King Eysteinn Haraldsson, II of Norway

http://en.wikipedia.org/wiki/Eystein_II_of_Norway

Eystein Haraldsson (Old Norse Eysteinn Haraldsson, modern Norwegian Øystein Haraldsson), born c 1125 apparently in Scotland, died 1157 in Bohuslän, Norway, was king of Norway from 1142 to 1157. He ruled as co-ruler with his brothers, Inge Haraldsson and Sigurd Munn. He was killed in the power-struggle against his brother, Inge, in an early stage of the civil war era in Norway.

Origins

Eystein was the son of Harald Gille, who was king of Norway from 1130 to 1136, and a woman whose Gaelic name is rendered in the old Norse sagas as Bjaðök.

Harald was born and raised in Ireland or Scotland, and Eystein was born there. When Harald went to Norway in 1127 to press his claim to royal inheritance, Eystein did not go with him.

However, Harald let it be known that he had fathered a son before coming to Norway.

Reign

Eystein first appears in the sagas in 1142, when several Norwegian lendmenn travelled west and fetched him back to Norway from Scotland. His mother came with him to Norway. There, he was recognised as king, and given a share of the kingdom with his younger brothers. The division of the kingdom does not seem to have been territorial, all brothers seem to have held equal regal status over all parts of the country. This period of their reign saw the establishment of an independent Norwegian Archiepiscopacy in Nidaros (Trondheim) in 1152.

The sagas Heimskringla and Orkneyinga saga relates that at some point in the early 1150s, king Eystein went on a campaign to Scotland and England. He captured Harald Maddadson, earl of Orkney in Caithness, and forced him to ransom himself for a considerable sum. He then proceeded to loot along the Scottish and English coast, attacking Aberdeen, Hartlepool and Whitby, in a voyage reminiscent of the earlier viking expeditions.

According to the sagas, relations between the three brothers were peaceful as long as the two younger brothers' guardians were alive. But as the younger brothers grew up, tensions arose. In 1155, a meeting between the brothers in Bergen resulted in fighting breaking out between the men of king Inge and king Sigurd, in which king Sigurd was killed. King Eystein was late in arriving for the meeting, and only approached the city after Sigurd was already dead. An uneasy settlement was reached between Inge and Eystein.

The reasons for the fighting in Bergen remain disputed. According to the sagas, Eystein and Sigurd had plotted to strip Inge of his royal title and divide his share of the kingdom between them. Some modern historians doubt this version, seeing it as Inge’s excuse for his own aggressive actions. In any event, peace between Inge and Eystein did not hold for long after the events of 1155. In 1157, both sides gathered their forces for a confrontation. Inge’s forces outnumbered Eystein’s, and when they met, on the west coast near Moster, Eystein’s forces melted away. Eystein was forced to flee, over land to Viken (the Oslofjord-area).

Abandoned by his own men, he was caught, somewhere in the area of present day Bohuslän, and killed by his captors. Whether or not king Inge ordered his killing seems to have been a disputed question at the time. Eystein's body was buried in the church of Foss in Tunge Hundred. According to Heimskringla, the local population of the area started worshipping Eystein as a saint.

After Eystein's death, his supporters rallied around the young Haakon the Broadshouldered, Sigurd Munn's son, Eystein's nephew. They continued the war against king Inge, in an early stage of the so-called civil war era, which was to last on and off until 1240. The sagas draw a rather negative picture of both Eystein and his brother Sigurd, generally choosing to portray Inge as the just ruler of the three brothers. Heimskringla writes of Eystein:

King Eystein was dark and dingy in complexion, of middle height, and a prudent able man; but what deprived him of consideration and popularity with those under him were his avarice and narrowness.[1]

Eystein was married to Ragna Nikolasdottir, a Norwegian gentlewoman. His bastard son Eystein Meyla was proclaimed king by the Birkebeiner party in 1176, but was defeated and killed the year after.

The main sources to Eystein’s reign are the kings’ sagas Heimskringla, Fagrskinna, Morkinskinna and Ágrip. The three former base at least part of their account on the older saga Hryggjarstykki, which was written some time between 1150 and 1170, and was thus a near-contemporary source. This saga itself has not been preserved.

Eystein Magnusson

House of Hardrada

Cadet branch of the Fairhair dynasty

Born: 1125 Died: 1157

http://no.wikipedia.org/wiki/%C3%98ystein_Haraldsson

http://en.wikipedia.org/wiki/Eystein_II_of_Norway

Eystein Haraldsson (Old Norse Eysteinn Haraldsson, modern Norwegian Øystein Haraldsson), born c 1125 apparently in Scotland, died 1157 in Bohuslän, Norway, was king of Norway from 1142 to 1157. He ruled as co-ruler with his brothers, Inge Haraldsson and Sigurd Munn. He was killed in the power-struggle against his brother, Inge, in an early stage of the civil war era in Norway.

