Helge Povelsson Øvre Liaset

SE UNDER faren Povel Helgesen

Vi ser av kjøpsbrevet og bumerket til Johannes Olavson Bigset i 1601 påført kjøpsbrevet på 1 Melag i Brandal i 1601, vist frem i juni 1610. (Jeg har snudd bumerket, da det nok vistes opp ned på dokumentet.)

Dette bumerket har den vanlige korsen påført som andre personer av Synes slekta førte. Om vi ser på innlagt foto av Vignetten til Oluf Jonsen Skarbø, og Hellie Olavsson Gile, far til Helie Powelsson Brandal, så er ditte bumerket til Johannes Olavsson Bigset og Vignetten til Hellie Olavsson Gile temmelig like og beviser nok nå at Hellie Olavsson kom fra Vigra opprinnelig.

Som det vises i min avhandling om denne Povel Helisen, så er det bevist at han døde ca. 1624, og sønnen Helge Povelsson døde i 1635.

Ser vi på bygdeboka for Ulstein og Hareid nr VI, side 403, så ser vi her at en Paul, ikke nevnt med farsnavn ,( da han nok var en kjent kar) drev garden Nedre Liaset nr 75 i tiden 1613 til 1623, og på side 395 i samme boka på nabogarden Øvre Liaset br nr 74 Helge uten nevnt farsnavn (han var nok også en kjent kar) drev garden – til 1634. Dette er nok beviset på at disse var karene vi har etterlyst hvor dei bodde, og det ville vært meget usannsynlig at 2 kjente personer i min avhandling, skulle passe så godt. Helge er også nevnt i Bergen i retten, og ikke i Oslo om han bodde på Gile, så min påstand er nok at han vart gift med datter av Helge Sevalsen Hareide, som flere har skrevet, men trodd var feil, men som dette over viser var riktig.. Videre så var garden Ilset som flere granskere har skrevet som en gard som Helge ikke solgte, men eide til han døde, nok er feilskriving for Liaset, som heller ikke viser noen eier på Ilset med navnet Helge eller andre kjente navn i denne slekta. Både Øvre og nedre Liaset var nok ett bruk på denne tiden, med navnet Liaset. (Ikke Ilset)

Så har jeg tidligere skrevet at faren til Rasmus Pedersen Skeide, kom fra Liavågen.Vi ser der på Skeide garden, at neste leier der kom også fra Lien som er navnet Liaset også nevnt Lien. Også en annen på nabogarden der Rasmus Pedersen bodde, vart inngiftet på Lien, samt det er nevnt flere historier at noen slo en Lien på Skeide på hans hode. Rasmus Pedrtrsen var ordfører i Bergen, og det var det mange som ble på denne tiden, og Lille Jon som var ordfører, som ble gift mede ei dame som flyttet til Skeide, tok nok over husa til Rasmus, og hun var nok gift med Hans Laurentzson, og ikke Laurents Bernson, som Bjørn Jonson Dale skriver i si bok. Saken er den at ingen av barna til presten Rasmus Povelson Brandal med oppkalling etter bestefaren Rasmus Pederson, at ingen fikk navnet Lauritz eller Lars, men Hans. Ingen i konas slekt hette Hans. Og ingen har navnet etter Ivar Eriksen , far til , kona til Rasmus, så hun har nok en anne nfar, da mora nok var gift før i Danmark.

Så Peder og encken på Nedre Liaset br nr. 75 var nok bestefar og bestemor til Povel Helisen, og han arvet etter sin svigerfar Rasmus .

Side 403.

Br.nr.1.

… ca.1605. Peder Peder Liaset er nemde berre i eit manntal over pengeskatten i 1603.

Ca.1605 til 1612 Enkja ”Enckenn Lissetter " la leidang og tiende i 1607, men er nemnd også i eit manntal over pengeskatten i 1611.

1613 til 1623 Paul Det ser ut til at det var ved denne tid bruket vart delt. Kanskje var det enkja som fekk fråskilt eid part for seg og mogleg vart gift Paul Rasmussen på den andre parten av dette bruket, for i Paul Liset si brukartid var det 2 brukarar på nedre Liaset, og slik vart det i hovedsak verande opp til nyare tid. Paul Liaset var samnemnd med Paul Rasmussen på den andre parten i Liaset. Paul Liaset er nemnd her enno i 1625. ( skattlegginga kom året etter, så han kan da være død 1623/24.)

Vi kan her også nemne at andre sonen til Povel Helgeson, Rasmus Povelsson Brandal, tok over Nedrelid og dreiv den som avlsgard i tillegg til Brandal, så hvorfor ville han det, jo han hadde selvfølgelig følelser for garden som oldefar hans kom fra, og kjøpte opp mer fra.

Nedrelid br nr 76. Side 420 same boka.

1631 til 1710 Avlsgarden Nedrelid Presten Rasmus Brandal prest i Dimnesund kall er fyrst nemd på ein annan part av Nedrelid, men berre eit par år. Snart finn vi han som brukar av heile Nedrelid.

I samme boka står følgende:

Brukarane: Ingen brukarar er nemnd korkje på Øvre eller Nedre Liaset i Tiendepenningskatten 1519 til 1521. Det er lite trulig at Liaset var nokon øydegard på den ti.

Øvre Liaset br.nr. 74.

Side 395/96. .. 1634 Helge Helge Liaset er ikkje nemd med farsnamn. Han la meir tiende av sitt bruk enn grannane Peder og Nils, og det kan tyde på at han sat på eitt større bruk.. I 1611 rusta han ut Syver Pederson Nedrelid saman med Kristoffer Nedrelid. I 1621 måtte Helge ut med ei bot, fordi han hadde nekta å ” ro Klaus Daaes Baad over havet ” Han var utboden til skyssferd, men møtte ikkje fram. Han er i 1626 førd som brukar av 1 ½ våg 9 merker fiskeleige i Øvre Liaset. I 1628 var han den einaste brukaren i Liaset som ikkje var ”udarmet”. Sakse og Jetmund Liaset er nemde her i 1630, men er ikkje nemde her seinare. Sameleis ”Encken og Jetmund Liseter ”

Det over prikkene her under er ikke jeg som er lagt inn, men noen annen , og er nok da fra det jeg også er skrevet. Hvor har dere det fra at han ble drept, må være at han flyttet.

