Peter Andreas Munch

Peter Andreas Munch, Professor.

Født 15. desember 1810, fødested Christiania, død 25. mai 1863, dødssted Roma. Historiker. Foreldre: Stiftsprost Edvard Storm Munch (1780–1847) og Johanne Sophie Hofgaard (1791–1860). Gift 20.4.1835 med Nathalie Charlotte Linaae (5.2.1812–18.01.1900), datter av forvalter Hans Henrik Linaae (1783–1842) og Karen (“Kaja”) Fredrikke Baggesen (f. 1788). Brorsønn av Johan Storm Munch (1778–1832); fetter av Andreas Munch (1811–84); farbror til Edvard Munch (1863–1944); morfar til Johan E. Mellbye (1866–1954) og Ingeborg Møller (1878–1964; se NBL1, bd. 9).

P. A. Munch tilhører den generasjon som fikk grunnleggende betydning for oppbyggingen av en nasjonal kultur i den nye norske stat etter 1814, en oppgave som gav utfordringer og muligheter for store begavelser på en rekke ulike områder: politikk, kunst, litteratur, vitenskap. Munch var den fremste forskerpersonlighet innenfor den generasjon som avgjørende la grunnlaget for moderne norsk historieforskning.

Munch vokste opp i Gjerpen, der faren ble sogneprest 1813. Sammen med andre gutter i nabolaget ble han undervist av faren, som var en dyktig lærer. I farens boksamling fantes en norrøn utgave av Heimskringla og en islandsk grammatikk og ordbok, som Peter Andreas studerte på egenhånd ved siden av skolearbeidet, slik at han tidlig fikk gode kunnskaper på dette området. 1823 begynte han i annen klasse ved Skiens lærde skole, hvor han som sidekamerat fikk Anton Martin Schweigaard, og dette ble begynnelsen til et langvarig vennskap.

Munch ble student 1828, og 1834 fullførte han det juridiske embetsstudium, som han bevisst hadde valgt med tanke på videre arbeid i historiefaget. Stortinget hadde bevilget penger til en utgave av Norges gamle lover, og Munch påtok seg sammen med Rudolf Keyser oppgaven med å skrive av håndskriftene. 1835 giftet han seg og reiste sammen med sin kone og professor Keyser til København og arbeidet med avskrivningen i to år. Her fant han også andre håndskrifter av interesse for norsk historie, som han skrev av og som senere ble utgitt i trykt form. Da professor Steenbloch døde, søkte Munch stillingen som lektor i historie ved universitetet og ble utnevnt 1837.

1830-årene var en gjennombruddstid for en nyorientering i kulturvitenskapene, med strengere krav til kunnskaper og metode. Men fortsatt kunne den enkelte forsker beherske flere områder, og P. A. Munch arbeidet ikke bare innenfor historie i spesiell forstand, men også innenfor språkvitenskap, runologi, myteforskning og geografi. I neste generasjon ble arbeidet på disse områder ugjenkallelig fordelt på spesialister – for en stor del Munchs elever.

Munchs forskerprofil trer klart frem allerede fra hans tidligste produksjon, med historiefaget som det sentrale og samlende, i et vidt kulturhistorisk perspektiv som også omfattet sagn, eventyr og folkeviser, og nært knyttet til et språkvitenskapelig og språkpolitisk engasjement.

I hans videre arbeid var historiefaget avgjort hovedområdet, men man må også fremheve hans språkvitenskapelige og språkpolitiske engasjement. Magnus Olsen har karakterisert ham som “en utpreget lingvistisk begavelse”, han hadde grundig kjennskap til de nyere synsmåter i samtidens språkvitenskap og en interesse for språkspørsmål som rettet seg både mot språklige forhold i og for seg og mot deres betydning som grunnlag for historiske oppfatninger. Han skrev flere språklige lærebøker, bl.a. i oldnorsk (norrønt) og gotisk. Hans språkvitenskapelige arbeid var ellers for en viktig del knyttet til språkpolitiske spørsmål, først og fremst spørsmålet om etableringen av et nytt norsk skriftspråk i stedet for det etablerte danske. Han avviste en fornorsking ved en mekanisk innføring av norske ord eller ortografi i det rådende skriftspråk og hevdet at det var nødvendig med en omdanning av hele språkets indre sammenheng ut fra kunnskap om levende norske dialekter og deres sammenheng med det gamle norrøne skriftspråk, markert ved en etymologisk rettskrivning. Det var ut fra disse synsmåter han med begeistring omtalte Ivar Aasens arbeid for å legge grunnlag for et “norsk folkespråk”.

