Polfarer Roald Amundsen

dåp : https://www.digitalarkivet.no/kb20060404040371

Roald Engelbregt Gravning Amundsen (Norwegian pronunciation: ɾuːɑl ˈɑmʉnsən) 16 July 1872 – c. 18 June 1928) was a Norwegian explorer of polar regions. He led the first Antarctic expedition to reach the South Pole between 1910 and 1912. He was also the first person to reach both the North and South Poles. He is known as the first to traverse the Northwest Passage. He disappeared in June 1928 while taking part in a rescue mission. Amundsen with Douglas Mawson, Robert Falcon Scott, and Ernest Shackleton, was a key expedition leader during the Heroic Age of Antarctic Exploration.

http://en.wikipedia.org/wiki/Roald_Amundsen

http://no.wikipedia.org/wiki/Roald_Amundsen

http://www.snl.no/.nbl_biografi/Roald_Amundsen/utdypning

Early life

Amundsen was born to a family of Norwegian shipowners and captains in Borge, between the towns Fredrikstad and Sarpsborg. His father was Jens Amundsen. The fourth son in the family, his mother chose to keep him out of the maritime industry of the family and pressured him to become a doctor, a promise that Amundsen kept until his mother died when he was aged 21, then quitting university for a life at sea. Amundsen had hidden a lifelong desire inspired by Fridtjof Nansen's crossing of Greenland in 1888 and the doomed Franklin expedition. As a result, he decided on a life of intense exploration.

Polar treks

Belgian Antarctic Expedition 1897–99

Main article: http://en.wikipedia.org/wiki/Belgian_Antarctic_Expedition

He was a member of the Belgian Antarctic Expedition (1897–99) as first mate. This expedition, led by Adrien de Gerlache using the ship the Belgica, became the first expedition to winter in Antarctica. The Belgica, whether by mistake or design, became locked in the sea ice at 70°30'S off Alexander Island, west of the Antarctic Peninsula. The crew then endured a winter for which the expedition was poorly prepared. By Amundsen's own estimation, the doctor for the expedition, American Frederick Cook, probably saved the crew from scurvy by hunting for animals and feeding the crew fresh meat, an important lesson for Amundsen's future expeditions.

Northwest Passage

In 1903, Amundsen led the first expedition to successfully traverse Canada's Northwest Passage between the Atlantic and Pacific Oceans (something explorers had been attempting since the days of Christopher Columbus, John Cabot, Jacques Cartier, and Henry Hudson), with six others in a 47 ton steel seal hunting vessel, Gjøa. Amundsen had the ship outfitted with a small gasoline engine. They travelled via Baffin Bay, Lancaster and Peel Sounds, and James Ross, Simpson and Rae Straits and spent two winters near King William Island in what is today Gjoa Haven, Nunavut, Canada.

During this time Amundsen learned from the local Netsilik people about Arctic survival skills that would later prove useful. For example, he learned to use sled dogs and to wear animal skins in lieu of heavy, woolen parkas. After a third winter trapped in the ice, Amundsen was able to navigate a passage into the Beaufort Sea after which he cleared into the Bering Strait, thus having successfully navigated the Northwest Passage. Continuing to the south of Victoria Island, the ship cleared the Canadian Arctic Archipelago on August 17, 1905, but had to stop for the winter before going on to Nome on the Alaska Territory's Pacific coast. Five hundred miles (800 km) away, Eagle City, Alaska, had a telegraph station; Amundsen travelled there (and back) overland to wire a success message (collect) on December 5, 1905. Nome was reached in 1906. Due to water as shallow as 3 ft (0.91 m), a larger ship could never have used the route.

It was at this time that Amundsen received news that Norway had formally become independent of Sweden and had a new king. Amundsen sent the new King Haakon VII news that it "was a great achievement for Norway." He hoped to do more he said and signed it "Your loyal subject, Roald Amundsen."

South Pole expedition (1910–12)

http://en.wikipedia.org/wiki/Amundsen%27s_South_Pole_expedition

After crossing the Northwest Passage, Amundsen made plans to go to the North Pole and explore the North Polar Basin. Amundsen had problems and hesitation raising funds for the departure and upon hearing in 1909 that first Frederick Cook and then Robert Peary claimed the Pole, he decided to reroute to Antarctica.[6] However, he did not make these plans known and misled both Scott and the Norwegians.[6] Using the ship Fram ("Forward"), earlier used by Fridtjof Nansen, he left Norway for the south, leaving Oslo on June 3, 1910.[6][7] At Madeira, Amundsen alerted his men that they would be heading to Antarctica in addition to sending a telegram to Scott notifying him simply: "BEG TO INFORM YOU FRAM PROCEEDING ANTARCTIC--AMUNDSEN."[6] The expedition arrived at the eastern edge of Ross Ice Shelf at a large inlet called the Bay of Whales on January 14, 1911 where Amundsen located his base camp and named it Framheim. Further, Amundsen eschewed the heavy wool clothing worn on earlier Antarctic attempts in favour of Eskimo-style skins.[3]

Using skis and dog sleds for transportation Amundsen and his men created supply depots at 80°, 81° and 82° South on the Barrier, along a line directly south to the Pole.[3] Amundsen also planned to kill some of his dogs on the way and use them as a source for fresh meat. A premature attempt, which included Hjalmar Johansen, Kristian Prestrud and Jørgen Stubberud, set out on 8 September, 1911, but had to be abandoned due to extreme temperatures. The painful retreat caused an tempering quarrel within the group, with the most unfair result that Johansen and others were sent to explore King Edward VII Land.

A second attempt with a team, consisting of Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel, Oscar Wisting, and Amundsen himself, departed on October 19, 1911. They took four sledges and 52 dogs. Using a route along the previously unknown Axel Heiberg Glacier they arrived at the edge of the Polar Plateau on November 21 after a four-day climb. On December 14, 1911, the team of six, with 16 dogs, arrived at the Pole (90°00'S). They arrived 35 days before Scott’s group. Amundsen named their South Pole camp Polheim, “Home on the Pole.” Amundsen renamed the Antarctic Plateau as King Haakon VII’s Plateau. They left a small tent and letter stating their accomplishment, in case they did not return safely to Framheim. The team returned to Framheim on January 25, 1912, with 11 dogs. Amundsen’s success was publicly announced on March 7, 1912, when he arrived at Hobart, Australia.

