Johan Caspar Herman von Wedel Jarlsberg, Eidsvollsmann

Johan Caspar Herman lensgreve von Wedel Jarlsberg, stattholder i Norge

Født 21. september 1779, fødested Montpellier, Frankrike, død 27. august 1840, dødssted Wiesbaden, hertugdømmet Nassau (nå Hessen, Tyskland), begr. i det Wedelske gravkapell ved Sem kirke, Tønsberg. Lensgreve, statsråd og stattholder. Foreldre: Diplomat Frederik Anton lensgreve (“Fritz”) Wedel Jarlsberg (1748–1811) og Catharina von Storm (1756–1802). Gift 19.5.1807 på Bogstad i Aker med Karen Christina Andrea Anker (22.11.1789–19.6.1849), datter av godseier, statsminister Peder Anker (1749–1824) og Anna Elisabeth Cold (1749–1803). Sønnesønns sønnesønns sønn av Gustav Wilhelm Wedel Jarlsberg (1641–1717); dattersønns dattersønn av Caspar Herman Hausmann (1653–1718) og Karen Toller (1662–1742); dattersønn av Caspar Herman von Storm (1718–77); bror av baron Ferdinand Carl Maria Wedel Jarlsberg (1781–1857); farfar til Ida Wedel Jarlsberg (1855–1929); grandonkel (morfars bror) til Fridtjof Nansen (1861–1930).

Grev Herman Wedel Jarlsberg var noe så sjeldent i norsk politisk liv som en ekte europeisk aristokrat, et utgangspunkt som er med på å forklare både hans triumfer og hans nederlag. Han var beundret av sine tilhengere for sin naturlige autoritet og besluttsomhet, mens hans motstandere opplevde ham som nedlatende og forfengelig. Også ettertidens historikere har vært delt i sine oppfatninger, med Yngvar Nielsens heroiserende biografi som et ytterpunkt. Men de fleste har som Jens Arup Seip sett på Wedel som en av de største norske statsmenn. Likevel stod det nesten alltid strid om hans politikk.

Da Wedels eldre bror døde 1787, ble gutten nærmeste arving til Jarlsberg grevskap etter faren, som var dansk-norsk diplomat. Det meste av oppveksten tilbrakte den unge Wedel utenlands, og på grevesetet Jarlsberg oppholdt familien seg bare vinteren 1783–84 og 1788–89. Wedel kom ikke tilbake til Norge før 1806, da han ble utnevnt til amtmann i Buskerud og ansvarlig for omleggingen av fattigvesenet i Kongsberg. Han snakket engelsk, tysk og fransk flytende, men norsk som han hadde lært gjennom sin mor, talte han alltid med litt aksent.

Den aristokratiske oppdragelse stod i kontrast til livet i familien, som faren tyranniserte med hysteriske raserianfall. Foreldrene ble separert 1797, og 1799 flyktet Wedel sammen med sin bror Ferdinand fra faren i London til moren i Danmark. Han studerte ved universitetet i København, ble cand.jur. 1801, kom deretter i huset til finansministeren grev Schimmelmann som privatsekretær og ble 1803 utnevnt til sekretær i Finanskommisjonen og assessor i Finanskassedireksjonen. Han utviklet også et svermeri for sitt fjerne fedreland og interesse for politisk tenkning. Det skulle siden gå rykter om påvirkning fra demokratisme og jakobinisme, uten at dette kan belegges. Men den unge Wedel tilhørte utvilsomt dem som ønsket å reformere staten og avvikle eneveldets despotiske styreform.

Da Danmark-Norge havnet i krig med Storbritannia og Sverige, fikk Wedel mulighet til å spille ut sine kort. Han giftet seg 1807 med Karen Anker, datter til Peder Anker på Bogstad. I svigerfaren fant Wedel en mann han fritt kunne dele sine politiske visjoner med, bl.a. tanken om en politisk union med Sverige, som langt fra var fremmed for handelspatrisierne på Østlandet. Av regjeringskommisjonen for Norge ble han satt til å skaffe folket kornforsyninger og næringslivet lån, en oppgave han tok ansvar for med noen dristige sjøreiser til Göteborg og Jylland. Wedel førte også et frivillig jegerkorps i felten mot svenskene 1808, men det kom ikke i kamp.