Han ble drept i 1635. Hans godsmasse sammen med hans far v ar betydelig fra 1620 da den var på hele 20 huder på det meste. Det sies at han lånefinansierte mye av sine eiendomskjøp på samme måte som de nyrike embetsmennene.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Innlagt av Lars Kåre Skeide 04.05.2016 kopiert fra dokumenter innlagt på faren Povel Helgesen Brandal

Slektshistorisk tidsskrift av Johan Gardner side 171 til 186 datert 1960, om:

Torstein Colbjørnssøn Arnebergs eller hans hustrus forbindelse med Gileslekten.

Var Helge Gile II lagmann Paul Helgessønns sønn ?

                                                                             side 171 Da jeg i dette tidsskrift bind XVI side 154, datert 1957-58, skrev at Colbjørn Torstenssønn, prest i Sørum, var Paul Torstenssønns eldre bror, bygget jeg på det opplysninger P.R. Sollied gir i bind IX side 91, datert1944  om at Torsten Colbjørnssønns far, Colbjørn Berger i Grue, må være død før Torsten Colbjørnssønn ble gift. Etter vanlige oppkallelsesregler på den tid, skulle det meget til at han da ikke først oppkalte sin far. Hertil kom at jeg tross alt det som har vært hevet i motsatt retning, har vanskelig for å tro at presten i Sørum ikke hadde sikker rede på sin egen alder. Kirkeboken opplyser at han døde 92 år og 2 mnd;r gammel og det mener jeg er ganske sikkert bevis for at han har holdt rede på sin navnedag og dermed sin alder. At han da blir noe gammel før han var ferdig i sine studier er intet bevis for at kirkebokens opplysninger om alder er uriktig. De økonomiske forhold i Solør i den tid bøndene var plaget av 30-årskrigens ekstraskatter og uår og pest, var sikkert ikke så gode for en lensmann, at det var liketil å sende en sønn til Danmark for å studere. Spørsmålet om brødrenes alder kan synes å være av noe underordnet betydning, men siden det er 2 brødre med navnet Oluf uten at dette navn kan påvises i slekten tidligere var det rimelig å anta at brødrenes navn og alder kunne gi brukbare opplysninger om slektsforholdet. Det er tidligere gjentatte ganger henvist til skiftet etter Paul Torstenssønn inntatt i skifteprotokoll 1 for Kristiania side 47 b til 80, altså 66 tettskrevne sider og selv om jeg derfor hadde lite håp om å finne noe av vesentlig interesse, viste det seg at skiftet inneholdt endel ennu ubenyttede opplysninger. Da jeg har gitt meg tid til en grundig gjennomlesing av hele skiftet, tar jeg det forbehold at det kan være opplysninger jeg ikke har funnet. Meget av det som er skrevet om Arneberg- og Gileslekten og meget arbeide kunne vært spart, hvis man før hadde vært 

                                                                                   side 172 oppmerksom på skiftets opplysninger om at de 1 skpd. 5 lispd. og 3 3/4 bismerpd. smør som Paul Torstenssønn var eier av i Sørum i Skedsmo var kjøpe og pantegods, altså ingen odel. Blandt boets mange dokumenter nevnes også Jova ( her tydelig skrevet) og Maren Amundsdøtres fullmakt til å løse inn deres odel i Sørum. Det er føyet til at det er Amund Hanssønn Helstad i Vangs sande arvinger. Det blir også opplyst at det var 10/9 1665 at Maren Alfsdtr. Nordby i Nes pantsatte Paul Torstenssønn sin manns odel i samme Sørum. Men litt trist er det å få rede på at boet hadde en konvolutt med 28 gamle brever og 8 dommer om Sørum, uten at vi får vite hva de gikk ut på og de nå er tapt.  Av andre eiendommer som har vært med i diskusjonen om slektsforholdet nevnes at :T. ved sin død var eier av 18 lispd. i Mysen i Enebakk, Knut Olsssønn Mysen har først pantsatt 12 lispd. og de 6 lispd, har P.T. først fått i pant og senere kjøpt av 3 Reiersdøtre. Av de mange andre gårder P.T. var eier av har det en viss interesse å nevne 2 1/2 skpd. (5huder?) i Kjørven i Lunder på Hadeland fordi dette sikkert var av Kalipsgodset. Det blir påålyst at 2 skpd. i Kjørven hadde Bent Bergersønn Arneberg. Gunder Jogarssønn Kveset, Knut Evenssønn og Elline Evensdtr på Seter i Hoff pantsatt til P. T;s far Torsten Arneberg 1/3 1645. -- Man tør vel  herav slutte at de som pantsatte dette tilhørte samme slektskrets. Odelen til KJørven har P.T. kjøpt av "odelsarvingene" i 1668. Da Børger Arneberg aldri er ført opp med mer enn 1 1/2 hus ( 15 lispd). Kalipsgodset skulle sønnen Bent ikke ha arvet mer enn høyst 7 1/2 lispd. av dette da det var minst 2 brødre. Bent er imidlertid ført opp med 15 lispd.. Kalipsgods i 1734 så man må anta at også hans hustru har arvet noe av det og dermed at de øvrige parter av KJørven var av hennes slekts Kalipsgods. I 1641 eier Kjell Torkildssønn Berger, Olaf Vølnes i Grue og deres medeiere 2 skpd. Kalipsgods i Kjørven i Lunder og 2 1/4 skpd. i Mo i Jevnaker og annet Kalipsgods på Hadeland. Nå viser et skifte på Hønen 10/12 1673 at det er skiftet etter Birgitte Vølnes i Grue i 1645 og at hun i 1673 har en av sine arvinger på Mo i Jebnaker. Man tør vel av dette slutte at Kjørven er gått til Kjell Torkilssønns Bergers arvinger. Når det nå viser seg at Torsten Colbjørnsen Arneberg/Bergers stefar, Kjell Berger, har en sønn Torkild, må det være sikkert at det

