Rasmus Ingebrigtsson Myklebust, kalla Store-Rasmus, var Sunnmørsbøndenes leiar for opprøret mot embedsstanden på 1600-talet.

Norsk Wikipedia

Store-Rasmus ligger gravlagt på Krist Kirkegård v Deichmannske bibliotek i Oslo. Opphavet hans har vært diskutert flere ganger. Hans sønn hadde storgard på Harøya, og Rasmus selv har vært knyttet til både Ørsta og Ørskog, han eide gods begge steder. Det fins gode argumenter for at han må har vært tilknyttet Follestadætta, Rike-Torstein eller slektene i Rødven som stammer fra Kane-ætta, men linjene er uklare. Slektshistorikere kommer nok til å komme med nye teorier om Rasmus' opphav ettersom dokumenter blir studert videre.

Y-DNA

To etterkommerlinjer etter sønnen Rasmus Rasmusson Myklebust er testet og har sammenfall, se Norgesprosjektet DNA og Sunnmørsprosjektet DNA-resultater

Utdrag fra artikler

I "Haram bygdebok" av Martinus Rogne har Store-Rasmus fått eit heilt kapittel via til seg. Rogne opphøgjer han til ein folkehelt og motstandsleiar mot det utanlandske herredømet og futane sitt vanstyre i Noreg. Det som verkar klart er at Rasmus over lengre tid hadde ein feide gåande med fleire futar og høgare embetsmenn på Sunnmøre og i Bergen, frå 1630-talet og utover. Om han sette seg mot futane på eigne vegne, eller som representant for bøndene på Sunnmøre verkar litt uklart. Men han var innblanda i fleire rettssaker, og reiste tre gonger til København der han fekk leggja fram saka si for kongen. Til desse Københavnsreisene har han kravd inn "skatt" frå andre bønder på Sunnmøre. På siste Københavnsreisa fekk han lovnad om å møta kongen igjen på herredagen i Kristiania. Han reiste til Kristiania, men kongen hadde ombestemt seg og var igjen i Danmark. I staden nytta fiendane hans i embetsverket høve og fekk han arrestert. Dette var ein gong rundt 1660. Han vart ført til Bergenhus der han sannsynlegvis sat innesperra til han døydde.

Store-Rasmus blir også omtalt i Oddgeir Bruaset si bok "Sunnmøre og sunnmøringen" (Det Norske Samlaget 1999): "Rasmus Engebrigtson frå Myklebust på Harøy gjorde i første delen av 1600-talet tre sjøreiser til konten i København for å klage på det stendig hardare skattetrykket som korrupte futar la på folket, og som førte til at mange gjekk frå gard og grunn. På den fjerde reisa, då vona var å møte kongen på ein herredag i Kristiania, vart Rasmus pågripen av kongens menn, kasta i fengsel og dømd til døden for oppvigleri. Seinare vart dommen omgjord til livsvarig tukthus, og det var ikkje så mykje betre. Men før Rasmus doydde, på cella si på Akershus festning i 1666, fekk han vonleg vite at kampen han hadde kjempa var i ferd med å føre fram. Skatteåket letna. Han hadde ikkje stridd ein fåfengd strid."

Opphav?

Atle Brunvolls og Bjørn Jonson Dales oversikter.

Bjørn Jonson Dale: Opphavet til Store-Rasmus"

Bjørn Jonson Dale i Sunnmørsposten 14. september 1996

Me er byrge av Store-Rasmus, med rette. Denne rike og opplyste "bondeopprøraren" frå 1600-talet har, som ein av svært få sunnmøringar, fått plass i rikssoga. Då er det ikkje uventa at spørsmålet om opphav og ætt vert stilt.

Etterslekta hans er kjend. Men så mange fleire vil gjerne vere av same ætta, og granskarane har no i over hundre år gissa på kor Store-Rasmus var fødd.