Nødsårene 1807–09 skapte misnøye med både krigen og kongens politikk, men det var det svenske nederlaget mot Russland og avsettelsen av Gustav 4 Adolf 1809 som gav Wedels politiske planer en sjanse. Januar 1809 var han blitt medlem av regjeringskommisjonen og støttet iherdig opp om dens ønsker om en friere stilling. Samtidig tok han i hemmelighet kontakt med svenske statsmenn om en forening av Norge og Sverige. Frederik 6 hadde håpet å samle alle tre riker under sitt septer, men satte selv bom for planen gjennom utaktiske manøvrer. Wedel foretrakk en løsning der regjeringskommisjonens populære leder, prins Christian August, ble svensk tronfølger og trakk Norge med seg inn i en union. Hans konspiratoriske forbindelser med Georg Adlersparre og Baltzar von Platen var selvsagt forræderi mot den troskap Wedel som embetsmann skyldte kongen, men han fant ingen åpne muligheter for å agitere for sine synspunkter. Han stod imidlertid fast på at norsk løsrivelse måtte skje innenfra og uten svensk militær intervensjon, og at Norge innenfor en ny union måtte sikres egen konstitusjon med rett til å bestemme over lover og beskatning. Med seg i konspirasjonen hadde han Peder Anker og Marcus Gjøe Rosenkrantz, og det svirret rykter om flere. Likevel er det tvilsomt om unionsplanene hadde særlig støtte ut over noen snevre elitegrupper i og rundt Christiania. Christian August var kjent med ryktene, men aldri involvert og dessuten helt avvisende til å gå åpent ut mot sin konge. Frederik 6 manglet håndfaste bevis mot Wedel, men ble holdt informert av agenter.

Wedel hadde stor andel i opprettelsen av Det Kongelige Selskab for Norges Vel 1809. Selskapet bidrog faktisk til å dempe den nasjonale misnøye. De verste handelsproblemene forsvant med lisensfarten (som lot norske skip fortsette å transportere gods til og fra Storbritannia til tross for krigstilstanden), og situasjonen stabiliserte seg da Friedrich av Hessen trådte inn som kommanderende general i det sønnafjelske Norge og formann i regjeringskommisjonen. Etter fredsavtalen med Sverige desember 1809 reduserte kommisjonen sitt virke, og høsten 1810 ble den avviklet.

Det som igjen åpnet for Wedels planer, var valget av ny svensk tronfølger etter prins Christian Augusts uventede død i mai 1810. Et aktuelt navn var prinsens bror, hertug Frederik Christian. Wedel argumenterte sterkt mot hertugens kandidatur overfor von Platen, og det skulle vise seg at valget av marskalk Bernadotte til tronfølger var svært gunstig sett fra Wedels eget synspunkt. Den nye kronprinsen ble informert om det wedelske parti i Norge og var lydhør overfor den «Adlersparreske linje» i utenrikspolitikken, som i stor grad sammenfalt med Wedels: frivillig norsk tilslutning til Sverige etter tilbud om fred og konstitusjonelle innrømmelser. I siste instans var det denne linjen som kom til å seire 1814. Men veien dit ble langt mer komplisert enn Wedel hadde tenkt seg.

Forbindelsene mellom svenske agenter og Wedels krets fortsatte med mindre avbrudd, og 1811 ble Wedel kalt til København for å stå til ansvar. I mangel av konkrete bevis mot Wedel engasjerte Frederik 6 ham isteden i diskusjonen om et norsk universitet, og han bidrog sterkt til kongens godkjenning av universitetsprosjektet. Wedels interesse for unionsplanene synes på denne tid å ha svalnet noe. 1811 overtok han også formelt styringen av Jarlsberg grevskap, og mars 1813 fikk han avskjed fra embetene som amtmann i Buskerud og fungerende amtmann i Larvik.