side 173 er han som heter Kjell Torkildssønn. At det som her er anføt holder til å bevise at Bent Børgerssønn Arneberg var gift med en av Kjell Torkildssønn Bergers døtre tør jeg ikke påstå. men var han ikke gift med en datter på Berger, synes han å være gift med Olaf Vølnes datter. Tronerud i Nannestad, som Arne Gile skattet av i 1624 og Helge Gile i 1627, riktignok bare 5 lispd. var også Paul Torsteinssøn eier av i 1683 da han makeskiftet bort hele garden 8 lispd til Gudmund Torbjørnsøn Sandnes i Blaker. Ved sin død var P.T. eier av 1 hud i Ilset i Vang og det må være samme gård hvor Helge Gile eide 1 1/2 hud i 1627. Blandt skiftes dokumenter er pantebrev fra Maren Simensdatter til Hans Prydz dat. 22.10.1635 og da kan vi regne med at Helge Gile er død og at hun er hans enke.
Det er nødvendig her å vise til Sollids note i bind IX side 17 og den der omtalte herredagsdom i Bergen 1637: Da Helge Gile var død før dommen må det være hans enke dommen omtaler som Helge Sigvords datter.

(Legg her merke til navnet HELGE SIGVORDS datter. (Simen og Sigvord kan være samme navn )

Det må være sikkert at Helge i dommen er skrivefeil for Maren. Dette forklares ved at skriveren har tenkt på Helge Gile. Derimot kan det være tvil om hun er en Simens- eller Sigvords-datter, selv om jeg nok tror skiftet har rett.

(Her har Johan Gardner konstruert en sak for å få dette til å stemme, og ikke tatt det som står, da han ikke viste om noen Helge Sigvordsen fra Sunnmøre og Hareid. )

Johan Gardner fortsetter så midt på side 173: Hvis vi nå kunne være sikker bare en gang og hadde bevis for det samme for Arne Giles vedkommende, var saken grei. Helge Gile måtte være Arne Giles sønn. Da blir det imidlertid meget vanskelig å forstå den store eiendomsøkningen i en for bønder flest meget vanskelig tid med mange uår og store skattebyrder på grunn av deltagelsen i 30-årskrigen. Som eksempel på de økonomiske forhold i Vang kan vises til skattemantallet for 1628/29, hvor det for 64 brukere av såkalte fjerdedelsgårder (også kalt ødegårder) er anmerket at 18 av dem, nesten tredjeparten, er så forarmet at de var ute av stand til å betale skatt. Bygselmanntallet for 1616 viser at lagmannen PaulHelgessønn da hadde bygselsretten til Gile og Ilset. Flere gårder i Vang eller de omliggende bygder var han ikke eier av stor part av, at han hadde bygselsretten til dem, og det er lite trolig at han var eier av mer jord i distriktet. Arne Gile står i samme manntallet som bygselsmann til Snarol og Rud i Våler og Beitnes i Hoff (gr.nr.46 eller 47). Han har også bygselsretten til Vardeberg i

                                                                                 side 174 Stange, men for Blestad står det at Arne Blestad har bygselen. Dette må vel være galt da Arne Gile i odelsmanntallet for 1612 står som eier av 1 1/2 hud 4 skind i Blestad som er gårdens hele skyld, og han i 1618 skatter av 1 1/2 hud i gården, mens det bare nå være en feil i skattelisten som gjør at han ikke er ført opp som eier av gården i 1615. Siden det har vært hevdet som bevis for Arne Giles tilknytning til Arnebergætten at han var eier av  part i Bjertnes i Hoff, kan nevnes at bygselsmanntallet gjør det  klart at dette beror på froveksling av navnene Beitnes og Bjertnes. Knut Arneberg står nemlig i manntallet i 1616 som bygselsmann til  en av Bjertnesgårdene, mens kirken har bygselen til den annen  av brukeren, Gunder Bjertnes, har bygselsretten til den tredje. Blestad er i flere skattemanntall ført opp først blandt Arne Giles eiendomer, og vi kan dermed være trygg for at gården hører til slektens odelsjord. Når vi dertil vet at han var (eller hadde vært  ?) gift med Helge Giles datter og Paul Helgessønns halvsøster, må det være rimelig å tro at eiendommene i Vang var hans hustrus odel. Det blir naturlig å regne med at han  selv er fra Solør, og at de gårder han eier der er hans egen odel.  Av disse var Snarol i Våler det største bruk med skyld 3 huder 7 skind, hvorav Arne Gile eide 2 huder. Skylden på den Beitnesgård han eide 1 1/2 hud i var 2 huder. Det må være sansynlig at han var fra Snarol. Når hans parter i Blestad og Vardeberg i 1618 er redusert med 6 skind, støtter det i grunnen en slik antagelse. Arne Gile må ha vært formynder for noen av sin svoger, Hans Helgessønn Helstads ( Tror dette var Paulssønn, se senere notater på dette ), barn og disse måtte da ha bedre odel til gårdene enn Arne Giles hustru. Man kan vel også regne med at de hadde arvet parter i gårdene og når de ble myndige har en eller flere av dem forlangt å overta sine arveparter. Vesentlig verre er det å forstå hvorfor Blestad i 1624 og 1625 ble helt borte fra Arne Giles skatteliste, samtidig som han øker sin eiendomsmasse ganske vesentlig, så det ikke kan skyldes økonomiske grunner. Det blir ikke bedre å forstå dette, når man ser at gården i 1627 og 1629 kommer igjen i hans enkes skatteliste, og da har skylden økt til 2 1/2 hud som svarer til 1 1/4 skpd skyld. Tiltross for at Blestad i 1629 med sin fulle skyld er med i Marens Giles skatteliste, økningen av skylden må skyldes at gården er blitt taksert og lagrettet har funnet at den kan tåle

