiske funn som blir tolket som samiske, er graver i fjell- og skog­om­råd­er, ski, smykker og pilspisser som er vanlige i samisk kontekst. De såkalte fangstmarksgravene har dateringer helt tilbake til førromersk jern­al­der, men i hvilken grad det er mulig å tilskrive alle gravene samisk iden­ti­tet, er omdiskutert.

I tillegg finnes det et svært spesielt funn fra Rendalen i Hedmark: en såkalt ru­ne­bom­me­ham­mer, eller vietjere på sørsamisk, som var den samiske sja­ma­n­ens redskap for å slå på trommen og komme i transe.

Språk og stedsnavn I tillegg til skriftlige kilder og arkeologisk materiale finnes det også noen språk­lige kilder til sørsamisk forhistorie. Stedsnavn på Finn- vitner ofte om steder som er oppkalt etter folkenavnet Finn, som var middelalderens be­teg­n­el­se på samene.

Språkforskere mener også at det sørsamiske språket kan spores tilbake til senest vikingtiden. Derfor må det fra den tiden også ha eksistert en egen sørsamisk identitet og et eget sørsamisk fellesskap.

Rett til en forhistorie Hvem som skal få fortelle historier og eie en forhistorie, er i stor grad en politisk kamp. Samisk forhistorie er derfor et omstridt felt.

Mange er i dag enige om at samisk identitet og kultur i Skandinavia har en­d­ret og utviklet seg over svært lang tid, i tett dialog med ger­man­sk/nor­røn identitet og kultur. De sørsamiske områdene ligger i ytterkanten av de sa­mis­ke kjerneområdene, og deres forhistorie har også fått en mar­gi­nal plass i forskningen. Hvordan sørsamisk forhistorie blir for­talt, vil nok derfor endre seg mye i årene som kommer.

Kilde: https://www.norgeshistorie.no/merovingertid/0714-sorsamisk-forhisto...

Samisk jernalder i Østerdalen Skrevet av: Lars Akerhaug

Ny forskning viser at samene bosatte Østerdalstraktene allerede fra tidlig jernalder, der de blant annet jaktet på elg. Resultatene kan få politiske konsekvenser.

Jernalderen: Jernalderen i Norge regnes som perioden mellom cirka 500 f.Kr.-1030 e.Kr. Som kulturepoke regnes den fra slutten av bronsealderen til begynnelsen av historisk tid. Dette er altså tidsrommet fra jernet fortrenger bronsen som material i redskaper og våpen, og fram til skriftlige kilder (og ikke kun arkeologisk materiale) blir de vesentlige kilder for vår viten.

kilde: Wikipedia

Uenighet om sørsamer Norske historikere hevdet på 1800-tallet at samene var de første som befolket den skandinaviske halvøya da isen forsvant for omtrent 10 000 år siden.

På slutten av 1800-tallet skiftet det rådende synet. Nå mente man at det hadde eksistert en fast kulturgrense mellom nord og sør. Disse historikerne hevdet at samene først hadde kommet sørover på 1700-tallet. Dette ble kalt «framrykkingsteorien».

På siste halvdel av 1900-tallet ble denne teorien kritisert av språkforskere og arkeologer. Nå er det ikke lenger noen norske historikere eller arkeologer som aktivt forsvarer «framrykkingsteorien», men forskerne diskuterer fortsatt de kulturelle skillelinjene mellom nordmenn og samer i området.

I dag finnes det sørsamiske bosettinger på norsk side av riksgrensen fra Saltfjellet i nord til Elgå i Hedemark. Sørsamisk er det sydligste av de levende samiske språkene og blir snakket av i overkant av 500 personer, i Østerdalen, Trøndelag og Nordland og i nærtliggende områder i Sverige.

Det truede språket har også hatt en viss utbredning på Nordmøre og omkring Dovre. Samerettsutvalgets utredning er nå til politisk behandling og kan få konsekvenser for disse samenes rettigheter til forvaltning og bruk av land og vann.

kilde: NOU 2007: 14 Samisk naturbruk og retts­-situasjon fra Hedmark til Troms Nynorsk Wikipedia

Samerettsutvalget la 3. desember fram sin innstilling for de samiske områdene sør for Finnmark. Et av stridsspørsmålene har vært områdene sør for Nordland, spesielt Trøndelag og Hedemark. Dokumentet er nå til politisk behandling.

Jostein Bergstøl har skrevet doktorgradsavhandling om samer i Østerdalen, etnisitet i jernalderen og middelalderen i det nordøstre Hedmark.

Arkeologen har gjort en helhetlig sammenstilling av arkeologiske funn av gravsteder og fangststeder, noe som ikke har vært gjort tidligere.

Han mener å dokumentere at det har vært en omfattende samisk bosetting i Østerdalstraktene allerede 1500 år tilbake i tid. Forskningen kan få politiske og juridiske konsekvenser.

- Samerettsutvalget har sett på en rekke rettsaker hvor historiske og arkeologiske funn trekkes fram for å skulle bevise eller motbevise at det har vært samer i disse områdene, sier Bergstøl.