Men Russlands og Storbritannias støtte til Karl Johans planer om erobring av Norge og gjenopptakelsen av den britiske blokaden hadde gitt støtet til ny unionsaktivisme, og april 1813 holdt Wedel nye hemmelige møter med svenske agenter på Bogstad og Bærums Verk. Han aksepterte nå at svenske tropper gikk inn i Norge før en norsk oppstand og nærmet seg dermed den “Engeströmske linje”, som gikk ut på å tvinge frem avståelse av Norge med militærmakt. Til gjengjeld krevde han nasjonalrepresentasjon, egen bank og økonomiske fordeler. Dette standpunkt lå også til grunn for hans opptreden etter Kielfreden.

Hvorfor Wedel skiftet taktikk, er uklart. Svenske agenter kunne i nødsåret 1813 berette om økende misnøye og svenskvennlige stemninger. Antakelig anså han det som urealistisk å reise et landsomfattende opprør for en union med Sverige, og enda mer urealistisk skulle dette bli da Christian Frederik kom til Norge som stattholder i mai og straks vant popularitet. Karl Johan var dessuten vunnet for den “Engeströmske linje”. Det var hans raske og seierrike felttog mot Danmark høsten 1813 som avgjorde Norges skjebne.

Men nettopp da det kunne se ut som Wedel endelig ville lykkes, hadde han stilt seg selv på sidelinjen. I de avgjørende ukene fra desember 1813 til februar 1814 behersket Christian Frederik den hjemlige arena og kunne utfolde sine planer uten forstyrrelser fra Wedel, som i november 1813 var reist til Danmark for å sikre kornforsyninger. Tilbake til Norge kom han ikke før mars 1814, da valgene til Riksforsamlingen var i full gang. At isgangen i Skagerrak forsinket ham forklarer neppe alt; på veien tilbake til hjemlandet tok han seg tid til å besøke grev Hans Henrik von Essen, nyutnevnt generalguvernør i Norge. Kanskje skyldtes passiviteten i disse ukene en undervurdering av Christian Frederiks lederevner, samt et snev av samme fatalisme som hadde ledet ham til skifte av taktikk 1813.

Wedel ble uten problemer valgt til Riksforsamlingen på Eidsvoll som representant for sitt grevskap. På Eidsvoll kom han med i konstitusjonskomiteen, men opptrådte ellers til manges forbauselse forsiktig og ofte lakonisk; blant unionstilhengerne var Severin Løvenskiold og Nicolai Wergeland atskillig mer pågående. Så var da heller ikke oppstanden 1814 etter Wedels hjerte eller politiske linje, og på Eidsvoll satte han seg fore å gjøre skaden minst mulig foran det uunngåelige oppgjøret med Sverige. Han var klar over at unionstilhengerne ville tape de fleste avstemninger, og selv da forslaget om å nedsette en utenrikskomité delte forsamlingen i to med stemmetallet 55–55, lot han seieren glippe ved å insistere på at presidenten Diderich Hegermann fikk bruke sin dobbeltstemme så forslaget falt.

Det er sagt at Wedel under Riksforsamlingen ikke “våget å vinne”. Saken er vel heller at seier eller nederlag i denne sammenheng ikke var avgjørende for ham. De sentrale spørsmål om nasjonens skjebne ble bestemt andre steder, og i Riksforsamlingen så Wedel på seg selv som fornuftens talsmann mot de mest overspente utopier. Han talte mot verneplikten, mot Eidsvollsgarantien og mot å nekte jøder og jesuitter adgang til riket, og han reserverte seg formelt ved kongevalget 17. mai. Siden betraktet han alltid begivenhetene på Eidsvoll med en viss bitterhet. De minnet ham mest om tomt skryteri.