side 175 større skyld, finner vi det eiendommelig at Lauritz Lagessønn på Ringerike 10 februar 1629 søker kongen om å få makeskifte bort Blestad i Vang 1 1/4 skpd. og få igjen Kvernberget på Ringerike (gr.nr. 45 i Norderhov, vistnok nå i Hønefoss) Se N.R.R. VI side 118. Da det ikke er mer enn en gård som hetr Blestad i hele landet, kan det ikke være tale om forveksling. Man må derfor gå utifra at Lauritz Lagessønn har hatt full disposisjonsrett over Blestad i februar 1629. En pantsettelse ville ikke være tilstrekkelig i et forsøk på makeskifte med kronen. Den hadde utsikter til å bli godtatt og den nødvendige besiktigelse med takst koster penger. Det er ingen grunn til å tro at en mann ville ta disse utgifter uten å være sikker på at hans eiendomsrett til gården var iorden og ville bli godtatt.--- En slik takst med tanke på makeskifte med kronen gir god forklaring på at skylden er vesentli forhøyet. Man kunne tenke seg at Lauritz Lagessønn på Ringerike var blitt gift med Arne Giles enke, men er det rikelig at hun da står som Maren Gile i skattemanntallet som må være satt opp senere enn februar 1629. Samtidig er hun eier av et par andre eiendommer i distriktet, og det ville vel vært naturlig at hennes eventuelle annen mann hadde søkt om å makeskifte også disse, eller hadde flyttet til Vang og hadde blitt ført opp i manntallet i hennes sted. Fremfor alt ville ikke dette gi noen forklaring på hvorfor Blestad forsvinner fra Arne Giles skatteliste i 1624, mens han selv står i manntallet ennå i 1625. Den rimeligste forklaring synes derfor å bli at Lauritz Lagessønn er gift med Arne Giles datter, og at hun har fått Blestad som hjmmefølge eller morsarv. Man må vel tro at en gård med skyld 1 ¼ skpd. Var litt for drøy hjemmegave selv for Arne Gile. I 1623, før han mistet Blestad , var hans eiendomsmasse 4 ½ skpd.Det må bli det rimeligste at Lauritz Lagessønn er gift med Arne Giles datter og at Blestad er dennes morsarv. Men det forutsetter igjen at denne datters mor er død. Den Maren Gile som finner i skattemantallet etter Arne Giles død må da være hans annen hustru, hvis farsnavn vi ikke kjenner. Om hans første hustru vet vi da bare at hun er Helge Giles datter uten å kjenne hennes fornavn. Man må anta at Arne Gilees datter er gift før 1624 og da har overtatt Blestad som morsarv. Når så gården senere
Side 176 Kommer igjen i Maren Giles skatteliste må det skyldes at Lauritz Lagessønn, som bodde i eller ved Hønefoss har funnet det upraktisk å bruke Blestad og har truffet en ordning med sin hustrus stemor slik at denne har ordnet med gårdens bygselsmann og betalt odelsskatten av gården. En annen og rimeligere forklaring på forholdet ser det ikke ut til å være mulig å finne. I 1623 har Arne Gile også mistet en del andre gårdparter, bl.a. Beitnes og Østmo som han skattet av i 1612 og 15. Skylden på disse to parter var også 2 ½ hud, så det kan se ut som om han i sitt første ekteskap hadde to døtre som var gift før 1623. Når vi ynder denne forutsettning tar opp spørsmålet om Helge Gile fra 1621 til 1635 er Arne Giles sønn eller svigersønn stiller spørsmålet seg annerledes. Det er intet til hinder for at Helge Gile kan være lagmannen Paul Helgessønn sønn og gift med Arne Giles datter i annet ekteskap. Mellom dem var det etter all sannsunlighet intet slektskap. Siden vi vet at lagmannens far måtte være død før 1593, da hans sønn av annet ekteskap pantsatte Sørum til sin bror, må det være meget rimelig at lagmannen har oppkalt sin far. Hans yngre halvbror, Hans Helstd, hadde jo en sønn oppkalt etter faren. Et meget sterkt indisium for at Helge Gile omtalt der fra 1621 er lagmannens sønn, er det utenkelig i at både Gile og Ilset som Paul Helgessønn var eier av i 1616, kommer på Arne Giles skatteliste i 1624, nettopp som han mister flere andre eiendomer. En økning av hans eiendommer fra 6 huder og 6 skind i 1623 i en for bønder flest meget vanskelig tid til 20 ½ hud i 1624 må ha en naturlig forklaring. Den finner vi hvis vi kan føre sannsynlighetsbevis for at hans datter er gift med den velstående lagmann Paul Helgessønns sønn. At eiendommene i 1624 føres på Arne Giles skatteliste alene forklares lett ved at fogden ikke har funnet det nødvendig å føre opp to brukere på samme gård. Når Helge er nevnt på Gile i 1621 uten at Paul Helgessønns eiendommer er kommet på Gileslektens skatteliste., kan det ganske enkelt skyldes at Paul Helgessønn ikke er død så det er skiftet etter ham før høsten 1623 eller innen mars 1624. I 1627 da Arne Gile må være død, skatt, av 8 ½ hud + Blestad som etter all sannsynlighet er hennes steddatters gods og ikke var med blant eiendommen i 1625. Helge Gile skatter derimot av 11 huder 10 skind. Det blir vanskelig
Side 177 Å forstå denne eiendomsfordeling, hvis Helge var Arne og Maren Giles sønn. Bedre blir det ikke om vi regner med at han er Marens stesønn og Arne Giles sønn av hans første ekteskap, når vi merker oss at Arne Gile fra 1612 til 1620 skattet av høyst 9 huder og 2 skind. Vi er så heldige å hs bevis for at Helge Gile II må ha disponert over en del av eiendommene allerede i 1625 og da etter all sansynlighet før Arne Gile var død og sikkert før det kan ha vært skiftet retter ham. Den 18. april 1626 skrev nemlig kronen til statholder Jens Juel at en bonde på Hedmark, Helge Gile, ville makeskifte en del eiendommer med kronen. Det er her ikke tale om en eller etpar gårder, men det tales om godset som vil makeskiftes. Statholderen skal også, uten først å innhente kronens samtykke til det, ha gitt fogdene ordre til å la godset besiktige. Eiendommene lå altså i mer enn et fogderi ( se N.R.R. V side 519. ) Videre ble det opplyst at ”Rigens skriver” Augustinus Olafssønn har sendt dokumentene ned til Kjøbenhavn med Søfren Tomessønn for at denne kunne få kronens svar med tilbake til statholderen. Kronen vil imidlertid før den avgjør saken ha statholderens erklæring om makeskiftet og om han mener det kan være til fordel for kronen. Den besiktigelse av eiendommene som det er tale om måtte foregå når marken var bar, altså må den ha foregått senest høsten 1625. Da det pleide ta noen tid å innhente statholderens tillatelse og få ham til å gi fogdene ordre til å få eiendommene besiktiget, blir det noenlunde sikkert at Helge Gile har disponert de eiendommer han ville makeskifte ennå mens Arne Gile levet. Det ”gods” han ville makeskifte var altså ikke arv etter Arne. Da Helge fortsatte å bo på Gile, ville det jo også være underlig at han fandt grunn til å makeskifte fra seg jord han skuller ha arvet etter sine foreldre. Kronens henvendelse til statholderen om saken gir inntrykk av at Helge Gile har fått usedvanlig god hjelp i sine bestrebelser for å få makeskiftet i orden. Det var ikke vanlig at rikets skriver sendte en mann helt ned til København for å ordne med makeskiftet for en hvilken som helst bonde på Hedemark. Det kan også se ut til at statholderen har vært mer villig til å hjelpe til med makeskiftet enn kronen setter pris på. Det tales
Side 178
Nemlig i brevet om at verken kongen eller hans far har gitt noen tillatelse til å besiktige kronens eiendommer i anledning dette makeskifte, som om man hadde ventet at statholderen hadde innhentet denne tillatelse før han ga fogdene ordre til besiktigelsen. Hvem denne Søfren Tommessønn er, som ble sendt til København for å få makeskiftet i orden, fåpr vi dessverre ingen absolutt sikker rede på. Men det blir i det minste fristende å tro at det er den samme som i 1624 var i København og fikk kongens beskyttelsesbrev mot Danil Bilt. I en trett med Hans Riiber, borger i Slagelse, er Søfren Tomessønn blitt beskyldt for noe tyveri i Bergen og fikk i 1625 kronens brev til Knut Henrikssønn Gyldenstjerne, høvedsmann på Bergenhus, med anmodning om at denne skal hjelpe ham med saken. Det var vel også den samme som noe senere ble lagmann på Agdesiden. Når ”rigens skriver” har tatt seg av makeskiftesaken, og sendte en mann til København for å ordne den i en fart, blir det fristende å tro at han har sendt en mann som ikke var ukjent der og at det altså var denne Søfren Tommessønn som har bodd eller oppholdt seg i Bergen, han brukte til det. Men dermed penses vi også uvilkårlig inn på lagmannen Paul Helgessønns slekt. Kan vi etter dette bli enige om at det er meget som taler for at Helge Gile omtalt der fra 1621 til 1625 er lagmannens Paul Helgessønns sønn, er da noe vunnet om det er mulig å finne avgjørende bevis for eller mot det. Jeg er oppmerksom på at mange kan synes det materiale som er lagt fram har en del svake punkter som bevis, og at det nok kan reises en del innvendinger mot dem. Men det er også en del materiale til å argumentere mot slike innvendinger uten at jeg finner grunn til å legge beslag på plass til det. Derimot er det nødvendig å gi en forklaring på hvorfor Helge Giles enke i 1636 heter Maren Simensdatter (Sivordsdatter ?) og ikke Marens Arnesdatter. Når Helge Gile i 1625 står som eier av jord i skattemantallet sammen med Arne Gile, er det sikkert at han da var gift uansett enten han var Arne Giles sønn eller svigersønn. Som man vil ha sett sier P.R. Sollied i bind IX side 17