Men vi finner også hos Munch elementer av en allmenn evolusjonisme som grunnlag for hans oppfatning av kultur og samfunnsforhold. Ut fra den grunnleggende premiss at språket til enhver tid må være tilpasset et gitt utviklingstrinn, avviste han tanken om at et rekonstruert norsk skriftspråk på grunnlag av folkemålet skulle kunne brukes i praksis i samtiden: Et slikt skriftspråk var for Munch interessant som et vitenskapelig studieobjekt, men kunne ikke fungere som bruksspråk i dagens samfunn.

1841 ble Munch forfremmet til professor ved Det filosofiske fakultet, som betegnelsen da var. Dette fakultet måtte på denne tiden alle studenter passere på veien til de enkelte embets- eller profesjonsstudier, gjennom det obligatoriske forberedende studium som førte frem til examen philologico-philosophicum eller “anneneksamen”. Dette studium gav kunnskaper i en rekke fag: filosofi, gresk og romersk filologi, historie, matematikk, flere naturfag og hebraisk for teologene. Her foreleste Munch de første årene over allmenn eller europeisk historie. 1845 kom den første i en lang rekke av universitetsreformer, som bl.a. omfattet en viktig endring av fagkretsen til anneneksamen. Denne omleggingen betydde bl.a. at både klassisk filologi og historie gikk ut av fagkretsen. Dette skiftet åpnet for en omlegging også av Munchs undervisning i mer spesialisert retning og med sterkere tilknytning til hans forskningsinteresser. Han har ikke fått noe glimrende ettermæle som foreleser, men hans etterlatte papirer viser at han arbeidet omhyggelig med sine manuskripter til forelesningene.

Arbeidet ved universitetet var heller ikke den gang bare undervisning eller vitenskapelig arbeid, men også administrasjon, komitéarbeid og møter. Bl.a. var deltakelse i kollegiet den gang en større del av arbeidsbyrden for lærerne, fordi det var så mange færre å dele det på. Kollegievervene medførte en betydelig arbeidsbelastning, og i egenskap av valgt “Assessor” var Munch medlem av kollegiet allerede 1842–43 og igjen 1849–50. Han var også, sammen med Keyser, medlem i den fakultetskomité som utformet reglement for filologisk embetseksamen etter reformen av 1845. Her fikk Munch og Keyser innført oldnorsk som valgfritt fag alternativt til hebraisk. Munch var også i mange år medlem av eksamensdeputasjonen for examen artium.

Det var likevel først og fremst ved sitt enormt omfattende og mangfoldige vitenskapelige forfatterskap og sin innsats i kildegranskingen Munch sikret seg en unik plass i norsk vitenskapshistorie. Hans produksjon omfatter tusener av trykksider over et vidt spektrum av emner, med et markert tyngdepunkt i hovedverket Det norske Folks Historie, som han rakk å føre frem til året 1397 i 8 massive bind. Parallelt arbeidet han med å lete frem, samle og tilrettelegge kildemateriale i form av avskrifter og trykte publikasjoner, sagautgaver, lovtekster, diplomer. Han hadde en overveldende arbeidskapasitet, både med hensyn til utholdenhet og effektivitet, som tillot ham å arbeide til langt på natt måned etter måned, med en klar og skarp hjerne og med en utrolig hukommelse og kombinasjonsevne. Under dette lå også som et sentralt motiv det som Bjørnson i sitt minnedikt kalte “hin Opdagelsernes Uro”, et behov og en lidenskap for arbeidet som drev ham til grensen av hans yteevne og kunne føre inn i utmattelse og motløshet, og som vel til sist førte til hans tidlige død.

Munchs virke henger sammen med hele det omfattende arbeidet med utforsking og utvikling av den nasjonale kultur som preget tiden, med Ivar Aasen, Landstad, Asbjørnsen og Moe o.a. I hans eget arbeid var nasjonen eller det norske folk den kjerne som samlet hans vide og mangfoldige innsats. Han var, som hele sin samtid, grunnleggende engasjert i å styrke og utvikle nasjonens liv, og dette ble hos ham et sentralt motiv og tema i forskningen: å vinne rikere og sikrere kunnskap om folkets historie.

Munch var seg klart bevisst verdien av sitt engasjement i den norske nasjon, men ville underordne dette et intellektuelt engasjement for å søke sann kunnskap om realiseringen av denne verdi i fortiden. Ut fra dette grunnstandpunktet var begrepene “Kritik” og “kritisk Forskning” sentralt ledende synspunkter for hans virksomhet. Den “kritiske” orientering betydde for det første å prøve holdbarheten i historiske oppfatninger ved konfrontasjon med kildene, dernest å prøve kildenes troverdighet eller brukbarhet ved innbyrdes kontroll og mot allmenn kunnskap. Men det innebar også en norm for fremstillingen som gikk ut på å trekke de kritiske drøftinger inn i fremstillingen, altså gi den kritiske leser mulighet for å vurdere holdbarheten av de synsmåter historikeren legger frem. Denne fremstillingsmåten ble også gjennomført i teksten, bl.a. i form av omstendelige kildereferanser og drøftinger i notene, som ofte kunne gå over flere sider.