Amundsen’s expedition benefited from careful preparation, good equipment, appropriate clothing, a simple primary task (Amundsen did no surveying on his route south and is known to have taken only two photographs), an understanding of dogs and their handling, and the effective use of skis. In contrast to the misfortunes of Scott’s team, the Amundsen’s trek proved rather smooth and uneventful.

In Amundsen’s own words:

   "I may say that this is the greatest factor -- the way in which the expedition is equipped -- the way in which every difficulty is foreseen, and precautions taken for meeting or avoiding it. Victory awaits him who has everything in order -- luck, people call it. Defeat is certain for him who has neglected to take the necessary precautions in time; this is called bad luck."

--from The South Pole, by Roald Amundsen.
Later life

Captain Roald Amundsen at the wheel leaving home for the North Pole

In 1918, Amundsen began an expedition with a new ship Maud, which was to last until 1925. Maud sailed West to East through the Northeast Passage, now called the Northern Route (1918-1920). Amundsen planned to freeze the Maud into the polar ice cap and drift towards the North Pole (as Nansen had done with the Fram), but in this he was not successful. However, the scientific results of the expedition, mainly the work of Harald Sverdrup, were of considerable value. Many of these carefully-collected scientific data had been lost during the ill-fated journey of Peter Tessem and Paul Knutsen, two crew members sent on a mission by Amundsen, but they were later retrieved by Russian scientist Nikolay Urvantsev as they lay abandoned on the Kara Sea shores.[8]

In 1923, Amundsen and Oskar Omdal, of the Royal Norwegian Navy, attempted to fly from Wainwright, Alaska to Spitsbergen across the North Pole. Amundsen and Omdal's aircraft was damaged and they abandoned the journey.

In 1925, accompanied by Lincoln Ellsworth, pilot Hjalmar Riiser-Larsen, and three other team members, Amundsen took two Dornier Do J flying boats, the N-24 and N-25 to 87° 44' north. It was the northernmost latitude reached by plane up to that time. The planes landed a few miles apart without radio contact, yet the crews managed to reunite. One of the aircraft, the N-24 was damaged. Amundsen and his crew worked for over three weeks to clean up an airstrip to take off from ice. They shoveled 600 tons of ice while consuming only one pound (400 g) of daily food rations. In the end, six crew members were packed into the N-25. In a remarkable feat, Riiser-Larsen took off, and they barely became airborne over the cracking ice. They returned triumphant when everyone thought they had been lost forever.

In 1926, Amundsen and fifteen other men (including Ellsworth, Riiser-Larsen, Oscar Wisting, and the Italian air crew led by aeronautical engineer Umberto Nobile) made the first crossing of the Arctic in the airship Norge designed by Nobile. They left Spitsbergen on 11 May 1926, and they landed in Alaska two days later. The three previous claims to have arrived at the North Pole – by Frederick Cook in 1908; Robert Peary in 1909; and Richard Evelyn Byrd in 1926 (just a few days before the Norge) – are all disputed, as being either of dubious accuracy or outright fraud. Some of those disputing these earlier claims therefore consider the crew of the Norge to be the first verified explorers to have reached the North Pole. If the Norge expedition was actually the first to the North Pole, Amundsen and Oscar Wisting would therefore be the first persons to attain each geographical pole, by ground or by air, as the case may be.

Disappearance and death

Amundsen monument in Ny-Ålesund, Svalbard, Norway

Amundsen disappeared on June 18, 1928 while flying on a rescue mission with Norwegian pilot Leif Dietrichson, French pilot Rene Guilbaud, and three more Frenchmen, looking for missing members of Nobile's crew, whose new airship Italia had crashed while returning from the North Pole. Afterwards, a wing-float and bottom gasoline tank from the French Latham 47 flying boat he was in, improvised into a replacement wing-float, was found near the Tromsø coast. It is believed that the plane crashed in fog in the Barents Sea, and that Amundsen was killed in the crash, or died shortly afterwards. His body was never found. The search for Amundsen was called off in September by the Norwegian Government. In 2003 it was suggested that the plane went down northwest of Bear Island.[citation needed]

Both in 2004 and in late August 2009 an unsuccessful search was made by Royal Norwegian Navy for the wreckage of Amundsen's plane, using the unmanned submarine Hugin 1000. The search focused on a 40 square mile area of the sea floor, and was documented by the German production company ContextTV.[9]

Roald Amundsen, Roald Engelbregt Gravning Amundsen, født 16. juli 1872, fødested gården Hvidsten i Borge (nå Fredrikstad), Østfold, død 18. juni 1928, dødssted nærheten av Bjørnøya i Nordishavet. Polarforsker. Foreldre: Skipsfører og reder Jens Ingebrigt Amundsen (1820–86) og Hanna Henrikke Gustava Sahlquist (1837–93). Ugift.

Roald Amundsen utforsket polområdene med skip, hunder, luftskip og fly i 30 år, fra den første ufrivillige overvintringen i Antarktis 1898 til han omkom på leting etter Umberto Nobiles ekspedisjon 1928. Mest kjent ble han da han 1911 nådde Sydpolen før Robert F. Scott. Han var omstridt mens han levde, og har vært omstridt senere. Hans selvbiografiske bøker forteller om bitterhet og manglende forståelse, ettertidens biografer har til dels stilt seg negative, men hans liv og bedrifter er stadig gjenstand for ny forskning og nye synsvinkler.