- Arkeologien og historiefaget er rett og slett brukt som grunnlag for om samene har beiterettigheter eller ikke. Lange samiske røtter Da trebindsverket «Trøndelags historie» ble utgitt fra NTNU i Trondheim i 2005 skapte det heftige reaksjoner og krav til universitetet om tilbaketrekking, fordi verket hevdet at det bare fantes spor av samiske bosettinger fra 1500-tallet.

Den nye arkeologiske forskningen dokumenterer at samene har røtter 1500 år tilbake i tid i Sør-Norge.

- Dette har vært omdiskutert i Trønderlag. Når samisk bosetting kan påvises mye lenger sør enn der, så vil det kunne ha konsekvenser for disse sakene, sier Bergstøl til forskning.no. Han har sammenstilt funn fra tidlig jernalder og gjennom hele middelalderen.

Eldre teorier om samisk bosetting sør i landet har hevdet at det fantes et kulturelt skille mellom samene i nord og norrøne folkeslag i sør, og har sett på bevis på samiske bosettinger som utslag av tilfeldige utvandringer.

- Dette dreier seg ikke om løsrevne eksempler, men en omfattende samisk kultur. Forskningen viser at samer har hatt tilhold i Østerdalen lenger enn tidligere antatt, hevder arkeologen.

Fra elgjakt til tamrein Du trodde kanskje at samene i Norge har drevet med reinsdyr siden tidenes morgen? Et kuriøst funn i den nye doktorgradavhandlingen viser at de første samene jaktet på elg.

Men årsakene til at de sluttet med elgjakt og gikk over til rein var alvorlige nok: norsk kolonisering fortrengte den samiske urbefolkningen nede i dalførene.

- Forskningen viser at utviklingen av den samiske reindriften er et relativt seint fenomen, sier Bergstøl.

Doktoravhandlingen viser at de tidligere samiske bosettingene var mer konsentrert nedover i dalene, der de i større grad levde av elgjakt.

Etterhvert som norrøne folk slo seg ned i dalene ble det knappere om fangsten og samene slo i større grad over til bare å jakte på rein.

- Etterhvert som norrøne jordbrukere i større grad koloniserte dalene, trakk fangstfolkene mot fjellene. Østerdalen ble kolonialisert av norrøne bønder i løp av jernalderen. Samene ble avhengig av reinene.

Det tok likevel lang tid før samene begynte med tamrein. Dette skjedde først da dalfolket på 1500-tallet i større grad begynte å ta bruk av seter og fjellbeite.

Dette presset samene, som før bare hadde holdt reinsdyr som trekkdyr og og dyr til melking, til å temme store dyreflokker, sier Bergstøl.

- Fangsten av villrein i fjellet ble enorm i vikingtiden og middelalderen, og dette førte til et voldsomt press på reinen. Samene, som da var blitt helt avhengige av reinen som ressurs, svarte med å utvikle store tamreinflokker for å sikre seg innkomsten.

Konkurransen om fjellressursene skapte konflikter mellom bøndene på setrene. Før dette var forholdet mellom samer og nordmenn i Østerdalsområdet for det meste fredelig.

- Det er fra den tiden man får de første rettsakene der det er kontroverser mellom bønder på setrer og reindriftssamer med svære flokker gjennom setergrendene, forklarer Bergstøl. Kristningen skapte forskjeller Men når man går tilbake i historien finner man mer enn bare konflikt mellom urfolk og nybyggere. En viktig del av avhandlingen til Jostein Bergstøl har vært å studere etnisitet i området gjennom jernalderen og middelalderen.

Forskningen viser at det har foregått en hybridisering, altså en kulturell sammenblanding, mellom nordmenn og samer i Østerdalstraktene

- Man må ikke bare lete etter gjenstander for å si at her er det enten samer eller norrøne folk som har holdt til. Når man ser på området som en helhet, så viser dette tydelige tegn på at dette er et grenseområder der skikker og gjenstander blandes, sier Bergstøl. I følge forskeren har norrøn og samisk religion også mye til felles.

Guden Tor har en direkte parallell i samisk religion, Horagalles, navnet er en forvansking av «tordenkallen» og har de samme karakteristikkene som den norrøne tordenguden. Den norrøne guden Frøy er veldig lik den samiske hovedguden Veralden Olmai.

- Norrøn religion og samisk religion var ganske lik. Det var veldig mange like guddommer, sier Bergstøl. - Det første skillet er omdanningen til kristendommen. Da blir samene med ett annerledes. Man har helt sikkert hatt en klar oppfatning av oss og dem, men det lå ikke noe i religionen som var til hinder for kontakt over kulturgrensene. I før-kristen tid var det ingenting i veien for at de forskjellige folkeslagene i Norge lånte på tvers av hverandres religioner.

Arkeologen mener kristendommen, med sin lære om én rett lære og én sann Gud bidro til å sementere en avstand mellom samer og nordmenn.

- Om ikke kristendommen var en konfliktskapende faktor, så skapte den større avstand, som igjen gjorde den kulturelle forskjellen større.

Kilde: https://forskning.no/a/982506