                                                                    Side 179

At Helge Gile må være blitt gift i 1628 eller følgende år og viser som begrunnelse for det til sakefallsregneskapet 1629-30, hvor Helge Gile har betalt boten for at hans hustru kom for tidlig. Dette bevis for hans i 1629-30 nylig inngåtte ekteskap er uomtvistelig. Når barnet ble døpt, som skulle skje før det var 3 uker, så presten etter om det var noen uregelmessighet og hadde plikt til å melde fra til fogden. Foreldrene ble så stevnet til tinget og boten var viss. Så opplagt var boten i dette tilfelle at de som hadde midler, bare kunne betale og da gikk det aller høyest et år fra barnet ble født til boten ble betalt. Vi kan dermed regne som sikkert at Helge Giles hustru er død ca. 1627, og at han var gift annen gang i 1629 med Maren Simensdatter. Mot dette og at Helge Gile var gift med Arne Giles datter kan det reises to nærliggende innvendinger. Skiftet etter hans sønn Arne Helgessønn på Lauvre i Hedrum i 1699 viser at denne er sønn i Helge Giles ekteskap med Maren Simensdatter. Hvorfor har han kalt sin sønn i dette ekteskap Arne, hvis han ikke selv er Arne Giles sønn ? Og endelig. Hans datter av siste ekteskap har overtatt Snarol i Grue, men da hennes mor ikke er Arne Giles datter og heller ikke Helge Gile hans sønn, hvordan kan så hun overta Snarol. ? En forklaring på dette vil sikkert være nødvendig. Forklaringen er enkel nok: Hvis Helge Gile først var gift med Arne Giles datter og i dette ekteskape hadde en sønn Arne, ville denne arve sin mor, når hun døde ca. 1627. Døde så sønnen noen tid etter sin mor var det hans far som arvet ham og Helge Gile kan på den måte ha arvet Snarol etter sin sønn. Når så Helge Gile fikk en sønn i sitt annet ekteskap, var det vel heller ikke så underlig at han ville oppkalle den sønn han hadde arvet. Jeg ser det som en bekreftelse på at det er slik, når Maren Helgesdatter, ble gift med Siver Eyvindsønn Rolstad. Ifølge P. R. Sollied side 17 f, var hans sønn av Eyvind Skjønnessønn Grinder og Birgitte Arnesdatter. Hvis Helge Gile var Arne Giles sønn, ville et ekteskap mellom dem vært utelukket. (Se også Eyvin Dahls anmerking i bind XVI side 195 ) Dette ble et langt sidesprang fra skiftet etter Paul Torstenssønn, men ble nødvendig på grunn av opplysninger skiftet git og for å klargjøre forholdet mellom Arneberg- og Gileslekten, som er blitt blandet så sterkt sammen. For så å komme tilbake til skiftets opplysninger kan vi merke oss at Sollied får rett