Farens slekt var skippere og redere i Hvalerområdet, og Roald ble født på Hvidsten ved Sarpsborg som den yngste av fire brødre. Han var bare tre måneder gammel da familien flyttet til Christiania, og 14 år da hans far ble syk og døde på en hjemreise fra Storbritannia. Året etter hadde han allerede bestemt seg for sin fremtidige karriere: han ville bli polarforsker. Etter eget utsagn skjedde dette under lesning av den britiske polarforskeren Sir John Franklins bøker, som særlig omhandlet en forgjeves leting etter Nordvestpassasjen.

Som 17-åring stod Amundsen i mengden som hyllet Fridtjof Nansen da han kom tilbake etter å ha krysset Grønlands innlandsis, og dette befestet hans beslutning om å utføre bragder i polarområdene. Året etter tok han examen artium, og begynte deretter – etter morens ønske – å studere medisin ved universitetet. Han ville gjerne søke om å få bli med på Nansens Fram-ekspedisjon 1893, men hensyn til moren holdt ham ved universitetet så lenge, selv om han ikke kom langt med studiene. 1892 og 1894 ble Eivind Astrup hyllet i Norge etter hans grønlandsekspedisjoner med amerikaneren Robert Peary, og 1896 nærmest eksploderte landet i ekstase da Fram-karene returnerte fra isen. Hele denne nasjonale begeistringen kan bare ha styrket Amundsen i hans tro på sin utvalgte karrierevei.

Da moren døde i september 1893, avbrøt han studiene umiddelbart for å vie seg til det han egentlig ville. I flere år hadde han drevet med fysisk herding og trening, badet i fjorden hver dag og sovet for åpent vindu året igjennom, og han hadde lest alt han kom over av polarlitteratur. Sammen med to andre krysset han Hardangervidda på ski julen 1893, og våren 1894 mønstret han på fangstskuta Magdalena for et tokt til Ishavet.

Ekspedisjoner til det ukjente Arktis og i hvert fall til Antarktis på denne tiden innebar nesten alltid en reise med skip før en eventuelt gikk videre på land eller is. Amundsens lesing av ekspedisjonsberetninger hadde overbevist ham om at det var uheldig for en polarekspedisjon å måtte ha to ledere, en skipsfører og selve ekspedisjonslederen. På egne ekspedisjoner ville han kombinere begge stillinger i sin egen person. Våren 1895 avla han styrmannseksamen og tok nye hyrer for å bli skipsfører. Tidlig i januar 1896 forsøkte han igjen å krysse Hardangervidda med sin bror Leon. De gikk seg vill og Roald holdt på å omkomme i en snøhule under en hvilepause. Han ble reddet av broren, som fikk gravd ham frem i tide. Dette skjedde nesten samtidig med at den ti måneder eldre Eivind Astrup, som Amundsen beundret høyt, døde under en skitur i Rondane.

Et halvt år senere, og samtidig med at Nansen og Fram dukket opp i Norge igjen, fikk Amundsen vite at han var antatt som ubetalt matros og skikyndig på den belgiske antarktisekspedisjonen som marineløytnanten Adrien de Gerlache var i ferd med å utruste. De Gerlache hadde kjøpt en norsk hvalskute, Patria, som ble bygd om for formålet og døpt Belgica, og han samlet et internasjonalt mannskap som inkluderte den amerikanske legen Frederick Cook. Cook kom senere i en livslang krangel med Robert Peary om hvem som hadde vært først på Nordpolen. Det var ikke lett for de Gerlache å få egnede deltakere, og før ekspedisjonen drog av gårde i august 1897 var Amundsen blitt forfremmet til førstestyrmann. Belgica seilte sørover langs Sør-Amerikas kyst og den Antarktiske halvøy og inn i isen. Her fikk Amundsen sin første erfaring i de virkelige polarområdene, med Cook som læremester. Ikke minst utprøvde de forskjellige typer utstyr som soveposer, telt og sleder.

Enten det var tilsiktet fra ledelsens side eller et hendelig uhell, så ble Belgica liggende fast i isen i mars 1898 og drev rundt i nærheten av Peter 1.s Øy i 13 måneder. Ekspedisjonen kom således til å gjennomføre den første overvintringen i Antarktis. For mannskapet var dette en katastrofe, og ledelsen hadde også problemer med å takle situasjonen, med isolasjon, usikkerhet, kulde og mørke. Etter hvert var skjørbuk og depresjon i ferd med å ta overhånd, og en av vitenskapsmennene døde av hjerteproblemer. Takket være dr. Cook, godt hjulpet av Amundsen, ble ekspedisjonen reddet av en diettkur av sel- og pingvinkjøtt, samt lys- og varmeterapi.

Erfaringen lærte Amundsen mye om både overlevelsesteknikker og ledelse. Han satte stor pris på Cooks vennlighet og de erfaringene som Cook delte med ham, og han nektet å snu ryggen til sin venn da feiden mellom ham og Peary toppet seg. Han var en av de få som offentlig støttet Cook da amerikaneren senere havnet i fengsel som løgner og bedrager. 14. mars 1899 var Belgica endelig fri av isen, og i slutten av mai var Amundsen atter i Norge, klar til å ta fatt på sin første selvstendige polarekspedisjon.

Amundsen var ingen vitenskapsmann. Det var de geografiske erobringene han brant for. Men han forstod at han måtte ha et vitenskapelig påskudd for sin ekspedisjon for å kunne samle økonomisk og moralsk støtte. De Gerlaches mislykkede forsøk på å finne den magnetiske sydpol gav Amundsen klarhet i sitt første mål: han ville seile gjennom Nordvestpassasjen, som han lenge hadde siktet mot, og på den vitenskapelige siden ville han satse på å bestemme den magnetiske nordpols nåværende beliggenhet. Denne var først blitt påvist på Boothia Peninsula av James Clark Ross 1831, men i likhet med den sørlige magnetiske pol – og i motsetning til de faste geografiske polene – endrer den posisjon, sakte men sikkert.