Det pussige er at svaret så å seie har lege "oppe i dagen" like sidan Ivar Myklebust si bygdebok "Ørsta", den første på Sunnmøre, kom ut 1933. Den kritiske Myklebust skriv ikkje noke om Rasmus sitt opphav, berre: "Han hadde mykje skyldfolk i Ørsta" (s 123). Det vanlege på den tida var å hevde at Store-Rasmus var ørsting, anten frå Ørsta sokn eller skipreidet av same namnet (som også femnde om Vartdalsstranda).

Soga om Store-Rasmus...

Martinus Rogne (1885-1951) er vel den som har granska Store-Rasmus mest, og han oppsummerte arbeidet sitt i skriftet "Soga om Store-Rasmus og Unge-Rasmus på Myklebost" (utan årstal, men utkome 1947 eller seinare), eit retta særprent av same stykket i Rogne: "Haram bygdebok" (1947). Rogne sine tidlege arbeid om Store-Rasmus var lite gode, og han fekk stryk for dette av historikaren, professor Halvdan Koht i "Norsk Bondereising". Rogne vart flinkare etterkvart, og det er ikkje stort å utsetje på "Soga om Store-Rasmus...".

Odelsgodset

"Eiendomsretten til odelsgods var prov for slektskap," skreiv Rogne, rett nok. Men så rota han seg vekk i ei odelssak frå 1681, og enda i luftige opphavsspekulasjonar. Rogne kjende Store-Rasmus sitt odelsgods, og det er svært påfallande at han hefta seg så mykje med godset i Ørsta - i Hagen, Sætre og Mork - men derimot mest ikkje med odelsgodset i Lid, Ørskog, som utgjorde stordelen av Rasmus sitt jordegods.

Etter oppgåvene i jordeboka 1661 åtte Store-Rasmus ("och hans medconsorter", dvs medeigarar) 3/4 av den store garden Lid i Ørskog, nemleg 11 mællag 1 fjerdingslag av i alt 15 mællag. Resten var i eiga til Ørskog prestebord. Garden hadde 4 brukarar, og 3 av dei var Rasmus sine leiglendingar.

I Ørsta åtte Rasmus 6 mællag i dei tre grannegardane Hagen, Sætre og Mork, som under eitt hadde ei landskyld på 37 mællag. Resten av godset var i eiga til brukarane (14 mll), borgaren Jens Gundersen i Kjeldsund (vel 15 mll), bonden Ivar Ingebrigtson i Sandvik Ryste (3 fjerdingslag) og Ørsta kyrkje (1 mll). Store-Rasmus åtte altså berre snautt 1/6 av godset, men han må ha hatt odelsrett til alt. Dessutan svara Rasmus odelsskatt av 3½ mællag (halve garden) i Øvreli (Øvre Brandalsli) i Vanylven skipreide.

Leiglending som godseigar

Rasmus Ingebrigtson sat som leiglending på Myklebust, men åtte eit jordegods på snautt 21 mællag (vel 5 våger fiskeskyld) og hadde i vissa 5 leiglendingar som bygsla gardane sine av han (dei svara førstebygsel, tredjeårstake og årleg landskyld). Sjølv bygsla Rasmus gard av Giskegodset. Tilfellet var slett ikkje eineståande. Mange leiglendingar åtte jord. Men motsett Rasmus var det få bondejordeigarar som fekk meir enn berre landskyld; den verdfulle bygselretten var gått tapt til jordeigarar, propietærar, av borgar- og embetsstanden.

Godsstruktur

Ved første blikk er det klårt at eigarluten i Lid var "juvelen" i jordegodset til StoreRasmus. Dette var heileige til 3 bruk, medan ørstagodset berre var partar i tre gardar (rett nok med bygselrett til 1 bruk på Mork). Vanylvsgodset som han skatta av var nok stykborna hans sitt arvegods. Dreg ein inn andre kjelder går Lidgodset si særstilling endå klårare fram. Garden hadde skog og ei god sag, som Rasmus nok fekk særskild leige av, og Rasmus kan ha vore eineeigar seinast frå 1637. Og: I vissa 1635-36 dreiv Rasmus dreiv Lid sag for eiga rekning (sakefall 1636-37, lensrekneskapa for Sunnmøre). Hadde ein berre desse opplysningane, ville det likevel vere forsvarleg å hevde at Lid i Ørskog måtte vere Store-Rasmus sin fødestad. Men me veit meir.

