Professor Hr. Erik Gerhard Schytte

07.06.1728 – 26.07.1808)

Født på Vega i Helgeland av foreldre Arnoldus Schytte og Lucie Bonsach. Lucies far var G.J.Bonsach, sogneprest i domkirken i Trondheim.

Erik var sogneprest i Buksnes fra 1761 til 1776. Gift med Anna Jentoft, datter av Hartvig Mogensen Jentoft, Petvik. Etter Schyttes død flyttet hun til gården Løp i Bodø og døde der 9.juni 1818.

---

Logg inn
Innhold

   * Artikkelstart

   * Verker

   *

         o Et utvalg

   * Kilder og litteratur

Slik siterer du

Vi håper på mest mulig bruk av Store norske leksikon-artikler i andre sammenhenger ...

Les mer Tilknyttede artikler

Erik Schytte

Nærmere opplysninger om Norsk biografisk leksikon (NBL) Del med andre Nbl Erik Schytte – utdypning (NBL-artikkel)

Forfatter: Roald E. Kristiansen

Erik Schytte, Erik Gerhard Schytte, født 30. juni 1729, fødested Vega, Nordland, død 26. juli 1808, dødssted Bodø, Nordland. Lege, prest og naturforsker. Foreldre: Sogneprest Arnoldus Erichssøn Schytte (1698–1769) og Lucie Bonsach (1694–1741). Gift 1767 med Anna Hartvigsdatter Jentoft (5.10.1743–9.6.1818), datter av skipper, handelsmann og gjestgiver Hartvig Mogenssøn Jentoft (1704–84) og Sara Rasch (1714–85).

Erik Schytte virket som prest i Nord-Norge i mer enn 50 år, men huskes i dag først og fremst som en av landsdelens første utdannede leger.

Schytte ble undervist hjemme av faren, som dimitterte sønnen til universitetet 1742. I strid med farens ønske begynte han å studere medisin og var elev hos professor Georg Detharding frem til dennes død 1747. Han tok baccalaureus-graden 1744, men avbrøt medisinstudiene da Detharding døde, og var 1746–48 alumnus ved Borchs kollegium. Deretter virket han et års tid som huslærer i Slesvig; under oppholdet her besøkte han Altona ved Hamburg for å høre professor Maternus de Cilano forelese i medisin og fysikk. 1749–51 var Schytte huslærer hos presten M. Haberdorph ved Nykirken i Bergen, og han var en tid konstituert som stadslege i byen.

På farens anmodning kom Schytte til Lødingen, der faren hadde vært sogneprest siden 1733. Noe motvillig begynte han sine teologiske studier med faren som lærer og tok teologisk eksamen 1754. På biskop Nannestads anbefaling ble han 1755 utnevnt til misjonær i Lyngen. Etter seks års tjeneste der ble han utnevnt til sogneprest i Buksnes 1761, og han var dessuten prost i Lofoten og Vesterålen fra 1774. Han ble i Buksnes til han ble utnevnt til sogneprest i Bodø 1776. Fra 1778 var han også prost i Salten.

Schytte fikk tidlig rykte som en lærd person. Han var blant de første medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Mens han var misjonær blant samene i Lyngen, gjorde han botaniske, entomologiske og mineralogiske undersøkelser og publiserte disse i Videnskabsselskabets første utgivelse (1761). På grunn av sviktende syn måtte han etter hvert oppgi deler av sine naturvitenskapelige studier, men som prost oppmuntret han andre prester til å ha slike interesser. Han var også interessert i norsk språk og samlet inn et betydelig materiale av dialektformer fra Lofoten, som han behandlet i en språkhistorisk artikkel for Det Skandinaviske Litteraturselskab 1807.

