Bjørn Michelsen Ursin

http://vestraat.net/ettersl/ursin0001.htm#id75598

Bjørn Ursin var født ca 1681 og var sønn av presten Mikkel Bjørnsen i Buksnes. I 1704 ble han kjæreste med Karen og paret brevvekslet med hverandre i en årrekke ”hvorudj de har Forsickret hin anden om en bestandig Kierlighed og forbundet sig til Egteskab med hin anden”. Bjørn hadde imidlertid ingen hast med å gifte seg og etter sju år tok presten Nils Brønlund i Hadsel initiativ til å få paret offentlig forlovet. 1. juni 1711 ble det holdt stor forlovelsesfest på prestegården i Hadsel. Etterpå ble Karen boende på prestegården mens hun venta på å gifte seg. Den gang gikk det sjelden lang tid mellom forlovelse og bryllup, og da Bjørn ennå ikke hadde tatt ut lysning våren 1712, syntes Nils Brønlund han måtte skrive og spørre hvilke planer han hadde. Bjørn svarte med å påstå at forlovelsen hadde skjedd mot hans vilje og ønske og derfor var ugyldig. Det han ikke fortalte, var at han hadde funnet ei anna jente. Hun het Maren Danielsdatter Hveding og var prestedatter fra Ibestad, men hadde vokst opp hos fogd Jokum Bredal i Buksnes. Maren var født ca. 1692 og mye yngre enn Karen. Da Jokum Bredal døde i 1708, ble Bjørn formynder for henne og har kanskje lenge gått og vært forelsket i den unge jenta samtidig som han opprett­holdt forholdet til Karen. Neste sommer (1713) reiste Bjørn og Maren til Bergen og gifta seg i all stillhet uten lysning. På den tid var forlovelser nesten like forpliktende som ekteskap og kunne bare oppheves etter kongelig bevilling. Reaksjonene lot derfor ikke vente på seg da nyheten om vielsen ble kjent og Bjørn ble suspendert fra stillingen. Karen var nå over tredve år gammel og med denne skandalen var det fare for at hun aldri ville bli gift. Bjørn tilbød 400 riksdaler i erstatning, men det var hun ikke fornøyd med og gikk til sak mot sin svikefulle forlovede. Saken kom opp for kapittelretten i Trondheim i 1714. Bjørn ble dømt til å betale 700 riksdaler i erstatning og 100 riksdaler i bot og saksomkostninger. Dommen ble anket til Overhoffretten i Kristiania (1717) og Høyesterett i København (1719) som økte erstatningsbeløpet til svimlende 1200 riksdaler. Etter at Bjørn ble suspendert som sorenskriver, ernærte han seg som fisker, jekteskipper og gårdbruker på Gjerstad. Maren døde ganske ung og etter hennes død søkte Bjørn om å få tilbake embetet. I 1726 bestemte kongen at Bjørn kunne få tilbake stillingen når han hadde oppfylt høyesterettsdommen. Men Bjørn hadde ingen mulighet for å reise det store erstatningsbeløpet og fant en enklere løsning: han gifta seg med Karen hvoretter han ble innsatt i embetet kort tid etterpå. Karen var nå blitt for gammel til å få egne barn, men Bjørn hadde døtrene Anne Maria og Maren fra første ekteskap. Det kan vel tenkes at forholdet mellom Bjørn og Karen ikke alltid har vært like enkelt, men de slapp i hvert fall å bekymre seg for det daglige brød. Det er sjelden å se så innholdsrikt bo som ved skiftet etter Bjørn i 1743. Ved skiftet forbeholdt Karen seg retten til å bli boende på Gjerstad så lenge hun levde. Ikke desto mindre var hun allerede i 1745 gift på nytt med Strange Nilsen Muhle fra Gimsøy. Det var samme mann som ble konstituert sorenskriver da Bjørn ble suspendert.

[Kilde: Kjell Furuset: Årbok for Vågan, 2004.]

23/4 1743 er det skifte etter avgangne Bjørn Michelsen Ursin, sorenskriver over Vesterålen og Lofoten, død på Jerstad i Buksnes (og det er vel riktig at han var sorenskriver også over Lofoten), enke Madam Karen Gjertsdtr., Barsøe. Enkens laugverge, sokneprest Melchior Meldahl til Borge prestegjeld. — Men sin første hustru, Maren Hveding, hadde Bjørn Ursin en datter, Anne Marie Ursin, salig Hendrik Müller Walnums enke, med hennes laugverge Sr. Hans Hansen, Ramsvigen, og salig Maren Ursins salig hr. (kapellan) Thore Dreyer, 2 sønner: 1) Bjørn Ursin Dreyer, 8 år gml., formynder hr. (sokneprest til Buksnes) Lennert Sedenius, 2) Elias Shøning Dreyer, 3 år, formynder hr. Melchior Meldahl. — Her nevnes nå en hel del gull og sølvgjenstander, som signetring, gullknapper, sølvknapper, hvorav en med navnet Anna Elisabeth Ursin, konfektfat, forgylte beger, sølvdåse for sukker, sølvskjeer, glasskrus med sølvlokk, med navn: Nils Hansen Opdahl og Ehlen Strangersdatter, videre sølvknapper og gullknapper. — Det er side opp og side ned med fortegnelser over sølv- og gullgjenstander av ymse slag, så den fattige «skriver» som 1720 var uformuende, og 1724 fikk tingsvitners erklæring for at han bare nærer seg av fiskeri og sin gård, — han har sannelig i årene siden samlet i lader. — Boets «ganske» formue beløper seg til 1837 rdl., 2 m. og 2 sk. Gjelden til 1408 rdl., 4 m. og 12 sk., slik at der til deling blir 434 rdl., 3m. og 6 sk. Gården Gjerstad beboes av enken og skylder 2 våger, uten herlighet, med påstående huse, både på gården og ved sjøen, der ialt er vurdert for 140 rdl. 20/6 1739 skjøte fra Bjørn Baltzersen, Moskenes til Kgl. Maj. sorenskriver Sr. Bjørn Michelsen Ursin, hans hustru, børn og arvinger, på gården Brandsholmen, kaldet, der skylder årlig 1 våg fiskes landskyld, beliggende i Hols fjerding i Buksnes pr.gjeld, for 50 rdl. De eide også 2 våg fiskes landskyld i gården Sennesvik, og ble ved skiftet utlagt 1 våg derav til Bjørn Ursin Dreyer, og 1 våg til broren Elias Schøning Dreyer i arv. Enken madam Karen Barsøe beholder de av hende ved forrige begjerte huse på Gjerstad og tredjeparten i jorden, nemlig den gamle stue og de tvende små kammers som er tvers overfor bemeldte gamle stue, og så meget fjøshus og fehus, som til hendes kreaturer (trenges), og en båt «kun fornødiges», så lenge hun lever og vil bo på gården Gjerstad. — Kreaturene er ikke spesifisert, men verdsatt i en sum til 39 rdl. — Hvis folketellingsoppgaven av 1701 er tilnærmelsesvis riktig, hva en må tvile på, skulle sorenskriver Ursin være omlag 110 år da han døde.

[Kilde:Hol Bygdebok ]