Lidætta

I "Ørsta" la Ivar Myklebust inn eit vedlegg Kjeldeskrifter med 288 nummer (ofte fleire skrifter under kvart nummer) frå 1385 og utetter. Under nummer 98 finn me eit brev, dagsett Vågneset (i Borgund) 27. juni 1651, der ei ætt frå Lid i Ørskog med odel i Hagen, Sætre og Mork i Ørsta er opprekna. Ættfaren er kalla Ingebrigt Jetmundson Lid, far til Jetmund Ingebrigtson Braute, far til Ottar Jetmundson Braute, som 1651 vitna at faren Jetmund kring 1625 selde 1 mællag i Sætre til frenden Arne Helgeson Mork i Ørsta. Etter manntalet 1666 var Ottar Braute då 56 år gamal, dvs fødd kring 1610 (+/- 5 år). Farfaren Ingebrigt Jetmundson Lid må då vere fødd kring 1550. Fleire av ætta er nemnde: a) Eiliv Pederson Lande, son av Brite Jetmundsdotter, b) Ola Arneson Lid, son av Synneve Jetmundsdotter, og c) Ivar Ivarson Giskemo, son av Ivar Arneson Sjøholt.

Kronologiske tilhøve tilseier at Brite og Synneve Jetmundsdøtre må vere fødde midt på 1500-talet, og eigedomstilhøva viser at dei må ha vore Ingebrigt Jetmundson Lid sine søstre. Ivar Arneson Sjøholt kan ha vore bror- eller søstersonen deira.

Og Store-Rasmus?

Frå Jetmund til Rasmus

Kring 1550 budde ein Jetmund på Lid i Ørskog. Han og/eller kona hadde odel i Lid og samstundes i ein ørstagard (Sætre, dvs dei seinare gardane Sætre, Hagen og Mork). Dessutan hadde dei svært truleg odel i Lande (Øvre og Nedre med Bårdsgjerde), Sjøholt og kanskje fleire gardar med.

Godt og vel hundre år seinare åtte Rasmus Ingebrigtson Myklebust ein stor del av dette jordegodset. På Lid var han einerådande, i Ørsta berre ein av fleire eigarar. Store-Rasmus var tvillaust son av Ingebrigt Jetmundson Lid, og det er rimeleg at mor til Rasmus var den som tilførte ætta odel i ørstagardar. For der Store-Rasmus tydelegvis rådde over ein brorlut i ørskoggodset, åtte han berre ein søsterlut i ørstagodset.

Og attende - og fram

Soga om Store-Rasmus er ei soge om ein "aristokrat" i naud, men ein som stridde for å overleve i opphavsstanden sin - og jamvel lukkast. Rasmus var den siste aktive og sjølvmedvetne utløparen av det som må ha vore ei sunnmørsk stormannsætt i mellomalderen. Ulikt andre slike utløparar vart han ikkje noken "overløpar", til borgar- og embetsstanden, men heldt seg og overlevde i "bondestand".

Dette karstykket er i grunnen umåteleg stort, historisk sett - heilt eineståande. Rasmus og etterkomarane hans var og blei like rike på midlar, for ikkje å seie kunnskap, som dei leiande laga i sunnmørssamfunnet på 1700- og 1800-talet, borgar- og embetsstanden. Men Store-Rasmusætta heldt seg til og i bondestanden - sjølvsagt som dei fremste mellom likemenn - og dette er eg viss på var eit val.

Ivar Aasen gjorde sitt for å bygge bru mellom det byrge gamalnorske og det meir smålåtne "nynorske" - men han var ikkje klar over at brua sto der allereie: ætta etter Store-Rasmus hadde halde ho oppe, og opa, i 200 år."