Sommeren 1814 forholdt Wedel seg avventende, men han la frem sitt syn i private samtaler med stormaktenes utsendinger til Norge. Hans øyeblikk kom under det ekstraordinære Storting om høsten, der han møtte for Jarlsberg grevskap. Her holdt han tungtveiende innlegg for unionsløsningen, og han ledet selv deputasjonen som meddelte Stortingets valg av konge til Karl Johan. I den nye regjering ble Wedel statsråd for 5. departement for finans, handel og toll (fra 1818 kalt Finansdepartementet) med hovedansvaret for gjenoppbyggingen av landets økonomi. Unionslinjen hadde seiret, men ikke helt etter Wedels plan. Grunnloven ble aldri i samsvar med hans ønske om faste unionelle pålegg, og både kongen og den lovgivende forsamling hadde i hans øyne fått for stor makt.

Første nasjonale mål for Wedel var en rask sanering av den gamle seddelmasse, dannelsen av et solid sølvfond i en ny seddelbank og opprettelsen av en stabil pengeenhet i spesidaleren. Med sin sterkt deflatoriske finanspolitikk kom han i konflikt med deler av næringslivet og stortingsopposisjonen. En tvungen sølvskatt ble innført, men med mange modifikasjoner, og Wedel måtte finne seg i at Stortinget valgte en mer forsiktig deflasjonslinje og flere ganger utsatte sedlenes innløsning til pari kurs. Endelig ble han 1821 stilt for riksrett for å ha forvoldt staten tap gjennom vekselomsetning og salg av statlige forråd til utlandet, men han ble frifunnet 1822.

Stridighetene med Stortinget gjorde Wedel lei av sin ministergjerning, og dertil kom uenigheter med kongen 1821 om gjeldsoppgjøret med Danmark. Han søkte avskjed, men fikk ikke lov til å gå av som statsråd før oktober 1822. Deretter møtte han på Stortinget både 1824, 1827–28 og 1830, og i flere perioder satt han som president. Som medlem av konstitusjonskomiteen 1824 var han med på avvisningen av Karl Johans grunnlovsforslag, men i bevilgningssaker opptrådte han alltid kongevennlig. Ved valget 1832 ble han imidlertid offer for den nye bondeagitasjon og ble ikke valgt inn på Stortinget.

Wedels økonomiske politikk har vært karakterisert som pragmatisk liberalisme, men den var neppe fundert i liberalistisk teori, selv om han gav sin støtte til tollfritak for i Mellomriksloven og salg av Kongsberg Sølvverk til private. Han stod mer i gjeld til den tenkemåte som preget eneveldets opplyste periode, der næringsfrihet ble ansett som et middel, ikke et mål i seg selv. Statsøkonomien krevde politisk tilrettelegging, og Wedels finansstyre etter 1814 hadde gitt den nye staten et mer stabilt økonomisk grunnlag, men var lite gunstig for eksportorienterte næringer og forlenget kanskje krisen i 1820-årene. Wedel kunne også gå inn for nye proteksjonistiske tiltak, som tollforhøyelsene 1827 og økt korntoll 1830, og han var motstander av senket statsskatt.

Nok en gang ble Wedel kalt til nasjonal innsats da han 1836 ble hentet til det ledige stattholderembetet. Opposisjonen var skeptisk, men den nye stattholderen viste seg snart som en reell forsoner mellom kongen, statsminister Løvenskiold og Stortinget. Overfor Karl Johan nølte han aldri med å utlevere sine landsmenns politiske og private unoter, og han klarte å overtale kongen til å gi nordmennene symbolske nasjonale innrømmelser.

Ved Peder Ankers død 1824 arvet Wedel Bogstad gård, Bærums Verk og Vækerø gård. I 1830-årene var hans navn knyttet til «greveball» og belevne selskaper hvor private og politiske allianser ble skapt, og festivitasen nådde et høydepunkt i stattholderperioden. Han ble også mentor for en krets av unge intellektuelle, kjent som intelligensen eller «troppen». Som prokansler ved universitetet fra 1828 besørget han universitetsstillinger til Peter Andreas Munch, Anton Martin Schweigaard og Johan Sebastian Welhaven, og han subsidierte oppstarten av kretsens nye dagsavis 1836, Den Constitutionelle. Wedels protesjeer kom til å dominere embetsmannsstaten de neste tiår og gi den en moderne utforming i tråd med hans ideal om effektivt, ubyråkratisk og målbevisst statsstyre.