Nordvestpassasjen var blitt mer eller mindre kartlagt av diverse tidligere ekspedisjoner, men ingen hadde ennå klart å seile gjennom hele passasjen. Amundsen fikk Nansens tilslutning til planen, noe som var viktig ettersom Nansen var den store polarautoriteten både i Norge og ellers. I september 1900 drog Amundsen til Deutsche Seewarte i Hamburg for å studere magnetisme under professor Georg von Neumayer, deretter ved observatorier i Wilhelmshaven og Potsdam. I januar 1901 kjøpte han hardangerjakten Gjøa i Tromsø og drog i april ut på et fem måneders tokt ved Grønland både for å prøve skuta og for å utføre oseanografiske undersøkelser for Nansen.

Ekspedisjonsplanen ble lagt frem i Det Norske Geografiske Selskab i slutten av november og en del økonomisk støtte ble skaffet. Likevel måtte ekspedisjonen, for å unngå kreditorene, forlate Kristiania havn i ly av mørket natten mellom 16. og 17. juni 1903. De geniale trekkene ved denne ekspedisjonen i forhold til tidligere forsøk på å seile gjennom Nordvestpassasjen, var det lille fartøyet – 45 tonn, 70 fot lang og relativt gruntgående – og et tilsvarende lite mannskap, bare sju mann i alt. Gjøa hadde også petroleumsmotor for å lette manøvreringen i de til dels svært grunne farvann de skulle gjennom.

Ekspedisjonen var to måneder på havet før den nådde Nordvest-Grønland, hvor de tok om bord sledehunder, og deretter begav seg inn i Nordvestpassasjen. Takket være Gjøas beskjedne størrelse, fikk de forsert områder med grunner som hadde stoppet de tyngre skipene som hadde forsøkt før dem. Den første vinterhavnen ble funnet på sørsiden av King William Land i midten av september. Bukta fikk navnet Gjøahavn, og her ble de liggende i nesten to år. I to måneder våren 1904 reiste Amundsen og Peder Ristvedt ca. 750 km med hundeslede og fastslo den magnetiske polens beliggenhet – som hadde endret seg et godt stykke siden Ross' tid.

Ekspedisjonen kartla også området omkring havnen, og ikke minst utførte Amundsen grundige og banebrytende etnografiske studier av netsilik-inuitene i området. Han byttet til seg en samling av klær og redskaper, som han senere gav til Universitetets etnografiske museum i Kristiania, sammen med fotografier fra møtet med netsilikene. Samtidig sugde han til seg detaljer om netsilikenes tilpasning til arktiske forhold, overbevist om at han kunne lære mye av dem som kunne komme til nytte ved senere polarekspedisjoner. Etter de to årene er det ikke unaturlig at det i dag finnes innbyggere i området som sies å stamme fra Amundsen og hans menn. I august 1905 gjenopptok de seilasen gjennom passasjen, som ble fullført i løpet av bare to uker.

Nå var Nordvestpassasjen for første gang gjennomseilt av én ekspedisjon på ett skip. Imidlertid ble de fanget av isen ved King Point på Yukonkysten og måtte tilbringe 10 måneder der. Dette var en dyp skuffelse for Amundsen, og ble også et økonomisk slag. Han drog i løpet av vinteren med slede til Eagle City i Alaska, den nærmeste telegrafstasjonen (1300 km unna), for å sende telegrammer om Nordvestpassasjens erobring. Uheldigvis lekket nyheten i telegrammet ut under overføringen, og Amundsen mistet derved enerettinntektene fra The Times i London. 12. mars var han tilbake på Gjøa etter nesten fem måneders fravær, og i slutten av måneden døde Gustav Wiik, som hadde forestått de magnetiske målingene, kanskje av blindtarmbetennelse. Han ble gravlagt på stedet. I midten av juli 1906 kunne Gjøa begi seg videre, og i slutten av august kom de til Nome, Alaska.

Amundsen var nå en berømt mann. Med inntekter fra foredrag og fra boken om ekspedisjonen, som ble oversatt til åtte språk, kjøpte han eiendommen Uranienborg i Svartskog ved Bunnefjorden sør for Kristiania. Gjøa ble gitt til byen San Francisco og stod i mange år utstilt i Golden Gate Park før hun, i nokså forfallen tilstand, ble hentet tilbake til Norge 1972. Hun er nå restaurert og står utenfor Frammuseet på Bygdøy i Oslo.

Etter at det første av de gjenstående målene innen arktisk oppdagelse var erobret, var det Nordpolen som stod for tur. Amundsen, som la frem sine planer i Det Norske Geografiske Selskab høsten 1908, erklærte at hans neste ekspedisjon skulle bli en gjentakelse og videreføring av Nansens drift over Polhavet. Han skulle få Nansens velsignelse til å låne Fram mot at vitenskapelige undersøkelser ble satt i høysetet. I tillegg skulle driften forhåpentligvis gå lenger nord – over Nordpolen. Men planen ble kullkastet da både Cook og Peary våren 1909 hevdet at de allerede hadde erobret Nordpolen. Interessen for å støtte Amundsens ekspedisjon dalte, og han forstod at han måtte gjennomføre en annen bragd – være førstemann på Sydpolen – for å vekke ny interesse før han kunne fortsette med nordpolplanene.

Etter omfattende forberedelser forlot ekspedisjonen Kristiania 7. juni 1910. Endringen i planene ble holdt hemmelig, også for de fleste av deltakerne, inntil de kom til Madeira, som var siste landfall før Antarktis. Endringen var ekstra ømtålig, både fordi Nansen hadde gitt Amundsens nordpolsekspedisjon sin fulle støtte, og fordi den britiske antarktisekspedisjonen under Robert F. Scott også var underveis til Sydpolen. Amundsens kortfattede telegram til Scott – “Tillater meg å informere om at Fram går til Antarktis. Amundsen” – sjokkerte britene, og hans valg av noenlunde samme område i Antarktis til hovedbase som der Scott allerede tidligere hadde etablert seg, ble oppfattet som urent spill.