Atle Brunvolls artikkel

Atle Brunvoll har skrevet dette om Rasmus:

"Conclusis i Efterdi det er Rasmus Engelbretsøn Møchelbustad lovligen overbevist at han sig groveligen forseet, i det han blandt annet ikke alene imod kongl. forordning haver holdt sammøde af almuen, mens dennem endog til adskillig ufunderit klagemål og suplicationer imod hans kongl. Maj. rettigheds udgifuelde instigerit, og sig understått som en voldtsmand fra dommeren af tingbordet breve og dokumenter at bortrive, da er for rett afsagt at Rasmus Engelbretsøn bør på Agershus slot at straffes i arbeide hans lifstid." Dom avsagt 24. august 1661.

Store-Rasmus er vel den av slekten som har gjort seg mest bemerket, og han ble dømt til livstidsarbeid på Akershus. Han ble en bondefører i opprøret mot harde skatter på Sunnmøre og i Romsdal. Garden hans lå strategisk til ved utløpet av Romsdalsfjorden, like ved der ferja til Brattvåg nå går fra Myklebust. Han ble sannsynligvis født i Ørsta i 1588. Faren var muligens Engelbrigt Sætre.

Rasmus var ifølge sagnet flere år til sjøs, sannsynligvis i sjøkrigstjeneste for danskekongen. Han kom til Myklebust i Haram, der han kjøpte seg to garder som han slo sammen, ca 1614. Der hadde han 34 kyr , fire hester og endel sau, så han var etter lokale forhold rik, om enn ikke langt på nær i klasse med adelen som eide Giske-godset, som garden var bygslet fra. Skatten (fiskeskylda) på Haug, som garden het, var på 8 våger 1 pund.

I 1646 overtok Unge-Rasmus deler av garden, og i 1658 hadde Store-Rasmus to hester, 12 kyr og en okse. Unge-Rasmus hadde to hester, 10 kyr, en okse, to sauer og ei geit. I 1667 ble det på garden sådd 16 tønner korn og høstet 70 tønner. Rundt århundreskiftet var det gode tider med godt fiske.

Rasmus hadde lært seg å både skrive og regne mens han var utenlands, og han førte nøye regnskap med hva futene tok inn av skatter - og det var alt for mye, mente Rasmus. han holdt regnskap med futene fra 1626, sa han en gang. Han førte en rekke rettssaker mot futer og kjøpmenn. I 1637 begynte en sak mot futen Nils Knag og den fortsatte i over 20 år.

Sunnmøre var på denne tiden delt i åtte futedømmer/fogderi med åtte kongsfuter som krevde inn skatt på vegne av lensherren i Bergenhus. Rasmus, som kunne både lese, skrive og regne, førte nøye regnskap og kunne bevise at futene krevde inn mer enn de hadde krav på, samt at de ikke sendte skatten videre til lensherrene og kongen. 13. februar 1641 solgte han 22 tønner sild til Brødr. Hansen, som var fullmektiger for borgermesteren i Bergen, Rasmus Lauridsen Stud. Stud var dessuten fut og ombudsmann for Giske-godset, som Myklebust hørte til - og dermed også skattet til. Rasmus fikk betalingen straks mot å komme med fisken snarest råd. I stedet sendte Rasmus brev til Stud og sa at han nektet å sende silda før han fikk penger han hadde til gode for en tidligere handel. Stud ble rimeligvis forbannet. Han endte flere båter nordover til Myklebust, der de røvet med seg en god del, bl.a. tok de med seg Rasmus. Ren kidnapping. Rettssaken som ble ferdig åtte år senere ende med at de to måtte betale hverandre det dokumentene viste at de skyldte hverandre. Bergens borgermester var forøvrig ikke kjent for å være en enkel kar. Han fikk f.eks brent to kvinner på bålet som hekser. Han hadde mistet to båter i uvær, og han påstod at de to kvinnene hadde hekset ihop stormen og forliset. Som borgermester hadde han rett til å kreve dem brent. Han døde året etter rettssaken mot Rasmus.