Det var som medisiner at Schytte vant størst ry. Hele tiden drev han egne studier og legepraksis ved siden av sin prestegjerning. Mens han var prest i Buksnes, brøt det ut en koppeepidemi, og som en av de første i Norge gjennomførte Schytte inokulasjon av hele sognets befolkning. Da han kom til Bodø som prest, begynte han et omfattende helsearbeid og tok i bruk presteboligen som hospital for dem som søkte hans hjelp. Når det trengtes mer plass, leide han på egen bekostning rom for syke på nærliggende gårder. Medisiner delte han ofte ut uten vederlag. 1789 tok han initiativ til å få ansatt en utdannet lege for Nordland, og han virket med hell og dyktighet for etableringen av sykehus og apotek i Bodø 1794. Som anerkjennelse for hans virke for medisinalvesenet hedret regjeringen ham 1782 med tittelen professor theologiæ extraordinarius.

1793 ble Schytte forespurt om han kunne tenke seg å bli biskop dersom Nord-Norge ble utskilt som eget bispedømme. Et slikt embete anså han seg ikke verdig til. Dessuten var han en eldre mann som kunne få problemer med en biskops omfattende reisevirksomhet. Han hevdet at han “ganske uskyldigen kom til at blive præst” og at det ofte var vanskelig for ham å oppfylle de geistlige plikter, fordi han manglet et indre kall. Hans primære interesse var å hjelpe mennesker med medisinsk kunnskap, og han omtalte seg selv som “en meget maadelig præst”. Like fullt utførte han sin embetsplikt på en slik måte at han vant allmenn anerkjennelse. Han arbeidet hardt for skolevesenet og hadde et klart blikk for kirkens personalansvar. 1792 besørget han bygging av Nordlands første orgel for Bodø kirke, for det meste på egen bekostning.

Erik Schytte er blitt karakterisert som en åpen, likefrem, velvillig og uegennyttig mann. I folkelig tradisjon er han betegnet som en “svartebokprest”, som med sine kunnskaper hjalp folk langt utover det de selv maktet. I tillegg til å helbrede folk kunne han fremskaffe stjålne saker og utpeke hvem som var tyven, samt mane bort uvesen som folk mente kom opp fra sjøen og truet med å sette fyr på husene. Ettertiden har minnet ham som en fremragende personlighet med utpreget sans for humor og som en oppriktig venn av folket. Verker

     Et utvalg

   * Adskillige Anmærkninger, i DKNVS Skr., bd. 1, Trondheim 1761, s. 284–293

   * Ægteskabet hæderligt hos Alle (anonymt), Bergen 1791

   * Nogle faa rare norske Ord, efter den Dialect, som i Lofotens Fogderie i Nordlandene er brugelig, i Det skandinaviske Literaturselskabs Skr., bd. 2, København 1807, s. 59–112

* Se også verkliste i Ehrencron-Müller, bd. 7, 1929
Kilder og litteratur

   * Erlandsen/Tromsø, 1857, s. 116

   * A. S.: “Professor Erik Gerhard Schytte, en nordlandsk Prest”, i Luthersk Ugeskrift nr. 20–22/1881, s. 307–313, 325–328 og 341–345

   * D. Thrap: Bidrag til Den norske kirkes historie i det nittende aarhundrede, 1890, s. 226–234

   * Ehrencron-Müller, bd. 7, 1929

   * A. Jakobsen: biografi i NBL1, bd. 12, 1958

   * A. Forsdahl: “Erik Gerhard Schytte – Dioceseos Nordlandiae Aesculapius”, i TNLF nr. 15/2001, s. 1830f

Lege, prest og naturforsker. Foreldre: Sogneprest Arnoldus Erichssøn Schytte (1698–1769) og Lucie Bonsach (1694–1741). Gift 1767 med Anna Hartvigs ...