Med svekket helse reiste Wedel vinteren 1840 til en kuranstalt i Wiesbaden. Da han døde der i august, gav selv en gammel motstander som Henrik Wergeland ham sin anerkjennelse i minnediktet «Egebladene». Kisten ble siden ført hjem til Norge på marinefartøyet Nordkap og i november bisatt i familiens gravkapell ved Sem kirke.

Wedel ble utnevnt til ridder av Dannebrogordenen 1809 og fikk kommandørkorset 1812. Han ble 1815 utnevnt til kommandør av den svenske Nordstjärneorden og 1818 til skattmester ved ordenskanselliet. 1825 ble han ridder av Serafimerorden, og samme år mottok han Borgerdådsmedaljen i gull. Da et vakkert minnesmerke (reist på Karl Johans initiativ) ble avduket på Bygdøy av stattholder Løvenskiold 1845, karakteriserte han vennen slik: «Som Statsmand var Du ligesaa omfattende i Din Tankefylde som kraftfuld og ufordærvet i at gjennemføre det Tænkte.»

Herman Wedel Jarlsberg tilhørte den urbane europeiske opplysning, fjernt fra det norske bondesamfunnets kjerneverdier. Han kunne som sin far ha passet som internasjonal diplomat, men som livsoppgave valgte han seg noe mer romantisk: den vanskelige økonomiske, politiske og intellektuelle reformering av et fattigslig fedreland. Valget gav ham både gleder og skuffelser, men gjorde ham til en av de viktigste arkitekter for det moderne Norge.

Kone: Karen Christiane Andrea Anker

Barn

1. Cathrine Elisabeth komtesse Wedel Jarlsberg - 1808 ()
2. Peder Anker greve Wedel Jarlsberg - 07 maj 1809 - Oslo
3. Harald baron Wedel Jarlsberg - 10 feb 1811 - Vækerø gård, Oslo
4. Cathrine Elisabeth komtesse Wedel Jarlsberg - 1812
5. Julie Caroline Helene komtesse Wedel Jarlsberg - 15 Jul 1814 - Bogstad Gård, Oslo
6. Herman baron Wedel Jarlsberg - 23 Mar 1818 - Aker, Oslo

Kirkebøker

• Marriage records 1807, Oslo county, Aker, Parish register (official) nr. 10 (1786-1809), page 422: Herman greve af Wedel Jarlsberg - Karen Christiane Andrea Anker - 19 May 1807 - Aker, Oslo
• Death and burial records 1840, Vestfold county, Sem, Parish register (official) nr. I 5 (1825-1842), page 538-539: Greve Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg - Death: 27 Aug 1840 - Wiesbaden, Duchy of Nassau - Burial: 2 Nov 1840 - Jarlsberg Hovedgård, Vestfold, Norway
• Birth and baptism records 1809, Oslo county, Akershus slottsmenighet in Garnisonsmenigheten, Parish register (official) nr. 3 (1777-1809), page 164, Entry # 20: Peder Anker Greve av Wedel Jarlsberg - 7 May 1809 - Oslo
• Birth and baptism records 1811, Oslo county, Akershus slottsmenighet in Garnisonsmenigheten, Parish register copy nr. 2 (1810-1814), page 52-53: Harald av Wedel Jarlsberg - 10 Feb 1811 - Oslo
• Birth and baptism records 1815, Oslo county, Aker, Parish register (official) nr. 11 (1810-1819), page 55, Entry # 27: Julie Caroline Helene komtesse Wedel Jarlsberg - 15 Jul 1814 - Bogstad Gård, Oslo
• Birth and baptism records 1818, Oslo county, Aker, Parish register (official) nr. 11 (1810-1819), page 108: Herman Wedel Jarlsberg - 23 Mar 1818 - Aker, Oslo