                                                               Side 180

I sin antakelse om at Torsten Colbjørnssønn Arneberg har skiftet før sin død. Beviset er et skjøte til sønnen Paul på to eiendomer på Setskog og Bjørnstvet i Aker. Det er datert 26/2 1669 og det må være utelukket at han selv underskriver skjøtet den dag og skifet som er dat. 4 dager senere er holdt etter hans død. Skiftet viser at Oluf Torstenssønn den eldre var Torsten Colbjørnssønn Arnebergs eldste sønn. Han var åsetesberettiget til Arneberg og solgte 22/3 1673 sin åsetesrett i gården sammen med sin arvepart i den til sin bror Arne. At Arne f.ca. 1625 var nest eldste sønn må også være på det rene. Både Colbjørn og Paul Torstenssønner har dels solgt dels makeskiftet til ham sine arveparter i Arneberg uten at det noen gang er tale om den odelsrett de ville hatt om de var eldre enn ham. Skiftet gir derimot intet sikkert holdepunkt til å bedømme hvem der er eldst av Colbjørn og Paul, men vi er allerede så langt ute i rekken at man må tro Colbjørn Berger er blitt oppkalt før navnet Paul er blitt valgt. Det er vel rimelig at Oluf den yngre var yngste sønn. Etter Oluf den yngre har P.T. iflg. Skiftet arvet 2/3 skind i Kornstad ( gr.nr. 45 i Åsnes ), 1 skind i Konglebekk (nr. 92 i Åsnes ), 1 ½ skind i Berger i Grue og 1/6 slind i Holmen eng ( part av Holmen nr.115 i Åsnes eller 62/63 i Grue ). Det virker litt underlig at Oluf den yngre ved sin død eide bare disse små parter i Holmen eng og Berger, det var etter det vi vet bare 4 arvinger og farens part i Holmen eng skulle da bli 3 1/3 skind, mens han i 1630-årene var eier av 7 skind. Hadde Torsten Colbjørnssønn noen døtre vi ikke kjenner ? Hvis Oluf den yngres kordegods ble likt fordelt mellom hans brødre, eide han ved sin død bare 1 hud 1 1/3 skind som synes å være noe lite, men sin part i Arneberg hadde han som de andre brødre solgt eller makeskiftet til broren Arne. Man kunne fristes til å forklare Oluf den yndres små arveparter med at han var sine eldre søskens halvbror, men skiftet etter P.T. gir ingen opplysninger til støtte for det. Det blir blandet noe sammen der skiftet gir opplysning om Paul Torstenssønn odel, men det ser ut til at denne skal være 1 skind i Holstad, 3 skind i Arneberg, 4 ½ skind i Berger og ½ skind i Holmeneng. Hertil kommer så en del parter som er hans fars kjøpegods.

                                                                      Side 181

Det er hevdet at Torsten Colbjørnssønn ved sin død, eller da han skiftet i 1669 var eier av hele Arneberg, men det kan ikke være riktig. Iflg. Matrikkelen i 1665 eiet han da 1 ½ skpd. Av gårdens skyld på 2 skpd. Eller 4 huder, mens Halsten Arnebergs stebarn eier 10 lispd. Og at det ble noen forandring på dette i en tid da Torsten var så gammel er vel lite rimelig. De arveparter vi har funnet gir inidlertid inntrykk av at brødrenes arveparter i Arneberg var 3 skind, som for 5 brødre blir 15 skind eller 12 ½ lispd, knapt halvdelen av det Torsten Colbjørnssønn disponerer i 1665. En del av gården kan ha vært tilloddet sønnene i morsarv, selv om matrikkelen for letthets skyld samler det på faren. Men den del Halsten Arnebergs stebarn eier var fremdeles i Børger Alfssønn Arnebergs etterslekts besittelse. Halsten Arnebergs stebarn var nemlig Knut Bentssønn Arnebergs barn og han var like til sin død (skifte 10/10 1664) eier av halve Arneberg. Når Torsten Colbjørnssønn i 1665 eier 1 ½ skpd. er altså de 10 lispd. Pantegods eller gods han har som formynder for Bents barn og det forklarer meget av de arveparter sønnene fikk som små. Det sies nemlig at det er arvegods. Pantegodset er det rimelig Arne Tostenssønn Arneberg har overtatt son føderåd for faren. At Knut Bentssønn Arnebergs odel til halve gården var i orden, får vi bekreftet. Først løser Colbjørn Olssønn Stemsrud, gift med Knuts datter, halve gården på hennes odel i 1695 og dertil kommer så at Knut Bentssønn Arneberg hadde en bror Alf Bentssønn Arneberg. Dennes sønn Berger (eller Børger for å bruke det gamle slektsnavn på Arneberg ) Alfssønn Arneberg solgte i 1700 sin odel til halve gården til Arne Torstenssønn Arneberg. Det må dermed være grunndig fastslått at Torsten Colbjørnssønn Arneberg og hans hustru Birgitte Arnesdatter ikke var i besittelse av odelen til mer enn halve Arneberg. Vi kan vel også bli enige om at dette er den halvdel av gården som Knut Arnessønn Arneberg måtte oppgi omkring 1625 fordi hans far var død før 1604 og det skiftet etter ham etter reglene i den gamle arvelov. Da gikk nemlig odelen tilbake til eldste sønns barn og de kunne løse det fra sine søskenbarn så snart den yngste bror eller søster som hadde fått det utlagt på skiftet var døde. Dette ble forandret i Kristian den 4des lov av 1604. Etter den tid hører

                                                         Side 182

Man derfor stadig at det tales om odel til den part vedkommende hadde arvet, inntil forholdet atter ble noe forandret ved loven av 1687.