http://www.snl.no/Erik_Schytte

---

Erik Gerhard Schytte, født 1729, død 1808, født i Vega, norsk lege, prest og naturforsker. Utdannet som lege ved universitetet i København 1744; cand.theol. etter selvstudium 1754. Samemisjonær i Lyngen 1755–61, sogneprest i Buksnes i Lofoten 1761–76, i Bodø fra 1776 til sin død. Schytte hadde allsidige vitenskapelige interesser, var et av de første medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim og publiserte resultatene av sine naturvitenskapelige undersøkelser i selskapets skrifter. Han samlet også inn et betydelig dialektmateriale fra Lofoten. Mest kjent i samtiden ble Schytte likevel for sin legegjerning, som han drev ved siden av prestestillingen. I Lofoten gjennomførte han som en av de første i Norge inokulering av hele lokalbefolkningen under en koppeepidemi, og i Bodø fikk han etablert apotek og sykehus (1794).

Erik Schytte, Erik Gerhard Schytte, født 30. juni 1729, fødested Vega, Nordland, død 26. juli 1808, dødssted Bodø, Nordland. Lege, prest og naturforsker. Foreldre: Sogneprest Arnoldus Erichssøn Schytte (1698–1769) og Lucie Bonsach (1694–1741). Gift 1767 med Anna Hartvigsdatter Jentoft (5.10.1743–9.6.1818), datter av skipper, handelsmann og gjestgiver Hartvig Mogenssøn Jentoft (1704–84) og Sara Rasch (1714–85). Erik Schytte virket som prest i Nord-Norge i mer enn 50 år, men huskes i dag først og fremst som en av landsdelens første utdannede leger. Schytte ble undervist hjemme av faren, som dimitterte sønnen til universitetet 1742. I strid med farens ønske begynte han å studere medisin og var elev hos professor Georg Detharding frem til dennes død 1747. Han tok baccalaureus-graden 1744, men avbrøt medisinstudiene da Detharding døde, og var 1746–48 alumnus ved Borchs kollegium. Deretter virket han et års tid som huslærer i Slesvig; under oppholdet her besøkte han Altona ved Hamburg for å høre professor Maternus de Cilano forelese i medisin og fysikk. 1749–51 var Schytte huslærer hos presten M. Haberdorph ved Nykirken i Bergen, og han var en tid konstituert som stadslege i byen. På farens anmodning kom Schytte til Lødingen, der faren hadde vært sogneprest siden 1733. Noe motvillig begynte han sine teologiske studier med faren som lærer og tok teologisk eksamen 1754. På biskop Nannestads anbefaling ble han 1755 utnevnt til misjonær i Lyngen. Etter seks års tjeneste der ble han utnevnt til sogneprest i Buksnes 1761, og han var dessuten prost i Lofoten og Vesterålen fra 1774. Han ble i Buksnes til han ble utnevnt til sogneprest i Bodø 1776. Fra 1778 var han også prost i Salten. Schytte fikk tidlig rykte som en lærd person. Han var blant de første medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Mens han var misjonær blant samene i Lyngen, gjorde han botaniske, entomologiske og mineralogiske undersøkelser og publiserte disse i Videnskabsselskabets første utgivelse (1761). På grunn av sviktende syn måtte han etter hvert oppgi deler av sine naturvitenskapelige studier, men som prost oppmuntret han andre prester til å ha slike interesser. Han var også interessert i norsk språk og samlet inn et betydelig materiale av dialektformer fra Lofoten, som han behandlet i en språkhistorisk artikkel for Det Skandinaviske Litteraturselskab 1807. Det var som medisiner at Schytte vant størst ry. Hele tiden drev han egne studier og legepraksis ved siden av sin prestegjerning. Mens han var prest i Buksnes, brøt det ut en koppeepidemi, og som en av de første i Norge gjennomførte Schytte inokulasjon av hele sognets befolkning. Da han kom til Bodø som prest, begynte han et omfattende helsearbeid og tok i bruk presteboligen som hospital for dem som søkte hans hjelp. Når det trengtes mer plass, leide han på egen bekostning rom for syke på nærliggende gårder. Medisiner delte han ofte ut uten vederlag. 1789 tok han initiativ til å få ansatt en utdannet lege for Nordland, og han virket med hell og dyktighet for etableringen av sykehus og apotek i Bodø 1794. Som anerkjennelse for hans virke for medisinalvesenet hedret regjeringen ham 1782 med tittelen professor theologiæ extraordinarius. 1793 ble Schytte forespurt om han kunne tenke seg å bli biskop dersom Nord-Norge ble utskilt som eget bispedømme. Et slikt embete anså han seg ikke verdig til. Dessuten var han en eldre mann som kunne få problemer med en biskops omfattende reisevirksomhet. Han hevdet at han “ganske uskyldigen kom til at blive præst” og at det ofte var vanskelig for ham å oppfylle de geistlige plikter, fordi han manglet et indre kall. Hans primære interesse var å hjelpe mennesker med medisinsk kunnskap, og han omtalte seg selv som “en meget maadelig præst”. Like fullt utførte han sin embetsplikt på en slik måte at han vant allmenn anerkjennelse. Han arbeidet hardt for skolevesenet og hadde et klart blikk for kirkens personalansvar. 1792 besørget han bygging av Nordlands første orgel for Bodø kirke, for det meste på egen bekostning. Erik Schytte er blitt karakterisert som en åpen, likefrem, velvillig og uegennyttig mann. I folkelig tradisjon er han betegnet som en “svartebokprest”, som med sine kunnskaper hjalp folk langt utover det de selv maktet. I tillegg til å helbrede folk kunne han fremskaffe stjålne saker og utpeke hvem som var tyven, samt mane bort uvesen som folk mente kom opp fra sjøen og truet med å sette fyr på husene. Ettertiden har minnet ham som en fremragende personlighet med utpreget sans for humor og som en oppriktig venn av folket.

