Prest Jochum Jørgensen Althand

Svein Rindedal: Skrevet 02 February 2010 - 23:32 Vet ikke om det kommet noe nytt siden 2004, men så vidt jeg klarer å lese så er en av fadderne til Hans Jørgen en viss Ingeborg Ørbech sal.Jørgen Althand. Dette er fra Buksnes.Brukervalg: Bildestørrelse: Bildeinformasjon: Vis sidehode: Kildeinformasjon: Nordland fylke, Buksnes, Residerende kapellans bok nr. 881B01 (1704-1748), Kronologisk liste 1713, uten sidenr. Permanent sidelenke: "http://www.arkivverk..._side=-74>Lenke Permanent bildelenke:

http://varoyrhs.com/kirkeblad/innhold/prestene%20paa%20Varoy/fortel...

Kilde Bygdebok for Etne side 70.

Jochum er antatt født på Skigelstrand i Vindafjord ca 1677 andre kilder sier 1671. Jochum begyndte som kapellan i Vardø og ble så sogneprest på Værøy og Røst . Derfra som hjelpeprest i Trondheim før han ble sogneprest i Ietne i 1725. Død på Enge i Etne.

Fra Aftenposten 17/3-2011 FRØYDIS BRAATHEN http://www.aftenposten.no/jobb/article4060497.ece

Jobbsøknad anno 1724

Jochum Althandt måtte ro fra kirke til kirke gjennom farlige malstrømmer. Det beskrev han på tegningen han egenhendig leverte til kongen av Danmark.

Sogneprest Jochum Althandt tegnet sine strabasiøse roturer da han i 1724 søkte Kongen av Danmark for å få skifte til en prestestilling i et «mildere strøk i landet». Stormægtigste Monarch, skue her med Naadigst Øye,

Hvad ieg i Ellev Aar, udstandet har med Møye,

Saa troer ieg uden tvifl Gud bøyer naadelig

Min Konges Hierte mildt engang til Hielp for mig.

Slik åpner diktet som sogneprest Jochum Althandt i Værøy og Røst i all ydmykhet skrev til kongen av Danmark for å be om ny prestestilling i et mildere strøk av landet.

Året var 1724 og sogneprest Althandt hadde fått nok av det harde klimaet og værbitte landskapet i nord. Althandt hadde tre kirker å holde gudstjeneste i; Røst, Værøy og Moskenes. Men både klimaet og de store avstandene tæret på helsen, og inntektene av kallet var knapt nok til å overleve på, ifølge Riksarkivet. Nytt kall

Han forlot prestegjeldet og dro til Trondheim, der han livnærte seg som hjelpeprest i domkirken mens han ventet på å få en ny prestestilling. Althandt søkte flere stillinger, men uten resultat. Da Etne prestegjeld i Sunnhordaland ble ledig, søkte han også det.

For å illustrere hvilke påkjenninger han hadde vært utsatt for i sitt tidligere kall, tegnet han prestegjeldet sitt i 1724. Tegningen viser strabasiøse roturer gjennom flere malstrømmer.

Under tegningen skrev han diktet der han bønnfalt monarken om å se i nåde til ham og gi ham et nytt kall. Siste vers i diktet lyder:

Gif da i Jesu Navn mig fattige, der beder,

Det lidet stycke Brød, Kaldet Ethnee heder,

Saa trøstes ieg der ved, med Hustrue, Børn smaae,

Fordj vi blev bønhørt, og brødet maatte faae.

Og i all ydmykhet undertegner Althandt brevet slik:

J dybeste Underdanighed frembaaret af Eders Maijestets allerunderdanigste Arve Undersaat og hos Gud uafladelige Forbedere

Jochum Althandt

Vant frem

Althandt dro selv til København og leverte søknaden, og den kreative bønnfalingen viste seg å gi resultater: 2. september ble Althandt utnevnt til sogneprest i Etne prestegjeld. Han var prest i Etne i 30 år, og døde der 78 år gammel.

Han deponerte fra Trondhjems skole i 1697, studerte teologi og ble i 1709 ansatt som kapellan pro loco til Vardø (Lampe oppgir Vadsø, se bd. I, s. 190) i Finmark, kom deretter som sogneprest til Værø, og ble der til 1721, da han forlot kallet på grunn av små inntekter og harde sjøreiser. I den følgende tid var han et par år hjelpeprest i Trondhjem og ble så i 1724 utnevnt til sogneprest til Etne, Sunnhordland, hvor han var til sin død i 1754. Mens han var her ble han ifølge et løst og urimelig rykte satt under tiltale - for intet mindre enn falskmynteri. Det hadde sin årsak i at han hadde lagt seg opp en del penger, og dette vakte almuens forundring da man ikke forsto hvorledes han i det ubetydelige kall og med sine mange barn kunne legge noe til side. Saken var imidlertid at hr. Jockum både var en dyktig gårdbruker, som utbrakte atskillig av den store og tildels gode prestegård, og dessuten var han en god husholder. Det kom da heller ikke noe ut av saken.

Kilde: C.S. Schilbred: Slekten Giæver (1982), s. 15-16

Etnesoga IV p 70 Enge 2.

Etnesoga IV p 70 Enge 2.

Han var først kappelan i Vardø, så var han sogneprest i Værøy og Røst. Så var han hjelpeprest i Trondheim, før han blei sogneprest i Etne 1725.