Fra 1632 ble det nødsår langs romsdalskysten. Både fiske og jordbruk slo feil. samtidig ble skattene skjerpet, merkelig nok mer på disse trakter enn ellers i landet. Når futene så på toppen av det hele tok inn mer enn de hadde krav på (og videresendte mindre), reagerte Store-Rasmus. Han betalte skatten for flere av sine husmenn og naboer i disse nødsårene. Han reiste dessuten til København og Christiania flere ganger for å klage på skattene. Fire ganger dro han til København og kong Fredrik 3., selv om det var forbudt for bønder å klage til kongen personlig. Denslags henvendelser skulle rettes til kongens embetsmenn.

Ved den ene reisen, til kongehyllingen i 1648, fikk han avskaffet to nye skatter "arbeidspengar" og "fornautspeng". Han betalte ikke alltid selv for reisene sine. Han samler inn penger fra andre bønder og fiskere for å finansiere reisene. Etter 1651 begynte Giske-godseieren Hannibal Sehested å ta "arbeidspengar" av bøndene som var leilendinger under Giskegodset. Det var ulovlig, mente Rasmus og dro til kongen igjen. Tre ganger var han i Danmark i 1654 og 1655.

I 1656 ville kong Fredrik 3. holde "herredag" i Oslo. og dermed dro Store-Rasmus dit sammen med noen få andre sunnmøringer. Han hadde med seg en rekke klagebrev over kongsfutene og måten de styrte på. Han klaget også på at det var vanskelig å vinne fram med sin rett. Ett av klagebrevene var satt opp på Kvasnes i Borgund og underskrevet av 90 bønder. Men kongen kom aldri, og dermed befant Rasmus seg lang hjemmefra og midt mellom dem han klaget over. Rasmus ble satt fast, klagebrevene aldri framført, og Rasmus ble ført hjem som fange av en av sine verste uvenner, futen Nils Knag, som var fut fra 1636-1661.

Det må legges til at den forhatte futen som førte Store-Rasmus hjem som fange, falt av hesten på turen ned Bjørnekleiva i Romsdalen. Han brakk foten, og det satte seg verk i bruddet så de måtte amputere foten, til stor forlystelse blandt bøndene.

Den samme Knag innrømmet forøvrig senere på tinget at han hadde tatt for mye skatt, men spurte samtidig om det var slik at noen misunte ham det han stjal.... De våget ikke føre ham for retten i Sunnmøre eller Romsdal, så de fikk tillatelse fra kongen til å føre ham til Bergen for rettergang. Siktelsen var bl.a. at han: "adskillige løgn og store ord i blant almuen spargeret har, samt til klager og urolighet opphisset."

Rasmus ble satt som fange på Bergenhus, men sønnen, Unge-Rasmus fikk ham sannsynligvis ut året etter mot kausjon. Siden fortsatte han å egle opp bøndene i Romsdal, fortsatt til stor ergrelse for futene, ikke minst for en av de mest forhatte "sølvfuten" Iver Anderssøn på Gjermanes, som Rasmus visstnok rett fram oppfordret bøndene til å slå i hjel.

En granskingskommisjon som skulle se på forholdene i Trondheim Lagdømme i 1661 hadde fått øynene opp for Store-Rasmus, som da var 66 år. De skrev: "hvilken Rasmus med hans parti beskyldes for instigation hos almuen, at de hverken ville lyde offiserer eller utskrivelser, ei heller holde skatte eller sageting med fogden eller skriveren til å oppebære kongens rettighet eller administrere retten, før vi ved våres ditkomst brakte dem i annen mening, så de erkjente deres uforstand, men ikke deres intigatoris. Og etter som det ikke er første eller eneste gang denne Mikkelbusta tilforne har været befunnen i slike saker, som lensherren og c r i lenet samt andre best erfaret og bekjent, så er det for ondt eksempel og farlig consqventier skyld billigen verdt eksemplaritetr å straffes." -framført som en klage på herredagen i Oslo 1661 av lagmannen i Bergen, Hans Hansen Smith.

Sagnet skulle ha det til at han ble "ved et skammelig overfall" ført til Oslo, dødsdømt og henrettet, men det er heller tvilsomt. Sannsynligvis var han i Oslo på "herredag" for å klage på dommen fra 1657. Klagen førte ikke fram, etter dommen å dømme; Livstid på Akershus slott.