Sokneprestembetet i Bodø var Schytte flere ganger blitt anmodet om å søke. Til slutt gjorde han det og ble utnevnt i 1776. Han flyttet da inn i en stor prestebolig som var bygd av hans forgjenger. Schytte lot innrede flere rom som sykeværelser. Her fikk pleietrengende pleie og medisiner (fig 1). Det synes særlig å ha dreid seg om kronisk syke med lepra og rades yke. Schyttes hustru hjalp til med pleien av de syke (2). Dersom det ikke var plass i presteboligen til alle som hadde behov for det, leide Schytte for egen kostnad rom for syke på nærliggende gårder. I 1782 fikk han av regjeringen i København ærestittelen ”Professor Theologicæ Extraordinarius”. Hans ry som lege medførte at han i vitenskapelige kretser i København ble omtalt som ”Dioceseos Nordlandiae Aesculapius”; (den nordlandske kirkeprovins’ Æskulap).

---

Født 30. juni 1729, Vega kl. 7 om morgenen, døpt 2. juli 1729, Gladstad krk. Død 26. juni 1808

---

Erik Gerhard Schytte, født 30. juni 1729, fødested Vega, Nordland, død 26. juli 1808, dødssted Bodø, Nordland. Lege, prest og naturforsker. Foreldre: Sogneprest Arnoldus Erichssøn Schytte (1698–1769) og Lucie Bonsach (1694–1741). Gift 1767 med Anna Hartvigsdatter Jentoft (5.10.1743–9.6.1818), datter av skipper, handelsmann og gjestgiver Hartvig Mogenssøn Jentoft (1704–84) og Sara Rasch (1714–85).

Erik Schytte virket som prest i Nord-Norge i mer enn 50 år, men huskes i dag først og fremst som en av landsdelens første utdannede leger.

Schytte ble undervist hjemme av faren, som dimitterte sønnen til universitetet 1742. I strid med farens ønske begynte han å studere medisin og var elev hos professor Georg Detharding frem til dennes død 1747. Han tok baccalaureus-graden 1744, men avbrøt medisinstudiene da Detharding døde, og var 1746–48 alumnus ved Borchs kollegium. Deretter virket han et års tid som huslærer i Slesvig; under oppholdet her besøkte han Altona ved Hamburg for å høre professor Maternus de Cilano forelese i medisin og fysikk. 1749–51 var Schytte huslærer hos presten M. Haberdorph ved Nykirken i Bergen, og han var en tid konstituert som stadslege i byen.