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Øystein II Haraldsson (ca 1125-1157) var konge av Norge fra ca. 1142 til 1157. Han var eldste sønn av kong Harald Gille, og vokste opp i Vesterhavsøyene et sted. Han kom «hjem» til Norge i 1142, og ble da innsatt som konge sammen med de ca 10 år yngre brødrene Sigurd Munn og Inge Krokrygg.

Biografi

Kong Øysteins liv og gjerning kan innby til ulike tolkninger: Edvard Bull[3] synes å legge vekt på egennytte, overfall og hardstyre, mens Knut Arstad[4] legger vekt på ham som en «handlingens mann» og nevner politisk rasjonelle årsaker til Øysteins herjingstokter i Skottland.

Han kom til et Norge i begynnelsen av sine borgerkrigsår, bølgene hadde neppe lagt seg etter drapene på to konger og en tronkrever. Barnekongene Inge og Sigurd styrte gjennom et nettverk av stormenn som opptrådte som formyndere. Når Øystein som den eldre halvbror, anerkjent av sin avdøde far, kom til Norge, ble han tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelig Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.

I begynnelsen av 1150-årene dro Øystein på et omdiskutert vikingtokt mot Orknøyene og Skottland. Han tok jarlen Harald Maddadsson til fange, krevde løsepenger og at jarlen erklærte lydighet til ham. Deretter plyndet han Aberdeen og «herjet vidt og bredt omkring i England». Trefningen med jarlen kan sees som et uttrykk for en indrepoltisk stadfestelse av Orknøynenes tilhørighet til riket, og at Øysteins maktbase var sørvest i Norge og på øyene. Arstad spekulerer i om angrepene i Skottland var en hevn for kong David av Skottlands støtte til Sigurd Slembe, og/eller en inngripen i interne skotske forhold, som støtte til Øysteins egne slektninger. Angrepene i England kan med litt velvilje sees som et hevn for Harald Hardrådes fall, ca 85 år tidligere.

En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der alle tre deltok. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge[5]; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning. I et eget brev som ble utstedt ved denne anledningen står Øystein alene som utsteder og garantist.

Øystein og Sigurd gjorde etterhvert felles sak mot kong Inge, og kretsen rundt ham, især Gregorius Dagsson og Erling Skakke. Sigurd Munn ble drept i Bergen i 1155, mens Øystein var 2 dagsreiser unna. Forholdet mellom Inge og Øystein vekslet i de to følgende årene mellom trefninger, plyndring og et forlik i 1156 som Øystein oppfattet som påtvunget ham av Inges overmakt. Det avgjørende slaget sto i 1157, i Oslofjorden. Øystein ble forlatt av sine menn, og ble innhentet av en gruppe menn, som drepte ham med et øksehugg i ryggen mens han lå nede.

Etter Øysteins brutale død, forvoldt av svogeren Simon Skalps menn, ble Øystein begravet i Fors kirke (nå Foss i Tunge herad). Snorre forteller at «Der han ble hogd, og blodet hans kom på jorda, spratt det opp ei kjelde, og en annen under bakken der hvor liket hans var satt for natta. Av vannet fra begge disse brønnene synes mange menn å ha fått helsebot. [...] Det hendte mange jærtegn ved grava til kong Øystein, helt til uvennene hans helte suppe kokt på hundekjøtt på grava». Tradisjonen om denne helligheten holdt seg, i følge Edv Bull[8], gjennom flere århundrer, helt opp mot vår egen tid.

"Kong Øystein var svarthåret og mørklett, litt over middels høy, en klok og skjønnsom mann. Men det drog mest makten bort fra ham at han var egennyttig og pengekjær "

– Snorre

Navn: Øystein Haraldsson

Regjeringstid: 1142 - 1157

Født: ca. 1125, Orknøyene el et annet sted i Vesterhavsøyene

Død: (21. august?) 1157, Ranafylke

Foreldre: Harald Gille og Biadoc[1]

Ektefelle‍(r): Ragna Nikolasdotter

Barn: Øystein Møyla[2]

Øystein II Haraldsson (ca 1125-1157) var konge av Norge fra ca. 1142 til 1157. Han var eldste sønn av kong Harald Gille, og vokste opp i Vesterhavsøyene et sted. Han kom «hjem» til Norge i 1142, og ble da innsatt som konge sammen med de ca 10 år yngre brødrene Sigurd Munn og Inge Krokrygg.