Amundsen viste seg i forbindelse med sydpolsekspedisjonen å være helt suveren når det gjaldt planlegging og utførelse. Valget av Hvalbukta ved Rossbarrieren, som Carsten Borchgrevink hadde påvist 1900, til overvintringsbase gav ham allerede et avstandsforsprang på Scotts ekspedisjon ved McMurdo Sound. Kombinasjonen ski og hundesleder, erfarne menn, bruk av hunder til mat underveis og eksakt depotutlegging kunne ikke gjøres bedre, og den tre måneder lange turen til Sydpolen og tilbake ble gjennomført nesten uten problemer. Hans eneste grove feil var et første, altfor tidlig startforsøk, presset frem av redsel for at Scott skulle komme først. Både hunder og menn holdt på å fryse i hjel, og Amundsen sviktet som leder ved å etterlate de svakeste menn for å skynde seg i forveien tilbake til overvintringsbasen Framheim. Dette førte til en alvorlig krangel med Hjalmar Johansen, som hadde vært Nansens følgesvenn på turen fra Fram til Frans Josef Land 1895–96; Johansen ble satt utenfor polpartiet og senere sendt hjem uten ære.

14. desember 1911 stod Amundsen, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel og Oscar Wisting som de første på Sydpolen. Det norske flagget ble plantet i snøen av alle fem samtidig, og Amundsen gav platået navnet Kong Haakon VIIs Vidde. Han noterte dagen til 15. desember – han hadde glemt å justere datoen tilbake da de krysset den internasjonale datolinjen på vei sørover med Fram, men det var altså dagen før. De ble på stedet i fire dager for å peile inn punktet så nøyaktig som mulig, og da de drog, etterlot de et lite telt, noe utstyr og brev til kong Haakon og Scott. (Scott og hans menn nådde frem en måned senere, og alle fem omkom på hjemveien.) Amundsens gruppe nådde tilbake til Framheim etter 99 dagers fravær og ca. 3000 km sledekjøring.

Hele overvintringsgruppen forlot basen Framheim og Hvalbukta 30. januar 1912. Det tok fem uker å nå land, Hobart på Tasmania, hvor nyheten om erobringen av Sydpolen kunne meddeles verden. Nå skulle egentlig Amundsen fortsette med ekspedisjonen mot Nordpolen, som han hadde lovet Nansen. Men det varte og rakk mens han holdt inntektsinnbringende foredrag i Australia og New Zealand, Europa og Amerika. Fram ble liggende for lenge i varme farvann ved Sør-Amerika og ble for markspist til å tåle en ny kamp med isen i det nordlige Polhavet.

1914 brøt den første verdenskrig ut. Krigen betydde et tidsskille på mange måter, ikke minst på transportfronten. Amundsen var rask til å se at flymaskiner kunne revolusjonere oppdagelsesreiser i polarområdene. Han kjøpte et av de første flyene som kom til Norge og tok det første sivile flysertifikatet i landet. Flyet donerte han imidlertid ganske tidlig til det militære. Men krigen førte også til at Amundsen tjente en del penger på å investere i shipping, og disse pengene satte han inn i byggingen av et nytt polarskip, Maud, som var en videreføring av den vellykkede formen på Fram. Skipet ble oppkalt etter dronningen. Han fikk også bevilgninger fra Staten og private, og han fikk lov til å ribbe Fram for utstyr som kunne brukes på Maud. Proviant måtte hentes fra USA på grunn av krigssituasjonen i Norge. Noe nytt fly kunne han imidlertid ikke ta fra Norge så lenge krigen stod på.

Siden Nordpolen allerede syntes å være erobret, var det forskning i de ukjente områder av Polhavet som måtte stå i fokus. Det var fremdeles uvisst på denne tiden om det fantes land ved Nordpolen, og Amundsen håpet i så fall å kunne ta nytt land i besittelse for Norge. Men dette kunne ikke alene være målet og hensikten. Ekspedisjonen måtte også få en mer vitenskapelig profil. Som vitenskapelig leder på ekspedisjonen valgte derfor Amundsen en geofysiker, Harald Ulrik Sverdrup, og den vitenskapelige utrustningen var omfattende. Sju andre menn utgjorde resten av mannskapet, hvorav Helmer Hanssen, Martin Rønne, Knut Sundbeck og Oscar Wisting tidligere hadde vært med Amundsen til Antarktis. Hanssen hadde også vært med på Gjøa.

Maud drog ut fra Kristiania 24. juni 1918, mens det ennå var fare for tyske ubåter utenfor kysten, og inn i Nordøstpassasjen. Planen var å følge Frams rute langs Sibirkysten, men forhåpentligvis gå inn i isen lenger nord og øst enn Fram hadde klart. Ved Khabarova plukket de opp radiotelegrafisten Genadij Olonkin som, med russisk far og norsk mor, bl.a. skulle være tolk. Ved Eurasias nordligste punkt, Kapp Tsjeljuskin, ble skipet fanget av isen, og de måtte tilbringe nesten ett år i bukta de kalte Maudhavn. Mot slutten av oppholdet forlot to av mannskapet, Peter Tessem og Paul Knudsen, skipet for å dra med post tilbake langs Taimyrhalvøya til Dickson ved hjelp av ski og hunder. Tessem hadde i lengre tid lidd av hodepine og ville avslutte ekspedisjonen. Knudsen ble med som reisefølge. De omkom underveis, og fremdeles er hendelsesforløpet ikke helt klarlagt.

Maud kom seg først videre 12. september 1919, men var igjen fast i isen etter bare 11 dager, denne gangen ved Ajonøya (ligg på andre sida av Tsjaunskajabukta), ca. 800 km fra enden av Nordøstpassasjen. Amundsen hadde så langt ikke greid å komme i gang med den egentlige driften. I tillegg var han blitt fysisk svekket av flere ulykker: et komplisert overarmsbrudd, et isbjørnangrep og kullosforgiftning i magnetismeobservatoriet.