I 1662 ber Store-Rasmus om at hans barn og folk må få beholde garden og det blir bifalt av statholder Gyldenløve. Samme år ble det kongelige enevelde innført, og det ble hardere tider for høyadel og bondeplagere. Lensherrene ble avsatt, og de nye amtene ble styrt av en amtmann med fast lønn og regnskapsplikt. Dermed ble det vanskeligere å snyte skatt fra bøndene.

Om Store-Rasmus virkelig døde på Akershus er uvisst, for han står oppført i skattelistene på hjemstedet helt til 1665. Da var han 69 år. På Myklebust er det reist en bauta over Store-Rasmus.

Kilder: A. Øverås, Romsdalssoga 2, 1941
Martinus Rogne, Haram bygdebok, 1947 Bjørlykke/Buset: Frå Gamal tid på Sunnmøre, 1934 Martinus Rogne, Tidsskrift for Sunnmøre historielag, 1925-1926

I en webdebatt for slektsgranskere diskuteres den nødvendige linken mellom Store-Rasmus og ættene i Rødven:

http://da2.uib.no/cgi-win/WebDebatt.exe?slag=listinnlegg&debatt=bru...

(utdrag:)

Finn Oldervik, Aure på Nordmøre, 28.11.2006 00:53 (10)

   Eg kan jo også ta med eit utdrag av eit brev datert 7. sept. 1617 (1647?). Dette brevet fortel om følgjande personar i Romsdalen som skjøtar 2 pund i Torset til Oluf Knutsson på Torset og kona hans, 'Sunduffue' Olsdotter. Dette gjeld:

1. Oluf Olufsson Skorgen på sin hustru, Ingeborg Knutsdotters vegne.
2. Steffen Lauritsson Sletfjerding på egne og hustru Anne Bottelsdotters vegne
3. Erik Lauritsson Rødven på egne og hustru Sunduffue Olsdotters vegne
4. Ingebrigt (Sivert?) Harvold på egne og hustru Ingeborg Olsdotters vegne.
5. Lasse Børgesson Herje på egne vegne, samt på vegne av:
6: Ingeborg Andersdotter på Opdøl og hendes borns vegne, samt;
7: Karen Olsdotter på Sandnes og hendes borns vegne.
8. Oluf Olufsson på Rø på egne og med sin søster;
9. Gu... (Olsdotter?) og hendes borns samtykke.
10. Christen Andersson Bergsviken på egne og med fullmakt fra:
11. Niels Andersson på Se.....
Desse skjøta altså 2 pund fiskes leie til sin kjære brodersønn, Oluf Knutsson på Torset og hans Hustru Synnøve Olsdotter, born og arvinger.
Dette skjøtet fortel eigentleg mest om slektsrelasjoner i Romsdalen og mindre om slekta på Apalset, men det kan jo vera eit samband.
Bjørn Jonson Dale nemner jo ein viss Store-Rasmus i første innlegget sitt. Eg har ein mistanke om at nokre av desse personane kan knytast nettopp til han.
John spør i innlegg nr. 8 kvar ein finn dokumentet datert Rødven. Eg meinar det er i Bergen, men hugsar ikkje sikkert.

Finn Oldervik, Aure på Nordmøre, 30.11.2006 01:21 (41)

   Til innlegg 40, Torkild.