[rediger] Biografi

Kong Øysteins liv og gjerning kan innby til ulike tolkninger: Edvard Bull[3] synes å legge vekt på egennytte, overfall og hardstyre, mens Knut Arstad[4] legger vekt på ham som en «handlingens mann» og nevner politisk rasjonelle årsaker til Øysteins herjingstokter i Skottland.

Han kom til et Norge i begynnelsen av sine borgerkrigsår, bølgene hadde neppe lagt seg etter drapene på to konger og en tronkrever. Barnekongene Inge og Sigurd styrte gjennom et nettverk av stormenn som opptrådte som formyndere. Når Øystein som den eldre halvbror, anerkjent av sin avdøde far, kom til Norge, ble han tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelig Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.

I begynnelsen av 1150-årene dro Øystein på et omdiskutert vikingtokt mot Orknøyene og Skottland. Han tok jarlen Harald Maddadsson til fange, krevde løsepenger og at jarlen erklærte lydighet til ham. Deretter plyndet han Aberdeen og «herjet vidt og bredt omkring i England». Trefningen med jarlen kan sees som et uttrykk for en indrepoltisk stadfestelse av Orknøynenes tilhørighet til riket, og at Øysteins maktbase var sørvest i Norge og på øyene. Arstad spekulerer i om angrepene i Skottland var en hevn for kong David av Skottlands støtte til Sigurd Slembe, og/eller en inngripen i interne skotske forhold, som støtte til Øysteins egne slektninger. Angrepene i England kan med litt velvilje sees som et hevn for Harald Hardrådes fall, ca 85 år tidligere.

En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der alle tre deltok. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge[5]; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning. I et eget brev som ble utstedt ved denne anledningen står Øystein alene som utsteder og garantist.

Øystein og Sigurd gjorde etterhvert felles sak mot kong Inge, og kretsen rundt ham, især Gregorius Dagsson og Erling Skakke. Sigurd Munn ble drept i Bergen i 1155, mens Øystein var 2 dagsreiser unna. Forholdet mellom Inge og Øystein vekslet i de to følgende årene mellom trefninger, plyndring og et forlik i 1156 som Øystein oppfattet som påtvunget ham av Inges overmakt[6]. Det avgjørende slaget sto i 1157, i Oslofjorden. Øystein ble forlatt av sine menn, og ble innhentet av en gruppe menn, som drepte ham med et øksehugg i ryggen mens han lå nede.

Etter Øysteins brutale død, forvoldt av svogeren Simon Skalps menn, ble Øystein begravet i Fors kirke (nå Foss i Tunge herad). Snorre forteller[7] at «Der han ble hogd, og blodet hans kom på jorda, spratt det opp ei kjelde, og en annen under bakken der hvor liket hans var satt for natta. Av vannet fra begge disse brønnene synes mange menn å ha fått helsebot. [...] Det hendte mange jærtegn ved grava til kong Øystein, helt til uvennene hans helte suppe kokt på hundekjøtt på grava». Tradisjonen om denne helligheten holdt seg, i følge Edv Bull[8], gjennom flere århundrer, helt opp mot vår egen tid.

Kong Øystein var svarthåret og mørklett, litt over middels høy, en klok og skjønnsom mann. Men det drog mest makten bort fra ham at han var egennyttig og pengekjær  

– Snorre[9]

[rediger] Referanser

^ Når det gjelder Biadoc eller Bjaðok er kildene uenige. I gæliske tradisjon er hun er stormannsdatter fra Sudrøyene, noe som sannsynliggjør Haralds påstander om egen høye byrd. I norsk tradisjon blir hun oppfattet som en frille. Ref.: Knut Peter Lyche Arstad. «Harald 4 Gille». I: Norsk biografisk leksikon; 2. utg. Bd 4. 2002

^ Øystein Møyla var angivelig kong Øysteins sønn med en ikke navngitt frille

^ Edv. Bull. «Eystein Haraldsson» I: Norsk biografisk leksikon; 1. utg. Bd 3. 1926

^ Knut Peter Lyche Arstad. «Øystein 2 Haraldsson». I: Norsk biografisk leksikon; 2. utg. Bd 10. 2005

^ Haraldssønnenes saga, kap 23. Kanskje fordi Inge var ektefødt kongssønn, kanskje fordi Sigurd hadde bedrvet blodskam med søskenbarnet Kristin, kanskje av andre grunner.