Denne andre “bortkastede” overvintringen var ingen lykkelig tid for Amundsen, men Sverdrup kastet seg med stor glød inn i etnografiske studier av tsjuktsjerne i området. Hanssen og Wisting ble sendt mot østkysten for å forsøke å krysse Beringstredet og få sendt telegrammer fra Nome, Alaska. Men isen var ikke farbar i Beringstredet, og på russisk side var det revolusjon. Hanssen greide til slutt å telegrafere fra Anadyr, og han returnerte med Wisting til Maud etter over seks måneder og 1500 km med hundesleder.

Amundsen bestemte seg nå for å dra direkte til Nome, fordi skipet trengte reparasjoner og proviantering før den planlagte driften endelig kunne ta til. I Nome ble de i 11 dager, og flere av mannskapet sa takk for seg. Tilbake var, foruten Amundsen, bare Sverdrup, den trofaste Wisting og Olonkin, samt Mary, en inuitkvinne som ble forhyrt som kokke.

Det var nå august 1920, og allerede på vestsiden av Beringstredet, ved Kapp Serdsje Kamen, frøs de fast igjen for en tredje vinter uten å ha begynt på den egentlige oppgaven. Igjen brukte Sverdrup tiden godt; han og Wisting drog ut på en tre måneder lang sledeferd for å dokumentere Tsjuktsjerhalvøya – en rundreise på ca. 2000 km – og Amundsen var eneste nordmann igjen på Maud. Imidlertid var det både tsjuktsjere og handelsfolk i området, så han og Olonkin var slett ikke alene. Den 1. juli 1921 var de fri av isen, men propellen var skadet og igjen drog de over til USA, til Seattle, for reparasjoner og proviantering.

Amundsen reiste videre til Norge for å ordne diverse saker, ikke minst økonomien. Med seg hadde han Kakonita, den fire år gamle datteren til en av de innfødte som hadde hjulpet til om bord, og datteren til en australsk handelsmann, gift med en tsjuktsjer. Den lille Kakonita var morløs, og ni år gamle Camilla skulle være med som venninne for henne; Amundsens mening var å gi dem en bedre start i livet i Norge. Pikene fikk sin skolegang i Svartskog i flere år før de ble sendt tilbake til hjemlandet. De havnet begge tilbake hos Camillas familie, som senere flyttet til Seattle med dem.

I juni 1922 møtte Amundsen igjen Maud i Nome. Han var nå overbevist om at han ikke ville nå frem med skip alene, og med på Maud tok han derfor to fly, ett for rekognosering og et større for å krysse Polhavet via Nordpolen. Men i slutten av juli bestemte han seg for å dele ekspedisjonen i to. Han skulle selv ta det største flyet og overvintre med det på Alaskas nordkyst klar til å fly derfra neste vår fordi han mente det ville være lettere å ta av fra land enn fra drivisen eller råker. Maud med Wisting, Sverdrup og mannskap skulle gjøre enda et forsøk på å følge den opprinnelige planen om å drive nordvestover over polpunktet.

Dermed forlot Amundsen sjøveien for godt, og satset videre bare på lufttransport. Fra hans synspunkt hadde de fire årene med Maud vært mislykkede. Riktignok hadde de seilt gjennom Nordøstpassasjen (ikke som de første – to andre ekspedisjoner hadde gjort det før dem), og takket være Sverdrup var det innsamlet en enorm mengde viktige geofysiske og etnografiske data. Maud kom seg opp i isen sommeren 1922, men ikke så langt nord eller vest som ønsket. I tre år drev de omkring øst for De nysibirske øyer (der Nansen startet driften med Fram) og kom tilbake til Nome 22. august 1925. Igjen hadde Sverdrup samlet inn store mengder viktige vitenskapelige data, og dette ble det vesentlige – om enn ikke så kjente – resultatet av Maud-ekspedisjonen.

Ved Wainwright i Nord-Alaska opprettet Amundsen og flygeren Oskar Omdal høsten 1922 overvintringsbasen Maudheim. I desember drog den nå 50 år gamle Amundsen med hundeslede til Nome, og Omdal overvintret alene på Maudheim til begynnelsen av mai. Våren 1923 ble det gjort to prøveflyginger, og begge gangene havarerte understellet. Forsøket måtte oppgis.

Amundsen hadde nå store økonomiske problemer. Som en del av forsøket på å skaffe penger, drog han 1924 på foredragsturné i USA, noe som ikke alltid gikk bra, delvis på grunn av hans engelske uttale med kraftig norsk aksent. I sin selvbiografi fra 1927 kalte han denne tiden for “den mest pinlige, den mest ydmykende og i det store og hele den mest tragiske episode i mitt liv”. Maud var 1925 blitt beslaglagt for å dekke litt av Amundsens gjeld etter ekspedisjonen og ble solgt til handelskompaniet Hudson's Bay Company; hun ligger i dag som vrak i Cambridge Bay i kanadisk Arktis. – Amundsen erklærte seg personlig konkurs. “Det tragiske ved min stilling,” skrev han, “savner jeg ord for å beskrive. Etter tredve års målbevisst arbeide, og etter et liv levd etter de strengeste æresbegreper, at mitt navn da skulle trekkes ned i det smuss … var en utålelig ydmykelse.”

Men da alt så mørkest ut, dukket den amerikanske millionærsønnen Lincoln Ellsworth opp og tilbød seg å finansiere en ny nordpolsekspedisjon mot at han selv fikk være med. Amundsen takket gladelig ja. To Dornier-Wal flybåter, N24 og N25, ble anskaffet og skipet til Ny-Ålesund på Svalbard. Hjalmar Riiser-Larsen og Leif Dietrichson ble plukket ut som flygere, Oskar Omdal og tyskeren Karl Feucht som mekanikere, og Ellsworth og Amundsen var navigatører. Den 21. mai 1925 fløy de ut fra Ny-Ålesund (Kings Bay). Etter ca. 8 timer i luften gikk N25 ned i en råk i isen for å kunne foreta en nøyaktig posisjonsberegning, da de forventet å være i nærheten av Nordpolen. Det viste seg å være 87° 43' n.br.