I de arveparter som Paul Torstenssønn yngste bror Oluf, som døde uten å etterlate seg barn, er det ingen part i noen av de gårder slekten på Gile var eier av før 1624, heller ikke blant de gårdparter som skiftet er ført opp som egen odel finner man noen av de gårder slekten på Gile og Helstad i Vang var eier av. Den eneste tilknytning til disse slekter, som skiftet etter Paul Torstenssønn bærer bud om, finner man først etter den store økning av Gileslektens gods i 1624-25.  Kornstad og Konglebekk er iblandt hans eget jordegods ført opp som kjøpegods. Det er Arneberg og Berger  som danner tyngden i slektens odelsgods, partene i Holstad og Holmen eng er så små at de vanskelig kan tjene som bevis i noen retning.Sørum(i Skedsmo ?) og Mysen i Enebakk som Torsten Colbjørnssønn Arneberg står som eier av i 1624 men senere forsvinner fra hans skattelister, hadde Paul Torstenssønn ingen odel til. Det dokumenterer skiftet etter ham tilstrekkelig tydelig ved å kalle det pante- og kjøpegods og opplyse hvordan det er ervervet. Vi må da kunne gå ut fra at det ikke er noen slektsforbindelse mellom Gjøa Amundsdatter fra Rotnes i Nes og hennes sønn Hans Helgessønn Helstad i Vangs slekt. Det ser ut som det er Helge Gile II som ca. 1624 tilfører slekten de eiendommer som Paul Torstenssønn og hans eldste bror var spesielt interessert i.  Maren Simensdatter, Helge Giles enke  har i 1635 pantsatt hele Ilset 1 ½ hud. Når vi så ved hans død finner 1 hud av Ilset i Paul Torstenssønn eie uten at det blir nevnt annen hjemmel enn hennes pantebrev ser det ut til at skifteretten går utfra som en kjent sak at han hadde rett til å løse inn pantet. Skifet viser at skifteretten ellers var meget omhyggelig med å opplyse hvordan eiendommen var hjemlet. Som foran nevnt hadde lagmannen Paul Helgessønn bygselretten til både Gile og Ilset i 1616. Det viser at han var eier ene. Som den velstående mann han var, må vi anta at han har beholdt det han har arvet i gårdene til sin død eller til han skifet mellom sine barn. Det blir dermed også lite rimelig at han har latt eventuelle andre arveparter i

Side 183
Gårdene gå over til fremmede så lenge han hadde interesse av å beholde noe av dem. Det er da ingen grunn til å tro at den slekt vi finner på Gile og Helstad mellom 1600 og 1624, da Torsten Colbjørnssønn Arneberg sikkert var gift med Birgitte Arnesdatter, har hatt anledning til å arverve odel til Gile, eller noen part av gården. Når Hans Helgessønn og hans mor, Gja Amundsdatter, flytter fra Gile til Helstad like etter at Helge Gile er død, må det være sikkert nok bevis for at det var Paul Helgessønns mor som hadde odel til Gile. Selv om Birgitte Arnesdatter var datter til Arne Gile, slik som gjentatte ganger er hevdet, og det ser ut til å være svært vanskelig for mange å oppgi håpet om, finnes der da ingen mulighet for at hun som Arne Giles datter kunne bringe odelen til denne gård til sine sønner. At Arne Gile ved ekteskap skulle ervervet odel for en datter som må forutsettes å være født før 1605 mener jeg man må kunne se bort fra som utelukket, da det ville bli for nært slektskap etter den tids lov. Imidlertid må Paul Torstenssønn være blitt eier av Ilset ved å overta det pantebrev som Maren Simensdatter har utstedt og har hatt full disposisjonsrett over Tronerud og makeskiftet det bort somodelsgods. Samtidig har han og hans eldre bror i mode alder ført en kostbar prosess for å erverve Gile på odel, uten at det kan påvises at gården noen gang har vært pantsatt til dem eller deres foreldre, så det kan være mulighet for forveksling av panterett med odelsrett. Det må være en slektsforbindelse mellom dem og den slekt som odel og eiendomsrett til Gile. Av denne slekt kjenner vi foreløpig bare lagmannen Paul Helgessønn og noen av hans sønner og det er bare om den ene av de siste vi har en del opplysninger. Som man vil ha sett, sier P.R. Sollied i N.S.T. bind 9 side 14 f, at Arne Gile i 1624 til 1626 bor og skatter av Gile og må være død i løpet av 1626. Men på side 3 foran skriver Sollied at Arne Bergerssønn Arneberg i 1625 har overtatt (sin far) Berger Arnebergs bruk. Det er litt vanskelig å forstå hvorfor Arne Arneberg absolutt skal være død barnløs. La oss heller se litt på hva vi vet om denne slekt. Hans far Børger Alfssønn Arneberg var myndig og gift i 1576 da han bodde på Kongsgården i Grue. Han kan altså meget godt ha hatt en sønn Arne som er født ca. 1575 eller noe før. Denne sønn hører