Eg har også grubla mykje på denne formuleringa at det står'på egne og hustrus vegne' eller liknande. Eg har kome til at det må vera ein skrivemåte. Om ekteparet hadde born saman, så vart dei vel begge ansvarlege, så lenge borna var umyndige.
Så litt om Knut på Apalset nemnd i 1580. Seinare nemner eg ei Kari på Skeide i Romsdal som enkje etter Knut Apalset. Dette treng ikkje vera rett. Kari kunne også vera svigerdotter til Knut, samtidig som ho var gift med ein annan Knut, nemleg son til den første. I ei liste over penningskatten i 1597 er det nemleg oppgjeve at det var ein Knut på Skeide og at han åtte 1 våg jordegods. Knut er også nemnd i 1606. I 1612 står Kari som bygslar av største parten i Skeide, noko ho også gjer i 1620. (Sjå Søvik, O. 1980. Bygdebok for Voll B II. Gards og ættesoge). Sidan det også er så mange andre i nærområdet som eig i Torset, finn eg det mest truleg at Knut på Skeide er son til Knut på Abelset, altså Knut Knutsen. Kva om Knut på Abelset var son til presten i Veøy, Nils Knutsen og kone Gurå Rasmusdotter (var Gurå søster til Store-Rasmus?). Knut (Nilsson?) Abelset kunne vera den einaste som levde av sin generasjon då, og slik kunne han vel verta einearving av kvinneparten ved delinga i 1580. Dette må berre takast for det det er, litt spekulasjonar ein sein nattetime. Det har jo også vert hevda at Store-Rasmus skal nedstamma frå Rike-Torstein. Så her er nok av upløygd jord å grava i.
-----------------------------

Bjørn Jonson Dale, Ponta Delgada, 8.12.2006 01:13 (79)

   Med eitt dukka det opp eit strøfunn som tyder på at Ola Jonson på Apalset eller kona i vissa hadde odel til garden Ramstad, og dermed er det råd å komme eit stykke tilbake, nemlig til først på 1500-tallet.

I jordeboka til Sankt Lavranskirka i Ørskog fra 1524 heiter det at Ingebrigt Halsteinson ga 1 mællag i Ramstad til kirka (Item Engiebriith Hallsthensszøn gaff eit melelag J Ramstad Tiill Ørskog kerkije). Dette mællaget er nemnt i innlegg 19. Gava var gitt seinast 1524, men kanskje heller nokre år før, og vi kan tenke oss at Ingebrigt Halsteinson var fødd kring 1490.
Ingebrigt Halsteinson sin bustad er ikkje kjent, men han var svært trulig far til den eldgamle Halstein Ingebrigtson Ramstad som tok seg sjølv av dage i 1613 eller 1614. Halstein sitt jordegods blei då kverrsett av krona, m.a 3 mællag i Ramstad, som enka og, seinare sonen og sonesønene prøvde å løyse inn. Dei lånte då pengar av andre med odel i godset, Amund (Sjurson) Ringstad og Ola Apalset.
Ingebrigt Halsteinson kan, understrekar: kan, ha eigd heile Ramstad og kanske mykje av jorda i Ramstaddalen aleine, men visst er det ikkje, for hustru Gyri Jens- eller Jonsdatter eigde trulig 5 mællag av Ramstad seinast kring 1550.
Ingebrigt Halsteinson, nemnt 1524, hadde etter alt å dømme også ei datter, Marte Ingebrigtsdatter, som eigde i fleire gardar i Ramstaddalen. Marte var gift med ein Jetmund, og dei hadde to døtre og sonen Ingebrigt Jetmundson, som må ha vore far til Ramus Ingebrigtson, Store-Rasmus, på Myklebust på Harøya. Store-Rasmus og slektningane hans eigde den store garden Lid i Ørskog, nabogarden til Sjøholt, og, ikkje minst, Sjøholtstrand, som var Ola Jonson på Apalset eller kona sin odel.
For å finne ein sams ættfar til det vi kan kalle Ramstadgodset må vi trulig gå tilbake til andre halvdelen av 1400-tallet og ein Halstein (og kona) som levde då. Denne Halstein fanst, og han kan vere nemnt i ein ættlegg for den såkalte Follestadætta fra Ørsta. Dette vil eg komme tilbake til.
NILS H. HARNES:
Truleg kom han til Myklebust rundt 1624/25, då er han i alle fall med i landskatten under garden som Rasmus Engelbrektson. Det er rett nok ein Rasmus på garden heilt tilbake til 1611, men bruken av patronym i 1624/25 kan signalisere at det var ein ny Rasmus som hadde kom inn på garden. Landskatten 1624/25: https://media.digitalarkivet.no/view/76833/16?fbclid=IwAR0Xu6GjmNct...
Fødselsåret 1588 på Rasmus Ingebrigtson er vel berre ei gjetting? Så vidt eg veit, er det ingen kjelder på dette.