^ "Tvangsforlik", ifølge Haraldssønnenes saga, kap 29

^ Haraldssønnenes saga, kap 32

^ Bull, samme sted

^ Heimskringla: Haraldssønnenes saga, kap 22

Øystein II Haraldsson (ca 1125-1157) var konge av Norge fra ca. 1142 til 1157. Han var eldste sønn av kong Harald Gille, og vokste opp i Vesterhavsøyene et sted. Han kom «hjem» til Norge i 1142, og ble da innsatt som konge sammen med de ca 10 år yngre brødrene Sigurd Munn og Inge Krokrygg.

Biografi

Kong Øysteins liv og gjerning kan innby til ulike tolkninger: Edvard Bull[3] synes å legge vekt på egennytte, overfall og hardstyre, mens Knut Arstad[4] legger vekt på ham som en «handlingens mann» og nevner politisk rasjonelle årsaker til Øysteins herjingstokter i Skottland.

Han kom til et Norge i begynnelsen av sine borgerkrigsår, bølgene hadde neppe lagt seg etter drapene på to konger og en tronkrever. Barnekongene Inge og Sigurd styrte gjennom et nettverk av stormenn som opptrådte som formyndere. Når Øystein som den eldre halvbror, anerkjent av sin avdøde far, kom til Norge, ble han tatt til konge sammen med dem. Samtidig ble den yngre, og sykelig Magnus Haraldsson tatt til konge. Sagaen forteller av Inge og Sigurd hadde felles hird så lenge formynderne deres levde. Øystein hadde egen, «for han var fullvoksen mann». Etterhvert skulle Sigurd og Øystein gjøre felles sak mot Inge, uten suksess.

I begynnelsen av 1150-årene dro Øystein på et omdiskutert vikingtokt mot Orknøyene og Skottland. Han tok jarlen Harald Maddadsson til fange, krevde løsepenger og at jarlen erklærte lydighet til ham. Deretter plyndet han Aberdeen og «herjet vidt og bredt omkring i England». Trefningen med jarlen kan sees som et uttrykk for en indrepoltisk stadfestelse av Orknøynenes tilhørighet til riket, og at Øysteins maktbase var sørvest i Norge og på øyene. Arstad spekulerer i om angrepene i Skottland var en hevn for kong David av Skottlands støtte til Sigurd Slembe, og/eller en inngripen i interne skotske forhold, som støtte til Øysteins egne slektninger. Angrepene i England kan med litt velvilje sees som et hevn for Harald Hardrådes fall, ca 85 år tidligere.

En hovedsak i brødrenes regjeringstid ble opprettelsen av Nidaros erkebispedømme i 1152/53, der alle tre deltok. Selv om pavens utsending Nicholas Breakspear favoriserte Inge[5]; sto de tre halvbrødrekongene sammen bak grunnleggingen av erkebispesetet og de kongelige innrømmelser som ble gitt ved den anledning. I et eget brev som ble utstedt ved denne anledningen står Øystein alene som utsteder og garantist.

Øystein og Sigurd gjorde etterhvert felles sak mot kong Inge, og kretsen rundt ham, især Gregorius Dagsson og Erling Skakke. Sigurd Munn ble drept i Bergen i 1155, mens Øystein var 2 dagsreiser unna. Forholdet mellom Inge og Øystein vekslet i de to følgende årene mellom trefninger, plyndring og et forlik i 1156 som Øystein oppfattet som påtvunget ham av Inges overmakt[6]. Det avgjørende slaget sto i 1157, i Oslofjorden. Øystein ble forlatt av sine menn, og ble innhentet av en gruppe menn, som drepte ham med et øksehugg i ryggen mens han lå nede.

Etter Øysteins brutale død, forvoldt av svogeren Simon Skalps menn, ble Øystein begravet i Fors kirke (nå Foss i Tunge herad). Snorre forteller[7] at «Der han ble hogd, og blodet hans kom på jorda, spratt det opp ei kjelde, og en annen under bakken der hvor liket hans var satt for natta. Av vannet fra begge disse brønnene synes mange menn å ha fått helsebot. [...] Det hendte mange jærtegn ved grava til kong Øystein, helt til uvennene hans helte suppe kokt på hundekjøtt på grava». Tradisjonen om denne helligheten holdt seg, i følge Edv Bull[8], gjennom flere århundrer, helt opp mot vår egen tid.

Kong Øystein var svarthåret og mørklett, litt over middels høy, en klok og skjønnsom mann. Men det drog mest makten bort fra ham at han var egennyttig og pengekjær  

– Snorre[9]

http://en.wikipedia.org/wiki/Eystein_II_of_Norway