                                                                    Side 184 Vi riktignok ikke noe til på Arneberg før i 1625, men det skyldes sikkert at han ( som sin far ) har brukt en annen gård så lenge faren levet og der har skattet som leilending. Det er helt naturlig at Arne som vel har vært Børger Arnebergs eldste sønn er blitt gift ca. 1600 og hadde en datter Birgitte som ca. 1620 er blitt gift med Torsten Colbjørnssønn Berger. Man skal være oppmerksom på at Børger Arnebergs far, Alf Arneberg, var eier og bruker på Arneberg i 1560. Da Børger Arneberg, hans sønn, døde noe etter 1620 hadde gården vært i slektens besittelse i mer enn hevdstid—60 år. Det var ingen som kunne fordrive Børger Arnebergs barn fra gården, hvis han hadde  noen og det er jo nettopp det han har. Foruten sønnen Arne hadde han sønnen Bent Bergerssønn Arneberg. Sollied har redegjort greit for dette sammesteds side 3. Det er bare sørgelig at han ikke tenker over hvor odelen til gården blir etter hans egen redegjørelse for slekte.  Torsten Colbjørnssønn Berger kunne ikke fordrive Knut Arneberg fra hans halvpart av gården, hvis han ikke var gift med en sønnedatter av Børger Arneberg og Knuts far var død før 1604. Man må huske at Knut Arnebergs slektslinje også går tilbake til Alf Arneberg i 1560 og at også hans slektslinje hadde en meget sterk odelsrett til halve Arneberg. Det var bare Børger Arnebergs barn som hadde en bedre odelsrett til gården. Det eneste  som kan forundre noe er at Arne Arneberg overtar gården og står i skattemanntallet til 1633 hvorefter hans øyensynlig yngre bror Bent overtar hams bruk. Det er mulig det er dette som har bragt Sollied på den tanke at Arne Arneberg er død barnløs i 1633. Nå er det ikke sikkert han har levet så lenge som til 1633 selv om han står i skattelisten det år. Men selv om så er, kan forholdet nok forklares.  Hvis Børger Arneberg har oppgitt sitt bo og overlatt bruket til sin eldste sønn Arne i 1625, kan han ha levet som føderådsmann i en del år. Har han levet lenger enn sin eldste sønn Arne, hadde åsetesloven den gang den bestemmelse at hovedbøllet skulle gå til eldste sønn som overlevet faren. Er Arne død før sin far ble det, så rart det kan høres for våre rettsbegreper, Børgers nest eldste sønn Bent som hadde åsetesretten til Arneberg og kunne overta gården, og det er slik det ser ut til å ha vært. Børger Arneberg må da ved sin død ha vært noe over 80 år, men det er jo ingen umulighet. Når så Torsten Colbjørnssønn Berger ble gift med Arne

Side 185
Arnebergs datter Birgitte, har han ikke kunnet overta hennes fars part av gården fordi åsetesretten er gått til dennes bror Bent. Nå viser forholdene på Berger i Grue ganske tydelig at Colbjørn (Arnessønn ) var inngiftet på Berger og da Berger altså var Torsten Colbjørnssønns morsodel, hadde han selv om han var eldste sønn ingen rett til å overta dette gårsbruket så lenge hans mor og hans stefar levet og ville beholde det.--- Vi ser at han til å begynne med nøyer seg med en liten part, 5 lispd. I Berger. Det har han fått i farsarv fordi hans far i sin brukstid har løst inn en part av Berger, enten pantegods eller en arvepart med dårligere odelsrett. Torsten Colbjørnssønn må ha vært en mann på over 30 år da han omkring 1620 ble gift med Birgitte Arnesdatter Arneberg. Det er rimelig han da har villet sikre seg et bruk, når han har hatt anledning til det, og det har han altså hatt ved å bruke sin hustrus odelsrett til å fordrive Knut Arneberg fra hans halvdel av Arneberg. Så langt synes jeg forholdene er så greie at man ikke kan vente å få dem tydeligere, når det gjelder en tid hvor vi har så få opplysninger å bygge på. Imidlertid er det et problem som trenger forklaring. Jeg har trodd at Colbjørn var Torsten Colbjørnssønn Arnebergs eldste sønn fordi oppkaldelsesreglene fordret at han skulle oppkalle sin døde far. Nå viser det seg at hans eldste sønn med Birgitte Arnesdatter heter Oluf og det skulle som nevnt meget sterke grunner til en slik forandring. Navnet Oluf kjenner vi heller ikke verken i hans eller hans hustrus slekt. Det kan bare være en årsak til at eldste sønn heter Oluf og det er at Birgitte Arnesdatter, har vært gift tidligere med en Oluf som er død og hadde krav på å bli oppkaljeg gjerne peke på en hypotese som jeg tror har meget for seg, men som jeg ikke har bevis for. Som nevnt er Torsten Colbjørnssønn Arneberg i 1624 ført opp med parter i Mysen i Enebakk og Sørum (i Skedsmo). Skiftet etter Paul Torstenssønn Arneberg viser at parten i Mysen senere har vært i Knut Olssønn Mysen i Enebakk og hans datters besittelse. Datteren har vært gift med en Reier og har etterlatt seg 3 døtre som sammen med den enes mann har pantsatt en del av Mysen til Paul Torstenssønn. Nå er Knut et sjeldent navn som vi har i Arnebergsætten, men da Knut Olssønn Mysen i manntallet 1664 er 70 år må det være utelukket at han er barn i ekteskapet med Birgitte Arnesdatter Arneberg

                                                              Side 186

Men mulige barn i dette ekteskap kan være døde under oppveksten og Knut Olssønn Mysen kan være barn i sin fars første ekteskap. Når Torsten Colbjørnssønn Arnebergs annen sønn heter Arne da kan det antagelig forsvares med at hans egen far hette Colbjørn Arnessønn eller at han er gift med en Arnesdatter og skaffer seg gårdsbruk ved hjelp av hennes odel. Når så den 4. sønnen får navnet Paul er det naturlig, som Finne-Grønn antyder, å tro at dette på en eller annen måte viser tilbake til Paul Helgessønn eller hans slekt. Hvor denne slektsforbindelsen kommer inn i Arnebergslekten er og blir vel alltid et åpent spørsmål. Men det er jo rimelig å antyde at det er ved ekteskap. Vi kjenner ikke navn verken på Arne Bergersønn hustru eller hans mor. Da det ser ut som navnet Paul ikke kommer inn i slekten før med Birgitte Arnesdatters barn, blir det rimeligst at det er av Arne Bergersønn Arnebergs hustru som er av lagmannens slekt. Når Arne er død uten å etterlate seg sønner har hans datter tatt opp slektsnavnet. At Arne Børgersønn Arneberg har vært gift med lagmannens datter er lite rimelig. Da ville odelskravet vært altfor greit til at det ble prosess om det. Det er rimeligere at hun stammer fra hans eller hans mors søster, men noen mulighet for å få dette oppklart er det neppe.