Arbeidet med den norske historie bygde på en grunnleggende ny kritisk gjennomgang av kildematerialet. Munchs substansielle grunnorientering i historieforskningen var mest sentralt rettet mot “Folket” eller “Stammen” som bærende begreper. Disse begreper oppfattet han etter tidens rådende tenkemåte som “organiske” kollektive enheter i den forstand at de var konstituert ved en indre kulturell sammenheng hvor alle elementer i kollektivets liv var integrert. I praksis betydde dette en bred kulturhistorisk tilnærming med en mangesidig beskrivelse av ulike sider av folkets liv. Sentrale problemstillinger ble rettet mot den norrøne folkestammes plass i den nordiske og germanske sammenheng, og det var ut fra dette perspektiv at de synsmåter ble utformet, som i første rekke karakteriserer “den norske historiske skole”.

Den språkhistoriske oppfatningen av forhold innen den omfattende germanske stamme lå til grunn for den norske innvandringsteori, dvs. teorien om at den norrøne folkegruppen hadde innvandret fra nord. Teorien var opprinnelig utformet av Keyser, men ble videreutviklet og nærmere begrunnet av Munch. Rammen var gitt ved et hovedskille innenfor den germanske stamme mellom en nordlig og sørlig (dvs. nordisk og tysk) folkegruppe, som i den eldste germanske folkevandring i århundrene før Kristi fødsel hadde fulgt ulike innvandringsveier til noe ulik tid fra sitt urhjem mellom Ural og Volga. Sørgermanerne drog mot vest til sørsiden av Østersjøen, den nordgermanske gruppen noe senere langs en nordligere vei, dels over Bottenhavet til Sverige, dels gjennom Finnmark eller langs kysten til Nord-Norge. Munch hevdet at det opprinnelig var tre germanske folkegrupper, og at goterne preget den tidlige bosetning i de sørlige områder i Norden, inklusive deler av Norge. Et viktig ledd i teorien var at den norrøne innvandringen skjedde senere og til områder uten noen tidligere bosetning.

Teorien forklarte både de språklige og samfunnsmessige forskjeller man mente å finne innenfor de germanske og nordiske områder. Den norrøne innvandring fra nord var nødvendig for å forklare at man fant de “reneste” nordiske språkformer i de nordlige områder, og at den norrøne bosetning skjedde i tidligere ubebodde områder, gav forklaring på de opprinnelig “demokratiske” samfunnsformer i det som ble Norge og Sverige, dvs. den overveiende likhet i status og makt mellom innbyggerne. Tilsvarende kunne historiske språk- og samfunnsforhold i Danmark og Sør-Skandinavia forklares som resultat av at rent nordiske folk fra nord hadde trengt sørover og fordrevet eller undertvunget den eldre gotiske befolkning. Språket i disse områder var derfor mindre “rent” nordisk og samfunnsforholdene mindre “demokratiske”.

Munch foretok også mer inngående studier av bosetningens bevegelse i Norge etter innvandringen, hvor han bl.a. støttet seg til sine geografiske kunnskaper og fremhevet kildenes omtale av Håløyriket som indisium på en tidlig politisk organisering i nord. Oppfatningen av språkforholdene i Norden i historisk tid og den terminologiske strid om betegnelsen av språkene og av de norrøne litteratur må forstås ut fra den vekt som ble lagt på de språkhistoriske forskjeller og på de enkelte språks selvstendige utvikling, noe som gjør det misvisende å tale om et nordisk fellesspråk i historisk tid og som betyr at man må betrakte de tre hovedspråk oldnorsk, oldsvensk, og olddansk som særskilte språk, og betegne de respektive litterære dokumenter tilsvarende.

I tolkningen av den videre utvikling av samfunnsforholdene i Norge i middelalderen skiller Munch seg fra Keyser ved den vekt han legger på slektsaristokratiet og på motsetningen mellom dette aristokratiet og kongemakten. Det er svekkelsen av dette aristokratiet som blir avgjørende for “Norges nedgang” i senmiddelalderen. Med dette foregriper Munch synsmåter som senere ble sentrale bl.a. hos Ernst Sars.