På farens anmodning kom Schytte til Lødingen, der faren hadde vært sogneprest siden 1733. Noe motvillig begynte han sine teologiske studier med faren som lærer og tok teologisk eksamen 1754. På biskop Nannestads anbefaling ble han 1755 utnevnt til misjonær i Lyngen. Etter seks års tjeneste der ble han utnevnt til sogneprest i Buksnes 1761, og han var dessuten prost i Lofoten og Vesterålen fra 1774. Han ble i Buksnes til han ble utnevnt til sogneprest i Bodø 1776. Fra 1778 var han også prost i Salten.

Schytte fikk tidlig rykte som en lærd person. Han var blant de første medlemmer av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim. Mens han var misjonær blant samene i Lyngen, gjorde han botaniske, entomologiske og mineralogiske undersøkelser og publiserte disse i Videnskabsselskabets første utgivelse (1761). På grunn av sviktende syn måtte han etter hvert oppgi deler av sine naturvitenskapelige studier, men som prost oppmuntret han andre prester til å ha slike interesser. Han var også interessert i norsk språk og samlet inn et betydelig materiale av dialektformer fra Lofoten, som han behandlet i en språkhistorisk artikkel for Det Skandinaviske Litteraturselskab 1807.

Det var som medisiner at Schytte vant størst ry. Hele tiden drev han egne studier og legepraksis ved siden av sin prestegjerning. Mens han var prest i Buksnes, brøt det ut en koppeepidemi, og som en av de første i Norge gjennomførte Schytte inokulasjon av hele sognets befolkning. Da han kom til Bodø som prest, begynte han et omfattende helsearbeid og tok i bruk presteboligen som hospital for dem som søkte hans hjelp. Når det trengtes mer plass, leide han på egen bekostning rom for syke på nærliggende gårder. Medisiner delte han ofte ut uten vederlag. 1789 tok han initiativ til å få ansatt en utdannet lege for Nordland, og han virket med hell og dyktighet for etableringen av sykehus og apotek i Bodø 1794. Som anerkjennelse for hans virke for medisinalvesenet hedret regjeringen ham 1782 med tittelen professor theologiæ extraordinarius.

1793 ble Schytte forespurt om han kunne tenke seg å bli biskop dersom Nord-Norge ble utskilt som eget bispedømme. Et slikt embete anså han seg ikke verdig til. Dessuten var han en eldre mann som kunne få problemer med en biskops omfattende reisevirksomhet. Han hevdet at han “ganske uskyldigen kom til at blive præst” og at det ofte var vanskelig for ham å oppfylle de geistlige plikter, fordi han manglet et indre kall. Hans primære interesse var å hjelpe mennesker med medisinsk kunnskap, og han omtalte seg selv som “en meget maadelig præst”. Like fullt utførte han sin embetsplikt på en slik måte at han vant allmenn anerkjennelse. Han arbeidet hardt for skolevesenet og hadde et klart blikk for kirkens personalansvar. 1792 besørget han bygging av Nordlands første orgel for Bodø kirke, for det meste på egen bekostning.

Erik Schytte er blitt karakterisert som en åpen, likefrem, velvillig og uegennyttig mann. I folkelig tradisjon er han betegnet som en “svartebokprest”, som med sine kunnskaper hjalp folk langt utover det de selv maktet. I tillegg til å helbrede folk kunne han fremskaffe stjålne saker og utpeke hvem som var tyven, samt mane bort uvesen som folk mente kom opp fra sjøen og truet med å sette fyr på husene. Ettertiden har minnet ham som en fremragende personlighet med utpreget sans for humor og som en oppriktig venn av folket.