N24 hadde gått ned samtidig, men et godt stykke bortenfor, slik at de ikke fant hverandre før dagen etter. Dietrichson, Ellsworth og Omdal måtte foreta en farefull vandring over isen for å nå de andre ved N25. N24 hadde hatt en lekk motor siden starten, og den lot seg ikke reparere. Ekspedisjonen hadde ingen radio med og ingen håp om redning utenfra. I tre uker arbeidet de med redskapene de hadde for hånd for å lage en startbane for N25 i den ujevne isbaksen. Det var nærmest et under at de klarte det, og at Riiser-Larsen til slutt greide å få flyet på vingene igjen med alle seks om bord og fly sørover. Utenfor nordkysten av Svalbard landet de i nærheten av fangstskuta Sjøliv av Balsfjord akkurat idet drivstoffmåleren viste tomt – igjen hadde hellet stått dem bi.

De ble feiret som helter under mottakelsen i hovedstaden etter denne tilbakekomsten fra dødens rike. Ekspedisjonen hadde vært vågal, men den hadde brakt tilbake det vitenskapelige resultatet at intet land var blitt sett fra flyene og at lodding under isen hadde vist at havet der var svært dypt. Sannsynligheten for å finne land ved Nordpolen kunne nå sies å være liten.

Allerede under planleggingen av flybåtekspedisjonen hadde Riiser-Larsen, Amundsen og Ellsworth diskutert luftskip som kanskje det best egnede for flyging over Polhavet. Et luftskip hadde større bæreevne, kunne gå opp og ned nær sagt hvor som helst, eller henge i ro over et punkt. Ellsworth var på ny villig til å finansiere, og luftskipet N1 ble kjøpt fra Italia og døpt “Norge”. Konstruktøren, oberst Umberto Nobile, ble med som fører sammen med fem italienske mekanikere, og han førte luftskipet fra Roma til Ny-Ålesund, hvor en stor hangar var blitt bygd for å huse det. Ekspedisjonen fikk det offisielle navnet Amundsen-Ellsworth-Nobile Transpolar Flight. I tillegg til Riiser-Larsen ble Oscar Wisting igjen med, sammen med fem andre nordmenn og den svenske meteorologen Finn Malmgren, som hadde vært på Maud de tre siste årene med Sverdrup.

Mens ekspedisjonen gjorde de siste forberedelsene, dukket amerikaneren Richard Byrd opp i Ny-Ålesund med flyet Josephine Ford og piloten Floyd Bennett. Natten til 9. mai 1926 fløy de nordover, og ved tilbakekomsten til Ny-Ålesund neste ettermiddag kunne de fortelle at de hadde vært over Nordpolen. Allerede kort tid etterpå ble det hevdet at de egentlig ikke hadde fløyet så langt som til polpunktet, og da Byrds originale dagbok fra turen ble offentliggjort 1996, slo den fast at de faktisk hadde snudd et lang stykke før. Men det var uansett ikke avgjørende for Amundsen. Han mente at Nordpolen allerede var blitt nådd av Cook og/eller Peary i 1908/09 og hans plan var annerledes, nemlig å fly over hele Polhavet til Alaska for å undersøke det siste store ukartlagte området der nord.

Luftskipet Norge steg til værs den 11. mai 1926, og dagen etter var de over Nordpolen. Her ble de tre lands flagg kastet ned på isen, det norske først. Amundsen og Wisting ble således de første til å ha sett både Nordpolen og Sydpolen, og Norges besetning faktisk de første til å nå Nordpolen, siden verken Cook, Peary eller Byrd synes å ha hold for sine krav om å ha vært først. Den 13. mai landet de ved Teller i Alaska, etter en del problemer med været utenfor Alaskas kyst. Intet nytt land var blitt sett. Luftskipet ble demontert og deltakerne reiste under stor hyllest hjemover med mer konvensjonelle transportmidler. Dessverre ble det en del offentlig uenighet mellom Amundsen og Nobile om hvem som hadde mest ansvar og ære for bragden, og dette kom til å ødelegge svært mye for dem begge.

Amundsen hadde nå gjennomført flere polare bragder enn noen hadde gjørt før ham eller kunne gjøre etter. Han hadde vist seg å være suveren som polarfarer og ekspedisjonsleder, særlig med de tradisjonelle metodene med ski og hundesleder, som han mestret så godt. Men nå følte han seg sliten, ensom og bitter, noe som går klart frem av den meget utleverende selvbiografien han publiserte 1927. Amundsen støtte fra seg broren Leon, som hadde vært hans høyre hånd som forretningsfører, slik han også gjorde med andre gode støttespillere som Riiser-Larsen. Han var nå 55 år gammel, hadde vedvarende økonomiske problemer og ingen flere poler å erobre.

I mai 1928 kom beskjeden om at general Nobile hadde havarert på isen nordøst for Svalbard med sitt luftskip Italia på vei tilbake fra en ny ekspedisjon til Nordpolen. Det ble satt i verk letings- og redningsekspedisjoner fra flere land, og Amundsen meldte seg til tjeneste. Gjennom en norsk forretningsmann i Paris fikk han av den franske regjering stilt til disposisjon en Latham flybåt med besetning på fire. Både Leif Dietrichson og Oscar Wisting skulle vært med, men det var bare plass til Dietrichson. Flyet fløy fra Bergen til Tromsø hvor det tok av igjen på ettermiddagen 18. juni med kurs for Ny-Ålesund. Snaue tre timer senere mottok man en siste melding fra flyet, som antakelig styrtet i havet i nærheten av Bjørnøya like etterpå. En flottør og en drivstofftank er det eneste som noen gang ble funnet.

I noen uker ventet verden i spenning til det etter hvert ble klart at Amundsen ikke kom til å dukke opp igjen fra isødet, slik han hadde gjort med N25. Leteekspedisjoner hadde for lite å gå ut fra og visste ikke helt hvor de skulle begynne å lete. Tidlig på høsten holdt Fridtjof Nansen en gripende minnetale i radioen, og regjeringen erklærte dagen Sydpolen ble nådd, 14. desember, for nasjonal minnedag med to minutters stillhet kl 12.