Munch gjorde også en stor innsats i arbeidet med å lete frem og tilrettelegge kildemateriale for forskningen. I hans tid utkom samlingen av Norges Gamle Love i tre bind, de første bind av Diplomatarium Norvegicum og en lang rekke utgaver av sagaer og andre gamle håndskrifter. Munch skrev av og publiserte en lang rekke kjente og ukjente håndskrifter. Hans viktigste innsats er knyttet til hans arbeid med å finne og skrive av dokumenter i det pavelige arkiv i Vatikanet, som fylte hans liv under Roma-oppholdet 1859–61. Dette store kildearbeidet resulterte i utallige avskrifter, som kom i pakke etter pakke til Riksarkivet og etter hvert fikk sin plass i Diplomatariet, fra bind 6 (1864). Foruten sin allmenne interesse har dette materialet nær sammenheng med Munchs eget arbeid med det store historieverket, som på denne tiden var kommet ut over sagatiden til et tidsrom hvor kildene måtte bli av dokumentarisk art. Den mengde av dokumenter som Munch fant og skrev av i Vatikanarkivet, kunne gi viktig kunnskap om kirkelige og allmenne politiske forhold i Norden og dannet grunnlag for hans videre arbeid med Norges historie i tiden etter 1319.

Det var for å videreføre dette arbeidet at han reiste hjem til Norge våren 1861 og etterlot familien i Roma. De to følgende år, da han bodde hos sin søster og svoger i Christiania, var en tid preget av intenst arbeid, uten den atspredelse som familien ellers kunne gi. Han presset sin arbeidskraft til det ytterste og kunne tidvis lammes av utmattelse og mismot. Det er vel ikke alt for fjernt å tenke seg at denne sterke arbeidsperiode var en del av bakgrunnen for det hjerneslaget som brått endte hans liv i mai 1863, da han var vendt tilbake til Roma for å hente sin familie hjem. Munchs år i Roma var vel den lykkeligste tiden i hans liv og gav ham en dyp binding til Italia. Han skrev i et brev: “... jeg vilde betragte det som min højeste Lykke, om jeg paa min gamle Alder kunde drage der ned for stedse, og der ende mine Dage”. Han fikk ikke noen alderdom, men han kom likevel til å få hvile i den Italias jord som han elsket. Hans store historieverk ble ikke fullført, men han hadde i sitt korte liv realisert et livsverk utenom det vanlige.

Verker

• Det norske Folks Historie, 1851–63
• Samlede Afhandlinger, 4 bd., utg. av G. Storm, 1873–76
• Lærde brev fra og til P. A. Munch, 3 bd., 1924–71
• Munchs etterlatte papirer finnes i Håndskriftsamlingen NBO (Ms.4.1253) og i RA (P-0013)
• Internet Archive: Digital Library of Free Books etc.

Portretter m.m.

• Maleri (Munch som barn, brystbilde) av Jacob Munch, u.å.; p.e
• Maleri (brystbilde) av Knud Bergslien, 1854; p.e.; gjengitt i F. Bull: Norske Portretter,1965
• Maleri (brystbilde) av Christian Olsen, 1854; Fylkesmuseet for Telemark og Grenland
• Byste (marmor, hermeformet) av Ole Henriksen Fladager, Roma 1859–61; NG
• Maleri (halvfigur) av Sophia Ribbing, 1865 (antakelig etter fotografi); UiO
• Statue (bronse, helfigur) av Stinius Fredriksen, 1933; foran Domus Media, UiO

Kilder og litteratur

• Norsk biografisk leksikon: P A Munch
• English Wikipedia: Peter Andreas Munch
• Posten Norge: Historieforsker Munch
• L. Larsen-Naur: P. A. Munchs Levnet og Breve i Familiekredsen,1901
• C. Brinchmann: Nationalforskeren P. A. Munch, hans liv og virke,1910
• G. Gran: Det Kongelige Frederiks Universitet 1811–1911,1911, s. 234–255
• E. Sars: P. A. Munch (1862, 1896, 1903) i Samlede Værker,bd. 4, 1912, s. 192–236
• biografi i H. Koht (red): Våre høvdinger,b. 1, 1929, s. 187–193
• S. Steen og T. Knudsen: biografi i NBL1,bd. 9, 1940
• Sophie Munch: “Barndomserindringer”, i Byminner1974 s. 5–40
• H. Torp: “Lo storico norvegese Peter Andreas Munch nell'archivio segreto vaticano 1858–1861”, i P. Vian (red.): L'archivio segreto vaticano e le ricerche storiche,Roma 1983, s. 5–22
• O. Dahl: Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre,1990, s. 60–74
• d.s.: “Peter Andreas Munch (1810–1863)”, foredrag i DNVA Årbok1996 s. 223– 231
• d.s.: Vitenskapelige profiler på 1800-tallet,Forum for universitetshistorie. Skriftserie nr. 1/1997, s. 65–75
• J. S. Munch: Munch Familiebok 1686–2000,Lillehammer 2000
• O. Dahl: “Utviklingstanker hos norske historikere på 1800-tallet”, i Utviklingstanker og historiesyn,Forum for universitetshistorie. Skriftserie nr. 1/2001, s. 109–124
• Universitets- og Skoleannaler