Verker

• Tal hållet på Norges Stor-Ting i Christiania Thorsdagen den 20 October 1814, Stockholm 1814 (også i Tiden nr. 27/1814, s. 209–220)
• Forslag betreffende Oprettelsen af en ny Bank og Inddragelsen af de nu circulerende Papiirpenge, i Den norske Rigstidende, tillegg til nr. 41/1815
• medforf. Finants-Commissionens Forslag til en Octroi for en norsk Specie-Bank, naar Oprettelse bestemmes i Overeensstemmelse med dens Forslag om Rigsbankens Ophævelse, 1815
• Forsvarstale, i Efterretninger om den for Rigsretten mod Statsraad Grev Wedel-Jarlsberg anlagte Sag, 1822, s. 145–146
• medforf. Forslag betræffende Skattevæsenet, i Betænkning og Indstilling fra Skattekommissjonen af 7. Marts 1835, 1835, s. 61–73
• brev datert 5.7.1836, antakelig til S. Løvenskiold, oversatt til svensk, trykt i S. Steen: “Grev Wedel og stortingsoppløsningen i 1836”, i HT, bd. 38, 1957, s. 6–8
• en rekke brev gjengitt i Nielsen 1901–02 (se nedenfor, avsnittet Kilder)

Upublisert materiale

• Korrespondanse med Karl Johan fra stattholdertiden 1836–40 finnes i Bernadotteska familjearkivet, Stockholm (kopier i RA, Oslo)

Portretter m.m.

• Kunstneriske portretter (et utvalg)
• Pastell av C. Hornemann, ca. 1805; Bogstad gård, Oslo; gjengitt i Nielsen 1901–02 (se ovenfor, avsnittet Kilder), bd. 1, 1901 (oppslag), og i ANH, bd. 7, 1996, s. 86
• Maleri (Wedel i ministeruniform med Nordstjärneorden rundt halsen og Serafimerorden på brystet) av Jacob Munch, ca. 1822–25 (ikke 1814); Finansdepartementet, Oslo; utsnitt gjengitt i C. W. Schnitler: Slegten fra 1814, 1911, s. 331, og i Steen 1953 (se ovenfor, avsnittet Kilder), mot s. 32
• Samme (kopi?; Wedel bærer Serafimerordens kors rundt halsen og Nordstjärneordens kors på brystet); gjengitt i Nielsen 1901–02, bd. 3, 1902, mot s. 353, og i CNH, bd. 9, 1978, s. 376
• Maleri (knestørrelse; Wedel i kappe) av Fredrik Westin, 1825; Jarlsberg hovedgård; gjengitt i Nielsen 1901–02, bd. 3, 1902, mot s. 384, i B. A. Nissen: Vårt folks historie, bd. 5, 1964, s. 311, og i CNH, bd. 10, 1978, s. 63
• Maleri (brystbilde) av O. J. Södermark, 1829, Jarlsberg hovedgård; gjengitt i Norge i det nittende aarhundrede, bd. 1, 1900, s. 141, i Nielsen 1901–02, bd. 3, 1902, mot s. 432, og (utsnitt) i Nissen 1964 (se ovenfor), s. 21
• Byste (bronsert gips) av Hans Michelsen, 1819; gjengitt i Nielsen 1901–02, bd. 3, 1902 (oppslag), og i Schnitler 1911 (se ovenfor), s. 318
• Minnesmerke med byste av Hans Michelsen, reist etter initiativ av Karl Johan 1841 og avduket 1845 på Bygdøy; gjengitt i Nielsen 1901–02, bd. 3, 1902, mot s. 540
• Byste av Olaf Glosimodt, 1857; NG