Amundsen er ellers minnet på flere konkrete måter: I desember 1930 ble Roald Amundsens Minnefond opprettet etter initiativ av Norsk Presseforbund i samarbeid med Det norske Geografiske Selskab, Universitetet i Oslo og Norsk Aero Klubb. Fondet yter hvert år støtte til forskning og annen innsats som er i tråd med Amundsens livsgjerning.

Roald Amundsens hjem Uranienborg i Svartskog ble gitt til den norske stat for å stå mest mulig uberørt som offentlig minne, og det inneholder i dag også mange gjenstander fra Amundsens ekspedisjoner. Andre gjenstander fra hans ferder finnes på Skimuseet, Frammuseet og Norsk Sjøfartsmuseum i Oslo, og hans fotografisamling er tilgjengelig ved Nasjonalbiblioteket i Oslo. Hans fødested i Østfold er nå også åpent for publikum.

Amundsen ble høyt dekorert i mange land for sine bragder. Etter Gjøa-ferden ble han 1906 tildelt storkors av St. Olavs Orden, og 1907 ble han innvalgt som medlem av Videnskabsselskabet i Kristiania (nå Det Norske Videnskaps–Akademi). Etter sydpolsekspedisjonen innstiftet kong Haakon 7 en egen medalje, Sydpolsmedaljen, som 1912 ble gitt til alle ekspedisjonsdeltakerne. Amundsen mottok dessuten Norgres høyeste sivile utmerkelse, Borgerdådsmedaljen i gull, 1925. Da Tyskland begynte sin uinnskrenkede ubåtkrig 1917, leverte Amundsen tilbake sine tyske ordener “som en personlig protest mot de tyske myrderier av fredelige norske sjøfolk”. Resten av samlingen finnes i Myntkabinettet i Oslo.

Amundsen giftet seg aldri, men fra han flyttet hjemmefra 17 år gammel og til han døde, var hans gamle barnepike Betty husholderske for ham. Han oppkalte et fjell i Antarktis etter henne. Amundsen hegnet godt om sitt privatliv mens han levde. Hans bøker forteller om ekspedisjonene, men lite utenom. Også hans selvbiografi forteller lite om privatlivet. Hans privatarkiv og private dagbøker som nylig er blitt gjort tilgjengelige, gir imidlertid innblikk i mannen bak ekspedisjonshistorien. Ikke minst det drømmende, romantiske forhold han hadde til flere kvinner, samt andre mer jordnære forhold supplerer det offisielle bildet.

Verker

     Bøker

* Nordvestpassagen. Beretning om Gjøa-ekspeditionen 1903–1907, 1907
* Sydpolen. Den norske sydpolsfærd med Fram 1910–1912, 2 bd., 1912
* Nordostpassagen. Maudfærden langs Asiens kyst 1918–1920. H.U. Sverdrups ophold blandt tsjuktsjerne.

     Godfred Hansens depotekspedition 1919–1920, 1921

* Gjennem luften til 88° nord. Amundsen-Ellsworths polflyvning 1925, 1925
* Den første flukt over Polhavet, 1926
* Mitt liv som polarforsker, 1927
* Ekspedisjonsberetningene ble også utgitt i en samleutgave, Opdagelsesreiser, 4 bd., 1928–30
Etterlatte papirer
* Amundsens korrespondanse, forretnings arkiv og dagbøker finnes i Nasjonal Biblioteket i Oslo
* en samling brev (ca. 100) til Fredrik Herman Gade finnes ved Harvard University, USA
* andre brevsamlinger og arkivalia finnes hos etterkommere av Amundsens brødre
Fotografier og film
897 bilder www.nb.no/search?q=Roald%20Amundsen&mediatype=bilder
* 3500 fotografier, hovedsakelig fra ekspedisjonene, finnes i Roald Amundsens fotodatabase i Nasjonal

     Biblioteket i Oslo

Kiste stappfull av nye bilder og dokumenter etter Roald Amundsen er funnet! (2015)

      www.aftenposten.no/norge/i/y52x/kiste-stappfull-av-nye-bilder-og-dokumenter-etter-roald-amundsen-er-fu

* filmopptak fra ekspedisjonene finnes i Norsk Filminstitutt, Oslo
* en del av Amundsens filmopptak er brukt i Stig Andersen og Kenny Sanders' dokumentarfilm Frosset hjerte, 1998
Kilder og litteratur

   * Amundsens egne bøker (se ovenfor)

* O. J. Skattum: biografi i NBL1, bd. 1, 1923
* R. Huntford: Scott og Amundsen, 1980
* d.s.: Roald Amundsen. Oppdagelsesreiser i bilder, 1988
* T. Bomann-Larsen: Roald Amundsen. En biografi, 1995
(NBL)

Roald Amundsens dagbøker fra Sydpolekspedisjonen tilgjengelig for publikum: Denne første publikasjon av Roald Amundsens dagbøker fra tredje Fram-ferd er illustrert med hele 280 fotografier fra ekspedisjonen. Mange av disse er aldri tidligere publisert: https://frammuseum.no/shop/nb/product/roald-amundsens-dagboker-fra-...

Roald Amundsen made a name for himself with his 1903-06 expedition on the Gjoa; he was the first to successfully navigate the Northwest Passage and he managed to locate the site of the magnetic North Pole. He planned to be the first to reach the North Pole, but upon hearing that he'd been beaten by Robert Peary (1909), Amundsen secretly switched plans and headed for Antarctica, hoping to be the first to reach the South Pole (Ernest Shackleton had nearly reached it in 1909). He arrived there December 14, 1911, one month before the ill-fated expedition of British explorer Robert Falcon Scott. In the 1920s Amundsen explored the Arctic by air, and in 1926 was part of the first team to successfully fly from Europe to America over the North Pole. In June of 1928 Amundsen disappeared when his plane crashed in the Arctic while on a rescue mission.