Kilder og litteratur

• Norsk biografisk leksikon: Herman Wedel Jarlsberg
• Dansk biografisk Lexikon / XVIII. Bind. Ubbe - Wimpffen / p325 (1887-1905): Wedel (Jarlsberg), Johan Caspar Herman Greve, 1779-1840
• finnholbek.dk: Johan Caspar Herman greve Wedel-Jarlsberg
• skeel.info: Greve Johan Caspar Herman Wedel-Jarlsberg
• Norsk Wikipedia: Herman Wedel-Jarlsberg
• English Wikipedia: Johan Caspar Herman Wedel-Jarlsberg
• krogsgaard.name: Johan Caspar Herman lensgreve Wedel-Jarlsberg til Grevskabet Jarlsberg og til Mos, Hakedal, Bærum Jernværk & Bogstad
• nermo.org: Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg
• Efterretninger om den for Rigsretten mod Statsraad Grev Wedel-Jarlsberg anlagte Sag, u.å. [1822]
• N. Wergeland (anon.): Fortrolige Breve til en Ven, skrevne fra Eidsvold i Aaret 1814 af et Medlem af Rigsforsamlingen,, 1830
• H. Wergeland: Norges Konstitutions Historie, hf. 2–3, 1842–43, i d.s.: Samlede Skrifter, bd. IV:4 og IV:5, 1926–27
• J. Aall: Erindringer som Bidrag til Norges Historie 1800–1815, bd. 1–3, 1844–45
• Provst Frederik Schmidts Dagbøger, København 1868
• Jørgen Herman Vogts Optegnelser om sit Liv og sin Embedsvirksomhed,, bd. 1, 1871
• Paul Christian Holsts Efterladte Optegnelser om sit Liv og sin Samtid, 1876
• Y. Nielsen: Bidrag til Norges Historie i 1814. Afhandlinger og Aktstykker, bd. 1, 1882
• d.s.: Norges Historie efter 1814, bd. 1, 1882, s. 17–21 o.fl.st.
• Breve og Optegnelser af Peter Motzfeldt, 1888
• G. Storm: “Norges politiske historie i det nittende aarhundrede”, i Norge i det nittende aarhundrede, bd. 1, 1900, s. 120–149
• Y. Nielsen: Lensgreve Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg, bd. 1–3, 1901–02
• N. Höjer: Herman Wedel-Jarlsberg och den svensk-norska unionen. I: Läsning för svenska folket, Stockholm 1903–04
• NFL, bd. 6, 1908
• Lindstøl, bd. 1, 1914
• J. S. Worm-Müller: Norge gjennem nødsaarene 1807–10, 1918
• E. Husby: Den Constitutionelle. Et dagblad for 100 år siden, Kristiansund 1943, s. 38–39
• A. Bergsgård: Året 1814, bd. 1–2, 1945
• S. Steen: 1814, 1951
• d.s.: På fallittens rand, 1953
• d.s.: Krise og avspenning, 1954
• d.s.: “Grev Wedel og stortingsoppløsningen i 1836”, i HT, bd. 38, 1957, s. 1–20
• d.s.: Konge og storting, 1962
• A. Kaartvedt: Det Norske Storting gjennom 150 år, bd. 1, 1964
• S. Steen: Grev Wedels stattholdertid, 1972
• J. A. Seip: Utsikt over Norges Historie, bd. 1, 1974, s. 29–36 o. fl. st.
• P. Maurseth: biografi i NBL1, bd. 18, 1977
• K. Mykland: Kampen om Norge 1784–1814, bd. 9 i CNH, 1978
• F. Sejersted: Den vanskelige frihet 1814–1850, bd. 10 i CNH, 1978, s. 23–35, 62–65 o.fl.st.
• S. Dyrvik og O. Feldbæk: Mellom brødre 1780–1830, bd. 7 i ANH, 1996

  ---

  
  

http://www.trykksakdesign.no/pdf/grafiskdesign/Bogstad%20guide.pdf

• http://www.regjeringen.no/nb/om_regjeringen/tidligere/oversikt/depa...
• https://data.eidsvollsmenn.no/getperson.php?personID=I31782&tree=Ei...